Kategori: Kvinnetennis

Pete Sampras var tidenes beste spiller i bare noen få år, men la opp jaktløypa for de tre store

Pete Sampras fylte 50 år denne uka. Tidligere denne måneden fylte Roger Federer 40, og sistnevnte fikk selvsagt og helt fortjent mer oppmerksomhet på sin runde dag. Sampras er en pensjonert spiller med noen fans, men ikke så mange som merittlista hans burde tilsagt. Federer en en aktiv – enn så lenge – spiller med verdens største fanbase.

Evnen til å definere

Da Pete Sampras la opp som spiller i 2002, var han allment anerkjent som tidenes beste mannlige spiller. 19 år senere er det ikke vanskelig å peke på hullene i CV-en hans, noe som for så vidt ble gjort den gangen også: Sampras vant aldri French Open. Det nærmeste han kom var en semifinale i 1996. Både Federer, Nadal og Djokovic har vunnet alle de fire Grand Slam-turneringene, og de har alle 20 Grand Slam-titler mot Sampras’ 14.

Pete Sampras Wimbledon 1994
Pete Sampras på forsiden av Sports Illustrated etter seieren i Wimbledon i 1994.

En av de viktige arvene fra Sampras er hvordan han definerte kriteriene for storhet. Toppidrett er en interessant blanding av det uformelle og det formelle. Hva som har høyest status i en idrettsgren, er gjenstand for en kontinuerlig, om enn ganske sakte debatt.

Ta for eksempel norsk fotball. Du finner ingen som vil hevde at det beste laget i Norge er det laget som vinner cupen. Det er dette laget som kan kalle seg Norgesmester. Cupen = NM i fotball. Vinneren av Eliteserien/Toppserien er bare det på papiret, men alle vet at det er disse lagene som var sesongens beste.

I friidrett vil jeg tro at OL henger høyest, deretter VM og så regionale mesterskap (EM osv.). De samme folkene kan delta i VM og OL, men OL skjer bare hver fjerde år, mot VM annethvert år. I andre idretter har ikke OL samme status. For eksempel i fotball, blant annet fordi det er regler for hvilke spillere et land kan ta med. Når de beste ikke er med, minsker prestisjen.

Antall Grand Slam-titler er alt

Tennis er også en sport med flytende kriterier. I dagens tennis er det to storylines som kommer opp før hver Grand Slam-turnering:

  1. Hvem kommer til å få flest Grand Slam-titler av Federer, Nadal og Djokovic?
  2. Kan Serena Williams vinne sin 24. GS-tittel, og dermed tangere Margaret Courts rekord?
Pete Sampras Sports Illustrated 1990
Pete Sampras på forsiden av Sports Illustrated i 1990, etter seieren i US Open.

At vi i dag er besatt av å telle antall Grand Slam-titler, skyldes langt på vei Pete Sampras. De beste spillerne i generasjonene før Sampras hadde ikke det samme fokuset. Bjørn Borg, Jimmy Connors, John McEnroe og Ivan Lendl hadde ingen betenkeligheter med å droppe Grand Slam-turneringer.

En av grunnene var at Australian Open lenge hadde lav status. Premiepengene var lavere enn i de andre Grand Slam-turneringene, og turneringen krasjet med den korte tennisferien. Derfor inneholder listen over vinnere i Australian Open en hel del halvkjente navn. Selv en spiller som Andre Agassi, som etter hvert dominerte turneringen, holdt seg borte fra den i begynnelsen av karrieren. Utpå 1980-tallet ble anlegget modernisert og dekket skiftet fra gress til hardcourt.  I dag tenker ingen toppspillere på å droppe Australian Open.

Roy Emerson. Ring any bells?

Listen over flest Grand Slam-titler ble i mange år toppet av Roy Emerson. med 12 Grand Slam-titler. Hvis du ikke nikker til det navnet, er det ingen skam.

Emerson vant seks av sine Grand Slam-titler i Australian Open på 1960-tallet, turneringer hvor mange av de beste ikke deltok. På kvinnesiden vant Margaret Court den samme turneringen 11 ganger fra 1960 til 1973. Fram til 1968 var ikke Grand Slam-turneringene åpne for profesjonelle spillere.

