Ny podcast: Tennishistorier!

Venner! Jeg har startet podcast, sammen med Jostein Gjertsen! Den heter Tennishistorier, og du finner den der du hører på podcast. For eksempel her:

Tennishistorier skal handle om de store sesongene til de største spillerne, men også dem som NESTEN ble store, og hvorfor de ikke lyktes bedre. Vi skal dykke ned i sportens ukjente sider, og vise hvordan tennisen har blitt som den har blitt i 2024.

Vi vil gjerne ha tilbakemeldinger! Skriv til post@tennishistorier.no.

De to første episodene ligger ute allerede, her er de:


Break point mangler minst et par ting for å fenge

Netflix sin serie om profftennis, Break point, er klar med en ny sesong. Seks episoder ble sluppet i januar, akkurat i tide til den nye sesongen.

Hvis du har sett andre Netflix-produksjoner i samme gate, vet du hva det går i. Tett på utøverne, som deler stresset med å ha den jobben de har. Rask klipping, nydelig filming og god tilgang til livet i kulissene.

Så hva er problemet? Serieprodusentene har fått adgang til en del spillere, og for at serien skal bli fengende, må disse ha et interessant år. Altså helst et godt sportslig år, og hvis ikke må de gå gjennom andre personlige dramaer som inneholder mer enn å trene tennis og leve nøkternt. (Selv en tennisfan som jeg ville syntes det var kjedelig å se på.)

I denne sesongen kommer vi litt tettere på danske Holger Rune. Den episoden viser hvor spesielt det er å være toppidrettsutøver: Rune er knapt nok voksen, men er likevel en slags direktør for sin egen business, som innebærer å vurdere og gjennomføre trenerskifter og det å turnere forholdet til den alltid tilstedeværende mora.

Den mest interessante episoden er likevel den om US Open. Der følger kameraene amerikanerne Tiafoe, Paul og Fritz, og det sies så mye klisjé-amerikansk der at jeg bare satt og gliste. Store ting skal skje. Det må skje. At en amerikaner MÅ vinne en Grand Slam-turnering igjen, ja, det framstilles nesten som en naturlov. Akkurat hvorfor det skulle skje, blir ikke helt klart. Og ingen av dem vinner US Open. Og hva er egentlig mekanismene bak denne svikten i amerikansk tennis? Det kommer ikke serien inn på, men det er noe rart når verdens største tennisnasjon ikke har vunnet en slam på herresiden siden 2003 (Andy Roddick, US Open).

I 2023 handlet alt på herresiden om Novak Djokovic og Carlos Alcaraz. Spanjolen er litt med i serien, Djokovic nesten ikke. Hvis serien hadde hatt ambisjoner om å ha sportslig relevans, kunne noen forklart hva det er som gjør disse spesielle. Men tenniskamper er ikke serien opptatt av. Jim Courier (4xGrand Slam-vinner) er seriens gravalvorlige ekspert, men byr ikke på analyse av noe slag, det er mer understrekinger av hvor stort og viktig alt er.

Nei, denne sesongens Netflix-vinner er Aryna Sabalenka. Hun har en interessant personlig historie, og hun vinner Australian Open. Og sesongens aller beste scene kommer i siste episode: Sabalenka har tapt finalen i US Open mot Coco Gauff. Etter kampen virker hun nokså avbalansert, men skuffet. I de tomme gangene under Flushing Meadows tar hun opp en racket fra bagen. Hun studerer den nøye, løfter den bak skulderen og KNUSER den til søppel, før hun kaster den i et nærliggende søppelspann.

Og i neste scene feires hun som verdensener. Sånn er tennis: Det kommer alltid nye sjanser. Jeg kommer selvsagt til å se fortsettelsen av Break point også, men håper den blir mer interessant.

Tennis er en sport med 127 tapere og én vinner

Tennis på tv:
Break point, sesong 2, Netflix

Tennis ødelegger deg. Sesong to av Netflix’ serie om tennisåret 2022 ble sluppet for noen dager siden, og der er det tett mellom tårene. For sannheten om tennisturneringer er at de skaper tapere, masse tapere. Jeg mistet etter hvert tellingen over hvor mange sjelegranskende tennisspillere som flimret forbi, skuffet over mulighetene som glapp og egen manglende evne til å gripe øyeblikket. Særlig på herresiden har det jo handlet mest om å nappe Djokovic og Nadal litt i buksebeina, men aldri noe mer.

Det tapet som svei mest å se på i del to av Break point, var Anett Kontaveits tap mot Serena Williams i US Open. Kontaveit ble satt ut av situasjonen, Serenas avskjedsturnering på hjemmebane, og samtidig med at Netflix-serien slippes, kommer nyheten om at Kontaveit må legge opp på grunn av skade. Tennislivet kan være kort og brutalt.

