Kategoriarkiv: Herretennis

Del Potro og Ruud skal spille Stockholm Open

Det nærmer seg Stockholm Open i oktober. Dit skal jeg!

Juan Martin Del PotroSpillerlisten ble sluppet under US Open. Stockholm er en 250-turnering, som er den klassen turneringer på ATP-touren med minst poeng og penger i premiepotten. Fordelen for Stockholm er at den spilles om høsten, rett før ATP-sluttspillet. I sluttspillet deltar de åtte beste i verden, og lønnes rundhåndet for det. Altså er det et poeng å komme seg til London, og da kan noen velge å spille Stockholm.

Allerede er Nadal, Djokovic, Federer og Medvedev kvalifisert til ATP-sluttspillet. Thiem og Tsitsipas ligger også godt an. Men fra 7-15 på rankingen er det ganske tett. Fabio Fognini har en sjanse, og skal spille i Stockholm. Det hadde vært sykt gøy om også Wawrinka hadde dukket opp i Stockholm på wild card (sen påmelding). Han har en liten sjanse til å kvalifisere seg for London.

Og! Juan Martin Del Potro skal spille i Stockholm! Den lange argentineren vender tilbake etter nok en skade. Casper Ruud skal også spille i Stockholm. La oss håpe han slipper å møte en servekanon i første runde, som Reilly Opelka.

Andre folk jeg er nysgjerrige på: Taylor Fritz, Denis Shapovalov og Fernando Verdasco. Det blir nok første og siste gang jeg ser spanjolen. Den forehanden er verd hele flybilletten til Stockholm.

Hele startoppstillingen er her.

20-19-16 er stillingen før 2020

Når både Nadal og Djokovic vant to Grand Slam-titler i 2019, skal mye rart skje om de ikke tangerer eller går forbi Federers 20 slams ganske snart. Federer har 20, Nadal 19 og Djokovic 16 Grand Slam-titler.

Nadal blir 34 om ett år. Helt siden han var tenåring har det blitt spådd at spillestilen vil gjøre karrieren kort. Nadal har hatt mange skadeavbrekk, men kommer tilbake hver gang. Et underkommunisert poeng etter seieren i US Open er at Nadal nå har flere titler der enn Novak Djokovic, som har tre. På det dekket som er mest brutalt mot kroppen, i årets siste Grand Slam. På grus abonnerer Nadal på French Open-tittelen. Det holder at han vinner der et par ganger til, så er han forbi Federer. Den neste generasjonen er – som vanlig – ynkelige i Grand Slam-sammenheng.

Her er Grand Slam-racet etter når i karrieren spillerne vant titlene sine. Dessverre tviler jeg på om Federer vinner noen flere. Hadde han satt en av matchballene mot Djokovic i Wimbledon-finalen, hadde dette racet selvsagt vært mer spennende,

Svart kveld for Zverev i New York

Diego Schwartzman – Alexander Zverev 3-6, 6-2, 6-4, 6-3
Åttendelsfinale, US Open 2019

-Dette er det vakre med tennis: 170 cm høye Diego Schwartzman kjører rundt med lange Alexander Zverev! Schwartzman kunne aldri drevet det langt i svømming, basket, volleyball eller håndball, men i tennis går det fint, sa jeg skråsikkert til en halvinteressert lytter i sofaen.

Uten å ha det minste peiling på idrettene over, er det ingen tvil om at lange lemmer er en fordel i mange sporter. Lionel Messi er snarere unntaket enn regelen, for å si det sånn.

Diego Schwartzman

Diego Schwartzman (Wikimedia Commons)

Diego Schwartzman har kortere rekkevidde enn de fleste av motstanderne sine, ikke minst Alexander Zverev. Men her var det Schwartzman som tok initiativet i de fleste ballvekslingene.

Alexander Zverev har ligget i verdenstoppen en stund nå, men jeg sliter med å få opp den store entusiasmen. Han ligger langt bak i banen og prøver å jobbe seg framover i hvert poeng. Jeg kan ikke huske å ha sett mange spillere vinne hardcourt-kamper fra en så tilbaketrukket posisjon som Zverev har – Andy Murray er eneste unntak jeg kommer på i farten. Og da må Zverev løpe mer enn om han hadde stått lenger inne i banen og skåret av vinklene.

Serven hans er god når den sitter, men Zverev slår en hel del dobbeltfeil, noen av dem fryktelig dårlige. Jeg sluttet å telle da han var kommet til 17 dobbeltfeil på 1-4 i det fjerde settet.

Kampen så ut til å gå Zverevs vei etter et par innledende games, hvor Schwartzman kom ned fra sitt skyhøye innledende nivå. Argentineren tok de to neste settene ganske lett, og tok ledelsen 4-0 i fjerde sett. På 2-4 var tyskeren litt på vei tilbake, men da pådro Zverev seg poengstraff for munnbruk (etter først å ha fått en advarsel for ball abuse som han ikke fikk med seg), og tapte gamet til 2-5. Han holdt serve til 3-5, før Schwartzman fikk matchballer i egen serve og tok den andre med en forehand ut av banen.

Jeg vet ikke helt. Er Alexander Zverev bare noen små justeringer unna å bli den neste verdenseneren, eller er det bare noe vi fortalt oss i årevis uten å ha grunn til det?

Schwartzman møter Cilic eller Nadal i kvartfinalen.

Tennis på tv: Casper Ruud mot Jan-Lennard Struff 4-6, 4-6, 2-6

Tennis på tv:
Casper Ruud – Jan-Lennard Struff 4-6, 4-6, 2-6
1. runde, US Open 2019

Jan-Lennard Struff slo Casper Ruud den ene gangen de møttes. Han er 29 år gammel, 196 cm høy og server derfor bra. (Jeg vet om en fyr over 190 cm som server forferdelig, men det kan vi snakke om en annen gang.) Jeg håper Ruud-leiren har studert tyskerens serve, for det er der Struff bygger opp spillet sitt. Knekk Struffs serve, så kan dette bli bra.

Kampen spilles på bane 15. I restauranter finnes det ifølge Torgrim Eggens reiseskildring Manhattan alltid et område i restaurantlokalet som kalles Sibir, som er de minst attraktive stedene å sitte. Bane 15 på Flushing Meadows gir det inntrykket, her er det lite Grand Slam-glamour.

Første sett: Ruud – Struff 4-6

Ruud – Struff 1-0: To raske poeng for Ruud, så et for Struff. Meget tynt på tribunene. Struff spiser seg fra 15-40 til deuce, og Ruud sliter med serven. Ruud avverger en breakball med en fin serve og påfølgende forehand. To fine aggressive poeng fikser gamet for Ruud.

Ruud – Struff 1-1: Struff påkaller sin indre Boris Becker og blåser gjennom servegamet uten å tape et poeng.

Ruud – Struff 2-1: Struff får igjen noen poeng, men lettere for Ruud denne gangen.

Ruud – Struff 2-2: Ruud mer med i dette gamet. Korte poeng, korte games, offensivt spill fra begge. Om det blir fem sett, blir det en relativt kort femsetter, ser det ut til.

Ruud – Struff 2-3: Ruud krongler seg inn i en breakball for Struff, men slår en god førsteserve. Struff bryter etter et poeng hvor han bestemmer seg for å bare slå forehander, og presser fram en backhandfeil fra Ruud. Hm. Var det settet som glapp allerede der? Ruud får medisinsk tilsyn i pausen.

Ruud – Struff 2-4: Struff tar de tre første poengene og avslutter med et ess. Tungt nå.

Ruud – Struff 3-4: Struff går løs på Ruuds svakere server, og det stresser nok Ruud litt. Ruud holder etter litt rusk i forgasseren. I pausen: Ruud har problemer med øret (?). Om Ruud må trekke seg med øreskade, vanker det muligens en Guinness-oppføring?

Ruud – Struff 3-5: Ruud får en breakball når Struff slår en dobbeltfeil. Struff redder seg med en ball som treffer grunnlinja med minst mulig margin. Struff holder serven etter en hel del flaks og marginer. Sådan er toppidretten. Ruud må legge dette bak seg.

Ruud – Struff 4-5: Struff er pigg etter oppturen i forrige game, men Ruud holder.

Ruud – Struff 4-6 : Ruuds siste håp på 30-30? Struff svarer med en smart serve som skrur ut og vekk fra Ruuds forehand. På settballen blir Ruud liggende langt bak i banen og Struff bestemmer.

Andre sett: Ruud – Struff 4-6

Ruud – Struff 1-0: Blæh. Ruud får en breakball imot seg, og må begynne å sette flere førsteserver. Ruud havner i hengemyra ved nettet, men er heldig med at Struff måker en enkel forehand i nettet. Struffs trykk er vanskelig å stå imot for Ruud, som likevel holder det første gamet.

Ruud – Struff 1-1: Kjapt og greit for Struff. Vinneren av denne kampen møter John Isner. Det blir garantert ikke på bane 15.

Ruud – Struff 1-2: Ruud lever farlig. Kommer under 15-40, og enda en breaksjanse etter det, men tyskeren slår mye i nettet nå. Langt game som Struff til slutt vinner. Au. Denne oppoverbakken ble plutselig mye brattere.

Ruud – Struff 1-3: Ruud møter en spiller som tar initiativet og ser etter muligheter til å avgjøre poengene raskt. Når Ruud selv prøver å presse på, skaper det ikke ubehag på samme måte. Ruud blir liggende langt bak i banen for å jobbe seg inn i poengene og kampen, men får ikke betalt.

Ruud – Struff 2-3: Struff er god nå. Ruud hangler seg gjennom gamet når Struff setter en backhand i nettet. Det er fortsatt bare ett break, men Struff spiller med stor selvtillit.

Ruud – Struff 2-4: Struff har det travelt igjen. Vanskelig å se hva Ruud skal gjøre her, gamene sklir unna urovekkende fort.

Ruud – Struff 3-4: Ruud gir seg ikke, og det er fortsatt bare ett break.

Ruud – Struff 3-5: Struff er ikke ufeilbarlig, og slipper Ruud inn igjen i gamet, men holder til 5-3.

Ruud – Struff 4-5: Ruud blir stressa av Struffs returer. Enda et langt game. Ruud avverger to breakballer (settballer!) og kommentatorene ser lyst på livet. Vel. Ruud står langt unna midtstreken han server, men jeg vet ikke hvor mye uttelling han får for det. Ruud holder omsider.

Ruud – Struff 4-6: Bing, bam, boom – 2-0 i sett for Struff. Dette er en ubehagelig kamp for Ruud. Han tvinges til å reagere på det en større, sterkere spiller gjør, i stedet for å styre hendelsene selv.

Tredje sett

Ruud – Struff 1-0: Ok, Casper. Nå gjelder det å holde serve og håpe at Struff kommer ned fra sitt luftige nivå. Ruud holder når Struff slår en slapp backhand i nettet. Kom igjen.

Ruud – Struff 1-1: Enkelt og greit. Ess nummer 16, vinnerslag nummer 47 for Struff. Ruud er langt unna å sette tennene i denne kampen.

Ruud – Struff 1-2: Greit å slippe å sitte oppe til langt på natt. Ruud brytes dessverre raskt, og ingenting tyder på at han skal kunne snu kampen. Struff er en annen vektklasse en Ruud i dag.

Ruud – Struff 1-3: Nå driver Struff også med backhand-smasher à la Federer, og lykkes. Ruud ser fortapt ut der ute. Struff tar gamet uten å tape et poeng. Jeg hadde håpet Ruud var bedre enn dette, at han ikke skulle bli så overkjørt mot spillere som er et godt nivå under de aller beste.

Ruud – Struff 1-4: Enda en breakball for Struff. Han måker en forehandretur rett fram, og Ruud er halvveis til stolen i det ballen lander. For en nedtur denne kampen har vært.

Ruud – Struff 1-5: Struff gjør akkurat som han vil.

Ruud – Struff 2-5. Ruud holder. Begge virker mest interessert i å bli ferdig med kampen fortest mulig.

Ruud – Struff 2-6: Dett var dett. Overlegent av Struff. Jeg synes jeg har sett dette før: Ruud dyttes av banen av en høytsatsende spiller som har dagen.

Vi ser bare framsiden av ting

Frå eg var barn har eg heile tida venta på at ein dag skulle samanhengane i verda gå brått og fullkomme opp for meg, om lag som ei rullegardin med stram fjør, og sanninga strøyma over meg med slik klårleik og velde at ho skar meg i augene, lik lyset utanfrå ein klar vintermorgon med snø her oppe i det høge nord. (Kjartan Fløgstad, Fyr og flamme, 1980)

Har du hatt slike rullegardinøyeblikk? Sikkert. Det har i alle fall jeg. De inntreffer når motstandskraften er liten og fantasien på topp. Med andre ord

a) når jeg sover

b) i fylla

Disse klare øyeblikkene av innsikt har det felles at de står seg dårlig i møte med våkentilstanden eller nullpromillen.

En glup idé under kategori b) oppsto natt til lørdag: Kompis-Tinder! En app for når du vil ha selskap av folk med samme interesse, uten intime baktanker! Genialt. Eller kanskje ikke. Noen dager senere påpekte en venn at folk neppe vil bruke en app som sender ut signal om sosial ensomhet. Relasjonell ensomhet er akseptert, og til det har man datingapper. Møtene som datingappene setter i gang, har et underliggende mål: Å kanskje treffe en partner, i det minste for kvelden. Sosiale møter uten slike undertoner, som å bruke en app for å kunne se fotballkamp med en vilt fremmed, vil nok være mer pinsamt.

I sommer hadde et jeg tilfelle av a). Jeg våknet opp med setningen «Vi ser bare framsiden av ting» i hodet. Av hverandre. Av verden. Av prestasjoner. Jeg følte det som jeg hadde avslørt noe viktig om verden, mens det jeg hadde drømt var ytterst banalt.

Likevel kom setningen tilbake til meg (og nå kommer tennisen inn i bildet) senest i går. I juni skadet Juan Martin Del Potro seg i en grasturnering i Queen´s.  Jeg så den kampen. Del Potro var uheldig og slo seg i det høyre kneet. På tv så det ut uskyldig ut. Del Potro vant kampen, men måtte trekke seg fra turneringen. Operasjon. Ute.

For 10-20 år siden hadde jeg ikke tenkt mer på Juan Martin Del Potros skade før han etter en viss tid ville ha dukket opp på tv igjen. En av fordelene med sosiale medier er hvordan vi slippes inn bak kulissene for å se arbeidet som ligger bak prestasjonene, og ikke minst hvor mange timer med uglamorøs, hard trening som skal til for å komme tilbake til toppen.

I disse dager er det ti år siden Del Potros eneste Grand Slam-tittel, mot Roger Federer i US Open 2009. Mens de beste samles i New York om noen dager, befinner JMDP seg et sted i Argentina (regner jeg med) og gjør endeløse repetisjoner av gørrkjedelige øvelser for å komme tilbake til gammel form.

God bedring, store mann!

Margaret Court (Wikimedia Commons)

Hvorfor det er vanskelig å sammenligne mellom epoker, mer spesifikt hvorfor Margaret Courts 24 Grand Slam-titler ikke så relevant

Fram mot US Open om noen uker kommer vi til å høre mye om Serena Williams og hennes jakt på Grand Slam-tittel nummer 24. Den historien skrives før hver Grand Slam-turnering, for Serena har 23 Grand Slams i single nå. (Adjektivet du kommer til å bli grønnlei av, er elusive. Google Serena+elusive, så skjønner du hva jeg mener.)

Grand Slam-turnering mest i navnet

Australske Margaret Court har rekorden med 24 Grand Slam-titler. Margaret Court? Hun nevnes sjelden når tidenes beste kvinnelige tennisspiller diskuteres. Den enkle grunnen til det er at 11 av hennes 24 titler ble vunnet i Australian Open, i en tid hvor turneringen hadde mye lavere status enn i dag. I 1960, Courts første seier der, var det kun 32 spillere i trekningen (mot 128 i dag), og Court måtte da vinne fem kamper for å ta turneringen. Seks av de åtte spillerne som var seedet, var australske.

Nå skal ikke jeg utrope meg til ekspert på kvinnetennis anno 1960, men jeg tviler på toppen av sporten var så Australia-tung som seedingen til turneringen. I 1961 var alle (!) de åtte seedede spillerne i dameklassen australske.

I 2019 er Grand Slam-resultater målestokken for suksess i tennis. Derfor er det litt rart at journalister legger så stor vekt på Margaret Courts rekord, når flere av titlene ble vunnet i en tid hvor mange av de beste droppet Australian Open. Vi bruker dagens briller for å vurdere prestasjoner bakover i en tid hvor verden var annerledes.

Avgjørende flytting til Melbourne Park

Melbourne Park (Wikimedia Commons)

Melbourne Park (Wikimedia Commons)

Det er mange ukjente navn både på herre- og damesiden hvis man ser listen over vinnere opp gjennom årene. Jimmy Connors, John McEnroe og Björn Borg spilte sjelden Australian Open, selv om det var på et underlag de behersket (gras). Men i deres tid ble turneringen spilt sent på året, og var en Grand Slam-turnering mest i navnet. John Feinstein skriver en del om dette i sin bok Hard courts. Australian Open fikk et løft på 1980-tallet, ikke minst med flyttingen til Melbourne Park  i 1988.

Er Serena Williams en større spiller enn Margaret Court? Ja, selvsagt, uansett hva Court vant i sin tid. At Courts 24 Grand Slam-titler fortsatt trekkes fram, er mest en gimmick. Men et tall er et tall, og jeg nekter å tro at det ikke har bidratt til Serena Williams svake Grand Slam-finaler i det siste. Kampen mot Serena Halep i Wimbledon var ikke bra.

Jernberg vs. Dæhlie vs. Northug

Prioriteringene og mulighetene endrer seg fra generasjon til generasjon i alle idretter.

Hvordan sammenligne Sixten Jernberg, Bjørn Dæhlie og Petter Northugs karrierer, når idretten og mesterskapsformene endrer seg fra generasjon til generasjon? Dæhlie hadde mange flere sjanser enn Jernberg til å vinne gull, og han var heldig som fikk to tette vinter-OL midt i karrieren (1992 og 1994). Northug på sin side fikk enda flere øvelser å hevde seg i enn Dæhlie. Og sånn kan man holde på.

Sixten Jernberg

Sixten Jernberg i 1961 (Wikimedia Commons).

Hvordan rangere friidrettsutøvere mellom generasjoner, når det ikke ble innført VM før i 1983, først med fire års intervaller, og så med to?

Hvor mye vekt skal legges på VM-titlene i fotball i årene hvor bare en håndfull lag var med, og turneringen åpenbart hadde lavere status enn de siste 50 årene?

Samme mål, samme målestokk

En ting er sikkert: På herresiden i tennis gir det mening å bruke Grand Slam-resultatene for å sammenligne mellom tidenes beste.

Alle de tre beste i dag (Federer, Nadal, Djokovic) spiller innen det samme paradigmet, og det gjorde ikke minst Pete Sampras, som så seg ut Roy Emersons Grand Slam-rekord som et mål. (Og ja, Emerson vant også mesteparten av sine titler på hjemmebane i Australia på 1960-tallet, og ingen har noen gang ment at han er tidenes beste herrespiller.) ‘

Federer har 20, Nadal 18 og Djokovic 16 Grand Slam-titler før spillet begynner på Flushing Meadows om noen uker.

Det kommer du også til å få høre noen ganger de neste ukene.

Hard courts av John Feinstein: En gravejournalist skriver om tennisåret 1990

Om jeg ikke har fått spilt så mye tennis i sommer, har jeg lest desto mer. Det begynte med David Foster Wallace-samlingen som jeg kjøpte i London i vinter.

I sommerferien kom en bok jeg har sett omtalt i diverse tennisfora opp gjennom årene, og som jeg endelig fikk somlet meg til å kjøpe gjennom Ebay: Hard courts av John Feinstein. Den handler om tennisåret 1990.

En gravejournalist skriver om tennis

Hard courts John Feinstein

Det blir ikke mer tidlig 1990-tallsbokforside enn dette.

Det finnes grovt sagt to grunner til at folk blir journalister. Journalister kan puttes i en av disse båsene.

  1. De som lever for å finne nyhetene, avsløringene, scoopene og de store, viktige sakene som setter dagsorden. Nyhetsjegere.
  2. De som synes selve formidlingen/formen er like tiltrekkende som det å breake nyheter. Estetikerne, de som finner nesten like stor glede i det å finne på en perfekt formulering som det å ta makta i kragen.

Dette er selvsagt en forenkling, men hei, hva kan du forvente av en tidligere journalist? De fleste journalister er en blanding av disse to, det er helt nødvendig for å kunne drive i yrket. Man må ha noe viktig å formidle, men også kunne presentere det i en form som engasjerer publikum.

Førsteinntrykket av John Feinstein er at han har mest av punkt 1 i seg. Feinstein er en gravejournalist som får folk til å åpne seg, og stoler på at stoffet han legger på bordet er så interessant at han ikke trenger å stase det opp med halloi og salutter.

Follow the money

Så vidt jeg vet har ikke Feinstein skrevet mye om tennis før eller etter denne boka. Det er ikke hans prosjekt å skrive poetiske beskrivelser av John McEnroes volleyer, her er ingen skarpe skildringer av tennis som fysisk aktivitet. I Hard courts følger Feinstein pengene, som journalistikklisjeen foreskriver.

Side opp og ned fylles med pengesummer som spiller sånn og sånn fikk for å spille den og den turneringen, og all politikken og dealingen som foregår utenfor banen. En smule monotont, men understreker Feinsteins budskap om at alt dreier seg om penger i profesjonell tennis.

Motvillige og grå toppspillere

I ettertid framstår 1990 som et overgangsår i tennisen. Ivan Lendl og Martina Navratilova – 80-tallets dominerende spillere – vant sine siste Grand Slam-turneringer. Pete Sampras og Monica Seles vant sin første. Faktisk var det åtte ulike spillere som vant Grand Slam-titler i 1990, det har ikke skjedd ofte.

Den største kontrasten fra 1990 til i 2019 er hvor grimt alt virker i 1990.

Ta herretennisen i 1990, det er temmelig traurige saker sett gjennom Feinsteins linse. Stefan Edberg og Mats Wilander var flinke og kjedelige. Ivan Lendl flink, kjedelig og pengeglad. Touren klamret seg til at en halvmotivert og -trent John McEnroe skulle kaste stjernestøv over det hele, seks år etter sin siste Grand Slam-tittel. Den mest sympatiske i Feinsteins bok er Boris Becker, som vurderte å legge opp i 1989 (!).

På de 29 årene som er gått, har Grand Slam-turneringene bare vokst i prestisje. I dag er det ingen av de beste spillerne som står over Grand Slam-turneringer med mindre de er skadet. Det var vanligere før, for eksempel droppet Lendl å spille i French Open, og Agassi spilte ikke Wimbledon. (Federer har stått over French Open noen år, men det er ikke helt sammenlignbart. Federer droppet ikke Grand Slam-turneringer da han var i 20-årene, han gjorde det da han ble eldre for å kunne ha en lengst mulig karriere.)

Den store amerikanske generasjonen, da de var unge

Pete Sampras Sports IllustratedI 1990 var den store amerikanske generasjonen på vei opp og fram, og det er gøy å lese ei bok som skildrer dem som tenåringer. Forfatterens sympati ligger hos Pete Sampras og Jim Courier, som konsentrerte seg om tennis og har bra folk rundt seg. Michael Chang og støtteapparatet hans får gjennomgå for alle sine særheter.

Det kan likevel ikke måle seg med det nådeløse portrettet av Andre Agassi og entouragen hans. Hard courts driter ut den unge Andre Agassi og folkene i hans nærhet så ofte og så grundig at jeg tviler på om Feinstein og Agassi er på talefot i dag. Lest opp mot Agassis selvbiografi, og dens skjønnmalende beskrivelser av de samme folkene som Feinstein henger ut, blir Hard courts fantastisk lesning.

Preludium til Capriatis fall

Sports Illustrated med Jennifer Capriati på forsidenSamtidig viser Feinstein at unge stjernespillere gjerne blir sånn fordi de kastes inn i et liv de ikke har forutsetninger for å takle.

En gjennomgangsfigur i boka er Jennifer Capriati, som (i likhet med meg) fylte 14 år i 1990. Hun var det store amerikanske håpet i en sport som var preget av vakuumet etter Chris Evert og en falmende Martina Navratilova. (Verdensener Steffi Graf skildres som enda mer mismodig enn Boris Becker, langt fra noe PR-trekkplaster for WTA-touren i 1990.)

Jennifer Capriati beit godt fra seg på touren, men Feinstein skildrer oppstyret rundt henne så presist at  det er lett å forstå at hun fikk et sammenbrudd få år senere. Men igjen; alle – utenom Capriati selv – hadde mye å tjene på å kaste henne inn i manesjen selv om hun var altfor ung til det.

Brukbare spillere ble verdens beste trenere

29 år etter sesongen Hard courts handler om, er det interessant å se hvordan mange av folkene i topptennisens utkant fra 1990 som i dag er meget sentrale. Darren Cahill, Paul Annacone og Brad Gilbert var topp 100-spillere i 1990, men huskes i dag mer for alle Grand Slam-titlene de sto bak som trenere etter at spillerkarrieren tok slutt.

Feinsteins portrett av Brad Gilbert er noe av det morsomste i Hard courts. Gilbert skildres som ATP-tourens mest pengeglade spiller. På et tidspunkt får han en fin sum penger for å fly til en grusturnering i Østerrike, selv om «antall personer som ønsker å se Brad Gilbert spille på grus, får plass i en telefonkiosk» (fritt etter hukommelsen).

Mest interessant i ytterkantene

Det er vinnerne som skriver historien, og det er vinnerne som skriver selvbiografier. Sports-selvbiografier handler om utsikten fra toppen. En topp det tok oppofrelse å komme seg til, men en topp uansett. Hard courts´ store styrke er skildringen av alle som nesten kommer seg dit, eller strever for å gjøre tennis til en greit betalt jobb. De fleste klarer det ikke, enten de stanses av evner, skader eller tilfeldigheter.

I 2020 er det 30 år siden sesongen 1990. Det hadde vært nydelig om Feinstein igjen kunne hengt seg på tennisen og skrevet om det han finner. Jeg regner med at tilgangen til spillere, agenter, trenere og foreldre er blitt mye dårligere i årene som har gått siden Hard courts ble til.

Men en dyktig journalist som Feinstein hadde selvsagt klart å grave opp mye nytt materiale likevel. Jeg spurte ham på Twitter om en oppfølger var på gang, men har foreløpig ikke fått noe svar:

Wimbledon, Italia

Tennis på tv:
Wimbledon 2019

Da jeg gikk i dusjen søndag kveld tillot jeg meg for første gang siden Wimbledon-turneringen starta, å ha et bittelite, fyrstikk i brisen-aktig håp om at det utenkelige skulle skje – Roger Federer skulle vinne turneringen. Tynt, tvilende, men et håp som var på sin plass.

Åsmund drømmer, tennisgudene ler.

Lenge gikk jeg rundt i Noli, Liguria, og lot som det ikke ble spilt Wimbledon i år. Og lot som om jeg ikke brydde meg. Forsøkene mine på å finne barer som viste turneringen, var i beste fall halvhjertede. Nabobaren til hotellet vårt har en hangup på motorsport. Strandbaren der vi bader viser av og til Tour de France. På hotellet hadde vi kanalen SuperTennis, som levde opp til navnet med å vise kamper fra double- og juniorklassene i Wimbledon, når de da ikke viste gamle kamper. Herre- og dameturneringen fra 2019 viste de aldri så lenge jeg skrudde på kanalen.

Her er greia: Jeg holder med Roger Federer, og har gjort det siden 1999. Jeg håper, sterkere enn jeg liker å innrømme, at han skal vinne Grand Slam-turneringene han spiller. Han gjør ikke det så ofte lenger. Grunnene til det heter Rafael Nadal og Novak Djokovic. Mest Djokovic i det siste.

Mye av tiden som fan går med til å dempe håpet. Det er vanskelig til tider, som når Federer kom til Wimbledon etter å ha vunnet grasturneringen i Halle. Da våkner optimismen jeg prøver å kneble. Jeg vil egentlig bare se Federers kamper når jeg vet han har vunnet.

Trekningen for Wimbledon satte Federer mot Nadal i den ene semifinalen. Da den kampen skulle spilles, hadde svigerinne Cathrine, svoger Fredrik, niese Ella og nevø Petter ankommet. Det snudde litt på tingene:

  1. Fredrik og Petter fant en bar som viste tennis. Bar Splendor, hvis du lurer. En kul, kontinental småbybar slik de ser ut på film.
  2. Fredrik og Petter satte penger på kampene, og delte derfor ikke min hvitknoklede besettelse for Federer. De fulgte pengene sine i stedet.

Vi ble sittende og se på Federer mot Nadal, jeg kom inn i slutten av første sett. Federer vant det i et tie-break. Han logga ut av det neste, før han vant det tredje. Når jeg ser mine favorittspillere (okei, bare når jeg ser Federer, min begeistring for andre spillere kommer ikke i nærheten), tenker jeg som John McEnroe gjorde (og som var grunnen til at det klikka for ham noen ganger): Dette kommer til å gå i dass, det er bare et tidsspørsmål.

Så da vi brøt opp og gikk ut for å spise middag med Federer-ledelse 2-1, var jeg ikke spesielt optimistisk. Petters telefon ble liggende med statusoppdateringer utover kvelden. Da Federer fikk matchballer som han ikke tok vare på, var jeg godt nedi bitterheten allerede – tenk å ha Nadal i kne, og likevel tape. Da Federer likevel vant, glemte jeg i et halvsekund at Djokovic allerede var klar for finalen, og at Federer ikke har slått Djokovic på fire år. Det er lenge.

Neste dag gikk jeg rundt og prøvde å innbille meg at jeg ikke hadde det minste interesse for finalen som Djokovic kom til å vinne uansett. Men det var praktisk å oppdage at strandkafeen også skulle vise tennis, nærmere bestemt damefinalen. Simona Halep mot Serena Williams varte mindre enn en time, og det rare var hvor lite Serenas erfaring både i karrieren og mot Halep betydde. Serena hadde vunnet 9 av 10 kamper mellom dem, men da det fort begynte å gå skeis, hadde hun ingenting å by på mot Haleps enorme stabilitet.

Søndag, herrefinalen. Da den begynte, fant jeg ut at det var et passelig tidspunkt å ta en lang svømmetur. Jeg må jo trene meg opp etter den idiotiske korsbåndskaden jeg pådro meg for fire uker siden. Da jeg kom på land igjen, hadde Djokovic tatt første sett.

Ok, jeg gidder ikke skrive hvordan jeg nerva meg gjennom de neste settene, dere har sikkert sett kampen. Jeg kom bare til å tenke på noe som ble sagt da The Tennis Podcast oppsummerte finalen: Federer skulle vunnet de fire første settene. Han var klart best i sett to og fire, men spilte to dritdårlige tie-breaks i første og tredje. I kampen totalt vant Federer flere poeng enn Djokovic, men sånn er sporten.

Da kampen var langt uti femte sett, gikk min rullegardin ned da Djokovic brøt, men utrolig nok brøt Federer tilbake. Jeg tenkte ikke på det som mer enn utsettelse av det uunngåelige tapet da jeg forlot strandkafeen på 6-6 eller hva det var, for å spise middag. På hotellet venta jeg på at dusjen skulle bli ledig, da jeg så at Federer hadde brutt Djokovic til 8-7 (?) og skulle serve for kampen.

Jeg tillot meg å drømme om at det faktisk skulle skje. Etter de bortkasta tie-breakene, var det mulig å be om at sin tids beste server skulle holde serve en aller siste gang? Litt karma-rettferdighet, om jeg kunne be: Kan jeg få pittelitt glede i bytte mot all bekymring jeg hadde lagt i hvelvet de siste 14 dagene? Jeg gikk i dusjen og kom til å huske at Federer, Åsmund, Wimbledon og Italia er en god kombinasjon: I 2017 vant han turneringen mens jeg ferierte i Terracina.

Ut av dusjen hadde Djokovic selvsagt brutt. Senere fikk jeg vite at Federer hadde blåst to matchballer – I EGEN SERVE, FOR HELVETE. Både Federer og Djokovic vet selvsagt at det har skjedd før, nærmere bestemt i US Open. To ganger har Federer i den turneringen tapt mot Djokovic etter å ha hatt matchballer. Og nå skjedde det i Wimbledon.

Djokovic er stor, 16 Grand Slam-titler nå. Og så videre. Jeg kommer til å oppdatere statistikk-sidene mine etter hvert, men orker ikke helt ennå.

Hør The Tennis Podcast dissekere finalen.

String theory av David Foster Wallace: Fra det selvopptatte til det skarpe

Bok
David Foster Wallace
String theory

David Foster Wallace String theoryDavid Foster Wallace (1962-2008) var en av sin generasjons tydelige stemmer i amerikansk litteratur, selv om produksjonen hans ikke er så stor. Jeg har prøvd med på Glemsel, som står og erter meg i bokhylla fortsatt. Det ble en av de mange bøkene jeg har begynt på, uten å komme i mål. Det var noe med den utbroderende, manende stilen som jeg ikke klarte å finne ut av. Wallace nevnes ofte i samme åndedrett som Thomas Pynchon og Don DeLillo, med god grunn. Ingen av dem gir ved dørene.