Da Pete Sampras begynte å samle Grand Slam-titler i stor skala, satte han seg Roy Emersons rekord som mål. Dermed ble Emersons titler på 1960-tallet oppjustert til noe mer enn de hadde blitt før. Ingen tenniseksperter har noen gang ment at Roy Emerson var tidenes beste spiller, 12 Grand Slam-titler til tross. I selvbiografien sin skriver Pete Sampras at denne rekorden var noe han begynte å tenke på i 1997, da han var to titler bak Emerson. Akkurat hvorfor dette ble viktig for ham, står ikke. (Et mer nærliggende mål ville vel vært å vinne French Open?)

Men her er vi, i Pete Sampras’ idéverden, hvor alle måles etter Grand Slam-titler. Ja, selv Serena Williams blir målt mot Margaret Courts 24 titler, og det er ikke to sammenlignbare størrelser.

Og tennis i OL kommer aldri til å bli en pokal på linje med de fire Grand Slam-turneringene, selv om det bare spilles hvert fjerde år.

Tennisbane på Kvitsøy

Kvitsøy er et stykke skjærgårdsidyll i Boknafjorden i Rogaland, med drøyt 500 innbyggere. Kvitsøy er lett tilgjengelig med ferje. Vi dro dit i juli 2020 for å teste ut tennisbanen som jeg bare hadde sett på kart fra før.

Slik kommer du deg til Kvitsøy: Ta ferje fra Mekjarvik, som ligger 20 minutter nord for Stavanger sentrum. Ferja går flere ganger til dagen, og tar 35 minutter. Det er parkeringsplass på ferjekaien i Mekjarvik. Du trenger ikke bil på Kvitsøy, med mindre du har tenkt å flytte dit. Kjøp billett online på forhånd. Her er en film. Skru på underteksten – det blåser på Kvitsøy.

Tennisbanen finner du 500 meter fra ferjekaien, bare følg veien. (Kontrollfriker kan bruke Google Maps.) Det er en asfaltbane som ligger vindfullt (ikke overraskende på Kvitsøy) til på et lite platå med utsikt til kirka og et stort jorde. Jeg kan ikke huske sist jeg spilte på et tennisanlegg som lignet. Sjekk oversikten over tennisbaner i Rogaland og omegn!

Det er benker ved banen, og et helt kurant nett. Selve banen hadde hatt godt av en liten oppfriskning, men jeg er usikker på hvor sterkt pressmiljø det er for tennisen på Kvitsøy. Kanskje kommunen kan trø til?

Kvitsøy er verd en tur uansett om du spiller tennis eller ikke. Du skal være hardbarka urbanist for ikke å bli litt yr når du kommer av ferja og møter stillheten, roen og alt det grønne. For mer om Kvitsøys mange kvaliteter, sjekk Alltid reiseklars guide til Kvitsøy.

Tennis på Kvitsøy

Tennisbaner i Sandnessjøen

Tennisbloggens korrespondenter har også sommerferie. De drar ingen steder uten racket, treningsklær og to rør ferske tennisballer, hvileløst jaktende på kjente og ukjente tennisbaner i vårt langstrakte land.

Nylig tikket denne rapporten inn fra en av våre omreisende:

«Sandnessjøen, finnes det tennisbaner der? Fant ingenting på Google Maps, men noen vage spor på internett tydet på at det hadde vært spilt tennis. Trålte satellittbilder, kunne dette være noe?»

Tennisbaner i Sandnessjøen
Mystiske himmelbilder. Kunne dette være spor av en tennisbane?

Plottet tykner:

«Bingo!»

Tennisbaner i Sandnessjøen
Backhand i nord.

«To slitte, men fine asfaltbaner. Virket gjengrodd, men en sprelsk benk som virker ny tyder på at noen lokalt er engasjert.»

Tennis i Sandnessjøen
De stiligste tennisbenkene finner du i Sandnessjøen.

 

Hvis du er i Sandnessjøen og vil spille tennis, finner du tennisbanene ved siden av Stamnes kunstgressbane:

Formann Sverre Rattsø  i Sandnessjøen Tennisklubb utdyper:

«Så riktig koselig at dere fant banene våre i Sandnessjøen, og at dere fant kvaliteten god nok for spill. Den ene (som bildet er tatt fra) har faktisk en veldig god og jevn overflate, mens den på tvers er av noe dårligere standard (skyldes dårlig grunnarbeid).

Og, joda, vi er noen ildsjeler (deriblant jeg, som er formann) som hvert år steller og koster baner for løv, sand og annen skitt slik at det blir spill. Nettopp vært en runde med RoundUp langs gjerder og kanter, noe som vises godt som gulnet og dødt gress langs kantene. Blir fjernet etter hvert. Vi har/hadde også en grusbane, men pga liten aktivitet og få folk til å gjøre masse vedlikehold, er den banen nå blitt verdens største inngjerdede lupinbed.

