Henri Cochet har skrevet den beste boka om det å spille tennis

Henri Cochets bok bør leses av alle som spiller tennis. (Jeg aner ikke hvorfor navnet hans er stavet med Y på den norske utgaven!)

Jeg har slukt verdens beste bok om tennis, heseblesende som en grådig og utsultet hotellgjest ved frokostbuffeten. Jeg kommer til å lese den igjen flere ganger, sakte, som en restaurantgjest som vet at han er midt i en flom av velsmakende munnfuller.

En av de store tenkerne

Hvor kommer de fra, alle de evige sannhetene om det å spille tennis? Ble de oppfunnet av ekspertene i Eurosports studio, som Mats Wilander og Tim Henman? Eller må vi lenger tilbake, til Brad Gilbert? Eller kanskje enda lenger, til Bud Collins? Eller til Harry Hopman, den legendariske australske treneren på 1950-tallet?

Franske Henri Cochet (1901-87) er en av sportens første store teoretikere. Han vant sju Grand Slam-titler på 1920- og 30-tallet. Boka Tennis – spillets teknikk og psykologi er en fest for alle som spiller tennis. Den har så mange nydelige sitater om det å spille tennis at Cochet ville vært kongen av tennis-Twitter dersom det hadde fantes på den tida. Om ikke Cochet er opphavsmannen for alt som er blitt evige sannheter om tennis, er det lett å høre ekkoet fra senere generasjoners eksperter når du leser boka hans.

En skatt i Oslo sentrum

Jeg fant boka ved et lykkelig slumpetreff i sommer. Hvis du befinner deg i nærheten av Karl Johans gate, og det gjør alle Oslo-turister uunngåelig i løpet av et opphold, bør du slenge innom Norlis antikvariat. Det ligger Universitetsgata 18, ikke langt unna UiOs juridiske fakultet og Tronsmo bokhandel.

Jeg hadde ikke vært på Norlis antikvariat tidligere. Tidligere i sommer var jeg på Shakespeare & Co. i Paris, trolig verdens mest berømte bokhandel. Norlis er Oslos motstykke, minus turistappellen og hypen. Hele stedet er som en filmkulisse (tenk bokhandelen i filmen Notting Hill), det er bare å rigge opp kamera for den som vil ha en bokhandel-location.

I andre etasje, opp en – selvsagt – knirkete trapp, står en seksjon med sportsbøker. Klemt inne mellom bøker om norske vinteridrettshelter sto ei beskjeden lita bok: Tennis – spillets teknikk og psykologi.

Folk som ligner på oss

Cochets bok ble utgitt i 1933. Min norske utgave er fra 1936. Henri Cochet var en av de fire franske «musketerene» som dominerte tennis fra slutten av 1920-tallet. Cochet vant sju Grand Slam-titler. Hva er det som gjør denne boka så spesiell?

Jeg må ta en liten omvei for å komme til poenget. Den beste boka jeg leste i fjor var Doktor Glas av Hjalmar Söderberg, fra 1905. Den handler om en nokså tilkneppet lege i Stockholm rundt år 1900. Han har levd hele livet med håndbrekket på (ikke at de hadde så mange faktiske håndbrekk på den tida, men du skjønner hva jeg mener). Han vikler seg selv inn i et trekantdrama, og bestemmer seg for endelig å utrette noe ordentlig i livet. Plottet er altså ikke så originalt. Det som hever Söderbergs bok til klassikerstatus, er hvor sjokkerende moderne doktorens refleksjoner er. Som Sølvberget-kollega Tomas Gustafsson sa det; ta vekk rideturene fra boka, så kunne den vært satt på 2000-tallet.

Henri Cochets bok gir noe av den samme følelsen. Øynene lurer oss til å tro at folk var svært forskjellige fra oss før i tida. Henri Cochet og hans samtidige spilte tennis med lange bukser, belte i livet og ull innerst. Se dem i klipp på YouTube, og det er lett å se at mye har forandret seg fra da til nå.

Men reglene er nesten identiske, banen er den samme og metodene for å vinne har heller ikke forandret seg stort. Hadde datidens beste spillere hatt nåtidens forutsetninger, tror jeg de hadde hevdet seg godt.

Etter å ha lest en del om Cochet, framstår han som en av sportens store innovatører. Før Cochet var spillerne enten grunnlinjespillere eller nettspillere. Cochet mikset spillestil etter hva som fungerte best. For alle som tror det var Brad Gilbert (Winning ugly) som oppfant kampplanlegging, så er Cochets bok helt på høyden:

Det er bedre å vinne en match og bryte alle de regler som er stillet op for spillets utseende, enn å tape fordi man ofrer sig for «stilen».

Henri Cochet

Hvis det er nødvendig å lage planen på forhånd, må den være så smidig at den kan legges om efter forholdene, efter hvert som begivenhetene skrider frem.

Henri Cochet

Husk alltid på at likegyldig hvor god Deres motstander er, så er det alltid noe som kan bringe ham i vanskeligheter og gjøre hans spill mindre effektivt. Det er det man må finne.

