Oh-oh. USA i alvorlig trøbbel

Roddick og Agassi må vinne sine kamper søndag for å unngå amerikansk nederlag mot Kroatia. Ljubicic og Ancic vant ganske sensasjonelt doublekampen mot Bryan-brødrene, 3-6, 7-6 (8), 6-4, 6-4.

Ljubicic møter Roddick først, og jeg tror Roddick klarer det foran et entusiastisk publikum. Ancic mot Agassi er helt åpen. Ancic er i fin form, men trolig sliten etter to kamper på to dager og finale i turneringen i Scottsdale uken før. Men det er jo usikkert hvor lenge Agassi holder i en femsetter. Likevel, en liten fordel Agassi her.

Samme gamle leksa

Det amerikanske Davis Cup-laget har fulgt et kjent mønster de siste årene. Roddick vinner minst en av kampene i single, så sant det ikke er grus. Bryan-tvillingene vinner doublekampen.

Det betyr at mye avhenger av den siste singlespilleren. Både James Blake, Vince Spadea og Mardy Fish har tatt på seg oppgaven med å forsvare de amerikanske tennisfargene, men all rokeringen kan ikke skjule en åpenbar sannhet: Bak Roddick begynner det å bli tynt for USA.

Andre Agassi ble sett på som en frelser for laget da han kom inn til oppgjøret mot Kroatia denne helga. I første kamp denne helga tapte han i tre strake sett mot Ljubicic. Kanskje ikke så rart, siden Ljubicic har vært en av de store formspillerne i år. Roddick slo Ancic, og nå kommer Bryan-tvillingene til å vinne igjen.

I de siste singelkampene spiller Agassi mot Ancic, Ljubicic mot Roddick. Hvis Ancic vinner sin kamp, kan det bli morsomt i den siste, siden Roddick og Ljubicic ikke er verdens beste venner.

Federer – Ljubicic igjen

Akkurat da Federer så ut til å miste grepet, knuste han Agassi 6-3, 6-1 i semifinalen i Dubai. Federers ujevne spill i det siste skulle etter alle solemerker blitt straffet av en så solid mann som Agassi, men Federer har aldri slått Agassi så grundig som denne kampen. Det spilte nok en viss rolle at de måtte spille både kvart- og semifinale på samme dag pga regn.

Federer har slått Agassi i seks kamper på rad nå. Jeg tviler på om noen andre har klart det samme. Sampras klarte fire strake seire mot Agassi.

For tredje gang i år spiller Federer mot Ljubicic i finalen. Etter den heldige seieren sist gang, tror jeg Federer tar fram det beste igjen nå.

Courage under fire

En av mytene om Roger Federer er at han spiller dårlig under press, at han ikke klarer å vinne når han spiller dårlig. Den myten kommer fra fantasiløse kritikere som desperat leter etter noe å utsette på spillet hans. Det siste halvåret har Federer tapt én kamp, mot Safin i semifinalen i Australia, han tapte 9-7 i femte sett i en kamp hvor han var langt under sitt beste.

I de siste tre kampene har Federer vunnet 7-6 i siste sett (Ljubicic, Minar, Ferrero). Ifølge rapportene var han langt under sitt beste i alle kampene, men han reddet matchballer og vant alle. Stil er forenlig med fightervilje, noe Federer viser hver uke. Men han bør kanskje ta en pause nå. Jeg tipper han er ivrig etter å ta tilbake førsteplassen i Champions Race fra Safin.

Fantastiske slag, del 3: Agassi sin serveretur

Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke er noen stor fan av Andre Agassi. Den Agassi jeg kjenner fra skjermen er en slagmaskin, en evighetsmaskin med streng disiplin over eget spill. En slags Ivan Lendl med mer talent. Det er tullete at en så begavet mann som Agassi baserer spillet sitt på å kverne i stykker motstanden. Som ungdom var Agassi en av de mest allsidige spillerne på planeten, som tok sjanser og satset høyt.

Men nok surmuling. Både den unge og den gamle Agassi har skremt motstanderne med servereturen. Agassi er tidenes beste til å returnere serve, heter et gammelt jungelord.

Han skiller seg fra f.eks Lleyton Hewitt ved å gjette mer hvor serven kommer, i stedet for å vente og prøve å få en racket på ballen. Det fører til at Agassi i mange kamper får masse serveess mot seg, som de 51 Joachim Johansson satte inn da de møttes i Australian Open i år.

Men når Agassi først treffer ballen, så har han en ekstrem timing, og slår hardere og mer presist tilbake enn noen andre. Som i kampen mot Johansson, hvor han sendte Johanssons server tilbake med renter. Agassi bryr seg lite om hvor mange ess som kommer, for han vet at han får sine sjanser.

