Kategori: Kvinnetennis

Fantastiske slag, del 8: Graf sin forehand

I likhet med mange andre store slag, var Steffi Graf sin forehand noe helt annet enn det som blir lært på tennisskoler:

Graf forberedte seg altfor seint. Hun holdt racketen mot bakken som en krokketkølle, og den endte opp foran ansiktet. Og det var trolig det mest drepende slaget noensinne.

Graf er en av de raskeste damene som har spilt tennis. Derfor kunne hun løpe rundt backhanden sin, som hun aldri slo med overskru, og klinke til med forehanden. Pistol Pete (Sampras) fikk navnet etter serven, Fräulein Forehand fikk det etter sitt beste slag, en perfekt miks av overskru og fart som passet på alle dekker.

Selv om det var hennes beste slag, overspilte Graf sjelden på forehandsiden. Alle visste oppskriften for å slå Graf, men få klarte det.

I stedet ble motstanderne så redde for slaget at de endte opp i endeløse backhand-dueller, hvor Graf sin slemme underskru – også det et legendarisk slag – gjorde de fleste sprø etter en stund. Se for eksempel finalen i French Open 1999, da Graf slo Hingis i en sykt underholdende kamp.

Grusmimring: Martina Hingis

Ah, Martina. Hvorfor vant du aldri French Open?

Iva Majoli stoppet deg i 1997, ditt store år. Året etter ble du trampet på som en halvdød veps av Monica Seles. Men 1999, Martina, jeg vedder på at du fortsatt ligger våken og tenker på finalen mot Steffi Graf. Du servet for kampen, du var tre poeng unna. Men du hadde klart å tirre på deg publikum, helt fortjent, og du tapte den finalen også, og de ynkelige underarmsservene i slutten av tredje sett kommer dessverre til å henge ved deg resten av livet.

Du skulle vunnet i 2000, men Mary Pierce var i en fin flyt og dasket deg vekk. Du skulle vunnet i 2001 også, men da så det ut som du aldri trodde på seier mot Jennifer Capriati. I 2002 var du nesten ferdig som spiller etter alle skadene, og spilte ikke.

Du vant aldri French Open. Disse bildene er fra kampen mot Julia Abe i 2000. Hun var ranket 156 i verden, du var nummer en. Abe hadde sin ene smak av rampelys, og fikk sympatien. Du likte det ikke, og nærmest kommanderte publikum til å juble når du slo et vinnerslag.

Og så lurer du på hvorfor franskmennene aldri hadde deg som favoritt.

Grusmimring: Venus Williams

Venus Williams var på randen av storhet da jeg tok dette bildet i French Open 2000. Hun vant ikke turneringen, men senere på sommeren vant hun både Wimbledon og US Open, og forsvarte begge titlene året etter.

Jeg liker stemningen i dette bildet. Klikk på bildet for større versjon.

Tamme greier

Tennis på tv:
Justine Henin – Elena Dementieva 7-5, 6-4
Finale, Family Circle Cup

Skal ikke påstå at jeg fulgte kampen med falkeblikk, fanget som jeg var mellom middagslaging og barnepass. Men det lille jeg så var meget tamt.

Dementieva sin serve er det mest latterliggjorte slaget i profftennisen. Dobbeltfeilene og usikkerheten krøp inn jo lenger kampen varte, og Henin svarte med å serve i hytt og vær hun også.

Dusteservingen var en stor kontrast til en del nydelige ballvekslinger. Før det igjen kom svake poenger som ble avgjort ved basale feilslag.

Henin viste styrke mentalt, men har mye igjen før spillet sitter. Dementieva var som vanlig solid på defensiven, ellers blek.

Om ikke publikum fikk noe særlig glede av finalen, vet jeg en som gjorde det: Kim Clijsters.

Grustennis for dummies

Hvert år etter påske skjer det samme: De store turneringene domineres av folk med latinsk sus over navnet. Spanjoler, argentinere, chilenere og brasilianere begynner å vinne titler igjen. Det er tid for grussesongen, et vårtegn sikrere enn seriestart i fotball og Reidar Webster på skjermen.

Det er kanskje litt galt å kalle det for grussesongen, for turneringer på grusunderlag spilles hele året. Men de viktige grusturneringene spilles i Europa i april, mai og juni. Roma, Hamburg og Monte Carlo er tre av høydepunktene, men blir små i forhold til det åpne franske mesterskapet. Det spilles i Paris i månedsskiftet mai/juni.

