ATP Cup begynner nå

(torsdag ettermiddag:)
Kom igjen, Åsmund. Ikke hør på den lille negative fyren på skulderen din. ATP Cup blir kjempegøy!

Jeg prøver. Passelig hardt, har ikke så mye energi etter jula. ATP Cup er en ny oppfinnelse av året. Det er en nasjonsturnering for menn, og spilles de neste ni dagene i tre ulike byer i Australia. Det skal spilles topptennis igjen! Gøy! Kom igjen!

Det er ikke mange ukene siden Davis Cup ble spilt, også det en nasjonsturnering for menn, som for sikkerhets skyld hadde et nytt format av året. At ATP Cup kommer nå, sier litt om en sport hvor det ikke snakkes så mye sammen på bakrommet. Eller at det ikke ikke finnes noen übersjef der oppe som kan si at det er tullball å ha to så like turneringer rett etter hverandre. ATP Cup drives av herrenes organisasjon (ATP) og Davis Cup av det internasjonale tennisforbundet (ITF). Når de beste spillerne allerede nå foreslår at de to turneringene slår seg sammen, håper jeg de tar til fornuft. Det finnes også en organisasjon for kvinnene, WTA, som har sin nasjonsturnering, Fed Cup. Rettelse: Fed Cup organiseres av ITF.

Tennis har fire hjørnesteiner, og det er de fire Grand Slam-turneringene. Davis Cup har vært en kollektiv bonus til dette,  men jeg tror ikke du finner den spiller i verden som heller ville ha vunnet Davis Cup enn en Grand Slam-turnering. Og tennis er en individuell idrett, folks sympatier går på kryss av landegrensene på en helt annen måte enn i lagidrett.

Og dessuten (gneldre, klage, sutre…)

(fredag morgen:)
Casper Ruud slo John Isner! Himmel! Tennis! Bring it on! Endelig er vi i gang!

2010-19: De fantastiske tre

Tennis.com kåret Novak Djokovic til tiårets herrespiller, og det er selvsagt helt riktig. Da dette tiåret begynte, hadde han én Grand Slam-tittel. Han var mest kjent for å veikne til ved de store anledningene, og var en blek treer bak duopolet Roger Federer/Rafael Nadal.

Nå? Djokovic er mannen som kommer tilbake fra alle nedturer, fysiske og psykiske. Han er sportens tittelgrabbende, lavkarabospisende seiersmaskin. Han ligger litt bak de to andre i antall Grand Slam-titler. Hvem av dem som kommer til å ha flest når karrierene er over, er fortsatt et åpent spørsmål. Jeg holder en knapp på Nadal. Djokovic er ett år yngre (født 1987), Federer er fem og seks år eldre enn dem.

Duellen mellom Nadal og Djokovic vil trolig bli avgjort av hvem av dem som orker å holde på lengst. Foreløpig har ingen i noen av de to-tre neste generasjonene detronisert dem, selv om mediene elsker å peke på den neste store på denne tida av året. Akkurat nå er det Stefanos Tsitsipas, som vant ATP-sluttspillet i november. For et par år siden var det Grigor Dimitrov da han vant samme turnering. De har like mange Grand Slam-titler: Null. Jeg liker Mats Wilanders motto om at for å være favoritt til en Grand Slam-turnering, må man ha vunnet en før.

Her er Federer, Nadal og Djokovics 2010-19:

2010-19: Et halvt tiår med Casper Ruud

Casper Ruud klatrer oppover ATP-rankingen år for år. Nøyaktig hvor god han kan bli, er vanskelig å si.

Ruud er allerede en etablert topp 100-spiller. Der inne er ikke nivåforskjellen så stor, bortsett fra de 10-15 øverste plassene. Et par gode turneringer, og Ruud vil klatre raskt mot det nivået. Og bak ham er det et kobbel med spillere som har de samme ambisjonene.

Foreløpig synes jeg Ruud har litt for store huller i spillet sitt til å etablere seg blant de aller beste. Han havner fort på defensiven på backhandsiden, og mot gode servere på raske underlag. Men Ruud har mange år på seg.

Ruud har vært en del av den norske tennisoffentligheten i fem-seks år. Her er noen av sakene jeg skrev om Casper Ruud i årene 2010-19, i kronologisk rekkefølge.

14. juni 2015: Ny norske tennishåp, og denne gangen er det alvor: «Ruud ble introdusert på NRK Lørdagsrevyen med at han har som mål å bli verdens beste tennisspiller. Klisjeen «en kamp om gangen» har fått mye pepper, men er ikke det en sunnere innstilling? Hvis du alltid vinner den neste kampen din, blir du til slutt verdensener.»

17. februar 2016: Det er på tide å skrive litt om Casper og Christian Ruud: » Hvilken tennis spiller Casper Ruud? Jeg har bare sett ham i små klipp her og der. Høyrehendt, tohåndsbackhand, jeg tipper med stor stabilitet og få feilslag. Akkurat nå er Ruud ranket 1148 i verden, og han er verdens beste junior.»

23. desember 2016: De ti mest leste sakene på tennisbloggen i 2016. «Ruuds marsj oppover rankingen er en av de mest spennende historiene i norsk idrett akkurat nå.»

14. januar 2017: Casper Ruud ble servet av banen (kvalik til Australian Open mot Reilly Opelka): «Ruud har ikke klart å få Opelka til å tvile på egen serve, og Opelka vant 11 av 12 poeng ved nettet i det første settet. Dette ser ikke spesielt lyst ut for Ruud, som ikke får noen rytme i denne kampen. Opelka styrer, gjør feil og slår vinnerne.»

9. april 2017: Norge – Danmark i Davis Cup i Stavanger. «Etter at Norge spilte seg godt inn mot slutten av andre, mistet Ruud litt grepet i begynnelsen av det tredje. Han tapte serven i det første gamet, og like etterpå startet han en lang diskusjon med dommeren om en dansk smash var inne eller ute. Forståelig frustrasjon etter at det andre settet ikke dro medgangen med seg over i det tredje. Men Ruud klarte ikke å bruke frustrasjonen sin til noe annet enn å diskutere med dommeren – danskene seilte videre mot en til slutt grei 3-1-seier.»