Apropos den fine benken, den er nettopp snekret og satt ut av en lokal hjemvendt «Reodor Felgen»!

Sandnessjøen TK er registrert i NTF, og vi har hatt en stamme av omkring 10 medlemmer de siste årene. Imidlertid er interessen stigende, og jeg har et håp om å doble antallet i år.

Vi i styret har også startet arbeidet med renovering av anlegget. Planen er 2 parallelt liggende baner med fast dekke (Plexipave for eksempel), og vi skal nå få fagpersoner til å se på prosjektet. Og finansiering, tenker vi trenger mellom 800 tusen og 1 mill.»

Tennisbane på Sjernarøy

(I kantina på jobb denne uka:)

– Jeg kom til å tenke på deg i helga, sa en tidligere kollega som var innom.

– Å?
– Ja , vi var på Bjergøy, en av øyene ved Sjernarøy, og der så vi to stykker som spilte tennis.
– Tennis?
– Ja!

Dette krevde umiddelbar handling. Jeg fant fram Google Maps. Det var ikke mulig å se noen tennisbane på Bjergøy, men selv ikke Google får med seg alt.

Jeg sendte en e-post til Sjernarøy oppvekstsenter for å høre om de visste mer om saken. Dette er barnehage og skole fra 1. til 7. klasse.

Og de visste mer!

«Vi har fått eit flott fri-fot-anlegg på Sjernarøy oppvekstsenter. Eg trur det er ein tennisbane (opprinnelig, me bruker det til kanonball-bane på enden av dette anlegget. Eg kan sende bilde om du ynskjer det.»

Selvfølgelig ville jeg ha bilde. Det kommer her:

Tennisbane på Sjernarøy
Tennisbane på Aubø, Sjernarøy oppvekstsenter.

Denne banen ligger på Aubø, som er en del av Sjernarøy, som fra 1. januar 2020 har vært en del av Stavanger kommune.

Med andre ord: En nyoppdaget tennisbane i Stavanger! Det er ikke dagligdags. Jeg er usikker på om det er en full bane.

Det finnes imidlertid ikke nett til banen, får jeg opplyst. Jeg skal tipse dem om hvordan de kan skaffe seg det.

Sjernarøyane ligger midt i Ryfylkebassenget, med masse turister i tennissesongen. Da bør tennisbanen ha nett.

Her er min oversikt over tennisbaner i Rogaland og omegn.

Tips for å fotografere tennis

Hvordan kan du ta gode bilder av tennis?

Her er mine fototips for tennis, basert på bilder tatt på store og små arenaer opp gjennom årene:

  1. Kom tett på.
  2. Bestem deg på forhånd for hvilket motiv du er på jakt etter.
  3. Frys bevegelsen.
  4. Bruk omgivelsene til å ramme inn spillerne.
  5. Følg med i pausene, der er der du får følelsene.

1. Kom tett på.

Samme hvilken idrett du vil ta bilder av, så gjelder dette. Tennis er sånn sett en takknemlig sport. Det foregår på et lite område, og du kan ofte teste ut hvilken plassering som er best, og endre posisjon underveis.

Dette gjør også at tennis ikke krever så ekstreme teleobjektiver som andre idretter, for eksempel fotball. Men uansett er det smart å komme seg så tett på spillerne som du får lov uten å forstyrre dem.

Færre folk foran deg betyr færre distraksjoner mellom deg og motivet.

Forehand tennis
Forehand i Egersund tennisklubb.

2. Bestem deg på forhånd for hvilket motiv du er på jakt etter.

Alle idretter består av et sett faste elementer og situasjoner, selv de sportene som framstår som mer kaotiske. En tenniskamp har serve, serveretur, grunnlinjeslag, volleyer og lobber. Du vet hvor spillerne kommer til å begynne hvert poeng, og langt på vei hvor de kommer til å bevege seg.

Siden tennis foregår på et ganske lite område, er det fristende som fotograf å gape over for mye: Prøve å følge ballens bane og begge spillerne gjennom en ballveksling, på jakt etter gode motiver.

