Kategoriarkiv: Kvinnetennis

Tommy Haas (Wikimedia Commons)

Minner fra Australian Open 1999

Denne bloggposten handler om Australian Open 1999. Det er mitt tennislivs svar på fotball-VM i 1986: Det er en den turneringen jeg lettest kan koble til hendelser og stemninger i resten av livet mitt på den tiden. Og begge turneringene var sportslig minneverdige.

Verden i 1999

1999 føles fjernt og nært. For meg som husker 1999, er det en gjenkjennelig verden. Tiden fra 1999 bakover til 1979 står derimot for meg som to helt forskjellige ting, men hvis man i 1999 hadde spurt en 42-åring om 1979 var veldig forskjellig fra 1999, tror jeg han ville svart som jeg gjør nå. En voksen bevissthet vil koble sammen og jevne ulike epoker som er selvopplevd og bearbeidet i minnebanken, men alt som skjedde før man kan huske, er per definisjon mye mer forskjellig.

Livet mitt i 1999 var preget av mye luft og få følelser, bortsett fra en en del ensomhet. Jeg gikk mye rundt som en forundret tilskuer til mitt eget liv. Etter litt studier og militærtjeneste hadde jeg fått jobb i Stavanger Aftenblads nettredaksjon, og hadde få holdepunkter i livet bortsett fra jobben. Få venner, og ganske ute av stand til å skaffe meg noen, uten å skjønne hvorfor.

På samme måte var hele verden, summen av globale og nasjonale hendelser som når inn til hver enkelt av oss på ulike måter, i 1999 langt mindre påtrengende enn 20 år senere. Den opplevdes trygg, avklart. Dette, sammen med min egen vattpregede tilværelse, gjorde at verden sto for meg ganske likegyldig, uten skarpe kanter.

Jeg tror alle mennesker har sitt historiske, idylliserte punkt i livet som de kunne tenkt seg å krype tilbake til når samtida blir for påtrengende, sitt «Mor, jeg vil tilbake»-tidspunkt, og for mange på min alder tror jeg det er årene 1989-2001. Etter Murens fall, før 11. september.

Kafelnikov mot Haas

Australian Open 1999 i tennis, ja. Dette ble begynnelsen på mitt andre tennisliv, det første var midt på 80-tallet, da det gikk en del tennis på NRK.

Jeg så mye av 1999-turneringen hjemme. Finalehelga reiste jeg til Oslo for å besøke Trond og Jarle Eivind. De bodde på hybel i Inkognito Terrasse, litt bak slottet. Det var helger som dette som i denne perioden av livet fikk meg til å lure litt på hva jeg holdt på med. Jeg hadde fulltidsjobb, mens alle mine jevnaldrende var studenter og krysset av ting på livs-lista som jeg trodde (tror?) det er smart å krysse av på veien til å bli et Helt Menneske: Festing, hybel-liv, eksamensnerver, kjærester og flørting, lure på om man studerer riktig fag osv.

Det snødde tett i Oslo, hele byen lå under tjukke lag med snø. Vi så litt av semifinalen mellom Kafelnikov og Tommy Haas, som Kafelnikov vant lett. Jeg og Trond tok banen opp til universitetet. Trond ville ha hjelp til å lage hjemmeside, og vi satt der og knotta den inn med html-kode, linje for linje. Den ble veldig minimalistisk og fin, med sitater av Erlend Loe og bilder av Radioheads OK Computer. Jeg skulle likt å se den igjen. Jeg regner med at den er sletta fra serveren for mange år siden.

Om kvelden var vi på konsertstedet John Dee, hvor ei jente jeg husker fra ungdomstida sto i døra, og jeg tenkte: Vi kunne sikkert blitt kjent hvis jeg hadde bodd i Oslo, men det gjorde jeg ikke.

Dagen etter fikk Trond lyst på vafler. Jeg ble sendt til 7-Eleven for å kjøpe kremfløte, men kom tilbake med upiskbar kaffefløte, og fikk tyn for det. Jeg tror det var min introduksjon til at det finnes ulike fløtetyper. Jeg skulle ta flyet hjem mandag formiddag, men kom meg ikke hjem i tide til kveldsvakten i Aftenbladet på grunn av tåke på Gardemoen.

ATP-touren etter Pete Sampras

Australian Open 1999 er den første i post Pete Sampras-epoken på ATP-touren. Han hadde ikke lagt opp, men turneringen markerer innledningen på siste del av karrieren hans. Sampras hadde brukt høsten 1998 til å spille seg utbrent i jakten på å ende 1998 som nummer 1 i verden for sjette år på rad (en rekord som fortsatt står). Derfor droppet han Australian Open 1999. Kafelnikov, som slo Thomas Enqvist i finalen, takket faktisk Sampras i talen etter finalen. Sampras skulle aldri mer jage førsteplassen på samme måte.

Roger Federer tapte i første runde av kvalifiseringen til Australian Open 1999, men Lleyton Hewitt (wild card-spiller) vant sin førsterundekamp mot sterke Cedric Pioline.

Dameklassen ble vunnet av Martina Hingis, mot Amelie Mauresmo. Ingenting tydet på det da, men dette ble Hingis´ siste Grand Slam-tittel i single. Hingis skulle bli passert av Lindsay Davenport og Williams-søstrene i årene etter, men det gikk ikke lang tid før Justine Henin viste at størrelse ikke betyr alt. Så var hun da også en mye mer eksplosiv spiller enn Hingis.

Patrick Rafter og Jonas Björkman vant doubleklassen for menn, Hingis og Anna Kournikova vant kvinneklassen.

Går det an å si at det er noe 90-tallsaktig over turneringsutfallet? Ingen store og sterke spillere som vinner, Kafelnikov og Enqvist er ikke Djokovic og Federer, smarte Martina Hingis ble ingen Serena Williams, og Anna Kournikovas popularitet ble godt hjulpet av internettets nye fora.

Talentet Kristian Pless

20 år senere er det også interessant å se hvem som dominerte juniorklassene. Danske Kristian Pless fikk en fin seniorkarriere, men etter seier i både single og double for juniorer i Australian Open 1999, tror jeg han håpet på mer (han ble mye skadet som senior). Pless knuste all motstand i denne turneringen, han tapte ingen sett på veien mot finalen.

Av de 16 andre seedede juniorene for 20 år siden finner vi velkjente navn som Jarkko Nieminen, Jürgen Melzer, Mikhail Youzhny og Joachim Johansson. Kuriosa: Vår egen Stian Boretti tapte i første runde mot en viss Andy Roddick, etter at Boretti vant første sett. Fire og et halvt år senere vant Roddick US Open.

Jenteklassen ble vunnet av Virginie Razzano, toppseedet var Nadia Petrova. Begge fikk fine singlekarrierer.

Her er noen klipp fra 1999-turneringen.

Kristiansund tennisklubb

De mest leste sakene på tennisbloggen i 2018

Dette var de mest leste sakene på tennisbloggen i 2018:

  1. Her kan du spille tennis i Rogaland. Forsøk på å samle alle tennisbanene i Rogaland og omegn på ett sted. Jeg er som vanlig interessert i oppdateringer fra dere!  (Sjekk også denne oversikten, så skal det meste være dekket.)
  2. Aiai! En offentlig tennisbane i Stavanger! Gammel sak om tennisbanen ved Mosvatnet i byen min. Det er bedre offentlige baner på Lassa.
  3. De meningsløse og morsomme idrettskåringene. Sak fra 2004 som får sin trafikk fra Google-søk etter idrettskåringer.
  4. En serie faste Nadal-momenter. Rapport fra finalen i årets French Open. » – Å, du kødder! Alle gruskamper med Rafael Nadal har noen faste elementer, og vi var framme ved ett av dem: Det punktet av kampen hvor Nadals rekke av umulig opphentinger topper seg i form av en spesielt mirakuløs ball.»
  5. Tennisbloggens klarsynt-pris 2018 går til… Resultater fra årets tippekonkurranse. Du har vel lagt inn tips for 2019?
  6. Bli beundret og berømt – spå tennisåret 2019! Årets tippekonkrranse.
  7. Tennis i Gjesdal og på Tau – en oppdatering. Jeg sjekker hvordan det ligger an med tennisbanene her. Minner meg på at jeg må sjekke opp hva som har skjedd siden sist.
  8. Hva jeg tenker på når jeg spiller tennis. I hodet mitt på tennisbanen.
  9. Slik gikk det da Casper Ruud slo Ernesto Escobedo og kvalifiserte seg til Australian Open 2018. Live-kommentering fra kampen. Jeg må ha stått opp midt på natta, men har fortrengt det.
  10. Det lille, subjektive tennisleksikonet. Fra Agassi til Wimbledon.
John Isner mot Nicolas Mahut 2009 Wimbledon (Wikimedia Commons)

Australian Open innfører tie-break i avgjørende sett

Grand Slam-turneringene skiller seg fra andre turneringer i prestisje. De har også skilt seg fra andre turneringer ved å ikke ha tie-break i avgjørende sett. Unntaket har vært US Open, som har hatt tie-break i femte sett siden 1970-årene. Tie-break ble i sin tid innført for å forkorte kampene.

Fire turneringer, fire varianter

Nå kommer Wimbledon og Australian Open etter med sine varianter. Disse to, og French Open, har spilt femte sett (tredje sett for kvinner) uten tie-break, altså at man har måttet vinne med to games for å vinne kampen.

For å oppsummere hvordan siste sett i Grand Slam-turneringene skal spilles i 2019:

  • Australian Open: Tie-break (førstemann til 10 poeng) ved 6-6 i games i siste sett.
  • French Open: Ingen tie-break i siste sett.
  • Wimbledon: Tie-break (førstemann til 7 poeng) ved 12-12 i games i siste sett.
  • US Open: Tie-break (førstemann til 7 poeng) ved 6-6 i games i siste sett. Altså et helt vanlig tie-break.

Fra før av har tennis et tellesystem som ikke er helt enkelt. Når Wimbledon og Australian Open innfører tie-break, kunne de gjort det lett for seg selv ved å spille tie-break på 6-6 i games, førstemann til sju poeng da. Det gjør US Open, og slik spilles det i alle andre turneringer resten av året. Men hvorfor gjøre det enkelt når det er mulig å komplisere ting? Australian Open kaller det «super tie-breakers».

Australian Open tournament director Craig Tiley said the controversial move was made after extensive consultation.

«We went with a 10-point tiebreak at six-games-all in the final set to ensure the fans still get a special finale to these often epic contests, with the longer tiebreak still then allowing for that one final twist or change of momentum in the contest,» he said.

«This longer tiebreak also can lessen some of the serving dominance that can prevail in the shorter tiebreak.»

Det er varmt i Australia i januar

Det kontroversielle med spesielt Australian Open er snarere at de ikke har begynt med tie-break før, mener jeg. Spilt midt i den australske sommerheten kan et langt femte eller tredje sett punktere turneringen for spillerne som er involvert i dem. En mulighet hadde vært en kombinasjon; tie-break i de innledende rundene, ingen tie-breaks fra kvartfinalene og inn. Og 10 poeng er bare tre mer enn 7, så jeg kjøper ikke Craig Tileys argumenter om vendinger og serve.

Pluss at jo lenger et tie-break blir, desto mer ligner det på et sett, og ikke et tie-break. (Da snakker jeg ikke om tie-breaks som forlenger seg selv, som 18-16 mellom McEnroe og Borg i 1980). Et tie-break som har førstemann til 10 i stedet for 7 får bare dramatikken litt senere i kampen, omtrent som en håndballkamp som ikke blir skikkelig interessant før det gjenstår 10-12 minutter.

Gjør som US Open

Amerikansk verdensdominans har sine ulemper. Men akkurat i tennis skulle jeg ønske at de tre andre Grand Slam-turneringene fulgte US Opens eksempel og spilte et helt vanlig tie-break ved 6-6 i avgjørende sett. Lettere for den tilfeldige fansen å skjønne, like spennende som variantene Wimbledon og Australian Open innfører.

Det finnes sikkert noen som sveiver i gang nostalgikverna nå, med artikler om Isner-Mahut i Wimbledon, Roddick-El Aynaoui i Australian Open og så videre. Jeg ser poenget deres, men tror ikke jeg kommer til å savne disse uendelige kampene.

Peter Bodo skriver på espn.com:

Since the year 2000, the fifth set lasted for longer than 20 games in 28 men’s matches. Only once did the winner win his next round. And that’s really the problem with Wimbledon’s «12-all solution.» If you’re doing the math at home, 12-all equals 24 games. The survival rate is proven to be low.

Simona Halep (Wikimedia Commons)

2018 var et godt år for kvinnetennisen

Fordi: 1) Et par gamle spillere fikk sine endelige gjennombrudd. 2) Nye spillere slo gjennom. 3) Spillere som brøt gjennom i fjor klarte å markere seg også i år. 4) Vi fikk et strålende comeback. 5) Serena Williams spiller fortsatt. Hun er en garantist for drama og potensiell rekordsetting.

For å utdype:

  1. Caroline Wozniacki var inntil i år medlem av den lille klubben av spillere som har vært nummer én på WTA-rankingen uten å ha vunnet noen Grand Slam-titler. Medlemmene der er Jelena Jankovic, Dinara Safina og Karolina Pliskova. Wozniackis seier over Halep i finalen av Australian Open var en av årets store kamper. Simona Halep vant senere French Open i 2018. Verken Halep og Wozniacki klarte å dominere touren etter sine Grand Slam-titler, og jeg kan ikke se for meg at de blir stabile Grand Slam-vinnere. Deres nest beste nivå er det mange som matcher.
  2. Naomi Osaka har krøpet oppover rankingen, men var temmelig ukjent for de fleste før finalen i US Open mot Serena Williams. Den finalen huskes for mer enn ballene som ble spilt, og det er litt synd. Osaka spilte fryktløs tennis mot Serena på sistnevntes hjemmebane, og tok en fullt fortjent seier. Hennes sesong blir noe av det mest spennende å følge neste år.
  3. Sloane Stephens vant US Open i 2017, og nådde finalen av French Open i år. Hun er i ferd med å bli en spiller som er best når mest står på spill. For eksempel nådde hun finalen av WTA-sluttspillet (tap mot Svitolina, som kanskje er neste Grand Slam-vinner), kvartfinale i US Open og finaler i Montreal og Miami. Ok, hun tapte tidlig i Wimbledon og Australian Open. Men hun er å regne som en outsider til alle turneringer hun stiller i.
  4. Angelique Kerber vant to Grand Slam-turneringer i 2016 og sluttet det året som verdensener. Ett år senere var hun nede på 21. plass. Hun er tilbake på andreplass nå, etter et litt merkelig år: Hun vant bare to turneringer, Sydney og Wimbledon, og hadde en elendig høstsesong. Kerber har mange poeng å forsvare i første halvdel av 2019.
  5. Serena Williams står fortsatt på dørstokken til å bli tidenes mestvinnende spiller i Grand Slam-sammenheng, singleklassen. Med sine 23 Grand Slam-titler er hun bare én bak rekorden til Margaret Court (som i og for seg ikke betyr noe, for Court vant mange av sine titler i svake Australian Open-felt på 1960-tallet). Serena tapte begge Grand Slam-finalene hun spilte i år, og selv ikke hun kan holde på evig. Jeg tror hun kommer seg til 24 Grand Slam-titler. Men ikke så mye lenger enn det.

Tennisbloggens klarsynt-pris 2018 går til…

Jostein Gjertsen
En klarsynt tennisentusiast: Jostein Gjertsen.

Før nyttår ba jeg dere spå utfallet av tennisåret 2018: Fire spørsmål, og i tillegg tipping av Casper Ruuds rankingtall ved årsslutt dersom det sto likt etter de fire spørsmålene.

Casper Ruud reiser verden rundt etter rankingpoeng i mange uker ennå, men hvor han ender på rankingen er ikke så viktig. I det minste ikke for denne konkurransen. Vi har nemlig en vinner, som klarte å prikke inn fire av fire i tippekonkurransen.

Dette var spørsmålene (og svarene):

  1. Hvem kommer til å være høyest ranket av Novak Djokovic og Andy Murray ved årsslutt 2018? Dette var et reelt spørsmål for ti måneder siden, da begge to var skadeforfulgte storspillere på feil side av 30-tallet. Etter en svak sesongstart for begge fikk Djokovic opp farten i sommer, og vant både Wimbledon og US Open. Murray har avsluttet sesongen med enda mer skader. Fasit: Djokovic.
  2. Kommer både Rafael Nadal og Roger Federer til å vinne Grand Slam-turnering neste år? De dominerte 2017, og svaret på dette spørsmålet kom allerede på forsommeren. Da hadde Federer forsvart tittelen i Australian Open og Nadal vunnet French Open som vanlig. Fasit: Ja.
  3. Kommer Serena Williams til å vinne mer enn én Grand Slam-turnering? Begynner alderen omsider å bite på Serena Williams? Hun spilte i årets to siste Grand Slam-finaler, og tapte begge i strake sett, etter temmelig dårlig spill. Motstandere var Angelique Kerber og Naomi Osaka, som har mye mindre erfaring enn Williams i slike situasjoner. Williams er fortsatt bare én Grand Slam-tittel bak rekorden på 24, og kan selvsagt tangere eller passere det tallet. Men faktum er uansett at hun har tapt fire av sine siste seks Grand Slam-finaler. Fasit: Nei.
  4. Kommer Simona Halep eller Karolina Pliskova til å vinne en Grand Slam-turnering? Halep spilte en av årets mest underholdende kamper da hun tapte mot Caroline Wozniacki i finalen av Australian Open. Deretter vant hun French Open. Karolina Pliskova kom ikke lenger enn kvartfinale i noen Grand Slam-turnering i år. Fasit: Ja.

Tie-breaker:

5. Hva kommer Casper Ruuds ranking til å være ved årsslutt 2018? Fasit kommer mot slutten av året.

Slik fordelte tipsene seg. (Her kan det lønne seg å flippe skjermen hvis du leser på mobil.)

DeltakerDjokovic vs Murray best ranking?Både Nadal og Federer vinner Grand Slam-turnering i 2018?Serena Williams vinner mer enn én Grand Slam-turnering?Halep eller Pliskova: vinner noen av dem Grand Slam-turnering?Tie-breaker: Casper Ruuds ranking ved årsslutt 2018?Poeng
Fasit:DjokovicJaNeiJa
JosteinDjokovicJaNeiJa2004
HansDjokovicNeiNeiJa973
Svein IngeDjokovicNeiNeiJa1103
TorleifDjokovicJaJaJa993
ÅsmundMurrayNeiNeiJa1352
MariusDjokovicNeiNeiNei752
TerjeMurrayJaJaJa1432
SondreDjokovicJaRimelig sikkerFullstendig lotto– (ikke oppgitt)2
ThomasDjokovicNeiNeiNei1502
Tor ArneDjokovicNeiJaJa902
BjørnDjokovicNeiNeiNei992
KjartanDjokovicNeiNeiNei3202
Jon StåleDjokovicNeiJaJa682
PeerMurrayNeiNeiJa2152

Konkurransevinner Jostein Gjertsen er uvant med konkurransehell, og ble mildt forundret da han fikk budskapet. Men selv årelang uflaks i tipping kan snus med jevnlig inntak av tennis på nett og i praksis (han spiller med meg). Han benytter selvsagt alltid sjansen til å snakke tennisens sak når media tar kontakt. Som konkurransevinner får Gjertsen to DVD-er og skryterett de neste 12 månedene.

– Hva skyldes seieren, kløktig vudering eller rein flaks?

– Ren flaks, eller ubevisst kunnskap hentet fra lesing av den eminente tennisbloggen, min kilde til alt jeg vet om tennis.

– Jo, takk. Jeg er åpenbart ikke i kontakt med meg selv, siden jeg bare fikk to rette.

– Haha, du er iallefall min TennisYoda.

– Hva har gledet deg mest i tennisåret 2018?

– Finalen i Australian Open var knall på alle måter, Federer vant og jeg så den sammen med en god og tennisivrig kompis. For egen del, at jeg begynner å få til noe som ligner en slice og at serven av og til sitter sånn nogenlunde.

– Siden du er konkurransevinner, kan du få lov å bestemme ett av spørsmålene for neste års konkurranse. Fyr laus!

Finalen i US Open mellom Naomi Osaka og Serena Williams blir vel husket for mye annet enn det fine spillet til Osaka. Men jeg har tro på henne og krysser fingrene for fremgang. Så spørsmålet blir: Vinner Naomi Osaka en Grand Slam-turnering i 2019? (Jeg svarer ja)

– Gode greier. Lykke til neste år!

Hei, jeg er tilbake, har vært lenge vekk fra byen

Angelique Kerber (Wikimedia Commons).

Angelique Kerber (Wikimedia Commons).

Ikke så lenge. 14 dager i Italia. Men ganske lenge vekke fra denne virtuelle tennislandsbyen.

Tennishendelser siden sist oppdatering:

  • Spilte grustennis sju dager på rad i slutten av juni. 1 – 1,5 timer hver dag. Det er en rytme jeg kunne blitt vant til. Det beste med dette var at kroppen tålte det helt fint. Det var selvsagt ikke Nadal-intensitet eller -spinn over tennisen vi presterte, men når man nærmer seg 42, tas alle fysiske positive overraskelser imot med åpne armer og overdrevent stor glede.
  • Jeg har bestilt meg Pressureball. Det er en plastpose hvor man kan putte inn åtte tennisballer, og blåse posen opp til et bestemt trykk, slik at ballene får tilbake gammel sprett. En venn har kjøpt det allerede og er storfornøyd. Poenget med Pressureball er å holde liv i tennisballene lenger. De blir ofte kastet fordi spretten forsvinner, ikke fordi de er utslitt på utsiden. Kommer tilbake med test og omtale i løpet av høsten, når jeg har prøvd det litt.
  • Det har vært Wimbledon. Tennisåret 2018 på herresiden brygger opp til sesongfinale i US Open. Federer, Nadal og nå ganske overraskende Djokovic har vunnet hver sin Grand Slam-turnering. Alle har noe å bevise i New York i august/september. Jeg hadde avskrevet Djokovic som en kraft å regne med, for etter sine fantastiske år som sluttet med French Open-triumfen i 2016, har har virket kaputt både fysisk og psykisk. At han slo Nadal i Wimbledon-semien, var mer enn jeg hadde trodd. Bra kamp, hørte jeg. Selv var jeg på stranda i Italia da den ble spilt.
  • Angelique Kerber! At hun vant Wimbledon, var enda mer gledelig enn Djokovic, men litt mindre overraskende. Dametennisen trenger stabile toppspillere med andre etternavn enn Williams.
  • Frankrike vant fotball-VM. Jeg holdt egentlig med dem, men måte de vant mot Belgia og Kroatia gjorde meg bare sur. Snakk om gledesløs fotball.
Maria Sharapova

Sharapova-dokumentar på Netflix

De siste årene har det vært mye snakk om de store comebackene i tennis. At Federer og Nadal har kommet tilbake fra skader og gjenerobret verdenstoppen gir et litt skeivt bilde av hvor ødeleggende skadeopphold og andre fravær kan være. Novak Djokovic har en seigere vei tilbake til verdenstoppen enn disse to etter skadene han har hatt.

Maria Sharapovas fravær fra tennis i 15 måneder skyldtes at hun ble tatt for doping i Australian Open 2016. Et filmteam har fulgt henne i den perioden. Det har resultert i en dokumentarfilm som er tilgjengelig på Netflix, med tittelen The Point.

Det er Sharpovas eget agentbyrå IMG som står bak filmen. Det sier seg selv at den stryker henne så varsomt medhårs at det blir påtakelig. Hun er den eneste som blir intervjuet. Hele dopingsaken fortelles fra hennes ståsted. Og selv om filmen har gått gjennom IMG-maskineriet, kom det fram opplysninger som fikk meg til å steile. Som at Sharapova i tenårene fikk en liste med ti medikamenter (!) av en russisk barnelege, som Sharapovas far hadde funnet ut skulle være hennes lege. Dette var på et tidspunkt hvor hun allerede var en Grand Slam-vinner, men fordi hun følte seg slapp og ble syk ganske ofte, ble svaret altså legemiddelbruk. (Jeg ville trodd det var siste utvei.) Legen som skrev ut medisinene hadde aldri hatt idrettsutøvere på pasientlista før, men fordi pappa Yuri var mer komfortabel med å snakke med russere (selv etter mange år i USA), ble løsningen på Marias slapphet at en russisk barnelege skrev ut ti ulike legemidler. At IMG, verdens største byrå for idrettsutøvere, lar slikt skje med en av sine største klienter, er langt over min fatteevne.

Ellers da? Filmen er et helt greit blikk i kulissene bak Maria Sharapova, som tross alt virker å ha hodet på rett sted til tross for at hun alltid har hatt et uvanlig liv.

Sharapovas comeback har vært blandet. Hun vant en turnering i comebacksesongen 2017, men resultatene i år har vært elendige. Hun er nede på 53. plass på WTA-rankingen nå.

Hvem vinner oftest når et game går til deuce?

ATP har en statistikk de kaller «Under pressure standing», som skal vise hvem som er best under press. Scoren er en sammenstilling av hvor mange breaksjanser spilleren har avverget, hvor mange breaksjanser spilleren omsetter, hvor mange tie-breaks han har vunnet og hvor stor del av avgjørende sett han vinner. Federer leder den rankingen for øyeblikket.

Det finnes statistikk for det meste i tennis. En statistikk jeg ikke har funnet, men godt kunne tenkt meg å se, er hvilke spillere som vinner flest games som går til deuce. Deuce er som kjent når stillingen blir 40-40 i et game. Det er en mentalt interessant stilling fordi en av spillerne allerede har hatt sjansen til å vinne gamet, men blir dratt tilbake til en uavgjortposisjon.

Hittil har jeg ikke funnet noen statistikk som viser hvilke spillere som har prosentmessig best uttelling i games som går til deuce. Den ville vært interessant fordi den tar opp i seg spilleres evne til å yte best i pressede situasjoner, enten de server eller returnerer.

Does it spark joy? Nei, bare litt nostalgi.

Tennis magazine gamle bladerJeg rydder i kjelleren. Der det før var vedstabel, skal det bli sofa og TV. Mitt Finn.no-kjøpte stereoanlegg med skyhøy 90-tallsfaktor (velbrukte og vellåtende Nad og Dali-komponenter) skal komme til sin rett.

Før alt dette må det ryddes. Ryddeguru Marie Kondos bøker har jeg lest, og hennes slagord «Does it spark joy?» – spørsmålet som avgjør om man skal beholde eller kaste ting – besvares ca. annethvert sekund. Som regel med et tydelig «Nei, kast driten!». Halve fargestifter. Knotter til Ikea-skap som jeg kjøpte i 2008 og solgte i 2011. Bruksanvisninger til dingser jeg ikke eier lenger. Ødelagte leker.

Andre ganger kommer sentimentaliteten snikende. Gamle julekort. Tegninger hvor ungene skriver at de elsker meg. (Ta vare på dem, småbarnsforeldre. Det blir færre med årene.) Og ikke minst: En hel haug gamle tennisblader. Narvesen solgte det amerikanske bladet Tennis rundt årtusenskiftet.

Gamle magasiner er fine som tidsvinduer, i dette tilfellet til tennisverden i årene 2000-2002. TRE forsider med Jennifer Capriati teller jeg! To med Pete Sampras. Jim Courier, Andre Agassi og Andy Roddick også forsidemenn, jeg hadde nesten glemt hvor sømløst Agassi/Sampras-perioden gikk over i Roddick-æraen (både han og Agassi vant Grand Slam-turnering i 2003).

Sett i bakspeilet er det lett å oppdage at det samtidig var en tid hvor bladet lette etter det neste store. Ingenting vondt om Jan-Michael Gambill, Tommy Haas eller Nicolas Kiefer, men ingen av dem ble…Roger Federer. Men han er ikke på forsidene av noen av mine blader. Det er derimot Anna Kournikova (du husker henne?), portrettert av tennisens førstejournalist Pete Bodo. En annen ting som jeg legger merke til, og som irriterer meg en hel del i 2018, er hvor mye plass som er viet spådomsjournalistikk, altså hvor journalister spekulerer friskt om hva som kan komme til å skje.

Det er lett å se at 2000 var før YouTubes tid. Side opp og ned vies til instruksjonsartikler med tekst og bilder som skal ta spillet ditt «to the next level» og slike ting. Jeg lurer på hvor mange som opplevde det etter å ha lest disse artiklene.

Does it spark joy? Nei, ikke akkurat. Kjekt å se dere igjen, men snart havner dere i en grønn dunk, mine gamle tennisblader.

Maria Sharapova Roland Garros 2006

Flaks, Masha og tennisoffensiven

Maria Sharapova: Unstoppable
Selvbiografi
2017

Maria Sharapovas selvbiografi er lettlest, men ikke lettglemt. Der spillet hennes er endimensjonalt, viser selvbiografien fram nye sider av verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver.

For dere som synes overskriften er i fikseste laget, kan jeg forklare den. Maria heter egentlig Masha, men likte bedre Maria da hun kom til USA som barn, fordi hun ikke ville bli assosiert med rollefiguren Marcia i TV-serien The Brady Bunch. Sharapova lærte å snakke amerikansk av å se på TV mellom treningsøktene i Florida.

Tsjernobyl

Maria Sharapova, Unstoppable

Maria Sharapova, Unstoppable

Flaks, ja. Historien Maria Sharapova forteller om sin vei til tennistoppen er så full av tilfeldigheter og heldigheter at det er utrolig om bare halvparten er sant. Jeg skal prøve å sammenfatte uten for mye unøyaktigheter: I april 1986 eksploderer en atomreaktor i Tsjernobyl. I den nærliggende byen Gomel i Hviterussland bor familien Sharapov. Kona er gravid med det som skal bli deres eneste barn. De frykter for egen, og den kommende babyens helse og flytter. Først til Sibir, deretter til Sotsji i sør. (Sharapova sier i boken at atomulykken i Tsjernobyl er den viktigste grunnen til at hun ble tennisspiller.) Før de flytter fra Gomel får faren, Yuri Sharapov, en tennisracket av broren sin, som en vits (russisk humor, der altså). Han har ingen interesse av tennis, men som ved et lykketreff finnes det et godt tennismiljø i Sotsji. Senere Grand Slam-vinner Yevgeny Kafelnikov kommer fra samme by. Farens racket får datteren Maria hendene på. Hun viser tidlig talent. Faren er en geskjeftig type, som drar henne med til Moskva, for et fesjå for hundrevis av talenter fra hele landet. Martina Navratilova oppdager tilfeldigvis Sharapovas evner, og oppfordrer faren til å flytte med henne til USA for å bli bedre. Han klarer å overtale de gjennomkorrupte russiske myndighetene til å skaffe ham nødvendige reisepapirer til USA for seg og datteren. Han og sju år gamle Maria ankommer Florida med 700 dollar i cash og en hel del lykke og fromme i bagasjen.

Skrev kontrakt med Nike som 11-åring

Det er bare starten, og livet hennes fortsetter i samme spor i Florida, med flaks, tilfeldigheter, uendelig mye trening, ambisjoner, farskjærlighet, dårlige venner og gode venner, før Nike inngår kontrakt med henne som 11-åring. Den første tredelen av Sharapovas selvbiografi er den mest interessante, og skildrer årene før berømmelsen. Et brennende spørsmål mens jeg leste: Sharapova klarte det, men hvor mange andre har prøvd på lignende, som regel mye mer gjennomtenkte veier til tennistoppen uten å ende opp med annet enn knuste drømmer og en skakkjørt familie? Det er trangt på toppen, og veldig god plass i bunnen av enhver idrettsgren.

Sharapova skriver mye om penger i årene før hun hadde dem, lite om dem etter at hun ble verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver. Hun har ingen bitre følelser overfor faren, som planla veien mot tennistoppen, i motsetning til andre som opplevde det samme (hei, Andre Agassi).

Det er business, og den er personlig

Hele livet hennes har vært innrettet mot det å bli best i tennis. Etter endt lesning satt jeg med enda et spørsmål: Er du lykkelig nå, Maria? Etter alle disse timene med tennis, dette venneløse livet, alle millionene på konto, denne ustoppelige trangen til å «beat them all»? Jeg har ikke helt det inntrykket. Hvor kommer den trangen til å slå dem alle fra, og hvorfor er den like sterk nå som hun nærmer seg 31? Tidlig i boken kommer det fram at hun egentlig så for seg å være tennispensjonist nå, men ville fortsette fordi hun ble tatt i doping – hun skulle slå dem alle enda en gang. Det har ikke gått helt sånn. Men hvem er Maria Sharapova hvis hun ikke lenger er ei jente som slår ballen hardt og flatt over nettet?

Sharapova er åpen om at hun knapt har noen venner på WTA-touren. Best å ikke knytte noen følelsesmessige bånd til sine fiender, for da vil hun miste gnisten mot dem på banen. Det står for meg som et utmattende liv å måtte føle en døgnkontinuerlig antipati mot sine motstandere (eller bransjekolleger, som de også er) for å vært skjerpet til kamp. Roger Federer og Marin Cilic spilte finale i Australian Open mot hverandre i forrige uke. I høst viste seg at de begge ferierte på Maldivene, og da møttes de selvsagt for å trene og henge sammen med hverandres familier. Chris Evert og Martina Navratilova hadde et solid forhold utenfor banen, uten at de konkurrerte dårligere mot hverandre på banen av den grunn.

Cheers to the final @rogerfederer ! 🥥🎾 #ausopen

Et innlegg delt av Marin Čilić (@marincilic_official)

Jeg fikk en liten klump i halsen da jeg leste avsnittene om Sharapovas forhold til tennisspiller Grigor Dimitrov, som hun var kjæreste med i flere år. Et avgjørende punkt i forholdet er da Dimitrov viser et bilde av hun som sitter i hans boks når han spiller i Wimbledon, og sier hvor glad han ble for det. Sharapova svarer at hun bare satt der fordi hun var utslått selv. Hun ville helst vært et annet sted og forberedt seg til sine egne kamper. Noen ganger treffer man riktig person på feil tidspunkt i livet, skriver hun, og noe må man jo si når ting tar slutt, men…ja. Kom igjen, Maria, du har slått hele verden i tennis i årevis, prøv å senke skuldrene litt og ikke vær så streng med deg selv.

Unstoppable er tilgjengelig i nettbokhandler. Eller du kan prøve å få det lokale biblioteket ditt til å kjøpe den inn. Hils fra meg.