Den tvilsomme verdien av spådommer

Viktigheten av et utsagn om framtida synker proporsjonalt med antall usikre faktorer og hvor langt fram i tid det strekker seg.

Geir Lundestad (Wikimedia Commons)

Da jeg studerte historie grunnfag i 1995, hadde Geir Lundestad en forelesningsrekke om historiefagets DNA for oss ferskinger. Det meste gikk over hodet på meg. Men en ting som sitter fastspikret, er Lundestads insistering på at historien ikke kan brukes til å si noe sikkert om framtiden. «Det e umuuuuulig!» gjentok Lundestad.

Trump og Brexit

Det er ikke nødvendig å lete lenge for å finne eksempler på at han har rett. Ta for eksempel Brexit-avstemningen og valget av Donald Trump som president. Ingen trodde det ville skje, men det skjedde likevel. Gamle modeller var ikke gyldige lenger, den forventede menneskelige oppførselen fulgte ikke det oppsatte skjemaet, selv om alle medier gikk ut fra det. Svarte svaner, har dette blitt kalt.

Likevel fortsetter mediene å forutsi framtiden basert på nåtiden. Hvorfor det?

Acer-saken

Hukser du Acer-saken? Hvis ikke, er det forståelig. En politisk sak kan leve i noen dager og kanskje uker. Noen ganske få holder seg i folks bevissthet i lang tid, og får vidtrekkende konsekvenser. Kanskje Acer-saken blir en slik. Det mente i alle fall Ap-ordførere som Klassekampen snakket med etter avgjørelsen i Stortinget:

Til informasjon: Det er halvannet år til neste valg.

Det spås mest om penger og sport

Da jeg jobbet som journalist, skrev nok også jeg min kvote med saker hvor jeg ringte til eksperter på det ene eller det andre og ba dem spå. Om hva som kom til å skje i Sandnes-politikken den kommende høsten. Om hvordan internett ville utvikle seg det neste året. (Og det finnes en hel del slike artikler på tennisbloggen også.)

I det siste har jeg begynt å tenke på denne formen for framtidsjournalistikk.

Spådommer er en egen journalistisk sjanger (les Knut Nærums kommentar fra høsten 2017, som er litt på siden av dette). Det spås særlig mye innen økonomi, mer spesifikt bolig og bankvesen, renter og sånt. Og ikke minst sport. Om hvem som kommer til å vinne nobelpriser, Oscar-statuetter og annen heder.

Som underholdning er det morsomt nok, men ofte har disse artiklene et så alvorlig preg at man kan få inntrykk av at de skriver om kjensgjerninger, ikke kvalifiserte spekulasjoner.

Hva er en nyhet?

Hva som er en nyhet, forklares gjerne med VISAK-modellen, Vesentlighet, Identifikasjon, Sensasjon, Aktualitet og Konflikt. (Acer-saken treffer blink på alle disse fem punktene). «En nyhet er noe som nettopp har skjedd, eller noe vi nettopp har fått vite om», skriver NDLA.

Hva Acer-saken vil føre til, vet vi litt om: Vi kan si noe om det rent formelle, hvilke følger Acer-vedtaket vil få for lover og regler.

Så snart vi beveger oss videre ut fra dette (eksempelvis Acer-sakens betydning for velgeratferden i 2019), er vi over i spekulasjon om ting som kan bli potensielle nyheter, men ikke er det i dag. Det kan argumenteres med at Ap-ordførernes antakelser om valget skal tillegges vekt fordi de kjenner sine velgere, men de besitter neppe så klarsynte evner at de kan se halvannet år inn i framtiden av den grunn. En uke er lang tid i politikken, halvannet år er en evighet.

Tough call. Ja, selvfølgelig, det har ikke skjedd ennå.

Dette er en tennisblogg, ja. Her kommer tennis: Tennis.com har begynt med en artikkelserie de kaller «Tough call», som presenteres på denne måten:

Every week Tennis Channel and Tennis.com will be introducing a Tough Call around a thought provoking topic – and our panel of experts will chime in both on-air and online. Be sure to join the discussion, weigh in on our polls, or comment on Facebook and Twitter using #TennisToughCall.

Dette høres ikke så dumt ut, hadde de bare diskutert hendelser, ikke forutsigelser. En tidligere «tough call» var om Juan Martin del Potro kunne vinne i Miami etter at han vant i Indian Wells. Eksperter uttalte seg med stor tyngde om saken (de fleste mente nei). Jeg ble sittende og lure på hvorfor dette var verd spalteplassen på tennis.com. Å spå om Del Potro vinner en turnering som akkurat har begynt? Selvfølgelig er det en tough call! Fordi det er helt umulig å vite!

Tidligere diskuterte de om Roger Federer burde spille French Open. Som lå to måneder fram i tid! Premisset om at Federer bør spille fordi det er så mange skadde toppspillere, vil kanskje ikke ha noen gyldighet om to måneder. Om Federer bør spille French Open blir en fremtidsdebatt med så mange x-faktorer at det knapt nok har noen verdi å diskutere.

Frykt, håp og spådommer

Da jeg begynte å tenke på disse tingene, mistenkte jeg at spådommer har bredt om seg i norske medier.

