Match point: Skuffende av Woody Allen

Film:
Match point
Regi: Woody Allen

Jeg hadde gledet meg til Woody Allens nyeste film Match point i lang tid. Skuffelsen var derfor stor da det viste seg at filmen er en treningkast to-film.

Det er ikke nødvendig å like hovedpersonen i en film. Men det er en fordel om man forstår personenes motiver for å reagere som de gjør i en film – det skaper gjenkjennelse og ekthet. I Match point spiller Jonathan Rhys-Meyers (bildet under) en fyr som kommer seg opp og fram i verden, selv om han ikke har gode forutsetninger. Absolutt alle som kommer i kontakt med ham, synes at han er en strålende kar.

Og det er jo greit nok, hadde det ikke vært for at han ikke har et sympatisk gen i kroppen. Hvordan hele London faller for den sure, aldeles sjarmløse, ikke særlig pene og totalt umorsomme psykopaten, er mer enn jeg forstår. Allens eget manus gir ingen forklaringer, og Rhys-Meyers i hovedrollen er feilplassert og feilregissert.

Persontegningene av resten er også tynne. Den rike britiske familien ses på med kikkert, ikke med lupe, og spesielt kvinnerollene er noe av det veikeste Allen har skrevet på lenge. Og så han som er så god med kvinneroller til vanlig. Resten av tiden snakker folk uinteressert med hverandre i fancy boliger.

Det varer og rekker, i over to timer, som kunne vært kuttet med en halvtime. Scarlett Johansson er nok bedt om å spille mystisk og sexy (ikke særlig vanskelig), men også hennes figur (ikke bokstavelig ment!) er totalt uengasjerende. Når det går henne ille til slutt, var jeg mest interessert i å bli ferdig med filmen, som likevel hakket seg framover ennå en stund.

Konklusjon: Sterkt oppskrytt, uengasjerende og langt under vanlig Allen-standard. Ingen vits i å skille lag med dine hardt tjente kroner for denne filmen.

Men hvorfor skriver jeg om film på tennisweben min? Jo, fordi den tar utgangspunkt i et tennismiljø.

Det spilles litt tennis. Den ene scenen er fornøyelig. «Jeg skjønte raskt at jeg aldri kom til å bli en Rusedski eller Agassi», sier tennistreneren. Her er det tydeligvis lagt til rette for et britisk publikum. Det er som en fotballtrener skulle si: «Jeg skjønte tidlig at jeg aldri kom til å bli en Zinedine Zidane eller en Tore Krogstad».

Mer britisk tennisonani: En av tenniselevene spør treneren: «Hvem var vanskeligst å spille mot, Henman eller Agassi?». Søtt. Det er som om en fotballspiller hadde blitt spurt: «Du, hvem var vanskeligst å spille mot, Real Madrid eller Nest/Sotra?».

Lenking, gitt!

Det kryr ikke akkurat av norske nettsider om tennis, men en av dem heter tennisen.no. De skriver mest om norsk tennis (et område jeg må innrømme interesserer meg lite når vi stinker så voldsomt som vi gjør), men har også et øye på internasjonale turneringer. Nylig lenket de til meg, og derfor gjengjelder jeg mer enn gjerne tjenesten.

Den beste filmen med tennis: Strangers on a train

Jeg misliker idrettsfilmer. De fleste følger samme plott, enten filmen heter Wimbledon, Rocky, Karate Kid, A league of their own, For love of the game eller noe annet.

Gode filmer med tennis i hovedrollen finnes ikke. Den beste filmen jeg har sett med tennis som en ingrediens, er Strangers on a train.

Hovedpersonen, en tennisspiller, havner ved siden av en annen mann på toget. Det viser seg at begge har mye imot en person i livet sitt, og de begynner å leke med tanken på å bytte mord. Altså skal de drepe den andres problem, og det vil bli to perfekte mord. Ingen poeng til den som tror at dette skjærer seg.

Filmen er regissert av Alfred Hitchcock, som sørger for mye guffen spenning. Slutten er en klassiker, og kan gjøre de fleste skeptiske til barnekarusellene på tivoli.

Tennissekvensene er troverdige. Filmen ble laget ca. 40 år før data-animasjonens inntog, og derfor skjer det ingen latterlige opphentinger og mirakuløse slag som i Wimbledon (Woody Allens film).

Strangers on a train finnes stadig på tilbud, f.eks på play.com. Vel verdt å ha i samlingen, også for den med minimal tennisinteresse.

Publisert
Kategorisert som diverse Merket

Bli en bedre tennisspiller

Du lærer det ikke av meg, men ved å klikke på linken i tittelen. Det finnes så mange tips på nettet for hvordan du skal bli bedre, men dette er noe av det beste jeg har lest. Selv uten fancy tegninger og videoer gir siden mange helt enkle tips for å bli kvitt unoter.

Forresten, www.tennis-x.com er alltid verdt et besøk.

