For våkenettene

Når en ti dager gammel baby styrer døgnrytmen, er det vanskelig å få sett tennis på tv. Men solsiden er at jeg endelig får sett Wimbledon-finalen fra 1980, den kjøpte jeg på dvd for to år siden og har bare sett glimt. Når Nina ikke vil sove og alle andre vil, eller hun trenger litt tid på armen midt på natta, er filmen god å ha.

Finalen i 1980 blir av mange kalt tidenes beste kamp. Bjørn Borg mot John McEnroe. Fem sett, fire timer, tidenes mest berømte tiebreak, reddede matchballer og spektakulære slag. Tennisen har forandret seg mye på 25 år, men kampen er fortsatt utrolig fascinerende.

Første sett fikk jeg med meg en tidlig morgen, og med hennes døgnrytme blir jeg ikke forundret om jeg får med meg de fire siste ganske snart.

Fantastiske slag, del 4: Enqvist sin forehand

Maskiner kan være vakre. Mekaniske tennisspillere kan også være nytelser å se på. Selv om de færreste vil innrømme det.

Thomas Enqvist har gjennom en lang karriere levd med et stempel som kjedelig. Jeg tror ikke han bryr seg. På sitt beste er Thomas Enqvist noe av det råeste som har vist seg på en tennisbane. Hardcourtbane, vel å merke. Enqvist er dårlig til å improvisere, og har aldri gjort det godt på grus eller gress. Der spretter ballen litt utenfor svensken sin kalkulerte slagsone.

Men altså, Enqvist på hardcourt er litt av et syn. Svensken spiller utrolig flatt, altså lav margin over nettet. Når Enqvist har dagen, treffer han linjene med laserpresisjon, han hamrer inn alt som kommer over nettet. Jeg husker en semifinale senhøsten 1999, hvor han slo klodens heteste spiller, Agassi, i tre sett. Det siste 6-0, i en brutal oppvisning.

Enqvist sin forehand er navet i maskinen. Utolig økonomisk. Racketen tas kort tilbake. Enqvist flytter sin litt trege kropp i posisjon. Ballen nærmer seg. Armen går raskere enn noe kamera kan fange, og det smeller. Lite sikkerhetsmargin, slaget er en knisvegg som spillet balanserer på.

Soloseier for Ljubicic

Kroaten Ivan Ljubicic slo Roddick, Agassi og Bryan-brødrene (i double sammen med Super-Mario Ancic). 3-2 til Kroatia, og borte vekk med USA fra årets Davis cup. Et sviende nederlag på hjemmebane for amerikanerne.

Kroatia er en liten europeisk nasjon, mens USA har tennisbaner og -spillere i overflod. At USA på hjemmebane ikke klarer å vinne, er svakt, selv om Ljubicic er årets formspiller. Løs tanke: Kanskje de hadde klart seg bedre på grus? Agassi er en god grusspiller, i alle fall for en kamp eller to. Roddick er også habil, mens kroatene elsker raske underlag.

Det er uansett for seint nå. Ivan Ljubicic seiler opp som årets sensasjon, snart 26 år gammel. Godt at det er håp for dem som holder ut.

Davis Cup for dummies

Davis Cup er lagkonkurransen i tennis for menn. Det spilles i flere divisjoner, akkurat som i fotball. Finalen spilles på slutten av sesongen.

Hvert oppgjør spilles på hjemmebanen til et av lagene, kampstedet avhenger av hvem som spilte hjemme sist gang lagene møttes. I teorien er det altså mulig å vinne Davis Cup med bare hjemmekamper eller bare bortekamper gjennom hele sesongen. Men i praksis skjer det aldri.

Hjemmelaget bestemmer spilleunderlaget. Her er det mye taktikk. De gode grusnasjonene velger grus, amerikanerne hardcourt osv. Tittelforsvarer Spania ble i første runde i 2005 utslått av Slovakia, som hadde valgt et superraskt underlag.

Hvert oppgjør består av fem kamper. Første dag spilles to singlekamper. Andre dag er det double. I teorien kan et oppgjør være avgjort allerede her, hvis et lag har vunnet alle tre kampene. Hvis ikke, avgjøres oppgjøret siste dag, hvor det spilles to singlekamper. Som regel med de samme spillerne som var i aksjon første dag, med omvendte motstandere.

Legendariske Davis Cup-oppgjør:

  • McEnroe slo Wilander 9-7, 6-2, 15-17, 3-6 og 8-6 i kvartfinalen mellom Sverige og USA i 1982. De spilte ikke tiebreaks i DC på denne tiden, selv om de hadde gjort det lenge i Grand Slam-sammenheng. Wilander var 18 år og ganske fersk. McEnroe er tidenes største DC-entusiast, og dette er hans mest berømte seier.
  • Sampras slo Russland, 1995. I finalen i Moskva hadde russerne lagt et ekstremt tregt grusdekke, for å hindre Sampras i å komme til sin rett. Det er dette oppgjøret de klamrer seg til, alle som mener at Pistol Pete var god på grus. For det var han virkelig ikke. Men denne helgen i desember 1995 var Sampras helt sjef. Først slo han Chesnokov, deretter vant han double med Todd Martin (heller ingen gruselsker), før han slo Kafelnikov i sin andre singlekamp.
  • Ecuador slo Storbritannia, 2000. Det absolutte lavmål for britisk tennis. Brødrene Nicolas og Giovanni Lapentti ble aldri mennenes svar på Serena og Venus, men klarte på forunderlig vis å slå den kroniske Wimbledon-semifinalisten Tim Henman, pluss Greg Rusedski. På gress. På Wimbledon-banene. Det er som om en australier skulle vunnet femmila i Kollen.

Oh-oh. USA i alvorlig trøbbel

Roddick og Agassi må vinne sine kamper søndag for å unngå amerikansk nederlag mot Kroatia. Ljubicic og Ancic vant ganske sensasjonelt doublekampen mot Bryan-brødrene, 3-6, 7-6 (8), 6-4, 6-4.

Ljubicic møter Roddick først, og jeg tror Roddick klarer det foran et entusiastisk publikum. Ancic mot Agassi er helt åpen. Ancic er i fin form, men trolig sliten etter to kamper på to dager og finale i turneringen i Scottsdale uken før. Men det er jo usikkert hvor lenge Agassi holder i en femsetter. Likevel, en liten fordel Agassi her.

Samme gamle leksa

Det amerikanske Davis Cup-laget har fulgt et kjent mønster de siste årene. Roddick vinner minst en av kampene i single, så sant det ikke er grus. Bryan-tvillingene vinner doublekampen.

Det betyr at mye avhenger av den siste singlespilleren. Både James Blake, Vince Spadea og Mardy Fish har tatt på seg oppgaven med å forsvare de amerikanske tennisfargene, men all rokeringen kan ikke skjule en åpenbar sannhet: Bak Roddick begynner det å bli tynt for USA.

Andre Agassi ble sett på som en frelser for laget da han kom inn til oppgjøret mot Kroatia denne helga. I første kamp denne helga tapte han i tre strake sett mot Ljubicic. Kanskje ikke så rart, siden Ljubicic har vært en av de store formspillerne i år. Roddick slo Ancic, og nå kommer Bryan-tvillingene til å vinne igjen.

I de siste singelkampene spiller Agassi mot Ancic, Ljubicic mot Roddick. Hvis Ancic vinner sin kamp, kan det bli morsomt i den siste, siden Roddick og Ljubicic ikke er verdens beste venner.

Federer – Ljubicic igjen

Akkurat da Federer så ut til å miste grepet, knuste han Agassi 6-3, 6-1 i semifinalen i Dubai. Federers ujevne spill i det siste skulle etter alle solemerker blitt straffet av en så solid mann som Agassi, men Federer har aldri slått Agassi så grundig som denne kampen. Det spilte nok en viss rolle at de måtte spille både kvart- og semifinale på samme dag pga regn.

Federer har slått Agassi i seks kamper på rad nå. Jeg tviler på om noen andre har klart det samme. Sampras klarte fire strake seire mot Agassi.

For tredje gang i år spiller Federer mot Ljubicic i finalen. Etter den heldige seieren sist gang, tror jeg Federer tar fram det beste igjen nå.

Courage under fire

En av mytene om Roger Federer er at han spiller dårlig under press, at han ikke klarer å vinne når han spiller dårlig. Den myten kommer fra fantasiløse kritikere som desperat leter etter noe å utsette på spillet hans. Det siste halvåret har Federer tapt én kamp, mot Safin i semifinalen i Australia, han tapte 9-7 i femte sett i en kamp hvor han var langt under sitt beste.

I de siste tre kampene har Federer vunnet 7-6 i siste sett (Ljubicic, Minar, Ferrero). Ifølge rapportene var han langt under sitt beste i alle kampene, men han reddet matchballer og vant alle. Stil er forenlig med fightervilje, noe Federer viser hver uke. Men han bør kanskje ta en pause nå. Jeg tipper han er ivrig etter å ta tilbake førsteplassen i Champions Race fra Safin.

Fantastiske slag, del 3: Agassi sin serveretur

Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke er noen stor fan av Andre Agassi. Den Agassi jeg kjenner fra skjermen er en slagmaskin, en evighetsmaskin med streng disiplin over eget spill. En slags Ivan Lendl med mer talent. Det er tullete at en så begavet mann som Agassi baserer spillet sitt på å kverne i stykker motstanden. Som ungdom var Agassi en av de mest allsidige spillerne på planeten, som tok sjanser og satset høyt.

Men nok surmuling. Både den unge og den gamle Agassi har skremt motstanderne med servereturen. Agassi er tidenes beste til å returnere serve, heter et gammelt jungelord.

Han skiller seg fra f.eks Lleyton Hewitt ved å gjette mer hvor serven kommer, i stedet for å vente og prøve å få en racket på ballen. Det fører til at Agassi i mange kamper får masse serveess mot seg, som de 51 Joachim Johansson satte inn da de møttes i Australian Open i år.

Men når Agassi først treffer ballen, så har han en ekstrem timing, og slår hardere og mer presist tilbake enn noen andre. Som i kampen mot Johansson, hvor han sendte Johanssons server tilbake med renter. Agassi bryr seg lite om hvor mange ess som kommer, for han vet at han får sine sjanser.

En av Agassis største triumfer kom nettopp i Australia i 2000, hvor han overlevde 36 ess fra Sampras. Vendepunktet kom i fjerde setts tiebreak. De fulgte hverandre til 5-5, før Agassi fikk settball. Sampras servet fra høyre rute, og traff det ytterste punktet på Agassis serverute, dypt til Agassis forehand. Sampras stormet til nettet, men Agassi leste serven og slo den knallhardt tilbake mot Sampras sin tomme backhand-side. Der er nettet på det høyeste, men ballen traff innenfor med god margin. Agassi tok settet etter å ha hatt ryggen mot veggen, og vant siste 6-1.

Agassi returnerer serve med kort tilbakeføring på begge sider, og når det klaffer er det fantastisk å se på. Statistikken viser at han liker seg godt mot servekanonene:
Agassi – Stich 6-0
Agassi – Rusedski 7-2
Agassi – Becker 10-4
Agassi – Edberg 6-3
Agassi – Philippousis 6-2
Agassi – Rafter 10-5

Et gapende unntak er
Agassi – Sampras 14-20, som likevel ikke er så verst tatt i betraktning motstanden.