Tennisbloggens korrespondenter har også sommerferie. De drar ingen steder uten racket, treningsklær og to rør ferske tennisballer, hvileløst jaktende på kjente og ukjente tennisbaner i vårt langstrakte land.
Nylig tikket denne rapporten inn fra en av våre omreisende:
«Sandnessjøen, finnes det tennisbaner der? Fant ingenting på Google Maps, men noen vage spor på internett tydet på at det hadde vært spilt tennis. Trålte satellittbilder, kunne dette være noe?»
Mystiske himmelbilder. Kunne dette være spor av en tennisbane?
Plottet tykner:
«Bingo!»
Backhand i nord.
«To slitte, men fine asfaltbaner. Virket gjengrodd, men en sprelsk benk som virker ny tyder på at noen lokalt er engasjert.»
De stiligste tennisbenkene finner du i Sandnessjøen.
Hvis du er i Sandnessjøen og vil spille tennis, finner du tennisbanene ved siden av Stamnes kunstgressbane:
Formann Sverre Rattsø i Sandnessjøen Tennisklubb utdyper:
«Så riktig koselig at dere fant banene våre i Sandnessjøen, og at dere fant kvaliteten god nok for spill. Den ene (som bildet er tatt fra) har faktisk en veldig god og jevn overflate, mens den på tvers er av noe dårligere standard (skyldes dårlig grunnarbeid).
Og, joda, vi er noen ildsjeler (deriblant jeg, som er formann) som hvert år steller og koster baner for løv, sand og annen skitt slik at det blir spill. Nettopp vært en runde med RoundUp langs gjerder og kanter, noe som vises godt som gulnet og dødt gress langs kantene. Blir fjernet etter hvert. Vi har/hadde også en grusbane, men pga liten aktivitet og få folk til å gjøre masse vedlikehold, er den banen nå blitt verdens største inngjerdede lupinbed.
Apropos den fine benken, den er nettopp snekret og satt ut av en lokal hjemvendt «Reodor Felgen»!
Sandnessjøen TK er registrert i NTF, og vi har hatt en stamme av omkring 10 medlemmer de siste årene. Imidlertid er interessen stigende, og jeg har et håp om å doble antallet i år.
Vi i styret har også startet arbeidet med renovering av anlegget. Planen er 2 parallelt liggende baner med fast dekke (Plexipave for eksempel), og vi skal nå få fagpersoner til å se på prosjektet. Og finansiering, tenker vi trenger mellom 800 tusen og 1 mill.»
– Jeg kom til å tenke på deg i helga, sa en tidligere kollega som var innom.
– Å?
– Ja , vi var på Bjergøy, en av øyene ved Sjernarøy, og der så vi to stykker som spilte tennis.
– Tennis?
– Ja!
Dette krevde umiddelbar handling. Jeg fant fram Google Maps. Det var ikke mulig å se noen tennisbane på Bjergøy, men selv ikke Google får med seg alt.
Jeg sendte en e-post til Sjernarøy oppvekstsenter for å høre om de visste mer om saken. Dette er barnehage og skole fra 1. til 7. klasse.
Og de visste mer!
«Vi har fått eit flott fri-fot-anlegg på Sjernarøy oppvekstsenter. Eg trur det er ein tennisbane (opprinnelig, me bruker det til kanonball-bane på enden av dette anlegget. Eg kan sende bilde om du ynskjer det.»
Selvfølgelig ville jeg ha bilde. Det kommer her:
Tennisbane på Aubø, Sjernarøy oppvekstsenter.
Denne banen ligger på Aubø, som er en del av Sjernarøy, som fra 1. januar 2020 har vært en del av Stavanger kommune.
Med andre ord: En nyoppdaget tennisbane i Stavanger! Det er ikke dagligdags. Jeg er usikker på om det er en full bane.
Det finnes imidlertid ikke nett til banen, får jeg opplyst. Jeg skal tipse dem om hvordan de kan skaffe seg det.
Sjernarøyane ligger midt i Ryfylkebassenget, med masse turister i tennissesongen. Da bør tennisbanen ha nett.
Samme hvilken idrett du vil ta bilder av, så gjelder dette. Tennis er sånn sett en takknemlig sport. Det foregår på et lite område, og du kan ofte teste ut hvilken plassering som er best, og endre posisjon underveis.
