Hvem husker Nadals gameball til ledelse 4-2 i femte sett av AO-finalen i 2017?

Tennis er en rekke hendelser som avgjøres av små marginer. Derfor er det imponerende hvordan noen spillere år etter år klarer å vinne igjen og igjen.

Roger Federer (Wikimedia Commons)
Roger Federer (Wikimedia Commons)

Tennis er en sport hvor mye avhenger av et poeng her og der. Hvilke poeng som blir husket og ikke, er litt tilfeldig.

En misbrukt matchball og påfølgende tap for den som hadde matchballen, er det beste en tennisreferent kan ønske seg, det perfekt utgangspunkt for en historie om det store nesten. Misbrukte settballer og gameballer er også fint å bygge et narrativ rundt, men hvilke slike muligheter som blir en del av den kollektive hukommelsen, er vanskelig å spå.

Det er skrevet mye om Federers to misbrukte matchballer i Wimbledon-finalen mot Djokovic i fjor. Hvis Federer hadde endt opp med å vinne kampen, ville de vært glemt. At de lever i det kollektive tennisminnet, skyldes at Federer tapte.

For noen kvelder siden så jeg høydepunktene fra Federer-Djokovic i US Open 2007-finalen. Federer vant den kampen, men måtte redde totalt fem settballer i de to første settene. Merkelig nok er det ingen som snakker om det i dag, 2007-finalen er bare en del av Federers dominante periode i US Open (2004-08). Djokovic fikk sin revansje i Australian Open 2008, fem måneder senere.

Finalen mellom Federer og Nadal i Australian Open 2017 er deres mest berømte kamp etter (den noe oppskrytte) Wimbledon-finalen i 2008. Historien om 2017-finalen bør være kjent for de fleste. Federer kom tilbake om vant kampen i femte sett, etter at Nadal tok en tidlig ledelse i settet.

Det femte settet snur i game nummer seks, hvor Nadal server med ledelse 3-2. Etter innledende trøbbel i gamet, får Nadal gameball til å ta ledelsen 4-2.

Hadde han satt denne, ville han sannsynligvis ha vunnet finalen, og vært den med 20 Grand Slam-titler, og Federer bare med 19. (Hvis vi skal se helt kontrafaktisk på det.) Men dette poenget er ikke en del av narrativet når historien om Australian Open-finalen 2017 fortelles. Selv om Nadal tapte kampen, slik Federer gjorde i Wimbledon 2019. Federers comeback etter den lange skadeperioden før denne finalen «trumfer» Nadals tapte sjanser i denne fortellingen.

Dette er det som skjer når Nadal skal serve på 40-30, med gameball for å gå opp til 4-2:

Nadal slår en serve som skrur innover mot kroppen på Federer, men Federer får blokkert en backhand tilbake. Nadal slår den påfølgende forehanden mot Federers backhand som vanlig, men ballen treffer toppen av nettet. Ballen spretter via nettkanten og over, men ut over sidelinjen.

Federer tar poenget og de to neste, med en backhandvinner og en forehandfeil fra Nadal, og utligner til 3-3. Federer vinner de tre neste gamene også, men også der var det poeng og øyeblikk hvor kampen kunne vippet motsatt vei.

Tennis er en rekke hendelser som avgjøres av små marginer. Derfor er det imponerende hvordan noen spillere år etter år klarer å vinne igjen og igjen.

Fra arkivet: Sampras-Agassi 6-7, 7-6, 7-6, 7-6 (US Open 2001)

Nå i koronapausen har Wimbledon sendt verdens lengste tenniskamp i sin helhet på YouTube, for dem som har lite å fylle dagene med.

Spenning uten forløsning?

Nylig ble kvartfinalen mellom Pete Sampras og Andre Agassi fra US Open 2001 lagt ut. Det nevnes ofte som en av de beste kampene som er spilt i den turneringen.

Det har blitt sagt at denne kampen er spenning uten forløsning, og jeg skjønner hva som menes med det. Fire sett, alle til tie-break, ingen servegjennombrudd.

Nivået er skyhøyt gjennom hele kampen, på en gammeldags måte. Ikke ved at de slår noe svakere enn dagens generasjon, men sett fra spillerhøyde er det lett å se utviklingen i spinn som nyere strengeteknologi har ført til. Ballene stuper ikke ned på samme måte som i dag.