For å teste hypotesen gjorde jeg et søk i Retriever, tidligere kjent som Atekst. Hvordan måle mengden av spådommer? Jeg tok for meg Aftenposten, VG og NTB i perioden 1995-2017. Jeg søkte opp forekomsten av spå*, frykt* og håp*, som betyr at alle ord som har disse begynnelsene (spå, spår, spådde, spådd osv.) ville gi treff. Håp og frykt er indikasjon på spådommer – det er verb som brukes for å beskrive noe som kan komme til å skje, basert på eksisterende fakta.

Tallene viste at mengden spådomsartikler har holdt seg stabilt gjennom perioden, faktisk med en liten nedgang de siste årene. Jeg har ikke gått til helt til bunns i kildegrunnlaget, så kurvenes svingninger kan skyldes at antall artikler varierer litt fra år til år. Hvis dette betyr at mediene skriver færre slike saker, er gode ting i ferd med å skje.

Sikre faktorer + kort tidshorisont = relevant framtidsartikkel

All skriving om framtida er selvsagt ikke bortkasta. Som service til landets redaksjoner har jeg prøvd å snekre sammen en formel som kan være til hjelp. Den er sånn: Viktigheten av et utsagn om framtida synker proporsjonalt med antall usikre faktorer og hvor langt fram i tid det strekker seg.

Noen eksempler: Hvis jeg holder en pinne i hånda, kan jeg med nesten 100 prosent sikkerhet at den vil treffe bakken dersom jeg slipper den. Tyngdekraften er grei sånn, den er til å stole på. Når høytrykk og lavtrykk fordeler seg en tirsdag kveld, kan meteorologene si med stor sannsynlighet hvordan været blir på onsdag. Værvarselet blir mindre pålitelig desto lenger fram i tid det strekker seg.

Naturkrefter og -lover er en ting. Relevansen for alle spådommer synker så snart menneskelig atferd blir en del av bildet. Klassekampens oppslag om følgene av Acer-saken tar for seg hva 4 millioner norske velgere kommer til å foreta seg ved urnene om halvannet år. Hadde den dreid seg om hvordan Aps representanter kom til å stemme dagen etterpå i Stortinget, vil artikkelen ha stor verdi, fordi den hadde omfattet et lite antall mennesker som skulle gjøre noe innen kort tid.

Lunsjbordet, spekulasjonsgleden og ønsket om kausalitet

For å oppsummere, hvorfor fortsetter mediene å skrive saker om folks antakelser om framtida? Jeg tror det er tre hovedgrunner til det:

  • Den første er at det skaper bånd til oss lesere. Spådommer kobler seg på folkestrømningene. Alle fotballfans diskuterer hvordan sesongen kommer til å bli. Vi lurer på om vi vil få mer eller mindre penger mellom hendene det neste året. Avisenes «slik blir ditt 2018»-artikler er deres måte å si «vi vet ikke heller, men er like spent som deg, og har funnet noen eksperter som også har det på samme måten – de gleder seg også! (Og se her, de tok like feil som deg)
  • Den andre er at mediene synes Geir Lundestads ord, om at fortiden ikke kan brukes til å spå framtiden, er kjedelige. Å skrive om ting som har skjedd, er ikke så pirrende som å skrive om hva de kan føre til.
  • Det siste er ønsket om å skape en illusjon av lovmessighet i tilværelsen. Vi mennesker elsker kausalitet, troen på at den ene hendelsen fører til den andre. Men man trenger ikke ekstreme kontrafaktiske tilbøyeligheter for å se at verdenshistorien, og ikke minst våre egne liv, langt på vei er resultatet av tilfeldigheter. Å spå framtiden, er langt på vei en protest mot denne vissheten.

 

Tennis i Gjesdal og på Tau – en oppdatering

Jeg sendte en e-post til Gjesdal kommune for å finne ut hva som er planene for tennisbanene på Ålgård. Dager og uker ble til måneder, og omsider kom det svar fra kommunen.

Høsten 2017 var jeg på Ålgård, kommunesenter i Gjesdal kommune, for å se dattera mi spille håndballkamp. Før kampen rusla jeg rundt på idrettsanlegget der. Det er flotte saker, særlig for friidrett og fotball.

I et skogholt lå det også to tennisbaner som har sett bedre dager. Å spille på dem nå vil være helsefarlig. Men beliggenheten er fin, og med noen hundretusen kroner vil de kanskje bli spillbare igjen? Jeg postet noen bilder på tennisbloggens Facebook-side. Responsen der ble såpass overveldende at jeg bare limer inn hele greia her:

Jeg sendte en e-post til Gjesdal kommune om saken, for å finne ut hva som er planene for tennisbanene på Ålgård.

Dager og uker ble til måneder, og omsider kom det svar fra kommunen:

Altså: Dere som bor i Gjesdal og vil ha tennisbaner, bør kontakte idrettsrådet og snakke tennisens sak.

Over til flere tennisbaner i Rogaland. For mange år siden husker jeg at TV Vest (lokalstasjon) hadde et innslag fra Tau (Strand kommune), som handlet om tennis. Det ble bygd en del baner der. Hver gang jeg har tatt ferja over fra Stavanger, har synet av tennisbanene fylt meg med glede når jeg har kjørt østover.

Da jeg krysset fjorden i vinterferien og kastet mitt sedvanlige blikk mot tennisbanene, så jeg dem ikke. Hva hadde skjedd? Er tennisbanene ofret? Var det bare en luftspeiling?

Det var på tide å kontakte kommunen:

Så da var den saken også oppklart: Tennisbanene på Tau er bare midlertidig borte. Sjekk som alltid kartet over tennisbaner i Rogaland for oversikt over hvor du kan spille.