Dette gjør også at tennis ikke krever så ekstreme teleobjektiver som andre idretter, for eksempel fotball. Men uansett er det smart å komme seg så tett på spillerne som du får lov uten å forstyrre dem.
Færre folk foran deg betyr færre distraksjoner mellom deg og motivet.
Forehand i Egersund tennisklubb.
2. Bestem deg på forhånd for hvilket motiv du er på jakt etter.
Alle idretter består av et sett faste elementer og situasjoner, selv de sportene som framstår som mer kaotiske. En tenniskamp har serve, serveretur, grunnlinjeslag, volleyer og lobber. Du vet hvor spillerne kommer til å begynne hvert poeng, og langt på vei hvor de kommer til å bevege seg.
Siden tennis foregår på et ganske lite område, er det fristende som fotograf å gape over for mye: Prøve å følge ballens bane og begge spillerne gjennom en ballveksling, på jakt etter gode motiver.
Min erfaring er at det ofte blir mislykket, og ganske stressende. Bestem deg heller for å følge en av spillerne før poenget begynner, gjerne den som er best plassert i forhold til deg. Sitter du ved grunnlinjen, er det gjerne spilleren på motsatt side av banen, for hun slår mot kameraet og har kroppen vendt mot deg.
Dominik Hrbaty stuper etter en volley mot Lleyton Hewitt i French Open 2006.Tommy Haas setter en forehandvolley, French Open 2006.Lars Johan Dahle i Stavanger tennishall i 2009.Maria Sharapova på vei mot nettet, French Open 2006.
3. Frys bevegelsen.
Det er tatt mange gode uskarpe bilder gjennom historien, men et godt sportsfoto bør være skarpt. Et typisk sportsbilde er tatt med rask lukkerhastighet, lite dybdeskarphet og høy ISO-verdi, alt for å fryse de raske bevegelsene og få dem til å dominere bildet. (Les mer dette på SLRlounge.)
Moderne kameraer gjør det enklere enn noen gang. Mange av dem lar deg fryse bevegelser selv i svært lite lys. Raske lukkertider, høye ISO-verdier og gode linser gjør det mulig. Dessuten kan du fyre av mange bilder på kort tid, og det er nyttig hvis du prøver å ta bilde av ballen som treffer strengene. Det øyeblikket er så kort at du ikke klarer å beregne det.
Jeg har aldri hatt tilgang til verdens beste utstyr på mine turer. Særlig innendørs i Stockholm Open var det vanskelig å fryse bevegelsene med mitt Nikon D300 og litt for lyssvake objektiv i et vanskelig innendørslys. Men som Petter Stordalen sier; du må selge de jordbæra du har. Altså jobbe med det kamerautstyret du har, og ikke tro resultatet nødvendigvis ville vært bedre med litt dyrere utstyr.
Når det er sagt, må kameraet kunne skyte med blender- eller lukkerprioritet for at du skal kunne fryse bevegelser.
Dette bildet av Marat Safin har 1/92 sekund lukkertid. Racketen er uskarp i trefføyeblikket. Bildet er tatt under oppvarmingen, så han slår ikke spesielt hardt (til ham å være).
Marat Safin slår en forehand under Roland Garros 2001.
Dette bildet er tatt 18 år senere, av Sam Querrey som server. Lukkertiden her er 1/640 sekund, og racketen er skarp selv når den beveger seg på det raskeste. Querrey har en av verdens hardeste server.
Sam Querrey server i Stockholm Open 2019.
Uansett hvilket kamera du har, må du vite hvordan det fungerer. Hvilke innstillinger på kameraet du har, er best egnet til sportsfoto? Sannsynligvis vil Google gi deg noen tips, men ingenting slår egen testing.
Dette tar oss litt tilbake til punkt 2: Velg hvilket motiv du er på jakt etter før du tar bildet. Vil du ta bilde av en volley ved nettet, vil du ikke ha tid til å zoome inn og autofokusere raskt nok dersom du følger spilleren med rundt på banen gjennom linsa. En mulighet er å finne utsnittet du vil ha, stille skarpt på et punkt der på forhånd, og så vente til spilleren kommer dit for å slå volleyen. Det kan ta litt tid, men det kommer til å skje.
4. Bruk omgivelsene til å ramme inn spillerne.
Tennis er et ensomt spill. Spillerne må løse problemer på egen hånd i en uvisst varende periode, mot en motstander de aldri berører. I tennis forholder du deg egentlig bare til ballen som kommer over nettet, at du skal få den tilbake.
