Fra arkivet: Mary Pierce – Steffi Graf, French Open 1994

Mary Pierce Roland Garros 2000
Mary Pierce, 2000 (eget foto).

1994: Dametennisen er i sin gråeste av perioder. Etter at Monica Seles ble knivstukket under en kamp i 1993, hadde Steffi Graf dominert touren, og var selvsagt storfavoritt til å vinne French Open. Hun hadde vunnet de fire foregående Grand Slam-turneringene.

I semifinalen møtte hun Mary Pierce, en 19-åring med fransk-kanadiske røtter. Jeg så ikke den kampen da den gikk, og hadde bare hørt ryktet om den før jeg fant høydepunktene på YouTube. Det som skjer i denne kampen, er at Steffi Graf blir utspilt og blåst av banen, og taper 2-6, 2-6. Har hun tatt færre game i noen Grand Slam-kamp?

Mary Pierce fikk etter hvert en lang karriere. Da jeg begynte å følge med for alvor i 1999, var hun en annen person enn i dette klippet fra tenårene. Den Mary Pierce jeg så spille rundt årtusenskiftet, utstrålte mer nervøs energi enn noen andre idrettsfolk. Det var fikling med halskjeder, pusting i fingrene og hyppig blikkontakt med folkene hennes på tribunen.

I denne semifinalen er Pierce så laus og ledig som bare tenåringer kan være. Rutine kan være en fordel, men det motsatte er heller ikke så dumt. Pierce virker ikke å ta innover seg situasjonen, hun bare konsentrerer seg om neste ball.

I 1994 hadde verden sett Seles og Jennifer Capriatis slagkraft, og Williams-søstrene var fortsatt tidlig i tenårene. Mary Pierce står ikke tilbake for disse når det gjelder skuddstyrke. Se for eksempel på forehanden hun slår inn etter 2.35 (video nederst i artikkelen).

Graf var aldri noen humørbombe på banen, og i dette klippet virker bekymringsrynkene å vokse for hvert problem. Grafs vanlige backhand-slice hjelper ingenting, slaget er invitasjoner til å la Pierce ta styringen over poengene.

Mary Pierce vant ikke denne turneringen, og det gikk litt tid mellom hver gang hun nådde høyder som i denne kampen mot Graf. Hun tapte finalen mot Arantxa Sanchez-Vicario, og skulle som alle med fransk pass få høye skuldre i French Open.

Men i 2000 vant hun faktisk turneringen. Jeg tar med et klipp derfra også.

1994:

2000, finale mot Conchita Martinez:

Maria, you gotta see her

Andre spillere kan inspirere deg til å finpusse teknikken, Maria Sharapova er den du vender deg til når du lurer på hvor mye viljestyrke og målbevissthet teller for å bli god i noe. Takk for tennisen, Maria!

Maria Sharapova har spilt sin siste tenniskamp, og lover at det ikke blir noe comeback.

Fem Grand Slam-titler, masse penger i banken, stønninga og dopingdommen. Hvis du har lest litt tennis den siste uka (Sharapova valgte selvsagt å legge opp mens jeg var på vinterferie med tynn nettdekning), har du lest oppsummeringene.

Maria Sharapova skjønte at tennis handler om å vinne. Hun gikk på banen med én plan: Å drive motstanderen bakover med kraftfulle grunnslag. Ferdig med det, iverksett plan. Veldig ofte fungerte det. Variasjon er overvurdert.

Jeg har sett en hel del kamper med Maria Sharapova, 185 artikler her på bloggen handler (delvis) om henne. Hver gang jeg så Sharapova spille, slo det meg at imaget som omgivelsene prøvde å klistre på henne, ikke hadde noe med tennisspilleren å gjøre. Sharapova, tennisspilleren, var ukomplisert. Ingen mimikk, ingen smil, lite variasjon, all business. Utenfor banen ble Sharapova nedlesset av sponsorpenger, fordi..? Jeg har aldri helt skjønt Sharapovas appell, men så er ikke jeg PR-guru, heller.

Serena Williams har vunnet alle de fire Grand Slam-turneringene. Før henne var Steffi Graf den siste som klarte det. Og – Maria Sharapova har klart det samme. Andre spillere kan inspirere deg til å finpusse teknikken, Maria Sharapova er den du vender deg til når du lurer på hvor mye viljestyrke og målbevissthet teller for å bli god i noe. Takk for tennisen, Maria!

Her er noen Sharapova-kamper jeg har sett, men langt på vei glemt:

  • Stygt og pent på en gang (Australian Open 2006, kamp mot Ashley Harkleroad). «Sharapova har masse mannlige fans, men spillet varmer få tennis-sjeler. Hun har en enkel og – for meg – ganske dårlig teknikk. For eksempel forehanden, hvor kroppen ikke følger slaget gjennom, men ofte trekker motsatt vei når racketen treffer ballen. Nadal gjør noe lignende på sin forehand, og jeg kan ikke skjønne at kroppen har godt av det. Nettspillet hennes er nærmest fraværende, og taktikken begrenser seg til å slå ballen så hardt som mulig i en omtrentlig retning.»
  • Tre avgjørende poeng (French Open 2006, kamp mot Mashona Washington). «Tre ganger hadde Washington matchballer. Alle ble tapt på puslete vis. Etter å ha drevet Sharapova fra side til side hele kampen, overlot Washington initiativet til Sharapova på matchballene. Korte, underskrudde slag mot Sharapovas forehand hjalp ikke: Verdensfireren er sterk i hodet og slo dem inn i stedet for ut eller i nettet.»
  • Underholdende russere (russerinner?) (finale Toronto 2009, Sharapova mot Dementieva). «Så jeg zappet over til Eurosport, hvor Sharapova og Dementieva spilte finale i Toronto. Sharapova var tydelig rusten etter det lange skadeavbrekket. Jeg tror hun hadde borti 50 upressede feil. Likevel var det gøy å se henne igjen, den hemningsløse satsingen og den styggvakre forehanden, drive-volleyene og hennes lange rekkevidde.»
  • Perfekt Sharapova i finalen mot Errani (French Open 2012). «Sharpova tok kommandoen i de aller fleste ballvekslingene. Errani måtte slå veldig langt for å presse Sharapova ut av posisjon. Toppspinn er nødt å være plagsom for å ha noen effekt. Hvis ikke, gir det bare motstanderen litt ekstra tid til å finne posisjon. Korte baller ble spist opp av Sharapova, som var helt fantastisk i dag. På alle vis. Nå har hun vunnet alle de fire store, og det er mer enn langt mer talentfulle spillere har klart.»