Novak Djokovic (Wikimedia Commons)
Novak Djokovic (Wikimedia Commons)

Djokovic og Nadal dominerte 2022, men de deltar bare på avstand i Netflix-serien. Kanskje de ikke ville ta sjansen på den distraksjonen det ville være å ha et filmteam tett på? I stedet følger vi Francis Tiafoe, Taylor Fritz, Nick Kyrgios (som i første sesong), Ajla Tomljanovic, Ons Jabeur, Aryna Sabalenka, Iga Swiatek og til dels Carlos Alcaraz.

Vår egen Casper Ruud hadde fortjent større plass, men nevnes bare i forbifarten i US Open, selv om han nådde finalen.

Tennis som mental prøvelse får stor plass i serien. Tennis som fysisk aktivitet er nesten fraværende. Spillerne omtales ved deres psykiske og personlighetsmessige egenskaper, og ja, tennis er en kamp mellom viljer og psyker. Men serien hadde blitt bedre hvis den hadde våget å snakke litt om den fysiske tennisen – det å slå en ball over et nett – også. Hvorfor dominerer noen få spillere på herretouren? Hvilke slag er det som har brakt Carlos Alcaraz til toppen? Jeg tror seerne hadde likt å vite det. Da blir neste tenniskamp med disse spillerne mer interessant å se på.

Break point føles mest som en serie overganger, med ulike folk i nokså like kulisser; hotellrom, treningsrom, restauranter og biler. Tiden de tilbringer på selve tennisbanen er bare desserten i et liv som inneholder mye forsakelse. Og en hel del tro, alle skuffelsene til tross.

Netflix har forlenget Break point, og neste sesong kommer i 2024. Jeg gleder meg!

Break point er best når den handler om det som skjer inni hodet

Rett før Australian Open er den endelig her, Netflix sin serie om tennisåret 2022: Break point. De fem første episodene ble sluppet 13. januar. Resten kommer i sommer.

De fem først episodene handler om første halvdel av sesongen, fra Australian Open til og med French Open i fjor. Serien er laget av de samme folkene som skapte Drive to survive, Netflix-serien som fikk bibliotekarer til å bli blodfans av Formel 1.

Overtente kommentatorer, alvorlige intervjuer

Break point er ikke en blåkopi av Drive to survive, men de ligner såpass mye på hverandre at det er naturlig å sammenligne. Sjangergrepene du husker fra bilserien er med: Timelapse-klipp med drivende skyer, besøk hjemme hos hovedpersonenes familier, klipp av publikum som reiser seg i jubel, overtente kommentatorer som stort sett ikke har mer på hjertet enn å understreke hvor stort og viktig alt er, alvorlige talking heads-intervjuer i litt dunkel belysning, eksperter som forklarer hvorfor akkurat DENNE sporten stiller de hardeste kravene til utøverne. Formspråket gir en viss copy-paste-følelse hvis du har sett Drive to survive.

Break point går kronologisk gjennom sesongen, men fokus skifter fra episode til episode. Formelen gjør det enklere for gjennomsnittlig tennisinteresserte folk å holde oversikten. Samtidig virker formelen litt som en tvangstrøye når den første episoden om Australian Open dreier seg mest om Nick Kyrgios. Han røyk ut i andre runde, men vant doubleklassen sammen med Kokkinakis, og det blir mye double i første episode. (At et par middels gode singlespillere kan slå seg sammen og vinne doubleklassen mot doublespesialister, er en av tingene som gjør at jeg aldri klarer å ta double helt seriøst.) Den store historien i Australian Open i fjor var balladen om Djokovics startnekt på grunn av covid-regler og Nadals opphenting i finalen mot Medvedev. Men når det skal handle om Kyrgios, så skal det handle om Kyrgios. Hensikten med det er selvsagt at vi får følge Kyrgios til Wimbledon-finalen når neste bolk publiseres til sommeren.

Ett år er lang tid i tennis. I slutten av første episode har Kyrgios tapt mot Medvedev i Australian Open, og kommentatorene spør retorisk om dette var siste gang hjemmepublikummet så ham spille. Noen måneder senere spilte han finale i Wimbledon. Men spørsmålet i januar 2022 var ikke så dumt da, for Kyrgios var ranket helt nede på 115. plass for ett år siden.

Ved et veiskille

Break point har som underliggende premiss at tennis er ved et veiskille. Hvem skal ta plassen fra Nadal og Djokovic, og fra Serena Williams?

Serien har skutt en del gullfugler i castingen. Up-and-coming-spillerne Casper Ruud, Felix Auger-Aliassime, Taylor Fritz og Matteo Berrettini har store roller. Alle hadde gode sesonger i 2022, men de vant ingen Grand Slam-titler. Kanskje er det noe i den gamle klisjeen om at man ikke bør være altfor reflektert hvis man skal bli best i noe? Spillerne over er flinke til å snakke om ambisjoner og drømmer, om sin beundring for den gamle garde, og det kan virke som de drar med seg for mye mental bagasje ut på banen i de største kampene.