Scorecasting handler om idrett og statistikk, og gir mest utbytte for deg som liker amerikansk sport

Sport har en innebygd konservatisme. Trenere som feiler med en velprøvd strategi, vil sjelden få gjennomgå hvis de taper. Trenere som prøver noe nytt, selv om det er aldri så velbegrunnet, blir kastet til løvene hvis det slår feil.

Scorecasting av Jon Wertheim og Tobias Moskowitz

Når jeg ikke skriver tennisblogg, jobber jeg på biblioteket i Stavanger. I ei hylle i første etasje står bøkene som folk har reservert, og venter på å bli hentet. Mye av det som står der er lett å gjette seg til, det er den lille gruppen bøker som «alle» snakker om for tiden, og de mest populære titlene for barn og ungdom.

Noen titler står der år etter år. De fortsetter å få et stort publikum lenge etter at de er nye, og uten at det skrives noe særlig om dem. En slik er Daniel Kahnemans Tenke, fort og langsomt. Den handler om hvordan hjernen vår fungerer, og hvordan reptilhjernen vår, den delen av bevisstheten som er innstilt på overlevelse og å avverge farer, kan lure oss til å fatte dårlige beslutninger.

En del av bildet her er hvordan vi lener oss til vedtatte sannheter i stedet for å tenke rasjonelt gjennom ting. For noen år siden leste jeg en bok i denne sjangeren om fotball, kalt Tallenes tale. Den anbefales alle som er interessert i fotball i et statistisk lys. Boken avliver en hel del myter om sporten, blant annet hvor lite farlige cornere er, og hvorfor klubber bør bruke like mye penger på forsvarsspillere som spisser.

Denne uka har jeg lest Scorecasting (2011), hvor Sports Illustrateds tennisskribent Jon Wertheim er en av forfatterne. Den kan sammenlignes med Tallenes tale og Freakonomics (som jeg ikke har lest), ved at den prøver sportsklisjeer mot tørre fakta. Defence wins championships, som Michael Jordan pleide å si? Lønner det seg å ta en time-out for å sette motstanderen ut av spill?

Boka handler for mye om typiske amerikanske idretter til at jeg klarte å henge helt med. Baseball og amerikansk fotball har jeg ikke noe forhold til.

Men det er litt tennis i boka. Dommerens rolle i sport er en viktig del av Scorecasting. En myte som oppheves til sannhet i boka, er at dommeren dømmer til fordel for hjemmelaget. Forfatterne underbygger dette med eksempler fra adferdspsykologi, og mener at dommeren blir ubevisst påvirket av hoiingen til de mange tusen hjemmesupporterne. (De har statistikk som underbygger det, les boka selv.)

Tenniseksempelet i boka er fra US Open i 2009, semifinalen mellom Serena Williams og Kim Clijsters. I slutten av andre sett blir Serena avblåst for fotfeil, noe som får henne til å miste fatningen, og etter hvert hele kampen:

Scorecasting setter dette i sammenheng med det som kalles omission bias, som de mener er utbredt blant dommere: De aller fleste dommere vil nøle med å blåse hvis mye står på spill. Årsaken er at vi – som tilskuere og som mennesker – lettere tilgir personer som lar være å handle når de skulle ha gjort det, enn mennesker som tar en feilaktig avgjørelse. Derfor lar dommere feil  passere. (De har tall som underbygger det også.) Mot slutten av de fleste kamper, uansett idrett, vil dommeren holde seg mer og mer i bakgrunnen når oppgjøret er på sitt mest dramatiske, og la være å blåse i situasjoner som ville blitt avblåst om de hendte tidligere i kampen. (I fotball vil dommeren også legge til mer tid hvis hjemmelaget ligger under, enn hvis de leder, ifølge Scorecasting.) Denne logikken er forståelig, men er den ønskelig? Den åpner for et stor tolkningsrom: Hvilke regler er for ubetydelige til at dommeren skal bry seg om dem når alt skal avgjøres? I dette tilfellet: Skal ikke dommerne dømme fotfeil i slutten av et sett?

Det mest interessante i Scorecasting er logikken som slår inn i golf, og som lett kan overføres til annen sport og livet i sin alminnelighet. En golfrunde handler om å komme seg gjennom løypa (banen?) på færrest mulig slag. Hvert hull på en golfbane har et visst antall slag som er beregnet å bruke, det kalles å klare hullet på par. Scorecasting viser hvordan golfspillere er mer offensive hvis de slår for å berge par, altså unngå å bruke flere slag enn forventet på et hull, enn hvis putten de slår vil sørge for at de klarer det under par. Vi skjerper oss mer hvis vi kjemper for å begrense et tap, enn når vi spiller for å øke en ledelse. Tap svir mer enn seier gleder. Hvor ofte har du ikke hørt noen si «det er ikke så nøye med selvangivelsen, så lenge jeg ikke blir skyldig penger?» Hvor mange som får igjen penger på skatten, sjekker om tallene stemmer, sammenlignet med hvor mange av restskattebetalerne som gjør det?