Sofia Kenin vant Australian Open – hva nå?

Sofia Kenin (Wikimedia Commons)Tennis på tv:
Sofia Kenin – Garbine Muguruza 4-6, 6-2, 6-2
Finale, Australian Open 2020

Damefinalen mellom Sofia Kenin og Garbine Muguruza ble mer underholdende enn begynnelsen lovet. Muguruza er den hardtslående av de to, og utstråler en sjefhet på banen som jeg liker. Hun var fast bestemt på å knuse alt som Kenin måtte slenge over nettet, på sin vanlige «jeg vinner og jeg taper kampene mine selv»-måte. (Motto på Muguruzas Instagram-profil: «Life is too big to play small».)

Det funka bra ganske lenge. Kenin hadde tydeligvis en plan om å dra Muguruza ut av stilen med å variere spillet, men da hun hadde slengt i vei tre stoppballer før jeg hadde funnet en komfortabel stilling i stolen, tror jeg Muguruza skjønte tegningen.

Kenin er et nytt bekjentskap for meg. Spillere i kvinnefinalene er gjerne det, det popper opp nye talenter som kanskje/kanskje ikke kan overta etter Serena Williams. (Jeg føler jeg har skrevet den setningen noen ganger opp gjennom årene.) Underveis i kampen ble Jelena Ostapenko nevnt av Eurosports kommentatorer da de svarte på spørsmål om Kenins langvarige potensial (Ostapenko vant French Open en gang), og de trodde Kenin nok hadde spillet til å stabilisere seg i toppen.

Vi får se. Kenin spilte en kreativ, variert og fin tennis i denne finalen, med en enormt lang tilbakesving på forehanden. Mest imponerende var de tre strake breakballene hun reddet på 2-2 i tredje sett, først tre vinnere og så to vinnere til da hun holdt til 3-2. Da var Muguruza ferdig, og dobbeltfeilen på matchballen var en passende avslutning.

Barty i farti

Ashleigh Barty – Alison Riske 6-3, 1-6, 6-4
Åttendelsfinale, Australian Open 2020

Ashleigh Barty (https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Ash_Barty_(46174918534).jpg)
Ashleigh Barty (Wikimedia Commons)

Tribunene var fylt opp med trivelige australske tennispensjonister da Ashleigh Barty entret banen mot Alison Riske i dag: Pat Cash, Alicia Molik, Pat Rafter og sikkert flere. Jeg vet ikke om Mark Edmondson og/eller Chris O´Neil var der. De er hjemlandets siste vinnere i singleklassene, og hvis du ikke har hørt om noen av dem, er det helt greit. Australian Open hadde ikke spesielt høy status på 1970-tallet, da de vant. Men nå håper alle at Barty kan vinne turneringen, og det er ingen overveldende favoritter i veien.

Mine notater fra Barty-Riske:

Barty holder greit til 1-0. Bryter umiddelbart Riskes serve, og det australske publikummet har ingen skrupler med å juble over alle typer poeng som Barty henter inn. Barty holder til 3-0 med en kontrollert forehandvinner, og jeg sitter og lurer på hva som skjedde i de to kampene de har spilt mot hverandre før – Riske vant begge.

Alison Riske minner meg om Marion Bartoli i stilen, måten hun legger seg inn i backhanden, for eksempel. Serven minner mer om Juan Ignacio Chela, ved at hun løfter racketen rett bak hodet tidlig i bevegelsen, og holder den der. Den vil aldri få siklende YouTube-videoer laget om seg, men det funker greit nok.

Riske kommer seg inn i kampen til 1-3, og i neste game bryter hun Bartys serve, og vi er tilbake på serve. På dette tidspunktet må jeg ut et kjøreærend, og da jeg kommer tilbake har Barty vunnet første sett, og ligger under 0-2 i andre. Jeg liker Riskes stil, hun satser mye, men ikke vilt. (Selv pendler jeg mellom Michael Chang-aktige evighetspoeng og full spiker, alt mellom er terra incognita).

Barty reduserer til 1-3, og prøver å spille seg varm i dette andre settet, men Riske tar føringen igjen til 4-1. Barty har et større repertoar, men klarer ikke å smarte seg ut av poengene nå. På 5-1 skriver jeg at «Barty har fått stirrå», som på stavangersk betyr at hun glaner umotivert ut i lufta. Det er stillere på tribunen og Riske vinner settet 6-1.

Barty begynner tredje sett med å krangle seg til 1-0, Riske holder til 1-1. Barty klarer endelig å holde enkelt igjen, til 2-1. Hun bryter til 3-1 akkurat samtidig som Eurosport Playeren min går i dass. Playeren har hakket gjennom hele kampen, og variert oppløsningen på bildet konstant, men nå fryser hele bildet. aaaaaRRRRGGGHHHHH!!!! Ja, jeg har stabil nettforbindelse, og kan se timevis med HBO, YouTube, NRK nett-tv eller Netflix uten sånne problemer.

Barty holder igjen til 4-1, og har grepet på det. I begynnelsen skjønte jeg ikke helt hvorfor hun slicet så mye, kanskje var det en del av å mørne Riske fysisk, og det ser ut til å ha virket. Riske holder til 2-4, og prøver å peppe seg opp før neste game. Og ja, hun bryter til 3-4, og holder til 4-4. Barty holder serve igjen til 5-4, og avgjør kampen med et siste brudd i neste sett, akkurat i det Eurosport Player igjen knekker sammen. A r g h.

2010-19: Ti år, seksten Grand Slam-finaler

Under emneknaggen kamprapporter har jeg skrevet om tenniskamper siden 2004. Her er seksten Grand Slam-finaler jeg så de siste ti årene, i kronologisk rekkefølge.

2010-19 er historie. Ti-tallet? Årtusenets tenår? Greit for meg.

