Kategoriarkiv: diverse

Venus Williams Roland Garros French Open 2000

Min venstre lillefinger for en god serve

Enkelte ting har jeg blitt bedre til etter noen hundre timer på tennisbanen. Jeg kan på gode dager slå grunnslagene mine passelig langt og med litt kontroll. Jeg kan plassere meg ganske bra i banen. Jeg har færre mentale sammenbrudd enn før.

Men serven i tennis fortsetter å være en x-faktor. Der resten av spillet mitt har en følelse av sakte oppdrift, lever serven sitt eget liv. En dag brukbar, en annen dag ikke aldeles upålitelig.

Jeg må igjen sitere den svenske forfatteren Lars Gustafsson:

Det forekommer i verdensturneringer, for eksempel Australian Open, at en spiller gjør tre dobbeltfeil på rad.

Dette sier noe om vanskelighetsgraden. Hvordan man egentlig utfører en tennisserve, vet ingen. Man vet naturligvis i prinsippet hvordan det skjer, men ingen som skal til å utføre en kan være sikker på at han kommer til å lykkes. Det finnes egentlig bare en måte, og det er å betro saken til den mørke, den ordløse siden av sin egen personlighet, å stole på den, og gi faen i å forstyrre den. Bare den er i stand til å utføre den fantastiske akten av muskelkoordinasjon, ballistiske beregninger, millimeterfine innstillinger av håndledd, fotledd og ryggmuskler som er en tennisserve.

Tennisserven er et vindu til det ukjente.

På kvelder jeg ikke vil legge meg, kan jeg bli sittende og se på folk som lærer bort serving på YouTube. Det finnes mange av dem. Folk som påstår å kunne lære bort noen få enkle vink som skal gjøre meg til en servemaskin, en Pete Sampras light.

Egentlig burde serven vært tennisens enkleste slag. Det er det eneste som ikke avhenger av hva spilleren på motsatt side gjør. Samtidig legger dette et visst press på serveren. Det er ikke uten grunn at servegjennombrudd – det å vinne et game hvor motstanderen server – ses på som en halv settseier, i alle fall på profesjonelt nivå. Det å skulle reagere på motstanderens spill, som man gjør i alle andre slag enn serven, bidrar også til å renske hodet, er min erfaring. Det er mindre tid å gruble på når du må spurte for å rekke en backhand langt ute på flanken, enn når du tankefullt kaster ballen opp for å serve.

Her er en provoserende video. Roger Federer slenger i vei server på treningsbanen, og det ser ikke ut som han bruker en eneste kalori. Hør den lyden av ball mot streng, ren musikk.

Pete Sampras:

Så hva skal til for å slå en god serve? YouTube-søkene kan du gjøre selv. I den grad mine tips har noen verdi, så kommer de her:

  • Face it: Jeg hadde nok hatt en bedre serve med sterkere overkropp. Det er bare å begynne med planke, situps og armhevinger. Kanskje er ikke lysten til dette like sterk som ønsket om å få en bedre serve, og da har jeg bare meg selv å takke.
  • Et godt oppkast er hjelper mye. Få ballen passelig høyt opp, litt foran til høyre for kroppen for høyrehendte.
  • Hvis jeg slår mye i nettet, er det ofte fordi kroppen faller ned før jeg har slått ballen. Da prøver jeg å holde meg selv oppe med venstre arm litt lenger enn det som virker naturlig, før jeg treffer ballen.
  • Regelen om å se på ballen gjelder for serving også. Hvis jeg ser på den helt til den er truffet, blir ofte resultatet best. Dette er vanskelig, fordi det er så naturlig å følge ballens bane med blikket, i stedet for treffpunktet.
  • Grepet på racketen: Hvis hele serven skranter, pleier jeg å vri grepet litt i retning en eastern backhand. Da pleier ballen å få mer overskru. Se videoen av Stefan Edberg:

Flere folk som server, som jeg har sett:

Lars Gustafsson Tennisspelarna

Tennisspelarna av Lars Gustafsson er en hemmelig klassiker

Det var det i alle fall for meg. Jeg fikk den i gave i fjor høst av min gode kollega på Stavanger bibliotek, Egil Henriksen. Vi ble et litt fattigere bibliotek da Egil gikk av med pensjon i sommer.