Tennisens ensomhet er et takknemlig fotomotiv, særlig servingen. Banen og linjene rammer spillerne inn.
Elena Dementieva har akkurat tapt et poeng, French Open 2006.Venus Williams server, French Open 2000.Cedric Pioline gjør seg klar til å serve, French Open 2000.Julien Benneteau på Court 1 i Roland Garros 2006.
5. Følg med i pausene, det er der du får følelsene.
Ikke senk kameraet i det poenget er slutt, for det er da du får se spillernes reaksjoner. Dette gjelder særlig spillere som du vet er uttrykksfulle. Fokuser på spilleren som akkurat tapte poenget, og du kommer til å få noen gode bilder.
Det mest kjente bildet fra verdens mest berømte tenniskamp, Wimbledon-finalen i 1980 mellom Björn Borg og John McEnroe, er tatt akkurat i det kampen slutter.
Martin Verkerk i Roma Masters 2003. Skulle gjerne vært tettere på, men hadde ikke objektiv til det.
Frederik Nielsen og Thomas Kromann i Davis Cup-kampen mot Norge i Stavanger 2017.Casper Ruud tar en prat med dommeren, Davis Cup 2017, Norge mot Danmark i Stavanger.
«Hvor kan jeg spille tennis i Stavanger/Sandnes/osv.?» Denne artikkelen prøver å svare på det. Jeg har samlet tennisbanene jeg kjenner til i Rogaland og omliggende fylker.
Jeg vil gjerne ha bidrag fra dere, hvis folk vet om flere tennisbaner og/eller -klubber hvor det er mulig å spille. Sharing is caring. Jo flere som spiller tennis på banene i nærmiljøet, desto mer press legger det på lokalpolitikerne om å bygge flere.
Hvis noen har mer info om stedene jeg har lagt inn, eller kjenner du til tennisbaner som ikke er med i oversikten? Bruk kommentarfeltet nederst.
Egersund racketklubb: To grusbaner ute, og tre baner inne. Booking via klubbens hjemmeside.
Tennisbaner i Etne
Tongane: To baner. Kan brukes av både klubbmedlemmer og turister. Døren til banen åpnes med dørhåndtaket fra innsiden (altså et lite triks, men helt lovlig).
Tennisbaner i Flekkefjord
Uenes stadion: To grusbaner, sjekk med klubben for spilling.
Toppform treningssenter: Tre asfaltbaner ute, tre hardcourtbaner inne. Booking via treningssenterets nettside.
Tennisbanen på Sola Strand Hotel.
Sola Strand Hotel: En asfaltbane. Hotellet sier at den er bare for gjester. Jeg har aldri sett noen spille der.
Tennisbaner i Stavanger
Sjernarøy oppvekst-senter, Aubø: Utebane i friidretts-dekke. Gratis å spille. Mangler foreløpig nett, sies det.
Tennisbane på Sjernarøy, Aubø oppvekstsenter.
Stavanger tennisklubb: Åtte innendørsbaner på Tjensvoll. Fire utendørsbaner (grus) på Madla, disse fire kan bare bookes og benyttes av medlemmer. All booking til alle baner via klubbens hjemmeside.
Tennisbloggeren slår en backhand i Stavanger tennishall.
Lassa: To offentlige (gratis) hardcourtbaner ved Ynglinghallen. Foreløpig ikke mulig å booke online.
Mosvannet: En offentlig (gratis) hardcourtbane ved Mosvannet like ved Stavanger sentrum. Ingen booking, bare møt opp og eventuelt vent på tur. Pass opp for glatt underlag!
Tennisbane ved Mosvannet.
Hillevåg: Tennisaktig underlag i Hillevåg, langs jernbanen, like nord for Felleskjøpet. Offentlig anlegg (gratis), ingen booking. Nett ligger klar, du må montere det selv. Banen har ikke tennis-oppmåling, men du kan alltids dra hit for å slå ball.
Storhaug: Offentlig (gratis) «oransje» asfaltbane på Storhaugmarka (mindre enn en vanlig tennisbane). Ingen booking.
Storhaug: To offentlige kunstgrusbaner i Ramsvik, gratis å spille. Booking på Aktiv kommune (Stavanger kommune) for den ene banen. Den andre banen er det ikke mulig å booke.
Stavanger fengsel: Asfaltbane. Naturlig nok begrenset tilgjengelighet.