Sampras-Agassi rundt årtusenskiftet

Pete Sampras og Andre Agassi spilte mange minneverdige kamper mot hverandre rundt årtusenskiftet. Sampras spilte sin kanskje beste kamp i Wimbledon-finalen 1999, slo Agassi i finalen av Los Angeles den sommeren og var like suveren i ATP-sluttspillfinalen samme år. Agassi vant semifinalen i Australian Open 2000.

Før US Open 2001 hadde Agassi vunnet de to siste kampene mot Sampras på hardcourt, i Indian Wells og Los Angeles. Agassi var favoritt ved inngangen til kampen i US Open, og spilte en nærmest feilfri kamp.

En forehandmiss for evigheten

Nærmest. I tie-breaket i fjerde sett slår Agassi en enkel forehand rett i nettet, og kommentatorene sier at det bare er hans upressede feil nummer 17 for kampen. Kun 17 upressede feil på 52 spilte games skal være mer enn nok til å vinne enhver tenniskamp. «That was surprising. That came from nowhere.», sier kommentatorene, og har helt rett

Da Agassi slo Sampras i Australian Open 2000, falt avgjørelsen i det fjerde settets tie-breaket, etter det ble femte sett en formalitet.

Noe lignende ser ut til å skje i denne kampen også. Agassi kommer seg til 30-30 på Sampras´ serve, og er to poeng fra settet på stillingen 6-5 i game i fjerde sett. Sampras bommer på førsteserven. Han setter en andreserve til et ess ned langs midtlinjen, og holder til 6-6 med en luftig volley som seiler inn:

I tie-breaket tar Agassi ledelsen 3-1, og hvis det er ett poeng jeg tror han ligger våken og tenker på om natta i dag, 19 år senere, må det være forehanden som han måker rett i nettet på det femte poenget. Hadde han tatt det poenget, tror jeg settet langt på vei ville vært avgjort. Av hans egne reaksjoner å dømme, tenkte han også det samme selv rett etter missen.

Sampras slår et ess til 3-3, et nytt ess til 4-3 og skaffer seg det avgjørende rykket i neste poeng til 5-3: Han venter i backhandhjørnet hvor han ser at Agassi kommer til å slå, og sender en sjelden backhandvinner ned langs linjen mot en feilplassert Agassi. Sampras får den første av tre matchballer når Agassi slår en enkel backhandvolley ut.

Her skulle kampen sluttet i Pete Sampras´  hender, men  i stedet misser Sampras på en litt triksen volley. Sampras følger opp med en dobbeltfeil, og Agassi server på Sampras´ tredje matchball. Agassi slutter med en sjelden forehandmiss til, og Sampras vinner kampen 6-7, 7-6, 7-6, 7-6.

Sampras og Agassi i forhold til Federer og de

Hvor gode var Pete Sampras og Andre Agassi sammenlignet med dagens beste? Det er vanskelig å si, for teknologien har endret seg siden 2001. Federer, Nadal og Djokovic spiller med mer spinn i ballen, og ballvekslingene er mye lenger enn vi ser her.

Men litt vet vi. Andre Agassi var mye nærmere sin karrieretopp i 2001 enn han var i 2005, da han nådde finalen i US Open mot Federer, en kamp hvor han hadde et godt tak på Federer i store deler av kampen – i et år hvor Federer var tett på sine beste år på banen.

Så når en yngre Andre Agassi hadde minst like store problemer mot Pete Sampras som en eldre Agassi hadde mot Federer, er det rimelig å si at Sampras var helt på høyden med Federers hardcourt-nivå. Det er et åpent spørsmål hvordan Sampras ville tilpasset seg strømingene utover 2000-tallet, hvor teknologien først og fremst har kommet returspillerne til nytte mer enn serverne.

Fra arkivet: Gustavo Kuerten mot Patrick Rafter, Cincinnati 2001

Egentlig skulle denne kampen vært fordel Rafter, men i stedet ble han tilskuer til Kuertens briljans.

Gustavo Kuerten varmer opp, French Open 2001.
Gustavo Kuerten varmer opp, French Open 2001. (eget bilde)

Vi som er født midt på 1970-tallet har ikke så mange tennisforbilder i egen generasjon. Sampras og Agassi er født i 1970/71. Federer kom ti år etter dem. «Midt på 70-talls»-kameratene får ikke blodet til å bruse på samme måte. Ingen av dem kan måle seg med dem som kom fem år før eller fem år etter.