Temaet minner meg om det Brad Gilbert skreiv i sin klassiker Winning ugly, og som Pete Sampras er inne på i sin selvbiografi: De beste tennisspillerne gjør maksimalt ut av en ledelse, de prøver ikke å forsvare den, men øke den. De skjerper seg enda mer når de leder, for å banke håpløsheten inn i motstanderen. Sampras skriver om hvordan det var viktig for ham å vinne det neste poenget hvis han hadde tatt ledelsen 40-0 i egen serve. Med hans serve ville han nok vunnet gamet om han ikke vant det blankt, men Sampras skriver i selvbiografien hvordan han samlet seg for å blåse gjennom servegamet hvis han hadde tatt de tre første poengene. Pete Sampras skjønte den menneskelig refleksen med å sette inn alle krefter når nederlaget truet, men jobbet aktivt mot å slappe av i medvind.

Scorecasting handler også om hvordan sport har en innebygd konservatisme. Trenere som feiler med en velprøvd strategi, vil sjelden få gjennomgå hvis de taper. Trenere som prøver noe nytt, selv om det er aldri så velbegrunnet, blir kastet til løvene hvis det slår feil. Forfatterne trekker paralleller til aksjemarkedet: Ingen megler vil få sparken for å investere kundens penger i Statoil eller DnB, selv om aksjekursene skulle kollapse måneden etter. Men mislykkes de med investeringer i ukjente selskaper, selv om grunnene skulle solide, kan de begynne å se seg om etter ny jobb. Ikke kom her og tap på nye måter!

Litt av det samme gjelder i sport også, helt ned på mitt basale nivå. Hvis jeg har en dårlig dag ved grunnlinja, blir jeg likevel stående der, gjerne i flere mislykkede game, i påvente av at den savnede backhanden skal vende tilbake. Jeg ville kanskje tapt like mange poeng ved nettet, men tviholder likevel på den tapende strategien. Å sette aksjene mine i Volley A/S, virker såpass utrygt at jeg tviholder på taperaksjen Grunnlinje Ut og Nett A/S. Det er skummelt der framme, og jeg ser så teit ut når jeg kommer trampende mot nettet. Men hvorfor fortviler jeg mer over en bommet smash eller volley, i forhold til en forehand fra grunnlinja som jeg slår ut? Ett poeng er ett poeng, uansett hvordan det tapes.

Tennis er så full av statistikk at en bok om emnet må komme før eller seinere. Den skal jeg lese.

 

Tennis er sin egen musikk

Hvis du har sett (og hørt) en del tennis i ditt liv, vil du gjenkjenne typen slag med øynene lukket. En slice, en overskrudd ball, en lobb, en volley og en smash høres forskjellige ut. Lyden ballen skaper når den forlater motstanderens racket, gir deg verdifull informasjon om hvilken type slag han har sendt deg.

Does humor belong in music Frank Zappa

Does humor belong in music? spurte Frank Zappa en gang. Jeg heller mot «nei», eller kanskje heller «lykke til!». (Det er vanskelig å lage morsom musikk.)

Hører musikk hjemme i tennis? Jeg synes ikke det. Tennis er allerede den vakreste av alle idretter å se på, og det er en like god auditiv opplevelse. Lyden av et rent treff på ballen er like nydelig enten du opplever den via skjermen eller når du spiller selv.

Hvis du har sett (og hørt) en del tennis i ditt liv, vil du gjenkjenne typen slag med øynene lukket. En slice, en overskrudd ball, en lobb, en volley og en smash høres forskjellige ut. Lyden ballen skaper når den forlater motstanderens racket, gir deg verdifull informasjon om hvilken type slag han har sendt deg.

De siste månedene har jeg vært på tre tennisturneringer for barn i alderen 8-9 år. På forhånd var jeg spent på hvordan tennis, som den individuelle sporten den er, ville fungere uten at halvparten av ungene ville føle seg som tapere etterpå. Det var ingen problem. De ble delt inn i lag, som samlet poeng sammen. Førstemann i en kamp som fikk sju poeng vant kampen, men taperen ble stående og tok med seg sine eksisterende poeng til neste kamp. Smart!

På siste turnering ble de spilt på 11 små baner samtidig. To fulle baner ble delt opp på tvers for å få dette til. Altså var 22 unger i aksjon samtidig. Derfor forstår jeg ikke hvorfor det blir spilt musikk mens spillet pågår. Den er konstant. Ungene teller sine egne poeng. De får beskjeder om hvor de skal spille neste gang. De har kanskje en trener eller foreldre som oppmuntrer underveis. De skal kort sagt forholde seg til en hel del ting samtidig, i tillegg til å slå ballen over nettet og innenfor linjene. Alt dette blir ikke lettere av at det spilles musikk samtidig, tror jeg. Og den ubevisste læringen som ligger i det å høre ballen forlate motstanderens racket, forsvinner.

Behovet for å fylle alle tomrom med lyd, har for lengst kommet til tennisen også. Det spilles musikk i pausene i US Open og Australian Open (så vidt jeg har oppfattet fra tv-sendingene). De gjorde det ikke på Roland Garros da jeg var der for altfor mange år siden (2006), og jeg nekter å tro at Wimbledon gjør det.

I Stavanger tennishall spiller noen musikk mens de trener, med forutsigbart resultat: Vi på de andre banene må rope til hverandre for å gi beskjeder, og jeg regner med at de må det også. Jeg håper det gir dem rikelig med andre treningsgevinster, for hvis ikke, ser jeg ikke poenget.

Andre Agassi, i 1994 (etter et tap, det må sies):

Kamprapport: Casper Ruud mot Federico Coria

Vidunderlige verden: Jeg kan se live-streaming av en obskur tenniskamp fra Montevideo, Uruguay, med norske Casper Ruud i aksjon. Han skal prøve å avslutte 2017 på godt vis, etter noen svake måneder.