Min erfaring er at det ofte blir mislykket, og ganske stressende. Bestem deg heller for å følge en av spillerne før poenget begynner, gjerne den som er best plassert i forhold til deg. Sitter du ved grunnlinjen, er det gjerne spilleren på motsatt side av banen, for hun slår mot kameraet og har kroppen vendt mot deg.

Dominik Hrbaty stuper etter en volley mot Lleyton Hewitt i French Open 2006.
Dominik Hrbaty stuper etter en volley mot Lleyton Hewitt i French Open 2006.
Tommy Haas i French Open 2006
Tommy Haas setter en forehandvolley, French Open 2006.
Lars Johan Dahle 2009 Stavanger tennishall
Lars Johan Dahle i Stavanger tennishall i 2009.
Maria Sharapova Roland Garros 2006
Maria Sharapova på vei mot nettet, French Open 2006.

3. Frys bevegelsen.

Det er tatt mange gode uskarpe bilder gjennom historien, men et godt sportsfoto bør være skarpt. Et typisk sportsbilde er tatt med rask lukkerhastighet, lite dybdeskarphet og høy ISO-verdi, alt for å fryse de raske bevegelsene og få dem til å dominere bildet. (Les mer dette på SLRlounge.)

Moderne kameraer gjør det enklere enn noen gang. Mange av dem lar deg fryse bevegelser selv i svært lite lys. Raske lukkertider, høye ISO-verdier og gode linser gjør det mulig. Dessuten kan du fyre av mange bilder på kort tid, og det er nyttig hvis du prøver å ta bilde av ballen som treffer strengene. Det øyeblikket er så kort at du ikke klarer å beregne det.

Jeg har aldri hatt tilgang til verdens beste utstyr på mine turer. Særlig innendørs i Stockholm Open var det vanskelig å fryse bevegelsene med mitt Nikon D300 og litt for lyssvake objektiv i et vanskelig innendørslys. Men som Petter Stordalen sier; du må selge de jordbæra du har. Altså jobbe med det kamerautstyret du har, og ikke tro resultatet nødvendigvis ville vært bedre med litt dyrere utstyr.

Når det er sagt, må kameraet kunne skyte med blender- eller lukkerprioritet for at du skal kunne fryse bevegelser.

Dette bildet av Marat Safin har 1/92 sekund lukkertid. Racketen er uskarp i trefføyeblikket. Bildet er tatt under oppvarmingen, så han slår ikke spesielt hardt (til ham å være).

Marat Safin Roland Garros 2001
Marat Safin slår en forehand under Roland Garros 2001.

Dette bildet er tatt 18 år senere, av Sam Querrey som server. Lukkertiden her er 1/640 sekund, og racketen er skarp selv når den beveger seg på det raskeste. Querrey har en av verdens hardeste server.

Sam Querrey
Sam Querrey server i Stockholm Open 2019.

Uansett hvilket kamera du har, må du vite hvordan det fungerer. Hvilke innstillinger på kameraet du har, er best egnet til sportsfoto? Sannsynligvis vil Google gi deg noen tips, men ingenting slår egen testing.

Dette tar oss litt tilbake til punkt 2: Velg hvilket motiv du er på jakt etter før du tar bildet. Vil du ta bilde av en volley ved nettet, vil du ikke ha tid til å zoome inn og autofokusere raskt nok dersom du følger spilleren med rundt på banen gjennom linsa. En mulighet er å finne utsnittet du vil ha, stille skarpt på et punkt der på forhånd, og så vente til spilleren kommer dit for å slå volleyen. Det kan ta litt tid, men det kommer til å skje.

4. Bruk omgivelsene til å ramme inn spillerne.

Tennis er et ensomt spill. Spillerne må løse problemer på egen hånd i en uvisst varende periode, mot en motstander de aldri berører. I tennis forholder du deg egentlig bare til ballen som kommer over nettet, at du skal få den tilbake.

Tennisens ensomhet er et takknemlig fotomotiv, særlig servingen. Banen og linjene rammer spillerne inn.

Elena Dementieva French Open 2006
Elena Dementieva har akkurat tapt et poeng, French Open 2006.
Venus Williams Roland Garros French Open 2000
Venus Williams server, French Open 2000.
Cedric Pioline, French Open 2000
Cedric Pioline gjør seg klar til å serve, French Open 2000.
Julien Benneteau Roland Garros 2001
Julien Benneteau på Court 1 i Roland Garros 2006.