Serien er på sitt beste nettopp når den viser hvor mye det psykiske har å si i tennis. Berrettini, Auger-Aliassime og Ruud får alle sjansen mot Rafael Nadal i Grand Slam-turneringene, og disse klippene er noe av det beste i sesong 1 av Break point. Kameraet fanger opp det tause spillet i kulissene like før kampene. Der Nadal er i sin egen boble, og spretter og sprinter rundt i gangene, ser motstanderne ut som de skal inn til tannlegen eller rektors kontor. (Ruud spør en funksjonær hvor lenge det er til de skal ut på banen, og får til svar at det er 30 sekunder til.)

I intervjuene de gir, virker det ikke som de innerst inne tror de skal slå Nadal. Og det gjorde de heller ikke. Unntaket var Taylor Fritz, som slo Nadal i finalen av Indian Wells. Kanskje klarte Fritz det fordi han regnet med å måtte stå over på grunn av skade han pådro seg finaledagen, og at det dempet eget spenningsnivå? Nadals tomme ansikt etter tapet sier alt om en apetitt på titler som ikke har blitt mindre med årene.

På kvinnesiden legger ikke spillerne skjul på de mentale påkjenningene ved tennis på topplan. Maria Sakkari, Ajla Tomljanivoc og Paula Badosa har alle sine små og store nedsmeltinger i Break point. Det er en slags trøst for oss amatører at selv folk med all verdens mentaltrenere og erfaring knekker sammen under press.

Og samtidig, som Maria Sakkari sier det: «Det blir en avhengighet, å høre ordene game – set – match.»

I første sesong av Drive to survive fulgte vi de mindre Formel 1-lagene. Noe av det samme preger Break point. Sakkari, Jabeur, Ruud, Fritz, Auger-Aliassime og Berrettini er toppspillere, men de vant ingen Grand Slam-turneringer i fjor. Kvinnenes nummer én, Iga Swiatek, er sentral i neste bolk som kommer til sommeren. Det gleder jeg meg til.

Drive to survive-effekt?

Kommer Break point til å gjøre det samme for tennis som Drive to survive gjorde for Formel 1? Kanskje. Tennis er en mindre bråkete sport enn Formel 1, og glam- og blingfaktoren er mindre. Break point viser utøverne som sårbare og usikre på en måte som jeg ikke så i Drive to survive. Men så er da også tennis en sport hvor mer er opp til utøverne enn til utstyret. Ryker du en streng, er det bare å skifte racket, du trenger ikke trekke deg fra kampen. I Formel 1 er påkjørsler og tekniske problemer en del av dagens orden, og sjåførene har flere å dele nederlagene med.

Jeg tror serieskaperne kan bli dristigere i skildringen av sporten. HVORFOR Nadal og Djokovic vinner så mye, får vi ikke vite så mye om. (På samme måte som jeg gjerne skulle visst mer om hva det er med Lewis Hamilton og Max Verstappen som gjør dem så gode bak rattet i Drive to survive.)

Den nye tennisserien på Netflix er en fin appetittvekker før Australian Open, og kan rekruttere noen nye tennisfans. Hvis du følger sporten tett fra før, kommer du tettere på spillerne enn ellers, og kanskje fører serien til at du blir mindre streng mot deg selv neste gang du får et lite sammenbrudd på banen. Hvis proffene har problemer med å styre følelsene sine, hvorfor i all verden skal du klare det?

Seriens morsomste øyeblikk:

  1. Mamma Kyrgios’ samling av sønnens knuste racketer. Hva skal hun med dem?
  2. Team Ruud som prøver å psyke opp Casper før finalen i Paris mot Nadal: «Han frykter deg!» Etter 13 titler i French Open, tror jeg ikke «frykt» var den fremste følelsen Nadal kjente på før finalen.

Dette er verdens vakreste tennisplakat

Hvis du i Paris vandrer på sørsiden av Seinen, kan du umulig unngå å stanse ved bokselgerne langs muren. De selger bøker (stort sett på fransk, naturellement), og alt mulig annet som a) er lite nok til å få plass på de få kubikkmetrene hver av dem disponerer, og b) interessant nok for turister til at det blir en inntekt av det. Utrolig nok har alle selgerne vært i minst én av Norges fem største byer.

Bokselgerne i Paris på sørsiden av Seinen.

Roland Garros (French Open) har hvert år siden 1980 fått en kunstner til å lage et tennisrelatert kunstverk til turneringen. I bodene langs Seinen finner du kopier av mange slike. Da jeg blafret forbi en replika av plakaten for 1984, var det ingen tvil: Denne skulle jeg ta med hjem. (Når prisen var den samme som to cappuccinoer på kaféen på andre siden av gaten, var ikke dette en avgjørelse som krevde særlig mye overveielse.)

