Kategoriarkiv: Herretennis

Casper Ruud under Davis Cup-spill i Stavanger i 2017

Casper Ruud begynner sesongen i Playford, Australia

Casper Ruud valgte å slutte 2018-sesongen ganske tidlig på høsten, og heller konsentrere seg om trening. Han begynner 2019 i Playford, Australia, i Challenger-turneringen som spilles der. Oppdatert: Ruud spiller første kamp mot Arthur De Greef, Belgia. Han er ranket 204 i verden. Ruud slo ham i tre sett da de møttes på grus i 2018.

Ruud har mange år på seg til å klatre inn i verdenstoppen, men likevel: I 2018 har flere fra hans generasjon blandet seg inn i de store turneringene. Alexander Zverev har vært i verdenstoppen en stund. Stefanos Tsitsipas og Alex De Minaur meldte seg også på i år. Casper Ruud avsluttet 2018 med en håndfull Challenger-turneringer som ikke ga de helt store resultatene. Jeg er veldig spent på å om han klarer å ta seg inn i topp 100 i år, slik at han slipper å kvalifisere seg til Grand Slam-turneringene.

Challenger-turneringen i Playford (forstad til Adelaide, for dere som har Australia-geografien inne) er et greit sted å starte. Ruud er seedet nummer to, som nummer 112 i verden. Førsteseedet er Lorenzo Sonego, 107 i verden, fra Italia.

Som alltid i Challenger-turneringer er det minst like interessant å se hvilke gamle ringrever som lusker i trekningen. Mest interessant er Viktor Troicki, som har vært nummer 12 i verden og vunnet Davis Cup for Serbia. Japanerne Ito og Soeda har også en lang og solid karriere bak seg i topp 100, men Ruud skal slå dem. Finsk/sveitsiske Henri Laaksonen kan bli Ruuds motstander i tredje runde.

Det ser ut som noen kamper vises på ATPs hjemmesider. Vel verdt å sjekke ut hvis man er på jule-/nyttårsklokke som er synkronisert med australsk tid. Ruuds første kamp er ikke berammet ennå.

Tommy Haas (Wikimedia Commons)

Minner fra Australian Open 1999

Denne bloggposten handler om Australian Open 1999. Det er mitt tennislivs svar på fotball-VM i 1986: Det er en den turneringen jeg lettest kan koble til hendelser og stemninger i resten av livet mitt på den tiden. Og begge turneringene var sportslig minneverdige.

Verden i 1999

1999 føles fjernt og nært. For meg som husker 1999, er det en gjenkjennelig verden. Tiden fra 1999 bakover til 1979 står derimot for meg som to helt forskjellige ting, men hvis man i 1999 hadde spurt en 42-åring om 1979 var veldig forskjellig fra 1999, tror jeg han ville svart som jeg gjør nå. En voksen bevissthet vil koble sammen og jevne ulike epoker som er selvopplevd og bearbeidet i minnebanken, men alt som skjedde før man kan huske, er per definisjon mye mer forskjellig.

Livet mitt i 1999 var preget av mye luft og få følelser, bortsett fra en en del ensomhet. Jeg gikk mye rundt som en forundret tilskuer til mitt eget liv. Etter litt studier og militærtjeneste hadde jeg fått jobb i Stavanger Aftenblads nettredaksjon, og hadde få holdepunkter i livet bortsett fra jobben. Få venner, og ganske ute av stand til å skaffe meg noen, uten å skjønne hvorfor.

På samme måte var hele verden, summen av globale og nasjonale hendelser som når inn til hver enkelt av oss på ulike måter, i 1999 langt mindre påtrengende enn 20 år senere. Den opplevdes trygg, avklart. Dette, sammen med min egen vattpregede tilværelse, gjorde at verden sto for meg ganske likegyldig, uten skarpe kanter.

Jeg tror alle mennesker har sitt historiske, idylliserte punkt i livet som de kunne tenkt seg å krype tilbake til når samtida blir for påtrengende, sitt «Mor, jeg vil tilbake»-tidspunkt, og for mange på min alder tror jeg det er årene 1989-2001. Etter Murens fall, før 11. september.

