Kategoriarkiv: diverse

Å bevege seg inn mot ballen

Forflytning i tennis handler om å komme seg i best mulig posisjon til å slå ballen godt. I denne videoen viser Neville Godwin noe som jeg har lett for å glemme, eller mer korrekt lar være å gjøre av ren latskap: Å lese ballbanen og sette meg selv i posisjon til å bevege meg innover i banen når jeg slår. Slagene blir så mye bedre av å ha en hel riktigbevegende kropp bak seg, og mye av grunnlaget for det legges i de få øyeblikkene fra ballen har forlatt motstanderens racket og er på vei over nettet.

Slå ballen så hardt du kan

Dattera mi på ti år skulle spille tennisturnering i dag, Red Tour 3. Vi må jobbe litt med motivasjonen for tida.

– Det er ingen som beveger seg bedre enn deg. Tennis handler bare om å komme seg til ballen og slå den tilbake, både for deg og Roger Federer, sier jeg. (Usikker på om hun vet helt hvem Federer er.)

Hun godtar det, og gjør en hederlig innsats på banen, og er et stort smil når saft, pølser og kake deles ut etterpå.

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Linn server. #tennis

Et innlegg delt av Åsmund Ådnøy (@asadnoy)

I Randaberghallen er de to banene delt opp i mindre baner på tvers. Det er tydelig at mine formaninger er omtrent de samme som tennistrenere gir til unge spillere jevnt over. Alle konsentrerer seg om å slå ballen tilbake innenfor linjene.

Det minner meg litt om da vi hadde skuddtrening på fotballen, hvor det ble prentet inn at det ikke kan bli mål hvis ballen går utenfor. Fokuset var å treffe målet, styrken mindre viktig. Når jeg ser gitarkurs for nybegynnere på YouTube, handler alt om å skifte grep sakte i begynnelsen, og heller gjøre grepene ordentlig.

Jeg så ingen barn i Randaberghallen som måkte til ballen. Som virkelig blåste den over nettet (og gjerne langt utenfor). Jeg kom til å tenke på Andre Agassis selvbiografi, hvor han forteller om farens treningsregime da Agassi var barn. Nå anbefaler jeg ingen å følge den oppskriften, som innprentet et livslagt hat til tennis hos Agassi. Men en av farens kjepphester synes jeg er interessant: Han bjeffer konstant til sønnen at han må slå ballen hardere. HARDERE! HARDERE! HARDERE!

Tennis dreier seg om å slå ballen tilbake, men også om å gjøre det på en måte gir motstanderen vanskeligheter med å klare det samme. Ballen må slås med en viss kraft og plassering for å gi deg overtaket i en duell.

Jeg har aldri tatt et eneste tennistrenerkurs i mitt liv, så jeg skal ikke være bastant. Det er sikkert en grunn til at tennistrening av barn er lagt opp rundt det å plassere ballen i banen med rolige slag og god teknikk, enn det å dyrke rackethastighet. Kanskje kommer eksplosiviteten av seg selv når kontrollen er på plass?

Viktor Durasovic

Viktor Durasovic server (Davis Cup 2017 i Stavanger).

Samtidig tror jeg dagens barn har mindre naturlig eksplosivitet, særlig kast-eksplosivitet, enn tidligere generasjoner. Mine barn har knapt kastet en stein så langt ut i vannet de kan, eller en frisbee til hverandre om sommeren. De har ikke hoppet tau, de har knapt spilt slåball. Noe som ligner på en naturlig servebevegelse (som er tett beslektet med det å slenge en stein av gårde så langt som mulig), var det få som hadde i Randaberghallen.

Hvis det er én ting jeg angrer på at jeg ikke terpet mer på som ufaglært håndballtrener, er det at vi trente for lite på maks-kast, som det kalles i håndballverden. «Kast så hardt du kan»-trening. For jeg har tro på at farten også er en god lærer. Er det et poeng i å spille perfekte gitargrep i sakte fart, eller er det like greit å spille sangen i den farten den har, og la fingrene venne seg til tempoet – så kommer teknikken på den måten? I tennis, er det er poeng å trene opp eksplosiviteten og rackethastigheten fra ung alder, og heller fokusere på linjer og spinn når høyrearmen er blitt et lyn?

Innspill mottas med takk.

15 regler for tennislivet

15 regler for tennislivet

I høst leste jeg Jordan B. Petersons 12 regler for livet, som har gått som en farsott* over Vesten det siste året. I denne boka legger den kantete professoren fram sitt syn på tilværelsen, og hvordan man bør leve for å komme i vater som menneske. Den framkaller, som alle selvhjelpsbøker, alle følelser fra forbløffelse til kneggende latter.