Gilles Aillaud-verket fra 1984 viser magnetismen som grusbanene i Paris har på tilskuerne, selv fra de øvre seteradene. Det plasserer deg i et sete langt unna selve banen, men du klarer ikke å la være å stirre på den likevel. Det mest imponerende med bildet, er at jeg tror alle vil tenke «tennis!» med en gang de ser det, selv om verken spillere eller banelinjer kommer tydelig fram.

Burde jeg heller kjøpt en plakat fra et av årene hvor jeg faktisk så turneringen med egne øyne i Paris? Muligens. Det ville blitt en bedre samtalestarter som veggpryd hjemme. («Roland Garros, ja? Jo da, jeg var der i 2000, og dette er plakaten.») Men motivene fra 2000, 2001 og 2006 gir ingen gåsehud.

Alle disse plakatene langs Seinen er selvsagt piratkopier, mange av dem elendig utført. Den jeg kjøpte var helt habil til å henge på veggen. Tilbake i Norge viste det seg at plakaten var i en størrelse som det ikke finnes rammer til hos oss, den passer nesten i A3-størrelse, men ikke helt. Dette overrasket meg ikke.

Den ekte varen er selvsagt å få tak i for den som har penger og motivasjon. Her begynner det å bli skummelt. En signert litografi av dette motivet i størrelse 57×95 cm koster et sted mellom 10 000 og 15 000 kroner. Skulle jeg noen gang bli kunstinvestor, ville jeg begynt her. Jeg mener, finnes det noe stiligere innen moderne fransk kunst enn dette?

Det smarte er selvsagt å holde seg langt unna slik mørnende googling, og heller godta at versjonen som befinner seg i mitt hus er mye mindre og bare et substitutt. Men et fint et.

Lenke til alle plakatene (turneringens hjemmeside)

Henri Cochet har skrevet den beste boka om det å spille tennis

Henri Cochets bok bør leses av alle som spiller tennis. (Jeg aner ikke hvorfor navnet hans er stavet med Y på den norske utgaven!)

Jeg har slukt verdens beste bok om tennis, heseblesende som en grådig og utsultet hotellgjest ved frokostbuffeten. Jeg kommer til å lese den igjen flere ganger, sakte, som en restaurantgjest som vet at han er midt i en flom av velsmakende munnfuller.

En av de store tenkerne

Hvor kommer de fra, alle de evige sannhetene om det å spille tennis? Ble de oppfunnet av ekspertene i Eurosports studio, som Mats Wilander og Tim Henman? Eller må vi lenger tilbake, til Brad Gilbert? Eller kanskje enda lenger, til Bud Collins? Eller til Harry Hopman, den legendariske australske treneren på 1950-tallet?

Franske Henri Cochet (1901-87) er en av sportens første store teoretikere. Han vant sju Grand Slam-titler på 1920- og 30-tallet. Boka Tennis – spillets teknikk og psykologi er en fest for alle som spiller tennis. Den har så mange nydelige sitater om det å spille tennis at Cochet ville vært kongen av tennis-Twitter dersom det hadde fantes på den tida. Om ikke Cochet er opphavsmannen for alt som er blitt evige sannheter om tennis, er det lett å høre ekkoet fra senere generasjoners eksperter når du leser boka hans.

En skatt i Oslo sentrum

Jeg fant boka ved et lykkelig slumpetreff i sommer. Hvis du befinner deg i nærheten av Karl Johans gate, og det gjør alle Oslo-turister uunngåelig i løpet av et opphold, bør du slenge innom Norlis antikvariat. Det ligger Universitetsgata 18, ikke langt unna UiOs juridiske fakultet og Tronsmo bokhandel.

Jeg hadde ikke vært på Norlis antikvariat tidligere. Tidligere i sommer var jeg på Shakespeare & Co. i Paris, trolig verdens mest berømte bokhandel. Norlis er Oslos motstykke, minus turistappellen og hypen. Hele stedet er som en filmkulisse (tenk bokhandelen i filmen Notting Hill), det er bare å rigge opp kamera for den som vil ha en bokhandel-location.

I andre etasje, opp en – selvsagt – knirkete trapp, står en seksjon med sportsbøker. Klemt inne mellom bøker om norske vinteridrettshelter sto ei beskjeden lita bok: Tennis – spillets teknikk og psykologi.

Folk som ligner på oss

Cochets bok ble utgitt i 1933. Min norske utgave er fra 1936. Henri Cochet var en av de fire franske «musketerene» som dominerte tennis fra slutten av 1920-tallet. Cochet vant sju Grand Slam-titler. Hva er det som gjør denne boka så spesiell?

Jeg må ta en liten omvei for å komme til poenget. Den beste boka jeg leste i fjor var Doktor Glas av Hjalmar Söderberg, fra 1905. Den handler om en nokså tilkneppet lege i Stockholm rundt år 1900. Han har levd hele livet med håndbrekket på (ikke at de hadde så mange faktiske håndbrekk på den tida, men du skjønner hva jeg mener). Han vikler seg selv inn i et trekantdrama, og bestemmer seg for endelig å utrette noe ordentlig i livet. Plottet er altså ikke så originalt. Det som hever Söderbergs bok til klassikerstatus, er hvor sjokkerende moderne doktorens refleksjoner er. Som Sølvberget-kollega Tomas Gustafsson sa det; ta vekk rideturene fra boka, så kunne den vært satt på 2000-tallet.

Henri Cochets bok gir noe av den samme følelsen. Øynene lurer oss til å tro at folk var svært forskjellige fra oss før i tida. Henri Cochet og hans samtidige spilte tennis med lange bukser, belte i livet og ull innerst. Se dem i klipp på YouTube, og det er lett å se at mye har forandret seg fra da til nå.

Men reglene er nesten identiske, banen er den samme og metodene for å vinne har heller ikke forandret seg stort. Hadde datidens beste spillere hatt nåtidens forutsetninger, tror jeg de hadde hevdet seg godt.

Etter å ha lest en del om Cochet, framstår han som en av sportens store innovatører. Før Cochet var spillerne enten grunnlinjespillere eller nettspillere. Cochet mikset spillestil etter hva som fungerte best. For alle som tror det var Brad Gilbert (Winning ugly) som oppfant kampplanlegging, så er Cochets bok helt på høyden:

Det er bedre å vinne en match og bryte alle de regler som er stillet op for spillets utseende, enn å tape fordi man ofrer sig for «stilen».

Henri Cochet

Hvis det er nødvendig å lage planen på forhånd, må den være så smidig at den kan legges om efter forholdene, efter hvert som begivenhetene skrider frem.

Henri Cochet

Husk alltid på at likegyldig hvor god Deres motstander er, så er det alltid noe som kan bringe ham i vanskeligheter og gjøre hans spill mindre effektivt. Det er det man må finne.

Henri Cochet

Det nytter ikke å legge en praktfull plan hvis man ikke er i stand til å sette den i verk.

Henri Cochet

Det er hovedsaken: Å sørge for at motstanderen får kortest mulig tid til å ta sine forholdsregler.

Henri Cochet

De fleste points i en tenniskamp vinnes ikke ved et heldig angrep, men ved en ganske overflødig feil.

Henri Cochet

Men Cochet var ikke opptatt av å vinne for enhver pris. Boka understreker hvor viktig det er med fair play. Jeg liker også at Cochet har en helhetlig tilnærming til sport. Vinn og tap betyr ikke alt. Dette nydelige sitatet kommer på første side:

Den første glede ved idretten – og den mest umiddelbare – er å leve. Leve og være sig bevisst at man lever.

Henri Cochet

Hvor mange sportsbøker har slike formuleringer, som løfter sporten opp på den måten? Ikke så mange jeg har lest, i alle fall.

Følg med på Facebook for ukens Cochet-sitat

Jeg kunne fylt på med gode sitater nedover, men skal ikke gjøre det. Men følg bloggen på Facebook, så skal jeg legge ut et Cochet-sitat i uka framover. Det er nok å ta av, og det finnes forbausende lite informasjon om denne boka på nettet.

Boka heter Tennis – spillets teknikk og psykologi. Teknikk-biten er ikke så relevant i 2022, for der har det skjedd en del siden 1930. Og noen formuleringer, om ulike rasers særegenheter og om hva kvinner kan og ikke kan klare på en tennisbane, er selvsagt utdatert så det holder. Men hvor mange bøker fra 1933 – uansatt sjanger – passerer den testen?

Tennis – spillets teknikk og psykologi er en elegant skrevet bok om det å spille tennis, fra en av sportens store tenkere og mestere. Skaff deg den hvis du kan! Du kan kjøpe den gjennom antikvariat.no.

Tidenes beste tennisracket er til salgs igjen!

Da Roger Federer spilte mot Pete Sampras i Wimbledon 2001, spilte begge med Wilson Pro Staff 6.0 85-racket.

Tennis Warehouse har begynt å selge Wilson Pro Staff 6.0 85 igjen! Den kom første gang på markedet i 1984, og er blitt brukt av Stefan Edberg, Jim Courier, Chris Evert, Roger Federer og flere.

Hvis du har noen slanter igjen av feriepengene, vil jeg anbefale at du legger inn en bestilling og starter din reise mot tennis-zen. Er det en perfekt racket? Det spørs hva du mener. Den er tung. Den har vekten balansert i håndtaket og ikke i hodet, så den har ingen hammer-effekt å snakke om. Den har bittelite sweet spot. Feiltreff blir hardt straffet. Andre racketer er bedre til å lage tung toppspinn. Hvis det er en snarvei til heaven du vil ha, kjøper du heller noe lettere, større og mer tilgivende enn denne 38 år gamle greia.

Men det denne racketen gjør, er at den får deg til å skjerpe deg. Skikkelig. Hvis du står i posisjon, ser på ballen, svinger ordentlig gjennom og fullfører bevegelsen, vil denne racketen belønne deg rikelig. Og da kan du kjenne på den beste følelsen av alle, følelsen av at du har en stor del av æren for det gode slaget. (Jeg har en klassisk tre-racket også. Den gir mye av den samme følelsen, men å spille med tre blir for bakstreversk, selv for meg.)

Googling kan føre deg ned i et hull av artikler om at denne racketen som nå relanseres skiller seg fra den originale St. Vincent-produksjonen på 80-tallet og så videre, men ikke bry deg om det. Kjøper du en Wilson Pro Staff 6.0 85, får du en fantastisk racket som har mye å gi i 2022 også. Jeg har spilt med andre racketer innimellom de siste 6 årene når min Wilson har vært til strenging, og merker hvor avhengig jeg er blitt av tyngden og stabiliteten den gir. Pluss at hver misset ball er en påminnelse om at jeg bør trene bedre og konsentrere meg mer, men hvert gode treff er desto mer saliggjørende.

(Dette innlegget er ikke sponset av noen.)

Les mer:

Hvor lenge er det siden arrangørlandet vant de ulike Grand Slam-turneringene?

Cedric Pioline gjør seg klar til å serve.

(bildet: Cedric Pioline gjør seg klar til å serve, French Open 2000. Eget bilde.)

Da Ashleigh Barty vant Australian Open 2022, var det like mye lettelse som glede i hjemlandet. Selv om Australia er en av verdens store tennisnasjoner, var det mange år siden en av deres hadde vunnet en av singleklassene.  Hvor gode er Grand Slam-landene til å vinne turneringene de arrangerer? La oss ta en kikk. (Jeg snakker om singleklassen. Double er for spesielt interesserte.)

Australian Open

  • Siste mannlige australske vinner: Mark Edmondson, 1976.
  • Siste kvinnelige australske vinner: Ashleigh Barty, 2022.

Patrick Rafter Roland Garros 2000
Patrick Rafter trener før French Open 2000. (Eget bilde)

I 2022 var det 44 år siden en australsk spiller hadde vunnet en av singleklassene, før Barty vant finalen mot Danielle Collins. Det har vært mange gode spillere fra Australia i løpet av de 44 årene, men de har vunnet andre Grand Slam-turneringer. Lleyton Hewitt vant US Open og Wimbledon, Pat Cash vant Wimbledon, Patrick Rafter vant US Open to ganger. Hewitt og Cash nådde finalen i Australian Open, uten å vinne. Samantha Stosur vant US Open 2011.

Traume: 0 av 10. Australia kommer til å leve lenge på Bartys triumf, og hun kan vinne flere ganger. I herreklassen er det tynnere.

French Open

  • Siste mannlige franske vinner: Yannick Noah, 1983
  • Siste kvinnelige franske vinner: Mary Pierce, 2000

Mary Pierce Roland Garros 2000
Mary Pierce gjør seg klar til å serve, French Open 2000. (Eget bilde)

Pourquoi? Frankrike har tradisjonene, pengene, en hel bataljon i topp 100 for både menn og kvinner, men er elendige på hjemmebane. Mary Pierce har fransk pass, men er ikke et produkt av den franske tennismaskinen. Amelie Mauresmo har vunnet Australian Open og Wimbledon, Marion Bartoli Wimbledon. Ingen franske menn har vunnet noen Grand Slam-turnering siden 1946, med unntak av den enslige for Yannick Noah. (Henri Leconte spilte finale i French Open 1988 mot Mats Wilander. Taktikk: Angripe Wilanders andreserve. Wilander slo 71 av 73 førsteserver og vant i tre sett.) Jo-Wilfried Tsonga spilte finale i Australian Open 2008, og Cedric Pioline nådde finalen i US Open 1993 og Wimbledon 1997 (to anledninger hvor han fikk Pete Sampras til å se overjordisk god ut).

Traume: 9 av 10. Frankrike underpresterer år etter år.

Wimbledon

  • Siste mannlige britiske vinner: Andy Murray, 2016
  • Siste kvinnelige britiske vinner: Virginia Wade, 1977

I mange år var «our Andy» det store britiske håpet, og da han ble den første britiske mannen som vant Wimbledon siden 1930-tallet, ble landets rygg mye rakere. Murray kommer aldri til å vinne Wimbledon igjen. På kvinnesiden har de fått fram Emma Raducanu, som vant US Open i 2021 og selvsagt har sjanser i Wimbledon også.

Traume: 2 av 10. Murray har to nokså ferske titler i Wimbledon, Raducanu er på vei opp og Daniel Evans og Cameron Norrie kan også skape litt spenning for hjemmepublikum de neste årene.

US Open

  • Siste mannlige amerikanske vinner: Andy Roddick, 2003
  • Siste kvinnelige amerikanske vinner: Sloane Stephens, 2017

Venus Williams Roland Garros French Open 2000
Venus Williams server, French Open 2000. (Eget bilde)

Serena Williams har sørget for amerikanske triumfer i US Open siden 1999. I 2017 vant Sloane Stephens (mot en annen amerikaner, Madison Keys), og siden den gang har Serena vært nær ved å vinne. Danielle Collins spilte akkurat finale i Australian Open, og amerikanerne har alltid mange i topp 100. Men uten Serena (når den tid kommer), har de ikke ledestjernen lenger.

Smertepunktet er mennene. Andy Roddick er ikke bare den siste amerikanske mann som har vunnet US Open, ingen amerikaner har siden 2003 vunnet noen Grand Slam-turneringer. Det mangler aldri folk i toppen, men ingen amerikaner har spilt Grand Slam-finale siden Roddick tapte Wimbledon-finalen i 2009.

Traume: 7/10. USA klarer ikke å produsere Grand Slam-vinnere på herresiden lenger. Med tradisjonene, spillergrunnlaget og ressursene de har, er det et mysterium.

14 sett spilt, 14 sett vunnet. Hva er Ashleigh Bartys metode?

Ashleigh Barty – Danielle Collins 6-3, 7-6 (2)
Finale, Australian Open 2022

Ashleigh Barty
Ashleigh Barty (fra https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Ashleigh_Barty_(15011085029).jpg)

Ashleigh Barty er den mest interessante verdenseneren som har vært på kvinnesiden på mange år. Hver gang jeg ser henne spille lurer jeg på hvordan hun egentlig vinner kampene sine.

Og hver gang jeg ser Barty, tenker jeg umiddelbart på henne som en Martina Hingis for vår tid: En spiller som vinner med kløkt og finesse. Men sammenligningen visner for hvert minutt Barty-tennis jeg ser. Barty kan ikke skubbes over ende, slik Hingis etter hvert ble mot sterkere spillere. Når Barty selv slår sitt hardeste fra grunnlinjen, ser det uanstrengt ut. Barty kommer sjeldnere til nettet enn Hingis gjorde, bare seks ganger var hun framme der i finalen.

Danielle Collins er ingen Serena, Venus eller Lindsay Davenport, tre av dem som detroniserte Hingis rundt årtusenskiftet. Men da jeg så høydepunktene fra Collins’ seier mot Iga Swiatek i semifinalen, tenkte jeg at Barty skulle ha problemer med å stå imot en slik kanonade.

Finalen ble en annen type kamp. Barty holdt ballen lavt mot Collins’ backhand, og prøvde å rigge hver ballveksling slik at hun selv skulle få slått tennisens enkleste slag: En forehand-cross til et tomt hjørne. Barty servet fantastisk gjennom hele kampen, særlig mot slutten.

Det er 44 år siden en australsk kvinne sist vant denne turneringen. Barty ikke bare vant, hun valset over motstanden. Hun hadde vunnet alle settene før finalen, og kanskje vaket det i bakhodet hos Danielle Collins da hun ledet 5-1 i andre sett. På sitt beste er Collins en fryktelig slagmaskin fra grunnlinjen, men hun var ikke på semifinale-nivå mot Barty. Kanskje skyldtes det anledningen, Ashleigh Barty hadde definitivt noe med det å gjøre også. Collins liker å slå backhander fra sin egen forehand-side (utenkelig blant herrene, men vanlig på kvinnesiden), men mot Barty førte dette henne ofte inn i problemer. Slagene som gikk 15 centimeter innenfor i semifinalen, seilte litt ut. Er det en fordel å spille en av sitt livs 3-4 beste kamper i en semifinale? Kanskje ikke.

Dagens mest pirrende statistikk: Ashleigh Barty har nå vunnet tre av de fire Grand Slam-turneringene. US Open er den eneste hun mangler. Når hun vinner 14 av 14 sett på hardcourten i Melbourne, sier det seg selv at hun blir en av favorittene på hardcourten i New York i september.

Jeg ler ikke lenger av folk som holder seg i rekkverket

I 2018 var Samhald tema på Kapittel, Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet. (Jeg jobber der, hvis noen ikke visste det.) En av tingene jeg husker best derfra, var et intervju Stavanger Aftenblads journalist Leif Tore Lindø gjorde med bandet Skambankt.

Jeg husker ikke akkurat hvordan Terje Winterstø Røthing i Skambankt sa det, men på et tidspunkt nevnte han noe som jeg har tenkt på mange ganger senere. Samtalen penset inn på det å spille konserter.

– Konserten er desserten, var omtrent det Skambankt-vokalisten sa. Alt det andre ved bandlivet er den harde jobben som må gjøres og som til slutt ender opp i en konsert, den overskuddsprega tingen som alt peker fram mot.

Vedlikeholdsalderen? Hah!

Helt fram til for to år siden hadde jeg tenkt at den berykta vedlikeholdsalderen var et udefinert, fjernt sted i framtida. Vedlikehold av kroppen var noe gamlinger holder på med mellom alle pensjonistaktivitetene sine, ikke noe jeg trengte å bry meg om på lenge.

Da jeg ødela korsbåndet for to år siden fikk jeg en halvt snerrende kommentar fra fysioterapeuten jeg havnet hos like etterpå; «du driver kanskje ikke med noe styrketrening?».

Nei, selvsagt gjorde jeg ikke det. Styrketrening var for kroppsnevrotikere eller bolere, langt unna det lek-elementet som må være på plass for at jeg skal gidde å holde på med noe fysisk. Men sommeren 2019 måtte jeg begynne med disse endeløse seriene av utfall, bøyinger og steg opp og ned av trappetrinn. Det var kjedelig. Men det virka.

Om å sette konfirmasjonspengene i pensjonsfond

Jeg har ikke fulgt opp så bra som fysiostanden skulle ønska, men er mye flinkere enn jeg var før 2019, og innser at vedlikeholdsalderen er NÅ.

Pondus tøyer ut
Sjeldent syn: Pondus tøyer ut!

Jeg har et blanda forhold til det. Hvis vi ser langsiktig nok på livet, bør vi sette konfirmasjonspengene våre i pensjonsfond og ha et så minimalistisk hus at vi ikke belaster barna våre med opprydding hvis vi dør før vi har tatt den store ryddesjauen.

Og hvis man tøyer, bøyer, løfter og strekker på de riktige måtene i de riktige antall repetisjoner korrekt antall ganger i uka, kan vi holde oss skadefrie til langt uti alderdommen. Men det er ingen garanti, og ville tennisøktene vært like fantastiske hvis hver av dem måtte betales i fire kjempekjedelige vedlikeholds-økter? Dag Solstads utsagn om joggere kom plutselig til meg: «Folk som er ute og lufter dødsangsten sin». Når jeg gjør mine øvelser er det til en viss grad en lufting av skadeangsten min.

Sener. Rygger. Armer.

Men så skader folk seg skikkelig på tennisbanen og blir ute i lang tid. Sener ryker. Rygger blir vonde. Jeg traff Norges beste tennisspillende journalist (tror jeg) på Coop-en i dag. Skada han også, i armen, fysioterapi og så videre.

Roger Federer (https://www.flickr.com/photos/la_bretagne_a_paris/3600704915)
Roger Federer. Det er aldri feil med et bilde av Roger Federer.

Friske, fornuftige folk pådrar seg ting, og tennis med alle sine rykk, eksplosjoner av kraft og retningsforandringer (det føles i alle fall sånn når jeg spiller, jeg nekter å se videobeviser på noe annet!) gjør at vi alltid har en farlig flørt gående med skademørket. Men det skal merkes at vi lever, og jeg gruer meg til den dagen trening BARE er noe jeg gjør for å vedlikeholde skroget på den glatte nedoverbakken som alderdommen er.

Inntil da spiller jeg tennis. Men jeg lover å bli bedre på forebygging. Tennis er for meg foreløpig ikke en liten dessert i et måltid av grønnsaker (alternativ trening), men hvis jeg skal kunne spise dessert i mange år, må den andre treningen opp. Det går an å gjøre også den morsom, tror jeg, selv om ingenting kan måle seg med en ballveksling hvor man glemmer seg selv og spiller på eget maksnivå.

Men jeg ler ikke lenger av folk som holder seg i rekkverket på jobb, og jeg fnyser ikke av dem trener kroppen mer enn de trener med ball.

Novak Djokovic

Og når alt kommer til alt, tror jeg Novak Djokovic og Serena Williams vil skrive under på det Terje Winterstø Røthing sa i 2018: Tenniskampene er ikke den hardeste delen av jobben, det er alt arbeidet for å bli i stand til å komme dit, som krever mest av dem.

Norges Idrettsforbund har en god treningsbank for forebyggende øvelser, og jeg har prøvd ut nivå 1 av tennisøvelser. De anbefales – test dem her.