Kategoriarkiv: Herretennis

Roger Federer (Wikimedia Commons)

Djokovic – Federer, ATP-sluttspillet 2019

Tennis på tv:
Roger Federer – Novak Djokovic 6-4, 6-3
Gruppespill, ATP-sluttspillet 2019

Utgangspunktet for denne kampen er enkelt: Vinneren går til semifinale, taperen er ferdig for sesongen. Federer har slitt mot Djokovic i flere år, men innendørs skal han vel ha en sjanse?

Første sett

Djokovic – Federer 1-0: Federer får en breaksjanse allerede i første game, etter en tilsynelatende trygg 40-15-ledelse for Djokovic. Djokovic holder likevel. Alle minus Djokovics team på arenaen ønsker at Federer skal vinne. Akkurat som de gjorde på årets Wimbledon-finale.

Djokovic – Federer 1-1: «Roger Federer to serve», og publikum jubler. Korte poeng, og Federer kommer seg raskt til 40-15, og avslutter gamet med to ess. Grei start.

Djokovic – Federer 1-2: To dobbeltfeil for Djokovic åpner gamet. Federer får en breaksjanse etter en 2017-aktig knallhard backhand, og BRYTER Djokovic med en like fantastisk kule fra backhandsiden, i kampens til nå beste duell.

Djokovic – Federer 1-3: Djokovic får 30-30, men to gode server av Federer gir ham gamet. Federer er flink til å hakke opp spillet med mye underskru (slice) på backhanden. En undervurdert egenskap hos Federer er hans lange armer ut i sidene når han er på defensiven.

Djokovic – Federer 2-3: Kraftig jubel når Djokovic holder. Jeg tror det er fordi Federer uansett leder, og fordi gamet ble avsluttet med et lekent poeng ved nettet. Begge leser hverandres lure påfunn omtrent før de er blitt utført, men så er det også 49. gang de spiller mot hverandre. Dette ser ut til å bli jevnt.

HVORFOR SPILLES SWEET CHILD O´ MINE OVER HØYTTALERANLEGGET I PAUSEN????

Djokovic – Federer 2-4: Federer avslutter gamet med det rareste av serve-ess, en ball som så ut til å ha verdens største overskru, og skjøt rett ut av banen til venstre for Djokovics backhand.

Djokovic – Federer 3-4: Et par oohhhh!-poeng fra Federer, men Djokovic setter en avgjørende backhand på 30-30, og holder. Federer kan vel ikke fortsette like enkelt i sine egne servegame som han har hatt det til nå?

Djokovic – Federer 3-5: Federer tar de to første poengene, før han slenger inn et ess. Han kan vel ikke tape dette settet? Til og med andreservene til Federer gir Djokovic problemer, og Federer holder lett, enda en gang.

Djokovic – Federer 4-5: 0-30 for Federer, to poeng fra settet, og arenaen holder på å gå av hengslene (okei, ikke helt, da. De er britiske.) På 15-30 gjør Federer dagens første dårlige vurdering, når han blir for fiks med en stoppball. Djokovic krabber seg tilbake til 40-30, og sender en serve rett i kroppen på Federer. Nå blir det spennende. Jeg aner litt nerver for Federer.

HVORFOR SPILLES I STILL HAVEN´T FOUND WHAT I´M LOOKING FOR PÅ HØYTTALERANLEGGET I PAUSEN??

Djokovic – Federer 4-6: Nerver? Nei da, Federer server Djokovic av banen, og vinner ALLE DE FIRE POENGENE i servegamet sitt. Første sett til Federer. Smilefjes.

Andre sett

Djokovic – Federer 4-6, 1-0: Okei. Nytt sett. Jeg regner med at Federer ikke får det like enkelt. 15-30 når Djokovic slår en forehand langt ut. Er det kampen mot Thiem som fortsatt plager ham? Federer skyfler to backhander over i neste poeng, men Djokovic klarer ikke å gjøre noe med dem, og Federer får to breaksjanser. Den første bommer Federer på med forehanden, på den andre kommer Federer til nettet på en dårlig angrepsball og blir passert. Federer bommer enda en gang, og dette gamet føles viktig. Djokovic holder til slutt.

Djokovic – Federer 4-6, 1-1: To raske poeng for Federer åpner gamet. Dette er det fine med toppidrettsfolk, de drasser ikke med seg negativ mental bagasje, at Federer hadde breaksjanser i forrige game virker ikke å plage ham. Djokovic slår en perfekt retur og tar seg til 30-40. Og rett etter er Federer hakket for svak på forehanden, og det er deuce. Dette begynner å bli jevnt. To gode server gir gamet til Federer.

Djokovic – Federer 4-6, 2-1: Djokovic åpner med to forehandvinnere ned i Federers backhandhjørne, og kan puste lettere. Høyt nivå nå. Det må føles spesielt gøy for Federer å slå backhandvinnere ned i Djokovics backhand. Djokovic avslutter med en innpisket forehand fra eget backhandhjørne ned i Federers forehand. Et slag av typen jeg kunne prøvd på 142 ganger uten å klare.

Djokovic – Federer 4-6, 2-2: Kommentatorene snakker om at Federer er på vei ned i denne kampen, og Djokovic gnager ham mer på leggen nå. 15-30. 30-30. Djokovic får en breaksjanse med en forehand som han slår til en vinner selv med god margin til linjene. Hm. Federer redder seg ut av det med en nydelig forehand som han slår mens han beveger seg bakover i eget backhandhjørne – 38 år gammel. Strålende serving gir Federer gamet, men dette er ikke lenger enveiskjøring.

Djokovic – Federer 4-6, 2-3: Federer tar de to første poengene, og publikum prøver å juble ham fram. Federer strekker seg på neste poeng så langt han kan en perfekt forehandretur ned i Djokovics backhand, og får tre breaksjanser. Djokovic redder den første, men den neste tar Federer, når han drar ned farten, får Djokovic til å åpne forehandhjørnet sitt, til hvor Federer sender neste forehand, og bryter!