De aller fleste tenniskamper blir ikke husket av flere enn de to/fire som spilte, ofte ikke det engang. Andre glir inn i historien som kollektive minner, fordi de spilles på de største arenaene, i de største turneringene.

Under emneknaggen kamprapporter har jeg skrevet om tenniskamper siden 2004. Her er de 16 Grand Slam-finalene jeg så de siste ti årene, i kronologisk rekkefølge. Og litt om hva jeg skrev den gangen de ble spilt.

Når jeg har lett opp disse artiklene, slår det meg at selv Grand Slam-finaler kan glemmes. Victoria Azarenka, anyone?

  1. Januar 2010, Federer-Murray, Australian Open. «Federer fortsetter å dominere, mens de andre i hans generasjon falmer. Hvor mange GS-titler kan Federer vinne før han gir seg? Plutselig er ikke 20 et helt vilt tall lenger.
  2. Juni 2010, Nadal-Berdych, Wimbledon.«Statistikken for andre sett var helt sprø: Fram til siste game hadde ikke Nadal hatt en eneste breaksjanse – null! – og så forærer Berdych ham tre settballer på rappen i det siste gamet. Det finnes et engelsk ord for dette: Choking.»
  3. September 2011, Stosur-Serena Williams, US Open. «Anyway, det var her i begynnelsen av andre sett at kampen kunne snudd, men da Stosur klarte å avverge tre breakballer mot seg på 1-2, falt kampen tilbake i sporet fra første sett. Det er ikke ofte jeg ser Serena Williams så plaget av en serve som noen av kickerne Stosur løftet opp i ansiktet hennes.»
  4. Januar 2012, Azarenka-Sharapova, Australian Open. «Det ble en skikkelig nedtur. Jeg har ingen sterke sympatier for noen av dem, men setter pris på en god fight. Helt fram til 4-0 for Azarenka i andre sett ventet jeg på en snuoperasjon for Sharapova. Den kom aldri. Sharapova virket merkelig tam, både i poengene og mellom dem. Hvor var den knyttede neven og det intense blikket?»
  5. September 2012, Serena Williams-Azarenka, US Open. «Hvor tapte Victoria Azarenka denne finalen? Det var på 5-3, 30-30 i Serenas servegame. Azarenka jobbet seg inn i en ballveksling, og fikk en grei ball mot forehanden. Hun slo den rett ned linjen, men traff nettet. Litt senere var gamet Serenas, og Azarenka skulle serve for kampen på 5-4. «Ikke stress!» ropte jeg i stolen da hun gikk for å serve, men Victoria hørte ikke på meg. Hun tapte de tre første poengene i servegamet sitt, og Serena brøt tilbake.»
  6. Juni 2013, Serena Williams-Sharapova, French Open. «Kyllingfrikassé er ingen stor kunst, det er bare å kaste ingrediensene i ei gryte og la komfyren gjøre resten. Kyllingfrikassé  kan aldri gå helt galt. og det kunne ikke gå galt for Serena Williams i går, heller. Jo, da settsifrene 6-4, 6-4 mot Maria Sharapova ser i det minste ut som en jevn kamp, men kamuflerer den underliggende dominansen som Serena sto for.»
  7. Juni 2013, Murray-Djokovic, Wimbledon. «Du vet du har et psykisk overtak på motstanderen når han prøver på ting som ligger langt utenfor komfortsonen. Hva mente Novak Djokovic med de stadige nettangrepene sine i finalen mot Andy Murray?»
  8. Juni 2014, Djokovic-Federer, Wimbledon. «Bare på ett tidspunkt så det lovende ut: Da Federer tok hjem det fjerde settet, etter en opphenting fra 2-5 som kom helt ut av det blå. Jeg satt ytterst på stolen og begynte å tenke store ting. I begynnelsen av femte sett skar Djokovic grimaser og ristet på høyrefoten. Den gamle Djokovic, han som pleide å trekke seg fra kamper, ville kanskje kastet inn håndkleet her. Den nye Djokovic, som vi har kjent siden 2011, gjør ikke det.»
  9. September 2014, Serena Williams-Wozniacki, US Open. «Fluer. Underveis i kampen mellom Serena Williams og Caroline Wozniacki tenkte jeg på fluer, for det så ut som det var det Wozniacki prøvde å bli kvitt. Serena Williams´ slag kom så fort at Wozniacki bare kunne prøve å dunke dem tilbake på improvisert vis, som om hun viftet med fluesmekkeren.»
  10. Juni 2015, Wawrinka-Djokovic, French Open. «Før kampen hadde jeg ingen favoritt. Utover kampen vippet jeg over i Wawrinka-leiren. Hvorfor? Jeg liker hvordan Wawrinka har sprengt tennisverdenens oppfatning om at sporten handler om (og dette uttrykket er du lei av) de fire store: Federer, Djokovic, Nadal og Murray. I kvartfinalen feide han Federer av banen, i finalen gjorde han det samme med den suverene verdensener Djokovic. (Og den pysj-aktige drakten hans er herlig ujålete.)»
  11. Januar 2017, Federer-Nadal, Australian Open. «Det rare var at Federer ikke gikk sur. For sur og oppgitt pleier han å bli i femsettskampene mot Nadal, på ett eller annet tidspunkt. Han falt bak 1-3 i femte sett, og Nadal reddet seg unna en god del breakballer, igjen og igjen med fantastiske poeng når han trengte det mest.»
  12. Juni 2017, Ostapenko-Halep, French Open. «Ostapenko er turneringens sensasjon, og ingen artikler unngår å skrive hvor hardt hun slår. Jeg liker spesielt godt den sveipende forehanden hennes, hvor hun feier gjennom ballen uten å stresse, men får enorm fart på ballen. Og etter hvert ble jeg også betatt av backhanden hennes, særlig den korte, skarp diagonale ut av Haleps backhandhjørne. Og alle forehandene hun tok i hodehøyde, og slo nesten flatt framover og ned i Haleps bane. For en spiller!»
  13. Januar 2018, Federer-Cilic, Australian Open. «Overtro er ikke overtro hvis den kan underbygges av fakta. Mitt nærvær foran tv-skjermen får Roger Federer til å spille dårlig. I 2011 kom jeg hjem fra jobb sent på kvelden for å se slutten av Federers semifinale mot Djokovic i US Open. Det er den kampen hvor Djokovic redder to matchballer og sender Federer ut. I finalen mot Cilic i dag hadde Federer cruiset gjennom første sett, uforklarlig kastet bort det andre, vunnet det tredje og hadde et break i begynnelsen av fjerde. Kommentatorene snakket om at det gikk mot slutten, de visste selvsagt ikke at jeg akkurat hadde slått på. Federer tapte fem game på rad, og hele settet. Jeg tok en joggetur.»
  14. Juni 2018, Nadal-Thiem, French Open. «Et annet fast moment i en Nadal-gruskamp er det øyeblikket hvor motstanderen begynner å kaste lange og hyppige blikk mot tribunen og folkene sine der, gjerne akkompagnert av en god remse med gloser og «hva faen skal jeg finne på»-håndbevegelser. Thiem havnet der ganske tidlig, og jeg hadde aldri følelsen av at han trodde på seier. «
  15. Januar 2019, Djokovic-Nadal, Australian Open. «Djokovic har lånt øre til Karl Rove, PR-manager for president George W. Bush, som mente at det var lurt å angripe motstanderens styrke. Djokovic er ikke redd for å slå til Nadals fryktede forehand, og allerede der har han et lite mentalt overtak.»
  16. Juni 2019, Nadal-Thiem, French Open. «Rafael Nadals gruskamper mot de beste spillerne (Federer, Djokovic, Thiem) pleier å inneholde mange poeng hvor Nadal ligger langt bak eller ute i siden av banen, og sender tilsynelatende umulige baller utagbart tilbake. Kampen mot Thiem i dag hadde sånne poeng, bevares. Mer overraskende var det at Nadal oftere var den som sto nær grunnlinja og drev Thiem rundt. Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg dette. Tidlig i første sett begynte jeg å rope «du kan ikke vinne kampen fra bak der!» til Thiem.»