5. Følg med i pausene, det er der du får følelsene.

Ikke senk kameraet i det poenget er slutt, for det er da du får se spillernes reaksjoner. Dette gjelder særlig spillere som du vet er uttrykksfulle. Fokuser på spilleren som akkurat tapte poenget, og du kommer til å få noen gode bilder.

Det mest kjente bildet fra verdens mest berømte tenniskamp, Wimbledon-finalen i 1980 mellom Björn Borg og John McEnroe, er tatt akkurat i det kampen slutter.

Martin Verkerk
Martin Verkerk i Roma Masters 2003. Skulle gjerne vært tettere på, men hadde ikke objektiv til det.

 

Frederik Nielsen og Thomas Kromann
Frederik Nielsen og Thomas Kromann i Davis Cup-kampen mot Norge i Stavanger 2017.
Casper Ruud Davis Cup 2017 Norge mot Danmark
Casper Ruud tar en prat med dommeren, Davis Cup 2017, Norge mot Danmark i Stavanger.

 

Relaterte lenker:
New York Times: 5 tips for photographing tennis matches

Tennisbaner i Rogaland og omegn

tennis backhand«Hvor kan jeg spille tennis i Stavanger/Sandnes/osv.?» Denne artikkelen prøver å svare på det. Jeg har samlet tennisbanene jeg kjenner til i Rogaland og omliggende fylker.

Jeg vil gjerne ha bidrag fra dere, hvis folk vet om flere tennisbaner og/eller -klubber hvor det er mulig å spille. Sharing is caring. Jo flere som spiller tennis på banene i nærmiljøet, desto mer press legger det på lokalpolitikerne om å bygge flere.

Hvis noen har mer info om stedene jeg har lagt inn, eller kjenner du til tennisbaner som ikke er med i oversikten? Bruk kommentarfeltet nederst.

Kart:

Tennisbaner i Bjerkreim

Ingen.

Tennisbaner i Bokn

Ingen.

Tennisbaner i Eigersund

Egersund racketklubb: To grusbaner ute, og tre baner inne. Booking via klubbens hjemmeside.

Tennisbaner i Etne

Tongane: To baner. Kan brukes av både klubbmedlemmer og turister. Døren til banen åpnes med dørhåndtaket fra innsiden (altså et lite triks, men helt lovlig).

Tennisbaner i Flekkefjord

Uenes stadion: To grusbaner, sjekk med klubben for spilling.

Tennisbaner i Gjesdal

Ingen for øyeblikket. Kontakt Ålgård tennisklubb for å holde deg oppdatert.

Tennisbaner i Haugesund

Haugesund tennisklubb: To innendørsbaner og en utebane. Booking via klubbens hjemmeside.

Haugesund tennishall
Juniorturnering i Haugesund.

Lysskar: Offentlig (gratis) asfaltbane. Ikke spill der før den er oppgradert!

Tennisbaner i Hjelmeland

Ingen.

Tennisbaner i Hå

Åna: Asfaltbane ved Åna fengsel.

Varhaug: To offentlige (gratis) asfaltbaner ved idrettsanlegget.

Tennisbane på Varhaug
Tennisbanene på Varhaug.

Ognatun: Tennisbane tilknyttet leirstedet. Du kan spille der når ingen har leid området, eller det er aktivitet på leirstedet.

Tennisbaner i Karmøy

Kopervik: Tre offentlige (gratis) asfaltbaner utendørs ved Karmøyhallen.

Sevlandsvik: En utendørsbane på Sevtun. Usikker på om det er greit å bare komme der og spille, eller om det koster noe.

Torvastad: Offentlig (gratis) bane på idrettsanlegget:

Tennisbaner i Klepp

Ingen.

Tennisbaner i Kvitsøy

Idretts­anlegget: Offentlig utendørsbane. Les rapport fra tennisbanen på Kvitsøy.

Tennisbaner i Lindesnes

Mandal: «Lordens tennisbane». Offentlig asfaltbane i Furulunden. Oppkalt etter Lord Edward Salvesen (1857-1942), som holdt til her.

Mandal: To nye offentlige grusbaner (!) i Mandal idrettspark. Behandle dem pent!

Tennisbaner i Lund

Moi: Offentlig asfaltbane.

Tennisbaner i Randaberg

Randaberg tennisklubb: To innendørsbaner som må bookes gjennom klubbens hjemmeside. To gratis utendørsbaner, og der trenger du ikke booke.

Tennisbaner i Sandnes

Sandnes stadion: Tre offentlige hardcourtbaner, gratis å booke på Sandnes kommunes hjemmesider.