En av Agassis største triumfer kom nettopp i Australia i 2000, hvor han overlevde 36 ess fra Sampras. Vendepunktet kom i fjerde setts tiebreak. De fulgte hverandre til 5-5, før Agassi fikk settball. Sampras servet fra høyre rute, og traff det ytterste punktet på Agassis serverute, dypt til Agassis forehand. Sampras stormet til nettet, men Agassi leste serven og slo den knallhardt tilbake mot Sampras sin tomme backhand-side. Der er nettet på det høyeste, men ballen traff innenfor med god margin. Agassi tok settet etter å ha hatt ryggen mot veggen, og vant siste 6-1.

Agassi returnerer serve med kort tilbakeføring på begge sider, og når det klaffer er det fantastisk å se på. Statistikken viser at han liker seg godt mot servekanonene:
Agassi – Stich 6-0
Agassi – Rusedski 7-2
Agassi – Becker 10-4
Agassi – Edberg 6-3
Agassi – Philippousis 6-2
Agassi – Rafter 10-5

Et gapende unntak er
Agassi – Sampras 14-20, som likevel ikke er så verst tatt i betraktning motstanden.

Fantastiske slag, del 2: Kuerten sin backhand

Gustavo Kuerten sin backhand i sakte film eller bilde for bilde er et spektakulært syn:

Kuerten slår med en hånd. Den vanligste klisjeen om enhåndsbackhand er at slaget gjør det vanskelig å slå effektivt på høye baller. Sampras klarte det aldri på grus, hvor backhanden hans ble angrepet konstant.

Gustavo Kuerten har et ekstremt grep. Det vil si at han holder rackethodet omtrent parallelt med bakken når han forbereder slaget, og det gir en utrolig overskru. Slaget krever ekstrem timing for å lykkes. Feilslag betyr at ballen går i nettet, men i Kuerten sine velmaktsdager (1999-2001) var det aldri et problem.

Kuerten vant tre ganger det åpne franske mesterskapet, mye takket være backhanden. Forskjellen fra andre grusspillere med en hånd (Albert Costa og Alex Corretja, for eksempel) er at Kuerten klarte å kombinere fart og spinn. Høye baller er heller ikke noe problem for Kuerten. Kampen mot Federer i fjorårets franske mesterskap viste forskjellen på en god grusbackhand, og en fantastisk. Kuerten vant i tre strake sett.

Selv har jeg sett Kuerten live to ganger. En gang mot Karim Alami i det franske mesterskapet for fire år siden, og i 2003 i Roma mot Gaudio. Sistnevnte kamp tapte han, men rakk også å vise noen utrolige backhander. Hvis noen hadde sagt at en av dem kom til å vinne det åpne franske mesterskapet året etter, ville jeg ikke satt pengene på Gaudio, for å si det sånn.

Og FOR en trivelig type!

Fantastiske slag, del 1: Kafelnikov sin backhand

Noen kaster bort talentet sitt mer enn andre. Ingen mer enn Jevgenij Kafelnikov, som gjennom hele karrieren foretrakk å spille double og en drøss med unødvendige turneringer for å tjene mest mulig. I Grand Slam-sammenheng vant han to single-titler, franske åpne i 1996 og australske åpne i 1999.

Han burde ha vunnet mange flere. Kafelnikov var god på alle underlag, med et lite minus for gress. Til å være så høy hadde han en puslete serve, men på alle andre områder var Kafelnikov en nytelse å se på. Han beveget seg elegant, returnerte serve bedre enn de fleste (han vant kampen da Richard Krajicek slo 49 ess da de møttes i US Open i 1999) og var sterk på nett.

Så sent som i 2003, da han mentalt hadde lagt opp for lengst, slo han Carlos Moya uten problemer på grus. Kafelnikov hadde en mental sperre mot Kuerten i French Open, uten den tror jeg han hadde vunnet mer enn en tittel der.

Men altså, backhanden. Kafelnikov spilte sin tredje og siste GS-finale i 2000, i Australia mot en Agassi i storform. Likevel, i første sett var det russeren som styrte showet. Kafelnikov sin backhand er en av de mest effektive jeg har sett. To hender. Kort tilbakesving. Racketen nesten vertikalt, en kommentator beskrev det presist da han sa at Kafelnikov holdt den som en fakkel. Lite overskru, ballen tas tidlig, og slaget er vanskelig å lese for motstanderen.

Ikke den hardeste, men definitivt en av de mest drepende likevel.