Kategoriarkiv: Herretennis

Pierre-Hugues Herbert

Se denne serven!

Eurosport-oppsummeringene fra Australian Open gir muligheten til å se spillere som vanligvis går litt under radaren. (Noen med teknisk kompetanse må forklare meg den metaforen en gang.)

I kveld kvakk jeg i sofaen ved synet av Pierre-Hugues Herbert (ranket 55 i verden, mest kjent som doublespesialist), som slo ut Chung i fire sett. Dersom det finnes en innsatspokal for serving, bør den gå til franskmannen. Han har den mest barokke, sammensatte og mest energikrevende servebevegelsen jeg kan huske å ha sett. Det ligger ikke opptak fra den kampen på YouTube for øyeblikket, så dette klippet fra Doha får duge.

Herbert bøyer høyrefoten i minst 90 grader, og slipper servearmen så langt bak seg at det er rett før den berører bakken. Fra denne stillingen skyter han fart oppover og slår ballen med en hel del spinn og fart. Herbert er for øyeblikket på 29. plass på ATPs serveranking, så serven hans er på ingen måte mislykket, mer en bekreftelse på at det finnes mange måter å serve på. Herberts mangetannhjulete variant står i kontrast til Stan Wawrinka og Ivo Karlovics «kast ballen litt opp, og klask til den»-filosofi.

Herbert møter Milos Raonic i tredje runde. Han er også god til å serve.

Andy Murray

Tennis på tv: Roberto Bautista Agut mot Andy Murray

Tennis på tv:
Roberto Bautista Agut – Andy Murray 6-4, 6-4, 6-7, 6-7, 6-2
1. runde, Australian Open 2019

Med Andy Murrays nært forestående karriereslutt som en våt klut over denne kampen, ble også jeg en smule sentimental da spillet startet. Ville Murray klare seg gjennom en femsetter når han får vondt av å kle på seg?

Roberto Bautista Agut slo Djokovic i forrige uke, og kan slå forehander og backhander hele ettermiddagen. Men Murray kollapset ikke. Han holdt serve relativt enkelt, og ble ikke brutt før i slutten av første sett. Murray av gammelt merke var det likevel ikke. Murrays stil har aldri vært å stå langt framme i banen, men Murray ville i sine glansdager ikke blitt diktert av en spiller som Bautista Agut.

Det er rørende hvordan Murray nå, på oppløpssiden av karrieren, blir omfavnet av en hel idrettsverden. «Tidenes største britiske idrettsmann» (hvis ikke han, hvem?) er en gjenganger når karrièren hans oppsummeres, og Murray hylles av alle medspillere som en strålende rollemodell. Publikum var bak Murray, og han prøvde å fyre seg selv opp. Innimellom var de der, de faste Murray-momentene: Backhand-servereturer på ett bein, det fine volleyspillet. Da han brøt tilbake til 2-2 i tredje sett løftet han begge armene, og ble badet i jubel. Den fortsatte over til 15-0 i neste game, og da Bautista Agut slo neste poeng ut til 30-0 for Murray, kom et «let´s go!» før tribunene overdøvet ham.

Jeg var klar til å skrive noen svulstige ord om Murrays siste Australian Open-poengi midten av tredje sett. Da snudde kampen, og Murray fikk en settball på 4-5, men en lang, nølende ballveksling endte med at Murray satte en enkel forehand i nettet. På dette tidspunktet servet spanjolen dårligere og dårligere, men Murray var ikke like hissig på returene som før i kampen. Bautista Agut fikk gameball til 5-5, og holdt da Murray slo en forehandretur ut. Murray holdt til 6-5 i neste game.

Tiebreaket ble avgjort da Murray slo en drive-volley i det tomme forehandhjørnet til Bautista Agut. Jeg måtte gå på jobb. Murray vant fjerde sett også, men tapte femte.