Jeg så Casper Ruuds kamp i Montevideo i går kveld. Her er live-rapporten i opptak:

Vidunderlige verden: Jeg kan se live-streaming av en obskur tenniskamp fra Montevideo, Uruguay, med norske Casper Ruud i aksjon. Han skal prøve å avslutte 2017 på godt vis, etter noen svake måneder.

Kampen streames på Ruuds hjemmeside.

Første sett

Coria-Ruud 1-0. Ikke før jeg hadde skrevet den første setningen om verdens vidunderlighet, ler teknologien av meg. Et eller annet sted mellom Uruguay og Stavanger er det sirup i systemet, og streamingen hakker når gamet går til deuce. Coria bryter når Ruud slår en enkel ball langt ut.

Coria-Ruud 2-0. Coria. Kan han være i slekt med Guillermo Coria, som var verdens beste på grus før Nadal kom i stemmeskiftet? Han holder i alle fall uten problemer til 2-0. (Og har caps bak-fram, som Guillermo Coria.)

Coria-Ruud 3-0. Ruud tar de to første poengene. Han trenger dette gamet. Slår en overkommelig forehandvolley ut. Feiltreff til 30-30. Coria tvinger Ruud ut av banen og avslutter med en fin stoppball, og har breaksjanse. Ruud måker en forehand langt nede i nettet til 0-3. Au.

Coria-Ruud 3-1. Korte og rotete ballvekslinger til 30-30. Ruud redder en gameball med en fin forehand ut av banen. Dette er en kamp han kan vinne, for Coria er mer solid enn overmannende. Ruud bryter på en enkel feil fra Coria. Jeg har forresten aldri sett en spiller stå lenger til venstre i venstre serverute enn argentineren.

Coria-Ruud 3-2. Ruud holder i et game hvor streamingen sluttet å streame.

Coria-Ruud 4-2. Coria kicker serven sin høyt mot Ruuds backhand for å få overtaket på den måten, og men klarer det ikke så lett lenger. Coria øker tempoet og får gameball til 40-30. Han holder Ruud på plass nede i backhandhjørnet gjennom hele ballvekslingen, helt til han får en svak nok retur til å angripe nettet og slå en volley ned i Ruuds tomme forehandhjørne. Pent spill.

Coria-Ruud 5-2. Småskummelt når Coria får 0-30 i Ruuds serve. Ruud kommer tilbake til 30-30 med en uventet stoppball, men blåser en forehand ut til breakball for Coria. Argentineren bare holder det gående til Ruud angriper med en litt for dårlig forehand, og blir passert ved nettet.

Hah! Federico er lillebror til Guillermo Coria!

Coria-Ruud 6-2. Ruud spiller aggressivt og får 30-30, men mister de to neste lett. Første sett til argentineren. Casper Ruud er ett sett unna tennisferie, men dette er ingen umulig kamp å vinne.

Andre sett

Coria-Ruud 6-2, 0-1. Fin bane i Montevideo. Veldig lite folk på tribunen. Klassisk gruskamp, dette. Begge prøver å holde hverandre i backhandhjørnet, vekselvis med forehand og backhand slått derfra. Fin forehand av Ruud gir ham gameball, som han tar vare på med en lekker backhand ned langs linjen. Viktig med en god start nå.

Coria-Ruud 6-2, 1-1. Coria ser ofte sein ut på grunnslagene sine, hvor han blir stående og hoppe på bakfoten etter at ballen har forlatt strengene. Men det funker. Holder til 1-1 med et ess.

Coria-Ruud 6-2, 2-1. 0-40 etter et par småheldige baller fra Coria. Ruud redder den første med en klassisk serve+forehand-kombinasjon. Coria dytter den neste servereturen ned i Ruuds backhand, og nordmannen slår langt ut. Coria bryter.

Coria-Ruud 6-2, 3-1. Ruud må jobbe med hodet nå. Coria fortsetter å mate på ned i Ruuds backhandhjørne. Corias forehand er ikke så fryktelig sterk at Ruud skal passe seg så veldig for den, synes jeg. Ruud får 30-30, og poenget nå er viktig. Coria løper opp en god stoppball fra Ruud, og får gameball til 40-30. Når mye står på spill, går Coria til plan A: Sterkt overskrudde baller ned i Ruuds backhand. Det virker, Ruud slår ut og taper gamet.

Coria-Ruud 6-2, 4-1. Kritisk game, som Ruud taper uten for mange sverdslag. Mye skal til om han vinner dette. Coria trenger bare å fortsette i samme spor, så lenge ikke Ruud klarer å finne løsninger. Variasjon er oppskrytt. If it ain´t broke, don´t fix it.

Coria-Ruud 6-2, 5-1. Streaming-hakk i plata. Ruud får en liten redningsplanke til 15-30, men de neste poengene forsvant – i den grad jeg skal tro på den hakkete overføringen – fort.

Coria-Ruud 6-2, 5-2. Ruud tar de to første poengene til 30-0. Fin stoppball til 40-0, og Ruud vinner gamet.

Coria-Ruud 6-2, 5-3. Ruud får to breakballer. Den første er en backhand som han blåser utenfor selv om Coria tilsynelatende hadde gitt opp poenget, men Coria er gavmild på den andre og Ruud bryter. Det er ikke slutt ennå.