Men det er også fine ting der. Gustavo Kuerten (f. 1976) vant tre titler i French Open. Patrick Rafter (f. 1972) vant US Open to ganger. Kuerten var best på trege dekker, Rafter på raske (han tapte to finaler i Wimbledon). Begge sleit med skader gjennom store deler av karrieren, Rafter i skulderen og Kuerten i hofta (så vidt jeg husker). (Hm, jeg har alltid tenkt på Rafter som i en annen generasjon enn Sampras/Agasssi, men det er han jo egentlig ikke. Men Rafter hadde en så annerledes karrierekurve (ble god mye senere) at han føles mye yngre enn de to amerikanerne.)

I 2001 var både Rafter og Kuerten nær toppen da de møttes til finalen i Masters-turneringen i Cincinnati. (Eller for å være mer presis; begge hadde vunnet karrierens siste Grand Slam-tittel, men Rafter hadde spilt finale i Wimbledon og Kuerten vunnet French Open den sommeren.)

Egentlig skulle dette vært fordel Rafter, men i stedet ble han tilskuer til Kuertens briljans. Kuerten var en av de første som brukte polyester-strenger, som gjorde at spillerne kunne slå hardere og fortsatt holde ballen innenfor linjene. I denne finalen er Rafter sjanseløs mot Kuertens stupbombende grunnslag, og Kuertens serve var også perfekt denne varme sommerdagen for 19 år siden.

Tidligere samme dag hadde Kuerten slått Tim Henman (også han serve- og volleyspiller).

Serve og volley har ikke forsvunnet helt fra tennisen, men ingen gjør det like helhjertet som Patrick Rafter i denne kampen.

Casper Ruuds første ATP-tittel!

Tennis på tv:
Casper Ruud – Pedro Sousa 6-1, 6-4
Finale, Buenos Aires (ATP 250)

Casper Ruud skal spille finale i Buenos Aires, og møter 145-rankede Pedro Sousa. Ruud skal vinne dette, og det vil i så fall bli Norges første ATP-tittel noen gang. No pressure, Casper!

Hvilken mannlig skandinav var den siste til å vinne en ATP-tittel? Har det vært noen etter Robin Söderling i 2011?

Best av tre sett, førstemann til seks game vinner settet:

Første sett

Ruud – Sousa 1-0: Sousa stiller med en Donald-aktig bandasje på venstre legg, og strekker på leggen allerede i første game. Kommentatorene holder Sousas backhand for å være hans beste slag, men han avslutter gamet med en feil fra den flanken. Enkelt game for Ruud.

Ruud – Sousa 2-0: Sousa tar de tre første, så Ruud de tre neste. Sousa vifter en forehand langt ut, og breaksjanse for Ruud. Sousa slår en forehand ut litt senere, og Ruud bryter. De norske kommentatorene sprudler av optimisme.
Og Sousa ser ikke pigg ut.

Ruud – Sousa 3-0: Sousa etterlater seg mye rom på forehandsiden når han server og ellers i grunnlinjespillet. Sousa henger med til 30-30, men Ruud tar de neste med en forehand og en serve. Dette er nesten for lett!

Ruud – Sousa 3-1: Ruud slipper seg litt ned, og Sousa får jubel for fine poeng.

Ruud – Sousa 4-1: Ruud holder som ingenting. Umulig å tape dette settet, det virker som Sousa bare prøver å gjøre en hederlig innsats.

Ruud – Sousa 5-1: Ruud biter seg fast i Sousas game, og jo lenger denne kampen varer, desto bedre for Ruud. Bryter til 5-1. Kommenatorene har omtrent åpnet seierschampagnen allerede.

Ruud – Sousa 6-1: Ruud freser avgårde til 40-0 og tre settballer. Da blir det en pause på grunn av varmekollaps hos en tilskuer på tribunen. Etter noen minutter er hydreringen på plass, og Ruud trenger bare én settball.

Andre sett

Ruud – Sousa 1-0: “Nesten ikke til stede i sitt eget liv”, sang Jan Eggum. Sousa er nesten ikke til stede i denne kampen nå. Sousa mister serven sin uten å vinne noen poeng.

Ruud – Sousa 2-0: Fire nye poeng for Ruud.

Ruud – Sousa 2-1: Ruud blir med på Sousas backhand-prosjekt, selv om det kanskje ikke var planen på forhånd. Et tegn på trygghet. Sousa roter vekk en 40-0-ledelse før han holder serve, omsider.

Ruud – Sousa 3-1: Noen enkle feil av Ruud, men aldri i fare i egen serve.

Ruud – Sousa 3-2: Sousa holder blankt, uten at jeg leser noe i det.

Ruud – Sousa 4-2: Alle gruskamper inneholder en del poeng hvor spillere på defensiven må slice forehanden fordi de er sent ute. Jeg har sluttet å telle hvor ofte Sousa må holde seg inne i poengene på den måten. Lett game.