Tennisbaner i Strand
Ingen.
Tennisbaner i Suldal
Nesflaten: Offentlig asfaltbane.
Suldalsosen: Offentlig kunstgressbane (?) i ballbinge. Fra idrettslaget: «Etter det jeg har forstått ble denne i sin tid bygd med mulighet for å sette opp tennisnett. Men den har aldri vært satt opp noe nett eller blitt brukt som tennisbane etter det jeg vet. Tipper status er den samme for ballbingen på Sand».
Tennisbaner i Time
Bryne tennisklubb: To innendørsbaner, en utebane og to minitennisbaner.
Tennisbaner i Tysvær
Nappatjørn: Kunstgress som tilhører velforeningen.
Tennisbaner i Utsira
Ingen.
Tennisbaner i Valle (Agder)
Valle stadion: Offentlig (gratis) bane på Valle stadion, friidrettsdekke.
Tennisbaner i Vindafjord
Vågen skule: To offentlige baner med kunstgress med sand, åpent for alle.
De fleste tenniskamper på profesjonelt nivå spilles best av 3 sett (en spiller må vinne 2 sett for å vinne kampen). Grand Slam-kamper for herrer spilles best av 5 sett (en spiller må vinne 3 sett for å vinne kampen). Noen turneringer har egne varianter, for eksempel sett som går til 4 games i stedet for 6.
Det er normalt sett ingen tidsbegrensning på hvor lenge hvert sett kan vare. Settene vinnes av spilleren som først får seks games. Spilleren må få to games mer enn motstanderen for å vinne settet. Står det 6-6 i games, går settet til et tie-break. I et tie-break server spiller A i det første poenget, deretter spiller B to ganger, og så annenhver serve. Førstemann til sju poeng vinner settet. Man må vinne med to poeng, så et tie-break kan i prinsippet ende f.eks 18-16, men det er uvanlig.
De fire Grand Slam-turneringene har tie-break i alle sett unntatt femte sett for menn og tredje sett for kvinner. I avgjørende sett brukes disse variantene:
Australian Open: Tie-break til 10 (førstemann til 10 poeng vinner)
French Open: En spiller må vinne med to games overvekt (altså ikke tie-break)
Wimbledon: Tie-break til 12 (førstemann til 12 poeng vinner)
US Open: Standard tie-break (førstemenn til 7 poeng vinner)
1994: Dametennisen er i sin gråeste av perioder. Etter at Monica Seles ble knivstukket under en kamp i 1993, hadde Steffi Graf dominert touren, og var selvsagt storfavoritt til å vinne French Open. Hun hadde vunnet de fire foregående Grand Slam-turneringene.
I semifinalen møtte hun Mary Pierce, en 19-åring med fransk-kanadiske røtter. Jeg så ikke den kampen da den gikk, og hadde bare hørt ryktet om den før jeg fant høydepunktene på YouTube. Det som skjer i denne kampen, er at Steffi Graf blir utspilt og blåst av banen, og taper 2-6, 2-6. Har hun tatt færre game i noen Grand Slam-kamp?
Mary Pierce fikk etter hvert en lang karriere. Da jeg begynte å følge med for alvor i 1999, var hun en annen person enn i dette klippet fra tenårene. Den Mary Pierce jeg så spille rundt årtusenskiftet, utstrålte mer nervøs energi enn noen andre idrettsfolk. Det var fikling med halskjeder, pusting i fingrene og hyppig blikkontakt med folkene hennes på tribunen.
I denne semifinalen er Pierce så laus og ledig som bare tenåringer kan være. Rutine kan være en fordel, men det motsatte er heller ikke så dumt. Pierce virker ikke å ta innover seg situasjonen, hun bare konsentrerer seg om neste ball.
I 1994 hadde verden sett Seles og Jennifer Capriatis slagkraft, og Williams-søstrene var fortsatt tidlig i tenårene. Mary Pierce står ikke tilbake for disse når det gjelder skuddstyrke. Se for eksempel på forehanden hun slår inn etter 2.35 (video nederst i artikkelen).
Graf var aldri noen humørbombe på banen, og i dette klippet virker bekymringsrynkene å vokse for hvert problem. Grafs vanlige backhand-slice hjelper ingenting, slaget er invitasjoner til å la Pierce ta styringen over poengene.