Coria-Ruud 6-2, 5-4. Ruud dominerer dette gamet. Det ser nærmest ut som Coria gir det bort. Det kan være en skummel strategi, å skulle skru seg på igjen i neste game er ikke så lett som å skru på lyset.

Coria-Ruud 6-2, 6-4. Enkel backhandmiss til 15-0. Coria slår ut til 15-15. Ruud slår enda en backhand ut etter en fin opphenting av Coria, som er to poeng unna seier. Coria slår igjen mot Ruuds backhand, men ut: 30-30. Coria får matchball etter et mislykket nettangrep. Kampens beste poeng kommer på matchballen: Ruud nekter å slå backhander selv om ballen kommer dit, og presser fram en feil. Andreserve fra Coria i neste poeng, som Ruud slår ut med forehanden, og ny matchball. Ruud slår en forehand helt nede i Corias backhand, og den dømmes inn. Ruud bommer deretter på nok en forehand, og Coria får matchball nummer tre. Han vinner den med en smash som treffer utsiden av sidelinjen, og Ruud taper kampen.

Min venstre lillefinger for en god serve

Egentlig burde serven vært tennisens enkleste slag. Det er det eneste som ikke avhenger av hva spilleren på motsatt side gjør.

Enkelte ting har jeg blitt bedre til etter noen hundre timer på tennisbanen. Jeg kan på gode dager slå grunnslagene mine passelig langt og med litt kontroll. Jeg kan plassere meg ganske bra i banen. Jeg har færre mentale sammenbrudd enn før.

Men serven i tennis fortsetter å være en x-faktor. Der resten av spillet mitt har en følelse av sakte oppdrift, lever serven sitt eget liv. En dag brukbar, en annen dag ikke aldeles upålitelig.

Jeg må igjen sitere den svenske forfatteren Lars Gustafsson:

Det forekommer i verdensturneringer, for eksempel Australian Open, at en spiller gjør tre dobbeltfeil på rad.

Dette sier noe om vanskelighetsgraden. Hvordan man egentlig utfører en tennisserve, vet ingen. Man vet naturligvis i prinsippet hvordan det skjer, men ingen som skal til å utføre en kan være sikker på at han kommer til å lykkes. Det finnes egentlig bare en måte, og det er å betro saken til den mørke, den ordløse siden av sin egen personlighet, å stole på den, og gi faen i å forstyrre den. Bare den er i stand til å utføre den fantastiske akten av muskelkoordinasjon, ballistiske beregninger, millimeterfine innstillinger av håndledd, fotledd og ryggmuskler som er en tennisserve.

Tennisserven er et vindu til det ukjente.

På kvelder jeg ikke vil legge meg, kan jeg bli sittende og se på folk som lærer bort serving på YouTube. Det finnes mange av dem. Folk som påstår å kunne lære bort noen få enkle vink som skal gjøre meg til en servemaskin, en Pete Sampras light.

Egentlig burde serven vært tennisens enkleste slag. Det er det eneste som ikke avhenger av hva spilleren på motsatt side gjør. Samtidig legger dette et visst press på serveren. Det er ikke uten grunn at servegjennombrudd – det å vinne et game hvor motstanderen server – ses på som en halv settseier, i alle fall på profesjonelt nivå. Det å skulle reagere på motstanderens spill, som man gjør i alle andre slag enn serven, bidrar også til å renske hodet, er min erfaring. Det er mindre tid å gruble på når du må spurte for å rekke en backhand langt ute på flanken, enn når du tankefullt kaster ballen opp for å serve.

Her er en provoserende video. Roger Federer slenger i vei server på treningsbanen, og det ser ikke ut som han bruker en eneste kalori. Hør den lyden av ball mot streng, ren musikk.

Pete Sampras:

Så hva skal til for å slå en god serve? YouTube-søkene kan du gjøre selv. I den grad mine tips har noen verdi, så kommer de her:

  • Face it: Jeg hadde nok hatt en bedre serve med sterkere overkropp. Det er bare å begynne med planke, situps og armhevinger. Kanskje er ikke lysten til dette like sterk som ønsket om å få en bedre serve, og da har jeg bare meg selv å takke.
  • Et godt oppkast er hjelper mye. Få ballen passelig høyt opp, litt foran til høyre for kroppen for høyrehendte.
  • Hvis jeg slår mye i nettet, er det ofte fordi kroppen faller ned før jeg har slått ballen. Da prøver jeg å holde meg selv oppe med venstre arm litt lenger enn det som virker naturlig, før jeg treffer ballen.
  • Regelen om å se på ballen gjelder for serving også. Hvis jeg ser på den helt til den er truffet, blir ofte resultatet best. Dette er vanskelig, fordi det er så naturlig å følge ballens bane med blikket, i stedet for treffpunktet.
  • Grepet på racketen: Hvis hele serven skranter, pleier jeg å vri grepet litt i retning en eastern backhand. Da pleier ballen å få mer overskru. Se videoen av Stefan Edberg:

Flere folk som server, som jeg har sett:

Viktor Durasovic server (Davis Cup 2017 i Stavanger).Søren Hess-Olesen server.Gustavo Kuerten server på Suzanne Lenglen-banen, French Open 2001.Anastasia Myskina server.Amanda Coetzer gjør seg klar til å serve.Mary Pierce gjør seg klar til å serve.Lleyton Hewitt server.Martina Hingis server.Venus Willams (Roland Garros 2000).Tim Henman server.Andre Agassi server.Gustavo Kuerten server.Roger Federer server, Roma 2003.Casper Ruud server.