24. mai 2017: Nedtur på bane 6 for Casper Ruud (kvalifisering til French Open): «Janviers taktikk var enkel: Slå mot Ruuds backhand, som er merkbare svakere enn forehanden. Jeg håper Ruud også har folk i teamet som kan jobbe med det han gjør mellom poengene. Ruud utstråler lite glede når han vinner poeng, men desto mer frustrasjon når ting går dårlig.»

7. november 2017: Federico Coria mot Casper Ruud (kamprapport). «Coria fortsetter å mate på ned i Ruuds backhandhjørne. Corias forehand er ikke så fryktelig sterk at Ruud skal passe seg så veldig for den, synes jeg. Ruud får 30-30, og poenget nå er viktig. Coria løper opp en god stoppball fra Ruud, og får gameball til 40-30. Når mye står på spill, går Coria til plan A: Sterkt overskrudde baller ned i Ruuds backhand. Det virker, Ruud slår ut og taper gamet.»

14. januar 2018: Ruud mot Ernesto Escobedo (kvalifisering til Australian Open): «Ruud tar de to første poengene, og er i siget. Forehandvinner ut av banen til 40-0. Denne kampen virker å bli avgjort her. Enda en forehandvinner diagonalt ut av banen vekk fra Escobedos forehand, og 3-0 til Ruud. Norge! Norge! Norge!»

8. januar 2019: Casper Ruud mot Henri Laaksonen (kvalifisering til Australian Open): «Kampen viste noe av Ruuds svakheter: Laaksonen fikk ikke inn så mange førsteserver, men vant 22 av 23 poeng på førsteserven. Han vant også 63 prosent av andreservepoengene sine. Ruud klarte ikke å få en eneste breakball, mens Laaksonen satte 3 av de 7 breaksjansene han fikk. Det var en overkjøring, hvor Laaksonen spilte godt når han måtte, og hele tiden med stor aggressivitet.»

14. april 2019: Ruud mot Daniel Elahi Galan (Houston): » Masse selvtillit i Ruuds spill og kroppsspråk nå. Det siste poenget i gamet tar han med en sjelden serve og volley-manøver, hvor han setter volleyen i en vidåpen bane. Enkelt!»

31. mai 2019: Casper Ruud mot Roger Federer (French Open): «Federer brøt først i det sjuende gamet, da han passerte Ruud to ganger ved nettet. Det var i de neste gamene at kampen i praksis ble tapt for Ruud. Han hadde en breaksjanse i det påfølgende gamet, men Federer servet seg ut av problemene. Federer tok settet 6-3, og tok de tre første gamene i andre sett på bare ni minutter.»

15. oktober 2019: Casper Ruud mot Filip Krajinovic (Stockholm Open): «Ruud tapte 3-6, 5-7 mot Filip Krajinovic fra Serbia. Det er ingen katastrofe, for Krajinovic er ingen lettvekter og er en spiller av typen som Ruud har hatt problemer med før: Stor, sterk, hardtslående og høytsatsende. Krajinovic ser etter åpninger for å slå vinnerslag, og er lite interessert i å holde det gående fra bak i banen. Det er en type spillere Ruud ikke liker å møte, og særlig ikke på raske dekker som dette.»

2010-19: Feil, feil, feil osv.

Jeg ser tilbake på det jeg har skrevet på tennisbloggen i årene 2010-19. Før skrev jeg noen ganger saker hvor jeg prøvde å forutse utfallet av kamper. Lavpunktet i denne virksomheten var forhåndssaken før finalen av US Open i 2009, mellom Federer og Del Potro. Der bommet jeg på det aller meste.

2010-19 er slutt, og jeg tar noen blikk i bakspeilet for å se hva jeg har skrevet i løpet av disse ti årene.

For noen år siden erklærte jeg at jeg skulle slutte å spå utfallet av kamper. Denne formen for glasskuleskriving er verdiløs, les mer om det i mitt prinsippfaste innlegg fra 2018.

Før den tid skrev jeg noen ganger saker hvor jeg prøvde å forutse utfallet av kamper. Lavpunktet i denne virksomheten var forhåndssaken før finalen av US Open i 2009, mellom Federer og Del Potro. Der bommet jeg på det aller meste:

  • «Jeg tror Federer vinner finalen.» Han tapte.
  • «Jeg tipper det blir et tett første sett, muligens med tie-break.» Federer vant første sett 6-3.
  • «Jeg tror Del Potro må vinne i tre eller fire sett dersom han skal klare dette.» Del Potro vant i fem sett.
  • «Dersom Federer vinner første sett, tror jeg han tar kampen ganske problemfritt.» Han vant første sett. Han tapte kampen.
  • «Hvis motgangen kommer i form av Del Potro-bomber på linjene i game etter game, kan Federer tape. Men jeg tror ikke Del Potro klarer å spille på et så høyt nivå så lenge.» Del Potro vant i fem sett.

Ups! 2009 faller utenfor 2010-19. Men presisjon har aldri vært min sterke side.

2010-19: Ti år, seksten Grand Slam-finaler

Under emneknaggen kamprapporter har jeg skrevet om tenniskamper siden 2004. Her er seksten Grand Slam-finaler jeg så de siste ti årene, i kronologisk rekkefølge.

2010-19 er historie. Ti-tallet? Årtusenets tenår? Greit for meg.

De aller fleste tenniskamper blir ikke husket av flere enn de to/fire som spilte, ofte ikke det engang. Andre glir inn i historien som kollektive minner, fordi de spilles på de største arenaene, i de største turneringene.

Under emneknaggen kamprapporter har jeg skrevet om tenniskamper siden 2004. Her er de 16 Grand Slam-finalene jeg så de siste ti årene, i kronologisk rekkefølge. Og litt om hva jeg skrev den gangen de ble spilt.

Når jeg har lett opp disse artiklene, slår det meg at selv Grand Slam-finaler kan glemmes. Victoria Azarenka, anyone?

  1. Januar 2010, Federer-Murray, Australian Open. «Federer fortsetter å dominere, mens de andre i hans generasjon falmer. Hvor mange GS-titler kan Federer vinne før han gir seg? Plutselig er ikke 20 et helt vilt tall lenger.
  2. Juni 2010, Nadal-Berdych, Wimbledon.«Statistikken for andre sett var helt sprø: Fram til siste game hadde ikke Nadal hatt en eneste breaksjanse – null! – og så forærer Berdych ham tre settballer på rappen i det siste gamet. Det finnes et engelsk ord for dette: Choking.»
  3. September 2011, Stosur-Serena Williams, US Open. «Anyway, det var her i begynnelsen av andre sett at kampen kunne snudd, men da Stosur klarte å avverge tre breakballer mot seg på 1-2, falt kampen tilbake i sporet fra første sett. Det er ikke ofte jeg ser Serena Williams så plaget av en serve som noen av kickerne Stosur løftet opp i ansiktet hennes.»
  4. Januar 2012, Azarenka-Sharapova, Australian Open. «Det ble en skikkelig nedtur. Jeg har ingen sterke sympatier for noen av dem, men setter pris på en god fight. Helt fram til 4-0 for Azarenka i andre sett ventet jeg på en snuoperasjon for Sharapova. Den kom aldri. Sharapova virket merkelig tam, både i poengene og mellom dem. Hvor var den knyttede neven og det intense blikket?»
  5. September 2012, Serena Williams-Azarenka, US Open. «Hvor tapte Victoria Azarenka denne finalen? Det var på 5-3, 30-30 i Serenas servegame. Azarenka jobbet seg inn i en ballveksling, og fikk en grei ball mot forehanden. Hun slo den rett ned linjen, men traff nettet. Litt senere var gamet Serenas, og Azarenka skulle serve for kampen på 5-4. «Ikke stress!» ropte jeg i stolen da hun gikk for å serve, men Victoria hørte ikke på meg. Hun tapte de tre første poengene i servegamet sitt, og Serena brøt tilbake.»
  6. Juni 2013, Serena Williams-Sharapova, French Open. «Kyllingfrikassé er ingen stor kunst, det er bare å kaste ingrediensene i ei gryte og la komfyren gjøre resten. Kyllingfrikassé  kan aldri gå helt galt. og det kunne ikke gå galt for Serena Williams i går, heller. Jo, da settsifrene 6-4, 6-4 mot Maria Sharapova ser i det minste ut som en jevn kamp, men kamuflerer den underliggende dominansen som Serena sto for.»
  7. Juni 2013, Murray-Djokovic, Wimbledon. «Du vet du har et psykisk overtak på motstanderen når han prøver på ting som ligger langt utenfor komfortsonen. Hva mente Novak Djokovic med de stadige nettangrepene sine i finalen mot Andy Murray?»
  8. Juni 2014, Djokovic-Federer, Wimbledon. «Bare på ett tidspunkt så det lovende ut: Da Federer tok hjem det fjerde settet, etter en opphenting fra 2-5 som kom helt ut av det blå. Jeg satt ytterst på stolen og begynte å tenke store ting. I begynnelsen av femte sett skar Djokovic grimaser og ristet på høyrefoten. Den gamle Djokovic, han som pleide å trekke seg fra kamper, ville kanskje kastet inn håndkleet her. Den nye Djokovic, som vi har kjent siden 2011, gjør ikke det.»
  9. September 2014, Serena Williams-Wozniacki, US Open. «Fluer. Underveis i kampen mellom Serena Williams og Caroline Wozniacki tenkte jeg på fluer, for det så ut som det var det Wozniacki prøvde å bli kvitt. Serena Williams´ slag kom så fort at Wozniacki bare kunne prøve å dunke dem tilbake på improvisert vis, som om hun viftet med fluesmekkeren.»
  10. Juni 2015, Wawrinka-Djokovic, French Open. «Før kampen hadde jeg ingen favoritt. Utover kampen vippet jeg over i Wawrinka-leiren. Hvorfor? Jeg liker hvordan Wawrinka har sprengt tennisverdenens oppfatning om at sporten handler om (og dette uttrykket er du lei av) de fire store: Federer, Djokovic, Nadal og Murray. I kvartfinalen feide han Federer av banen, i finalen gjorde han det samme med den suverene verdensener Djokovic. (Og den pysj-aktige drakten hans er herlig ujålete.)»
  11. Januar 2017, Federer-Nadal, Australian Open. «Det rare var at Federer ikke gikk sur. For sur og oppgitt pleier han å bli i femsettskampene mot Nadal, på ett eller annet tidspunkt. Han falt bak 1-3 i femte sett, og Nadal reddet seg unna en god del breakballer, igjen og igjen med fantastiske poeng når han trengte det mest.»
  12. Juni 2017, Ostapenko-Halep, French Open. «Ostapenko er turneringens sensasjon, og ingen artikler unngår å skrive hvor hardt hun slår. Jeg liker spesielt godt den sveipende forehanden hennes, hvor hun feier gjennom ballen uten å stresse, men får enorm fart på ballen. Og etter hvert ble jeg også betatt av backhanden hennes, særlig den korte, skarp diagonale ut av Haleps backhandhjørne. Og alle forehandene hun tok i hodehøyde, og slo nesten flatt framover og ned i Haleps bane. For en spiller!»
  13. Januar 2018, Federer-Cilic, Australian Open. «Overtro er ikke overtro hvis den kan underbygges av fakta. Mitt nærvær foran tv-skjermen får Roger Federer til å spille dårlig. I 2011 kom jeg hjem fra jobb sent på kvelden for å se slutten av Federers semifinale mot Djokovic i US Open. Det er den kampen hvor Djokovic redder to matchballer og sender Federer ut. I finalen mot Cilic i dag hadde Federer cruiset gjennom første sett, uforklarlig kastet bort det andre, vunnet det tredje og hadde et break i begynnelsen av fjerde. Kommentatorene snakket om at det gikk mot slutten, de visste selvsagt ikke at jeg akkurat hadde slått på. Federer tapte fem game på rad, og hele settet. Jeg tok en joggetur.»
  14. Juni 2018, Nadal-Thiem, French Open. «Et annet fast moment i en Nadal-gruskamp er det øyeblikket hvor motstanderen begynner å kaste lange og hyppige blikk mot tribunen og folkene sine der, gjerne akkompagnert av en god remse med gloser og «hva faen skal jeg finne på»-håndbevegelser. Thiem havnet der ganske tidlig, og jeg hadde aldri følelsen av at han trodde på seier. «
  15. Januar 2019, Djokovic-Nadal, Australian Open. «Djokovic har lånt øre til Karl Rove, PR-manager for president George W. Bush, som mente at det var lurt å angripe motstanderens styrke. Djokovic er ikke redd for å slå til Nadals fryktede forehand, og allerede der har han et lite mentalt overtak.»
  16. Juni 2019, Nadal-Thiem, French Open. «Rafael Nadals gruskamper mot de beste spillerne (Federer, Djokovic, Thiem) pleier å inneholde mange poeng hvor Nadal ligger langt bak eller ute i siden av banen, og sender tilsynelatende umulige baller utagbart tilbake. Kampen mot Thiem i dag hadde sånne poeng, bevares. Mer overraskende var det at Nadal oftere var den som sto nær grunnlinja og drev Thiem rundt. Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg dette. Tidlig i første sett begynte jeg å rope «du kan ikke vinne kampen fra bak der!» til Thiem.»

Rekordjevnt da Thomas Ergo vant tennisbloggens 2019-konkurranse

Thomas Ergo er vinneren av tennisbloggens tippekonkurranse for året 2019. Har du lyst å delta i 2020-konkurransen? Spørsmålene er klare.

Sesongen er slutt, og også her i spaltene gjøres det opp status:

For andre år på rad inviterte jeg dere til å gjette hvordan tennisåret kommer til å bli. Tre deltakere hadde fem rette i tennisbloggens «spå 2019»-konkurranse. Av disse var det Thomas Ergo som kom nærmest å gjette hvilken ranking Casper Ruud ville ha ved årsslutt, og vi gratulerer!

Alle resultatene kan dere se her:

Dette var spørsmålene for 2019-sesongen:

1. Hvem vinner Australian Open 2019 for menn, Novak Djokovic eller noen andre?
FASIT: 127 mot 1 høres ut som feige lag, men det var Djokovic som vant, etter en utrolig finale mot Rafael Nadal.

2. Hvem vinner French Open 2019 for menn, Rafael Nadal eller noen andre?
FASIT: 127 mot 1 høres ut som feige lag, men det var Nadal som vant, etter en utrolig finale mot Dominic Thiem.

3. Naomi Osaka vant US Open i 2018. Kommer hun til å vinne en eller flere Grand Slam-turneringer i 2019?
FASIT: Jajamenn, det skjedde allerede i Australian Open. Resten av året var ikke like fabelaktig, men en sesong med Grand Slam-tittel er et godt år uansett hvordan man ser på det.

4. Hvor kommer Roger Federer til å være ranket ved årsslutt? Her var alternativene 1-2, 3-5, 6-10 og 11 eller dårligere.
FASIT: Federer er nummer tre, godt bak Nadal og Djokovic. De aller fleste prikket inn denne.

5. Andy Murray og Stan Wawrinka har falt ut av verdenstoppen. Hvordan kommer de til å gjøre det på rankingen 2019?
FASIT: Ingen av dem er i topp 10. Murray la opp i januar, men gjorde et fint comeback allerede i høst. Han er nummer 126 akkurat nå. Wawrinka er ranket nummer 16.

6. Caroline Wozniacki og Simona Halep vant sine første Grand Slam-turneringer i 2018. Hvordan går det i 2019?
FASIT: Halep vant Wimbledon, Wozniacki hadde et skuffende 2019 er nå ranket så langt nede som 37.

7. Tie-breaker: Hva blir Casper Ruuds ranking ved årsslutt 2019? (skriv et tall)
FASIT: Casper Ruud er ranket 54 i verden. Av de tre som hadde fem av seks riktige, var ingen særlig treffsikre. Thomas Ergo tippet 80, som er 26 plasser unna, men likevel nærmere enn de to andre med like mange poeng. De hadde Ruud på 100. og 184. (!) plass. Den norske optimismen var ikke særlig stor; kun én av deltakerne i årets tippekonkurranse hadde Ruud høyere enn 55. plass.

NB: Hvis noen tror det å skrive tennisblogg fører til klarsyn, så er ikke det tilfelle. Jeg fikk 2 poeng.

Årets vinner: Thomas Ergo

Når Ergo ikke driver sine motstandere fra hjørne til hjørne i Stavanger tennishall, tjener han til livets opphold som journalist i Stavanger Aftenblad. Trofaste lesere vil huske at det var NRK P2s kulturreporter Jostein Gjertsen som vant fjorårets konkurranse.  Gamle fordommer om en kunnskapsløs fjerde statsmakt kan altså trygt begraves.

Ergo var ringside på ATP-sluttspillet i London i november.

-Hvem imponerte deg mest i London?

-Tsitsipas. Utrolig hvor kald og proff han er på viktige baller. Tror han reddet elleve av Federers 12 breakballer. Han har de ekstreme vinneregenskapene talentfulle spillere som Dimitrov og til og med Zverev mangler.

-Du har vunnet en rekke priser for den gravende journalistikken din. Hvis Aftenbladet hadde gitt deg et halvt år og romslig budsjett til å grave i profesjonell tennis, hva ville du gått løs på?

-Da kunne jeg tenkt meg følgende story: Fra januar 2020 får jeg være flue på veggen når Djokovic og hans team lader opp til – og han vinner – Australia Open. Fra april til og med finalen i French Open følger jeg Nadal. Og gjett hvilken spiller og team jeg hopper over til rett etter at Gruskongen har herjet på Roland Garros? Etter at Mesteren har tatt sin niende og siste Wimbledon-tittel, drar jeg på hytta i en måned og skriver. Det blir en dyptpløyende, underholdende og forhåpentligvis innsiktsfull feature om vinnernes vesen. Så da gjenstår det bare å overbevise redaksjonsledelsen – og ta en telefon til Federer og co.

-Har du en dristig spådom for tennisåret 2020?

-Jeg håper selvsagt Federer vinner enten OL eller Wimbledon, men tipper mer realistisk han kommer til finalen i en av dem, og at han i Tokyo (OL) varsler at han vil legge opp ved sesongslutt.

Er årets seier til Thomas Ergo starten på en Nadal-aktig evighetsrekke av triumfer, eller er han tennistippingens Andres Gomez? Hvis du vil prøve å vippe ham av tronen til neste år, svar på disse spørsmålene:

Challenger-turnering til Bergen i 2020

Alle storheter har begynt på bunnen. Den neste Nadal eller Djokovic kommer kanskje til Bergen neste år.

Denne uka kom nyheten om at det skal spilles ATP-tennis i Bergen neste år. Hurra!

Dette er det som er kjent:

  • Det er snakk om en Challenger 90-turnering.
  • Turneringen skal spilles i oktober/november 2020.
  • Casper Ruud skal være med.

Challenger-nivået er det nederste på ATP-stigen. At turneringen i Bergen blir en Challenger 90, betyr at vinneren får 90 ATP-poeng. Grand Slam-turneringene gir flest rankingpoeng, med 2000 poeng til vinneren.

Arrangøren som drømmer om å få 20.000 tilskuere til å se tennis på Brann stadion en gang i framtiden, setter jeg på kontoen for bergensk optimisme. (Hovedbanen i Wimbledon tar 15.000 tilskuere.)

En gammel sannhet er at hjulene holder på å falle av på tennisvognene når kalenderen viser oktober og november – spillerne er dauslitne etter en lang sesong.

Jeg vet ikke om det stemmer på Challenger-nivå. Dette er spillere som alltid er sultne på spill og rankingpoeng, tennisens evige klatrere.

Jeg er litt spørrende til Casper Ruuds rolle i dette. Han er viktig for å gi turneringen prestisje. Men hvis utviklingen hans fortsetter, vil han etter hvert være for stor til å ha sportslig utbytte av å spille Challenger-turneringer.

I første omgang må Bergen konsentrere seg om å lage en knallgod turnering i 2020. Det er to sportslige forutsetninger som er viktige:

Thomas Enqvist
Thomas Enqvist (flickr.com).

For det første: Hvis arrangørene i Bergen er smarte, prøver de å få inn en gammel storhet på vei tilbake. En kikk på vinnere og finalister i årets Challenger-turneringer viser at det var mange kjente fjes ute på veien: Dustin Brown (slo Nadal i Wimbledon en gang), Donald Young (en gang verdens mest hypede unge spiller), Andrey Rublev (som slo Federer senere på året), Marcos Baghdatis (finalist Australian Open 2006), Filip Krajinovic (stabil topp 50-spiller og finalist i ATP-turneringen jeg var på i Stockholm) og evigunge Tommy Robredo.

For det andre: Hvis arrangørene i Bergen er smarte, bruker de det neste året på å fortelle at Challenger-nivået er stedet hvor man får se morgendagens stjerner på nært hold. Spillerne som deltok i  Challenger-turneringene i Bergen 1988-90 ble store senere:

Bergen staged three Challenger tournaments between 1988-90, gathering the players like Petr Korda, Nicklas Kulti, Paul Haarhuis, MaliVai Washington, Mark Woodforde, Eric Jelen, Thomas Enqvist and Richard Krajicek. (Tennisworldusa.org)

Dette er kjente navn for tenniskjennere. Petr Korda vant Australian Open 1998. Richard Krajicek vant Wimbledon i 1996 mot MaliVai Washington. Thomas Enqvist spilte finale i Australian Open 1999. Mark Woodforde er en av tidenes beste doublespillere.

Alle storheter har begynt på bunnen. Den neste Nadal eller Djokovic kommer kanskje til Bergen neste år.

Djokovic – Federer, ATP-sluttspillet 2019

Jeg så kampen mellom Roger Federer og Novak Djokovic i ATP-sluttspillet 2019.

Tennis på tv:
Roger Federer – Novak Djokovic 6-4, 6-3
Gruppespill, ATP-sluttspillet 2019

Utgangspunktet for denne kampen er enkelt: Vinneren går til semifinale, taperen er ferdig for sesongen. Federer har slitt mot Djokovic i flere år, men innendørs skal han vel ha en sjanse?

Første sett

Djokovic – Federer 1-0: Federer får en breaksjanse allerede i første game, etter en tilsynelatende trygg 40-15-ledelse for Djokovic. Djokovic holder likevel. Alle minus Djokovics team på arenaen ønsker at Federer skal vinne. Akkurat som de gjorde på årets Wimbledon-finale.

Djokovic – Federer 1-1: «Roger Federer to serve», og publikum jubler. Korte poeng, og Federer kommer seg raskt til 40-15, og avslutter gamet med to ess. Grei start.

Djokovic – Federer 1-2: To dobbeltfeil for Djokovic åpner gamet. Federer får en breaksjanse etter en 2017-aktig knallhard backhand, og BRYTER Djokovic med en like fantastisk kule fra backhandsiden, i kampens til nå beste duell.

Djokovic – Federer 1-3: Djokovic får 30-30, men to gode server av Federer gir ham gamet. Federer er flink til å hakke opp spillet med mye underskru (slice) på backhanden. En undervurdert egenskap hos Federer er hans lange armer ut i sidene når han er på defensiven.

Djokovic – Federer 2-3: Kraftig jubel når Djokovic holder. Jeg tror det er fordi Federer uansett leder, og fordi gamet ble avsluttet med et lekent poeng ved nettet. Begge leser hverandres lure påfunn omtrent før de er blitt utført, men så er det også 49. gang de spiller mot hverandre. Dette ser ut til å bli jevnt.

HVORFOR SPILLES SWEET CHILD O´ MINE OVER HØYTTALERANLEGGET I PAUSEN????

Djokovic – Federer 2-4: Federer avslutter gamet med det rareste av serve-ess, en ball som så ut til å ha verdens største overskru, og skjøt rett ut av banen til venstre for Djokovics backhand.

Djokovic – Federer 3-4: Et par oohhhh!-poeng fra Federer, men Djokovic setter en avgjørende backhand på 30-30, og holder. Federer kan vel ikke fortsette like enkelt i sine egne servegame som han har hatt det til nå?

Djokovic – Federer 3-5: Federer tar de to første poengene, før han slenger inn et ess. Han kan vel ikke tape dette settet? Til og med andreservene til Federer gir Djokovic problemer, og Federer holder lett, enda en gang.

Djokovic – Federer 4-5: 0-30 for Federer, to poeng fra settet, og arenaen holder på å gå av hengslene (okei, ikke helt, da. De er britiske.) På 15-30 gjør Federer dagens første dårlige vurdering, når han blir for fiks med en stoppball. Djokovic krabber seg tilbake til 40-30, og sender en serve rett i kroppen på Federer. Nå blir det spennende. Jeg aner litt nerver for Federer.

HVORFOR SPILLES I STILL HAVEN´T FOUND WHAT I´M LOOKING FOR PÅ HØYTTALERANLEGGET I PAUSEN??

Djokovic – Federer 4-6: Nerver? Nei da, Federer server Djokovic av banen, og vinner ALLE DE FIRE POENGENE i servegamet sitt. Første sett til Federer. Smilefjes.

Andre sett

Djokovic – Federer 4-6, 1-0: Okei. Nytt sett. Jeg regner med at Federer ikke får det like enkelt. 15-30 når Djokovic slår en forehand langt ut. Er det kampen mot Thiem som fortsatt plager ham? Federer skyfler to backhander over i neste poeng, men Djokovic klarer ikke å gjøre noe med dem, og Federer får to breaksjanser. Den første bommer Federer på med forehanden, på den andre kommer Federer til nettet på en dårlig angrepsball og blir passert. Federer bommer enda en gang, og dette gamet føles viktig. Djokovic holder til slutt.

Djokovic – Federer 4-6, 1-1: To raske poeng for Federer åpner gamet. Dette er det fine med toppidrettsfolk, de drasser ikke med seg negativ mental bagasje, at Federer hadde breaksjanser i forrige game virker ikke å plage ham. Djokovic slår en perfekt retur og tar seg til 30-40. Og rett etter er Federer hakket for svak på forehanden, og det er deuce. Dette begynner å bli jevnt. To gode server gir gamet til Federer.

Djokovic – Federer 4-6, 2-1: Djokovic åpner med to forehandvinnere ned i Federers backhandhjørne, og kan puste lettere. Høyt nivå nå. Det må føles spesielt gøy for Federer å slå backhandvinnere ned i Djokovics backhand. Djokovic avslutter med en innpisket forehand fra eget backhandhjørne ned i Federers forehand. Et slag av typen jeg kunne prøvd på 142 ganger uten å klare.

Djokovic – Federer 4-6, 2-2: Kommentatorene snakker om at Federer er på vei ned i denne kampen, og Djokovic gnager ham mer på leggen nå. 15-30. 30-30. Djokovic får en breaksjanse med en forehand som han slår til en vinner selv med god margin til linjene. Hm. Federer redder seg ut av det med en nydelig forehand som han slår mens han beveger seg bakover i eget backhandhjørne – 38 år gammel. Strålende serving gir Federer gamet, men dette er ikke lenger enveiskjøring.

Djokovic – Federer 4-6, 2-3: Federer tar de to første poengene, og publikum prøver å juble ham fram. Federer strekker seg på neste poeng så langt han kan en perfekt forehandretur ned i Djokovics backhand, og får tre breaksjanser. Djokovic redder den første, men den neste tar Federer, når han drar ned farten, får Djokovic til å åpne forehandhjørnet sitt, til hvor Federer sender neste forehand, og bryter!

Djokovic – Federer 4-6, 2-4: Federer vinner de to første poengene raskt, og det tredje med en enkel forehand vekk fra Djokovic, som virker litt treg og uinteressert? Nei, da. Han tar de to neste poengene. Federer er heldig med linja på en forehand, og presser fram en feil slik at han tar gamet. Selv Djokovic kan vel ikke snu dette?

Djokovic – Federer 4-6, 3-4: Djokovic kan virke uinteressert, men tar seg enkelt til 40-15, og det er fortsatt bare ett break i dette settet. Djokovic holder til 3-4. Federer trenger bare holde serve to ganger til, så har han kampen. Med tap for Djokovic i dag er Nadal garantert å ende året som nummer én.

Djokovic – Federer 4-6, 3-5: Å, som publikum ønsker at Federer skal vinne. Når han setter vekk en enkel volley til 15-0, høres det godt i rommet. Federer tar de to neste poengene lett, til 40-0. Han avslutter med et ess som snitsjer innom den ytterste delen av servelinja. Han kan ikke tape dette?

Djokovic – Federer 4-6, 3-6: Federer tar de to første poengene til 0-30, to poeng fra kampen. Når Djokovic måker en forehand ut, har Federer tre matchballer. Djokovic går umotivert til nett på neste poeng, og bommer på en volley – Federer vinner og er i semifinalen!

Tennisbloggen på Stockholm Open

Kungliga tennishallen Stockholm
Kungliga tennishallen Stockholm

Den siste ball er slått i Stockholm Open 2019, og Denis Shapovalov vant. Jeg fikk sett to dager med tennis der. Dette er de svinnende minnenes rapport fra idretten som ble bedrevet på turneringens to nest siste dager.

Stockholm Open spilles i Kungliga Tennishallen. Den ligger nordøst i sentrum av byen, i Östermalm. Det er den minste ATP-turneringen jeg har vært på. Det er én publikumsbane der. Det beste med turneringen er intimiteten. Samme hvor dårlige billetter du får, føles det som du er tett på spillet. Vi hadde plasser på kortsidene, men beveget oss også til langsidene noen ganger. Så lenge du ikke tar plassen til noen som er til stede, kan du sitte stort sett hvor du vil. (Vi så også flere svensker som gikk på rødt lys, så mytene om landets regelslaveri er overdrevet.) Tennishallen ligger i spasertur-avstand fra sentrum, gjennom fine boligområder. Stockholm er en vakker by, det er hundreår med stabilt samfunn og jevn velstandsutvikling satt i stein og tre.

Jeg har vært på Roland Garros tre ganger og Masters i Roma én gang før. Forskjellen fra Stockholm Open er at de to førstenevnte foregår ute. Snakkingen på tribunene der går opp i lufta og vekk. Inne i en hall reflekteres lyden i taket, og det tok litt tid før jeg vennet meg til susingen. Det oppleves litt som å være i et kjøpesenter. Til tider påvirket det spillerne, mer om det senere. Bak hver av kortsidene er det spise- og konferanseopplegg, og til sammen gir det turneringen et visst messepreg.