Kafelnikov mot Haas

Australian Open 1999 i tennis, ja. Dette ble begynnelsen på mitt andre tennisliv, det første var midt på 80-tallet, da det gikk en del tennis på NRK.

Jeg så mye av 1999-turneringen hjemme. Finalehelga reiste jeg til Oslo for å besøke Trond og Jarle Eivind. De bodde på hybel i Inkognito Terrasse, litt bak slottet. Det var helger som dette som i denne perioden av livet fikk meg til å lure litt på hva jeg holdt på med. Jeg hadde fulltidsjobb, mens alle mine jevnaldrende var studenter og krysset av ting på livs-lista som jeg trodde (tror?) det er smart å krysse av på veien til å bli et Helt Menneske: Festing, hybel-liv, eksamensnerver, kjærester og flørting, lure på om man studerer riktig fag osv.

Det snødde tett i Oslo, hele byen lå under tjukke lag med snø. Vi så litt av semifinalen mellom Kafelnikov og Tommy Haas, som Kafelnikov vant lett. Jeg og Trond tok banen opp til universitetet. Trond ville ha hjelp til å lage hjemmeside, og vi satt der og knotta den inn med html-kode, linje for linje. Den ble veldig minimalistisk og fin, med sitater av Erlend Loe og bilder av Radioheads OK Computer. Jeg skulle likt å se den igjen. Jeg regner med at den er sletta fra serveren for mange år siden.

Om kvelden var vi på konsertstedet John Dee, hvor ei jente jeg husker fra ungdomstida sto i døra, og jeg tenkte: Vi kunne sikkert blitt kjent hvis jeg hadde bodd i Oslo, men det gjorde jeg ikke.

Dagen etter fikk Trond lyst på vafler. Jeg ble sendt til 7-Eleven for å kjøpe kremfløte, men kom tilbake med upiskbar kaffefløte, og fikk tyn for det. Jeg tror det var min introduksjon til at det finnes ulike fløtetyper. Jeg skulle ta flyet hjem mandag formiddag, men kom meg ikke hjem i tide til kveldsvakten i Aftenbladet på grunn av tåke på Gardemoen.

ATP-touren etter Pete Sampras

Australian Open 1999 er den første i post Pete Sampras-epoken på ATP-touren. Han hadde ikke lagt opp, men turneringen markerer innledningen på siste del av karrieren hans. Sampras hadde brukt høsten 1998 til å spille seg utbrent i jakten på å ende 1998 som nummer 1 i verden for sjette år på rad (en rekord som fortsatt står). Derfor droppet han Australian Open 1999. Kafelnikov, som slo Thomas Enqvist i finalen, takket faktisk Sampras i talen etter finalen. Sampras skulle aldri mer jage førsteplassen på samme måte.

Roger Federer tapte i første runde av kvalifiseringen til Australian Open 1999, men Lleyton Hewitt (wild card-spiller) vant sin førsterundekamp mot sterke Cedric Pioline.

Dameklassen ble vunnet av Martina Hingis, mot Amelie Mauresmo. Ingenting tydet på det da, men dette ble Hingis´ siste Grand Slam-tittel i single. Hingis skulle bli passert av Lindsay Davenport og Williams-søstrene i årene etter, men det gikk ikke lang tid før Justine Henin viste at størrelse ikke betyr alt. Så var hun da også en mye mer eksplosiv spiller enn Hingis.

Patrick Rafter og Jonas Björkman vant doubleklassen for menn, Hingis og Anna Kournikova vant kvinneklassen.

Går det an å si at det er noe 90-tallsaktig over turneringsutfallet? Ingen store og sterke spillere som vinner, Kafelnikov og Enqvist er ikke Djokovic og Federer, smarte Martina Hingis ble ingen Serena Williams, og Anna Kournikovas popularitet ble godt hjulpet av internettets nye fora.

Talentet Kristian Pless

20 år senere er det også interessant å se hvem som dominerte juniorklassene. Danske Kristian Pless fikk en fin seniorkarriere, men etter seier i både single og double for juniorer i Australian Open 1999, tror jeg han håpet på mer (han ble mye skadet som senior). Pless knuste all motstand i denne turneringen, han tapte ingen sett på veien mot finalen.

Av de 16 andre seedede juniorene for 20 år siden finner vi velkjente navn som Jarkko Nieminen, Jürgen Melzer, Mikhail Youzhny og Joachim Johansson. Kuriosa: Vår egen Stian Boretti tapte i første runde mot en viss Andy Roddick, etter at Boretti vant første sett. Fire og et halvt år senere vant Roddick US Open.

Jenteklassen ble vunnet av Virginie Razzano, toppseedet var Nadia Petrova. Begge fikk fine singlekarrierer.

Her er noen klipp fra 1999-turneringen.

Kristiansund tennisklubb

De mest leste sakene på tennisbloggen i 2018

Dette var de mest leste sakene på tennisbloggen i 2018:

  1. Her kan du spille tennis i Rogaland. Forsøk på å samle alle tennisbanene i Rogaland og omegn på ett sted. Jeg er som vanlig interessert i oppdateringer fra dere!  (Sjekk også denne oversikten, så skal det meste være dekket.)
  2. Aiai! En offentlig tennisbane i Stavanger! Gammel sak om tennisbanen ved Mosvatnet i byen min. Det er bedre offentlige baner på Lassa.
  3. De meningsløse og morsomme idrettskåringene. Sak fra 2004 som får sin trafikk fra Google-søk etter idrettskåringer.
  4. En serie faste Nadal-momenter. Rapport fra finalen i årets French Open. » – Å, du kødder! Alle gruskamper med Rafael Nadal har noen faste elementer, og vi var framme ved ett av dem: Det punktet av kampen hvor Nadals rekke av umulig opphentinger topper seg i form av en spesielt mirakuløs ball.»
  5. Tennisbloggens klarsynt-pris 2018 går til… Resultater fra årets tippekonkurranse. Du har vel lagt inn tips for 2019?
  6. Bli beundret og berømt – spå tennisåret 2019! Årets tippekonkrranse.
  7. Tennis i Gjesdal og på Tau – en oppdatering. Jeg sjekker hvordan det ligger an med tennisbanene her. Minner meg på at jeg må sjekke opp hva som har skjedd siden sist.
  8. Hva jeg tenker på når jeg spiller tennis. I hodet mitt på tennisbanen.
  9. Slik gikk det da Casper Ruud slo Ernesto Escobedo og kvalifiserte seg til Australian Open 2018. Live-kommentering fra kampen. Jeg må ha stått opp midt på natta, men har fortrengt det.
  10. Det lille, subjektive tennisleksikonet. Fra Agassi til Wimbledon.
John Isner mot Nicolas Mahut 2009 Wimbledon (Wikimedia Commons)

Australian Open innfører tie-break i avgjørende sett

Grand Slam-turneringene skiller seg fra andre turneringer i prestisje. De har også skilt seg fra andre turneringer ved å ikke ha tie-break i avgjørende sett. Unntaket har vært US Open, som har hatt tie-break i femte sett siden 1970-årene. Tie-break ble i sin tid innført for å forkorte kampene.

Fire turneringer, fire varianter

Nå kommer Wimbledon og Australian Open etter med sine varianter. Disse to, og French Open, har spilt femte sett (tredje sett for kvinner) uten tie-break, altså at man har måttet vinne med to games for å vinne kampen.

For å oppsummere hvordan siste sett i Grand Slam-turneringene skal spilles i 2019:

  • Australian Open: Tie-break (førstemann til 10 poeng) ved 6-6 i games i siste sett.
  • French Open: Ingen tie-break i siste sett.
  • Wimbledon: Tie-break (førstemann til 7 poeng) ved 12-12 i games i siste sett.
  • US Open: Tie-break (førstemann til 7 poeng) ved 6-6 i games i siste sett. Altså et helt vanlig tie-break.

Fra før av har tennis et tellesystem som ikke er helt enkelt. Når Wimbledon og Australian Open innfører tie-break, kunne de gjort det lett for seg selv ved å spille tie-break på 6-6 i games, førstemann til sju poeng da. Det gjør US Open, og slik spilles det i alle andre turneringer resten av året. Men hvorfor gjøre det enkelt når det er mulig å komplisere ting? Australian Open kaller det «super tie-breakers».

Australian Open tournament director Craig Tiley said the controversial move was made after extensive consultation.

«We went with a 10-point tiebreak at six-games-all in the final set to ensure the fans still get a special finale to these often epic contests, with the longer tiebreak still then allowing for that one final twist or change of momentum in the contest,» he said.

«This longer tiebreak also can lessen some of the serving dominance that can prevail in the shorter tiebreak.»

Det er varmt i Australia i januar

Det kontroversielle med spesielt Australian Open er snarere at de ikke har begynt med tie-break før, mener jeg. Spilt midt i den australske sommerheten kan et langt femte eller tredje sett punktere turneringen for spillerne som er involvert i dem. En mulighet hadde vært en kombinasjon; tie-break i de innledende rundene, ingen tie-breaks fra kvartfinalene og inn. Og 10 poeng er bare tre mer enn 7, så jeg kjøper ikke Craig Tileys argumenter om vendinger og serve.

Pluss at jo lenger et tie-break blir, desto mer ligner det på et sett, og ikke et tie-break. (Da snakker jeg ikke om tie-breaks som forlenger seg selv, som 18-16 mellom McEnroe og Borg i 1980). Et tie-break som har førstemann til 10 i stedet for 7 får bare dramatikken litt senere i kampen, omtrent som en håndballkamp som ikke blir skikkelig interessant før det gjenstår 10-12 minutter.

Gjør som US Open

Amerikansk verdensdominans har sine ulemper. Men akkurat i tennis skulle jeg ønske at de tre andre Grand Slam-turneringene fulgte US Opens eksempel og spilte et helt vanlig tie-break ved 6-6 i avgjørende sett. Lettere for den tilfeldige fansen å skjønne, like spennende som variantene Wimbledon og Australian Open innfører.

Det finnes sikkert noen som sveiver i gang nostalgikverna nå, med artikler om Isner-Mahut i Wimbledon, Roddick-El Aynaoui i Australian Open og så videre. Jeg ser poenget deres, men tror ikke jeg kommer til å savne disse uendelige kampene.

Peter Bodo skriver på espn.com:

Since the year 2000, the fifth set lasted for longer than 20 games in 28 men’s matches. Only once did the winner win his next round. And that’s really the problem with Wimbledon’s «12-all solution.» If you’re doing the math at home, 12-all equals 24 games. The survival rate is proven to be low.

Rafael Nadal

Tennisåret 2018 for menn oppsummert

Topp 10 i verden ved sesongslutt 2018 ser slik ut:

  1. Djokovic
  2. Nadal
  3. Federer
  4. Zverev
  5. Del Potro
  6. Anderson
  7. Cilic
  8. Thiem
  9. Nishikori
  10. Isner

Topp 10 for ett år siden så slik ut:

  1. Nadal
  2. Federer
  3. Dimitrov
  4. Zverev
  5. Thiem
  6. Cilic
  7. Goffin
  8. Sock
  9. Wawrinka
  10. Carreno Busta

Gamle kjente inn i topp 10

Halvparten av topp 10 er byttet ut på det siste året. Det er noen interessante poeng her. Spillerne som avslutter i topp 10 i år, og som ikke var der i fjor, er kjente navn: Kevin Anderson, Juan Martin Del Potro, John Isner, Kei Nishikori og ikke minst Novak Djokovic.

På sitt dårligste i år var Djokovic ranket 22 i verden. Jeg kommer ikke på sist gang en spiller som var så lavt ranket i en sesong endte opp på førsteplass ved årsslutt. (Den første som slo meg var Andre Agassi i 1999, men han var aldri lavere enn 14 det året.)

Når det gjelder de fem som har forsvunnet ut av topp 10, har fallet ikke vært så langt for alle. David Goffin er 22 i verden, Pablo Carreno Busta 23, Grigor Dimitrov har falt fra 3. til 19. plass på rankingen, og 3. plassen hans fra i fjor må kunne sies å være i overkant.

At Stan Wawrinka ligger helt nede på 66. plass handler mye om skader. Jack Sock har falt til 107. plass på ATP-rankingen, og det er en av de merkeligere historiene i 2018. Parallelt med en forferdelig sesong i single (9 seire, 21 tap) har han etablert seg som en av verdens beste i double, og vant ATP-sluttspillet i double sammen med Mike Bryan.

99 titler for Federer

Roger Federer vant fire turneringer i år, og har nå totalt 99 ATP-titler. Han ligger ti bak Jimmy Connors´ rekord, et kappløp som jeg ikke klarer å bestemme meg for om er interessant å følge eller ikke. Når Federer blir spurt om det, pleier han å si at det ikke er noe han bryr seg om, fordi han er opptatt av å vinne Grand Slam- og Masters-turneringer. Å jakte seier i ATP250-turneringene er ikke noe poeng.

Legg merke til at Nadal også ligger fint an i løypa til å slå Connors sine 109 turneringsseire. Nadal har 80 turneringsseire i karrieren.

ATP-titler og alder etter sesongen 2018

Djokovic tangerte Sampras

Federer, Nadal og Djokovic vant Grand Slam-turneringene i år. Federer fortsetter å øke rekorden for antall GS-titler, og Nadal ligger an til å kunne passere ham.

Djokovic vant sin 14. Grand Slam-turnering med seieren i US Open, og har dermed like mange som Pete Sampras.

Det er fort gjort å glemme hvor ekstraordinære tider vi lever i på herresiden. Da Sampras vant sin 13. tittel i 2000, trodde jeg det var en rekord som kom til å stå lenge, men nå har tre spillere tatt ham igjen og vel så det.

Grand Slam-titler etter alder 2018

Stefanos Tsitsipas (foto Keith Allison)

Juleavslutning på småbarnsavdelingen

Av alle tennisens rare turneringspåfunn, må juniorsluttspillet på ATP-touren være noe av det ypperste. Det vil si, det er ikke for juniorspillere, men unge seniorspillere. De sju beste til og med 21 år, pluss en wild card-spiller, får delta i Next Gen ATP Finals, som ble spilt i Milano i forrige uke.

Finn fram ei teskei, for jeg henger ikke helt med. Spillere som deltar i ATP-turneringer er per definisjon seniorspillere. Etableringen av unge voksne-sluttspillet i Milano framstår som en panikkreaksjon på at toppen på herresiden er temmelig aldrende. Denne uka spiller for eksempel Kevin Anderson ATP-sluttspill (det ordentlige) i London for første gang. Han er 32.

Det var greske Stefanos Tsitsipas som vant Milano-turneringen i år. Den beste spilleren i verden i Next Gen-kategorien er Alexander Zverev, nummer 5 i verden. Han spilte ikke i Milano, for han skulle spille i voksen-sluttspillet uka etter. Jo flere som havner i hans situasjon – unge og gode nok til ATP-sluttspillet – desto mindre prestisje får Milano-turneringen.

Hva med Casper Ruud?

Casper Ruud er for øyeblikket ranket 113 i verden. Nettstedet Tennisabstract.com har en interessant listing av spillere etter alder. Den viser at Ruud akkurat nå har 14 spillere ranket over seg i under 22 år-segmentet.

Ruud har avslutta 2018-sesongen, og kan se tilbake på et år hvor han kvalifiserte seg, og vant første runde, i både Australian Open og French Open. Dessuten kvalet han inn i US Open, og Ruud er nå så godt ranket at han ikke er langt unna å få automatisk innpass i Australian Open i januar. Hans beste prestasjon for året var kanskje likevel seier mot Munar og Ferrer i Båstad i sommer. Selv om David Ferrer ikke er på høyde med nivået han hadde på sitt beste (2013-finalist i French Open), vet han hvordan man vinner kamper på grus.

 

Vanskelig å si hvem som tar steget

Norske medier følger Casper Ruud så tett at tilfeldige fans kan få inntrykk av at det går litt seint oppover rankingen, men det er det ingen grunn til. Tennis er blitt en sport hvor spillere kan blomstre tidlig og seint, i motsetningen til hvordan det var for 25-30 år siden – da blandet tenåringer seg jevnlig inn i verdenstoppen. Hvem som tar spranget og når det skjer, er vanskelig å spå. Stefanos Tsitsipas var ranket 91 ved årsslutt i fjor, nå er han etablert i toppen. Alex De Minaur, som tapte finalen i Milano, var 208 i verden for ett år siden. Når de kan gjøre enorme byks oppover, kan selvsagt Casper Ruud klare det samme.

Tsitsipas og De Minaur blir spennende å følge i 2019. De Minaur er australsk og minner mye om Lleyton Hewitt i stilen.

Tennisbloggens klarsynt-pris 2018 går til…

Jostein Gjertsen
En klarsynt tennisentusiast: Jostein Gjertsen.

Før nyttår ba jeg dere spå utfallet av tennisåret 2018: Fire spørsmål, og i tillegg tipping av Casper Ruuds rankingtall ved årsslutt dersom det sto likt etter de fire spørsmålene.

Casper Ruud reiser verden rundt etter rankingpoeng i mange uker ennå, men hvor han ender på rankingen er ikke så viktig. I det minste ikke for denne konkurransen. Vi har nemlig en vinner, som klarte å prikke inn fire av fire i tippekonkurransen.

Dette var spørsmålene (og svarene):

  1. Hvem kommer til å være høyest ranket av Novak Djokovic og Andy Murray ved årsslutt 2018? Dette var et reelt spørsmål for ti måneder siden, da begge to var skadeforfulgte storspillere på feil side av 30-tallet. Etter en svak sesongstart for begge fikk Djokovic opp farten i sommer, og vant både Wimbledon og US Open. Murray har avsluttet sesongen med enda mer skader. Fasit: Djokovic.
  2. Kommer både Rafael Nadal og Roger Federer til å vinne Grand Slam-turnering neste år? De dominerte 2017, og svaret på dette spørsmålet kom allerede på forsommeren. Da hadde Federer forsvart tittelen i Australian Open og Nadal vunnet French Open som vanlig. Fasit: Ja.
  3. Kommer Serena Williams til å vinne mer enn én Grand Slam-turnering? Begynner alderen omsider å bite på Serena Williams? Hun spilte i årets to siste Grand Slam-finaler, og tapte begge i strake sett, etter temmelig dårlig spill. Motstandere var Angelique Kerber og Naomi Osaka, som har mye mindre erfaring enn Williams i slike situasjoner. Williams er fortsatt bare én Grand Slam-tittel bak rekorden på 24, og kan selvsagt tangere eller passere det tallet. Men faktum er uansett at hun har tapt fire av sine siste seks Grand Slam-finaler. Fasit: Nei.
  4. Kommer Simona Halep eller Karolina Pliskova til å vinne en Grand Slam-turnering? Halep spilte en av årets mest underholdende kamper da hun tapte mot Caroline Wozniacki i finalen av Australian Open. Deretter vant hun French Open. Karolina Pliskova kom ikke lenger enn kvartfinale i noen Grand Slam-turnering i år. Fasit: Ja.

Tie-breaker:

5. Hva kommer Casper Ruuds ranking til å være ved årsslutt 2018? Fasit kommer mot slutten av året.

Slik fordelte tipsene seg. (Her kan det lønne seg å flippe skjermen hvis du leser på mobil.)

DeltakerDjokovic vs Murray best ranking?Både Nadal og Federer vinner Grand Slam-turnering i 2018?Serena Williams vinner mer enn én Grand Slam-turnering?Halep eller Pliskova: vinner noen av dem Grand Slam-turnering?Tie-breaker: Casper Ruuds ranking ved årsslutt 2018?Poeng
Fasit:DjokovicJaNeiJa
JosteinDjokovicJaNeiJa2004
HansDjokovicNeiNeiJa973
Svein IngeDjokovicNeiNeiJa1103
TorleifDjokovicJaJaJa993
ÅsmundMurrayNeiNeiJa1352
MariusDjokovicNeiNeiNei752
TerjeMurrayJaJaJa1432
SondreDjokovicJaRimelig sikkerFullstendig lotto– (ikke oppgitt)2
ThomasDjokovicNeiNeiNei1502
Tor ArneDjokovicNeiJaJa902
BjørnDjokovicNeiNeiNei992
KjartanDjokovicNeiNeiNei3202
Jon StåleDjokovicNeiJaJa682
PeerMurrayNeiNeiJa2152

Konkurransevinner Jostein Gjertsen er uvant med konkurransehell, og ble mildt forundret da han fikk budskapet. Men selv årelang uflaks i tipping kan snus med jevnlig inntak av tennis på nett og i praksis (han spiller med meg). Han benytter selvsagt alltid sjansen til å snakke tennisens sak når media tar kontakt. Som konkurransevinner får Gjertsen to DVD-er og skryterett de neste 12 månedene.

– Hva skyldes seieren, kløktig vudering eller rein flaks?

– Ren flaks, eller ubevisst kunnskap hentet fra lesing av den eminente tennisbloggen, min kilde til alt jeg vet om tennis.

– Jo, takk. Jeg er åpenbart ikke i kontakt med meg selv, siden jeg bare fikk to rette.

– Haha, du er iallefall min TennisYoda.

– Hva har gledet deg mest i tennisåret 2018?

– Finalen i Australian Open var knall på alle måter, Federer vant og jeg så den sammen med en god og tennisivrig kompis. For egen del, at jeg begynner å få til noe som ligner en slice og at serven av og til sitter sånn nogenlunde.

– Siden du er konkurransevinner, kan du få lov å bestemme ett av spørsmålene for neste års konkurranse. Fyr laus!

Finalen i US Open mellom Naomi Osaka og Serena Williams blir vel husket for mye annet enn det fine spillet til Osaka. Men jeg har tro på henne og krysser fingrene for fremgang. Så spørsmålet blir: Vinner Naomi Osaka en Grand Slam-turnering i 2019? (Jeg svarer ja)

– Gode greier. Lykke til neste år!

Grand Slam-titler etter alder – menn

Det gjenstår mye av tennisåret 2018, men Grand Slam-turneringene er unnagjort. Det er de fire viktigste i et år; Australian Open, French Open, Wimbledon og US Open. De ble vunnet av Roger Federer, Rafael Nadal, Novak Djokovic og Novak Djokovic (du har kanskje hørt dem nevnt før).

Hver gang jeg skriver denne artikkelen, for det gjør jeg hvert år (håper jeg), pleier jeg å si at vi lever i eksepsjonelle tider. Hvor lenge må en tilstand vedvare før den slutter å være ekstraordinær? Det er kanskje mer et semantisk spørsmål enn et tennisspørsmål, og når en unntakstilstand varer i årevis, slutter vi å bry oss om den.

Faktum er uansett at Federer, Nadal og Djokovic har endret oppfatningen av hva som er mulig, og hvor lange tenniskarrierer kan vare. Federer fylte 37 i sommer, og vant Australian Open i vinter. Nadal vant French Open for 11. gang. Kanskje mest imponerende er det at Djokovic vant både Wimbledon og US Open. Så sent som i vår så han ut som en mann med framtida bak seg. (Med sin 14. Grand Slam-tittel tangerte Novak Djokovic antallet til Pete Sampras, som var en utbrent mann da han la opp som 31-åring. Djokovic er like gammel, og full av pepp igjen. Etter at Sampras satte sin rekord, har Federer og Nadal passert ham, og ingen blir overrasket om Djokovic også gjør det.)

Dette med comeback er verd å merke seg. Før i tida hadde som karrierene regel én kurve, oppover, utflating og nedover. Agassi og Becker hadde flere år mellom noen av sine Grand Slam-titler, men de er utypiske. Jim Courier, Stefan Edberg, Lleyton Hewitt, John McEnroe og Björn Borg hadde noen fortettede år på toppen, men hadde ikke et så langt spenn mellom første og siste Grand Slam-turnering som Federer, Nadal og Djokovic. Federer vant sin første i 2003, Nadal i 2005 og Djokovic i 2008.

Jeg har sluttet å spå. Hvem som vil ende med flest Grand Slam-titler av de tre hovedpersonene i denne artikkelen, er vanskelig å si. Nadal er nærmest Federer, og er fem år yngre. Djokovic er god på alle underlag, men ett år eldre enn Nadal. Federer har tre slams mer enn Nadal.

Følg med, unntakstilstanden ble forlenget i alle fall ut 2018.

Djokovic ut av myra

Novak Djokovic – Marton Fucsovics 6-3, 3-6, 6-4, 6-0
1. runde, US Open 2018

Novak Djokovic
Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Av settsifrene å dømme skulle man tro dette var en enkel kamp for Djokovic, men han hadde beina djupt i myra på et tidspunkt.

Fucsovics ble bare brutt i første game i første sett før han stilte inn forehanden, og tok sett nummer to. Han brøt tidlig i tredje sett, og luktet på dobbeltbreak. Djokovics hode dinglet og øynene så på noe langt borte, i heten (34 grader) i New York. Dessuten tok han seg til kne, mage og legg.

Fucsovics har jeg knapt sett før. Han er lang og hengslete, med en voldsom forehand. Han kan minne om Tomas Berdych i stilen. Til tider klarte han å overvelde Djokovic, men det var hele tiden noe helt på grensen over spillet hans; han spilte på små marginer og klarte ikke å kvitte seg med Djokovic i tredje sett. Mot slutten av tredje sett kom Djokovic seg til hektene igjen, og de siste gamene var klassisk Djokovic. Samme hva Fucsovics bød på, sto Djokovic der og slo det tilbake. Settballen i tredje sett er verd å spore opp på YouTube.

Etter tredje sett ble kampen stanset på grunn av varmen, og deretter var det bare Djokovic på banen. Fucsovics tapte fjerde sett kjapt. Jeg har ikke sett Djokovic siden skadeavbrekket, og siden den gang har han vunnet Wimbledon.

Det var ikke den utilnærmelige vinnermaskinen Djokovic som spilte i dag, men han kom seg gjennom.

Hei, jeg er tilbake, har vært lenge vekk fra byen

Angelique Kerber (Wikimedia Commons).

Angelique Kerber (Wikimedia Commons).

Ikke så lenge. 14 dager i Italia. Men ganske lenge vekke fra denne virtuelle tennislandsbyen.

Tennishendelser siden sist oppdatering:

  • Spilte grustennis sju dager på rad i slutten av juni. 1 – 1,5 timer hver dag. Det er en rytme jeg kunne blitt vant til. Det beste med dette var at kroppen tålte det helt fint. Det var selvsagt ikke Nadal-intensitet eller -spinn over tennisen vi presterte, men når man nærmer seg 42, tas alle fysiske positive overraskelser imot med åpne armer og overdrevent stor glede.
  • Jeg har bestilt meg Pressureball. Det er en plastpose hvor man kan putte inn åtte tennisballer, og blåse posen opp til et bestemt trykk, slik at ballene får tilbake gammel sprett. En venn har kjøpt det allerede og er storfornøyd. Poenget med Pressureball er å holde liv i tennisballene lenger. De blir ofte kastet fordi spretten forsvinner, ikke fordi de er utslitt på utsiden. Kommer tilbake med test og omtale i løpet av høsten, når jeg har prøvd det litt.
  • Det har vært Wimbledon. Tennisåret 2018 på herresiden brygger opp til sesongfinale i US Open. Federer, Nadal og nå ganske overraskende Djokovic har vunnet hver sin Grand Slam-turnering. Alle har noe å bevise i New York i august/september. Jeg hadde avskrevet Djokovic som en kraft å regne med, for etter sine fantastiske år som sluttet med French Open-triumfen i 2016, har har virket kaputt både fysisk og psykisk. At han slo Nadal i Wimbledon-semien, var mer enn jeg hadde trodd. Bra kamp, hørte jeg. Selv var jeg på stranda i Italia da den ble spilt.
  • Angelique Kerber! At hun vant Wimbledon, var enda mer gledelig enn Djokovic, men litt mindre overraskende. Dametennisen trenger stabile toppspillere med andre etternavn enn Williams.
  • Frankrike vant fotball-VM. Jeg holdt egentlig med dem, men måte de vant mot Belgia og Kroatia gjorde meg bare sur. Snakk om gledesløs fotball.