Maria Sharapova er et fascinerende fenomen

Denne uka brakte New York Times utdrag fra Maria Sharapovas kommende selvbiografi. Jeg vil gjette at den er en del av arbeidet med å rehabilitere imaget hennes etter dopingutestengelsen.

Denne uka brakte New York Times utdrag fra Maria Sharapovas kommende selvbiografi. Jeg vil gjette at den er en del av arbeidet med å rehabilitere imaget hennes etter dopingutestengelsen. Hun har hatt et måtelig vellykket comeback på banen, med åttendelsfinale i US Open nylig. Fortsett å lese «Maria Sharapova er et fascinerende fenomen»

Tennisspelarna av Lars Gustafsson er en hemmelig klassiker

Tennisserven er et vindu til det ukjente, mente Lars Gustafsson.

Det var det i alle fall for meg. Jeg fikk den i gave i fjor høst av min gode kollega på Stavanger bibliotek, Egil Henriksen. Vi ble et litt fattigere bibliotek da Egil gikk av med pensjon i sommer.

Lars Gustafsson var et nytt navn for meg før jeg fikk denne boka. Det sier mer om mitt manglende overblikk enn om Gustafsson. Da han døde i fjor, 79 år gammel, var det en kulturnyhet i alle de svenske nettavisene. En del av bøkene hans er fortsatt å få i på norske biblioteker og nettbokhandler.

Sensasjon: Ei bok som er for kort

Tennisspelarna handler om en hovedperson med samme navn som forfatteren, som drar til Austin i 1974 for å være gjesteforeleser. Forsidebildet på min utgave har Gustafsson selv på coveret, i avslutningen av en noe nølende backhand.

Det er ei tynn bok, bare rundt 100 sider. Det er sjelden jeg ønsker at bøker skulle være lengre. Dette var et slikt tilfelle.

Tennisspelarna er den perfekte miksen av høyt og lavt, idrett og filosofi, samfunnskritikk og fjas. Allerede på første side nevnes Nietzsche, Brandes og Walter Cronkite, og navnedroppingen fortsetter i stor stil. Men det er ingen kultursnobbete bok.

Inferno-gransking under bakken

Foreleseren i historien holder ekstremt populære foredrag om skandinavisk litteratur på 1800-tallet, med særlig vekt på August Strindbergs Inferno. Tennisspelarna har klare selvbiografiske trekk, men overstiger stadig grensene for det som virker sannsynlig.

Som når hovedpersonen kommer i kontakt med en tennisspiller som jobber for myndighetene i et senter flere hundre meter under bakken, og vedkommende setter myndighetenes største tilgjengelige datamaskiner i gang med, på Gustafssons initiativ, å undersøke lingvistiske likheter mellom Inferno og en ukjent, samtidig bok – et eksperiment som kan velte etablerte litteratursannheter dersom hypotesen slår til.

Høres det sært ut? Det er det, men Gustafssons penn er lett, leken, dansende. Han skriver også inn en sidehistorie om universitetspolitikk, også det blir morsomt og tankevekkende.

Tennisens serve og Mozarts «Don Juan»

Grensegangen mellom det sannsynlige og det mildt overskridende gjelder ikke minst partiene som handler om tennis.

Fortelleren begynner dagene i Austin med å slenge innom en tennisbane i en park, hvor han møter de utroligste spillere, som alle har det felles at de ikke jager penger og berømmelse, men er fornøyde med å klaske ball på en bortgjemt offentlig bane. Om en slik innstilling var usannsynlig i 1974, ville den vært utenkelig i 2017.

Jeg er selvsagt helt nødt å lese mer av en forfatter som kan skrive noe så nydelig som dette om tennisservens vesen. Hva ville besøkende fra andre planeter heve øyenbrynene over hvis de landet hos oss? Fra side 14 (min oversettelse):

Caroline Wozniacki (Wikimedia Commons)

Det finnes egentlig bare to ting jeg kan tenke meg at en slik besøkende kunne bli imponert over. Det ene er Mozarts «Don Juan». Det andre er tennisserven.

Det forekommer i verdensturneringer, for eksempel Australian Open, at en spiller gjør tre dobbeltfeil på rad.

Dette sier noe om vanskelighetsgraden. Hvordan man egentlig utfører en tennisserve, vet ingen. Man vet naturligvis i prinsippet hvordan det skjer, men ingen som skal til å utføre en kan være sikker på at han kommer til å lykkes. Det finnes egentlig bare en måte, og det er å betro saken til den mørke, den ordløse siden av sin egen personlighet, å stole på den, og gi faen i å forstyrre den. Bare den er i stand til å utføre den fantastiske akten av muskelkoordinasjon, ballistiske beregninger, millimeterfine innstillinger av håndledd, fotledd og ryggmuskler som er en tennisserve.

Tennisserven er et vindu til det ukjente.

Lars Gustafsson har forlatt oss og dratt over i det ukjente, men Tennisspelarna har han sikret seg et evig navn i tennislitteraturen.

Tennisspelarna er oversatt til både tysk og engelsk. Les Svenska Dagbladets omtale av Tennisspelarna og andre LG-bøker. Det finnes også en TV-serie (!) basert på Tennisspelarna, men bare tilgjengelig i Sverige.