I høst kjøpte jeg meg skrivemaskin. Det er en Olivetti Lettera 32, som ble designet i Italia på 1960-tallet. I høst prøvde jeg å skrive ett ark hver dag. Jeg klarte det selvsagt ikke, men det å skrive på maskin er en deilig følelse. Arkene står i en perm, og handler om alt fra Teenage Fanclub til mer personlige ting. Hvis du liker å skrive, så kjøp en skrivemaskin og test selv. Kanskje foreldrene dine har en stående. Hvis ikke, selges de for noen hundrelapper på Finn. (Mer om skivemaskiner en annen gang.)

Selvsagt kom jeg innom tennis også i høstens skrivemaskinskriveprosjekt, og forfattet disse punktene med selvinstruksjon til hvordan jeg ønsker å spille tennis. Jeg hadde ikke tenkt at de skulle bli 12 eller 15 punkter, jeg bare skreiv til jeg ikke kom på mer. Her er reglene, med feilstavelser og selvsagt uredigert. Skrivemaskin er greit sånn, det er ikke mulig å omformulere.

Har du noen regler for tennislivet?

*farsott= fra norrønt, «farlig sykdom», som oftest brukt i overført betydning.

Tennis på Storhaugmarka i Stavanger

Her kan du spille tennis i Rogaland

(Oppdatert desember 2018 med flere baner (Vindafjord, Ølensvåg, Etne osv.). Sjekk kartet nederst i saken!)

Jeg har samlet tennisbanene jeg kjenner til i Rogaland på dette kartet. Jeg vil gjerne ha bidrag fra dere, hvis folk vet om flere tennisbaner og/eller -klubber hvor det er mulig å spille. Sharing is caring. Jo flere som spiller tennis på banene i nærmiljøet, desto mer press legger det på lokalpolitikerne om å bygge flere.

Hvis noen har mer info om stedene jeg har lagt inn, så gi lyd! Jeg vet at det er tennisbaner på Tau i Strand og Lassa i Stavanger, men om det er mulig å booke timer (som man kan i Sandnes), er jeg usikker på. Kom gjerne med utfyllende opplysninger, så legger jeg det inn.

Fordeler og ulemper med å bruke ballmaskin

Da tennismakkeren ble syk og andre alternativer ikke lot seg gjennomføre, bestilte jeg en time med ballmaskin for å få slått litt i morges. Uka må starte med tennis, ellers kommer jeg til å dø av mismot (sånn omtrent).

Maskinen gjør det maskinen kan

Ballmaskin har jeg prøvd en gang før, da sammen med Jostein. Det skulle raskt vise seg at jeg burde hatt en makker i dag også, mer om det senere.

Fordelen med ballmaskin er at den sender en strøm av tennisballer mot meg med større stabilitet enn hva noe menneske jeg kjenner, kan klare. Ballmaskinen sender f.eks aldri ballen i nettet, det er mulig å stille inn både fart, spinn og intervall mellom hver ball. Så langt alt vel.

Ballmaskinens minus er at den er en maskin. Matingen kan stoppe opp hvis  tennisballene setter seg fast i køen og ikke kommer ut dit de skal til riktig tid, omtrent som et Tjensvollkryss i miniatyr (dere utenbys fra får google). Når maskinen først mater, er det hunky dory på min side av nettet, det er bare å slå på.

En fattigmanns Sjang Schalken (vi snakker om en ekstremt fattig mann her)

Etter mange år som journalist er jeg vant med å se mine ikke alltid briljante formuleringer grine mot meg samtidig som de treffer publikum. Etter noen år med podcast-laging for arbeidsgiver Sølvberget har jeg også tolerert å høre min egen stemme.

I dag valgte jeg å skru opp selvpisking-volumet noen hakk, og filmet meg selv underveis som jeg slo grunnslag. Jeg har sett på meg selv som en fattigmanns Sjeng Schalken (tennisnerdeprisen til den som umiddelbart kan framkalle bilder av den stakkato nederlenderen for sitt indre). Å se seg selv spille tennis var ikke så ille som jeg trodde, det bekreftet det jeg hadde trodd; at alt kan bli bedre, men at jeg i det minste er god til å ta split-step før ballen kommer. Men det er på tide å bruke kroppen mer i slagene, gamle mann.

Hva kommer nå?