Så langt terminlisten. Det fascinerende med grustennis er langsomheten. Poengene er lange, serven betyr lite, og volleyspill er en risikosport. Grusen demper ballen, og gir spillerne god tid til å forberede neste slag.

Det har ført til at vinnerlisten fra det åpne franske mesterskapet mangler flere av tennisens største gjennom tidene. Pete Sampras, Stefan Edberg, Boris Becker, John McEnroe, Jimmy Connors, Pat Cash og Goran Ivanisevic er noen av Wimbledon-vinnerne de siste 30 årene. Ingen av dem har vunnet French Open.

Det gjorde derimot Bjørn Borg, hele seks ganger. Tålmodighet, tålmodighet, tålmodighet. Mats Wilander vant tre ganger, med spillestil basert på samme langsomme mentalitet. Ivan Lendl vant tre ganger, også han en sindig herremann.

På grus spretter ballen høyere enn noe annet dekke, og når spillerne i tilegg bruker enorme mengder overskru, blir det en hard jobb å slå den lille ballen tilbake over nettet – gjerne ti ganger for hvert poeng. Hvis Wimbledon er sportens Formel 1, så er French Open svaret på maraton: seigpining uten raske løsninger.

Grus jevner ut nivåforskjellene. French Open har flere «han har jeg aldri hørt om»-vinnere enn de andre Grand Slam-turneringene. Eller hva sier du til Andres Gomez, Albert Costa, Iva Majoli eller Gaston Gaudio? Sistnevnt vant det åpne franske mesterskapet i fjor, fullstendig overraskende. Kanskje får han en arvtaker om et par måneder.

Grusnavn å merke seg:

  • Gaston Gaudio: Skeive tenner, vinnende smil, silkemyk enhåndsbackhand.
  • Guillermo Coria: Tourens mest stabile grusspiller, vinner French i år.
  • Fernando Gonzalez: Villmann fra Chile, slår hardere enn noen andre, ofte ut, andre ganger uovervinnelig.
  • Rafael Nadal: The great white hype. God på grus, men kan neppe løpe rundt backhanden sin i to måneder og vinne hele tiden. Samme hvor ung og fresk han er.
  • David Nalbandian: Ufortjent kjedelig rykte, god på alle dekker, inkludert grus.
  • Gustavo Kuerten/Carlos Moya/Juan Carlos Ferrero/Alex Corretja: Sikrer mimrekveldene for 90-tallshodene der ute, neppe vinnerkandidater lenger.
  • Andre Agassi/Marat Safin/Roger Federer/Lleyton Hewitt/Tim Henman: Kan neppe klare 14 dager mot fullblods grusspillere, men ingen grunn til å avskrive dem likevel. Henman kom til semifinalen i fjor!
  • David Ferrer/David Sanchez/Albert Costa/Juan Ignacio Chela/Felix Mantilla: Lever og ånder for grusen. Vinner kamper, men ikke publikum.

Damene er mindre spesialiserte enn mennene. Vinnerkandidatene er stort sett de samme som ellers, muligens med unntak av Sharapova, som jeg synes virker for ustrukturert til å gjøre det stort på grus foreløpig. Davenport er også allergisk mot grus.

Clijsters i praktslag

Det er lett å gjøre seg morsom på bekostning av Amelie Mauresmo, men når Kim Clijsters slår henne 6-1, 6-0, er det utrolig sterkt. Clijsters i normalt slag er blant verdens fire-fem beste spillere, og snart kommer rankingen dit også.

I finalen møter hun Maria Sharapova, som hun har slått to ganger før. Umulig å si hvem som vinner, jeg holder en knapp på Clijsters. Hun er sterk psykisk så lenge det ikke dreier seg om de aller siste rundene i Grand Slam-sammenheng.

For tidlig for Henin

Tennis på tv:
Maria Sharapova – Justine Henin 6-1, 6-7 (6), 6-2
Kvartfinale, Miami

Sharapova skulle ha vunnet denne kampen i strake sett. Hadde matchballer på 5-4 i egen serve i andre sett.

Henin virker rusten etter et langt avbrekk. Kampen viste også at hun er sårbar på den berømte backhanden når hun ikke får tid til å forberede seg skikkelig. Ganske stilig å se forskjellen mellom de to sine forehandslag, hvor Henin slår med mye mer overskru enn Sharapova.