Henri Cochet

Det nytter ikke å legge en praktfull plan hvis man ikke er i stand til å sette den i verk.

Henri Cochet

Det er hovedsaken: Å sørge for at motstanderen får kortest mulig tid til å ta sine forholdsregler.

Henri Cochet

De fleste points i en tenniskamp vinnes ikke ved et heldig angrep, men ved en ganske overflødig feil.

Henri Cochet

Men Cochet var ikke opptatt av å vinne for enhver pris. Boka understreker hvor viktig det er med fair play. Jeg liker også at Cochet har en helhetlig tilnærming til sport. Vinn og tap betyr ikke alt. Dette nydelige sitatet kommer på første side:

Den første glede ved idretten – og den mest umiddelbare – er å leve. Leve og være sig bevisst at man lever.

Henri Cochet

Hvor mange sportsbøker har slike formuleringer, som løfter sporten opp på den måten? Ikke så mange jeg har lest, i alle fall.

Følg med på Facebook for ukens Cochet-sitat

Jeg kunne fylt på med gode sitater nedover, men skal ikke gjøre det. Men følg bloggen på Facebook, så skal jeg legge ut et Cochet-sitat i uka framover. Det er nok å ta av, og det finnes forbausende lite informasjon om denne boka på nettet.

Boka heter Tennis – spillets teknikk og psykologi. Teknikk-biten er ikke så relevant i 2022, for der har det skjedd en del siden 1930. Og noen formuleringer, om ulike rasers særegenheter og om hva kvinner kan og ikke kan klare på en tennisbane, er selvsagt utdatert så det holder. Men hvor mange bøker fra 1933 – uansatt sjanger – passerer den testen?

Tennis – spillets teknikk og psykologi er en elegant skrevet bok om det å spille tennis, fra en av sportens store tenkere og mestere. Skaff deg den hvis du kan! Du kan kjøpe den gjennom antikvariat.no.

Tidenes beste tennisracket er til salgs igjen!

Da Roger Federer spilte mot Pete Sampras i Wimbledon 2001, spilte begge med Wilson Pro Staff 6.0 85-racket.

Tennis Warehouse har begynt å selge Wilson Pro Staff 6.0 85 igjen! Den kom første gang på markedet i 1984, og er blitt brukt av Stefan Edberg, Jim Courier, Chris Evert, Roger Federer og flere.

Hvis du har noen slanter igjen av feriepengene, vil jeg anbefale at du legger inn en bestilling og starter din reise mot tennis-zen. Er det en perfekt racket? Det spørs hva du mener. Den er tung. Den har vekten balansert i håndtaket og ikke i hodet, så den har ingen hammer-effekt å snakke om. Den har bittelite sweet spot. Feiltreff blir hardt straffet. Andre racketer er bedre til å lage tung toppspinn. Hvis det er en snarvei til heaven du vil ha, kjøper du heller noe lettere, større og mer tilgivende enn denne 38 år gamle greia.

Men det denne racketen gjør, er at den får deg til å skjerpe deg. Skikkelig. Hvis du står i posisjon, ser på ballen, svinger ordentlig gjennom og fullfører bevegelsen, vil denne racketen belønne deg rikelig. Og da kan du kjenne på den beste følelsen av alle, følelsen av at du har en stor del av æren for det gode slaget. (Jeg har en klassisk tre-racket også. Den gir mye av den samme følelsen, men å spille med tre blir for bakstreversk, selv for meg.)

Googling kan føre deg ned i et hull av artikler om at denne racketen som nå relanseres skiller seg fra den originale St. Vincent-produksjonen på 80-tallet og så videre, men ikke bry deg om det. Kjøper du en Wilson Pro Staff 6.0 85, får du en fantastisk racket som har mye å gi i 2022 også. Jeg har spilt med andre racketer innimellom de siste 6 årene når min Wilson har vært til strenging, og merker hvor avhengig jeg er blitt av tyngden og stabiliteten den gir. Pluss at hver misset ball er en påminnelse om at jeg bør trene bedre og konsentrere meg mer, men hvert gode treff er desto mer saliggjørende.

(Dette innlegget er ikke sponset av noen.)

Les mer:

Hvor lenge er det siden arrangørlandet vant de ulike Grand Slam-turneringene?

Cedric Pioline gjør seg klar til å serve.

(bildet: Cedric Pioline gjør seg klar til å serve, French Open 2000. Eget bilde.)

Da Ashleigh Barty vant Australian Open 2022, var det like mye lettelse som glede i hjemlandet. Selv om Australia er en av verdens store tennisnasjoner, var det mange år siden en av deres hadde vunnet en av singleklassene.  Hvor gode er Grand Slam-landene til å vinne turneringene de arrangerer? La oss ta en kikk. (Jeg snakker om singleklassen. Double er for spesielt interesserte.)

Australian Open

  • Siste mannlige australske vinner: Mark Edmondson, 1976.
  • Siste kvinnelige australske vinner: Ashleigh Barty, 2022.