Djokovic – Federer 4-6, 2-4: Federer vinner de to første poengene raskt, og det tredje med en enkel forehand vekk fra Djokovic, som virker litt treg og uinteressert? Nei, da. Han tar de to neste poengene. Federer er heldig med linja på en forehand, og presser fram en feil slik at han tar gamet. Selv Djokovic kan vel ikke snu dette?

Djokovic – Federer 4-6, 3-4: Djokovic kan virke uinteressert, men tar seg enkelt til 40-15, og det er fortsatt bare ett break i dette settet. Djokovic holder til 3-4. Federer trenger bare holde serve to ganger til, så har han kampen. Med tap for Djokovic i dag er Nadal garantert å ende året som nummer én.

Djokovic – Federer 4-6, 3-5: Å, som publikum ønsker at Federer skal vinne. Når han setter vekk en enkel volley til 15-0, høres det godt i rommet. Federer tar de to neste poengene lett, til 40-0. Han avslutter med et ess som snitsjer innom den ytterste delen av servelinja. Han kan ikke tape dette?

Djokovic – Federer 4-6, 3-6: Federer tar de to første poengene til 0-30, to poeng fra kampen. Når Djokovic måker en forehand ut, har Federer tre matchballer. Djokovic går umotivert til nett på neste poeng, og bommer på en volley – Federer vinner og er i semifinalen!

Tennisbloggen på Stockholm Open

Kungliga tennishallen Stockholm

Kungliga tennishallen Stockholm

Den siste ball er slått i Stockholm Open 2019, og Denis Shapovalov vant. Jeg fikk sett to dager med tennis der. Dette er de svinnende minnenes rapport fra idretten som ble bedrevet på turneringens to nest siste dager.

Stockholm Open spilles i Kungliga Tennishallen. Den ligger nordøst i sentrum av byen, i Östermalm. Det er den minste ATP-turneringen jeg har vært på. Det er én publikumsbane der. Det beste med turneringen er intimiteten. Samme hvor dårlige billetter du får, føles det som du er tett på spillet. Vi hadde plasser på kortsidene, men beveget oss også til langsidene noen ganger. Så lenge du ikke tar plassen til noen som er til stede, kan du sitte stort sett hvor du vil. (Vi så også flere svensker som gikk på rødt lys, så mytene om landets regelslaveri er overdrevet.) Tennishallen ligger i spasertur-avstand fra sentrum, gjennom fine boligområder. Stockholm er en vakker by, det er hundreår med stabilt samfunn og jevn velstandsutvikling satt i stein og tre.

Jeg har vært på Roland Garros tre ganger og Masters i Roma én gang før. Forskjellen fra Stockholm Open er at de to førstenevnte foregår ute. Snakkingen på tribunene der går opp i lufta og vekk. Inne i en hall reflekteres lyden i taket, og det tok litt tid før jeg vennet meg til susingen. Det oppleves litt som å være i et kjøpesenter. Til tider påvirket det spillerne, mer om det senere. Bak hver av kortsidene er det spise- og konferanseopplegg, og til sammen gir det turneringen et visst messepreg.

Vi ankom tennishallen fredag formiddag, og fant plassene våre i trebenkene på tribunen. Ta med sitteunderlag hvis du noen gang skal til Stockholm Open. Billetter er i salg fra midten av mai hvert år, men det så ut som det var noen billetter til salgs på spilledagene også. Uten at du trenger å ligge i kø a la Wimbledon utenfor.

Irritasjon 1: Litt mye snakking på tribunene, og på områdene bak hver kortsidetribune.
Irritasjon 2: Musikk før kampen og i pausene. Er ikke poenget med pausene i tenniskamper at spillerne skal konsentrere seg om hva de skal gjøre i de to neste gamene? Og er høy musikk spesielt konsentrasjonsfremmende? Hvem er det som etterspør denne musikken? Hadde det vært stille, ville kanskje publikum engasjert seg mer verbalt i kampene med tilrop til spillerne, i det eneste tidsrommet hvor de har lov å lage lyd? Nå blir lydrommet i stedet okkupert av en DJ.

Fredag

Filip Krajinovic

Filip Krajinovic

Yoshihito Nishioka

Yoshihito Nishioka

Første kamp: Kvartfinalen mellom Krajinovic og Nishioka. På tv ser Krajinovic farlig, men ganske hengslete og halvtrent ut. I levende live er han en presis slagmaskin som setter motstanderen under press med forehanden sin, jeg fikk følelsen av å se Tomas Berdych´ halvbror i aksjon. Japanske Nishioka hadde aldri en sjanse. Dette var en kamp hvor Krajinovic satt med nøkkelen til seier og tap, og det var ikke første gangen. I motsetning til Casper Ruud holdt Nishioka brukbart følge, uten at det det noen gang var tvil om utfallet. Krajinovic vant 6-3, 6-4.

Sam Querrey

Sam Querrey

Andre kamp: Kvartfinalen mellom Pablo Carreno Busta og Sam Querrey. Tennisspillere kommer i alle fasonger. Sam Querrey sleper kroppen etter seg mellom poengene, men transformeres til toppspiller i det han kaster ballen opp for å serve. Synet av en serve på 220 km/t er ikke noe man glemmer så lett. Resten av spillet hans er ikke like imponerende, og andreserven og breakballene blir Querreys svakheter gjennom kampen. Carreno Busta ser mest ut som en fotballspiller, og spanjolens jevnhet vant kampen. Carreno Busta vant 4-6, 6-1, 6-4.

Tredje kamp: Kvartfinalen mellom Shapovalov og Stebe. Denne fikk vi ikke sett noen ting av, på grunn av treg pizzaservering på en av nabolagets puber. Shapovalov vant 6-0, 6-3.

Janko Tipsarevic

Janko Tipsarevic

Fjerde kamp: Kvartfinalen mellom Sugita og Tipsarevic. Klokka var ganske mye. Tipsarevic spiller sin siste sesong på ATP-touren, og speakeren minnet oss på at dette kunne bli hans siste kamp. Et visst historisk sus kunne anes på tribunen. Eller kanskje jeg heller skal si vorspiel-brus? Det var fredagskveld på läktarna, med mye snakk og tidvise lydras av flaskehauger som tømtes i søppelkasser. Janko Tipsarevic og minst to ganger dommeren ba publikum om å dempe seg. Tipsarevic? Den ene kampen jeg husket med ham, er den mot Federer i Australian Open 2008, hvor Federer vant, men Tipsarevic mørnet ham skikkelig. Tipsarevic er bare muskler, tennismuskler. Leggmusklene breier seg ut rett under kneet, og det ikke den ball han gir opp. Det gjør ikke Sugita heller, men i to og et halvt sett er det mest sammenbitte tenner og mye bomming fra begge. Bak oss sitter to lett brisne svensker og kommenterer hvor jäkla dålig kampen er, når de da ikke prøver å kåre den dårligste spilleren som har vunnet turneringen. (Navnene er lett synlige over den ene langsiden. Mardy Fish og Paradorn Srichaphan var deres heteste kandidater.) Men så, midt i det tredje settet, skjer det ting. Tipsarevic og Sugita begynner å drive hverandre rundt over hele banen, i stadig mer spektakulære poeng, for et publikum som nå er helt stille utenom i jubelen mellom poengene. På den tiende matchballen vinner Sugita. Tipsarevic faller til bakken, kysser banen og leverer Stockholm-helgas beste replikk da han får spørsmål om hva som var hans beste øyeblikk i karrieren: «Det var da Viktor Troicki slo Michael Llodra i Davis Cup-finalen i 2010, og vi (Serbia) vant.» Denne kvelden vant Sugita 6-2, 4-6, 7-6.

Lørdag

Femte kamp: Semifinalen mellom Carreno Busta og Krajinovic. Jeg hadde spanjolen som stor favoritt her. Han holdt unna for store, sterke Sam Querrey, og Krajinovic ville vel også vikle seg inn i det samme nettet av spansk soliditet? Første sett gikk Carreno Bustas vei, men Krajinovic sank ikke ned i frustrasjon, og utnyttet breaksjansene best, mot en stadig blekere spanjol. Krajinovic vant 4-6, 6-3, 6-3.

Sjette kamp: Semifinalen mellom Shapovalov og Sugita. Shapovalov feide gjennom sin kvartfinale, Sugita kom fra en tre timer lang batalje mot Tipsarevic kvelden før. Dette skulle med andre ord være grei skuring for Shapovalov, og det ble det etter hvert også. Men ikke før Shapovalov hadde knust en racket i frustrasjon. Kanadierens enhåndsbackhand var turneringens mest spektakulære slag, uten tvil. Shapovalov spiller med ungdommens manglende klokkertro på metode og grundighet, og det så til tider litt vilt ut, men Sugita hadde ikke mer å by på enn lissepasninger til slag som publikum kunne ooo-e til. Jeg spådde at Krajinovic ville slå Shapovalov i finalen, men der tok jeg feil. På det tidspunktet satt jeg uansett på Arlanda flygplats. Shapovalov vant semifinalen 7-5, 6-2.

Ruud tapte første runde i Stockholm

Tennis på tv:
Filip Krajinovic – Casper Ruud 6-3, 7-5
1. runde, Stockholm Open 2019

Sist gang jeg så Casper Ruud spille kamp innendørs, var her i Stavanger for to år siden. En ung og til tider småamper Ruud klarte ikke helt å senke skuldrene i møtet med de mer rutinerte, men dårligere rankede danskene.

Nå, da? På fredag, altså om tre dager i skrivende stund, sitter jeg på tribunen i Stockholm for å se kamper i Stockholm Open. Det blir ikke Casper Ruud vi får se, han tapte 3-6, 5-7 mot Filip Krajinovic fra Serbia.

Det er ingen katastrofe, for Krajinovic er ingen lettvekter og er en spiller av typen som Ruud har hatt problemer med før: Stor, sterk, hardtslående og høytsatsende. Krajinovic ser etter åpninger for å slå vinnerslag, og er lite interessert i å holde det gående fra bak i banen. Det er en type spillere Ruud ikke liker å møte, og særlig ikke på raske dekker som dette.

Her er det som havna på notatblokka mi fra start til slutt under dagens kamp mellom Krajinovic og Ruud:

Første sett

Swedish House Mafia (eller beslektet) spilles over PA-anlegget når spillerne kommer inn til blinkende lys. Bør jeg ta med glowsticks til Stockholm? Skandaløst lite publikum. Er ikke Sverige en tennisnasjon, da? Selv om de ligger nede for telling på det sportslige?

Mye sus i lokalet. Har lest på nettet at en del publikummere har klaget på det før. Det høres ut som kampen skal spilles i et kjøpesenter. Lav muzak fra et sted. Tribunene er … trebenker? Må huske å ta med sitteunderlag.

Ruud redder en breakball i første game, og spillerne ber selvsagt allerede om håndkle mellom poengene. Krajinovic har et «større» spilll, det er han som tar initiativet i poengene. Ruud holder til 1-0 etter litt problemer. Krajinovic må ha ATP-tourens minst flashy serve. Snakk om å slenge ballen litt opp i lufta og klaske til den. Det betyr ingenting når den funker. Ruud taper alle poengene i Krajinovics serve, men det må da gå an å angripe den andreserven utover kampen?

Det høres ut som de driver med luftpistolskyting, ikke tennis. Heftig akustikk.

Ruud spiller seg inn i trøbbel, og Krajinovic bryter til 2-1.

Spillerne har hver sin store hvite sofa i pausene, ser ikke ut som det er levert av IKEA.

Krajinovic holder lett serve til 3-1. Ruud følger opp til 2-3, og i pausen senkes lysene (!) og det spilles to minutter med popmusikk igjen. Hvem fant ut at dette er trivselsfremmende faktorer på en tenniskamp?

Krajinovic fyker gjennom sitt servegame til 4-2. Dette er slik innetennis skal være; et servebrudd er som en gullbillett. Bare synd at det er Ruud det går ut over.

Det kryper inn feil i Ruud spill nå. Serven får han lite uttelling på. Et kritisk poeng kommer på 15-30, men Ruud holder til 3-4. I pausen kommenterer nordmannen at det er mange pratsomme publikummere på tribunen. Varför gör dom så där?

Krajinovic er ingen umulig oppgave, men Ruud klarer ikke å ta vare på sjansene han får, og Krajinovic holder til 5-3.

I neste game gnager serberen seg igjen inn i Ruuds serve til 30-30. Krajinovic utfordrer en linjeavgjørelse, og det er fortsatt gravstilt i hallen. Enda en utfordring kommer rett etter, og det er fortsatt tyst. Krajinovic tar settet 6-3, og skal serve først i neste sett. Det ser tungt ut.

Andre sett

Krajinovic holder selvsagt uten problemer til 1-0. Ruud venter fortsatt på sin første breaksjanse. Når Ruud skal serve, kjører han seg inn i 0-40, og mister gamet. I det tredje gamet utfordrer Ruud en av Krajinovics server som er så langt inne at den ikke er borti en eneste linje – desperasjon? Krajinovic holder til 3-0.

Krajinovic slår meg ikke som en spesielt mobil spiller, men Ruud klarer ikke å utnytte det. Krajinovic kjenner ikke på noe som helst ubehag. Ruud holder til 1-3. En graf kommer opp som viser hvor mye lenger inne i banen serberen står enn nordmannen når det gjelder retur at andreserver. Litt for mange poeng begynner med at Ruud presses et godt stykke bak for grunnlinja.

Krajinovic holder serve (bombe!) til 4-1.

Ruud får i neste game 30-0, og klarer å holde serve uten for mye føss. 2-4 nå, og det er faktisk bare ett brudd i settet. Virker usannsynlig at Ruud skal klare å bryte.

Men så, når Krajinovic server: 0-15 på en dobbeltfeil. 0-30 på en forehandfeil. 0-40 på en presset forehandfeil. Krajinovic kommer seg unna de to første breakballene, men omsider bryter Ruud når Krajinovic tuller bort en ball som han hadde full kontroll over. 3-4, og liv i settet igjen.

Ruud tar fire raske poeng i neste game til 4-4!

Krajinovic holder til 5-4, og Ruud må serve for å holde seg i kampen. I pausen senkes lysene og det spilles saksofonmusikk. Skulle ikke dere være våre stilfulle storesøsken, Sverige?

Nå er spillerne jevne, men er det for sent? «Han gjetter riktig på hver eneste forehand», synes jeg mikrofonene fanger opp fra Ruud. Han holder til 5-5. Krajinovic er mindre imponerende nå, men holder serve, og Ruud må igjen serve for å holde liv i kampen. Og akkurat da alt virker lovende, får Krajinovic 0-30 i Ruuds serve, og noen minutter senere smasher han inn matchballen.

Puh.

Men hva betyr det, alt sammen? At Casper Ruud inntil videre er best på grus, hvor han får tid til å sette opp forehanden sin. Han kan bli kneblet på raske dekker, hvor det ikke virker som han kan flate ut slaget og sette motstanderen under press med forehanden slik en del andre kan. Det er nesten en nødvendighet på hardcourt, og kan selvsagt utvikles.

John McEnroe: In the realm of perfection

(Innledning til visningen av filmen John McEnroe: In the realm of perfection på Kapittel-festivalen 2019 på Sølvberget i Stavanger.)

«Velkommen til Kapittel-film! Vi skal øyeblikkelig vise «John McEnroe: In the realm of perfection».

Temperament og Björn Borg

Det er to grunner til at alle har hørt om John McEnroe. To grunner til at det skrives bøker av denne typen: “Being John McEnroe”, som er en ambisiøs  psykoanalyse av McEnroe og hans tid. Den ene grunnen heter temperament. Den andre heter Björn Borg. Ja, McEnroe ble sint til tider. Ja, han spilte noen berømte kamper mot Björn Borg.

Sånn. Ferdig. Nå kan vi gå forbi klisjéene.

Hva er storhet?

John McEnroe er tidenes største tennisspiller.

Statistikerne blant dere holder allerede på å lette i salen, klare til å arrestere meg med en haug tall. Ja da, jeg vet at McEnroe bare har sju Grand Slam-titler mot 20 for Roger Federer, 19 for Rafael Nadal, 16 for Novak Djokovic og så videre. Jeg vet at McEnroe ikke var ranket nummer én i så mange uker som Pete Sampras. Ivan Lendl var bedre trent, Björn Borg mer mystisk, Jimmy Connors mer elsket sine egne og så videre. Og da har jeg ikke engang nevnt Steffi Graf eller Serena Williams.

Likevel. Tall, popularitet og utmerkelser er ikke alt. I så fall kunne vi sagt at Bjørnson var en større forfatter enn Ibsen fordi bare Bjørnson av de to fikk Nobelprisen i litteratur. At Joseph Haydn var en større komponist enn Mozart fordi han skrev 104 symfonier mot Mozarts 41. Apropos Mozart: Da Tom Hulce skulle spille Mozart i filmen fra 1984, brukte han nettopp McEnroe som modell for rollen som det plagede geniet.

Nei, McEnroe er størst fordi de beste idrettsutøverne skal vise oss det sublime, det ekstreme nivået av utenomjordisk talent. Intet menneske har tatt den fysiske kunstformen tennis til et så absurd høyt nivå som John McEnroe gjorde i 1984.

Energiøkonomisering

Mange av beste idrettsutøverne har en egen, effektiv signatur, som om de knapt bruker krefter. Tenk på Thomas Alsgaards ruslende skitur til gull på 30 kilometer under OL 1994. Lionel Messi som tasser rundt på banen, uinteressert helt til han eksploderer. Anja Andersen som knapt så ut til å bruke krefter når hun slengte håndballen i mål.

John McEnroe hadde dette samme minimalistiske ved seg. McEnroes serve begynte riktig nok med ryggen mot nettet, men det var det eneste tungvinte han gjorde. Ellers var han energiøkonomisk til det ekstreme. Han slo forehand og backhand fra albuen og ned, helt annerledes enn maskineriet som Ivan Lendl og Björn Borg satte i verk for hvert slag. Han var som en katt ved nettet, og ingen har lest spillet bedre. Som for de andre enerne i sport, hadde McEnroe en teknikk jeg neppe tror blir lært bort av dagens tennistrenere. Til det var McEnroes teknikk for særegen og barokk.

For mange vil John McEnroe alltid være han sinte fyren som spilte mot Björn Borg. Og ja, McEnroe var sint, men han var ikke en egoist: McEnroe vant i sin karriere 78 titler i double. Han vant lagturneringen Davis Cup fem ganger med sine medspillere fra USA. John McEnroe spilte europeisk fotball i barndommen, og savnet kameratskapet på banen når han sto med racketen alene på tennisbanen. For som vi skal se, tennisbanen er et ensomt sted, og det er ingen steder å gjemme seg hvis det går dårlig og du spiller single.

Filmen vi nå skal se, er om den nest mest berømte kampen John McEnroe spilte. (Den mest berømte er Wimbledon-finalen i 1980 mot Borg). I 1984 møtte McEnroe Ivan Lendl i finalen av French Open, som er årets andre Grand Slam-turnering. Julien Faraut har brukt opptakene som Gil de Kermadec gjorde i Paris denne sommeren til å lage et helt spesielt portrett av en tennisspiller som vi ikke kommer til å se maken til.

82-3

Okei da, vi kan bruke litt tall likevel, hvis dere liker sånt. Totalt vant McEnroe 13 turneringer dette året. Han vant de 42 første kampene han spilte, i hele året vant han 82 kamper og tapte 3. Det i en sport med en 11 måneder lang sesong, som spilles over hele verden, på fire vidt forskjellige underlag. Ingen, verken Roger Federer, Rafael Nadal eller Novak Djokovic har hatt et lignende år.

David Foster Wallace sa det

Hvis du leser McEnroes selvbiografi, blir bildet et annet. Der er året 1984 er fullt av tvil, personlige problemer, kjendiser han møter og krangling med andre spillere. Mange mener at finalen McEnroe spilte mot Jimmy Connors det året er den beste tennisen som er spilt av noe menneske. I McEnroes selvbiografi nevner han knapt den kampen. Hans forklaring på seieren, hvor han vant 6-1, 6-1, 6-2: “Jimmy was just a little flat that day.”

Alle idrettsfolks selvbiografier er kjedelige, i alle fall hvis du som leser har lyst å vite hvordan de klarte å gjøre det de gjorde. David Foster Wallace sier det presist i et essay fra 1992: “Det kan godt hende at vi tilskuere, som ikke er guddommelig begavet som utøverne, er de eneste som virkelig kan se og artikulere talentet som er nektet oss. Og at de som er født idrettslige genier må være blinde og døve for dette talentet – ikke fordi døvhet og blindhet er prisen for denne gaven, men fordi de er selve essensen.”

I 1984 så Gil de Kermadec for oss med sine kameraer, da John McEnroe spilte finale i French Open. Julien Faraut gikk til hvelvene og skapte filmen vi nå skal se. God fornøyelse.»

Del Potro og Ruud skal spille Stockholm Open

Det nærmer seg Stockholm Open i oktober. Dit skal jeg!

Juan Martin Del PotroSpillerlisten ble sluppet under US Open. Stockholm er en 250-turnering, som er den klassen turneringer på ATP-touren med minst poeng og penger i premiepotten. Fordelen for Stockholm er at den spilles om høsten, rett før ATP-sluttspillet. I sluttspillet deltar de åtte beste i verden, og lønnes rundhåndet for det. Altså er det et poeng å komme seg til London, og da kan noen velge å spille Stockholm.

Allerede er Nadal, Djokovic, Federer og Medvedev kvalifisert til ATP-sluttspillet. Thiem og Tsitsipas ligger også godt an. Men fra 7-15 på rankingen er det ganske tett. Fabio Fognini har en sjanse, og skal spille i Stockholm. Det hadde vært sykt gøy om også Wawrinka hadde dukket opp i Stockholm på wild card (sen påmelding). Han har en liten sjanse til å kvalifisere seg for London.

Og! Juan Martin Del Potro skal spille i Stockholm! Den lange argentineren vender tilbake etter nok en skade. Casper Ruud skal også spille i Stockholm. La oss håpe han slipper å møte en servekanon i første runde, som Reilly Opelka.

Andre folk jeg er nysgjerrige på: Taylor Fritz, Denis Shapovalov og Fernando Verdasco. Det blir nok første og siste gang jeg ser spanjolen. Den forehanden er verd hele flybilletten til Stockholm.

Hele startoppstillingen er her.

20-19-16 er stillingen før 2020

Når både Nadal og Djokovic vant to Grand Slam-titler i 2019, skal mye rart skje om de ikke tangerer eller går forbi Federers 20 slams ganske snart. Federer har 20, Nadal 19 og Djokovic 16 Grand Slam-titler.

Nadal blir 34 om ett år. Helt siden han var tenåring har det blitt spådd at spillestilen vil gjøre karrieren kort. Nadal har hatt mange skadeavbrekk, men kommer tilbake hver gang. Et underkommunisert poeng etter seieren i US Open er at Nadal nå har flere titler der enn Novak Djokovic, som har tre. På det dekket som er mest brutalt mot kroppen, i årets siste Grand Slam. På grus abonnerer Nadal på French Open-tittelen. Det holder at han vinner der et par ganger til, så er han forbi Federer. Den neste generasjonen er – som vanlig – ynkelige i Grand Slam-sammenheng.

Her er Grand Slam-racet etter når i karrieren spillerne vant titlene sine. Dessverre tviler jeg på om Federer vinner noen flere. Hadde han satt en av matchballene mot Djokovic i Wimbledon-finalen, hadde dette racet selvsagt vært mer spennende,

Svart kveld for Zverev i New York

Diego Schwartzman – Alexander Zverev 3-6, 6-2, 6-4, 6-3
Åttendelsfinale, US Open 2019

-Dette er det vakre med tennis: 170 cm høye Diego Schwartzman kjører rundt med lange Alexander Zverev! Schwartzman kunne aldri drevet det langt i svømming, basket, volleyball eller håndball, men i tennis går det fint, sa jeg skråsikkert til en halvinteressert lytter i sofaen.

Uten å ha det minste peiling på idrettene over, er det ingen tvil om at lange lemmer er en fordel i mange sporter. Lionel Messi er snarere unntaket enn regelen, for å si det sånn.

Diego Schwartzman

Diego Schwartzman (Wikimedia Commons)

Diego Schwartzman har kortere rekkevidde enn de fleste av motstanderne sine, ikke minst Alexander Zverev. Men her var det Schwartzman som tok initiativet i de fleste ballvekslingene.

Alexander Zverev har ligget i verdenstoppen en stund nå, men jeg sliter med å få opp den store entusiasmen. Han ligger langt bak i banen og prøver å jobbe seg framover i hvert poeng. Jeg kan ikke huske å ha sett mange spillere vinne hardcourt-kamper fra en så tilbaketrukket posisjon som Zverev har – Andy Murray er eneste unntak jeg kommer på i farten. Og da må Zverev løpe mer enn om han hadde stått lenger inne i banen og skåret av vinklene.

Serven hans er god når den sitter, men Zverev slår en hel del dobbeltfeil, noen av dem fryktelig dårlige. Jeg sluttet å telle da han var kommet til 17 dobbeltfeil på 1-4 i det fjerde settet.

Kampen så ut til å gå Zverevs vei etter et par innledende games, hvor Schwartzman kom ned fra sitt skyhøye innledende nivå. Argentineren tok de to neste settene ganske lett, og tok ledelsen 4-0 i fjerde sett. På 2-4 var tyskeren litt på vei tilbake, men da pådro Zverev seg poengstraff for munnbruk (etter først å ha fått en advarsel for ball abuse som han ikke fikk med seg), og tapte gamet til 2-5. Han holdt serve til 3-5, før Schwartzman fikk matchballer i egen serve og tok den andre med en forehand ut av banen.

Jeg vet ikke helt. Er Alexander Zverev bare noen små justeringer unna å bli den neste verdenseneren, eller er det bare noe vi fortalt oss i årevis uten å ha grunn til det?

Schwartzman møter Cilic eller Nadal i kvartfinalen.

Tennis på tv: Casper Ruud mot Jan-Lennard Struff 4-6, 4-6, 2-6

Tennis på tv:
Casper Ruud – Jan-Lennard Struff 4-6, 4-6, 2-6
1. runde, US Open 2019

Jan-Lennard Struff slo Casper Ruud den ene gangen de møttes. Han er 29 år gammel, 196 cm høy og server derfor bra. (Jeg vet om en fyr over 190 cm som server forferdelig, men det kan vi snakke om en annen gang.) Jeg håper Ruud-leiren har studert tyskerens serve, for det er der Struff bygger opp spillet sitt. Knekk Struffs serve, så kan dette bli bra.

Kampen spilles på bane 15. I restauranter finnes det ifølge Torgrim Eggens reiseskildring Manhattan alltid et område i restaurantlokalet som kalles Sibir, som er de minst attraktive stedene å sitte. Bane 15 på Flushing Meadows gir det inntrykket, her er det lite Grand Slam-glamour.

Første sett: Ruud – Struff 4-6

Ruud – Struff 1-0: To raske poeng for Ruud, så et for Struff. Meget tynt på tribunene. Struff spiser seg fra 15-40 til deuce, og Ruud sliter med serven. Ruud avverger en breakball med en fin serve og påfølgende forehand. To fine aggressive poeng fikser gamet for Ruud.

Ruud – Struff 1-1: Struff påkaller sin indre Boris Becker og blåser gjennom servegamet uten å tape et poeng.

Ruud – Struff 2-1: Struff får igjen noen poeng, men lettere for Ruud denne gangen.

Ruud – Struff 2-2: Ruud mer med i dette gamet. Korte poeng, korte games, offensivt spill fra begge. Om det blir fem sett, blir det en relativt kort femsetter, ser det ut til.

Ruud – Struff 2-3: Ruud krongler seg inn i en breakball for Struff, men slår en god førsteserve. Struff bryter etter et poeng hvor han bestemmer seg for å bare slå forehander, og presser fram en backhandfeil fra Ruud. Hm. Var det settet som glapp allerede der? Ruud får medisinsk tilsyn i pausen.

Ruud – Struff 2-4: Struff tar de tre første poengene og avslutter med et ess. Tungt nå.

Ruud – Struff 3-4: Struff går løs på Ruuds svakere server, og det stresser nok Ruud litt. Ruud holder etter litt rusk i forgasseren. I pausen: Ruud har problemer med øret (?). Om Ruud må trekke seg med øreskade, vanker det muligens en Guinness-oppføring?

Ruud – Struff 3-5: Ruud får en breakball når Struff slår en dobbeltfeil. Struff redder seg med en ball som treffer grunnlinja med minst mulig margin. Struff holder serven etter en hel del flaks og marginer. Sådan er toppidretten. Ruud må legge dette bak seg.