Lars Gustafsson var et nytt navn for meg før jeg fikk denne boka. Det sier mer om mitt manglende overblikk enn om Gustafsson. Da han døde i fjor, 79 år gammel, var det en kulturnyhet i alle de svenske nettavisene. En del av bøkene hans er fortsatt å få i på norske biblioteker og nettbokhandler.

Sensasjon: Ei bok som er for kort

Lars Gustafsson Tennisspelarna

Tennisspelarna handler om en hovedperson med samme navn som forfatteren, som drar til Austin i 1974 for å være gjesteforeleser. Forsidebildet på min utgave har Gustafsson selv på coveret, i avslutningen av en noe nølende backhand.

Det er ei tynn bok, bare rundt 100 sider. Det er sjelden jeg ønsker at bøker skulle være lengre. Dette var et slikt tilfelle.

Tennisspelarna er den perfekte miksen av høyt og lavt, idrett og filosofi, samfunnskritikk og fjas. Allerede på første side nevnes Nietzsche, Brandes og Walter Cronkite, og navnedroppingen fortsetter i stor stil. Men det er ingen kultursnobbete bok.

Inferno-gransking under bakken

Foreleseren i historien holder ekstremt populære foredrag om skandinavisk litteratur på 1800-tallet, med særlig vekt på August Strindbergs Inferno. Tennisspelarna har klare selvbiografiske trekk, men overstiger stadig grensene for det som virker sannsynlig.

Som når hovedpersonen kommer i kontakt med en tennisspiller som jobber for myndighetene i et senter flere hundre meter under bakken, og vedkommende setter myndighetenes største tilgjengelige datamaskiner i gang med, på Gustafssons initiativ, å undersøke lingvistiske likheter mellom Inferno og en ukjent, samtidig bok – et eksperiment som kan velte etablerte litteratursannheter dersom hypotesen slår til.

Høres det sært ut? Det er det, men Gustafssons penn er lett, leken, dansende. Han skriver også inn en sidehistorie om universitetspolitikk, også det blir morsomt og tankevekkende.

Tennisens serve og Mozarts «Don Juan»

Grensegangen mellom det sannsynlige og det mildt overskridende gjelder ikke minst partiene som handler om tennis.

Fortelleren begynner dagene i Austin med å slenge innom en tennisbane i en park, hvor han møter de utroligste spillere, som alle har det felles at de ikke jager penger og berømmelse, men er fornøyde med å klaske ball på en bortgjemt offentlig bane. Om en slik innstilling var usannsynlig i 1974, ville den vært utenkelig i 2017.

Jeg er selvsagt helt nødt å lese mer av en forfatter som kan skrive noe så nydelig som dette om tennisservens vesen. Hva ville besøkende fra andre planeter heve øyenbrynene over hvis de landet hos oss? Fra side 14 (min oversettelse):

Caroline Wozniacki (Wikimedia Commons)

Caroline Wozniacki (Wikimedia Commons)

Det finnes egentlig bare to ting jeg kan tenke meg at en slik besøkende kunne bli imponert over. Det ene er Mozarts «Don Juan». Det andre er tennisserven.

Det forekommer i verdensturneringer, for eksempel Australian Open, at en spiller gjør tre dobbeltfeil på rad.

Dette sier noe om vanskelighetsgraden. Hvordan man egentlig utfører en tennisserve, vet ingen. Man vet naturligvis i prinsippet hvordan det skjer, men ingen som skal til å utføre en kan være sikker på at han kommer til å lykkes. Det finnes egentlig bare en måte, og det er å betro saken til den mørke, den ordløse siden av sin egen personlighet, å stole på den, og gi faen i å forstyrre den. Bare den er i stand til å utføre den fantastiske akten av muskelkoordinasjon, ballistiske beregninger, millimeterfine innstillinger av håndledd, fotledd og ryggmuskler som er en tennisserve.