På tide å farge trøyene

Wimbledon er slutt, og tennisen havner utenfor medias søkelys fram til US Open i slutten av august. Nå er det Tour de France som gjelder.

Lance Armstrong er den store stjerna der. Han kjennetegnes av den gule ledertrøya. Men det finnes også en trøye til den beste ungdomsrytteren, den beste sprinteren og den beste klatreren. Dermed kan publikum følge med på flere ting enn bare hvem som vinner.

Tennisen har helt klart noe å lære her. Hva om spillere med forskjellige egenskaper har på seg ulike trøyer i en turnering? Mine forslag:

  • Murstein-trøya: Spilleren som vinner flest game i motstanderens serve, bærer denne. Mønster som en vegg med murstein.
  • Serve-trøya: Spilleren med flest ess i turneringen, bruker denne. Motivet er selvsagt en A, som esset i kortstokken.
  • Vektskål-trøya: Tie-breaks må til når det står uavgjort i et sett. Spilleren med best statistikk i tie-breaks, spiller med vektskål-trøya.
  • Smokke-trøya: Den beste spilleren under 20 år har på seg denne.
  • Helsetrøya: Spilleren med best uttelling på nettet har på seg denne. (Helsetrøye = singlet med lufting, brukt av dagens 50-årige menn)

Disse trøyene kunne blitt brukt i Grand Slam-sammenheng. Tenk for en oppmerksomhet det hadde gitt til ellers ukjente spillere. Og for et drama det hadde blitt. «Lleyton Hewitt har som kjent på seg murstein-trøya, og møter i dag Roger Federer, som bærer både vektskål-trøya og servetrøya».

ATP/WTA/ITF: Dere skal få kontonummeret mitt.

Se disse filmene!!!!!!!

Jeg lover å ikke gjøre dette mer enn en gang i året, men her kommer et innlegg som ikke har noen verdens ting med tennis å gjøre.

I 1995 kom filmen Before sunrise, om en amerikaner og ei fransk jente som tilfeldigvis er sammen et knapt døgn i Wien før de skilles. Uten å utveksle telefonnummer. De bestemmer seg for å møtes et halvt år senere.

De gjør ikke det, men møtes tilfeldigvis igjen ni år senere. Filmen kom i 2004, og heter naturlig nok Before sunset.

Hvis du har den minste interesse for film, og er i alderen 20 til 40, er dette obligatorisk dvd-kjøp. Jeg skulle sikkert sagt noe meningsfullt og smart om filmene. Jeg kommer ikke på annet enn at det er to filmer som treffer midt i hjertet, hjernen og magen på en gang. Se dem.

Publisert
Kategorisert som diverse Merket

Grastennis for dummies

Gras har gått fra å være det dominerende underlaget til å bli en raritet som det spilles på en knapp måned hvert år. US Open ble spilt på gras fram til midten av 70-tallet, og i 1988 (tror jeg det var) skiftet også Australian Open til hardcourt.

Den eneste grunnen til å fortsatt spille tennis på gras er sportens største turnering: Wimbledon. De aller fleste store spillere har vunnet Wimbledon, selv om det finnes unntak (Wilander, Seles, Lendl). Bjørn Borg, Pete Sampras, John McEnroe, Boris Becker, Steffi Graf og Martina Navratilova har alle dominert Wimbledon.

Gras er, som alle fotballspillere vet, et ujevnt dekke. Grasbanene blir slitt jo lenger turneringene varer, dermed spretter ballen skeivt. Gras er et organisk materiale som endrer seg med været. Fuktig luft gir raske baner, tørt vær får dem til å ligne mer på hardcourt.

Serven er det viktigste slaget i tennis, og på gras er det ekstra viktig. Det hører med til unntakene når spillere som ikke baserer seg på en sterk serve vinner, men det skjer noen år. Hewitt, Agassi, Hingis og Connors har alle vunnet Wimbledon til tross for halvtamme server.

Returspillet er nesten like viktig, og svekker myten om at Wimbledon er en lang servefest. Og ikke minst: Psykisk sterke spillere kommer til sin rett på graset. Grastennis betyr korte ballvekslinger, og et par ukonsentrerte poeng kan bety at settet er tapt.

Alle ønskene oppfylt

Jeg elsker film. Jeg elsker tennis. Jeg digger Woody Allen og ser alt som Scarlett Johansson spiller i.

Som ved et Guds mirakel har alt dette blitt forent i Woody Allens nyeste film, Match Point. Den handler om strebere i Londons finere sirkler (jeg tipper det er her tennisen kommer inn), og ble nylig vist på festivalen i Cannes. De som så den, mener den ville vært en klar Gullpalme-kandidat hvis den hadde vært i konkurranseprogrammet.

Jeg aner ikke når den kommer på kino. Jeg kommer sterkt tilbake til den når den kommer til Norge.

Den er ganske sikkert bedre enn Wimbledon. Det skal ikke så mye til, selv om Wimbledon var grei tidtrøyte.