Håbafjell: En offentlig asfaltbane.

Tennisbaner i Sauda

Åbøbyen: To offentlige tennisbaner.

Tennisbaner i Sokndal

Sokndal: Offentlig bane ved idrettsanlegget.

Tennisbaner i Sola

Toppform treningssenter: Tre asfaltbaner ute, tre hardcourtbaner inne. Booking via treningssenterets nettside.

Sola Strand Hotel tennisbane
Tennisbanen på Sola Strand Hotel.

Sola Strand Hotel: En asfaltbane. Hotellet sier at den er bare for gjester. Jeg har aldri sett noen spille der.

Tennisbaner i Stavanger

Sjernarøy oppvekst-senter, Aubø: Utebane i friidretts-dekke. Gratis å spille. Mangler foreløpig nett, sies det.

Tennisbane på Sjernarøy
Tennisbane på Sjernarøy, Aubø oppvekstsenter.

Stavanger tennisklubb: Åtte innendørsbaner på Tjensvoll. Fire utendørsbaner (grus) på Madla, disse fire kan bare bookes og benyttes av medlemmer. All booking til alle baner via klubbens hjemmeside.

Tennisbloggeren slår en backhand i Stavanger tennishall.

Lassa: To offentlige (gratis) hardcourtbaner ved Ynglinghallen. Foreløpig ikke mulig å booke online.

Mosvannet: En offentlig (gratis) hardcourtbane ved Mosvannet like ved Stavanger sentrum. Ingen booking, bare møt opp og eventuelt vent på tur. Pass opp for glatt underlag!

Mosvannet Stavanger
Tennisbane ved Mosvannet.

Hillevåg: Tennisaktig underlag i Hillevåg, langs jernbanen, like nord for Felleskjøpet. Offentlig anlegg (gratis), ingen booking. Nett ligger klar, du må montere det selv. Banen har ikke tennis-oppmåling, men du kan alltids dra hit for å slå ball.

Storhaug: Offentlig (gratis) «oransje» asfaltbane på Storhaugmarka (mindre enn en vanlig tennisbane). Ingen booking.

Storhaug: To offentlige kunstgrusbaner i Ramsvik, gratis å spille. Booking på Aktiv kommune (Stavanger kommune) for den ene banen. Den andre banen er det ikke mulig å booke.

Stavanger fengsel: Asfaltbane. Naturlig nok begrenset tilgjengelighet.

Tennisbaner i Strand

Ingen.

Tennisbaner i Suldal

Nesflaten: Offentlig asfaltbane.

Suldalsosen: Offentlig kunstgressbane (?) i ballbinge. Fra idrettslaget: «Etter det jeg har forstått ble denne i sin tid bygd med mulighet for å sette opp tennisnett. Men den har aldri vært satt opp noe nett eller blitt brukt som tennisbane etter det jeg vet. Tipper status er den samme for ballbingen på Sand».

Tennisbaner i Time

Bryne tennisklubb: To innendørsbaner, en utebane og to minitennisbaner.

Tennisbaner i Tysvær

Nappatjørn: Kunstgress som tilhører velforeningen.

Tennisbaner i Utsira

Ingen.

Tennisbaner i Valle (Agder)

Valle stadion: Offentlig (gratis) bane på Valle stadion, friidrettsdekke.

Tennisbaner i Vindafjord

Vågen skule: To offentlige baner med kunstgress med sand, åpent for alle.

Kilder:

  • http://tennisirogaland.no/
  • Kommunenes hjemmesider
  • Lesere av tennisbloggen
  • Egne observasjoner

Hvor lenge varer en tenniskamp?

De fleste tenniskamper på profesjonelt nivå spilles best av 3 sett (en spiller må vinne 2 sett for å vinne kampen). Grand Slam-kamper for herrer spilles best av 5 sett (en spiller må vinne 3 sett for å vinne kampen). Noen turneringer har egne varianter, for eksempel sett som går til 4 games i stedet for 6.

Det er normalt sett ingen tidsbegrensning på hvor lenge hvert sett kan vare. Settene vinnes av spilleren som først får seks games. Spilleren må få to games mer enn motstanderen for å vinne settet. Står det 6-6 i games, går settet til et tie-break. I et tie-break server spiller A i det første poenget, deretter spiller B to ganger, og så annenhver serve. Førstemann til sju poeng vinner settet. Man må vinne med to poeng, så et tie-break kan i prinsippet ende f.eks 18-16, men det er uvanlig.