Tennisserven er et vindu til det ukjente.

Lars Gustafsson har forlatt oss og dratt over i det ukjente, men Tennisspelarna har han sikret seg et evig navn i tennislitteraturen.

Tennisspelarna er oversatt til både tysk og engelsk. Les Svenska Dagbladets omtale av Tennisspelarna og andre LG-bøker. Det finnes også en TV-serie (!) basert på Tennisspelarna, men bare tilgjengelig i Sverige.

Sidespor: De beste platene 1993-97, etter musikkmagasinet BEATs mening

Musikkbladet BeatMusikk betyr mye for mange i ungdomsårene. For meg betydde musikkmagasiner mer. Helt konkret: Musikkbladet BEAT.

Jeg skriver bladnavnet med store bokstaver slik de selv gjorde, selv om det uttales som et ord og ikke en forkortelse. Jeg kjøpte det første nummeret av bladet sommeren 1993 på Coop-butikken på Avaldsnes. Utgaven hadde Bono på forsiden, og jeg kjøpte det sannsynligvis fordi jeg skulle se U2 på Valle Hovin senere den sommeren.

Store bokstaver, ja. Å begynne å lese BEAT var som å få en smart, brautende og frekk storebror. Eller kanskje fikk jeg like mye følelsen av å bli innlemmet i en halvhemmelig urban klubb med folk som var noen hakk kulere enn meg. (20 år senere er det lett å se hvor ekstremt selvopptatte de var. Både bladets tiårsdag i 1995 og ikke minst dets nedleggelse i 1997 var hovedsaker i de utgavene.)

Jeg leste bladet med andakt i ungdomsårene, og talte ned dager til hver ny utgave. CD-budsjettet mitt var ikke stort, dette var tross alt de harde 1990-åra. Det ble til at jeg leste om mange artister, men musikken hørte jeg bare tidvis på NRK Petre, hvis jeg da ikke samlet sammen slantene mine til et besøk på Compacthuset i Haugesund.

Snart 20 år etter at BEAT ble utgitt for siste gang har jeg fortsatt de komplette årgangene fra Se og Hør-forlagsperioden, årene 1993-97, liggende på loftet. De er forbausende pent brukt. Ingen løse sider. Ingen fingermerker. Ingen søleflekker. (Jeg drakk lite eller ingenting alkohol i disse årene.)

Jeg leste hver utgave fra begynnelsen flere ganger, skribent for skribent. Listen over redaksjonsmedlemmer er «hvem er hvem» i norsk presse og kulturliv 20 år senere: Dagsavisens skarpe kommentator Hege Ulstein var der, Finn Bjelke (mest kjent fra radio nå) var like vittig på trykk som han er på eteren, VGs nåværende politiske slugger Eirik Mosveen var redaktør 1993-95 (noe produksjonen hans i BEAT gir enkelte forvarsler på), VGs musikkanmelder og tiligere Idol-dommer Morten Ståle Nilsen var redaktør i et par år (og han er fortsatt den beste musikkformidleren i norsk media), Idol-dommer Thomas Strzelecki skrev om teknomusikk og rap, Tor Milde skrev om pop og så videre. Første gang jeg leste en større norsk artikkel om Internet var i BEAT sommeren 1994. Enda et par kjente 2000-tallsnavn må nevnes: Lars Mytting – nå mest kjent som vedhogstens kronikør – var BEATs korrespondent innen nye medier. Arne Svingen, prisvinnende barne- og ungdomsbokforfatter, ble redaktør i 1995. Torgrim Eggen og Herman Willis bidro også. Jeg likte spesielt godt Eggens serie «Eat to the BEAT» fra 1996, hvor han tok med seg kjente norske musikere på kjøkkenet (en klar forløper til alle dagens kjendiskokkeprogrammer).