En fortjent seier, alt i alt. Henin gir henne nok bedre kamp neste gang, og konkurranseinstinktet var absolutt på plass.

Fantastiske slag, del 5: Justine Henins backhand

Justine Henin har en backhand som alle elsker, både stilig og kraftfull.

Jeg tror det henger like mye sammen med størrelsen på jenta som slagets effektivitet. Henin er liten i forhold til resten av eliten på damesiden. Enhåndsbackhand er tyngre å slå enn dersom du bruker to hender, er den vanlige oppfatningen. Når lille Henin smekker inn backhanden sin mot svære motstandere, vekkes David og Goliat-instinktene våre.

Muskler var mindre viktig enn mange tror, og Henin sin hemmelighet er timingen. Hun vrir kroppen i en perfekt bevegelse på backhandsiden, og slår derfor like hardt som Williams-søstrene og Davenport på backhandsiden. Like viktig er hennes nydelige variasjon, hun kan slå den kort på skrått ut av banen, eller ned langs linjen.

Slaget er likevel sårbart, fordi det er vanskeligere å kompensere for litt dårlig treff når det er så mange komponenter som skal klaffe. Derfor kommer missene av og til også for Henin. Heldigvis fortsetter hun å prøve, og som regel sitter slaget. Da er det, for å bruke John McEnroes ord, «the most enjoyable shot in tennis».

Clijsters! Yeah!

Tennis på tv:
Kim Clijsters – Lindsay Davenport 6-4, 4-6, 6-2
Finale, Indian Wells

Jeg har vært fan av Kim Clijsters siden jeg så henne spille mot Steffi Graf i Wimbledon 1999. Clijsters var bare 16 år da. Jeg så kampen på storskjerm i Nürnberg, på togstasjonen.

I kveldens finale mot Lindsay Davenport så ting dårlig ut i begynnelsen. Davenport ledet 4-0, og hadde tre breakballer til 5-0. Clijsters holdt serve, og tok Davenports servegame. Clijsters klorte seg tilbake i kampen, og tok settet.

Davenport vant andre sett, før Clijsters dominerte det siste fullstendig. Clijsters har et kampansikt som få andre på dametouren, uten å bli så masete som f.eks extypen Lleyton Hewitt. Davenport på sin side ser ut som hun lider seg gjennom en hver tenniskamp hun spiller.

Seieren til Clijsters minnet meg på hvor mye sporten trenger henne. Hun er uten tvil den mest sympatiske toppspilleren. Spillestilen hennes er en smakfull miks der ingenting stikker seg spesielt fram. Hun er like god til å forsvare seg som Elena Dementieva. Hun slår ikke like hardt som Kuznetsova, men har atskillig mer presisjon. Hun server ikke like hardt som Davenport, men varierer bedre.

Dette blir en åpen tennissesong på damesiden. For første gang på flere år kan sju-åtte spillere vinne Grand Slam-turneringer. Deriblant Clijsters, som venter på sin første. Jeg håper den kommer i år.

Russerne er ikke kjedelige

Tennis på tv:
Elena Dementieva – Svetlana Kuznetsova 3-6, 6-3, 7-5
Kvartfinale, Indian Wells

Det er en liten utfordring å skille de russiske damespillerne fra hverandre, hvis du ikke følger skikkelig med. Myskina, Dementieva, Kuznetsova, Sharapova osv. Men de er faktisk veldig forskjellige i spillestil og temperament.

På onsdag så jeg Dementieva-Kuznetsova fra Indian Wells, og det er en av de beste damekampene jeg har sett på lenge. Kuznetsova har den beste forehanden på damesiden. Okei, den er litt vill til tider, men fy flate for en fart hun får på den ballen. Backhanden er atskillig svakere, og Dementieva servet konsekvent mot den. Smart dame.

Mot Dementieva hamret hun inn alt i første sett, før det gikk litt skeis i de to neste. Det skyldtes i stor grad Dementieva, som må være den beste forsvarsspilleren på dametouren akurat nå. Hun når de fleste baller, og slår dem dypt tilbake. At hun klarer det med sine ekstreme grep og uryddige teknikk, er beundringsverdig.

Dementieva vant i tre sett. Hun server litt bedre enn i fjor, og knekker ikke som et sugerør når det drar seg til i kampene. Kampen var også en fin påminnelse om at de fleste kropper duger til å bli god i tennis: Kuznetsova ser ut som en høyreback på Lillestrøm, Dementieva ser ut som en høydehopper. Og det har liten betydning.