Ruud – Sousa 4-3: Sousa holder igjen, uten at jeg leser noe i det. Ruud kan ikke tape denne kampen.

Ruud – Sousa 5-3: Et par dårlige valg av Ruud, men han holder serve igjen. Ett game unna!

Ruud – Sousa 5-4: Sousa og Ruud virker å være enige om at Sousa skal ta dette gamet, og sånn blir det. Ruud skal serve for kampen nå.

Ruud – Sousa 6-4: Og der! Ruud vinner turneringen på sin andre matchball, etter et game hvor Sousa kom seg til 40-40. Men det betyr ingenting, Casper Ruud har vunnet Norges første ATP-tittel.

Djokovics fremste talent

Novak Djokovics fremste talent er å vinne kamper når han spiller langt fra sitt beste.

Novak Djokovic (Wikimedia Commons)
Novak Djokovic (Wikimedia Commons)

Tennis på tv:
Novak Djokovic – Dominic Thiem 6-4, 4-6, 2-6, 6-3, 6-4
Finale, Australian Open 2020

I boka som bør være alle tennisspilleres bibel, Winning ugly av Brad Gilbert, refererer Gilbert til notater som talentspeidere gjorde om ham da han var ung spiller. Jeg har ikke boka foran meg, så ordrett er dette ikke, men innholdet var omtrent sånn: «Dårlig serve, dårlig forehand, dårlig backhand. Vinner kamper.»

Novak Djokovic har eksellente slag, bevegelse, ballkontroll og alt mulig annet. Han er i en annen talentliga enn Brad Gilbert. Likevel var det sitatet fra Winning ugly jeg kom til å tenke på da jeg så finalen mellom Dominic Thiem og Djokovic i dag. Djokovic vant første sett, men etter de to neste var Twitter fullt av bekymringsmeldinger. Djokovic spilte dårlig. Han var sur og uinteressert, og så ganske kokt ut. Men jo lenger kampen varte, desto mer begynte Djokovics talent for å vinne kamper å skinne.

Hvis jeg skal si noe om slag, så var dette første gangen jeg fikk øynene opp for Djokovics forehand til forehandhjørnet hos motstanderen. Det er ikke et vilt slag, men kontrollert, pressende og ofte en manøver som skaffer Djokovic overtaket i poenget.

I fjerde og femte sett krøp Djokovic nærmer grunnlinja, og Thiem klarte ikke å spille så ekstraordinært som nødvendig er for å slå Djokovic i formen han viste i dag. Underveis begynte jeg også å tenke etter hvor mange av sine Grand Slam-titler Djokovic har vunnet med publikums støtte. Det er ikke mange. Aldri i Wimbledon, aldri mot Federer, og i alle fall ikke i denne kampen, selv om han er kongen av Melbourne. Rart.

Mine tweets fra finalen:

ATP Cup begynner nå

(torsdag ettermiddag:)
Kom igjen, Åsmund. Ikke hør på den lille negative fyren på skulderen din. ATP Cup blir kjempegøy!

Jeg prøver. Passelig hardt, har ikke så mye energi etter jula. ATP Cup er en ny oppfinnelse av året. Det er en nasjonsturnering for menn, og spilles de neste ni dagene i tre ulike byer i Australia. Det skal spilles topptennis igjen! Gøy! Kom igjen!

Det er ikke mange ukene siden Davis Cup ble spilt, også det en nasjonsturnering for menn, som for sikkerhets skyld hadde et nytt format av året. At ATP Cup kommer nå, sier litt om en sport hvor det ikke snakkes så mye sammen på bakrommet. Eller at det ikke ikke finnes noen übersjef der oppe som kan si at det er tullball å ha to så like turneringer rett etter hverandre. ATP Cup drives av herrenes organisasjon (ATP) og Davis Cup av det internasjonale tennisforbundet (ITF). Når de beste spillerne allerede nå foreslår at de to turneringene slår seg sammen, håper jeg de tar til fornuft. Det finnes også en organisasjon for kvinnene, WTA, som har sin nasjonsturnering, Fed Cup. Rettelse: Fed Cup organiseres av ITF.

Tennis har fire hjørnesteiner, og det er de fire Grand Slam-turneringene. Davis Cup har vært en kollektiv bonus til dette,  men jeg tror ikke du finner den spiller i verden som heller ville ha vunnet Davis Cup enn en Grand Slam-turnering. Og tennis er en individuell idrett, folks sympatier går på kryss av landegrensene på en helt annen måte enn i lagidrett.