Påvirkningen fra BEAT på min egen tekstproduksjon var rask og neppe helt heldig. Fra å skrive snusfornuftige kåserier som spilte opp til forventningene, prøvde jeg å skrive BEATsk i alt jeg leverte på skolen høsten 1993. Fra å være sekserelev i første klasse, datt jeg ned til firer den høsten. Et rablende, i alle retning sparkende essay om den islandske sagaen Gunnlaug Ormstunge fikk jeg i retur med klar beskjed fra læreren: «Dette vart for bråkjekt, Åsmund». Det gikk bedre etter hvert.

BEATs 1990-tallsperiode markerer avslutningen av en epoke i muskkindustrien som ikke kommer tilbake. BEAT hadde aldri det store opplaget, men var meningstunge og kjeftstore nok til å kunne hype et band som a) var bra og b) de helst hadde oppdaget selv (noen som husker Weld?). Når jeg blar i utgavene fra loftet slår det meg at de til tider kunne bli ensporede, med artister som Nick Cave, PJ Harvey, Bruce Springsteen og Grant Lee Buffalo i spaltene stadig vekk. Og i dag er det ikke musikkmagasinene som breaker nye artister, det gjør talentprogrammene på tv, og til en viss grad sosiale medier som Spotify.

Den digitale revolusjonen har minimert markedet for musikkblader, både i Norge og utlandet. 20 år senere sitter jeg ikke og kjæler med musikkartikler fra nettet på samme måte som jeg gjorde med BEAT-bladene. (I 2016 er mange av artiklene uleselige fordi skriften er så knøttliten. Må skaffe meg time hos optiker.) Den konstante tilgangen på musikkjournalistikk og -meninger har gjort meg en smule nummen. Jeg tar meg ofte i å kikke ned på et tomt søkefelt på Spotify, hodet uten ideer.

Til gjengjeld kan jeg høre nesten alle BEATs favorittplater på Spotify. Her er spillelister over alle platene som fikk seks B-er (full pott) i årene 1993-97. Bladets forkjærlighet for rock med tydelige amerikanske røtter er merkbar, i alle fall de første årene:

1993:

1994:

1995:

1996:

1997:





Noen opplevelser blir bare gode hvis man har slitt for dem, selv om snarveiene er åpenbare. (Dette er egentlig en utstyrstest, bare vent og se.)

Jeg legger vekk ca 1/4 av bøkene jeg begynner på. Hyllene mine (og biblioteket) har rikelig med vitnesbyrd om min troløse lesernatur.

Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel

Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel

En slik bok er Zen og kunsten å vedlike­holde en motorsykkel, en av 1970-årenes klassikere. Jeg husker ikke helt hvorfor jeg avbrøt den, men jeg ble minnet på boken igjen i vår. Da holdt John Peter Hernes bokprat på Sølvberget, hvor jeg jobber. Han oppsummerte den røde tråden i Zen… slik (jeg tar det etter hukomm­elsen): Boken handler om gleden ved å kjenne tingene sine til bunns, slik at man er i stand til å forstå hvordan de fungerer – og dermed også kan repareres. Jeg skal lese den i løpet av høsten.

En slik livsfilosofi lar seg selvsagt ikke forene med et moderne liv, i alle fall ikke fullt ut. Fremmedgjøring er en negativt ladet klisjé som beskriver det helt opplagte i at ingen mennesker kan skjønne hvordan de ørsmå tannhjulene i både flatskjermer, den global­iserte markeds­økonomien, Linux, internettet, Gore-Tex OG klima­­kvote­ordningen fungerer. Det beste vi kan håpe på er å skjønne grunnprinsippene, og kanskje dybden i noen få av dem.

Da 1990-tallsironien var på sitt kraftigste, ca. 1996, kom den såkalte easy listening-bølgen. Med ironiske ører begynte folk å høre på popjazza versjoner av kjente sanger. Den fremste eksponenten var Mike Flowers Pops, mest kjent for coverversjonen av Oasis´ Wonderwall. Jeg tror at jeg kjøpte samlealbum med easy listening-klassikere omtrent samtidig (jeg var ung og lett påvirkelig!), med tittelen Make it easy on yourself.

Vi gjør det lett for oss selv hele tiden. Bare virkelige selvplagere prøver å komme til bunns i alt. Likevel tror jeg vi alle har områder hvor vi lemper sekken fullere av stein enn vi hadde behøvd. Felt hvor vi frivillig streber etter en opplevelse med minst mulig staffasje, hvor sammenhengen mellom innsats og resultat er lett å se, hvor vi velger å gå gjennom krattskogen i stedet for å ta snarveier.

Det er vitset mye de siste årene om folks hang til scrapbooking, ølbrygging og oppussing. Jeg tror alt dette handler mest om å få til noe lett målbart selv. Det enkleste er selvsagt å sende bildene inn digitalt og få fotobok i posten, å kjøpe øl i butikken og betale folk for å fikse huset.

Men fordi vi trenger å se helt fysiske, konkrete resultater av arbeid vi legger ned. Når mange av oss har jobber hvor det kan være vanskelig, velger vi av og til alternativt. Jeg tror det er derfor analog film, fjellturer, akustiske gitarer og seilbåter aldri kommer til å forsvinne helt. Andre kjøper en gammel bil de skrur på, eller blir sykkelfiksere i kjelleren. Noen finner glede i å hardkode en nettside helt fra <html><head><title>Hjemmeside</title></head> og nedover, selv om du ikke trenger å kunne det minste kodespråk for å starte blogg.

Valgene og tingene vi omgir oss med vi tar forteller omverden hvem vi er, men like mye hvem vi ønsker å framstå som og på hvilke felter vi ønsker å vise oss som grundige, dyptloddende.

Jeg ville lenge være en fyr som tok analoge bilder, og har kasser med gammelt Nikon-utstyr på loftet. Men resten av verden gikk videre, film og framkalling ble dyrt og SÅ viktig var det tross alt ikke for meg å ta de dyrebare filmbildene mine når det kom til stykket. Nå har jeg gjort det enkelt for meg selv, og tar bilder med mobilen, som sikkerhetskopierer dem til Google Photos. (Bildene av fuglene i Bergen og av nesa under er begge tatt av meg med Nikkormat FT2 i 2006.)

Lesere av denne bloggen vil huske at jeg i fjor kjøpte en tennisracket. Ny, men gammel modell: Wilson Pro Staff 6.0 85 kom på markedet tidlig på 1980-tallet. Trengte jeg ny racket? Kanskje. Var dette den racketen jeg trengte? Kanskje ikke.

Etter åtte måneders testing (som er lite i denne bloggens verden) kan jeg si dette: Det er en kravstor racket, på grensen til det demoniske, langt forbi det pedantiske. Men det gjør ingenting, for kjøpet av den gamle Wilson-modellen er et åpenlyst forsøk på å bli noe jeg ikke er, men har lyst å være.

Wilson Pro Staff 85 6.0

Racketen er tung, med mesteparten av vekten i håndtaket og med lite sweetspot. Den ble brukt av folk som Pete Sampras og Roger Federer. De skaper sin egen kraft og treffer midt i ramma hver gang. For en amatør som meg er det egentlig bare tull å spille med denne racketen. Problemet er bare at jeg så gjerne vil være en spiller som trenger en sånn racket. For å få noe som helst kraft i ballen krever racketen at jeg gjør alt riktig: At jeg ser på ballen, tar racketen tidlig tilbake, vrir overkroppen, flytter vekten til bakfoten, holder blikket helt stødig på ballen, svinger racketen utvungent framover, treffer ballen på nøyaktig rett sted og fullfører kroppens rotasjon (sånn cirka).

Hvis bare så mye som ett av leddene i denne lange kjeden svikter? Plonk. Ballen i nettet. Eller såvidt over, kraftløst. Spesielt server og enhåndsbackhand med denne racketen er seig materie, hvor ingenting kommer gratis.