PS. Dette var kanskje den siste tenniskampen jeg så med Andy Murray. Det er nesten gått 14 år siden jeg så ham første gang, mot Thomas Johansson. Les hva jeg skrev i 2005.

Henri Laaksonen (Wikimedia Commons)

Tennis på tv: Casper Ruud mot Henri Laaksonen

Henri Laaksonen – Casper Ruud 6-2, 6-4
1. runde, kvalifisering til Australian Open 2019

Ruud slo Laaksonen 6-3, 6-4 tidligere i år, og har en bedre ranking. Men i første runde av kvalifiseringen til Australian Open begynte det dårlig for Ruud, og det fortsatte i samme stil. Laaksonen spilte godt på de viktige poengene. Ruud fikk en hel del rammetreff, og klarte ikke å gjøre livet ukomfortabelt for sveitseren. Og gamene bare rant av gårde.

Kampen viste noe av Ruuds svakheter: Laaksonen fikk ikke inn så mange førsteserver, men vant 22 av 23 poeng på førsteserven. Han vant også 63 prosent av andreservepoengene sine. Ruud klarte ikke å få en eneste breakball, mens Laaksonen satte 3 av de 7 breaksjansene han fikk. Det var en overkjøring, hvor Laaksonen spilte godt når han måtte, og hele tiden med stor aggressivitet.

– Casper ble stressa, rushet litt. Han gjør alt litt for dårlig, som under press på backhanden. Det var litt tilbake til gamle synder, sa trener Christian Ruud til Eurosport etter kampen.

Ruud har trent mye på Rafael Nadals senter på Mallorca i vinterpausen. Jeg håper noe av Nadals mentale tøffhet kan smitte over på Ruud. Også mot Laaksonen var det tilløp til negativt kroppspråk og selvkritikk mellom poengene. Forståelig når det går dårlig, men det virker ikke for meg som Ruud klarer å bruke denne energien til å sparke seg selv i gang. Jeg håper teamet hans jobber med dette i tillegg til alt det fysiske.

For det kommer mye verre motstandere enn Henri Laaksonen.

Enda en sønn: Sebastian Korda

Alle bransjer har et visst dynastisk preg. Barn følger i foreldres fotspor. Casper Ruud gjør som Christian Ruud, Leo Borg spiller tennis som sin far Björn Borg og Sebastian Korda gjør det samme som faren Petr. Han vant Australian Open i 1998.

Sebastian Korda vant gutteklassen av Australian Open 2018, og skal prøve å kvalifisere seg inn i hovedturneringen i år. Har er ranket 524 i verden, 193 cm høy og 18 år gammel. Han møter rutinerte Go Soeda i første runde av kvalifiseringen. Soeda er 34 år gammel, og dermed nesten så tilårskommen at han kunne ha spilt mot far Petr Korda. Men Korda la opp året før Soeda kom på ATP-touren.

Som sønn av en berømt far vil Sebastian Korda alltid få mye oppmerksomhet, akkurat som Leo Borg og (i litt mindre grad) Casper Ruud. Det krever litt ekstra mentalt å alltid måtte forholde seg til sammenligningen, som kommer hver gang media skriver om dem.

Rankingen er en nyttig påminnelse om hvor mange som kjemper om en plass i toppen. Ifølge tennisabstract.com er det sju spillere i verden under 19 år som er bedre enn Sebastian Korda. (Casper Ruud er den åttende beste under 21 år.)

Korda står oppført med én ATP-kamp til nå, mot Frances Tiafoe i fjor. Her er noen klipp.

Casper Ruud

En påbegynt kamprapport: Casper Ruud mot Rogério Dutra Silva

Tennis på tv:
Casper Ruud – Rogério Dutra Silva
3. runde, Playford Challenger

00.45 natt til fredag begynte Casper Ruuds tredjerundekamp i Playford, Australia. Her er det som skjedde før jeg la meg:

1. sett

Ruud – Dutra Silva 0-1. Casper Ruud kommer under i første servegame i egen serve. Redder seg fra 0-40 til 30-40. Dobbeltfeil gir Dutra Silva første game.