Og dessuten (gneldre, klage, sutre…)

(fredag morgen:)
Casper Ruud slo John Isner! Himmel! Tennis! Bring it on! Endelig er vi i gang!

2010-19: De fantastiske tre

Tennis.com kåret Novak Djokovic til tiårets herrespiller, og det er selvsagt helt riktig. Da dette tiåret begynte, hadde han én Grand Slam-tittel. Han var mest kjent for å veikne til ved de store anledningene, og var en blek treer bak duopolet Roger Federer/Rafael Nadal.

Nå? Djokovic er mannen som kommer tilbake fra alle nedturer, fysiske og psykiske. Han er sportens tittelgrabbende, lavkarabospisende seiersmaskin. Han ligger litt bak de to andre i antall Grand Slam-titler. Hvem av dem som kommer til å ha flest når karrierene er over, er fortsatt et åpent spørsmål. Jeg holder en knapp på Nadal. Djokovic er ett år yngre (født 1987), Federer er fem og seks år eldre enn dem.

Duellen mellom Nadal og Djokovic vil trolig bli avgjort av hvem av dem som orker å holde på lengst. Foreløpig har ingen i noen av de to-tre neste generasjonene detronisert dem, selv om mediene elsker å peke på den neste store på denne tida av året. Akkurat nå er det Stefanos Tsitsipas, som vant ATP-sluttspillet i november. For et par år siden var det Grigor Dimitrov da han vant samme turnering. De har like mange Grand Slam-titler: Null. Jeg liker Mats Wilanders motto om at for å være favoritt til en Grand Slam-turnering, må man ha vunnet en før.

Her er Federer, Nadal og Djokovics 2010-19:

2010-19: Et halvt tiår med Casper Ruud

Casper Ruud klatrer oppover ATP-rankingen år for år. Nøyaktig hvor god han kan bli, er vanskelig å si.

Ruud er allerede en etablert topp 100-spiller. Der inne er ikke nivåforskjellen så stor, bortsett fra de 10-15 øverste plassene. Et par gode turneringer, og Ruud vil klatre raskt mot det nivået. Og bak ham er det et kobbel med spillere som har de samme ambisjonene.

Foreløpig synes jeg Ruud har litt for store huller i spillet sitt til å etablere seg blant de aller beste. Han havner fort på defensiven på backhandsiden, og mot gode servere på raske underlag. Men Ruud har mange år på seg.

Ruud har vært en del av den norske tennisoffentligheten i fem-seks år. Her er noen av sakene jeg skrev om Casper Ruud i årene 2010-19, i kronologisk rekkefølge.

14. juni 2015: Ny norske tennishåp, og denne gangen er det alvor: «Ruud ble introdusert på NRK Lørdagsrevyen med at han har som mål å bli verdens beste tennisspiller. Klisjeen «en kamp om gangen» har fått mye pepper, men er ikke det en sunnere innstilling? Hvis du alltid vinner den neste kampen din, blir du til slutt verdensener.»

17. februar 2016: Det er på tide å skrive litt om Casper og Christian Ruud: » Hvilken tennis spiller Casper Ruud? Jeg har bare sett ham i små klipp her og der. Høyrehendt, tohåndsbackhand, jeg tipper med stor stabilitet og få feilslag. Akkurat nå er Ruud ranket 1148 i verden, og han er verdens beste junior.»

23. desember 2016: De ti mest leste sakene på tennisbloggen i 2016. «Ruuds marsj oppover rankingen er en av de mest spennende historiene i norsk idrett akkurat nå.»

14. januar 2017: Casper Ruud ble servet av banen (kvalik til Australian Open mot Reilly Opelka): «Ruud har ikke klart å få Opelka til å tvile på egen serve, og Opelka vant 11 av 12 poeng ved nettet i det første settet. Dette ser ikke spesielt lyst ut for Ruud, som ikke får noen rytme i denne kampen. Opelka styrer, gjør feil og slår vinnerne.»

9. april 2017: Norge – Danmark i Davis Cup i Stavanger. «Etter at Norge spilte seg godt inn mot slutten av andre, mistet Ruud litt grepet i begynnelsen av det tredje. Han tapte serven i det første gamet, og like etterpå startet han en lang diskusjon med dommeren om en dansk smash var inne eller ute. Forståelig frustrasjon etter at det andre settet ikke dro medgangen med seg over i det tredje. Men Ruud klarte ikke å bruke frustrasjonen sin til noe annet enn å diskutere med dommeren – danskene seilte videre mot en til slutt grei 3-1-seier.»