De fire Grand Slam-turneringene har tie-break i alle sett unntatt femte sett for menn og tredje sett for kvinner. I avgjørende sett brukes disse variantene:

  • Australian Open: Tie-break til 10 (førstemann til 10 poeng vinner)
  • French Open: En spiller må vinne med to games overvekt (altså ikke tie-break)
  • Wimbledon: Tie-break til 12 (førstemann til 12 poeng vinner)
  • US Open: Standard tie-break (førstemenn til 7 poeng vinner)

Fra arkivet: Mary Pierce – Steffi Graf, French Open 1994

Mary Pierce Roland Garros 2000
Mary Pierce, 2000 (eget foto).

1994: Dametennisen er i sin gråeste av perioder. Etter at Monica Seles ble knivstukket under en kamp i 1993, hadde Steffi Graf dominert touren, og var selvsagt storfavoritt til å vinne French Open. Hun hadde vunnet de fire foregående Grand Slam-turneringene.

I semifinalen møtte hun Mary Pierce, en 19-åring med fransk-kanadiske røtter. Jeg så ikke den kampen da den gikk, og hadde bare hørt ryktet om den før jeg fant høydepunktene på YouTube. Det som skjer i denne kampen, er at Steffi Graf blir utspilt og blåst av banen, og taper 2-6, 2-6. Har hun tatt færre game i noen Grand Slam-kamp?

Mary Pierce fikk etter hvert en lang karriere. Da jeg begynte å følge med for alvor i 1999, var hun en annen person enn i dette klippet fra tenårene. Den Mary Pierce jeg så spille rundt årtusenskiftet, utstrålte mer nervøs energi enn noen andre idrettsfolk. Det var fikling med halskjeder, pusting i fingrene og hyppig blikkontakt med folkene hennes på tribunen.

I denne semifinalen er Pierce så laus og ledig som bare tenåringer kan være. Rutine kan være en fordel, men det motsatte er heller ikke så dumt. Pierce virker ikke å ta innover seg situasjonen, hun bare konsentrerer seg om neste ball.

I 1994 hadde verden sett Seles og Jennifer Capriatis slagkraft, og Williams-søstrene var fortsatt tidlig i tenårene. Mary Pierce står ikke tilbake for disse når det gjelder skuddstyrke. Se for eksempel på forehanden hun slår inn etter 2.35 (video nederst i artikkelen).

Graf var aldri noen humørbombe på banen, og i dette klippet virker bekymringsrynkene å vokse for hvert problem. Grafs vanlige backhand-slice hjelper ingenting, slaget er invitasjoner til å la Pierce ta styringen over poengene.

Mary Pierce vant ikke denne turneringen, og det gikk litt tid mellom hver gang hun nådde høyder som i denne kampen mot Graf. Hun tapte finalen mot Arantxa Sanchez-Vicario, og skulle som alle med fransk pass få høye skuldre i French Open.

Men i 2000 vant hun faktisk turneringen. Jeg tar med et klipp derfra også.

1994:

2000, finale mot Conchita Martinez:

Maria, you gotta see her

Maria Sharapova

Maria Sharapova har spilt sin siste tenniskamp, og lover at det ikke blir noe comeback.

Fem Grand Slam-titler, masse penger i banken, stønninga og dopingdommen. Hvis du har lest litt tennis den siste uka (Sharapova valgte selvsagt å legge opp mens jeg var på vinterferie med tynn nettdekning), har du lest oppsummeringene.

Maria Sharapova skjønte at tennis handler om å vinne. Hun gikk på banen med én plan: Å drive motstanderen bakover med kraftfulle grunnslag. Ferdig med det, iverksett plan. Veldig ofte fungerte det. Variasjon er overvurdert.

Jeg har sett en hel del kamper med Maria Sharapova, 185 artikler her på bloggen handler (delvis) om henne. Hver gang jeg så Sharapova spille, slo det meg at imaget som omgivelsene prøvde å klistre på henne, ikke hadde noe med tennisspilleren å gjøre. Sharapova, tennisspilleren, var ukomplisert. Ingen mimikk, ingen smil, lite variasjon, all business. Utenfor banen ble Sharapova nedlesset av sponsorpenger, fordi..? Jeg har aldri helt skjønt Sharapovas appell, men så er ikke jeg PR-guru, heller.

Serena Williams har vunnet alle de fire Grand Slam-turneringene. Før henne var Steffi Graf den siste som klarte det. Og – Maria Sharapova har klart det samme. Andre spillere kan inspirere deg til å finpusse teknikken, Maria Sharapova er den du vender deg til når du lurer på hvor mye viljestyrke og målbevissthet teller for å bli god i noe. Takk for tennisen, Maria!

Her er noen Sharapova-kamper jeg har sett, men langt på vei glemt:

  • Stygt og pent på en gang (Australian Open 2006, kamp mot Ashley Harkleroad). «Sharapova har masse mannlige fans, men spillet varmer få tennis-sjeler. Hun har en enkel og – for meg – ganske dårlig teknikk. For eksempel forehanden, hvor kroppen ikke følger slaget gjennom, men ofte trekker motsatt vei når racketen treffer ballen. Nadal gjør noe lignende på sin forehand, og jeg kan ikke skjønne at kroppen har godt av det. Nettspillet hennes er nærmest fraværende, og taktikken begrenser seg til å slå ballen så hardt som mulig i en omtrentlig retning.»
  • Tre avgjørende poeng (French Open 2006, kamp mot Mashona Washington). «Tre ganger hadde Washington matchballer. Alle ble tapt på puslete vis. Etter å ha drevet Sharapova fra side til side hele kampen, overlot Washington initiativet til Sharapova på matchballene. Korte, underskrudde slag mot Sharapovas forehand hjalp ikke: Verdensfireren er sterk i hodet og slo dem inn i stedet for ut eller i nettet.»
  • Underholdende russere (russerinner?) (finale Toronto 2009, Sharapova mot Dementieva). «Så jeg zappet over til Eurosport, hvor Sharapova og Dementieva spilte finale i Toronto. Sharapova var tydelig rusten etter det lange skadeavbrekket. Jeg tror hun hadde borti 50 upressede feil. Likevel var det gøy å se henne igjen, den hemningsløse satsingen og den styggvakre forehanden, drive-volleyene og hennes lange rekkevidde.»
  • Perfekt Sharapova i finalen mot Errani (French Open 2012). «Sharpova tok kommandoen i de aller fleste ballvekslingene. Errani måtte slå veldig langt for å presse Sharapova ut av posisjon. Toppspinn er nødt å være plagsom for å ha noen effekt. Hvis ikke, gir det bare motstanderen litt ekstra tid til å finne posisjon. Korte baller ble spist opp av Sharapova, som var helt fantastisk i dag. På alle vis. Nå har hun vunnet alle de fire store, og det er mer enn langt mer talentfulle spillere har klart.»

Sofia Kenin vant Australian Open – hva nå?

Sofia Kenin (Wikimedia Commons)Tennis på tv:
Sofia Kenin – Garbine Muguruza 4-6, 6-2, 6-2
Finale, Australian Open 2020

Damefinalen mellom Sofia Kenin og Garbine Muguruza ble mer underholdende enn begynnelsen lovet. Muguruza er den hardtslående av de to, og utstråler en sjefhet på banen som jeg liker. Hun var fast bestemt på å knuse alt som Kenin måtte slenge over nettet, på sin vanlige «jeg vinner og jeg taper kampene mine selv»-måte. (Motto på Muguruzas Instagram-profil: «Life is too big to play small».)

Det funka bra ganske lenge. Kenin hadde tydeligvis en plan om å dra Muguruza ut av stilen med å variere spillet, men da hun hadde slengt i vei tre stoppballer før jeg hadde funnet en komfortabel stilling i stolen, tror jeg Muguruza skjønte tegningen.

Kenin er et nytt bekjentskap for meg. Spillere i kvinnefinalene er gjerne det, det popper opp nye talenter som kanskje/kanskje ikke kan overta etter Serena Williams. (Jeg føler jeg har skrevet den setningen noen ganger opp gjennom årene.) Underveis i kampen ble Jelena Ostapenko nevnt av Eurosports kommentatorer da de svarte på spørsmål om Kenins langvarige potensial (Ostapenko vant French Open en gang), og de trodde Kenin nok hadde spillet til å stabilisere seg i toppen.

Vi får se. Kenin spilte en kreativ, variert og fin tennis i denne finalen, med en enormt lang tilbakesving på forehanden. Mest imponerende var de tre strake breakballene hun reddet på 2-2 i tredje sett, først tre vinnere og så to vinnere til da hun holdt til 3-2. Da var Muguruza ferdig, og dobbeltfeilen på matchballen var en passende avslutning.