Ruud – Dutra Silva 0-2. Kommentatoren snakker en del om brasilianerens serve, hvor racketen går opp bak hodet ganske tidlig. Minner meg om Juan Ignacio Chela. Brasilianeren holder lett til 2-0.

Ruud – Dutra Silva 0-3. Dutra Silva satser tidlig i ballvekslingene, og står for både feil og vinnerslag. Han får breakball i Ruuds serve igjen, men setter en overkommelig backhand i nettet. Han holder Ruud på plass nede i backhandhjørnet, får en ny breakball og går opp til 3-0.

Ruud – Dutra Silva 0-4. Ruud har ikke vist noe som kan stanse brasilianeren før han får 15-40 med en fin backhand. Dutra Silva slår et ess ut av banen, og leder 4-0.


Så langt var det jeg gadd å se Casper Ruuds tredjerundekamp i Challenger-turneringen i Playford, Australia. Januar er en eneste lang balansegang mellom norsk og australsk tid, mellom søvn og tennis. Da Ruud havnet langt bakpå, 01.15 før en påfølgende hverdag, bestemte jeg meg for å prioritere søvn. Jeg våknet til settsifrene 2-6, 5-7.

Hva gikk galt for Ruud? Ikke så mye annet enn at Dutra Silva spilte med høy risiko, og hadde dagen. Ruud klarte ikke å etablere noe overtak i ballvekslingene jeg så. Både alder og høyde skal være på Ruuds side, men brasilianeren var den som styrte begivenhetene.

Nå må Ruud ut i kvalik til Australian Open, som spilles neste uke. Med nye sjanser til å sitte oppe til altfor seint på natt. Trekningen for kvalifiseringen er ikke klar ennå.

Rafael Nadal

En skade fra eller til betyr ikke så mye for Nadal

Jeg er i innspurten av Peter Englunds bok om trettiårskrigen (1618-48) og Sveriges rolle i den. Anbefales varmt for alle som er interessert i historie, og som tror svenskene alltid har vært så fredelige som de er nå.

Jeg kom til å tenke på Englunds bok da jeg leste en sak i dag om Rafael Nadals skadeproblemer. «Hvor mye mer kan Rafa tåle», spør Steve Flink i tennis.com. Men akkurat som krigen var tilværelsens grunntilstand for 1600-tallsmenneskene, er skader en så naturlig del av Nadals karriere at jeg ikke tror en skade fra eller til betyr så mye. Så kommer han kanskje ikke til å dominere en sesong slik han gjorde på sitt beste. Men Nadal har i hele karrieren hatt skader av ulike slag, og alltid kommet tilbake. Nadal får ikke panikk av skader, og han vet at han kan tåle lange avbrudd fra sporten uten å trenge lang tid på å slå seg tilbake i verdenstoppen.

Det var en tid jeg trodde Nadal kom til å bukke under av skadene. Heller ikke han kommer til å spille for evig, men hittil har han klart å komme fint tilbake fra alle skader. Restitusjon er en kunst som både han, Federer og Djokovic har perfeksjonert de siste årene.

Jeg er mer bekymret for Andy Murray, som jeg synes langt på vei hinter om karriereslutt når han i sesongens første turnering halter mellom poengene og sier ting som «I’m happy I’m back out here competing again. I want to try to enjoy it as much as I can. I’m not sure how much longer it’s going to last.»

Simona Halep (Wikimedia Commons)

Slik blir tennisåret 2019

I desember ba jeg dere svare på en del spørsmål om hvordan tennisåret 2019 blir. Dette er hovedtendensene i svarene:

  • Noen andre enn Novak Djokovic kommer til å vinne Australian Open.
  • Noen andre enn Rafael Nadal kommer til å vinne French Open.
  • Naomi Osaka kommer ikke til å vinne noen Grand Slam-turnering i år.
  • En overveldende majoritet (77 prosent) tror Roger Federer kommer til å være ranket 3-5 ved årsslutt 2019. Ingen tror han kommer til å være blant de to beste.
  • De strevende veteranene Andy Murray og Stan Wawrinka klarer ikke å nå gamle høyder: Ingen av dem kommer til å slutte året i topp 10. I alle fall ikke Wawrinka.
  • Simona Halep kommer til å vinne en eller flere Grand Slam-turneringer i år. Men ikke Caroline Wozniacki.
  • Casper Ruud kommer til å ende året et sted mellom 35. og 210. plass på rankingen. Snitt-tipset er 95. plass.

Jeg oppsummerer og deler ut premier om 11 måneder. Ha et strålende tennisår, alle!

Casper Ruud under Davis Cup-spill i Stavanger i 2017

Casper Ruud begynner sesongen i Playford, Australia

Casper Ruud valgte å slutte 2018-sesongen ganske tidlig på høsten, og heller konsentrere seg om trening. Han begynner 2019 i Playford, Australia, i Challenger-turneringen som spilles der. Oppdatert: Ruud spiller første kamp mot Arthur De Greef, Belgia. Han er ranket 204 i verden. Ruud slo ham i tre sett da de møttes på grus i 2018.

Ruud har mange år på seg til å klatre inn i verdenstoppen, men likevel: I 2018 har flere fra hans generasjon blandet seg inn i de store turneringene. Alexander Zverev har vært i verdenstoppen en stund. Stefanos Tsitsipas og Alex De Minaur meldte seg også på i år. Casper Ruud avsluttet 2018 med en håndfull Challenger-turneringer som ikke ga de helt store resultatene. Jeg er veldig spent på å om han klarer å ta seg inn i topp 100 i år, slik at han slipper å kvalifisere seg til Grand Slam-turneringene.

Challenger-turneringen i Playford (forstad til Adelaide, for dere som har Australia-geografien inne) er et greit sted å starte. Ruud er seedet nummer to, som nummer 112 i verden. Førsteseedet er Lorenzo Sonego, 107 i verden, fra Italia.

Som alltid i Challenger-turneringer er det minst like interessant å se hvilke gamle ringrever som lusker i trekningen. Mest interessant er Viktor Troicki, som har vært nummer 12 i verden og vunnet Davis Cup for Serbia. Japanerne Ito og Soeda har også en lang og solid karriere bak seg i topp 100, men Ruud skal slå dem. Finsk/sveitsiske Henri Laaksonen kan bli Ruuds motstander i tredje runde.

Det ser ut som noen kamper vises på ATPs hjemmesider. Vel verdt å sjekke ut hvis man er på jule-/nyttårsklokke som er synkronisert med australsk tid. Ruuds første kamp er ikke berammet ennå.

Tommy Haas (Wikimedia Commons)

Minner fra Australian Open 1999

Denne bloggposten handler om Australian Open 1999. Det er mitt tennislivs svar på fotball-VM i 1986: Det er en den turneringen jeg lettest kan koble til hendelser og stemninger i resten av livet mitt på den tiden. Og begge turneringene var sportslig minneverdige.

Verden i 1999

1999 føles fjernt og nært. For meg som husker 1999, er det en gjenkjennelig verden. Tiden fra 1999 bakover til 1979 står derimot for meg som to helt forskjellige ting, men hvis man i 1999 hadde spurt en 42-åring om 1979 var veldig forskjellig fra 1999, tror jeg han ville svart som jeg gjør nå. En voksen bevissthet vil koble sammen og jevne ulike epoker som er selvopplevd og bearbeidet i minnebanken, men alt som skjedde før man kan huske, er per definisjon mye mer forskjellig.