Vi ankom tennishallen fredag formiddag, og fant plassene våre i trebenkene på tribunen. Ta med sitteunderlag hvis du noen gang skal til Stockholm Open. Billetter er i salg fra midten av mai hvert år, men det så ut som det var noen billetter til salgs på spilledagene også. Uten at du trenger å ligge i kø a la Wimbledon utenfor.

Irritasjon 1: Litt mye snakking på tribunene, og på områdene bak hver kortsidetribune.
Irritasjon 2: Musikk før kampen og i pausene. Er ikke poenget med pausene i tenniskamper at spillerne skal konsentrere seg om hva de skal gjøre i de to neste gamene? Og er høy musikk spesielt konsentrasjonsfremmende? Hvem er det som etterspør denne musikken? Hadde det vært stille, ville kanskje publikum engasjert seg mer verbalt i kampene med tilrop til spillerne, i det eneste tidsrommet hvor de har lov å lage lyd? Nå blir lydrommet i stedet okkupert av en DJ.

Fredag

Filip Krajinovic
Filip Krajinovic
Yoshihito Nishioka
Yoshihito Nishioka

Første kamp: Kvartfinalen mellom Krajinovic og Nishioka. På tv ser Krajinovic farlig, men ganske hengslete og halvtrent ut. I levende live er han en presis slagmaskin som setter motstanderen under press med forehanden sin, jeg fikk følelsen av å se Tomas Berdych´ halvbror i aksjon. Japanske Nishioka hadde aldri en sjanse. Dette var en kamp hvor Krajinovic satt med nøkkelen til seier og tap, og det var ikke første gangen. I motsetning til Casper Ruud holdt Nishioka brukbart følge, uten at det det noen gang var tvil om utfallet. Krajinovic vant 6-3, 6-4.

Sam Querrey
Sam Querrey

Andre kamp: Kvartfinalen mellom Pablo Carreno Busta og Sam Querrey. Tennisspillere kommer i alle fasonger. Sam Querrey sleper kroppen etter seg mellom poengene, men transformeres til toppspiller i det han kaster ballen opp for å serve. Synet av en serve på 220 km/t er ikke noe man glemmer så lett. Resten av spillet hans er ikke like imponerende, og andreserven og breakballene blir Querreys svakheter gjennom kampen. Carreno Busta ser mest ut som en fotballspiller, og spanjolens jevnhet vant kampen. Carreno Busta vant 4-6, 6-1, 6-4.

Tredje kamp: Kvartfinalen mellom Shapovalov og Stebe. Denne fikk vi ikke sett noen ting av, på grunn av treg pizzaservering på en av nabolagets puber. Shapovalov vant 6-0, 6-3.

Janko Tipsarevic
Janko Tipsarevic

Fjerde kamp: Kvartfinalen mellom Sugita og Tipsarevic. Klokka var ganske mye. Tipsarevic spiller sin siste sesong på ATP-touren, og speakeren minnet oss på at dette kunne bli hans siste kamp. Et visst historisk sus kunne anes på tribunen. Eller kanskje jeg heller skal si vorspiel-brus? Det var fredagskveld på läktarna, med mye snakk og tidvise lydras av flaskehauger som tømtes i søppelkasser. Janko Tipsarevic og minst to ganger dommeren ba publikum om å dempe seg. Tipsarevic? Den ene kampen jeg husket med ham, er den mot Federer i Australian Open 2008, hvor Federer vant, men Tipsarevic mørnet ham skikkelig. Tipsarevic er bare muskler, tennismuskler. Leggmusklene breier seg ut rett under kneet, og det ikke den ball han gir opp. Det gjør ikke Sugita heller, men i to og et halvt sett er det mest sammenbitte tenner og mye bomming fra begge. Bak oss sitter to lett brisne svensker og kommenterer hvor jäkla dålig kampen er, når de da ikke prøver å kåre den dårligste spilleren som har vunnet turneringen. (Navnene er lett synlige over den ene langsiden. Mardy Fish og Paradorn Srichaphan var deres heteste kandidater.) Men så, midt i det tredje settet, skjer det ting. Tipsarevic og Sugita begynner å drive hverandre rundt over hele banen, i stadig mer spektakulære poeng, for et publikum som nå er helt stille utenom i jubelen mellom poengene. På den tiende matchballen vinner Sugita. Tipsarevic faller til bakken, kysser banen og leverer Stockholm-helgas beste replikk da han får spørsmål om hva som var hans beste øyeblikk i karrieren: «Det var da Viktor Troicki slo Michael Llodra i Davis Cup-finalen i 2010, og vi (Serbia) vant.» Denne kvelden vant Sugita 6-2, 4-6, 7-6.

Lørdag

Femte kamp: Semifinalen mellom Carreno Busta og Krajinovic. Jeg hadde spanjolen som stor favoritt her. Han holdt unna for store, sterke Sam Querrey, og Krajinovic ville vel også vikle seg inn i det samme nettet av spansk soliditet? Første sett gikk Carreno Bustas vei, men Krajinovic sank ikke ned i frustrasjon, og utnyttet breaksjansene best, mot en stadig blekere spanjol. Krajinovic vant 4-6, 6-3, 6-3.

Sjette kamp: Semifinalen mellom Shapovalov og Sugita. Shapovalov feide gjennom sin kvartfinale, Sugita kom fra en tre timer lang batalje mot Tipsarevic kvelden før. Dette skulle med andre ord være grei skuring for Shapovalov, og det ble det etter hvert også. Men ikke før Shapovalov hadde knust en racket i frustrasjon. Kanadierens enhåndsbackhand var turneringens mest spektakulære slag, uten tvil. Shapovalov spiller med ungdommens manglende klokkertro på metode og grundighet, og det så til tider litt vilt ut, men Sugita hadde ikke mer å by på enn lissepasninger til slag som publikum kunne ooo-e til. Jeg spådde at Krajinovic ville slå Shapovalov i finalen, men der tok jeg feil. På det tidspunktet satt jeg uansett på Arlanda flygplats. Shapovalov vant semifinalen 7-5, 6-2.

Ruud tapte første runde i Stockholm

Casper Ruud tapte 3-6, 5-7 mot Filip Krajinovic fra Serbia. Det er ingen katastrofe, for Krajinovic er ingen lettvekter og er en spiller av typen som Ruud har hatt problemer med før: Stor, sterk, hardtslående og høytsatsende.