Wallace´ hovedverk er mursteinen Infinite jest, som ikke er oversatt til norsk. (Hva er det med amerikanerne og behovet for å skrive enormt tjukke bøker?) Hvis den blir oversatt, skal jeg prøve meg på den, jeg lover.

Det første jeg leste av ham var Wallace´ profil av Roger Federer for New York Times i 2006. Wallace var selv en habil tennisspiller i ungdommen i Midtvesten, og Federer-artikkelen og noen til er samlet i samlingen String theory. Sommeren 2019 sitter jeg med avrevet korsbånd i sofaen, og unnet meg selv denne korte essaysamlingen mens jeg ventet på bedre dager.

Det svakeste essayet i String theory er det om forfatterens egen tenniskarriere midt på 1970-tallet. Det beste med selvbiografiske tekster er at stoffet er lett tilgjengelig for dem, og det engasjerer dem. Svakheten med selvbiografisk litteratur er ofte svak redigering, fordi det er vanskeligere å vite hva som er interessant for omverden og ikke. Side opp og side ned om juniortennis på halvbra nivå på 1970-tallet blir, selv ikke i David Foster Wallace´hender, mer enn koselig mimring med begrensa nedslagsfelt.

Bakgrunnen hans som tennisspiller kommer bedre til sin rett når den brukes som klangbunn for hovedmelodien. Essayet om Tracy Austin (US Open-vinner 1979 og 1981) sin selvbiografi er en totalslakt, men Wallace bruker boka som utgangspunkt for en diskusjon om forskjellen mellom mikropromillen som blir toppidrettsutøvere og oss andre. Austin-boka er en uendelighet av tilsynelatende plattheter om livet på toppen, men et såpass avklart forhold til elementene er kanskje en forutsetning for å lykkes som toppidrettsutøver? Jeg har tenkt det samme hver gang jeg har lest en sportsbiografi; hovedpersonene er i liten grad i stand til å beskrive sin spisskompetanse. Eller som David Foster Wallace oppsummerer:

It may well be that we spectators, who are not divinely giftes as athletes, are the only ones truly able to see, articulate and animate the experience of the gift we are denied.

Det andre høydepunktet i boka er reportasjen fra Canadian Open 1995. Gjennomgangsfiguren er Michael Joyce, den gang en solid, svakt oppadstigende spiller fra USA. Igjen er Wallace´ egen tennisbakgrunn nyttig som kontrast, for bare fordi han har spilt selv, klarer han å fullt ut innse hvor fantastisk gode disse folkene er. Det er som han skriver i essayet: Å se tennis på tv yter dem ikke rettferdighet. (Hvor ble det av Michael Joyce? Han var på sitt beste nummer 64 i verden, og har senere gjort det skarpt som trener for blant annet Maria Sharapova.)

Reportasjen fra Canadian Open viser Wallace´ styrker og svakheter som essayist. Han lykkes i å gjøre mange ting på en gang. Teksten funker som en innføring til tennisturneringers grunnleggende bestanddeler for folk som ikke vet hva en turnering er. Alle Wallace´ beskrivelser av hvordan folk ser ut, blir anmasende etter hvert. Beskrivelsen av hvordan verdens beste spillere slår ballen, er fantastisk, han sammenligner det med «veldig kraftige maskiner på lavt gir». Om Jacob Hlasek på trening:

Watching him practice is like watching a great artist casually sketch something.

Det nest siste essayet i samlingen er fra US Open 1996. Det er handler om kommersialiseringen av turneringen, og er ikke like skarpt som betraktningene fra Canada året før. Igjen er det blikket for spillet som hever det over det jevne. Få har skildret Pete Sampras sin serve bedre enn Wallace gjør i denne teksten. Og i en fotnote, hvordan Sampras beveget seg:

Sampras has a way of making it look like he hits a shot and dematerializes and then rematerializes someplace else in perfect position for the next shot. I have no theories about how he does this.

En tennisbok som passer for deg

Opp gjennom årene har jeg lest en del bøker om tennis. Enten du følger sporten som tilskuer eller utøver, finnes det mye bra lesestoff om vår elskede idrett. Du får tak i alt sammen på nettet eller ditt lokale bibliotek. (Bransjehemmelighet: Bibliotekarer synes det er stas når lånere gir innkjøpstips. Bare prøv.)

Siden sommerferien står for døra med sine mange ledige timer, her er alle tennisbøkene jeg har lest, og hvem de passer for:

Selvbiografier

Pete Sampras/Pete Bodo: A champion´s mind
Amerikanske Pete Sampras forteller om livet sitt fram til og med seieren i US Open 2002, som ble hans siste. Grundig og ganske tørr bok, men ei bok jeg stadig tar fram og blar litt i.
Passer for: Fans av Pete Sampras og/eller 90-tallstennis.
Les hele omtalen

 

Andre Agassi: Open
Om livet med en tyrannisk far, hatet mot tennisen og de fleste av sportens utøvere. Som å sitte på kafébord overfor en gneldrete fyr som aldri gir seg, men som har en så interessant historie at du likevel blir værende i hans selskap.
Passer for: Fans av Andre Agassi. Hobbypsykologer.

 

Boris Becker The PlayerBoris Becker: The player
Lite tennis, mest om livet utenfor. Om kjendiser han har møtt, folk som har lurt ham, foreldrene sine, Muhammad Ali (platt og uinteressant) og ikke minst skilsmissen. Det meste er gjespende kjedelig, og tittelen «The Player» blir ekstra tåpelig.
Passer for: Ekstreme fans av Boris Becker og knapt nok dem.
Les hele omtalen

Björn Borg: Mitt liv som tennisspiller
Borg, ja. Av en eller annen grunn har ikke han fått DRITKJEDELIG SPILLER stemplet over karrieren sin, i motsetning til f.eks Ivan Lendl. Var det det lange håret som gjorde det? Denne fant jeg på en antikvariat en gang, og jeg tror ikke engang de unge jentene som digga Borg rundt 1980 fikk noe ut av boka.
Passer for: Folk med søvnvansker.

A handful of summersGordon Forbes: A handful of summers
Memoarer fra et tennisliv på 1940-60-tallet, da sollyset var mykere, menneskene varmere, replikkene muntre på Stompa-måten og pengene ennå ikke hadde korrumpert sporten. Deilig nostalgisk.
Passer for: Historieinteresserte og de som er gamle nok til å huske Rod Laver som mer enn han som deler ut pokaler i Grand Slam-turneringer.

Maria Sharapova

Maria Sharapova: Unstoppable
En overraskende opptur. Sharapova er like selvrettferdig og -opptatt som mennene jeg har lest biografier om, men historien hennes er annerledes. Hvordan Sharapova havnet i USA og rekken av heldige omstendigheter i første halvdel av livet hennes, er forbløffende lesning.
Passer for: Alle som liker en rags to riches-historie.

Tim Adams Being John McEnroeTim Adams: Being John McEnroe
Mange liker denne, jeg synes premisset er litt søkt. McEnroes raseri var av en slit sort at journalister og forfattere har prøvd å finne en dypere mening der siden 1977. (Jeg tror bare han er en litt hissig fyr. Noen er det.) Tim Adams bruker McEnroe som legemgjøringen av hele 1980-tallets vinder i sportsverden, en fiks idé som jeg synes holder sånn passe.
Passer for: Tennisfans med trang til psykologisering.

Andre tennisbøker

Steve Flink The greatest tennis matches of the 20th centurySteve Flink: The greatest tennis matches of the twentieth century
Steve Flink er tennisens Arne Scheie, minus kultfaktoren: Et vandrende oppslagsverk av trivia og resultater om sin favorittsport. Denne boka (som finnes i flere versjoner) hadde sin misjon hovedsakelig før YouTubes tid.
Passer for: Alle med interesse for tennishistorie
Les hele omtalen

Bud Collins´tennis encyclopedia
Overflødiggjort av internett? Som alle oppslagsverk i papir, er det noe dinosauraktig over denne lefsa. Min utgave er fra 1997, og jeg tror den finnes i senere utgaver også. Boka har fortsatt sin misjon. Hvis jeg vil vite hvordan sesongen 1971 eller 1983 forløp, vil jeg heller lese kapitlene i denne boka enn å bruke den samme tida på å lete rundt på nettet.
Passer for: Tennisnerder som liker å slå opp i bøker

Patrick McEnroe/Pete Bodo: Tennis for dummies
Slapp og sprikende bok som er en blanding av historie, instruksjon, ABC om spillet, taktikk og litt trivia. Denne blar jeg aldri i. Parkert på alle måter av internett.
Passer for: Folk med bred, men overfladisk tennisinteresse

 

Gudmund Skjeldal: Wimbledon
Som i flere Skjeldals bøker er han sterkt til stede også i denne. Om hans eget forhold til tennis, reisen hans til Wimbledon og om sportens særegenheter. Fungerer både som en introduksjonskurs til tennis for nybegynnere, og et innblikk i Skjeldals forkjærlighet for Federer og Borg/McEnroe.
Passer for: Alle som liker tennis og tydelige fortellerstemmer

Jon Wertheim: Venus Envy
Hoi, denne er allerede 18 år gammel! Wertheim er kjent for mange fra CNNs spalter. Boka skildrer sesongen 2000 på WTA-touren, i det som kan kalles en gullalder for touren: Seles, Williams-søstrene, Kournikova, Hingis og Davenport var tydelige profiler som dominerte sporten på ulike måter.
Passer for: Folk med interesse for nær tennishistorie

Jon Ståle Ritland: I bane rundt en gul ball
Diktsamling om tennis, hvor kjente motiver får en annen betydning i Ritlands hender.
Passer for: Deg som vet at tennis er mer enn et spill
Les hele omtalen

 

Lars Gustafsson TennisspelarnaLars Gustafsson: Tennisspillerne
Denne skal du lese, det er en snodig blanding av selvbiografi, science fiction og tidsbilde av USA rundt 1970. Den perfekte miksen av høyt og lavt, idrett og filosofi, samfunnskritikk og fjas. Allerede på første side nevnes Nietzsche, Brandes og Walter Cronkite, og navnedroppingen fortsetter i stor stil. Men det er ingen kultursnobbete bok.
Passer for: Alle.
Les hele omtalen

Winning ugly av Brad Gilbert.

Brad Gilbert: Winning ugly
Brad Gilbert er en av de skarpeste hodene som har beveget seg på en tennisbane. Han maksimerte sitt eget talent og har senere vært en av de beste trenerne i verden. I denne boka deler han sine beste tips for å lykkes på banen.
Passer for: Alle som spiller tennis.
Les hele omtalen

 

The inner game of tennis, W. Timothy Gallwey.

W. Timothy Gallwey: The inner game of tennis
Tennis som en kamp mellom din indre kritiker og den allvitende kroppen som vet hvordan alt skal gjøres. Har blitt kjøpt og lest kontinuerlig siden den kom ut for mer enn 40 år siden, og kommer til å forandre måten du snakker til deg selv på banen.
Passer for: Alle som spiller tennis.
Les hele omtalen

David Foster Wallace String theoryDavid Foster Wallace: String theory
Den amerikanske forfatteren var en brukbar juniorspiller. Det gir en ekstra dybde til innsikten i denne håndfullen med essays om tennis. Spesielt leseverdig er reportasjen fra Canadian Open 1995 og omtalen av Tracy Austins selvbiografi.
Passer for: 90-tallsfolk og deg som liker langlesing.
Les hele omtalen.