Patrick Rafter Roland Garros 2000
Patrick Rafter trener før French Open 2000. (Eget bilde)

I 2022 var det 44 år siden en australsk spiller hadde vunnet en av singleklassene, før Barty vant finalen mot Danielle Collins. Det har vært mange gode spillere fra Australia i løpet av de 44 årene, men de har vunnet andre Grand Slam-turneringer. Lleyton Hewitt vant US Open og Wimbledon, Pat Cash vant Wimbledon, Patrick Rafter vant US Open to ganger. Hewitt og Cash nådde finalen i Australian Open, uten å vinne. Samantha Stosur vant US Open 2011.

Traume: 0 av 10. Australia kommer til å leve lenge på Bartys triumf, og hun kan vinne flere ganger. I herreklassen er det tynnere.

French Open

  • Siste mannlige franske vinner: Yannick Noah, 1983
  • Siste kvinnelige franske vinner: Mary Pierce, 2000

Mary Pierce Roland Garros 2000
Mary Pierce gjør seg klar til å serve, French Open 2000. (Eget bilde)

Pourquoi? Frankrike har tradisjonene, pengene, en hel bataljon i topp 100 for både menn og kvinner, men er elendige på hjemmebane. Mary Pierce har fransk pass, men er ikke et produkt av den franske tennismaskinen. Amelie Mauresmo har vunnet Australian Open og Wimbledon, Marion Bartoli Wimbledon. Ingen franske menn har vunnet noen Grand Slam-turnering siden 1946, med unntak av den enslige for Yannick Noah. (Henri Leconte spilte finale i French Open 1988 mot Mats Wilander. Taktikk: Angripe Wilanders andreserve. Wilander slo 71 av 73 førsteserver og vant i tre sett.) Jo-Wilfried Tsonga spilte finale i Australian Open 2008, og Cedric Pioline nådde finalen i US Open 1993 og Wimbledon 1997 (to anledninger hvor han fikk Pete Sampras til å se overjordisk god ut).

Traume: 9 av 10. Frankrike underpresterer år etter år.

Wimbledon

  • Siste mannlige britiske vinner: Andy Murray, 2016
  • Siste kvinnelige britiske vinner: Virginia Wade, 1977

I mange år var «our Andy» det store britiske håpet, og da han ble den første britiske mannen som vant Wimbledon siden 1930-tallet, ble landets rygg mye rakere. Murray kommer aldri til å vinne Wimbledon igjen. På kvinnesiden har de fått fram Emma Raducanu, som vant US Open i 2021 og selvsagt har sjanser i Wimbledon også.

Traume: 2 av 10. Murray har to nokså ferske titler i Wimbledon, Raducanu er på vei opp og Daniel Evans og Cameron Norrie kan også skape litt spenning for hjemmepublikum de neste årene.

US Open

  • Siste mannlige amerikanske vinner: Andy Roddick, 2003
  • Siste kvinnelige amerikanske vinner: Sloane Stephens, 2017

Venus Williams Roland Garros French Open 2000
Venus Williams server, French Open 2000. (Eget bilde)

Serena Williams har sørget for amerikanske triumfer i US Open siden 1999. I 2017 vant Sloane Stephens (mot en annen amerikaner, Madison Keys), og siden den gang har Serena vært nær ved å vinne. Danielle Collins spilte akkurat finale i Australian Open, og amerikanerne har alltid mange i topp 100. Men uten Serena (når den tid kommer), har de ikke ledestjernen lenger.

Smertepunktet er mennene. Andy Roddick er ikke bare den siste amerikanske mann som har vunnet US Open, ingen amerikaner har siden 2003 vunnet noen Grand Slam-turneringer. Det mangler aldri folk i toppen, men ingen amerikaner har spilt Grand Slam-finale siden Roddick tapte Wimbledon-finalen i 2009.

Traume: 7/10. USA klarer ikke å produsere Grand Slam-vinnere på herresiden lenger. Med tradisjonene, spillergrunnlaget og ressursene de har, er det et mysterium.

14 sett spilt, 14 sett vunnet. Hva er Ashleigh Bartys metode?

Ashleigh Barty – Danielle Collins 6-3, 7-6 (2)
Finale, Australian Open 2022

Ashleigh Barty
Ashleigh Barty (fra https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Ashleigh_Barty_(15011085029).jpg)

Ashleigh Barty er den mest interessante verdenseneren som har vært på kvinnesiden på mange år. Hver gang jeg ser henne spille lurer jeg på hvordan hun egentlig vinner kampene sine.

Og hver gang jeg ser Barty, tenker jeg umiddelbart på henne som en Martina Hingis for vår tid: En spiller som vinner med kløkt og finesse. Men sammenligningen visner for hvert minutt Barty-tennis jeg ser. Barty kan ikke skubbes over ende, slik Hingis etter hvert ble mot sterkere spillere. Når Barty selv slår sitt hardeste fra grunnlinjen, ser det uanstrengt ut. Barty kommer sjeldnere til nettet enn Hingis gjorde, bare seks ganger var hun framme der i finalen.