Ruud – Struff 4-5: Struff er pigg etter oppturen i forrige game, men Ruud holder.

Ruud – Struff 4-6 : Ruuds siste håp på 30-30? Struff svarer med en smart serve som skrur ut og vekk fra Ruuds forehand. På settballen blir Ruud liggende langt bak i banen og Struff bestemmer.

Andre sett: Ruud – Struff 4-6

Ruud – Struff 1-0: Blæh. Ruud får en breakball imot seg, og må begynne å sette flere førsteserver. Ruud havner i hengemyra ved nettet, men er heldig med at Struff måker en enkel forehand i nettet. Struffs trykk er vanskelig å stå imot for Ruud, som likevel holder det første gamet.

Ruud – Struff 1-1: Kjapt og greit for Struff. Vinneren av denne kampen møter John Isner. Det blir garantert ikke på bane 15.

Ruud – Struff 1-2: Ruud lever farlig. Kommer under 15-40, og enda en breaksjanse etter det, men tyskeren slår mye i nettet nå. Langt game som Struff til slutt vinner. Au. Denne oppoverbakken ble plutselig mye brattere.

Ruud – Struff 1-3: Ruud møter en spiller som tar initiativet og ser etter muligheter til å avgjøre poengene raskt. Når Ruud selv prøver å presse på, skaper det ikke ubehag på samme måte. Ruud blir liggende langt bak i banen for å jobbe seg inn i poengene og kampen, men får ikke betalt.

Ruud – Struff 2-3: Struff er god nå. Ruud hangler seg gjennom gamet når Struff setter en backhand i nettet. Det er fortsatt bare ett break, men Struff spiller med stor selvtillit.

Ruud – Struff 2-4: Struff har det travelt igjen. Vanskelig å se hva Ruud skal gjøre her, gamene sklir unna urovekkende fort.

Ruud – Struff 3-4: Ruud gir seg ikke, og det er fortsatt bare ett break.

Ruud – Struff 3-5: Struff er ikke ufeilbarlig, og slipper Ruud inn igjen i gamet, men holder til 5-3.

Ruud – Struff 4-5: Ruud blir stressa av Struffs returer. Enda et langt game. Ruud avverger to breakballer (settballer!) og kommentatorene ser lyst på livet. Vel. Ruud står langt unna midtstreken han server, men jeg vet ikke hvor mye uttelling han får for det. Ruud holder omsider.

Ruud – Struff 4-6: Bing, bam, boom – 2-0 i sett for Struff. Dette er en ubehagelig kamp for Ruud. Han tvinges til å reagere på det en større, sterkere spiller gjør, i stedet for å styre hendelsene selv.

Tredje sett

Ruud – Struff 1-0: Ok, Casper. Nå gjelder det å holde serve og håpe at Struff kommer ned fra sitt luftige nivå. Ruud holder når Struff slår en slapp backhand i nettet. Kom igjen.

Ruud – Struff 1-1: Enkelt og greit. Ess nummer 16, vinnerslag nummer 47 for Struff. Ruud er langt unna å sette tennene i denne kampen.

Ruud – Struff 1-2: Greit å slippe å sitte oppe til langt på natt. Ruud brytes dessverre raskt, og ingenting tyder på at han skal kunne snu kampen. Struff er en annen vektklasse en Ruud i dag.

Ruud – Struff 1-3: Nå driver Struff også med backhand-smasher à la Federer, og lykkes. Ruud ser fortapt ut der ute. Struff tar gamet uten å tape et poeng. Jeg hadde håpet Ruud var bedre enn dette, at han ikke skulle bli så overkjørt mot spillere som er et godt nivå under de aller beste.

Ruud – Struff 1-4: Enda en breakball for Struff. Han måker en forehandretur rett fram, og Ruud er halvveis til stolen i det ballen lander. For en nedtur denne kampen har vært.

Ruud – Struff 1-5: Struff gjør akkurat som han vil.

Ruud – Struff 2-5. Ruud holder. Begge virker mest interessert i å bli ferdig med kampen fortest mulig.

Ruud – Struff 2-6: Dett var dett. Overlegent av Struff. Jeg synes jeg har sett dette før: Ruud dyttes av banen av en høytsatsende spiller som har dagen.

Vi ser bare framsiden av ting

Frå eg var barn har eg heile tida venta på at ein dag skulle samanhengane i verda gå brått og fullkomme opp for meg, om lag som ei rullegardin med stram fjør, og sanninga strøyma over meg med slik klårleik og velde at ho skar meg i augene, lik lyset utanfrå ein klar vintermorgon med snø her oppe i det høge nord. (Kjartan Fløgstad, Fyr og flamme, 1980)

Har du hatt slike rullegardinøyeblikk? Sikkert. Det har i alle fall jeg. De inntreffer når motstandskraften er liten og fantasien på topp. Med andre ord

a) når jeg sover

b) i fylla

Disse klare øyeblikkene av innsikt har det felles at de står seg dårlig i møte med våkentilstanden eller nullpromillen.

En glup idé under kategori b) oppsto natt til lørdag: Kompis-Tinder! En app for når du vil ha selskap av folk med samme interesse, uten intime baktanker! Genialt. Eller kanskje ikke. Noen dager senere påpekte en venn at folk neppe vil bruke en app som sender ut signal om sosial ensomhet. Relasjonell ensomhet er akseptert, og til det har man datingapper. Møtene som datingappene setter i gang, har et underliggende mål: Å kanskje treffe en partner, i det minste for kvelden. Sosiale møter uten slike undertoner, som å bruke en app for å kunne se fotballkamp med en vilt fremmed, vil nok være mer pinsamt.

I sommer hadde et jeg tilfelle av a). Jeg våknet opp med setningen «Vi ser bare framsiden av ting» i hodet. Av hverandre. Av verden. Av prestasjoner. Jeg følte det som jeg hadde avslørt noe viktig om verden, mens det jeg hadde drømt var ytterst banalt.

Likevel kom setningen tilbake til meg (og nå kommer tennisen inn i bildet) senest i går. I juni skadet Juan Martin Del Potro seg i en grasturnering i Queen´s.  Jeg så den kampen. Del Potro var uheldig og slo seg i det høyre kneet. På tv så det ut uskyldig ut. Del Potro vant kampen, men måtte trekke seg fra turneringen. Operasjon. Ute.

For 10-20 år siden hadde jeg ikke tenkt mer på Juan Martin Del Potros skade før han etter en viss tid ville ha dukket opp på tv igjen. En av fordelene med sosiale medier er hvordan vi slippes inn bak kulissene for å se arbeidet som ligger bak prestasjonene, og ikke minst hvor mange timer med uglamorøs, hard trening som skal til for å komme tilbake til toppen.

I disse dager er det ti år siden Del Potros eneste Grand Slam-tittel, mot Roger Federer i US Open 2009. Mens de beste samles i New York om noen dager, befinner JMDP seg et sted i Argentina (regner jeg med) og gjør endeløse repetisjoner av gørrkjedelige øvelser for å komme tilbake til gammel form.

God bedring, store mann!

Margaret Court (Wikimedia Commons)

Hvorfor det er vanskelig å sammenligne mellom epoker, mer spesifikt hvorfor Margaret Courts 24 Grand Slam-titler ikke så relevant

Fram mot US Open om noen uker kommer vi til å høre mye om Serena Williams og hennes jakt på Grand Slam-tittel nummer 24. Den historien skrives før hver Grand Slam-turnering, for Serena har 23 Grand Slams i single nå. (Adjektivet du kommer til å bli grønnlei av, er elusive. Google Serena+elusive, så skjønner du hva jeg mener.)

Grand Slam-turnering mest i navnet

Australske Margaret Court har rekorden med 24 Grand Slam-titler. Margaret Court? Hun nevnes sjelden når tidenes beste kvinnelige tennisspiller diskuteres. Den enkle grunnen til det er at 11 av hennes 24 titler ble vunnet i Australian Open, i en tid hvor turneringen hadde mye lavere status enn i dag. I 1960, Courts første seier der, var det kun 32 spillere i trekningen (mot 128 i dag), og Court måtte da vinne fem kamper for å ta turneringen. Seks av de åtte spillerne som var seedet, var australske.

Nå skal ikke jeg utrope meg til ekspert på kvinnetennis anno 1960, men jeg tviler på toppen av sporten var så Australia-tung som seedingen til turneringen. I 1961 var alle (!) de åtte seedede spillerne i dameklassen australske.

I 2019 er Grand Slam-resultater målestokken for suksess i tennis. Derfor er det litt rart at journalister legger så stor vekt på Margaret Courts rekord, når flere av titlene ble vunnet i en tid hvor mange av de beste droppet Australian Open. Vi bruker dagens briller for å vurdere prestasjoner bakover i en tid hvor verden var annerledes.

Avgjørende flytting til Melbourne Park

Melbourne Park (Wikimedia Commons)

Melbourne Park (Wikimedia Commons)

Det er mange ukjente navn både på herre- og damesiden hvis man ser listen over vinnere opp gjennom årene. Jimmy Connors, John McEnroe og Björn Borg spilte sjelden Australian Open, selv om det var på et underlag de behersket (gras). Men i deres tid ble turneringen spilt sent på året, og var en Grand Slam-turnering mest i navnet. John Feinstein skriver en del om dette i sin bok Hard courts. Australian Open fikk et løft på 1980-tallet, ikke minst med flyttingen til Melbourne Park  i 1988.

Er Serena Williams en større spiller enn Margaret Court? Ja, selvsagt, uansett hva Court vant i sin tid. At Courts 24 Grand Slam-titler fortsatt trekkes fram, er mest en gimmick. Men et tall er et tall, og jeg nekter å tro at det ikke har bidratt til Serena Williams svake Grand Slam-finaler i det siste. Kampen mot Serena Halep i Wimbledon var ikke bra.

Jernberg vs. Dæhlie vs. Northug

Prioriteringene og mulighetene endrer seg fra generasjon til generasjon i alle idretter.

Hvordan sammenligne Sixten Jernberg, Bjørn Dæhlie og Petter Northugs karrierer, når idretten og mesterskapsformene endrer seg fra generasjon til generasjon? Dæhlie hadde mange flere sjanser enn Jernberg til å vinne gull, og han var heldig som fikk to tette vinter-OL midt i karrieren (1992 og 1994). Northug på sin side fikk enda flere øvelser å hevde seg i enn Dæhlie. Og sånn kan man holde på.

Sixten Jernberg

Sixten Jernberg i 1961 (Wikimedia Commons).

Hvordan rangere friidrettsutøvere mellom generasjoner, når det ikke ble innført VM før i 1983, først med fire års intervaller, og så med to?

Hvor mye vekt skal legges på VM-titlene i fotball i årene hvor bare en håndfull lag var med, og turneringen åpenbart hadde lavere status enn de siste 50 årene?

Samme mål, samme målestokk

En ting er sikkert: På herresiden i tennis gir det mening å bruke Grand Slam-resultatene for å sammenligne mellom tidenes beste.

Alle de tre beste i dag (Federer, Nadal, Djokovic) spiller innen det samme paradigmet, og det gjorde ikke minst Pete Sampras, som så seg ut Roy Emersons Grand Slam-rekord som et mål. (Og ja, Emerson vant også mesteparten av sine titler på hjemmebane i Australia på 1960-tallet, og ingen har noen gang ment at han er tidenes beste herrespiller.) ‘

Federer har 20, Nadal 18 og Djokovic 16 Grand Slam-titler før spillet begynner på Flushing Meadows om noen uker.

Det kommer du også til å få høre noen ganger de neste ukene.