24. mai 2017: Nedtur på bane 6 for Casper Ruud (kvalifisering til French Open): «Janviers taktikk var enkel: Slå mot Ruuds backhand, som er merkbare svakere enn forehanden. Jeg håper Ruud også har folk i teamet som kan jobbe med det han gjør mellom poengene. Ruud utstråler lite glede når han vinner poeng, men desto mer frustrasjon når ting går dårlig.»

7. november 2017: Federico Coria mot Casper Ruud (kamprapport). «Coria fortsetter å mate på ned i Ruuds backhandhjørne. Corias forehand er ikke så fryktelig sterk at Ruud skal passe seg så veldig for den, synes jeg. Ruud får 30-30, og poenget nå er viktig. Coria løper opp en god stoppball fra Ruud, og får gameball til 40-30. Når mye står på spill, går Coria til plan A: Sterkt overskrudde baller ned i Ruuds backhand. Det virker, Ruud slår ut og taper gamet.»

14. januar 2018: Ruud mot Ernesto Escobedo (kvalifisering til Australian Open): «Ruud tar de to første poengene, og er i siget. Forehandvinner ut av banen til 40-0. Denne kampen virker å bli avgjort her. Enda en forehandvinner diagonalt ut av banen vekk fra Escobedos forehand, og 3-0 til Ruud. Norge! Norge! Norge!»

8. januar 2019: Casper Ruud mot Henri Laaksonen (kvalifisering til Australian Open): «Kampen viste noe av Ruuds svakheter: Laaksonen fikk ikke inn så mange førsteserver, men vant 22 av 23 poeng på førsteserven. Han vant også 63 prosent av andreservepoengene sine. Ruud klarte ikke å få en eneste breakball, mens Laaksonen satte 3 av de 7 breaksjansene han fikk. Det var en overkjøring, hvor Laaksonen spilte godt når han måtte, og hele tiden med stor aggressivitet.»

14. april 2019: Ruud mot Daniel Elahi Galan (Houston): » Masse selvtillit i Ruuds spill og kroppsspråk nå. Det siste poenget i gamet tar han med en sjelden serve og volley-manøver, hvor han setter volleyen i en vidåpen bane. Enkelt!»

31. mai 2019: Casper Ruud mot Roger Federer (French Open): «Federer brøt først i det sjuende gamet, da han passerte Ruud to ganger ved nettet. Det var i de neste gamene at kampen i praksis ble tapt for Ruud. Han hadde en breaksjanse i det påfølgende gamet, men Federer servet seg ut av problemene. Federer tok settet 6-3, og tok de tre første gamene i andre sett på bare ni minutter.»

15. oktober 2019: Casper Ruud mot Filip Krajinovic (Stockholm Open): «Ruud tapte 3-6, 5-7 mot Filip Krajinovic fra Serbia. Det er ingen katastrofe, for Krajinovic er ingen lettvekter og er en spiller av typen som Ruud har hatt problemer med før: Stor, sterk, hardtslående og høytsatsende. Krajinovic ser etter åpninger for å slå vinnerslag, og er lite interessert i å holde det gående fra bak i banen. Det er en type spillere Ruud ikke liker å møte, og særlig ikke på raske dekker som dette.»

2010-19: Feil, feil, feil osv.

Jeg ser tilbake på det jeg har skrevet på tennisbloggen i årene 2010-19. Før skrev jeg noen ganger saker hvor jeg prøvde å forutse utfallet av kamper. Lavpunktet i denne virksomheten var forhåndssaken før finalen av US Open i 2009, mellom Federer og Del Potro. Der bommet jeg på det aller meste.

2010-19 er slutt, og jeg tar noen blikk i bakspeilet for å se hva jeg har skrevet i løpet av disse ti årene.

For noen år siden erklærte jeg at jeg skulle slutte å spå utfallet av kamper. Denne formen for glasskuleskriving er verdiløs, les mer om det i mitt prinsippfaste innlegg fra 2018.

Før den tid skrev jeg noen ganger saker hvor jeg prøvde å forutse utfallet av kamper. Lavpunktet i denne virksomheten var forhåndssaken før finalen av US Open i 2009, mellom Federer og Del Potro. Der bommet jeg på det aller meste:

  • «Jeg tror Federer vinner finalen.» Han tapte.
  • «Jeg tipper det blir et tett første sett, muligens med tie-break.» Federer vant første sett 6-3.
  • «Jeg tror Del Potro må vinne i tre eller fire sett dersom han skal klare dette.» Del Potro vant i fem sett.
  • «Dersom Federer vinner første sett, tror jeg han tar kampen ganske problemfritt.» Han vant første sett. Han tapte kampen.
  • «Hvis motgangen kommer i form av Del Potro-bomber på linjene i game etter game, kan Federer tape. Men jeg tror ikke Del Potro klarer å spille på et så høyt nivå så lenge.» Del Potro vant i fem sett.

Ups! 2009 faller utenfor 2010-19. Men presisjon har aldri vært min sterke side.

2010-19: Ti år, seksten Grand Slam-finaler

Under emneknaggen kamprapporter har jeg skrevet om tenniskamper siden 2004. Her er seksten Grand Slam-finaler jeg så de siste ti årene, i kronologisk rekkefølge.

2010-19 er historie. Ti-tallet? Årtusenets tenår? Greit for meg.

De aller fleste tenniskamper blir ikke husket av flere enn de to/fire som spilte, ofte ikke det engang. Andre glir inn i historien som kollektive minner, fordi de spilles på de største arenaene, i de største turneringene.

Under emneknaggen kamprapporter har jeg skrevet om tenniskamper siden 2004. Her er de 16 Grand Slam-finalene jeg så de siste ti årene, i kronologisk rekkefølge. Og litt om hva jeg skrev den gangen de ble spilt.

Når jeg har lett opp disse artiklene, slår det meg at selv Grand Slam-finaler kan glemmes. Victoria Azarenka, anyone?

  1. Januar 2010, Federer-Murray, Australian Open. «Federer fortsetter å dominere, mens de andre i hans generasjon falmer. Hvor mange GS-titler kan Federer vinne før han gir seg? Plutselig er ikke 20 et helt vilt tall lenger.
  2. Juni 2010, Nadal-Berdych, Wimbledon.«Statistikken for andre sett var helt sprø: Fram til siste game hadde ikke Nadal hatt en eneste breaksjanse – null! – og så forærer Berdych ham tre settballer på rappen i det siste gamet. Det finnes et engelsk ord for dette: Choking.»
  3. September 2011, Stosur-Serena Williams, US Open. «Anyway, det var her i begynnelsen av andre sett at kampen kunne snudd, men da Stosur klarte å avverge tre breakballer mot seg på 1-2, falt kampen tilbake i sporet fra første sett. Det er ikke ofte jeg ser Serena Williams så plaget av en serve som noen av kickerne Stosur løftet opp i ansiktet hennes.»
  4. Januar 2012, Azarenka-Sharapova, Australian Open. «Det ble en skikkelig nedtur. Jeg har ingen sterke sympatier for noen av dem, men setter pris på en god fight. Helt fram til 4-0 for Azarenka i andre sett ventet jeg på en snuoperasjon for Sharapova. Den kom aldri. Sharapova virket merkelig tam, både i poengene og mellom dem. Hvor var den knyttede neven og det intense blikket?»
  5. September 2012, Serena Williams-Azarenka, US Open. «Hvor tapte Victoria Azarenka denne finalen? Det var på 5-3, 30-30 i Serenas servegame. Azarenka jobbet seg inn i en ballveksling, og fikk en grei ball mot forehanden. Hun slo den rett ned linjen, men traff nettet. Litt senere var gamet Serenas, og Azarenka skulle serve for kampen på 5-4. «Ikke stress!» ropte jeg i stolen da hun gikk for å serve, men Victoria hørte ikke på meg. Hun tapte de tre første poengene i servegamet sitt, og Serena brøt tilbake.»
  6. Juni 2013, Serena Williams-Sharapova, French Open. «Kyllingfrikassé er ingen stor kunst, det er bare å kaste ingrediensene i ei gryte og la komfyren gjøre resten. Kyllingfrikassé  kan aldri gå helt galt. og det kunne ikke gå galt for Serena Williams i går, heller. Jo, da settsifrene 6-4, 6-4 mot Maria Sharapova ser i det minste ut som en jevn kamp, men kamuflerer den underliggende dominansen som Serena sto for.»
  7. Juni 2013, Murray-Djokovic, Wimbledon. «Du vet du har et psykisk overtak på motstanderen når han prøver på ting som ligger langt utenfor komfortsonen. Hva mente Novak Djokovic med de stadige nettangrepene sine i finalen mot Andy Murray?»
  8. Juni 2014, Djokovic-Federer, Wimbledon. «Bare på ett tidspunkt så det lovende ut: Da Federer tok hjem det fjerde settet, etter en opphenting fra 2-5 som kom helt ut av det blå. Jeg satt ytterst på stolen og begynte å tenke store ting. I begynnelsen av femte sett skar Djokovic grimaser og ristet på høyrefoten. Den gamle Djokovic, han som pleide å trekke seg fra kamper, ville kanskje kastet inn håndkleet her. Den nye Djokovic, som vi har kjent siden 2011, gjør ikke det.»