Danielle Collins er ingen Serena, Venus eller Lindsay Davenport, tre av dem som detroniserte Hingis rundt årtusenskiftet. Men da jeg så høydepunktene fra Collins’ seier mot Iga Swiatek i semifinalen, tenkte jeg at Barty skulle ha problemer med å stå imot en slik kanonade.

Finalen ble en annen type kamp. Barty holdt ballen lavt mot Collins’ backhand, og prøvde å rigge hver ballveksling slik at hun selv skulle få slått tennisens enkleste slag: En forehand-cross til et tomt hjørne. Barty servet fantastisk gjennom hele kampen, særlig mot slutten.

Det er 44 år siden en australsk kvinne sist vant denne turneringen. Barty ikke bare vant, hun valset over motstanden. Hun hadde vunnet alle settene før finalen, og kanskje vaket det i bakhodet hos Danielle Collins da hun ledet 5-1 i andre sett. På sitt beste er Collins en fryktelig slagmaskin fra grunnlinjen, men hun var ikke på semifinale-nivå mot Barty. Kanskje skyldtes det anledningen, Ashleigh Barty hadde definitivt noe med det å gjøre også. Collins liker å slå backhander fra sin egen forehand-side (utenkelig blant herrene, men vanlig på kvinnesiden), men mot Barty førte dette henne ofte inn i problemer. Slagene som gikk 15 centimeter innenfor i semifinalen, seilte litt ut. Er det en fordel å spille en av sitt livs 3-4 beste kamper i en semifinale? Kanskje ikke.

Dagens mest pirrende statistikk: Ashleigh Barty har nå vunnet tre av de fire Grand Slam-turneringene. US Open er den eneste hun mangler. Når hun vinner 14 av 14 sett på hardcourten i Melbourne, sier det seg selv at hun blir en av favorittene på hardcourten i New York i september.

Jeg ler ikke lenger av folk som holder seg i rekkverket

I 2018 var Samhald tema på Kapittel, Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet. (Jeg jobber der, hvis noen ikke visste det.) En av tingene jeg husker best derfra, var et intervju Stavanger Aftenblads journalist Leif Tore Lindø gjorde med bandet Skambankt.

Jeg husker ikke akkurat hvordan Terje Winterstø Røthing i Skambankt sa det, men på et tidspunkt nevnte han noe som jeg har tenkt på mange ganger senere. Samtalen penset inn på det å spille konserter.

– Konserten er desserten, var omtrent det Skambankt-vokalisten sa. Alt det andre ved bandlivet er den harde jobben som må gjøres og som til slutt ender opp i en konsert, den overskuddsprega tingen som alt peker fram mot.

Vedlikeholdsalderen? Hah!

Helt fram til for to år siden hadde jeg tenkt at den berykta vedlikeholdsalderen var et udefinert, fjernt sted i framtida. Vedlikehold av kroppen var noe gamlinger holder på med mellom alle pensjonistaktivitetene sine, ikke noe jeg trengte å bry meg om på lenge.

Da jeg ødela korsbåndet for to år siden fikk jeg en halvt snerrende kommentar fra fysioterapeuten jeg havnet hos like etterpå; «du driver kanskje ikke med noe styrketrening?».

Nei, selvsagt gjorde jeg ikke det. Styrketrening var for kroppsnevrotikere eller bolere, langt unna det lek-elementet som må være på plass for at jeg skal gidde å holde på med noe fysisk. Men sommeren 2019 måtte jeg begynne med disse endeløse seriene av utfall, bøyinger og steg opp og ned av trappetrinn. Det var kjedelig. Men det virka.

Om å sette konfirmasjonspengene i pensjonsfond

Jeg har ikke fulgt opp så bra som fysiostanden skulle ønska, men er mye flinkere enn jeg var før 2019, og innser at vedlikeholdsalderen er NÅ.

Pondus tøyer ut
Sjeldent syn: Pondus tøyer ut!

Jeg har et blanda forhold til det. Hvis vi ser langsiktig nok på livet, bør vi sette konfirmasjonspengene våre i pensjonsfond og ha et så minimalistisk hus at vi ikke belaster barna våre med opprydding hvis vi dør før vi har tatt den store ryddesjauen.

Og hvis man tøyer, bøyer, løfter og strekker på de riktige måtene i de riktige antall repetisjoner korrekt antall ganger i uka, kan vi holde oss skadefrie til langt uti alderdommen. Men det er ingen garanti, og ville tennisøktene vært like fantastiske hvis hver av dem måtte betales i fire kjempekjedelige vedlikeholds-økter? Dag Solstads utsagn om joggere kom plutselig til meg: «Folk som er ute og lufter dødsangsten sin». Når jeg gjør mine øvelser er det til en viss grad en lufting av skadeangsten min.

Sener. Rygger. Armer.

Men så skader folk seg skikkelig på tennisbanen og blir ute i lang tid. Sener ryker. Rygger blir vonde. Jeg traff Norges beste tennisspillende journalist (tror jeg) på Coop-en i dag. Skada han også, i armen, fysioterapi og så videre.