Mary Pierce vant ikke denne turneringen, og det gikk litt tid mellom hver gang hun nådde høyder som i denne kampen mot Graf. Hun tapte finalen mot Arantxa Sanchez-Vicario, og skulle som alle med fransk pass få høye skuldre i French Open.
Men i 2000 vant hun faktisk turneringen. Jeg tar med et klipp derfra også.
Maria Sharapova har spilt sin siste tenniskamp, og lover at det ikke blir noe comeback.
Fem Grand Slam-titler, masse penger i banken, stønninga og dopingdommen. Hvis du har lest litt tennis den siste uka (Sharapova valgte selvsagt å legge opp mens jeg var på vinterferie med tynn nettdekning), har du lest oppsummeringene.
Maria Sharapova skjønte at tennis handler om å vinne. Hun gikk på banen med én plan: Å drive motstanderen bakover med kraftfulle grunnslag. Ferdig med det, iverksett plan. Veldig ofte fungerte det. Variasjon er overvurdert.
Jeg har sett en hel del kamper med Maria Sharapova, 185 artikler her på bloggen handler (delvis) om henne. Hver gang jeg så Sharapova spille, slo det meg at imaget som omgivelsene prøvde å klistre på henne, ikke hadde noe med tennisspilleren å gjøre. Sharapova, tennisspilleren, var ukomplisert. Ingen mimikk, ingen smil, lite variasjon, all business. Utenfor banen ble Sharapova nedlesset av sponsorpenger, fordi..? Jeg har aldri helt skjønt Sharapovas appell, men så er ikke jeg PR-guru, heller.
Serena Williams har vunnet alle de fire Grand Slam-turneringene. Før henne var Steffi Graf den siste som klarte det. Og – Maria Sharapova har klart det samme. Andre spillere kan inspirere deg til å finpusse teknikken, Maria Sharapova er den du vender deg til når du lurer på hvor mye viljestyrke og målbevissthet teller for å bli god i noe. Takk for tennisen, Maria!
Women who won all four Grand Slam singles titles
Maureen Connolly 🇺🇸
Doris Hart 🇺🇸
Shirley Fry Irvin 🇺🇸
Margaret Court 🇦🇺
Billie Jean King 🇺🇸
Chris Evert 🇺🇸
Martina Navratilova . 🇺🇸
Steffi Graf 🇩🇪
Serena Williams 🇺🇸
Maria Sharapova 🇷🇺 pic.twitter.com/WX8zV51i8W
Her er noen Sharapova-kamper jeg har sett, men langt på vei glemt:
Stygt og pent på en gang (Australian Open 2006, kamp mot Ashley Harkleroad). «Sharapova har masse mannlige fans, men spillet varmer få tennis-sjeler. Hun har en enkel og – for meg – ganske dårlig teknikk. For eksempel forehanden, hvor kroppen ikke følger slaget gjennom, men ofte trekker motsatt vei når racketen treffer ballen. Nadal gjør noe lignende på sin forehand, og jeg kan ikke skjønne at kroppen har godt av det. Nettspillet hennes er nærmest fraværende, og taktikken begrenser seg til å slå ballen så hardt som mulig i en omtrentlig retning.»
Tre avgjørende poeng (French Open 2006, kamp mot Mashona Washington). «Tre ganger hadde Washington matchballer. Alle ble tapt på puslete vis. Etter å ha drevet Sharapova fra side til side hele kampen, overlot Washington initiativet til Sharapova på matchballene. Korte, underskrudde slag mot Sharapovas forehand hjalp ikke: Verdensfireren er sterk i hodet og slo dem inn i stedet for ut eller i nettet.»
Underholdende russere (russerinner?) (finale Toronto 2009, Sharapova mot Dementieva). «Så jeg zappet over til Eurosport, hvor Sharapova og Dementieva spilte finale i Toronto. Sharapova var tydelig rusten etter det lange skadeavbrekket. Jeg tror hun hadde borti 50 upressede feil. Likevel var det gøy å se henne igjen, den hemningsløse satsingen og den styggvakre forehanden, drive-volleyene og hennes lange rekkevidde.»
Perfekt Sharapova i finalen mot Errani (French Open 2012). «Sharpova tok kommandoen i de aller fleste ballvekslingene. Errani måtte slå veldig langt for å presse Sharapova ut av posisjon. Toppspinn er nødt å være plagsom for å ha noen effekt. Hvis ikke, gir det bare motstanderen litt ekstra tid til å finne posisjon. Korte baller ble spist opp av Sharapova, som var helt fantastisk i dag. På alle vis. Nå har hun vunnet alle de fire store, og det er mer enn langt mer talentfulle spillere har klart.»
Tennis på tv: Sofia Kenin – Garbine Muguruza 4-6, 6-2, 6-2 Finale, Australian Open 2020
Damefinalen mellom Sofia Kenin og Garbine Muguruza ble mer underholdende enn begynnelsen lovet. Muguruza er den hardtslående av de to, og utstråler en sjefhet på banen som jeg liker. Hun var fast bestemt på å knuse alt som Kenin måtte slenge over nettet, på sin vanlige «jeg vinner og jeg taper kampene mine selv»-måte. (Motto på Muguruzas Instagram-profil: «Life is too big to play small».)
Det funka bra ganske lenge. Kenin hadde tydeligvis en plan om å dra Muguruza ut av stilen med å variere spillet, men da hun hadde slengt i vei tre stoppballer før jeg hadde funnet en komfortabel stilling i stolen, tror jeg Muguruza skjønte tegningen.
Kenin er et nytt bekjentskap for meg. Spillere i kvinnefinalene er gjerne det, det popper opp nye talenter som kanskje/kanskje ikke kan overta etter Serena Williams. (Jeg føler jeg har skrevet den setningen noen ganger opp gjennom årene.) Underveis i kampen ble Jelena Ostapenko nevnt av Eurosports kommentatorer da de svarte på spørsmål om Kenins langvarige potensial (Ostapenko vant French Open en gang), og de trodde Kenin nok hadde spillet til å stabilisere seg i toppen.
Vi får se. Kenin spilte en kreativ, variert og fin tennis i denne finalen, med en enormt lang tilbakesving på forehanden. Mest imponerende var de tre strake breakballene hun reddet på 2-2 i tredje sett, først tre vinnere og så to vinnere til da hun holdt til 3-2. Da var Muguruza ferdig, og dobbeltfeilen på matchballen var en passende avslutning.
Ashleigh Barty – Alison Riske 6-3, 1-6, 6-4 Åttendelsfinale, Australian Open 2020
Ashleigh Barty (Wikimedia Commons)
Tribunene var fylt opp med trivelige australske tennispensjonister da Ashleigh Barty entret banen mot Alison Riske i dag: Pat Cash, Alicia Molik, Pat Rafter og sikkert flere. Jeg vet ikke om Mark Edmondson og/eller Chris O´Neil var der. De er hjemlandets siste vinnere i singleklassene, og hvis du ikke har hørt om noen av dem, er det helt greit. Australian Open hadde ikke spesielt høy status på 1970-tallet, da de vant. Men nå håper alle at Barty kan vinne turneringen, og det er ingen overveldende favoritter i veien.
Mine notater fra Barty-Riske:
Barty holder greit til 1-0. Bryter umiddelbart Riskes serve, og det australske publikummet har ingen skrupler med å juble over alle typer poeng som Barty henter inn. Barty holder til 3-0 med en kontrollert forehandvinner, og jeg sitter og lurer på hva som skjedde i de to kampene de har spilt mot hverandre før – Riske vant begge.
Alison Riske minner meg om Marion Bartoli i stilen, måten hun legger seg inn i backhanden, for eksempel. Serven minner mer om Juan Ignacio Chela, ved at hun løfter racketen rett bak hodet tidlig i bevegelsen, og holder den der. Den vil aldri få siklende YouTube-videoer laget om seg, men det funker greit nok.
Riske kommer seg inn i kampen til 1-3, og i neste game bryter hun Bartys serve, og vi er tilbake på serve. På dette tidspunktet må jeg ut et kjøreærend, og da jeg kommer tilbake har Barty vunnet første sett, og ligger under 0-2 i andre. Jeg liker Riskes stil, hun satser mye, men ikke vilt. (Selv pendler jeg mellom Michael Chang-aktige evighetspoeng og full spiker, alt mellom er terra incognita).
Barty reduserer til 1-3, og prøver å spille seg varm i dette andre settet, men Riske tar føringen igjen til 4-1. Barty har et større repertoar, men klarer ikke å smarte seg ut av poengene nå. På 5-1 skriver jeg at «Barty har fått stirrå», som på stavangersk betyr at hun glaner umotivert ut i lufta. Det er stillere på tribunen og Riske vinner settet 6-1.
Barty begynner tredje sett med å krangle seg til 1-0, Riske holder til 1-1. Barty klarer endelig å holde enkelt igjen, til 2-1. Hun bryter til 3-1 akkurat samtidig som Eurosport Playeren min går i dass. Playeren har hakket gjennom hele kampen, og variert oppløsningen på bildet konstant, men nå fryser hele bildet. aaaaaRRRRGGGHHHHH!!!! Ja, jeg har stabil nettforbindelse, og kan se timevis med HBO, YouTube, NRK nett-tv eller Netflix uten sånne problemer.
Barty holder igjen til 4-1, og har grepet på det. I begynnelsen skjønte jeg ikke helt hvorfor hun slicet så mye, kanskje var det en del av å mørne Riske fysisk, og det ser ut til å ha virket. Riske holder til 2-4, og prøver å peppe seg opp før neste game. Og ja, hun bryter til 3-4, og holder til 4-4. Barty holder serve igjen til 5-4, og avgjør kampen med et siste brudd i neste sett, akkurat i det Eurosport Player igjen knekker sammen. A r g h.
2010-19 er historie. Ti-tallet? Årtusenets tenår? Greit for meg.
De aller fleste tenniskamper blir ikke husket av flere enn de to/fire som spilte, ofte ikke det engang. Andre glir inn i historien som kollektive minner, fordi de spilles på de største arenaene, i de største turneringene.
Under emneknaggen kamprapporter har jeg skrevet om tenniskamper siden 2004. Her er de 16 Grand Slam-finalene jeg så de siste ti årene, i kronologisk rekkefølge. Og litt om hva jeg skrev den gangen de ble spilt.
Når jeg har lett opp disse artiklene, slår det meg at selv Grand Slam-finaler kan glemmes. Victoria Azarenka, anyone?
Januar 2010, Federer-Murray, Australian Open.«Federer fortsetter å dominere, mens de andre i hans generasjon falmer. Hvor mange GS-titler kan Federer vinne før han gir seg? Plutselig er ikke 20 et helt vilt tall lenger.
Juni 2010, Nadal-Berdych, Wimbledon.«Statistikken for andre sett var helt sprø: Fram til siste game hadde ikke Nadal hatt en eneste breaksjanse – null! – og så forærer Berdych ham tre settballer på rappen i det siste gamet. Det finnes et engelsk ord for dette: Choking.»
September 2011, Stosur-Serena Williams, US Open. «Anyway, det var her i begynnelsen av andre sett at kampen kunne snudd, men da Stosur klarte å avverge tre breakballer mot seg på 1-2, falt kampen tilbake i sporet fra første sett. Det er ikke ofte jeg ser Serena Williams så plaget av en serve som noen av kickerne Stosur løftet opp i ansiktet hennes.»
Januar 2012, Azarenka-Sharapova, Australian Open. «Det ble en skikkelig nedtur. Jeg har ingen sterke sympatier for noen av dem, men setter pris på en god fight. Helt fram til 4-0 for Azarenka i andre sett ventet jeg på en snuoperasjon for Sharapova. Den kom aldri. Sharapova virket merkelig tam, både i poengene og mellom dem. Hvor var den knyttede neven og det intense blikket?»
September 2012, Serena Williams-Azarenka, US Open.«Hvor tapte Victoria Azarenka denne finalen? Det var på 5-3, 30-30 i Serenas servegame. Azarenka jobbet seg inn i en ballveksling, og fikk en grei ball mot forehanden. Hun slo den rett ned linjen, men traff nettet. Litt senere var gamet Serenas, og Azarenka skulle serve for kampen på 5-4. «Ikke stress!» ropte jeg i stolen da hun gikk for å serve, men Victoria hørte ikke på meg. Hun tapte de tre første poengene i servegamet sitt, og Serena brøt tilbake.»
Juni 2013, Serena Williams-Sharapova, French Open. «Kyllingfrikassé er ingen stor kunst, det er bare å kaste ingrediensene i ei gryte og la komfyren gjøre resten. Kyllingfrikassé kan aldri gå helt galt. og det kunne ikke gå galt for Serena Williams i går, heller. Jo, da settsifrene 6-4, 6-4 mot Maria Sharapova ser i det minste ut som en jevn kamp, men kamuflerer den underliggende dominansen som Serena sto for.»