  9. September 2014, Serena Williams-Wozniacki, US Open. «Fluer. Underveis i kampen mellom Serena Williams og Caroline Wozniacki tenkte jeg på fluer, for det så ut som det var det Wozniacki prøvde å bli kvitt. Serena Williams´ slag kom så fort at Wozniacki bare kunne prøve å dunke dem tilbake på improvisert vis, som om hun viftet med fluesmekkeren.»
  10. Juni 2015, Wawrinka-Djokovic, French Open. «Før kampen hadde jeg ingen favoritt. Utover kampen vippet jeg over i Wawrinka-leiren. Hvorfor? Jeg liker hvordan Wawrinka har sprengt tennisverdenens oppfatning om at sporten handler om (og dette uttrykket er du lei av) de fire store: Federer, Djokovic, Nadal og Murray. I kvartfinalen feide han Federer av banen, i finalen gjorde han det samme med den suverene verdensener Djokovic. (Og den pysj-aktige drakten hans er herlig ujålete.)»
  11. Januar 2017, Federer-Nadal, Australian Open. «Det rare var at Federer ikke gikk sur. For sur og oppgitt pleier han å bli i femsettskampene mot Nadal, på ett eller annet tidspunkt. Han falt bak 1-3 i femte sett, og Nadal reddet seg unna en god del breakballer, igjen og igjen med fantastiske poeng når han trengte det mest.»
  12. Juni 2017, Ostapenko-Halep, French Open. «Ostapenko er turneringens sensasjon, og ingen artikler unngår å skrive hvor hardt hun slår. Jeg liker spesielt godt den sveipende forehanden hennes, hvor hun feier gjennom ballen uten å stresse, men får enorm fart på ballen. Og etter hvert ble jeg også betatt av backhanden hennes, særlig den korte, skarp diagonale ut av Haleps backhandhjørne. Og alle forehandene hun tok i hodehøyde, og slo nesten flatt framover og ned i Haleps bane. For en spiller!»
  13. Januar 2018, Federer-Cilic, Australian Open. «Overtro er ikke overtro hvis den kan underbygges av fakta. Mitt nærvær foran tv-skjermen får Roger Federer til å spille dårlig. I 2011 kom jeg hjem fra jobb sent på kvelden for å se slutten av Federers semifinale mot Djokovic i US Open. Det er den kampen hvor Djokovic redder to matchballer og sender Federer ut. I finalen mot Cilic i dag hadde Federer cruiset gjennom første sett, uforklarlig kastet bort det andre, vunnet det tredje og hadde et break i begynnelsen av fjerde. Kommentatorene snakket om at det gikk mot slutten, de visste selvsagt ikke at jeg akkurat hadde slått på. Federer tapte fem game på rad, og hele settet. Jeg tok en joggetur.»
  14. Juni 2018, Nadal-Thiem, French Open. «Et annet fast moment i en Nadal-gruskamp er det øyeblikket hvor motstanderen begynner å kaste lange og hyppige blikk mot tribunen og folkene sine der, gjerne akkompagnert av en god remse med gloser og «hva faen skal jeg finne på»-håndbevegelser. Thiem havnet der ganske tidlig, og jeg hadde aldri følelsen av at han trodde på seier. «
  15. Januar 2019, Djokovic-Nadal, Australian Open. «Djokovic har lånt øre til Karl Rove, PR-manager for president George W. Bush, som mente at det var lurt å angripe motstanderens styrke. Djokovic er ikke redd for å slå til Nadals fryktede forehand, og allerede der har han et lite mentalt overtak.»
  16. Juni 2019, Nadal-Thiem, French Open. «Rafael Nadals gruskamper mot de beste spillerne (Federer, Djokovic, Thiem) pleier å inneholde mange poeng hvor Nadal ligger langt bak eller ute i siden av banen, og sender tilsynelatende umulige baller utagbart tilbake. Kampen mot Thiem i dag hadde sånne poeng, bevares. Mer overraskende var det at Nadal oftere var den som sto nær grunnlinja og drev Thiem rundt. Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg dette. Tidlig i første sett begynte jeg å rope «du kan ikke vinne kampen fra bak der!» til Thiem.»