Da Roger Federer spilte mot Pete Sampras i Wimbledon 2001, spilte begge med Wilson Pro Staff 6.0 85-racket.
Tennis Warehouse har begynt å selge Wilson Pro Staff 6.0 85 igjen! Den kom første gang på markedet i 1984, og er blitt brukt av Stefan Edberg, Jim Courier, Chris Evert, Roger Federer og flere.
Hvis du har noen slanter igjen av feriepengene, vil jeg anbefale at du legger inn en bestilling og starter din reise mot tennis-zen. Er det en perfekt racket? Det spørs hva du mener. Den er tung. Den har vekten balansert i håndtaket og ikke i hodet, så den har ingen hammer-effekt å snakke om. Den har bittelite sweet spot. Feiltreff blir hardt straffet. Andre racketer er bedre til å lage tung toppspinn. Hvis det er en snarvei til heaven du vil ha, kjøper du heller noe lettere, større og mer tilgivende enn denne 38 år gamle greia.
Men det denne racketen gjør, er at den får deg til å skjerpe deg. Skikkelig. Hvis du står i posisjon, ser på ballen, svinger ordentlig gjennom og fullfører bevegelsen, vil denne racketen belønne deg rikelig. Og da kan du kjenne på den beste følelsen av alle, følelsen av at du har en stor del av æren for det gode slaget. (Jeg har en klassisk tre-racket også. Den gir mye av den samme følelsen, men å spille med tre blir for bakstreversk, selv for meg.)
Googling kan føre deg ned i et hull av artikler om at denne racketen som nå relanseres skiller seg fra den originale St. Vincent-produksjonen på 80-tallet og så videre, men ikke bry deg om det. Kjøper du en Wilson Pro Staff 6.0 85, får du en fantastisk racket som har mye å gi i 2022 også. Jeg har spilt med andre racketer innimellom de siste 6 årene når min Wilson har vært til strenging, og merker hvor avhengig jeg er blitt av tyngden og stabiliteten den gir. Pluss at hver misset ball er en påminnelse om at jeg bør trene bedre og konsentrere meg mer, men hvert gode treff er desto mer saliggjørende.
Rafael Nadal – Casper Ruud 6-3, 6-3, 6-0 Finale, French Open 2022
Alderen vinner til slutt. Før eller seinere vil kroppen kapitulere for yngre kropper, samme hvor klokt hodet på toppen av den er. Før i tida skjedde det for tennisspillere i 30-årsalderen, gjerne før. John McEnroe vant sin siste Grand Slam som 25-åring, Stefan Edberg var 26. Pete Sampras var utbrent som 28-åring, men presset seg til noen flere år i troféjaktens navn.
Rafael Nadal (Wikimedia).
Også Rafael Nadal (36) vil på et tidspunkt bli for gammel, og gjennom hele årets Roland Garros har han snakket om fotskade og karriereslutt. Men Nadal kan tilsynelatende vinne French Open på langt under 100% fysisk form, hvis vi skal tro at han har vært så fotskada under turneringen som han har sagt.
På en varm, solrik dag i Paris, perfekte forhold for Nadal, måtte Casper Ruud gjort dette til utholdenhetskamp for å ha noen sjanse. Slag for slag er Nadal bedre enn Ruud, men over 4-5 timer kunne Ruud muligens ha en sjanse? Slik tenkte jeg før kampen.
Første sett ble unnagjort på mindre enn en time mens jeg satt i bil på vei hjem fra fjellet. Jeg kom inn i begynnelsen av andre sett, hvor Ruud brøt til 3-1. Jeg husker ikke detaljene, men Ruud brøt Nadal i et game som sluttet med en dobbeltfeil fra Nadal, en håpløs dobbeltfeil av den typen som kan indikere at en spiller har vondt noe sted.
Casper Ruud spilte solid tennis. Han slo grunnslagene sine dypt til Nadals halvdel. Han hadde en plan om å slå mye toppspinn mot Nadals backhand, og lete etter muligheter for å avgjøre med sin egen forehand. Han spilte med mening og retning, og etter min mening mye bedre enn mot for eksempel Holger Rune i kvartfinalen.
Ulempen var at han spilte mot Rafael Nadal. Mot alle andre enn Nadal ville Ruud ha vunnet denne kampen. Fra 1-3 i andre sett tok Nadal 11 strake games, og kontret alt Ruud serverte. Ofte var det backhanden som avgjorde poengene for Nadal, når Ruud gikk dit med forehanden sin og etterlot rom i eget forehandhjørne.
Jeg er usikker på hva Ruud tar med seg fra denne kampen. På 3-1 i andre sett så det ut til å kunne bli en virkelig generasjonsbatalje. En drøy time senere var kampen slutt. Tar Ruud med seg selvtilliten fra det å ha nådd en Grand Slam-finale, eller raset av poeng og games fra 3-1 i andre sett og utover? Anyway, Ruud er nummer 6 på ATP-rankingen som kommer ut i morgen.
Rafael Nadal vant med dette sin 14. tittel i French Open, og et lite poeng her: Novak Djokovic har fortsatt bare 20, og du kan vedde på at serberen ligger våken og tenker på det hver kveld.
Jeg har sett noen Nadal-finaler i French Open opp gjennom årene, her er et utvalg:
Casper Ruud – Holger Rune 6-1, 4-6, 7-6, 6-3 Kvartfinale, French Open 2022
Kampen mot Holger Rune viste Casper Ruuds styrker og begrensninger.
Dette innlegget er ikke ment som kritikk. Jeg er like vilt imponert over det Casper Ruud har fått til som alle andre, og ropte i begeistring høyt nok til at lyden gikk fra kjeller til andre etasje i juninatta. (Unnskyld, familie).
Semifinale i Roland Garros er med stor sannsynlighet den største norske idrettsprestasjonen i 2022, hvis ikke Ruud overgår seg selv og går til finalen, eller enda bedre – vinner turneringen. Ruud har også gode sjanser i US Open på sensommeren.
Kampen mot Holger Rune ble preget av danskens konstante strøm av utbrudd, gestikuleringer og iver etter å sjekke merkene. Jeg så bare høydepunktene i kampen mot Stefanos Tsitsipas, hvor han så ut til å være blid som en sol. Mot Ruud var han oppfarende og emosjonell fra første ball, og tapte første sett raskt. Ruud kunne drept kampen tidlig i andre sett, hvor han brøt og hadde 40-0, før han tapte de fem neste poengene. Rune var tilbake i kampen, og jeg var ikke helt sikker på seier før de siste to gamene.
Casper Ruud holdt humøret og han holdt et jevnt nivå gjennom kampen. Dette har blitt et varemerke for Ruud. Han har fått en serve å stole på, og forehanden er stabil og tung.
Kampen viste også de delene av Ruuds spill som kan bli bedre. Ruud står langt bak for å returnere alle server, også andreserver. Det passer best for hans spillestil, for med den ekstra reaksjonstiden får Ruud muligheten til å lade skikkelig. Samtidig slo han en hel del forehandreturer fra deuce-siden over grunnlinjen. Holger Runes andreserver var noen ganger nede i 140 km/t, men Ruud beholdt den dype returposisjonen. Det er vanskelig å dominere et poeng fra langt bak i banen, hvor Ruud ofte befinner seg.
Ruuds dype posisjon ble kraftig utnyttet av Holger Rune utover kampen. Da grunnslagene ikke fungerte, begynte han å pepre Ruud med stoppballer og serve- og volleyspill, med stor suksess. (At uttellingen deres ved nettet var omtrent lik ifølge statistikken, overrasker meg.)
Casper Ruuds beste slag vil alltid være forehanden, men jeg synes han overvurderer det litt. En typisk Ruud-manøver er å gå rundt backhanden, altså å spille en forehand fra sitt eget backhandhjørne. Det er risikabelt, særlig fordi det blir langt å løpe for Ruud over mot sin eget forehandhjørne. Mot Rune hendte det flere ganger at Ruuds forehand fra eget backhandhjørne tippet initiativet over til Rune, og Ruud kom på etterskudd. Hadde Ruud hatt en backhand han stolte mer på, ville han ikke satt seg selv i disse situasjonene like ofte, tror jeg.
Ruud mot Cilic i semifinalen? Ruud kan ikke matche Cilics uanstrengte skyts fra begge flanker, og må håpe at kroaten kjenner alderen tynge litt og ikke er like løs og ledig som i de to siste kampene. En stabilt god Ruud har en sjanse hvis kampen blir lang, og hvis Cilic viser mer normal form enn det han har gjort til nå i turneringen – hadde han spilt som han gjør nå til vanlig, ville han ikke vært ranket der han er (23 i verden).
Casper Ruud slår en forehand mot Søren Hess-Olesen.
Casper Ruud – Lorenzo Sonego 6-2, 6-7, 1-6, 6-4, 6-3 3. runde, French Open 2022
Forskjellen mellom nummer 35 i verden og nummer 8 er ikke stor hvis den lavest rankede spiller sin beste tennis og nummer 8 ikke gjør det. Lorenzo Sonego spilte med en klar plan, som han fulgte med stor suksess i to sett mot Casper Ruud.
Casper Ruud i Stavanger, Davis Cup 2017.
Planen var noe som dette: 1) Rette spillet mot Ruuds backhand. Ruud har forbedret den de siste par årene, men han bruker fortsatt dette slaget mest for å holde seg inne i poengene. Det er forehanden som er Ruuds bread and butter, og det vet motstanderne. Ruuds backhand går – fornuftig nok – stort sett diagonalt til motstanderens backhand. 2) Sonego visste hvor Ruuds backhander skulle, og sto klar der til å slå forehander av den harde og flate (med lite overskru) typen. Å spille trygge grunnslag på grusen mot Casper Ruud, er en dårlig idé.
Ruud tok første sett 6-2, etter at han vant begge deo to breakballene han fikk. Andre sett ble jevnere, og mot slutten av settet begynte italieneren å spille over evne fantastisk. Tredje sett feiet han gjennom med 6-1, settsifre som få klarer å påføre Ruud på grusen. – Hvor mange av oss hadde klart å la være å knekke racketen i en sånn situasjon? spurte en spiller jeg møtte i morges i tennishallen. (Han mente at gjengen hans på torsdagstreningen i Stavanger tennisklubb nok ville latt det gå ut over utstyret. La oss kalle ham Thomas E.)
Tredje sett var så overlegent at jeg lurer på om det var til hinder for Sonego. Både han og Ruud visste at Sonego spilte på usedvanlig høyt nivå, så høyt at det neppe kunne vare i et helt sett til. Sonego beit godt fra seg i de to siste settene også, men jeg tror det var den samla tyngden av Ruuds slag som etter hvert tok knekken på ham. Jeg har lest litt i Andre Agassis selvbiografi igjen i pausene, og der snakker han om litt om mantraet «be gravity», altså å dra motstanderen ned med et kontinuerlig solid, utmattende spill. Jeg tror det er en god måte å beskrive fjerde og femte settet. Fem sett er takknemlig sånn for de beste spillerne, det er nok av tid til å snu tendensen.
Casper Ruud er klar for åttendelsfinalen, hvor han møter polske Hubert Hurkacz. Han har bare spilt fem timer til nå i turneringen, mot Ruuds ni. Polakken har sitt beste Roland Garros noen gang, og ikke tapt sett til nå. Ruud er en bedre grusspiller, men har litt bagasje å dra på etter de fem settene mot Sonego.
Casper Ruud gikk videre fra første runde av French Open da han slo Jo-Wilfried Tsonga i dag. Tsonga følger mønsteret som gjelder for herrespillerne nå for tida, nemlig det å aldri legge opp. 37 år gammel er det lenge siden han var på sitt beste.
Tsonga kan se tilbake på en karriere som minner om generasjonskameratene Gael Monfils og Richard Gasquet. Alle har spilt nydelig tennis i lange perioder, men ikke lenge nok til å vinne en Grand Slam-tittel. Tsonga er den eneste av dem som har kommet seg til en GS-finale.
Da det skjedde i 2008, var det fristende å spå at Frankrike ENDELIG hadde fått fram en spiller som kunne slåss med de aller beste uke etter uke. Tsonga slo Rafael Nadal i semifinalen av Australian Open det året. «Tsonga blows Nadal away with a force of irresistible joy» skrev The Guardian, og det inntrykket delte mange. Tsonga smilte mens han overkjørte Nadal, og det var ikke et sleskt vinnersmil, men et smil som så ut til å komme fra gleden over å spille tennis. Hvor mange kan vise til en like dominerende forestilling mot Nadal i Grand Slam-sammenheng, som Tsongas 6-2, 6-3, 6-2 den dagen i 2008? Her er noen høydepunkter:
Etter en fantastisk semifinal kommer gjerne en liten nedtur. Tsonga tapte i finalen mot Djokovic, og nådde aldri en Grand Slam-finale igjen. Tsonga kan se tilbake på en karriere hvor han nådde minst kvartfinalen i alle Grand Slam-turneringene, pluss finalen i ATP-sluttspillet 2011. Og Tsongas statistikk mot Nadal, Djokovic og Federer er god sammenlignet med alle andre. Tsonga oppnådde massevis i karrieren, sjekk ATPs fine oppsummering.
Det typiske franske med Tsonga er at han fikk en fantastisk karriere som manglet det siste lille.
Men hadde ikke Tsonga hatt fransk pass, hadde jeg ikke mast om det, bare applaudert en strålende karriere og en perfekt ambassadør for sporten.
Casper Ruud møter finske Emil Ruusuvuori i 2. runde av French Open.
(bildet: Cedric Pioline gjør seg klar til å serve, French Open 2000. Eget bilde.)
Da Ashleigh Barty vant Australian Open 2022, var det like mye lettelse som glede i hjemlandet. Selv om Australia er en av verdens store tennisnasjoner, var det mange år siden en av deres hadde vunnet en av singleklassene. Hvor gode er Grand Slam-landene til å vinne turneringene de arrangerer? La oss ta en kikk. (Jeg snakker om singleklassen. Double er for spesielt interesserte.)
Australian Open
Siste mannlige australske vinner: Mark Edmondson, 1976.
Siste kvinnelige australske vinner: Ashleigh Barty, 2022.
Patrick Rafter trener før French Open 2000. (Eget bilde)
I 2022 var det 44 år siden en australsk spiller hadde vunnet en av singleklassene, før Barty vant finalen mot Danielle Collins. Det har vært mange gode spillere fra Australia i løpet av de 44 årene, men de har vunnet andre Grand Slam-turneringer. Lleyton Hewitt vant US Open og Wimbledon, Pat Cash vant Wimbledon, Patrick Rafter vant US Open to ganger. Hewitt og Cash nådde finalen i Australian Open, uten å vinne. Samantha Stosur vant US Open 2011.
Traume: 0 av 10. Australia kommer til å leve lenge på Bartys triumf, og hun kan vinne flere ganger. I herreklassen er det tynnere.
French Open
Siste mannlige franske vinner: Yannick Noah, 1983
Siste kvinnelige franske vinner: Mary Pierce, 2000
Mary Pierce gjør seg klar til å serve, French Open 2000. (Eget bilde)
Pourquoi? Frankrike har tradisjonene, pengene, en hel bataljon i topp 100 for både menn og kvinner, men er elendige på hjemmebane. Mary Pierce har fransk pass, men er ikke et produkt av den franske tennismaskinen. Amelie Mauresmo har vunnet Australian Open og Wimbledon, Marion Bartoli Wimbledon. Ingen franske menn har vunnet noen Grand Slam-turnering siden 1946, med unntak av den enslige for Yannick Noah. (Henri Leconte spilte finale i French Open 1988 mot Mats Wilander. Taktikk: Angripe Wilanders andreserve. Wilander slo 71 av 73 førsteserver og vant i tre sett.) Jo-Wilfried Tsonga spilte finale i Australian Open 2008, og Cedric Pioline nådde finalen i US Open 1993 og Wimbledon 1997 (to anledninger hvor han fikk Pete Sampras til å se overjordisk god ut).
Traume: 9 av 10. Frankrike underpresterer år etter år.
Wimbledon
Siste mannlige britiske vinner: Andy Murray, 2016
Siste kvinnelige britiske vinner: Virginia Wade, 1977
I mange år var «our Andy» det store britiske håpet, og da han ble den første britiske mannen som vant Wimbledon siden 1930-tallet, ble landets rygg mye rakere. Murray kommer aldri til å vinne Wimbledon igjen. På kvinnesiden har de fått fram Emma Raducanu, som vant US Open i 2021 og selvsagt har sjanser i Wimbledon også.
Traume: 2 av 10. Murray har to nokså ferske titler i Wimbledon, Raducanu er på vei opp og Daniel Evans og Cameron Norrie kan også skape litt spenning for hjemmepublikum de neste årene.
US Open
Siste mannlige amerikanske vinner: Andy Roddick, 2003
Siste kvinnelige amerikanske vinner: Sloane Stephens, 2017
Venus Williams server, French Open 2000. (Eget bilde)
Serena Williams har sørget for amerikanske triumfer i US Open siden 1999. I 2017 vant Sloane Stephens (mot en annen amerikaner, Madison Keys), og siden den gang har Serena vært nær ved å vinne. Danielle Collins spilte akkurat finale i Australian Open, og amerikanerne har alltid mange i topp 100. Men uten Serena (når den tid kommer), har de ikke ledestjernen lenger.
Smertepunktet er mennene. Andy Roddick er ikke bare den siste amerikanske mann som har vunnet US Open, ingen amerikaner har siden 2003 vunnet noen Grand Slam-turneringer. Det mangler aldri folk i toppen, men ingen amerikaner har spilt Grand Slam-finale siden Roddick tapte Wimbledon-finalen i 2009.
Traume: 7/10. USA klarer ikke å produsere Grand Slam-vinnere på herresiden lenger. Med tradisjonene, spillergrunnlaget og ressursene de har, er det et mysterium.
Matteo Berrettini – Pablo Carreno Busta 7-5, 7-6 (4), 6-4 Åttendelsfinale, Australian Open 2022.
Jeg har sett såpass få proffkamper i mitt liv at jeg har et spesielt forhold til de fleste spillerne jeg har sett med egne øyne.* Pablo Carreno Busta fra Spania er en av dem. Jeg så ham i Stockholm høsten 2019.
Hvis du hadde bedt hen i gata gjette hvilken idrett han driver med (hvis du hadde gitt dem et bilde av fyren ), tviler jeg på om de hadde svart tennis. Busta har verken Djokovics senete legme eller Nadals muskelsamling, personlig har jeg alltid tenkt at han ser ut som en midtbanespiller. Carreno Busta har ingen spesielle våpen, men vinner kamper med allsidigheten sin. Han var under middels i denne kampen.
Matteo Berrettini var litt bedre i alt. Jeg trodde den skulle gå til fire eller fem sett, særlig da Busta var to poeng fra å vinne andre sett. Men italieneren tok de fire neste poengene i eget game, og tok initiativet i tiebreaket som fulgte. Tredje sett bød på mer av det samme, Berrettinis serve og gode spill på de avgjørende poengene ble avgjørende. Han slapp å bli nervøs for å måtte gå gjennom enda et langt sett, for Busta rotet seg vekk fra 40-0 i egen serve: Berrettini vant de fem neste poengene og dermed kampen.
Kvartfinale: Berrettini mot Gael Monfils. Bør bli fantastisk. Vinneren der møter Nadal eller Shapovalov i semifinalen. Krem-halvdel av trekningen!
Tennis live Hidde Schoenmakers – Olav Berg 6-4, 6-2 Finale, Stavanger Open TE U14, 2021, Boys 14 Cat 3
Det slår meg ofte hvor trangt nåløyet er for å nå toppen i tennis. Det skjer selvsagt når jeg ser de beste, men oftere når jeg ser spillere nærmere 100 på ATP-rankingen. Og ikke minst når to steingode 13-14-åringer møtes i min lokale tennishall.
Dette var finalen i turneringen i Stavanger, mellom nederlandske Schoenmakers og norske Berg.
Schoenmakers var andreseedet i turneringen, og ifølge eksperten ved siden av meg hadde han spilt solid hele uka. Eksperten ved siden av meg sa at han var redd Berg ville bli overkjørt, men det skjedde ikke i det første settet (jeg må gå da det var ferdig). Schoenmakers hadde overtaket i de fleste duellene, uten at Berg ble statist.
Jeg skal ikke kjede dere med hvem som hadde hvilken plan og hvem som slo ballen hvor, for det var ikke dette som preget kampen. Når tullinger som meg spiller tennis, mot folk på mitt nivå, kommer man langt med å holde ballen i gang med okei lengde. Vi kommer til å bomme på et enkelt grunnslag etter noen ganske få slag.
Disse to tenåringene holdt ikke på sånn. De tok ikke sjanser, de tok fornuftige valg, men begge så etter muligheten til å rive til seg initiativet i duellene, og angripe. Til og med feiltreffene deres hadde god fart, landet 46 cm innenfor grunnlinja og hadde så mye overskru at mikroplasten skjøt ut i hallen.
Og på banene bak dem: Seks andre spillere som jeg ikke fikk sett på, på samme høye nivå.
Tennisåret 2021 er ferdig! Her er noen nøkkeltall fra ATP-touren (menn), som forhåpentlig forteller deg mer enn at Novak Djokovic var 2021s beste spiller og Casper Ruud leverte en fantastisk sesong.
Her er topp 100, bla til bunnen av tabellen for trivia-orama!
Snittalderen i tennisens topp 100 for menn er akkurat nå 27 år. Den yngste i topp 100 er Carlos Alcaraz fra Spania, Roger Federer er eldst med sine 40 år. Alcaraz trenes forresten av Federers gamle rival Juan Carlos Ferrero.
Casper Ruud og Sebastian Korda har begge fedre som var toppspillere. Petr Korda hadde en bedre spillerkarriere enn Christian Ruud, men rollene er snudd i neste generasjon. I alle fall hittil.
USA har bredden, men som vanlig ikke toppen. Det er 18 år siden Andy Roddick som siste amerikaner vant en Grand Slam-turnering. (US Open 2003)
Frankrikes bestemann i 2021 var Gael Monfils, og det er noe galt i det store tennislandet når den gamle skøyeren ikke blir dytta ned fra toppen. Mes amis, Monfils er 35 år gammal og Frankrike fullt av tenniskultur og -spillere. På tide å få fram en Grand Slam-vinner snart? Det er 38 år siden Yannick Noah vant French Open.
Australia og flere med dem håpet på store ting fra Alex de Minaur, en sympatisk Lleyton Hewitt-kloning som dessverre har stagnert. Og Nick Kyrgios har kanskje gjort sitt?
Mellomeuropa jodler i blues etter dette tennisåret. Federer og Wawrinka er i varierende grad av fornektelse over at karrierene er langt over toppen og kanskje ferdige, og Grand Slam-vinner Dominic Thiem er ute av syne.
Finnes det en Novak-effekt i Serbia? De har fem spillere i topp 100, som er bra til å være et såpass lite land, men helt som tennis-Sverige i årene etter Björn Borg er det likevel ikke.
Norden frontes av vår egen Casper Ruud, men finske Emil Ruusuvuori og svenske Mikael Ymer er også inne på topp 100. Og sveitsiske Henri Laaksonen er halvt finsk!
Hvilken status har tennis i Sør-Amerika for tida? Jeg er usikker. Det er som vanlig en god gjeng med argentinere i topp 100, men bare én brasilianer, én fra Uruguay og én chilener. De har tradisjonene og de har klimaet, men det kommer ikke så mange toppspillere fra Sør-Amerika lenger.
Det kuleste navnet i topp 100 er som alltid Tennys Sandgren.
Casper Ruud slår en forehand mot Søren Hess-Olesen. (Eget foto fra 2017)
Casper Ruud – Andrei Rublev 2-6, 7-5, 7-6 (5) ATP-sluttspillet 2021, Torino
Fingrene rister litt. Casper Ruud har slått Andrei Rublev og er klar for semifinalen i ATP-sluttspillet.
Jeg ble ikke emosjonelt engasjert i denne kampen før helt på slutten, da Ruud fikk et minibreak i tiebreaket og to matchballer. Den første reddet Rublev i egen serve, men den neste hadde Ruud på egen racket. Han satte et ess rett ut av banen, i det som må ha vært dagens hardeste serve.
Jeg hadde sett for meg at denne kampen skulle bli et hederlig punktum for Ruuds deltakelse i Torino. Han er ingen typisk innendørsspiller, og etter hva TV-bildene forteller, ser ballen ut til å sprette ekstremt lavt.
Andrei Rublev kan slå gjennom hvem som helst (utenom Djokovic, da) på hardcourt, og hadde vunnet alle de fire forrige kampene mot Ruud. Første sett gikk fort unna med russisk fortegn. Da Ruud kom under et break i andre sett, var alt som jeg hadde sett for meg. Det er alltid deilig å ha rett.
Men så er det slik at alle karrierer som skal bli store, har sine positive knekkpunkter. Hadde de ikke hatt det, ville karrierene forblitt middelmådige. Kampen mot Rublev ble et slikt knekkpunkt for Casper Ruud. Tapsrekken mot Rublev ble brutt, og Ruud beit seg fast i en kamp hvor andre kanskje hadde begynt å tenke på tennisferie.
I begynnelsen syntes jeg Ruud ble liggende for langt bak grunnlinja, og mye av det var Rublevs fortjeneste. Men på et tidspunkt begynte Ruud å slå som Rublev, og heiv inn mer enn 20 forehand-vinnere totalt. Backhanden vil neppe bli et like kraftig våpen, men den brøt heller ikke sammen. Etter hvert syntes jeg det virket som Rublev spilte for å unngå å tape, Ruud for å vinne.
Denne kampen og denne turneringen har etablert Casper Ruud som en kraft å regne med på hardcourt. Han tok Djokovic til tie-break i første kamp i Torino, og snudde begge de to siste gruppekampene etter vanskelige åpninger. Både resten av ATP-touren og ikke minst Ruud selv går inn i 2022 med den vissheten.
Men først er det semifinale mot Medvedev. Ruud er underdog der, men hva betyr vel det?