Roger Federer (https://www.flickr.com/photos/la_bretagne_a_paris/3600704915)
Roger Federer. Det er aldri feil med et bilde av Roger Federer.

Friske, fornuftige folk pådrar seg ting, og tennis med alle sine rykk, eksplosjoner av kraft og retningsforandringer (det føles i alle fall sånn når jeg spiller, jeg nekter å se videobeviser på noe annet!) gjør at vi alltid har en farlig flørt gående med skademørket. Men det skal merkes at vi lever, og jeg gruer meg til den dagen trening BARE er noe jeg gjør for å vedlikeholde skroget på den glatte nedoverbakken som alderdommen er.

Inntil da spiller jeg tennis. Men jeg lover å bli bedre på forebygging. Tennis er for meg foreløpig ikke en liten dessert i et måltid av grønnsaker (alternativ trening), men hvis jeg skal kunne spise dessert i mange år, må den andre treningen opp. Det går an å gjøre også den morsom, tror jeg, selv om ingenting kan måle seg med en ballveksling hvor man glemmer seg selv og spiller på eget maksnivå.

Men jeg ler ikke lenger av folk som holder seg i rekkverket på jobb, og jeg fnyser ikke av dem trener kroppen mer enn de trener med ball.

Novak Djokovic

Og når alt kommer til alt, tror jeg Novak Djokovic og Serena Williams vil skrive under på det Terje Winterstø Røthing sa i 2018: Tenniskampene er ikke den hardeste delen av jobben, det er alt arbeidet for å bli i stand til å komme dit, som krever mest av dem.

Norges Idrettsforbund har en god treningsbank for forebyggende øvelser, og jeg har prøvd ut nivå 1 av tennisøvelser. De anbefales – test dem her.

Pete Sampras var tidenes beste spiller i bare noen få år, men la opp jaktløypa for de tre store

Pete Sampras fylte 50 år denne uka. Tidligere denne måneden fylte Roger Federer 40, og sistnevnte fikk selvsagt og helt fortjent mer oppmerksomhet på sin runde dag. Sampras er en pensjonert spiller med noen fans, men ikke så mange som merittlista hans burde tilsagt. Federer en en aktiv – enn så lenge – spiller med verdens største fanbase.

Evnen til å definere

Da Pete Sampras la opp som spiller i 2002, var han allment anerkjent som tidenes beste mannlige spiller. 19 år senere er det ikke vanskelig å peke på hullene i CV-en hans, noe som for så vidt ble gjort den gangen også: Sampras vant aldri French Open. Det nærmeste han kom var en semifinale i 1996. Både Federer, Nadal og Djokovic har vunnet alle de fire Grand Slam-turneringene, og de har alle 20 Grand Slam-titler mot Sampras’ 14.

Pete Sampras Wimbledon 1994
Pete Sampras på forsiden av Sports Illustrated etter seieren i Wimbledon i 1994.

En av de viktige arvene fra Sampras er hvordan han definerte kriteriene for storhet. Toppidrett er en interessant blanding av det uformelle og det formelle. Hva som har høyest status i en idrettsgren, er gjenstand for en kontinuerlig, om enn ganske sakte debatt.

Ta for eksempel norsk fotball. Du finner ingen som vil hevde at det beste laget i Norge er det laget som vinner cupen. Det er dette laget som kan kalle seg Norgesmester. Cupen = NM i fotball. Vinneren av Eliteserien/Toppserien er bare det på papiret, men alle vet at det er disse lagene som var sesongens beste.

I friidrett vil jeg tro at OL henger høyest, deretter VM og så regionale mesterskap (EM osv.). De samme folkene kan delta i VM og OL, men OL skjer bare hver fjerde år, mot VM annethvert år. I andre idretter har ikke OL samme status. For eksempel i fotball, blant annet fordi det er regler for hvilke spillere et land kan ta med. Når de beste ikke er med, minsker prestisjen.

Antall Grand Slam-titler er alt

Tennis er også en sport med flytende kriterier. I dagens tennis er det to storylines som kommer opp før hver Grand Slam-turnering:

  1. Hvem kommer til å få flest Grand Slam-titler av Federer, Nadal og Djokovic?
  2. Kan Serena Williams vinne sin 24. GS-tittel, og dermed tangere Margaret Courts rekord?

Pete Sampras Sports Illustrated 1990
Pete Sampras på forsiden av Sports Illustrated i 1990, etter seieren i US Open.

At vi i dag er besatt av å telle antall Grand Slam-titler, skyldes langt på vei Pete Sampras. De beste spillerne i generasjonene før Sampras hadde ikke det samme fokuset. Bjørn Borg, Jimmy Connors, John McEnroe og Ivan Lendl hadde ingen betenkeligheter med å droppe Grand Slam-turneringer.

En av grunnene var at Australian Open lenge hadde lav status. Premiepengene var lavere enn i de andre Grand Slam-turneringene, og turneringen krasjet med den korte tennisferien. Derfor inneholder listen over vinnere i Australian Open en hel del halvkjente navn. Selv en spiller som Andre Agassi, som etter hvert dominerte turneringen, holdt seg borte fra den i begynnelsen av karrieren. Utpå 1980-tallet ble anlegget modernisert og dekket skiftet fra gress til hardcourt.  I dag tenker ingen toppspillere på å droppe Australian Open.