For å få fullt utbytte av denne racketen bør jeg egentlig begynne et nytt og bedre liv: Et liv hvor jeg trener på korte sprinter (racketen krever at jeg er tidlig i posisjon), et liv hvor jeg tar armhevninger (for at den ikke skal virke så tung), et liv hvor jeg er hundre prosent konsentrert på banen (jeg kan ikke ta øynene av ballen et mikrosekund).

Jeg kunne gjort det enklere for meg selv, og spilt med en racket som var lettere, hadde større hode og gjerne mer hammer-aktig vektfordeling. Samtidig tror jeg ikke det ville føltes like tilfredsstillende å slå en god forehand da, hvis jeg visste at moderne racket-teknologi hadde latt meg slippe unna med et halvgodt treff, slurvete fotarbeid og halvgod svinging av racket. Noen opplevelser blir bare gode hvis man har slitt for dem, selv om snarveiene er åpenbare.

En serie mislykkede skokjøp (og en hyllest til Nike)

Tennissko fra 2003Jeg er en elendig skokjøper, i alle uttrykkets betydninger. Som så ofte ellers er det et utslag av at man får som fortjent.

Skobutikken: Hvor flere negative drifter møtes

I skobutikken møtes mange negative drifter i meg, og utfallet blir deretter. Jeg sier at jeg ikke bryr meg mye om hva jeg har på beina. Sko? Overfladisk tull! Samtidig må jeg forholde meg til sko, for jeg liker ikke å gå barbeint. Når jeg åtte timer hver dag skal ha ting på beina, burde jeg selvsagt lagt vekk den tåpelige «jeg bryr meg ikke om sko»-innstillingen. Timeprisen for et par hverdagssko er egentlig veldig lav, nesten samme hva de koster.

I stedet utsetter jeg alle skokjøp så lenge jeg kan. Når det til sist presser seg fram, minner resultatet om et mislykket geriljaangrep: Uklart mål, uvillig soldat, rask aksjon, sløsing med ammunisjon (penger) og viktigst av alt: Oppdrag mislykket. Jeg kommer kanskje ut med et par sko (noen ganger flere, utrolig nok). Som regel er de elendige på beina.

Gjennomsnittlige føtter

Kanskje tenker du nå at jeg sikkert har spesielle føtter med dertil behov. Tvert imot, med mine 43-bein er jeg midt på treet. Det som likevel skjer, er at jeg kjøper sko som sitter dårlig, gjerne på flere måter i en og samme sko. Uvilligheten mot å bruke tid i skobutikken gjør at vurderingsevnen kobler seg av i det jeg tusler inn der.

Samtidig er det umulig å vite hvordan et skopar vil oppføre seg over tid. Vil de utvide seg? Hvor vil de stramme mer og hvor vil de gi etter? Prøver jeg noen som passer sånn halvveis, og ikke koster all verden, slenger jeg kortet på Visa-automaten og priser meg lykkelig over at jeg snart kan bruke tiden på noe mer fornuftig (som å sjekke Facebook).

Et helt liv med dårlig skotøy

  • De første dårlige skoene jeg kan huske, var et par mørkebrune støvletter med rysjer på sidene. Jeg var fem-seks år, og kjente at paret de hadde i butikken var altfor små, men det var en smerte jeg var villig til å utholde for litt barnehage-kred blant kamerater som leste Sølvpilen.
  • Jeg har hatt for små småsko.
  • For noen år siden kjøpte jeg et par Adidas-sko (dyre!) som både var stramme over vristen og løse på hælen.
  • Jeg har løpt på Löplabbets tredemølle og blitt analysert med kamera og spesialistøyne, og likevel kommet ut med løpesko som var et halvt nummer for små.
  • Jeg har et par fotballsko som må ha ekstra såle og fotballsokker (hvorfor er de så mye tjukkere enn alle andre?) for ikke å falle av når jeg skyter.
  • Jeg har hatt fotballsko som satt så godt på foten at tærne mine gnagde hverandre til blods etter én time. Hva tenkte jeg på i sportsbutikken da jeg kjøpte dem?
  • Vinterskoene mine er for små (de er av skinn, jeg trodde de ville utvide seg!). Og så videre.