Livet mitt i 1999 var preget av mye luft og få følelser, bortsett fra en en del ensomhet. Jeg gikk mye rundt som en forundret tilskuer til mitt eget liv. Etter litt studier og militærtjeneste hadde jeg fått jobb i Stavanger Aftenblads nettredaksjon, og hadde få holdepunkter i livet bortsett fra jobben. Få venner, og ganske ute av stand til å skaffe meg noen, uten å skjønne hvorfor.

På samme måte var hele verden, summen av globale og nasjonale hendelser som når inn til hver enkelt av oss på ulike måter, i 1999 langt mindre påtrengende enn 20 år senere. Den opplevdes trygg, avklart. Dette, sammen med min egen vattpregede tilværelse, gjorde at verden sto for meg ganske likegyldig, uten skarpe kanter.

Jeg tror alle mennesker har sitt historiske, idylliserte punkt i livet som de kunne tenkt seg å krype tilbake til når samtida blir for påtrengende, sitt «Mor, jeg vil tilbake»-tidspunkt, og for mange på min alder tror jeg det er årene 1989-2001. Etter Murens fall, før 11. september.

Kafelnikov mot Haas

Australian Open 1999 i tennis, ja. Dette ble begynnelsen på mitt andre tennisliv, det første var midt på 80-tallet, da det gikk en del tennis på NRK.

Jeg så mye av 1999-turneringen hjemme. Finalehelga reiste jeg til Oslo for å besøke Trond og Jarle Eivind. De bodde på hybel i Inkognito Terrasse, litt bak slottet. Det var helger som dette som i denne perioden av livet fikk meg til å lure litt på hva jeg holdt på med. Jeg hadde fulltidsjobb, mens alle mine jevnaldrende var studenter og krysset av ting på livs-lista som jeg trodde (tror?) det er smart å krysse av på veien til å bli et Helt Menneske: Festing, hybel-liv, eksamensnerver, kjærester og flørting, lure på om man studerer riktig fag osv.

Det snødde tett i Oslo, hele byen lå under tjukke lag med snø. Vi så litt av semifinalen mellom Kafelnikov og Tommy Haas, som Kafelnikov vant lett. Jeg og Trond tok banen opp til universitetet. Trond ville ha hjelp til å lage hjemmeside, og vi satt der og knotta den inn med html-kode, linje for linje. Den ble veldig minimalistisk og fin, med sitater av Erlend Loe og bilder av Radioheads OK Computer. Jeg skulle likt å se den igjen. Jeg regner med at den er sletta fra serveren for mange år siden.

Om kvelden var vi på konsertstedet John Dee, hvor ei jente jeg husker fra ungdomstida sto i døra, og jeg tenkte: Vi kunne sikkert blitt kjent hvis jeg hadde bodd i Oslo, men det gjorde jeg ikke.

Dagen etter fikk Trond lyst på vafler. Jeg ble sendt til 7-Eleven for å kjøpe kremfløte, men kom tilbake med upiskbar kaffefløte, og fikk tyn for det. Jeg tror det var min introduksjon til at det finnes ulike fløtetyper. Jeg skulle ta flyet hjem mandag formiddag, men kom meg ikke hjem i tide til kveldsvakten i Aftenbladet på grunn av tåke på Gardemoen.

ATP-touren etter Pete Sampras

Australian Open 1999 er den første i post Pete Sampras-epoken på ATP-touren. Han hadde ikke lagt opp, men turneringen markerer innledningen på siste del av karrieren hans. Sampras hadde brukt høsten 1998 til å spille seg utbrent i jakten på å ende 1998 som nummer 1 i verden for sjette år på rad (en rekord som fortsatt står). Derfor droppet han Australian Open 1999. Kafelnikov, som slo Thomas Enqvist i finalen, takket faktisk Sampras i talen etter finalen. Sampras skulle aldri mer jage førsteplassen på samme måte.

Roger Federer tapte i første runde av kvalifiseringen til Australian Open 1999, men Lleyton Hewitt (wild card-spiller) vant sin førsterundekamp mot sterke Cedric Pioline.