Akkurat når ballen kommer, er ikke helt enkelt å vite med ballmaskin. Spiller du mot et menneske, får du mange hint om hva som er på vei, ut fra motstanderens posisjon, og hvor godt slaget ditt var. En ballmaskins leveranser er blanda drops. Siden jeg ikke har ei tønne med nye tennisballer tilgjengelig, kasta jeg mine åtte ganske nye Head-baller og tjue av blanda kvalitet fra tennisklubbens lager oppi materen. Dermed var det helt umulig å hvilken type ball som kom over nettet, og det var egentlig ganske gøy. Men det ligner ikke så mye på tennisrytmen du får av å spille med folk.

Å løpe over til den andre siden av nettet og samle opp alt sammen mellom hver økt er ikke så kult, og fininnstilling av maskinen er også lettere hvis man er to.

Men alt i alt: Ta en time med ballmaskinen hvis ingen andre kan.

John McEnroe (Wikimedia Commons)

En times kontinentalt eksperiment

Jeg liker tvangstrøyer, så lenge de er kortvarige og befatter seg med mindre deler av livet. Små, ufarlige regler som for en kort tid rykker hverdagen litt ut av sitt vante spor. Gå en forskjellig vei til jobb hver dag i en uke. Spise vegetarmat en hel uke. Ikke se på mobilen en hel søndag. Sånne ting.

Sist tennistime bestemte jeg meg for å spille hele økta med kontinentalgrep. Dette er det såkalte hammergrepet, og er det som brukes i bordtennis.

Hvorfor? Kontinentalgrepet er det som brukes til å serve. Serven er sportens vanskeligste slag. Men i grunnslag bruker jeg (og 99 prosent av alle tennisspillere) andre grep. Kontinentalgrepet er forbeholdt serve, volleyer og slice (underskru). Til den jevne grunnlinjedunkinga holder man vanligvis racketen på andre måter, men det jeg egentlig trenger, er å bli komfortabel med kontinentalgrepet. Så jeg klamret meg til det i en klokketime.

To spillere som brukte kontinentalgrep til alt, var John McEnroe og Stefan Edberg. Kanskje ikke så unaturlig, siden spillet deres handlet om å komme seg fortest mulig fram til nettet.

Sammenlign McEnroes forehand med Rafael Nadals forehand, så ser du hvor mye teknikken har endret seg på 30 år:

Forskjellen fra kontinentalgrep til andre grep, er at racketen er mye mer åpen, altså at strengene holder seg 90 grader i forhold til bakken. I moderne tennis vender rackethodet ned mot bakken i store deler av svingen, før det åpnes opp like før trefføyeblikket.

Dessuten spiller håndleddet i moderne tennisslag en større rolle enn det gjorde før. Se for eksempel Djokovics forhand i sakte film, hvordan racketen slynges framover i siste sekund, som gir en fabelaktig blanding av spinn og fart. Dagens tennisgrunnslag er mangeleddete mekanismer. Kontinentalgrep føles mer som å guide ballen over nettet.

Grunnen til at ingen slår forehand og backhand med kontinentalgrep i dag, er at grepet gjør det vanskelig å håndtere høye baller, og ikke minst problematisk å gi ballen noe særlig toppspinn. Men samtidig gir det vertikale kontinentalgrepet fordelen av å treffe ballen «midt på», all energien går med til å slå ballen rett fram over nettet, og ikke til å gi den en overskru som skal få den opp og ned. Det fikk i alle fall meg til å stresse ned.

Å slå grunnslag med kontinentalgrep er ikke noe jeg kommer til å fortsette med, men en time med racketen i samme grep gir merkbare gevinster. Når man slipper å rotere racketen i hånden avhengig av hvilket slag man har tenkt å slå, går mer av hjernekraften til å posisjonere seg og holde øye med ballen. Dessuten merket jeg at jeg var mer konsentrert når jeg visste at jeg holdt racketen på en uvanlig måte. Mer fokusert på å ikke måke den ut, rett og slett. Og servene og volleyene føles også mer behagelige etter en hel time med hammergrepet.

Så neste gang du har lyst å ha en helsprø tennistime, prøv å holde racketen som John McEnroe.

Naomi Osaka vant årets merkeligste Grand Slam-finale

Tennis på tv:
Naomi Osaka – Serena Williams 6-2, 6-4
Finale, US Open 2018

Naomi Osaka (Wikimedia Commons).

Før finalen mellom Serena Williams og Naomi Osaka nevnte Mats Wilander i Eurosport-studio at Serena måtte legge den dårlige Wimbledon-finalen mot Angelique Kerber bak seg. For det er faktisk sånn at Serena Williams har spilt noen dårlige Grand Slam-finaler i karrieren, selv om det har vært unntak. Men som alle andre så jeg for meg en grei seier for Serena Williams.

Alle kamper med Serena Williams innebærer venting. Siden toppnivået hennes er så mye høyere enn motstanderens, er alle kampers utfall et spørsmål om hun kommer til å finne det eller ikke.

Serena holdt i et litt rustent første game, det samme gjorde Osaka. Det merkelige i første setts fortsettelse var at Serena sin serve var bare sorgen, og settet sklei ut av hendene hennes.

Vendingen kom tilsynelatende i begynnelsen av andre sett, da Serena fikk 3-1, og Osaka begynte å gjøre litt flere feil. Hun hadde vunnet første sett ved å spille bedre enn noen gang, hun matchet Serenas tempo og servet fantastisk.

På veien hadde Serena også fått advarsel for coaching. Jeg er litt usikker på hvordan dommeren fikk det med seg, og av reprisen var ikke coachingen spesielt omfattende: Trener Patrick Mouratoglou holdt hendene litt fra hverandre og beveget dem parallelt ut fra kroppen.

Coache-advarselen fikk Serena til å flippe. Ut over kampen smashet hun en racket da hun ble brutt, og brukte alle anledninger til å kjefte dommeren huden full med all slags gloser. Eurosport klippet til reklamepause midt i tiradene, som etter hvert ble for mange til at jeg klare å holde følge (les The Guardians live-feed.) Det toppet seg da Williams fikk et ett games straff, som ga Osaka 5-3 i andre sett. Hun servet det hjem uten problemer.

Ok. Serena Williams er 36 år og har vært i slike finaler i 20 av dem. At hun skal miste hodet på denne måten, er mer enn jeg forstår. Jeg mente hun sa noe i retning av «dette skjer alltid med meg i denne turneringen» når hun snakket med overdommerne under et av de mange utbruddene. Det er sånne ting unger sier. Og hun forlanget at dommeren skulle gi henne en unnskyldning for at han hadde dømt henne for coaching.

Hva kan grunnen være? Serena Williams har 23 Grand Slam-titler. Rekorden er 24. Serena ville ha passert det tallet hvis hun hadde vunnet Wimbledon og US Open, hun spilte finale i begge. Men hun vant ingen av dem, og selv om Serena fortsatt er relativt ung, har heller ikke hun mer enn fire Grand Slam-turneringer å gjøre det på i året.

Men hei – da premiene ble delt ut, var det Serena som fikk New Yorkerne til å slutte å bue.

Årets merkeligste tenniskamp.

Zverev ble sliten

Jeg har hatt et mer hat enn elsk-forhold til Eurosport Player, tjenesten som koster meg 129 kroner i måneden de månedene jeg vil ha den. Kanalpakke har jeg ikke hatt på noen år, og det trengs nøyaktig halvannen reklamepause for å minne meg på hvor lite jeg har savnet tilbudet. Eurosport Player på min årsgamle Samsung-TV pleier å innebære at jeg må skrive inn brukernavn og passord hver blippings gang jeg skrur på skjermen. På Mac-en funker det bedre.

Men på dager som første spilledag av US Open har playeren sin funksjon. Det spilles kamper på alle banene i Flushing Meadows, og selv halvstore navn kan folk få med seg på nært hold. Jeg fant fram til oppgjøret mellom Taylor Fritz og Mischa Zverev. Fritz er en av mange gode amerikanere, på jakt etter det store gjennombruddet. Zverev er storebror til bedre Alexaner Zverev, han er venstehendt og går ofte til nettet.

Jeg kom inn i kampen i begynnelsen av fjerde sett, etter at tyskeren hadde tatt to av de tre første. Fritz (jeg holder hele tiden på å skrive Taylor Swift, men det heter han definitivt ikke) har blitt sammenlignet med Pete Sampras i spillestil, og trenes faktisk av Pistol Petes gamle coach Paul Annacone.

Taylor Fritz
Taylor Fritz (Wikimedia Commons).

Det ser skummelt ut når Fritz taper serven sin tidlig i fjerde sett, men han skaffer seg tre breaksjanser i neste game. Fritz utligner til 2-2 med en forehand som treffer noe på bakken som får den til å skifte retning. Hvis Fritz ligner på Sampras, er det mer i kroppsspråk enn spillestil. Han har kort, litt mekanisk servebevegelse som minner mer om Andre Agassi. Zverev prøver å få ham ut av rytmen, men klarer det ikke, og Fritz holder til 3-2. 

Zverev får massasje på en vond arm før han skal serve. Som alltid er det en åpenbaring å se filmingen fra disse banene, som mer enn de store arenaene gir et inntrykk av hvor raskt det går. Mange slag blir tatt på halvspretten selv langt bak i banen, og både Zverev og Fritz går tidlig for vinnerslag. Zverevs førsteserve har forlatt ham, og Fritz får to breaksjanser til å drepe dette settet. Zverev holder unna, og jeg liker forehanden hans ned langs linjen. Han berger gamet til 3-3 med en styring ut av Fritz´forehandhjørne. Kul tennis. Nettspilleren Zverev har vi ikke sett mye til, han har ikke fått sjansen til å komme seg dit ennå.

Zverevs backhand veksler mellom harde, flate slag, og kjappe blokkeringer som gir Fritz lite å jobbe med. Zverev bryter til 4-3. 

Mischa Zverev skifter sko, og tar av seg momentumet i samme slengen. Han gir Fritz tre breaksjanser i neste game, og dobbeltfeiler gamet over til amerikaneren. So much for rutine (Zverev er ti år eldre enn Fritz). Det er korte poeng i denne kampen. Fritz holder enkelt til 5-4, og ser piggere ut.

Fritz løper, Zverev prøver å få spillet til å komme til seg. Zverev holder til 5-5 i fjerde sett. Dagens beste poeng kommer i neste game på 30-15 til Fritz, hvor Zverev slår en nadalsk forehand ned langs linjen selv i tidsnød, hvor all bevegelse ser ut til å skje i underarmen. Det slaget skaper masse problemer for Fritz i denne kampen, men amerikaneren tar de tre neste poengene og leder 6-5.

Zverev holder til 6-6. Tiebreak i fjerde sett.

Det virker ikke som kickservene (sterkt overskrudde server) har særlig effekt på underlaget. Fritz får 3-1 i tiebreaket, og så 4-1 med et ess. Fritz presser på videre, og får 5-2. Zverev virker halvinteressert, og Fritz får fire settballer. Zverev gir bort de to siste poengene, og Fritz utligner til 2-2 i sett. 

Jeg legger meg, og våkner til nyheten om at Fritz vant kampen, 6-2 i siste sett. Han møter australske Jason Kubler i neste runde. 

Mann mot maskin

Det er mange selvmedlidende sekvenser i Andre Agassis selvbiografi Open, som alle lesere av denne bloggen bør lese. (Bestill på nett eller få ditt lokale bibliotek til å kjøpe den inn.) Mye av dette blir litt pinsamt å lese etter hvert, når voksne Andre fortsetter langt inn i trettiårene med en sport han hater.

Men smerten som han føler i barndommen, over farens hensynsløs prosjekt med å gjøre ham til verdens beste tennisspiller, er lett å forstå. Agassi måtte slå tusenvis av baller, dag etter dag. Det skjedde ved hjelp av en ballmaskin som faren hadde spesialtilpasset til formålet. I selvbiografien levendegjøres maskinen på en skremmende måte.

Nå har jeg også prøvd ballmaskin for første gang, med mindre traumatiserende resultat enn i Andre Agassis tilfelle. Å spille med en ballmaskin er ganske enkelt kanongøy. En ballmaskin er en dings som spytter ut tennisballer. Chunk. Chunk. Chunk. Ballmaskiner finnes i alle prisklasser. På den som står på Stavanger tennisklubb er det mulig å stille inn spinn, fart og lengde, og så er det bare å stille seg opp og slå.

Andre Agassis selvbiografi "Open"

Det er enormt god trening, og ikke minst særdeles effektivt. Det går litt tid til å samle sammen ballene etter at alle er slått, og litt for ofte stanser maskinen fordi ballene klumper seg i køen. Men for terping på grunnslag, gir ballmaskinen luksusen av å slå ball etter ball i rask rekkefølge. Jeg innbiller meg at det er sånt som bygger muskelminne.

Ulempen med å bruke ballmaskin er at…det er en maskin. Tennis er et sosialt spill, og selv om han jeg spiller tennis med ikke har helt den samme stabilitet i leveransen som ballmaskinen, er han likevel flere hakk gøyere å spille med. Men den dagen han er borte, fyrer jeg opp min nye ballspyttende venn.