Rekordjevnt da Thomas Ergo vant tennisbloggens 2019-konkurranse

Thomas Ergo er vinneren av tennisbloggens tippekonkurranse for året 2019. Har du lyst å delta i 2020-konkurransen? Spørsmålene er klare.

Sesongen er slutt, og også her i spaltene gjøres det opp status:

For andre år på rad inviterte jeg dere til å gjette hvordan tennisåret kommer til å bli. Tre deltakere hadde fem rette i tennisbloggens «spå 2019»-konkurranse. Av disse var det Thomas Ergo som kom nærmest å gjette hvilken ranking Casper Ruud ville ha ved årsslutt, og vi gratulerer!

Alle resultatene kan dere se her:

Dette var spørsmålene for 2019-sesongen:

1. Hvem vinner Australian Open 2019 for menn, Novak Djokovic eller noen andre?
FASIT: 127 mot 1 høres ut som feige lag, men det var Djokovic som vant, etter en utrolig finale mot Rafael Nadal.

2. Hvem vinner French Open 2019 for menn, Rafael Nadal eller noen andre?
FASIT: 127 mot 1 høres ut som feige lag, men det var Nadal som vant, etter en utrolig finale mot Dominic Thiem.

3. Naomi Osaka vant US Open i 2018. Kommer hun til å vinne en eller flere Grand Slam-turneringer i 2019?
FASIT: Jajamenn, det skjedde allerede i Australian Open. Resten av året var ikke like fabelaktig, men en sesong med Grand Slam-tittel er et godt år uansett hvordan man ser på det.

4. Hvor kommer Roger Federer til å være ranket ved årsslutt? Her var alternativene 1-2, 3-5, 6-10 og 11 eller dårligere.
FASIT: Federer er nummer tre, godt bak Nadal og Djokovic. De aller fleste prikket inn denne.

5. Andy Murray og Stan Wawrinka har falt ut av verdenstoppen. Hvordan kommer de til å gjøre det på rankingen 2019?
FASIT: Ingen av dem er i topp 10. Murray la opp i januar, men gjorde et fint comeback allerede i høst. Han er nummer 126 akkurat nå. Wawrinka er ranket nummer 16.

6. Caroline Wozniacki og Simona Halep vant sine første Grand Slam-turneringer i 2018. Hvordan går det i 2019?
FASIT: Halep vant Wimbledon, Wozniacki hadde et skuffende 2019 er nå ranket så langt nede som 37.

7. Tie-breaker: Hva blir Casper Ruuds ranking ved årsslutt 2019? (skriv et tall)
FASIT: Casper Ruud er ranket 54 i verden. Av de tre som hadde fem av seks riktige, var ingen særlig treffsikre. Thomas Ergo tippet 80, som er 26 plasser unna, men likevel nærmere enn de to andre med like mange poeng. De hadde Ruud på 100. og 184. (!) plass. Den norske optimismen var ikke særlig stor; kun én av deltakerne i årets tippekonkurranse hadde Ruud høyere enn 55. plass.

NB: Hvis noen tror det å skrive tennisblogg fører til klarsyn, så er ikke det tilfelle. Jeg fikk 2 poeng.

Årets vinner: Thomas Ergo

Når Ergo ikke driver sine motstandere fra hjørne til hjørne i Stavanger tennishall, tjener han til livets opphold som journalist i Stavanger Aftenblad. Trofaste lesere vil huske at det var NRK P2s kulturreporter Jostein Gjertsen som vant fjorårets konkurranse.  Gamle fordommer om en kunnskapsløs fjerde statsmakt kan altså trygt begraves.

Ergo var ringside på ATP-sluttspillet i London i november.

-Hvem imponerte deg mest i London?

-Tsitsipas. Utrolig hvor kald og proff han er på viktige baller. Tror han reddet elleve av Federers 12 breakballer. Han har de ekstreme vinneregenskapene talentfulle spillere som Dimitrov og til og med Zverev mangler.

-Du har vunnet en rekke priser for den gravende journalistikken din. Hvis Aftenbladet hadde gitt deg et halvt år og romslig budsjett til å grave i profesjonell tennis, hva ville du gått løs på?

-Da kunne jeg tenkt meg følgende story: Fra januar 2020 får jeg være flue på veggen når Djokovic og hans team lader opp til – og han vinner – Australia Open. Fra april til og med finalen i French Open følger jeg Nadal. Og gjett hvilken spiller og team jeg hopper over til rett etter at Gruskongen har herjet på Roland Garros? Etter at Mesteren har tatt sin niende og siste Wimbledon-tittel, drar jeg på hytta i en måned og skriver. Det blir en dyptpløyende, underholdende og forhåpentligvis innsiktsfull feature om vinnernes vesen. Så da gjenstår det bare å overbevise redaksjonsledelsen – og ta en telefon til Federer og co.

-Har du en dristig spådom for tennisåret 2020?

-Jeg håper selvsagt Federer vinner enten OL eller Wimbledon, men tipper mer realistisk han kommer til finalen i en av dem, og at han i Tokyo (OL) varsler at han vil legge opp ved sesongslutt.

Er årets seier til Thomas Ergo starten på en Nadal-aktig evighetsrekke av triumfer, eller er han tennistippingens Andres Gomez? Hvis du vil prøve å vippe ham av tronen til neste år, svar på disse spørsmålene:

Hvorfor det er vanskelig å sammenligne mellom epoker, mer spesifikt hvorfor Margaret Courts 24 Grand Slam-titler ikke så relevant

Er Serena Williams en større spiller enn Margaret Court? Ja, selvsagt, uansett hva Court vant i sin tid. At Courts 24 Grand Slam-titler fortsatt trekkes fram, er mest en gimmick. Men et tall er et tall, og jeg nekter å tro at det ikke har bidratt til Serena Williams svake Grand Slam-finaler i det siste.

Fram mot US Open om noen uker kommer vi til å høre mye om Serena Williams og hennes jakt på Grand Slam-tittel nummer 24. Den historien skrives før hver Grand Slam-turnering, for Serena har 23 Grand Slams i single nå. (Adjektivet du kommer til å bli grønnlei av, er elusive. Google Serena+elusive, så skjønner du hva jeg mener.)

Grand Slam-turnering mest i navnet

Australske Margaret Court har rekorden med 24 Grand Slam-titler. Margaret Court? Hun nevnes sjelden når tidenes beste kvinnelige tennisspiller diskuteres. Den enkle grunnen til det er at 11 av hennes 24 titler ble vunnet i Australian Open, i en tid hvor turneringen hadde mye lavere status enn i dag. I 1960, Courts første seier der, var det kun 32 spillere i trekningen (mot 128 i dag), og Court måtte da vinne fem kamper for å ta turneringen. Seks av de åtte spillerne som var seedet, var australske.

Nå skal ikke jeg utrope meg til ekspert på kvinnetennis anno 1960, men jeg tviler på toppen av sporten var så Australia-tung som seedingen til turneringen. I 1961 var alle (!) de åtte seedede spillerne i dameklassen australske.

I 2019 er Grand Slam-resultater målestokken for suksess i tennis. Derfor er det litt rart at journalister legger så stor vekt på Margaret Courts rekord, når flere av titlene ble vunnet i en tid hvor mange av de beste droppet Australian Open. Vi bruker dagens briller for å vurdere prestasjoner bakover i en tid hvor verden var annerledes.

Avgjørende flytting til Melbourne Park

Melbourne Park (Wikimedia Commons)
Melbourne Park (Wikimedia Commons)

Det er mange ukjente navn både på herre- og damesiden hvis man ser listen over vinnere opp gjennom årene. Jimmy Connors, John McEnroe og Björn Borg spilte sjelden Australian Open, selv om det var på et underlag de behersket (gras). Men i deres tid ble turneringen spilt sent på året, og var en Grand Slam-turnering mest i navnet. John Feinstein skriver en del om dette i sin bok Hard courts. Australian Open fikk et løft på 1980-tallet, ikke minst med flyttingen til Melbourne Park  i 1988.

Er Serena Williams en større spiller enn Margaret Court? Ja, selvsagt, uansett hva Court vant i sin tid. At Courts 24 Grand Slam-titler fortsatt trekkes fram, er mest en gimmick. Men et tall er et tall, og jeg nekter å tro at det ikke har bidratt til Serena Williams svake Grand Slam-finaler i det siste. Kampen mot Serena Halep i Wimbledon var ikke bra.

Jernberg vs. Dæhlie vs. Northug

Prioriteringene og mulighetene endrer seg fra generasjon til generasjon i alle idretter.

Hvordan sammenligne Sixten Jernberg, Bjørn Dæhlie og Petter Northugs karrierer, når idretten og mesterskapsformene endrer seg fra generasjon til generasjon? Dæhlie hadde mange flere sjanser enn Jernberg til å vinne gull, og han var heldig som fikk to tette vinter-OL midt i karrieren (1992 og 1994). Northug på sin side fikk enda flere øvelser å hevde seg i enn Dæhlie. Og sånn kan man holde på.

Sixten Jernberg
Sixten Jernberg i 1961 (Wikimedia Commons).

Hvordan rangere friidrettsutøvere mellom generasjoner, når det ikke ble innført VM før i 1983, først med fire års intervaller, og så med to?

Hvor mye vekt skal legges på VM-titlene i fotball i årene hvor bare en håndfull lag var med, og turneringen åpenbart hadde lavere status enn de siste 50 årene?

Samme mål, samme målestokk

En ting er sikkert: På herresiden i tennis gir det mening å bruke Grand Slam-resultatene for å sammenligne mellom tidenes beste.

Alle de tre beste i dag (Federer, Nadal, Djokovic) spiller innen det samme paradigmet, og det gjorde ikke minst Pete Sampras, som så seg ut Roy Emersons Grand Slam-rekord som et mål. (Og ja, Emerson vant også mesteparten av sine titler på hjemmebane i Australia på 1960-tallet, og ingen har noen gang ment at han er tidenes beste herrespiller.) ‘

Federer har 20, Nadal 18 og Djokovic 16 Grand Slam-titler før spillet begynner på Flushing Meadows om noen uker.

Det kommer du også til å få høre noen ganger de neste ukene.

Hard courts av John Feinstein: En gravejournalist skriver om tennisåret 1990

John Feinsteins bok om tennisen anno 1990 er portrett av sporten i et overgangsår, og deilig kyniske portretter av Andre Agassi, Brad Gilbert og mange andre.

Om jeg ikke har fått spilt så mye tennis i sommer, har jeg lest desto mer. Det begynte med David Foster Wallace-samlingen som jeg kjøpte i London i vinter.

I sommerferien kom en bok jeg har sett omtalt i diverse tennisfora opp gjennom årene, og som jeg endelig fikk somlet meg til å kjøpe gjennom Ebay: Hard courts av John Feinstein. Den handler om tennisåret 1990.

En gravejournalist skriver om tennis

Hard courts John Feinstein
Det blir ikke mer tidlig 1990-tallsbokforside enn dette.

Det finnes grovt sagt to grunner til at folk blir journalister. Journalister kan puttes i en av disse båsene.

  1. De som lever for å finne nyhetene, avsløringene, scoopene og de store, viktige sakene som setter dagsorden. Nyhetsjegere.
  2. De som synes selve formidlingen/formen er like tiltrekkende som det å breake nyheter. Estetikerne, de som finner nesten like stor glede i det å finne på en perfekt formulering som det å ta makta i kragen.

Dette er selvsagt en forenkling, men hei, hva kan du forvente av en tidligere journalist? De fleste journalister er en blanding av disse to, det er helt nødvendig for å kunne drive i yrket. Man må ha noe viktig å formidle, men også kunne presentere det i en form som engasjerer publikum.

Førsteinntrykket av John Feinstein er at han har mest av punkt 1 i seg. Feinstein er en gravejournalist som får folk til å åpne seg, og stoler på at stoffet han legger på bordet er så interessant at han ikke trenger å stase det opp med halloi og salutter.

Follow the money

Så vidt jeg vet har ikke Feinstein skrevet mye om tennis før eller etter denne boka. Det er ikke hans prosjekt å skrive poetiske beskrivelser av John McEnroes volleyer, her er ingen skarpe skildringer av tennis som fysisk aktivitet. I Hard courts følger Feinstein pengene, som journalistikklisjeen foreskriver.

Side opp og ned fylles med pengesummer som spiller sånn og sånn fikk for å spille den og den turneringen, og all politikken og dealingen som foregår utenfor banen. En smule monotont, men understreker Feinsteins budskap om at alt dreier seg om penger i profesjonell tennis.

Motvillige og grå toppspillere

I ettertid framstår 1990 som et overgangsår i tennisen. Ivan Lendl og Martina Navratilova – 80-tallets dominerende spillere – vant sine siste Grand Slam-turneringer. Pete Sampras og Monica Seles vant sin første. Faktisk var det åtte ulike spillere som vant Grand Slam-titler i 1990, det har ikke skjedd ofte.

Den største kontrasten fra 1990 til i 2019 er hvor grimt alt virker i 1990.

Ta herretennisen i 1990, det er temmelig traurige saker sett gjennom Feinsteins linse. Stefan Edberg og Mats Wilander var flinke og kjedelige. Ivan Lendl flink, kjedelig og pengeglad. Touren klamret seg til at en halvmotivert og -trent John McEnroe skulle kaste stjernestøv over det hele, seks år etter sin siste Grand Slam-tittel. Den mest sympatiske i Feinsteins bok er Boris Becker, som vurderte å legge opp i 1989 (!).

På de 29 årene som er gått, har Grand Slam-turneringene bare vokst i prestisje. I dag er det ingen av de beste spillerne som står over Grand Slam-turneringer med mindre de er skadet. Det var vanligere før, for eksempel droppet Lendl å spille i French Open, og Agassi spilte ikke Wimbledon. (Federer har stått over French Open noen år, men det er ikke helt sammenlignbart. Federer droppet ikke Grand Slam-turneringer da han var i 20-årene, han gjorde det da han ble eldre for å kunne ha en lengst mulig karriere.)

Den store amerikanske generasjonen, da de var unge

Pete Sampras Sports IllustratedI 1990 var den store amerikanske generasjonen på vei opp og fram, og det er gøy å lese ei bok som skildrer dem som tenåringer. Forfatterens sympati ligger hos Pete Sampras og Jim Courier, som konsentrerte seg om tennis og har bra folk rundt seg. Michael Chang og støtteapparatet hans får gjennomgå for alle sine særheter.

Det kan likevel ikke måle seg med det nådeløse portrettet av Andre Agassi og entouragen hans. Hard courts driter ut den unge Andre Agassi og folkene i hans nærhet så ofte og så grundig at jeg tviler på om Feinstein og Agassi er på talefot i dag. Lest opp mot Agassis selvbiografi, og dens skjønnmalende beskrivelser av de samme folkene som Feinstein henger ut, blir Hard courts fantastisk lesning.

Preludium til Capriatis fall

Sports Illustrated med Jennifer Capriati på forsidenSamtidig viser Feinstein at unge stjernespillere gjerne blir sånn fordi de kastes inn i et liv de ikke har forutsetninger for å takle.

En gjennomgangsfigur i boka er Jennifer Capriati, som (i likhet med meg) fylte 14 år i 1990. Hun var det store amerikanske håpet i en sport som var preget av vakuumet etter Chris Evert og en falmende Martina Navratilova. (Verdensener Steffi Graf skildres som enda mer mismodig enn Boris Becker, langt fra noe PR-trekkplaster for WTA-touren i 1990.)

Jennifer Capriati beit godt fra seg på touren, men Feinstein skildrer oppstyret rundt henne så presist at  det er lett å forstå at hun fikk et sammenbrudd få år senere. Men igjen; alle – utenom Capriati selv – hadde mye å tjene på å kaste henne inn i manesjen selv om hun var altfor ung til det.

Brukbare spillere ble verdens beste trenere

29 år etter sesongen Hard courts handler om, er det interessant å se hvordan mange av folkene i topptennisens utkant fra 1990 som i dag er meget sentrale. Darren Cahill, Paul Annacone og Brad Gilbert var topp 100-spillere i 1990, men huskes i dag mer for alle Grand Slam-titlene de sto bak som trenere etter at spillerkarrieren tok slutt.

Feinsteins portrett av Brad Gilbert er noe av det morsomste i Hard courts. Gilbert skildres som ATP-tourens mest pengeglade spiller. På et tidspunkt får han en fin sum penger for å fly til en grusturnering i Østerrike, selv om «antall personer som ønsker å se Brad Gilbert spille på grus, får plass i en telefonkiosk» (fritt etter hukommelsen).

Mest interessant i ytterkantene

Det er vinnerne som skriver historien, og det er vinnerne som skriver selvbiografier. Sports-selvbiografier handler om utsikten fra toppen. En topp det tok oppofrelse å komme seg til, men en topp uansett. Hard courts´ store styrke er skildringen av alle som nesten kommer seg dit, eller strever for å gjøre tennis til en greit betalt jobb. De fleste klarer det ikke, enten de stanses av evner, skader eller tilfeldigheter.

I 2020 er det 30 år siden sesongen 1990. Det hadde vært nydelig om Feinstein igjen kunne hengt seg på tennisen og skrevet om det han finner. Jeg regner med at tilgangen til spillere, agenter, trenere og foreldre er blitt mye dårligere i årene som har gått siden Hard courts ble til.

Men en dyktig journalist som Feinstein hadde selvsagt klart å grave opp mye nytt materiale likevel. Jeg spurte ham på Twitter om en oppfølger var på gang, men har foreløpig ikke fått noe svar:

Wimbledon, Italia

Når jeg ser mine favorittspillere (okei, bare når jeg ser Federer, min begeistring for andre spillere kommer ikke i nærheten), tenker jeg som John McEnroe gjorde (og som var grunnen til at det klikka for ham noen ganger): Dette kommer til å gå i dass, det er bare et tidsspørsmål.

Tennis på tv:
Wimbledon 2019

Da jeg gikk i dusjen søndag kveld tillot jeg meg for første gang siden Wimbledon-turneringen starta, å ha et bittelite, fyrstikk i brisen-aktig håp om at det utenkelige skulle skje – Roger Federer skulle vinne turneringen. Tynt, tvilende, men et håp som var på sin plass.

Åsmund drømmer, tennisgudene ler.

Lenge gikk jeg rundt i Noli, Liguria, og lot som det ikke ble spilt Wimbledon i år. Og lot som om jeg ikke brydde meg. Forsøkene mine på å finne barer som viste turneringen, var i beste fall halvhjertede. Nabobaren til hotellet vårt har en hangup på motorsport. Strandbaren der vi bader viser av og til Tour de France. På hotellet hadde vi kanalen SuperTennis, som levde opp til navnet med å vise kamper fra double- og juniorklassene i Wimbledon, når de da ikke viste gamle kamper. Herre- og dameturneringen fra 2019 viste de aldri så lenge jeg skrudde på kanalen.

Her er greia: Jeg holder med Roger Federer, og har gjort det siden 1999. Jeg håper, sterkere enn jeg liker å innrømme, at han skal vinne Grand Slam-turneringene han spiller. Han gjør ikke det så ofte lenger. Grunnene til det heter Rafael Nadal og Novak Djokovic. Mest Djokovic i det siste.

Mye av tiden som fan går med til å dempe håpet. Det er vanskelig til tider, som når Federer kom til Wimbledon etter å ha vunnet grasturneringen i Halle. Da våkner optimismen jeg prøver å kneble. Jeg vil egentlig bare se Federers kamper når jeg vet han har vunnet.

Trekningen for Wimbledon satte Federer mot Nadal i den ene semifinalen. Da den kampen skulle spilles, hadde svigerinne Cathrine, svoger Fredrik, niese Ella og nevø Petter ankommet. Det snudde litt på tingene:

  1. Fredrik og Petter fant en bar som viste tennis. Bar Splendor, hvis du lurer. En kul, kontinental småbybar slik de ser ut på film.
  2. Fredrik og Petter satte penger på kampene, og delte derfor ikke min hvitknoklede besettelse for Federer. De fulgte pengene sine i stedet.

Vi ble sittende og se på Federer mot Nadal, jeg kom inn i slutten av første sett. Federer vant det i et tie-break. Han logga ut av det neste, før han vant det tredje. Når jeg ser mine favorittspillere (okei, bare når jeg ser Federer, min begeistring for andre spillere kommer ikke i nærheten), tenker jeg som John McEnroe gjorde (og som var grunnen til at det klikka for ham noen ganger): Dette kommer til å gå i dass, det er bare et tidsspørsmål.

Så da vi brøt opp og gikk ut for å spise middag med Federer-ledelse 2-1, var jeg ikke spesielt optimistisk. Petters telefon ble liggende med statusoppdateringer utover kvelden. Da Federer fikk matchballer som han ikke tok vare på, var jeg godt nedi bitterheten allerede – tenk å ha Nadal i kne, og likevel tape. Da Federer likevel vant, glemte jeg i et halvsekund at Djokovic allerede var klar for finalen, og at Federer ikke har slått Djokovic på fire år. Det er lenge.

Neste dag gikk jeg rundt og prøvde å innbille meg at jeg ikke hadde det minste interesse for finalen som Djokovic kom til å vinne uansett. Men det var praktisk å oppdage at strandkafeen også skulle vise tennis, nærmere bestemt damefinalen. Simona Halep mot Serena Williams varte mindre enn en time, og det rare var hvor lite Serenas erfaring både i karrieren og mot Halep betydde. Serena hadde vunnet 9 av 10 kamper mellom dem, men da det fort begynte å gå skeis, hadde hun ingenting å by på mot Haleps enorme stabilitet.

Søndag, herrefinalen. Da den begynte, fant jeg ut at det var et passelig tidspunkt å ta en lang svømmetur. Jeg må jo trene meg opp etter den idiotiske korsbåndskaden jeg pådro meg for fire uker siden. Da jeg kom på land igjen, hadde Djokovic tatt første sett.

Ok, jeg gidder ikke skrive hvordan jeg nerva meg gjennom de neste settene, dere har sikkert sett kampen. Jeg kom bare til å tenke på noe som ble sagt da The Tennis Podcast oppsummerte finalen: Federer skulle vunnet de fire første settene. Han var klart best i sett to og fire, men spilte to dritdårlige tie-breaks i første og tredje. I kampen totalt vant Federer flere poeng enn Djokovic, men sånn er sporten.

Da kampen var langt uti femte sett, gikk min rullegardin ned da Djokovic brøt, men utrolig nok brøt Federer tilbake. Jeg tenkte ikke på det som mer enn utsettelse av det uunngåelige tapet da jeg forlot strandkafeen på 6-6 eller hva det var, for å spise middag. På hotellet venta jeg på at dusjen skulle bli ledig, da jeg så at Federer hadde brutt Djokovic til 8-7 (?) og skulle serve for kampen.

Jeg tillot meg å drømme om at det faktisk skulle skje. Etter de bortkasta tie-breakene, var det mulig å be om at sin tids beste server skulle holde serve en aller siste gang? Litt karma-rettferdighet, om jeg kunne be: Kan jeg få pittelitt glede i bytte mot all bekymring jeg hadde lagt i hvelvet de siste 14 dagene? Jeg gikk i dusjen og kom til å huske at Federer, Åsmund, Wimbledon og Italia er en god kombinasjon: I 2017 vant han turneringen mens jeg ferierte i Terracina.

Ut av dusjen hadde Djokovic selvsagt brutt. Senere fikk jeg vite at Federer hadde blåst to matchballer – I EGEN SERVE, FOR HELVETE. Både Federer og Djokovic vet selvsagt at det har skjedd før, nærmere bestemt i US Open. To ganger har Federer i den turneringen tapt mot Djokovic etter å ha hatt matchballer. Og nå skjedde det i Wimbledon.

Djokovic er stor, 16 Grand Slam-titler nå. Og så videre. Jeg kommer til å oppdatere statistikk-sidene mine etter hvert, men orker ikke helt ennå.

Hør The Tennis Podcast dissekere finalen.

String theory av David Foster Wallace: Fra det selvopptatte til det skarpe

Jeg har lest essaysamlingen String theory av David Foster Wallace, som er noen av hans mest kjente essays om tennis.

Bok
David Foster Wallace
String theory

David Foster Wallace String theoryDavid Foster Wallace (1962-2008) var en av sin generasjons tydelige stemmer i amerikansk litteratur, selv om produksjonen hans ikke er så stor. Jeg har prøvd med på Glemsel, som står og erter meg i bokhylla fortsatt. Det ble en av de mange bøkene jeg har begynt på, uten å komme i mål. Det var noe med den utbroderende, manende stilen som jeg ikke klarte å finne ut av. Wallace nevnes ofte i samme åndedrett som Thomas Pynchon og Don DeLillo, med god grunn. Ingen av dem gir ved dørene.

Wallace´ hovedverk er mursteinen Infinite jest, som ikke er oversatt til norsk. (Hva er det med amerikanerne og behovet for å skrive enormt tjukke bøker?) Hvis den blir oversatt, skal jeg prøve meg på den, jeg lover.

Det første jeg leste av ham var Wallace´ profil av Roger Federer for New York Times i 2006. Wallace var selv en habil tennisspiller i ungdommen i Midtvesten, og Federer-artikkelen og noen til er samlet i samlingen String theory. Sommeren 2019 sitter jeg med avrevet korsbånd i sofaen, og unnet meg selv denne korte essaysamlingen mens jeg ventet på bedre dager.

Det svakeste essayet i String theory er det om forfatterens egen tenniskarriere midt på 1970-tallet. Det beste med selvbiografiske tekster er at stoffet er lett tilgjengelig for dem, og det engasjerer dem. Svakheten med selvbiografisk litteratur er ofte svak redigering, fordi det er vanskeligere å vite hva som er interessant for omverden og ikke. Side opp og side ned om juniortennis på halvbra nivå på 1970-tallet blir, selv ikke i David Foster Wallace´hender, mer enn koselig mimring med begrensa nedslagsfelt.

Bakgrunnen hans som tennisspiller kommer bedre til sin rett når den brukes som klangbunn for hovedmelodien. Essayet om Tracy Austin (US Open-vinner 1979 og 1981) sin selvbiografi er en totalslakt, men Wallace bruker boka som utgangspunkt for en diskusjon om forskjellen mellom mikropromillen som blir toppidrettsutøvere og oss andre. Austin-boka er en uendelighet av tilsynelatende plattheter om livet på toppen, men et såpass avklart forhold til elementene er kanskje en forutsetning for å lykkes som toppidrettsutøver? Jeg har tenkt det samme hver gang jeg har lest en sportsbiografi; hovedpersonene er i liten grad i stand til å beskrive sin spisskompetanse. Eller som David Foster Wallace oppsummerer:

It may well be that we spectators, who are not divinely giftes as athletes, are the only ones truly able to see, articulate and animate the experience of the gift we are denied.

Det andre høydepunktet i boka er reportasjen fra Canadian Open 1995. Gjennomgangsfiguren er Michael Joyce, den gang en solid, svakt oppadstigende spiller fra USA. Igjen er Wallace´ egen tennisbakgrunn nyttig som kontrast, for bare fordi han har spilt selv, klarer han å fullt ut innse hvor fantastisk gode disse folkene er. Det er som han skriver i essayet: Å se tennis på tv yter dem ikke rettferdighet. (Hvor ble det av Michael Joyce? Han var på sitt beste nummer 64 i verden, og har senere gjort det skarpt som trener for blant annet Maria Sharapova.)

Reportasjen fra Canadian Open viser Wallace´ styrker og svakheter som essayist. Han lykkes i å gjøre mange ting på en gang. Teksten funker som en innføring til tennisturneringers grunnleggende bestanddeler for folk som ikke vet hva en turnering er. Alle Wallace´ beskrivelser av hvordan folk ser ut, blir anmasende etter hvert. Beskrivelsen av hvordan verdens beste spillere slår ballen, er fantastisk, han sammenligner det med «veldig kraftige maskiner på lavt gir». Om Jacob Hlasek på trening:

Watching him practice is like watching a great artist casually sketch something.

Det nest siste essayet i samlingen er fra US Open 1996. Det er handler om kommersialiseringen av turneringen, og er ikke like skarpt som betraktningene fra Canada året før. Igjen er det blikket for spillet som hever det over det jevne. Få har skildret Pete Sampras sin serve bedre enn Wallace gjør i denne teksten. Og i en fotnote, hvordan Sampras beveget seg:

Sampras has a way of making it look like he hits a shot and dematerializes and then rematerializes someplace else in perfect position for the next shot. I have no theories about how he does this.