Tennis på tv:
Filip Krajinovic – Casper Ruud 6-3, 7-5
1. runde, Stockholm Open 2019

Sist gang jeg så Casper Ruud spille kamp innendørs, var her i Stavanger for to år siden. En ung og til tider småamper Ruud klarte ikke helt å senke skuldrene i møtet med de mer rutinerte, men dårligere rankede danskene.

Nå, da? På fredag, altså om tre dager i skrivende stund, sitter jeg på tribunen i Stockholm for å se kamper i Stockholm Open. Det blir ikke Casper Ruud vi får se, han tapte 3-6, 5-7 mot Filip Krajinovic fra Serbia.

Det er ingen katastrofe, for Krajinovic er ingen lettvekter og er en spiller av typen som Ruud har hatt problemer med før: Stor, sterk, hardtslående og høytsatsende. Krajinovic ser etter åpninger for å slå vinnerslag, og er lite interessert i å holde det gående fra bak i banen. Det er en type spillere Ruud ikke liker å møte, og særlig ikke på raske dekker som dette.

Her er det som havna på notatblokka mi fra start til slutt under dagens kamp mellom Krajinovic og Ruud:

Første sett

Swedish House Mafia (eller beslektet) spilles over PA-anlegget når spillerne kommer inn til blinkende lys. Bør jeg ta med glowsticks til Stockholm? Skandaløst lite publikum. Er ikke Sverige en tennisnasjon, da? Selv om de ligger nede for telling på det sportslige?

Mye sus i lokalet. Har lest på nettet at en del publikummere har klaget på det før. Det høres ut som kampen skal spilles i et kjøpesenter. Lav muzak fra et sted. Tribunene er … trebenker? Må huske å ta med sitteunderlag.

Ruud redder en breakball i første game, og spillerne ber selvsagt allerede om håndkle mellom poengene. Krajinovic har et «større» spilll, det er han som tar initiativet i poengene. Ruud holder til 1-0 etter litt problemer. Krajinovic må ha ATP-tourens minst flashy serve. Snakk om å slenge ballen litt opp i lufta og klaske til den. Det betyr ingenting når den funker. Ruud taper alle poengene i Krajinovics serve, men det må da gå an å angripe den andreserven utover kampen?

Det høres ut som de driver med luftpistolskyting, ikke tennis. Heftig akustikk.

Ruud spiller seg inn i trøbbel, og Krajinovic bryter til 2-1.

Spillerne har hver sin store hvite sofa i pausene, ser ikke ut som det er levert av IKEA.

Krajinovic holder lett serve til 3-1. Ruud følger opp til 2-3, og i pausen senkes lysene (!) og det spilles to minutter med popmusikk igjen. Hvem fant ut at dette er trivselsfremmende faktorer på en tenniskamp?

Krajinovic fyker gjennom sitt servegame til 4-2. Dette er slik innetennis skal være; et servebrudd er som en gullbillett. Bare synd at det er Ruud det går ut over.

Det kryper inn feil i Ruud spill nå. Serven får han lite uttelling på. Et kritisk poeng kommer på 15-30, men Ruud holder til 3-4. I pausen kommenterer nordmannen at det er mange pratsomme publikummere på tribunen. Varför gör dom så där?

Krajinovic er ingen umulig oppgave, men Ruud klarer ikke å ta vare på sjansene han får, og Krajinovic holder til 5-3.

I neste game gnager serberen seg igjen inn i Ruuds serve til 30-30. Krajinovic utfordrer en linjeavgjørelse, og det er fortsatt gravstilt i hallen. Enda en utfordring kommer rett etter, og det er fortsatt tyst. Krajinovic tar settet 6-3, og skal serve først i neste sett. Det ser tungt ut.

Andre sett

Krajinovic holder selvsagt uten problemer til 1-0. Ruud venter fortsatt på sin første breaksjanse. Når Ruud skal serve, kjører han seg inn i 0-40, og mister gamet. I det tredje gamet utfordrer Ruud en av Krajinovics server som er så langt inne at den ikke er borti en eneste linje – desperasjon? Krajinovic holder til 3-0.

Krajinovic slår meg ikke som en spesielt mobil spiller, men Ruud klarer ikke å utnytte det. Krajinovic kjenner ikke på noe som helst ubehag. Ruud holder til 1-3. En graf kommer opp som viser hvor mye lenger inne i banen serberen står enn nordmannen når det gjelder retur at andreserver. Litt for mange poeng begynner med at Ruud presses et godt stykke bak for grunnlinja.

Krajinovic holder serve (bombe!) til 4-1.

Ruud får i neste game 30-0, og klarer å holde serve uten for mye føss. 2-4 nå, og det er faktisk bare ett brudd i settet. Virker usannsynlig at Ruud skal klare å bryte.

Men så, når Krajinovic server: 0-15 på en dobbeltfeil. 0-30 på en forehandfeil. 0-40 på en presset forehandfeil. Krajinovic kommer seg unna de to første breakballene, men omsider bryter Ruud når Krajinovic tuller bort en ball som han hadde full kontroll over. 3-4, og liv i settet igjen.

Ruud tar fire raske poeng i neste game til 4-4!

Krajinovic holder til 5-4, og Ruud må serve for å holde seg i kampen. I pausen senkes lysene og det spilles saksofonmusikk. Skulle ikke dere være våre stilfulle storesøsken, Sverige?

Nå er spillerne jevne, men er det for sent? «Han gjetter riktig på hver eneste forehand», synes jeg mikrofonene fanger opp fra Ruud. Han holder til 5-5. Krajinovic er mindre imponerende nå, men holder serve, og Ruud må igjen serve for å holde liv i kampen. Og akkurat da alt virker lovende, får Krajinovic 0-30 i Ruuds serve, og noen minutter senere smasher han inn matchballen.

Puh.

Men hva betyr det, alt sammen? At Casper Ruud inntil videre er best på grus, hvor han får tid til å sette opp forehanden sin. Han kan bli kneblet på raske dekker, hvor det ikke virker som han kan flate ut slaget og sette motstanderen under press med forehanden slik en del andre kan. Det er nesten en nødvendighet på hardcourt, og kan selvsagt utvikles.