Dameklassen ble vunnet av Martina Hingis, mot Amelie Mauresmo. Ingenting tydet på det da, men dette ble Hingis´ siste Grand Slam-tittel i single. Hingis skulle bli passert av Lindsay Davenport og Williams-søstrene i årene etter, men det gikk ikke lang tid før Justine Henin viste at størrelse ikke betyr alt. Så var hun da også en mye mer eksplosiv spiller enn Hingis.

Patrick Rafter og Jonas Björkman vant doubleklassen for menn, Hingis og Anna Kournikova vant kvinneklassen.

Går det an å si at det er noe 90-tallsaktig over turneringsutfallet? Ingen store og sterke spillere som vinner, Kafelnikov og Enqvist er ikke Djokovic og Federer, smarte Martina Hingis ble ingen Serena Williams, og Anna Kournikovas popularitet ble godt hjulpet av internettets nye fora.

Talentet Kristian Pless

20 år senere er det også interessant å se hvem som dominerte juniorklassene. Danske Kristian Pless fikk en fin seniorkarriere, men etter seier i både single og double for juniorer i Australian Open 1999, tror jeg han håpet på mer (han ble mye skadet som senior). Pless knuste all motstand i denne turneringen, han tapte ingen sett på veien mot finalen.

Av de 16 andre seedede juniorene for 20 år siden finner vi velkjente navn som Jarkko Nieminen, Jürgen Melzer, Mikhail Youzhny og Joachim Johansson. Kuriosa: Vår egen Stian Boretti tapte i første runde mot en viss Andy Roddick, etter at Boretti vant første sett. Fire og et halvt år senere vant Roddick US Open.

Jenteklassen ble vunnet av Virginie Razzano, toppseedet var Nadia Petrova. Begge fikk fine singlekarrierer.

Her er noen klipp fra 1999-turneringen.

Kristiansund tennisklubb

De mest leste sakene på tennisbloggen i 2018

Dette var de mest leste sakene på tennisbloggen i 2018:

  1. Her kan du spille tennis i Rogaland. Forsøk på å samle alle tennisbanene i Rogaland og omegn på ett sted. Jeg er som vanlig interessert i oppdateringer fra dere!  (Sjekk også denne oversikten, så skal det meste være dekket.)
  2. Aiai! En offentlig tennisbane i Stavanger! Gammel sak om tennisbanen ved Mosvatnet i byen min. Det er bedre offentlige baner på Lassa.
  3. De meningsløse og morsomme idrettskåringene. Sak fra 2004 som får sin trafikk fra Google-søk etter idrettskåringer.
  4. En serie faste Nadal-momenter. Rapport fra finalen i årets French Open. » – Å, du kødder! Alle gruskamper med Rafael Nadal har noen faste elementer, og vi var framme ved ett av dem: Det punktet av kampen hvor Nadals rekke av umulig opphentinger topper seg i form av en spesielt mirakuløs ball.»
  5. Tennisbloggens klarsynt-pris 2018 går til… Resultater fra årets tippekonkurranse. Du har vel lagt inn tips for 2019?
  6. Bli beundret og berømt – spå tennisåret 2019! Årets tippekonkrranse.
  7. Tennis i Gjesdal og på Tau – en oppdatering. Jeg sjekker hvordan det ligger an med tennisbanene her. Minner meg på at jeg må sjekke opp hva som har skjedd siden sist.
  8. Hva jeg tenker på når jeg spiller tennis. I hodet mitt på tennisbanen.
  9. Slik gikk det da Casper Ruud slo Ernesto Escobedo og kvalifiserte seg til Australian Open 2018. Live-kommentering fra kampen. Jeg må ha stått opp midt på natta, men har fortrengt det.
  10. Det lille, subjektive tennisleksikonet. Fra Agassi til Wimbledon.