Jeg finner en viss trøst i at Martina Hingis, som i likhet med alle toppspillere har spesialdesignede sko til akkurat sin fot, saksøkte Sergio Tacchini fordi hun mente at skoene deres ødela føttene hennes! (Saken ble løst utenfor offentlighet.)

Nike! Nike! Nike!

Men dette er en glad-artikkel, tross alt. Du kan tenke på dette som en forbrukertest slik forbrukertester bør være. Ulempen med tradisjonelle anmeldelser av idrettsutstyr er at bruksperioden glatt overgår salgsperioden. Filmen Boyhood hadde slagordet «12 years in the making». Vel, move over, Boyhood, denne forbrukertesten er «13 years in the making»:

I 2003 var jeg i København. Der kjøpte jeg sikkert noe vintage Nikon-kamerautstyr som ligger på loftet nå. Viktigere: Jeg kjøpte tennissko. De ser jeg hver dag.

Jeg er ikke en person som elsker klærne mine. Utenom disse skoene.

Modellnavnet finner jeg ikke noe sted på skoen. Sålene er nesten slitt gjennom under storetærne, det tyter ut en slags gul fyllmasse på sidene og de er selvsagt ikke like blendende hvite som opprinnelig. Du kan selv tenke deg hvordan de lukter.

Det var Adidas som lanserte slagordet Feet you wear, men det er Nike som gjør det i praksis. I alle fall for mine bein. Etter 13 år gir skoene fortsatt stabilitet og passer perfekt: Jeg merker at tærne tøtsjer borti innerkantene, men ikke så mye at det er ubehagelig. Skoene er mer som et ekstra ledd på kroppen enn de er et stykke tøy og gummi.

20161003_181101

1.oktober sprang jeg Sandnes halvmaraton i et annet par Nike-sko, kjøpt på Löplabbet i 2009. De heter Footbridge et eller annet, og selges selvsagt ikke lenger (har sjekka litt rundt på nettet). Jeg har løpt to maraton og ganske mange kilometer med dem. Dempingen har selvsagt forsvunnet fra dem for lenge siden, men det er helt underordnet. Som med tennisskoene er joggeskoene like mye en partner, et ritual i det å bli klar for dyst. Det finnes helt sikkert mye bedre modeller på markedet i dag, men erfaringen har vist at jeg bør holde på de få gode skoene jeg har helt til de dauer.

Det fine med både tennisskoene og løpeskoene er at forfallet begynte for en del år siden, men skoene holder stand. Tenk deg en AFP-mann/kvinne: De får et gammel-stempel ganske tidlig (i skoenes tilfelle hull, manglende sålestykker osv.), men har mye å gi i mange år fortsatt.

Det vil si; jeg har kjøpt nye tennissko, for de gamle er nå så nedslitt at de sklir mer enn de gir foten feste. Grus pipler inn mellom tærne. Jeg har spart de nye skoene til innesesongen. De har store sko å fylle, for å ta tilbake den metaforen.

Jeg ville gjort som Pete Sampras

Pete Sampras kjøpte en gang en helt haug med Wilson Pro Staff 85 6.0, det partiet av denne som ble produsert på St. Vincent. Han var millionær, og visste at det var den racketen han skulle spille med, ferdig med den saken. Like greit å bunkre opp. (Men Sampras har angra seg seinere. Hadde han skifta til en mer moderne racket, ville han nok vunnet mer mot slutten av karrieren. Bare se på hvor mye racketskiftet gjorde for Roger Federer i 2017.)

Hadde jeg vært en promille så rik som Pete Sampras, ville jeg selvsagt betalt Nike for å lage et lite parti av mine nåværende joggesko og tennissko, og brukt dem til evig tid.

(Hvis noen skulle være i tvil: Dette innlegget er selvsagt ikke sponset av Nike eller initiert av dem på noen måte.)

Les https://www.thebabbleout.com/shoes/best-tennis-shoes/ for tips om hvordan du velger tennissko.