Roy Emerson. Ring any bells?

Listen over flest Grand Slam-titler ble i mange år toppet av Roy Emerson. med 12 Grand Slam-titler. Hvis du ikke nikker til det navnet, er det ingen skam.

Emerson vant seks av sine Grand Slam-titler i Australian Open på 1960-tallet, turneringer hvor mange av de beste ikke deltok. På kvinnesiden vant Margaret Court den samme turneringen 11 ganger fra 1960 til 1973. Fram til 1968 var ikke Grand Slam-turneringene åpne for profesjonelle spillere.

Da Pete Sampras begynte å samle Grand Slam-titler i stor skala, satte han seg Roy Emersons rekord som mål. Dermed ble Emersons titler på 1960-tallet oppjustert til noe mer enn de hadde blitt før. Ingen tenniseksperter har noen gang ment at Roy Emerson var tidenes beste spiller, 12 Grand Slam-titler til tross. I selvbiografien sin skriver Pete Sampras at denne rekorden var noe han begynte å tenke på i 1997, da han var to titler bak Emerson. Akkurat hvorfor dette ble viktig for ham, står ikke. (Et mer nærliggende mål ville vel vært å vinne French Open?)

Men her er vi, i Pete Sampras’ idéverden, hvor alle måles etter Grand Slam-titler. Ja, selv Serena Williams blir målt mot Margaret Courts 24 titler, og det er ikke to sammenlignbare størrelser.

Og tennis i OL kommer aldri til å bli en pokal på linje med de fire Grand Slam-turneringene, selv om det bare spilles hvert fjerde år.

Tennisbane på Kvitsøy

Kvitsøy er et stykke skjærgårdsidyll i Boknafjorden i Rogaland, med drøyt 500 innbyggere. Kvitsøy er lett tilgjengelig med ferje. Vi dro dit i juli 2020 for å teste ut tennisbanen som jeg bare hadde sett på kart fra før.

Slik kommer du deg til Kvitsøy: Ta ferje fra Mekjarvik, som ligger 20 minutter nord for Stavanger sentrum. Ferja går flere ganger til dagen, og tar 35 minutter. Det er parkeringsplass på ferjekaien i Mekjarvik. Du trenger ikke bil på Kvitsøy, med mindre du har tenkt å flytte dit. Kjøp billett online på forhånd. Her er en film. Skru på underteksten – det blåser på Kvitsøy.

Tennisbanen finner du 500 meter fra ferjekaien, bare følg veien. (Kontrollfriker kan bruke Google Maps.) Det er en asfaltbane som ligger vindfullt (ikke overraskende på Kvitsøy) til på et lite platå med utsikt til kirka og et stort jorde. Jeg kan ikke huske sist jeg spilte på et tennisanlegg som lignet. Sjekk oversikten over tennisbaner i Rogaland og omegn!

Det er benker ved banen, og et helt kurant nett. Selve banen hadde hatt godt av en liten oppfriskning, men jeg er usikker på hvor sterkt pressmiljø det er for tennisen på Kvitsøy. Kanskje kommunen kan trø til?

Kvitsøy er verd en tur uansett om du spiller tennis eller ikke. Du skal være hardbarka urbanist for ikke å bli litt yr når du kommer av ferja og møter stillheten, roen og alt det grønne. For mer om Kvitsøys mange kvaliteter, sjekk Alltid reiseklars guide til Kvitsøy.

Tennis på Kvitsøy

Tennisbaner i Sandnessjøen

Tennisbloggens korrespondenter har også sommerferie. De drar ingen steder uten racket, treningsklær og to rør ferske tennisballer, hvileløst jaktende på kjente og ukjente tennisbaner i vårt langstrakte land.

Nylig tikket denne rapporten inn fra en av våre omreisende:

«Sandnessjøen, finnes det tennisbaner der? Fant ingenting på Google Maps, men noen vage spor på internett tydet på at det hadde vært spilt tennis. Trålte satellittbilder, kunne dette være noe?»

Tennisbaner i Sandnessjøen
Mystiske himmelbilder. Kunne dette være spor av en tennisbane?

Plottet tykner:

«Bingo!»

Tennisbaner i Sandnessjøen
Backhand i nord.

«To slitte, men fine asfaltbaner. Virket gjengrodd, men en sprelsk benk som virker ny tyder på at noen lokalt er engasjert.»

Tennis i Sandnessjøen
De stiligste tennisbenkene finner du i Sandnessjøen.

 

Hvis du er i Sandnessjøen og vil spille tennis, finner du tennisbanene ved siden av Stamnes kunstgressbane:

Formann Sverre Rattsø  i Sandnessjøen Tennisklubb utdyper:

«Så riktig koselig at dere fant banene våre i Sandnessjøen, og at dere fant kvaliteten god nok for spill. Den ene (som bildet er tatt fra) har faktisk en veldig god og jevn overflate, mens den på tvers er av noe dårligere standard (skyldes dårlig grunnarbeid).

Og, joda, vi er noen ildsjeler (deriblant jeg, som er formann) som hvert år steller og koster baner for løv, sand og annen skitt slik at det blir spill. Nettopp vært en runde med RoundUp langs gjerder og kanter, noe som vises godt som gulnet og dødt gress langs kantene. Blir fjernet etter hvert. Vi har/hadde også en grusbane, men pga liten aktivitet og få folk til å gjøre masse vedlikehold, er den banen nå blitt verdens største inngjerdede lupinbed.

Apropos den fine benken, den er nettopp snekret og satt ut av en lokal hjemvendt «Reodor Felgen»!

Sandnessjøen TK er registrert i NTF, og vi har hatt en stamme av omkring 10 medlemmer de siste årene. Imidlertid er interessen stigende, og jeg har et håp om å doble antallet i år.

Vi i styret har også startet arbeidet med renovering av anlegget. Planen er 2 parallelt liggende baner med fast dekke (Plexipave for eksempel), og vi skal nå få fagpersoner til å se på prosjektet. Og finansiering, tenker vi trenger mellom 800 tusen og 1 mill.»

Tennisbane på Sjernarøy

(I kantina på jobb denne uka:)

– Jeg kom til å tenke på deg i helga, sa en tidligere kollega som var innom.

– Å?
– Ja , vi var på Bjergøy, en av øyene ved Sjernarøy, og der så vi to stykker som spilte tennis.
– Tennis?
– Ja!

Dette krevde umiddelbar handling. Jeg fant fram Google Maps. Det var ikke mulig å se noen tennisbane på Bjergøy, men selv ikke Google får med seg alt.

Jeg sendte en e-post til Sjernarøy oppvekstsenter for å høre om de visste mer om saken. Dette er barnehage og skole fra 1. til 7. klasse.

Og de visste mer!

«Vi har fått eit flott fri-fot-anlegg på Sjernarøy oppvekstsenter. Eg trur det er ein tennisbane (opprinnelig, me bruker det til kanonball-bane på enden av dette anlegget. Eg kan sende bilde om du ynskjer det.»

Selvfølgelig ville jeg ha bilde. Det kommer her:

Tennisbane på Sjernarøy
Tennisbane på Aubø, Sjernarøy oppvekstsenter.

Denne banen ligger på Aubø, som er en del av Sjernarøy, som fra 1. januar 2020 har vært en del av Stavanger kommune.

Med andre ord: En nyoppdaget tennisbane i Stavanger! Det er ikke dagligdags. Jeg er usikker på om det er en full bane.

Det finnes imidlertid ikke nett til banen, får jeg opplyst. Jeg skal tipse dem om hvordan de kan skaffe seg det.

Sjernarøyane ligger midt i Ryfylkebassenget, med masse turister i tennissesongen. Da bør tennisbanen ha nett.

Her er min oversikt over tennisbaner i Rogaland og omegn.

Tips for å fotografere tennis

Hvordan kan du ta gode bilder av tennis?

Her er mine fototips for tennis, basert på bilder tatt på store og små arenaer opp gjennom årene:

  1. Kom tett på.
  2. Bestem deg på forhånd for hvilket motiv du er på jakt etter.
  3. Frys bevegelsen.
  4. Bruk omgivelsene til å ramme inn spillerne.
  5. Følg med i pausene, der er der du får følelsene.

1. Kom tett på.

Samme hvilken idrett du vil ta bilder av, så gjelder dette. Tennis er sånn sett en takknemlig sport. Det foregår på et lite område, og du kan ofte teste ut hvilken plassering som er best, og endre posisjon underveis.

Dette gjør også at tennis ikke krever så ekstreme teleobjektiver som andre idretter, for eksempel fotball. Men uansett er det smart å komme seg så tett på spillerne som du får lov uten å forstyrre dem.

Færre folk foran deg betyr færre distraksjoner mellom deg og motivet.

Forehand tennis
Forehand i Egersund tennisklubb.

2. Bestem deg på forhånd for hvilket motiv du er på jakt etter.

Alle idretter består av et sett faste elementer og situasjoner, selv de sportene som framstår som mer kaotiske. En tenniskamp har serve, serveretur, grunnlinjeslag, volleyer og lobber. Du vet hvor spillerne kommer til å begynne hvert poeng, og langt på vei hvor de kommer til å bevege seg.

Siden tennis foregår på et ganske lite område, er det fristende som fotograf å gape over for mye: Prøve å følge ballens bane og begge spillerne gjennom en ballveksling, på jakt etter gode motiver.

Min erfaring er at det ofte blir mislykket, og ganske stressende. Bestem deg heller for å følge en av spillerne før poenget begynner, gjerne den som er best plassert i forhold til deg. Sitter du ved grunnlinjen, er det gjerne spilleren på motsatt side av banen, for hun slår mot kameraet og har kroppen vendt mot deg.

Dominik Hrbaty stuper etter en volley mot Lleyton Hewitt i French Open 2006.
Dominik Hrbaty stuper etter en volley mot Lleyton Hewitt i French Open 2006.

Tommy Haas i French Open 2006
Tommy Haas setter en forehandvolley, French Open 2006.

Lars Johan Dahle 2009 Stavanger tennishall
Lars Johan Dahle i Stavanger tennishall i 2009.

Maria Sharapova Roland Garros 2006
Maria Sharapova på vei mot nettet, French Open 2006.

3. Frys bevegelsen.

Det er tatt mange gode uskarpe bilder gjennom historien, men et godt sportsfoto bør være skarpt. Et typisk sportsbilde er tatt med rask lukkerhastighet, lite dybdeskarphet og høy ISO-verdi, alt for å fryse de raske bevegelsene og få dem til å dominere bildet. (Les mer dette på SLRlounge.)

Moderne kameraer gjør det enklere enn noen gang. Mange av dem lar deg fryse bevegelser selv i svært lite lys. Raske lukkertider, høye ISO-verdier og gode linser gjør det mulig. Dessuten kan du fyre av mange bilder på kort tid, og det er nyttig hvis du prøver å ta bilde av ballen som treffer strengene. Det øyeblikket er så kort at du ikke klarer å beregne det.

Jeg har aldri hatt tilgang til verdens beste utstyr på mine turer. Særlig innendørs i Stockholm Open var det vanskelig å fryse bevegelsene med mitt Nikon D300 og litt for lyssvake objektiv i et vanskelig innendørslys. Men som Petter Stordalen sier; du må selge de jordbæra du har. Altså jobbe med det kamerautstyret du har, og ikke tro resultatet nødvendigvis ville vært bedre med litt dyrere utstyr.

Når det er sagt, må kameraet kunne skyte med blender- eller lukkerprioritet for at du skal kunne fryse bevegelser.

Dette bildet av Marat Safin har 1/92 sekund lukkertid. Racketen er uskarp i trefføyeblikket. Bildet er tatt under oppvarmingen, så han slår ikke spesielt hardt (til ham å være).

Marat Safin Roland Garros 2001
Marat Safin slår en forehand under Roland Garros 2001.

Dette bildet er tatt 18 år senere, av Sam Querrey som server. Lukkertiden her er 1/640 sekund, og racketen er skarp selv når den beveger seg på det raskeste. Querrey har en av verdens hardeste server.

Sam Querrey
Sam Querrey server i Stockholm Open 2019.

Uansett hvilket kamera du har, må du vite hvordan det fungerer. Hvilke innstillinger på kameraet du har, er best egnet til sportsfoto? Sannsynligvis vil Google gi deg noen tips, men ingenting slår egen testing.

Dette tar oss litt tilbake til punkt 2: Velg hvilket motiv du er på jakt etter før du tar bildet. Vil du ta bilde av en volley ved nettet, vil du ikke ha tid til å zoome inn og autofokusere raskt nok dersom du følger spilleren med rundt på banen gjennom linsa. En mulighet er å finne utsnittet du vil ha, stille skarpt på et punkt der på forhånd, og så vente til spilleren kommer dit for å slå volleyen. Det kan ta litt tid, men det kommer til å skje.

4. Bruk omgivelsene til å ramme inn spillerne.

Tennis er et ensomt spill. Spillerne må løse problemer på egen hånd i en uvisst varende periode, mot en motstander de aldri berører. I tennis forholder du deg egentlig bare til ballen som kommer over nettet, at du skal få den tilbake.

Tennisens ensomhet er et takknemlig fotomotiv, særlig servingen. Banen og linjene rammer spillerne inn.

Elena Dementieva French Open 2006
Elena Dementieva har akkurat tapt et poeng, French Open 2006.

Venus Williams Roland Garros French Open 2000
Venus Williams server, French Open 2000.

Cedric Pioline, French Open 2000
Cedric Pioline gjør seg klar til å serve, French Open 2000.

Julien Benneteau Roland Garros 2001
Julien Benneteau på Court 1 i Roland Garros 2006.

5. Følg med i pausene, det er der du får følelsene.

Ikke senk kameraet i det poenget er slutt, for det er da du får se spillernes reaksjoner. Dette gjelder særlig spillere som du vet er uttrykksfulle. Fokuser på spilleren som akkurat tapte poenget, og du kommer til å få noen gode bilder.

Det mest kjente bildet fra verdens mest berømte tenniskamp, Wimbledon-finalen i 1980 mellom Björn Borg og John McEnroe, er tatt akkurat i det kampen slutter.

Martin Verkerk
Martin Verkerk i Roma Masters 2003. Skulle gjerne vært tettere på, men hadde ikke objektiv til det.

 

Frederik Nielsen og Thomas Kromann
Frederik Nielsen og Thomas Kromann i Davis Cup-kampen mot Norge i Stavanger 2017.

Casper Ruud Davis Cup 2017 Norge mot Danmark
Casper Ruud tar en prat med dommeren, Davis Cup 2017, Norge mot Danmark i Stavanger.

 

Relaterte lenker:
New York Times: 5 tips for photographing tennis matches