Sidespor: De beste platene 1993-97, etter musikkmagasinet BEATs mening

Musikk betyr mye for mange i ungdomsårene. For meg betydde musikkmagasiner mer. Helt konkret: Musikkbladet BEAT.

Jeg skriver bladnavnet med store bokstaver slik de selv gjorde, selv om det uttales som et ord og ikke en forkortelse. Jeg kjøpte det første nummeret av bladet sommeren 1993 på Coop-butikken på Avaldsnes. Utgaven hadde Bono på forsiden, og jeg kjøpte det sannsynligvis fordi jeg skulle se U2 på Valle Hovin senere den sommeren.

Store bokstaver, ja. Å begynne å lese BEAT var som å få en smart, brautende og frekk storebror. Eller kanskje fikk jeg like mye følelsen av å bli innlemmet i en halvhemmelig urban klubb med folk som var noen hakk kulere enn meg. (20 år senere er det lett å se hvor ekstremt selvopptatte de var. Både bladets tiårsdag i 1995 og ikke minst dets nedleggelse i 1997 var hovedsaker i de utgavene.)

Jeg leste bladet med andakt i ungdomsårene, og talte ned dager til hver ny utgave. CD-budsjettet mitt var ikke stort, dette var tross alt de harde 1990-åra. Det ble til at jeg leste om mange artister, men musikken hørte jeg bare tidvis på NRK Petre, hvis jeg da ikke samlet sammen slantene mine til et besøk på Compacthuset i Haugesund.

Snart 20 år etter at BEAT ble utgitt for siste gang har jeg fortsatt de komplette årgangene fra Se og Hør-forlagsperioden, årene 1993-97, liggende på loftet. De er forbausende pent brukt. Ingen løse sider. Ingen fingermerker. Ingen søleflekker. (Jeg drakk lite eller ingenting alkohol i disse årene.)

Jeg leste hver utgave fra begynnelsen flere ganger, skribent for skribent. Listen over redaksjonsmedlemmer er «hvem er hvem» i norsk presse og kulturliv 20 år senere: Dagsavisens skarpe kommentator Hege Ulstein var der, Finn Bjelke (mest kjent fra radio nå) var like vittig på trykk som han er på eteren, VGs nåværende politiske slugger Eirik Mosveen var redaktør 1993-95 (noe produksjonen hans i BEAT gir enkelte forvarsler på), VGs musikkanmelder og tiligere Idol-dommer Morten Ståle Nilsen var redaktør i et par år (og han er fortsatt den beste musikkformidleren i norsk media), Idol-dommer Thomas Strzelecki skrev om teknomusikk og rap, Tor Milde skrev om pop og så videre. Første gang jeg leste en større norsk artikkel om Internet var i BEAT sommeren 1994. Enda et par kjente 2000-tallsnavn må nevnes: Lars Mytting – nå mest kjent som vedhogstens kronikør – var BEATs korrespondent innen nye medier. Arne Svingen, prisvinnende barne- og ungdomsbokforfatter, ble redaktør i 1995. Torgrim Eggen og Herman Willis bidro også. Jeg likte spesielt godt Eggens serie «Eat to the BEAT» fra 1996, hvor han tok med seg kjente norske musikere på kjøkkenet (en klar forløper til alle dagens kjendiskokkeprogrammer).

Påvirkningen fra BEAT på min egen tekstproduksjon var rask og neppe helt heldig. Fra å skrive snusfornuftige kåserier som spilte opp til forventningene, prøvde jeg å skrive BEATsk i alt jeg leverte på skolen høsten 1993. Fra å være sekserelev i første klasse, datt jeg ned til firer den høsten. Et rablende, i alle retning sparkende essay om den islandske sagaen Gunnlaug Ormstunge fikk jeg i retur med klar beskjed fra læreren: «Dette vart for bråkjekt, Åsmund». Det gikk bedre etter hvert.

BEATs 1990-tallsperiode markerer avslutningen av en epoke i muskkindustrien som ikke kommer tilbake. BEAT hadde aldri det store opplaget, men var meningstunge og kjeftstore nok til å kunne hype et band som a) var bra og b) de helst hadde oppdaget selv (noen som husker Weld?). Når jeg blar i utgavene fra loftet slår det meg at de til tider kunne bli ensporede, med artister som Nick Cave, PJ Harvey, Bruce Springsteen og Grant Lee Buffalo i spaltene stadig vekk. Og i dag er det ikke musikkmagasinene som breaker nye artister, det gjør talentprogrammene på tv, og til en viss grad sosiale medier som Spotify.

Den digitale revolusjonen har minimert markedet for musikkblader, både i Norge og utlandet. 20 år senere sitter jeg ikke og kjæler med musikkartikler fra nettet på samme måte som jeg gjorde med BEAT-bladene. (I 2016 er mange av artiklene uleselige fordi skriften er så knøttliten. Må skaffe meg time hos optiker.) Den konstante tilgangen på musikkjournalistikk og -meninger har gjort meg en smule nummen. Jeg tar meg ofte i å kikke ned på et tomt søkefelt på Spotify, hodet uten ideer.

Til gjengjeld kan jeg høre nesten alle BEATs favorittplater på Spotify. Her er spillelister over alle platene som fikk seks B-er (full pott) i årene 1993-97. Bladets forkjærlighet for rock med tydelige amerikanske røtter er merkbar, i alle fall de første årene:

1993:

1994:

1995:

1996:

1997: