God argentinsk dag

Argentinske Gaston Gaudio tok en av tidenes heldigste finaleseiere da han slo Guillermo Coria i French Open i fjor. I stedet for å tenke på hvor ufattelig flaks han hadde (reddet to matchballer, spilte håpløst i to og et halvt sett, Coria fikk krampe og ble psyket ut), har Gaudio spilt glitrende på grus i turneringene etter.

Søndag slo han Tommy Robredo 6-1, 2-6, 6-1 i Estoril. Gaudio er en outsider til tittelen i Paris i slutten av måneden.

Det samme er David Nalbandian, som vant turneringen i München. Hadde vært artig å se evighetsmaskinen Nalbandian (også han argentiner) mot den unge favoritten Nadal i en femsetter. Jeg vet hvem som hadde fått mitt tips.

Beleilig skade for Federer

Roger Federer, French Open 2000Han har ikke spilt siden tapet for Richard Gasquet i Monte Carlo, og i dag ble det klart at Roger Federer trekker seg fra turneringen i Roma.

Godt for ham, sier jeg. Federer har spilt altfor mange turneringer det siste året, men det er sikkert fristende når han vinner nesten alle. Nå får han et passende avbrekk før French Open. Hvis han trenger mer grustrening, kan han spille i Hamburg senere denne måneden.

Carlos Moya er også skadet, og trakk seg fra kampen mot Robredo i Estoril på grunn av en vond skulder. Serena Williams og Elena Dementieva har trukket seg fra turneringen i Berlin.

Dramatisk? Nei, sannsynligvis ikke for noen av dem. Det spilles for mange turneringer, det er så enkelt.

Spanjolene i kortform

Carlos MoyaNår det dreier seg om grustennis er det lett å gå seg vill i de spanske navnene. Her er en kort guide til spanjolene i topp 100 på entry-rankingen pr 25/4-05:

  • Rafael Nadal (ranket 7): Rask, sykt overskrudd forehand, stabil backhand, anonym serve.
  • Carlos Moya (9, bildet): Tourens beste forehand når han får tid på seg, råtten backhand, harde og lite varierte server, litt treig, best på grus men også brukbar på hardcourt. Vant French Open 1998.
  • Tommy Robredo (15): Deilig enhåndsbackhand, rask, tam forehand, svak serve.
  • David Ferrer (25): Dårlige server, stabile grunnslag og sikkert spill som gir suksess på lite annet enn grus.
  • Feliciano Lopez (27): Den spanske fattigmannsversjonen av Stefan Edberg: Dyrker serve og volley, svak fra grunnlinjen.
  • Juan Carlos Ferrero (42): Rask, durabelig forehand, solid backhand, humørsyk, vant French Open 2003.
  • Albert Costa (51): En nytelse å se på, men har litt lite kraft. Super enhåndsbackhand på sitt beste, litt humørspiller som nok er over toppen. Vant French Open 2002.
  • Fernando Verdasco (57): Har aldri sett ham i aksjon.
  • Alberto Martin (61): Som Ferrer en stabil grunnlinjespiller som mangler trøkk, men tar det igjen med stabilitet.
  • Santiago Ventura (71): Se Verdasco.
  • Albert Montanes (74): Se Verdasco.
  • Felix Mantilla (78): Frustrerte Roger Federer til tap i finalen i Roma 2003, etter kampen klaget Federer på at absolutt alle ballene kom med samme kraft og skru. Med andre ord en stabil spiller som neppe vil få fans utenfor sin nærmeste familie.
  • Guillermo Garcia-Lopez (80): Slo Moya i Australian Open 2005, men utmerker seg ikke på noen områder.
  • Alex Calatrava (83): Som mange andre en grå arbeidsmann som kan vinne noen kamper på grus her og der.
  • Oscar Hernandez (88): Se Verdasco.
  • Nicolas Almagro (99): Se Verdasco.

Moya slo endelig Ferrero

München høres mer seriøst ut enn Estoril, men det er ingen tvil om hvor den viktigste ATP-tennisen spilles akkurat nå.

Dagens lille overraskelse kom i kampen mellom Ferrero og Moya, to gamle grussjefer som sliter litt. For første gang siden 1999 vant Moya, og dermed viser den innbyrdes statistikken 7-4 til Ferrero. Vet ikke hvor mye som kan leses av dette resultatet. Begge er i beste fall outsidere til French Open. Den tredje French Open-mesteren i aksjon var Costa, men den kampen er ikke ferdig ennå.

Kjekt for Moya, som jeg har gitt en del tyn før. Hvis han og Ferrero bare kunne kvittet seg med de dustete pannebåndene, ville alt vært hunky dory. Moya etter seieren:

I’m very motivated and think I have chances to win tournaments again.

Ja, ja. Det betyr vel som vanlig at Moya kommer til å tryne så snart muligheten byr seg.

Tommy Robredo (nok en spanjol) spiller også i Estoril, han vant 7-5, 6-0 mot Ventura. Robredo er en sånn spiller som alle kommer til å ha glemt dagen etter han har lagt opp, selv om han har en helt grei karriere.

Ferrero sniker seg innpå

Det ble som ventet et ganske klart tap da Ferrero spilte mot kometen Nadal i finalen i Barcelona. Ferrero har en dårlig ranking, og er spilleren ingen ønsker å møte i French Open.

Uansett hva som skjer fram til spillet begynner i Paris, er Nadal favoritt der. Trolig første gang noen er favoritt til å vinne en turnering de aldri har deltatt i før…

Halvkjedelig og selvpiskende fra McEnroe

De fleste selvbiografier stiller forfatteren i et mye bedre lys enn vedkommende fortjener. John McEnroe går til den motsatte ytterkanten i sin livsfortelling, som kom ut i 2002.

McEnroe har aldri forlatt tennisen, i motsetning til sine samtidige Bjørn Borg og Jimmy Connors har han vært i rampelyset sammenhengende siden slutten av 1970-tallet. Boka bærer preg av McEnroes ønske om å være alt på en gang: sportens vismann, A-kjendis og biograf.

Kombinasjonen er bare passelig vellykket. McEnroe er sjokkerende fri for refleksjon over sin egen karriere, andre steder stiller han seg i mye dårligere lys enn nødvendig.

De største kampene hans blir forbigått med noen selvfølgeligheter («I think Jimmy was just a little flat that day» om kanskje tidenes mest imponerende forestilling holder liksom ikke), det eneste unntaket er French Open-finalen i 1984, som har tapte mot Lendl. En spiller som forøvrig får altfor mye tyn i McEnroes bok. Den gamle grinebiteren har fortsatt unnskyldninger for alle sine tapte kamper.

Det hadde vært interessant å høre om McEnroes strategier på banen, for ingen har verken før eller senere spilt som ham. Eller teknikken, som bryter med de fleste instruktørers formaninger.

I stedet er det mye jabbing om problemer i ekteskapet, skuespillere han treffer på fest på 80-tallet, tv-jobbing og så videre. McEnroe og medforfatter James Kaplan dilter gjennom McEnroes liv fra ca. 1977, og i siste halvdel skjer det lite som interesserer andre enn den harde McEnroe-fansen. Skildringen av 11. september 2001 i New York er selvsentrert til det kvalmende.

Grei lesning en kjedelig søndag, men ikke forvent noen litterær bakoversveis.

«Serious» finnes på blant annet Amazon.com til en latterlig lav pris, og du finner den nok på hovedstadens beste bokhandler også. Originaltittelen var «You can not be serious», som gir mye mer mening, og forsidebildet var også mye kulere originalt (se til høyre).

Grosjean slo ut Agassi

Sebastien Grosjean slo ut Agassi i grusturneringen i Houston i dag. Det sier vel mer om Agassi enn Grosjean, som har tapt seg kraftig de siste årene. Roddick er videre, det samme er Anna Kournikovas gamle flamme Nicolas Lapentti.

Uansett: De er alle i en divisjon under gjengen som kommer til finalene i Europa for tiden.

Coria på vei ned?

Guillermo Coria har vært den mest stabile grusspilleren i et par år. Nå har Nadal blitt voksen, og slo Coria i finalen i Monte Carlo. Ingen stor tragedie, men dagens tap for Agustin Calleri er av typen som Coria bør unngå.

Calleri er en ustabil spillertype som Coria burde klare å plukke fra hverandre. Men det er små marginer på grus, og alle skadene til Coria må begynne å merkes. Kanskje lurt å droppe Hamburg eller Roma-turneringen for Coria sin del.

Safin ute – og i rute?

Jose Acasuso er et navn de færreste kjenner. I dag slo han Marat Safin i andre runde av grusturneringen i Barcelona.

Etter seieren i Australian Open har Safin spilt helt elendig. Det gjorde han egentlig før Australian Open også, og Safin er ikke en spiller som trenger lang tid på å stille siktet.

Det spilles mange grusturneringer nå. Spanjolene er med overalt, det samme er søramerikanerne. Ingen andre underlag tapper spillerne for krefter på samme måte, og French Open er den aller siste, og viktigste turneringen. Det hjelper lite å sprinte halvveis opp fjellet, hvis man ligger utmattet for krefter før den siste kneiken.

Derfor kan Safin fortsatt vinne French Open. Agassi hadde minimalt med forberedelser før seieren i 1999, Gaudio var ingens favoritt i fjor, og Kafelnikov hadde en elendig grussesong før han vant i 1996.

Altså: Ikke avskriv Safin.

Fantastiske slag, del 7: Courier sin forehand

Jim Courier la opp for fem år siden, men gjorde nylig et bittelite comeback som doublespiller sammen med Andre Agassi. Det gir anledning til å mimre tilbake til et av de mest fryktede slagene fra det tidlige 90-tall.

Vi skrur klokka tilbake 13 år. Sampras og Agassi er i begynnelsen av 20-årene, og begynner å få spillet på plass. Chang kommer langt i de fleste turneringer, Edberg og Becker er i sin beste alder, ja til og med McEnroe og Lendl henger godt med fortsatt. I buskene lurer Richard Krajicek, Todd Martin, Cedric Pioline, Thomas Muster, Petr Korda og Michael Stich. Det var i det hele tatt høy kvalitet på tennisen.

Likevel var den mest stabile spilleren på denne tiden den ganske ordinært utrustede amerikaneren Jim Courier. I perioden 1991-93 nådde han finalen i alle grand slam-turneringene, og vant to ganger i Australian og French Open.

Få verdensenere har sett ut som de har slitt mer for plasseringen enn Jim Courier. Han bygde spillet rundt enestående fysikk, og sin tids mest fryktede slag: Forehanden.

Det var et stygt slag, og minnet mer om baseball enn tennis. Courier så ut som han ga ballen juling med forehanden, det voldsomme treffet kom fra en robust høyrearm mer enn en helhetlig bevegelse med kroppen.

Men det funket som bare f. Courier var best trent på hele touren, og kunne løpe rundt backhanden hele dagen. Courier sin inside-out forehand er legendarisk (forehand fra eget backhand-hjørne til motstanderens backhand). Se f.eks finalen i French Open 1991, hvor han gnagde Agassi i stykker i en kamp han strengt tatt hadde fortjent å tape.