Juni 2013, Murray-Djokovic, Wimbledon. «Du vet du har et psykisk overtak på motstanderen når han prøver på ting som ligger langt utenfor komfortsonen. Hva mente Novak Djokovic med de stadige nettangrepene sine i finalen mot Andy Murray?»
Juni 2014, Djokovic-Federer, Wimbledon. «Bare på ett tidspunkt så det lovende ut: Da Federer tok hjem det fjerde settet, etter en opphenting fra 2-5 som kom helt ut av det blå. Jeg satt ytterst på stolen og begynte å tenke store ting. I begynnelsen av femte sett skar Djokovic grimaser og ristet på høyrefoten. Den gamle Djokovic, han som pleide å trekke seg fra kamper, ville kanskje kastet inn håndkleet her. Den nye Djokovic, som vi har kjent siden 2011, gjør ikke det.»
Juni 2015, Wawrinka-Djokovic, French Open. «Før kampen hadde jeg ingen favoritt. Utover kampen vippet jeg over i Wawrinka-leiren. Hvorfor? Jeg liker hvordan Wawrinka har sprengt tennisverdenens oppfatning om at sporten handler om (og dette uttrykket er du lei av) de fire store: Federer, Djokovic, Nadal og Murray. I kvartfinalen feide han Federer av banen, i finalen gjorde han det samme med den suverene verdensener Djokovic. (Og den pysj-aktige drakten hans er herlig ujålete.)»
Januar 2017, Federer-Nadal, Australian Open. «Det rare var at Federer ikke gikk sur. For sur og oppgitt pleier han å bli i femsettskampene mot Nadal, på ett eller annet tidspunkt. Han falt bak 1-3 i femte sett, og Nadal reddet seg unna en god del breakballer, igjen og igjen med fantastiske poeng når han trengte det mest.»
Juni 2017, Ostapenko-Halep, French Open. «Ostapenko er turneringens sensasjon, og ingen artikler unngår å skrive hvor hardt hun slår. Jeg liker spesielt godt den sveipende forehanden hennes, hvor hun feier gjennom ballen uten å stresse, men får enorm fart på ballen. Og etter hvert ble jeg også betatt av backhanden hennes, særlig den korte, skarp diagonale ut av Haleps backhandhjørne. Og alle forehandene hun tok i hodehøyde, og slo nesten flatt framover og ned i Haleps bane. For en spiller!»
Januar 2018, Federer-Cilic, Australian Open. «Overtro er ikke overtro hvis den kan underbygges av fakta. Mitt nærvær foran tv-skjermen får Roger Federer til å spille dårlig. I 2011 kom jeg hjem fra jobb sent på kvelden for å se slutten av Federers semifinale mot Djokovic i US Open. Det er den kampen hvor Djokovic redder to matchballer og sender Federer ut. I finalen mot Cilic i dag hadde Federer cruiset gjennom første sett, uforklarlig kastet bort det andre, vunnet det tredje og hadde et break i begynnelsen av fjerde. Kommentatorene snakket om at det gikk mot slutten, de visste selvsagt ikke at jeg akkurat hadde slått på. Federer tapte fem game på rad, og hele settet. Jeg tok en joggetur.»
Juni 2018, Nadal-Thiem, French Open. «Et annet fast moment i en Nadal-gruskamp er det øyeblikket hvor motstanderen begynner å kaste lange og hyppige blikk mot tribunen og folkene sine der, gjerne akkompagnert av en god remse med gloser og «hva faen skal jeg finne på»-håndbevegelser. Thiem havnet der ganske tidlig, og jeg hadde aldri følelsen av at han trodde på seier. «
Juni 2019, Nadal-Thiem, French Open. «Rafael Nadals gruskamper mot de beste spillerne (Federer, Djokovic, Thiem) pleier å inneholde mange poeng hvor Nadal ligger langt bak eller ute i siden av banen, og sender tilsynelatende umulige baller utagbart tilbake. Kampen mot Thiem i dag hadde sånne poeng, bevares. Mer overraskende var det at Nadal oftere var den som sto nær grunnlinja og drev Thiem rundt. Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg dette. Tidlig i første sett begynte jeg å rope «du kan ikke vinne kampen fra bak der!» til Thiem.»
«Hvor kan jeg spille tennis i Stavanger/Sandnes/osv.?» Denne artikkelen prøver å svare på det. Jeg har samlet tennisbanene jeg kjenner til i Rogaland og omliggende fylker.
Tennis på tv:
