Kategoriarkiv: diverse

John McEnroe (Wikimedia Commons)

En times kontinentalt eksperiment

Jeg liker tvangstrøyer, så lenge de er kortvarige og befatter seg med mindre deler av livet. Små, ufarlige regler som for en kort tid rykker hverdagen litt ut av sitt vante spor. Gå en forskjellig vei til jobb hver dag i en uke. Spise vegetarmat en hel uke. Ikke se på mobilen en hel søndag. Sånne ting.

Sist tennistime bestemte jeg meg for å spille hele økta med kontinentalgrep. Dette er det såkalte hammergrepet, og er det som brukes i bordtennis.

Hvorfor? Kontinentalgrepet er det som brukes til å serve. Serven er sportens vanskeligste slag. Men i grunnslag bruker jeg (og 99 prosent av alle tennisspillere) andre grep. Kontinentalgrepet er forbeholdt serve, volleyer og slice (underskru). Til den jevne grunnlinjedunkinga holder man vanligvis racketen på andre måter, men det jeg egentlig trenger, er å bli komfortabel med kontinentalgrepet. Så jeg klamret meg til det i en klokketime.

To spillere som brukte kontinentalgrep til alt, var John McEnroe og Stefan Edberg. Kanskje ikke så unaturlig, siden spillet deres handlet om å komme seg fortest mulig fram til nettet.

Sammenlign McEnroes forehand med Rafael Nadals forehand, så ser du hvor mye teknikken har endret seg på 30 år:

Forskjellen fra kontinentalgrep til andre grep, er at racketen er mye mer åpen, altså at strengene holder seg 90 grader i forhold til bakken. I moderne tennis vender rackethodet ned mot bakken i store deler av svingen, før det åpnes opp like før trefføyeblikket.

Dessuten spiller håndleddet i moderne tennisslag en større rolle enn det gjorde før. Se for eksempel Djokovics forhand i sakte film, hvordan racketen slynges framover i siste sekund, som gir en fabelaktig blanding av spinn og fart. Dagens tennisgrunnslag er mangeleddete mekanismer. Kontinentalgrep føles mer som å guide ballen over nettet.

Grunnen til at ingen slår forehand og backhand med kontinentalgrep i dag, er at grepet gjør det vanskelig å håndtere høye baller, og ikke minst problematisk å gi ballen noe særlig toppspinn. Men samtidig gir det vertikale kontinentalgrepet fordelen av å treffe ballen «midt på», all energien går med til å slå ballen rett fram over nettet, og ikke til å gi den en overskru som skal få den opp og ned. Det fikk i alle fall meg til å stresse ned.

Å slå grunnslag med kontinentalgrep er ikke noe jeg kommer til å fortsette med, men en time med racketen i samme grep gir merkbare gevinster. Når man slipper å rotere racketen i hånden avhengig av hvilket slag man har tenkt å slå, går mer av hjernekraften til å posisjonere seg og holde øye med ballen. Dessuten merket jeg at jeg var mer konsentrert når jeg visste at jeg holdt racketen på en uvanlig måte. Mer fokusert på å ikke måke den ut, rett og slett. Og servene og volleyene føles også mer behagelige etter en hel time med hammergrepet.

Så neste gang du har lyst å ha en helsprø tennistime, prøv å holde racketen som John McEnroe.

Naomi Osaka vant årets merkeligste Grand Slam-finale

Tennis på tv:
Naomi Osaka – Serena Williams 6-2, 6-4
Finale, US Open 2018

Naomi Osaka (Wikimedia Commons).

Før finalen mellom Serena Williams og Naomi Osaka nevnte Mats Wilander i Eurosport-studio at Serena måtte legge den dårlige Wimbledon-finalen mot Angelique Kerber bak seg. For det er faktisk sånn at Serena Williams har spilt noen dårlige Grand Slam-finaler i karrieren, selv om det har vært unntak. Men som alle andre så jeg for meg en grei seier for Serena Williams.

Alle kamper med Serena Williams innebærer venting. Siden toppnivået hennes er så mye høyere enn motstanderens, er alle kampers utfall et spørsmål om hun kommer til å finne det eller ikke.

Serena holdt i et litt rustent første game, det samme gjorde Osaka. Det merkelige i første setts fortsettelse var at Serena sin serve var bare sorgen, og settet sklei ut av hendene hennes.

Vendingen kom tilsynelatende i begynnelsen av andre sett, da Serena fikk 3-1, og Osaka begynte å gjøre litt flere feil. Hun hadde vunnet første sett ved å spille bedre enn noen gang, hun matchet Serenas tempo og servet fantastisk.

På veien hadde Serena også fått advarsel for coaching. Jeg er litt usikker på hvordan dommeren fikk det med seg, og av reprisen var ikke coachingen spesielt omfattende: Trener Patrick Mouratoglou holdt hendene litt fra hverandre og beveget dem parallelt ut fra kroppen.

Coache-advarselen fikk Serena til å flippe. Ut over kampen smashet hun en racket da hun ble brutt, og brukte alle anledninger til å kjefte dommeren huden full med all slags gloser. Eurosport klippet til reklamepause midt i tiradene, som etter hvert ble for mange til at jeg klare å holde følge (les The Guardians live-feed.) Det toppet seg da Williams fikk et ett games straff, som ga Osaka 5-3 i andre sett. Hun servet det hjem uten problemer.

Ok. Serena Williams er 36 år og har vært i slike finaler i 20 av dem. At hun skal miste hodet på denne måten, er mer enn jeg forstår. Jeg mente hun sa noe i retning av «dette skjer alltid med meg i denne turneringen» når hun snakket med overdommerne under et av de mange utbruddene. Det er sånne ting unger sier. Og hun forlanget at dommeren skulle gi henne en unnskyldning for at han hadde dømt henne for coaching.

Hva kan grunnen være? Serena Williams har 23 Grand Slam-titler. Rekorden er 24. Serena ville ha passert det tallet hvis hun hadde vunnet Wimbledon og US Open, hun spilte finale i begge. Men hun vant ingen av dem, og selv om Serena fortsatt er relativt ung, har heller ikke hun mer enn fire Grand Slam-turneringer å gjøre det på i året.

Men hei – da premiene ble delt ut, var det Serena som fikk New Yorkerne til å slutte å bue.

Årets merkeligste tenniskamp.

Zverev ble sliten

Jeg har hatt et mer hat enn elsk-forhold til Eurosport Player, tjenesten som koster meg 129 kroner i måneden de månedene jeg vil ha den. Kanalpakke har jeg ikke hatt på noen år, og det trengs nøyaktig halvannen reklamepause for å minne meg på hvor lite jeg har savnet tilbudet. Eurosport Player på min årsgamle Samsung-TV pleier å innebære at jeg må skrive inn brukernavn og passord hver blippings gang jeg skrur på skjermen. På Mac-en funker det bedre.

Men på dager som første spilledag av US Open har playeren sin funksjon. Det spilles kamper på alle banene i Flushing Meadows, og selv halvstore navn kan folk få med seg på nært hold. Jeg fant fram til oppgjøret mellom Taylor Fritz og Mischa Zverev. Fritz er en av mange gode amerikanere, på jakt etter det store gjennombruddet. Zverev er storebror til bedre Alexaner Zverev, han er venstehendt og går ofte til nettet.

Jeg kom inn i kampen i begynnelsen av fjerde sett, etter at tyskeren hadde tatt to av de tre første. Fritz (jeg holder hele tiden på å skrive Taylor Swift, men det heter han definitivt ikke) har blitt sammenlignet med Pete Sampras i spillestil, og trenes faktisk av Pistol Petes gamle coach Paul Annacone.

Taylor Fritz
Taylor Fritz (Wikimedia Commons).

Det ser skummelt ut når Fritz taper serven sin tidlig i fjerde sett, men han skaffer seg tre breaksjanser i neste game. Fritz utligner til 2-2 med en forehand som treffer noe på bakken som får den til å skifte retning. Hvis Fritz ligner på Sampras, er det mer i kroppsspråk enn spillestil. Han har kort, litt mekanisk servebevegelse som minner mer om Andre Agassi. Zverev prøver å få ham ut av rytmen, men klarer det ikke, og Fritz holder til 3-2. 

Zverev får massasje på en vond arm før han skal serve. Som alltid er det en åpenbaring å se filmingen fra disse banene, som mer enn de store arenaene gir et inntrykk av hvor raskt det går. Mange slag blir tatt på halvspretten selv langt bak i banen, og både Zverev og Fritz går tidlig for vinnerslag. Zverevs førsteserve har forlatt ham, og Fritz får to breaksjanser til å drepe dette settet. Zverev holder unna, og jeg liker forehanden hans ned langs linjen. Han berger gamet til 3-3 med en styring ut av Fritz´forehandhjørne. Kul tennis. Nettspilleren Zverev har vi ikke sett mye til, han har ikke fått sjansen til å komme seg dit ennå.

Zverevs backhand veksler mellom harde, flate slag, og kjappe blokkeringer som gir Fritz lite å jobbe med. Zverev bryter til 4-3. 

Mischa Zverev skifter sko, og tar av seg momentumet i samme slengen. Han gir Fritz tre breaksjanser i neste game, og dobbeltfeiler gamet over til amerikaneren. So much for rutine (Zverev er ti år eldre enn Fritz). Det er korte poeng i denne kampen. Fritz holder enkelt til 5-4, og ser piggere ut.

Fritz løper, Zverev prøver å få spillet til å komme til seg. Zverev holder til 5-5 i fjerde sett. Dagens beste poeng kommer i neste game på 30-15 til Fritz, hvor Zverev slår en nadalsk forehand ned langs linjen selv i tidsnød, hvor all bevegelse ser ut til å skje i underarmen. Det slaget skaper masse problemer for Fritz i denne kampen, men amerikaneren tar de tre neste poengene og leder 6-5.

Zverev holder til 6-6. Tiebreak i fjerde sett.

Det virker ikke som kickservene (sterkt overskrudde server) har særlig effekt på underlaget. Fritz får 3-1 i tiebreaket, og så 4-1 med et ess. Fritz presser på videre, og får 5-2. Zverev virker halvinteressert, og Fritz får fire settballer. Zverev gir bort de to siste poengene, og Fritz utligner til 2-2 i sett. 

Jeg legger meg, og våkner til nyheten om at Fritz vant kampen, 6-2 i siste sett. Han møter australske Jason Kubler i neste runde. 

Mann mot maskin

Det er mange selvmedlidende sekvenser i Andre Agassis selvbiografi Open, som alle lesere av denne bloggen bør lese. (Bestill på nett eller få ditt lokale bibliotek til å kjøpe den inn.) Mye av dette blir litt pinsamt å lese etter hvert, når voksne Andre fortsetter langt inn i trettiårene med en sport han hater.

Men smerten som han føler i barndommen, over farens hensynsløs prosjekt med å gjøre ham til verdens beste tennisspiller, er lett å forstå. Agassi måtte slå tusenvis av baller, dag etter dag. Det skjedde ved hjelp av en ballmaskin som faren hadde spesialtilpasset til formålet. I selvbiografien levendegjøres maskinen på en skremmende måte.

Nå har jeg også prøvd ballmaskin for første gang, med mindre traumatiserende resultat enn i Andre Agassis tilfelle. Å spille med en ballmaskin er ganske enkelt kanongøy. En ballmaskin er en dings som spytter ut tennisballer. Chunk. Chunk. Chunk. Ballmaskiner finnes i alle prisklasser. På den som står på Stavanger tennisklubb er det mulig å stille inn spinn, fart og lengde, og så er det bare å stille seg opp og slå.

Andre Agassis selvbiografi "Open"

Det er enormt god trening, og ikke minst særdeles effektivt. Det går litt tid til å samle sammen ballene etter at alle er slått, og litt for ofte stanser maskinen fordi ballene klumper seg i køen. Men for terping på grunnslag, gir ballmaskinen luksusen av å slå ball etter ball i rask rekkefølge. Jeg innbiller meg at det er sånt som bygger muskelminne.

Ulempen med å bruke ballmaskin er at…det er en maskin. Tennis er et sosialt spill, og selv om han jeg spiller tennis med ikke har helt den samme stabilitet i leveransen som ballmaskinen, er han likevel flere hakk gøyere å spille med. Men den dagen han er borte, fyrer jeg opp min nye ballspyttende venn.

Tennisbloggen på tur: Kristiansund!

Kristiansund tennisklubbKristiansund: På nordvestkanten av Nordvestlandet, kjent for klippfisk, Ole Gunnar Solskjær og Dance With a Stranger. Som gift med en kristiansunder har jeg vært i byen jevnlig i mange år, men ikke før i år har vi spilt tennis der.

Som andre vestlandsbyer er ikke Kristiansund bortskjemt med for mye sol eller vindstille, to ting som alltid er kjekke å ha for å spille tennis ute. Sommeren 2018 er ekstraordinær i så måte, med motsatt fortegn.

Tennisbanene i Kristiansund ligger i Tennisveien, i det som jeg blir fortalt er en tradisjonelt fjong del av byen. Klubben har to baner med et grusaktig dekke, pluss en barnebane. Du må booke tid for å spille på de to store banene, barnebanen er åpen for alle. Les mer på Kristiansund tennisklubbs hjemmeside.

Kristiansund tennisklubb

Dekket ser ut som grus, men er kunstgress med sand og gode dreneringsegenskaper. Åtte tusen hull (tror jeg det var de sa) ble boret under banene da de fikk nytt underlag for få år siden. Jeg traff to klubbtravere da vi var, som kunne fortelle om mange dugnadstimer og stor rekruttering etterpå. Det skal regne mye for at banene blir uspillbare, ifølge dem. Da gjenstår bare vind som et tennishinder av varierende størrelse (helt vindstille er det sjelden i Kristiansund), og mørke. Det blir mørkt i Kristiansund i vinterhalvåret, og flomlys på banene i dette boligområdet blir neppe en realitet. Det er visst innendørsbaner i byen også.

Takk for oss, dette var garantert ikke siste gang vi spiller tennis i Kristiansund!

 

Fotballdommer (Wikimedia Commons)

På sporet av fotballens tapte tid

Jeg har sett mye på fotball-VM. Det var stort sett veldig gøy. Jeg synes effektiv spilletid bør bli neste forbedring av fotballsporten. Hvis kampuret stanses hver gang det blir stopp i spillet, blir det mindre rulling, tulling og uthaling av tid. Mer fotballspilling, rett og slett.

Det legges aldri til nok tid

Dommerens redskap for å kompensere for uthaling av tid, er øke kamplengden med tilleggstid. Det amerikanske statistikknettstedet Fivethirtyeight.com tok for seg de 32 første kampene i VM  for å sjekke hvor presis tilleggstiden var i forhold til de faktiske avbrekkene i kampene. Målestokken var Fifas eget reglement. Fasit: Det legges sjelden til noe i nærheten av den tiden som gikk tapt.

Artikkelen fra Fivethirtyeight viser at gjennomsnittlig 43% av kampene besto av pauser. Brutt ned i kategorier viser tallene at i hver fotballkamp går 10,8% av tiden med til venting på at et frispark skal bli tatt. Spennende ventetid? Tja, hvis frisparket er i nærheten av mål. Knapt 8 minutter i hver kamp er venting på innkast. Denne tidstyven er vanskeligere å skjønne, siden innkast sjelden har scoringssjanse som utfall, og derfor ikke krever samme grad av forberedelse (skulle man tro).  6 minutter i hver kamp går med til å vente på at keeper skal sparke ut ballen (!).

Gjennomsnittlig ble det lagt til 6:59 i hver VM-kamp, begge omgangene til sammen. Det burde vært lagt til 13 minutter og 10 sekunder dersom tilleggstiden skulle kompensert for alle bruddene i spillet.

Iran mot Marokko, fotball-VM 2018. (Wikimedia Commons)

Iran mot Marokko, fotball-VM 2018. (Wikimedia Commons)

Den samme forestillingen

Om tallene høres store ut, tar jeg det for gitt at de er enda verre hvis man ser VM under ett. I utslagningskampene har lagene enda større grunn til å drøye tiden hvis de leder.

Også dette har det Fivethirtyeight sett på. Et lag som leder, bruker i snitt 34% lenger tid på å ta innkast, sparke ut ballen, bytter, hjørnespark og frispark. Det blir verre jo nærmere man kommer 90 minutter. Da sveives den samme forestillingen i gang: Omfattende rulling rundt etter taklinger, spillere som blir liggende på bakken for å tvinge fram pause i spillet, spillere som sparker bort ballen når motstanderen vil ha tak i den for å få tatt frisparket de har fått, sakterusling av banen ved innbytter, spillere som stiller seg opp én meter fra ballen når motstanderen får frispark, og så videre.

Kollokviegruppe og syting

Noen vil kanskje si at dette også er en del av fotballen man må beherske, det å bryte motstanderen ned ved å la kampen ebbe ut i en orgie av raffinert tidssløsing, og se hvor langt man kan tøye regler og sedvaner uten at det blir slått ned på.

Jeg skjønner ikke den argumentasjonen. Vil jeg se teater, går jeg på teater. Vil jeg se hva verdens beste fotballspillere er gode for, vil jeg se dem spille fotball, ikke drive med alle slags påfunn for å unngå å spille når de leder.

Det triste er at sløsing med tid sjelden blir straffet. Dommeren deler i høyden ut ett gult kort til laget som går i sirup, er mitt inntrykk.

Danmark mot Spania, håndball-EM 2010. (Wikimedia Commons)

Danmark mot Spania, håndball-EM 2010. (Wikimedia Commons)

Heia håndball!

Håndball foregår på en mye mindre bane enn fotball, og tempoet rundt målene er høyere.

Grensene mellom tråkk og ikke tråkk på sjumeterstreken, mellom brøyt og takling, mellom lovlig og ulovlig sperre, mellom strake armer (to minutters utvisning) og bøyde armer er i stor grad skjønnsspørsmål, og alt skjer rasende raskt: Masse rom for diskusjon hvis håndball hadde vært en sånn sport. Men i håndball er det enkelt og greit: Dommerne dømmer. Får et lag frikast imot, skal de legge ballen ned med en gang. Gjør de ikke det, får spilleren to minutters utvisning. Ferdig snakka.

I fotball oppfører spillerne seg som om hver avblåsning er startsignal for et møte i appelldomstolen. Alle frispark skal påklages. Begge lag mener de har krav på enhver ball som går ut over sidelinja eller dødlinja. Med VAR-utprøvingen i VM ropes det på straffe hver gang en spiller faller i bakken innenfor 16-meteren. Jeg beundrer dommerne på toppnivå som gidder å stå midt i sytestormen kamp etter kamp. De trenger et klarere regelverk for å gi oss mer fotballspilling og mindre venting.

Hva kan gjøres? Blant annet:

  • Effektiv spilletid, 30 minutter hver omgang. Klokken stanses hver gang det er pause i spillet. Ingen tilleggstid. Dette funker bra i håndball, basketball og ishockey, så hvorfor ikke fotball?
  • Når det er blåst, skal synderen sju meter bort fra ballen umiddelbart, slik at frisparket kan tas raskt.
  • Maksgrense for hvor lang tid et lag kan bruke på frispark, innkast osv. Klarer de ikke det innen tidsfristen, går ballen til motstanderlaget.
  • Dropp VAR, men behold mållinjeteknologien. Begynn heller med to dommere a la håndball, for å fange opp situasjoner i straffefeltet.

Den tvilsomme verdien av spådommer

Geir Lundestad (Wikimedia Commons)

Geir Lundestad (Wikimedia Commons)

Da jeg studerte historie grunnfag i 1995, hadde Geir Lundestad en forelesningsrekke om historiefagets DNA for oss ferskinger. Det meste gikk over hodet på meg. Men en ting som sitter fastspikret, er Lundestads insistering på at historien ikke kan brukes til å si noe sikkert om framtiden. «Det e umuuuuulig!» gjentok Lundestad.

Trump og Brexit

Det er ikke nødvendig å lete lenge for å finne eksempler på at han har rett. Ta for eksempel Brexit-avstemningen og valget av Donald Trump som president. Ingen trodde det ville skje, men det skjedde likevel. Gamle modeller var ikke gyldige lenger, den forventede menneskelige oppførselen fulgte ikke det oppsatte skjemaet, selv om alle medier gikk ut fra det. Svarte svaner, har dette blitt kalt.

Likevel fortsetter mediene å forutsi framtiden basert på nåtiden. Hvorfor det?

Acer-saken

Hukser du Acer-saken? Hvis ikke, er det forståelig. En politisk sak kan leve i noen dager og kanskje uker. Noen ganske få holder seg i folks bevissthet i lang tid, og får vidtrekkende konsekvenser. Kanskje Acer-saken blir en slik. Det mente i alle fall Ap-ordførere som Klassekampen snakket med etter avgjørelsen i Stortinget:

Til informasjon: Det er halvannet år til neste valg.

Det spås mest om penger og sport

Da jeg jobbet som journalist, skrev nok også jeg min kvote med saker hvor jeg ringte til eksperter på det ene eller det andre og ba dem spå. Om hva som kom til å skje i Sandnes-politikken den kommende høsten. Om hvordan internett ville utvikle seg det neste året. (Og det finnes en hel del slike artikler på tennisbloggen også.)

I det siste har jeg begynt å tenke på denne formen for framtidsjournalistikk.

Spådommer er en egen journalistisk sjanger (les Knut Nærums kommentar fra høsten 2017, som er litt på siden av dette). Det spås særlig mye innen økonomi, mer spesifikt bolig og bankvesen, renter og sånt. Og ikke minst sport. Om hvem som kommer til å vinne nobelpriser, Oscar-statuetter og annen heder.

Som underholdning er det morsomt nok, men ofte har disse artiklene et så alvorlig preg at man kan få inntrykk av at de skriver om kjensgjerninger, ikke kvalifiserte spekulasjoner.

Hva er en nyhet?

Hva som er en nyhet, forklares gjerne med VISAK-modellen, Vesentlighet, Identifikasjon, Sensasjon, Aktualitet og Konflikt. (Acer-saken treffer blink på alle disse fem punktene). «En nyhet er noe som nettopp har skjedd, eller noe vi nettopp har fått vite om», skriver NDLA.

Hva Acer-saken vil føre til, vet vi litt om: Vi kan si noe om det rent formelle, hvilke følger Acer-vedtaket vil få for lover og regler.

Så snart vi beveger oss videre ut fra dette (eksempelvis Acer-sakens betydning for velgeratferden i 2019), er vi over i spekulasjon om ting som kan bli potensielle nyheter, men ikke er det i dag. Det kan argumenteres med at Ap-ordførernes antakelser om valget skal tillegges vekt fordi de kjenner sine velgere, men de besitter neppe så klarsynte evner at de kan se halvannet år inn i framtiden av den grunn. En uke er lang tid i politikken, halvannet år er en evighet.

Tough call. Ja, selvfølgelig, det har ikke skjedd ennå.

Dette er en tennisblogg, ja. Her kommer tennis: Tennis.com har begynt med en artikkelserie de kaller «Tough call», som presenteres på denne måten:

Every week Tennis Channel and Tennis.com will be introducing a Tough Call around a thought provoking topic – and our panel of experts will chime in both on-air and online. Be sure to join the discussion, weigh in on our polls, or comment on Facebook and Twitter using #TennisToughCall.

Dette høres ikke så dumt ut, hadde de bare diskutert hendelser, ikke forutsigelser. En tidligere «tough call» var om Juan Martin del Potro kunne vinne i Miami etter at han vant i Indian Wells. Eksperter uttalte seg med stor tyngde om saken (de fleste mente nei). Jeg ble sittende og lure på hvorfor dette var verd spalteplassen på tennis.com. Å spå om Del Potro vinner en turnering som akkurat har begynt? Selvfølgelig er det en tough call! Fordi det er helt umulig å vite!

Tidligere diskuterte de om Roger Federer burde spille French Open. Som lå to måneder fram i tid! Premisset om at Federer bør spille fordi det er så mange skadde toppspillere, vil kanskje ikke ha noen gyldighet om to måneder. Om Federer bør spille French Open blir en fremtidsdebatt med så mange x-faktorer at det knapt nok har noen verdi å diskutere.

Frykt, håp og spådommer

Da jeg begynte å tenke på disse tingene, mistenkte jeg at spådommer har bredt om seg i norske medier.

For å teste hypotesen gjorde jeg et søk i Retriever, tidligere kjent som Atekst. Hvordan måle mengden av spådommer? Jeg tok for meg Aftenposten, VG og NTB i perioden 1995-2017. Jeg søkte opp forekomsten av spå*, frykt* og håp*, som betyr at alle ord som har disse begynnelsene (spå, spår, spådde, spådd osv.) ville gi treff. Håp og frykt er indikasjon på spådommer – det er verb som brukes for å beskrive noe som kan komme til å skje, basert på eksisterende fakta.

Tallene viste at mengden spådomsartikler har holdt seg stabilt gjennom perioden, faktisk med en liten nedgang de siste årene. Jeg har ikke gått til helt til bunns i kildegrunnlaget, så kurvenes svingninger kan skyldes at antall artikler varierer litt fra år til år. Hvis dette betyr at mediene skriver færre slike saker, er gode ting i ferd med å skje.

Sikre faktorer + kort tidshorisont = relevant framtidsartikkel

All skriving om framtida er selvsagt ikke bortkasta. Som service til landets redaksjoner har jeg prøvd å snekre sammen en formel som kan være til hjelp. Den er sånn: Viktigheten av et utsagn om framtida synker proporsjonalt med antall usikre faktorer og hvor langt fram i tid det strekker seg.

Noen eksempler: Hvis jeg holder en pinne i hånda, kan jeg med nesten 100 prosent sikkerhet at den vil treffe bakken dersom jeg slipper den. Tyngdekraften er grei sånn, den er til å stole på. Når høytrykk og lavtrykk fordeler seg en tirsdag kveld, kan meteorologene si med stor sannsynlighet hvordan været blir på onsdag. Værvarselet blir mindre pålitelig desto lenger fram i tid det strekker seg.

Naturkrefter og -lover er en ting. Relevansen for alle spådommer synker så snart menneskelig atferd blir en del av bildet. Klassekampens oppslag om følgene av Acer-saken tar for seg hva 4 millioner norske velgere kommer til å foreta seg ved urnene om halvannet år. Hadde den dreid seg om hvordan Aps representanter kom til å stemme dagen etterpå i Stortinget, vil artikkelen ha stor verdi, fordi den hadde omfattet et lite antall mennesker som skulle gjøre noe innen kort tid.

Lunsjbordet, spekulasjonsgleden og ønsket om kausalitet

For å oppsummere, hvorfor fortsetter mediene å skrive saker om folks antakelser om framtida? Jeg tror det er tre hovedgrunner til det:

  • Den første er at det skaper bånd til oss lesere. Spådommer kobler seg på folkestrømningene. Alle fotballfans diskuterer hvordan sesongen kommer til å bli. Vi lurer på om vi vil få mer eller mindre penger mellom hendene det neste året. Avisenes «slik blir ditt 2018»-artikler er deres måte å si «vi vet ikke heller, men er like spent som deg, og har funnet noen eksperter som også har det på samme måten – de gleder seg også! (Og se her, de tok like feil som deg)
  • Den andre er at mediene synes Geir Lundestads ord, om at fortiden ikke kan brukes til å spå framtiden, er kjedelige. Å skrive om ting som har skjedd, er ikke så pirrende som å skrive om hva de kan føre til.
  • Det siste er ønsket om å skape en illusjon av lovmessighet i tilværelsen. Vi mennesker elsker kausalitet, troen på at den ene hendelsen fører til den andre. Men man trenger ikke ekstreme kontrafaktiske tilbøyeligheter for å se at verdenshistorien, og ikke minst våre egne liv, langt på vei er resultatet av tilfeldigheter. Å spå framtiden, er langt på vei en protest mot denne vissheten.

 

Tennis i Gjesdal og på Tau – en oppdatering

Høsten 2017 var jeg på Ålgård, kommunesenter i Gjesdal kommune, for å se dattera mi spille håndballkamp. Før kampen rusla jeg rundt på idrettsanlegget der. Det er flotte saker, særlig for friidrett og fotball.

I et skogholt lå det også to tennisbaner som har sett bedre dager. Å spille på dem nå vil være helsefarlig. Men beliggenheten er fin, og med noen hundretusen kroner vil de kanskje bli spillbare igjen? Jeg postet noen bilder på tennisbloggens Facebook-side. Responsen der ble såpass overveldende at jeg bare limer inn hele greia her:

Jeg sendte en e-post til Gjesdal kommune om saken, for å finne ut hva som er planene for tennisbanene på Ålgård.

Dager og uker ble til måneder, og omsider kom det svar fra kommunen:

Tennisbaner i Gjesdal

Altså: Dere som bor i Gjesdal og vil ha tennisbaner, bør kontakte idrettsrådet og snakke tennisens sak.

Over til flere tennisbaner i Rogaland. For mange år siden husker jeg at TV Vest (lokalstasjon) hadde et innslag fra Tau (Strand kommune), som handlet om tennis. Det ble bygd en del baner der. Hver gang jeg har tatt ferja over fra Stavanger, har synet av tennisbanene fylt meg med glede når jeg har kjørt østover.

Da jeg krysset fjorden i vinterferien og kastet mitt sedvanlige blikk mot tennisbanene, så jeg dem ikke. Hva hadde skjedd? Er tennisbanene ofret? Var det bare en luftspeiling?

Det var på tide å kontakte kommunen:

Tennisbaner på Tau

Så da var den saken også oppklart: Tennisbanene på Tau er bare midlertidig borte. Sjekk som alltid kartet over tennisbaner i Rogaland for oversikt over hvor du kan spille.

Scorecasting handler om idrett og statistikk, og gir mest utbytte for deg som liker amerikansk sport

Scorecasting av Jon Wertheim og Tobias Moskowitz

Scorecasting av Jon Wertheim og Tobias Moskowitz

Når jeg ikke skriver tennisblogg, jobber jeg på biblioteket i Stavanger. I ei hylle i første etasje står bøkene som folk har reservert, og venter på å bli hentet. Mye av det som står der er lett å gjette seg til, det er den lille gruppen bøker som «alle» snakker om for tiden, og de mest populære titlene for barn og ungdom.

Noen titler står der år etter år. De fortsetter å få et stort publikum lenge etter at de er nye, og uten at det skrives noe særlig om dem. En slik er Daniel Kahnemans Tenke, fort og langsomt. Den handler om hvordan hjernen vår fungerer, og hvordan reptilhjernen vår, den delen av bevisstheten som er innstilt på overlevelse og å avverge farer, kan lure oss til å fatte dårlige beslutninger.

En del av bildet her er hvordan vi lener oss til vedtatte sannheter i stedet for å tenke rasjonelt gjennom ting. For noen år siden leste jeg en bok i denne sjangeren om fotball, kalt Tallenes tale. Den anbefales alle som er interessert i fotball i et statistisk lys. Boken avliver en hel del myter om sporten, blant annet hvor lite farlige cornere er, og hvorfor klubber bør bruke like mye penger på forsvarsspillere som spisser.

Denne uka har jeg lest Scorecasting (2011), hvor Sports Illustrateds tennisskribent Jon Wertheim er en av forfatterne. Den kan sammenlignes med Tallenes tale og Freakonomics (som jeg ikke har lest), ved at den prøver sportsklisjeer mot tørre fakta. Defence wins championships, som Michael Jordan pleide å si? Lønner det seg å ta en time-out for å sette motstanderen ut av spill?

Boka handler for mye om typiske amerikanske idretter til at jeg klarte å henge helt med. Baseball og amerikansk fotball har jeg ikke noe forhold til.

Men det er litt tennis i boka. Dommerens rolle i sport er en viktig del av Scorecasting. En myte som oppheves til sannhet i boka, er at dommeren dømmer til fordel for hjemmelaget. Forfatterne underbygger dette med eksempler fra adferdspsykologi, og mener at dommeren blir ubevisst påvirket av hoiingen til de mange tusen hjemmesupporterne. (De har statistikk som underbygger det, les boka selv.)

Tenniseksempelet i boka er fra US Open i 2009, semifinalen mellom Serena Williams og Kim Clijsters. I slutten av andre sett blir Serena avblåst for fotfeil, noe som får henne til å miste fatningen, og etter hvert hele kampen:

Scorecasting setter dette i sammenheng med det som kalles omission bias, som de mener er utbredt blant dommere: De aller fleste dommere vil nøle med å blåse hvis mye står på spill. Årsaken er at vi – som tilskuere og som mennesker – lettere tilgir personer som lar være å handle når de skulle ha gjort det, enn mennesker som tar en feilaktig avgjørelse. Derfor lar dommere feil  passere. (De har tall som underbygger det også.) Mot slutten av de fleste kamper, uansett idrett, vil dommeren holde seg mer og mer i bakgrunnen når oppgjøret er på sitt mest dramatiske, og la være å blåse i situasjoner som ville blitt avblåst om de hendte tidligere i kampen. (I fotball vil dommeren også legge til mer tid hvis hjemmelaget ligger under, enn hvis de leder, ifølge Scorecasting.) Denne logikken er forståelig, men er den ønskelig? Den åpner for et stor tolkningsrom: Hvilke regler er for ubetydelige til at dommeren skal bry seg om dem når alt skal avgjøres? I dette tilfellet: Skal ikke dommerne dømme fotfeil i slutten av et sett?

Det mest interessante i Scorecasting er logikken som slår inn i golf, og som lett kan overføres til annen sport og livet i sin alminnelighet. En golfrunde handler om å komme seg gjennom løypa (banen?) på færrest mulig slag. Hvert hull på en golfbane har et visst antall slag som er beregnet å bruke, det kalles å klare hullet på par. Scorecasting viser hvordan golfspillere er mer offensive hvis de slår for å berge par, altså unngå å bruke flere slag enn forventet på et hull, enn hvis putten de slår vil sørge for at de klarer det under par. Vi skjerper oss mer hvis vi kjemper for å begrense et tap, enn når vi spiller for å øke en ledelse. Tap svir mer enn seier gleder. Hvor ofte har du ikke hørt noen si «det er ikke så nøye med selvangivelsen, så lenge jeg ikke blir skyldig penger?» Hvor mange som får igjen penger på skatten, sjekker om tallene stemmer, sammenlignet med hvor mange av restskattebetalerne som gjør det?

Temaet minner meg om det Brad Gilbert skreiv i sin klassiker Winning ugly, og som Pete Sampras er inne på i sin selvbiografi: De beste tennisspillerne gjør maksimalt ut av en ledelse, de prøver ikke å forsvare den, men øke den. De skjerper seg enda mer når de leder, for å banke håpløsheten inn i motstanderen. Sampras skriver om hvordan det var viktig for ham å vinne det neste poenget hvis han hadde tatt ledelsen 40-0 i egen serve. Med hans serve ville han nok vunnet gamet om han ikke vant det blankt, men Sampras skriver i selvbiografien hvordan han samlet seg for å blåse gjennom servegamet hvis han hadde tatt de tre første poengene. Pete Sampras skjønte den menneskelig refleksen med å sette inn alle krefter når nederlaget truet, men jobbet aktivt mot å slappe av i medvind.

Scorecasting handler også om hvordan sport har en innebygd konservatisme. Trenere som feiler med en velprøvd strategi, vil sjelden få gjennomgå hvis de taper. Trenere som prøver noe nytt, selv om det er aldri så velbegrunnet, blir kastet til løvene hvis det slår feil. Forfatterne trekker paralleller til aksjemarkedet: Ingen megler vil få sparken for å investere kundens penger i Statoil eller DnB, selv om aksjekursene skulle kollapse måneden etter. Men mislykkes de med investeringer i ukjente selskaper, selv om grunnene skulle solide, kan de begynne å se seg om etter ny jobb. Ikke kom her og tap på nye måter!

Litt av det samme gjelder i sport også, helt ned på mitt basale nivå. Hvis jeg har en dårlig dag ved grunnlinja, blir jeg likevel stående der, gjerne i flere mislykkede game, i påvente av at den savnede backhanden skal vende tilbake. Jeg ville kanskje tapt like mange poeng ved nettet, men tviholder likevel på den tapende strategien. Å sette aksjene mine i Volley A/S, virker såpass utrygt at jeg tviholder på taperaksjen Grunnlinje Ut og Nett A/S. Det er skummelt der framme, og jeg ser så teit ut når jeg kommer trampende mot nettet. Men hvorfor fortviler jeg mer over en bommet smash eller volley, i forhold til en forehand fra grunnlinja som jeg slår ut? Ett poeng er ett poeng, uansett hvordan det tapes.

Tennis er så full av statistikk at en bok om emnet må komme før eller seinere. Den skal jeg lese.

 

Grand Slam nummer 20 da Federer slo Cilic i Australian Open

Roger Federer (Wikimedia)Tennis på tv:
Roger Federer – Marin Cilic 6-2, 6-7, 6-3, 3-6, 6-1
Finale, Australian Open 2018

Overtro er ikke overtro hvis den kan underbygges av fakta. Mitt nærvær foran tv-skjermen får Roger Federer til å spille dårlig. I 2011 kom jeg hjem fra jobb sent på kvelden for å se slutten av Federers semifinale mot Djokovic i US Open. Det er den kampen hvor Djokovic redder to matchballer og sender Federer ut. I finalen mot Cilic i dag hadde Federer cruiset gjennom første sett, uforklarlig kastet bort det andre, vunnet det tredje og hadde et break i begynnelsen av fjerde. Kommentatorene snakket om at det gikk mot slutten, de visste selvsagt ikke at jeg akkurat hadde slått på. Federer tapte fem game på rad, og hele settet.

Jeg tok en joggetur.

På joggeturen begynte jeg å venne meg til tanken på at Federer hadde tapt når jeg kom tilbake. Mange har etter kampen i dag trukket fram US Open-finalen mot Del Potro som et spøkelse som lusket i bakgrunnen da Federer tapte fjerde sett i årets finale. Han ledet 2-1 i sett i den kampen også, for så å bli overkjørt i de to siste.

Samme hvor gode de beste er, tror jeg ikke de klarer å holde synet av mållinjen ute av hodet når den virker nær. Forskjellen fra tennis til andre ballsporter, er selvsagt at klokka ikke hjelper. Poengene må vinnes. I fjerde sett begynte Federer etter hvert å spille ganske konservativt. Det er ikke noe godt tegn når han går rundt backhanden sin og lemper forehander diagonalt til motstanderens backhandhjørne. Dessuten forsvant Federers førsteserve i fjerde sett, han satte bare 36 prosent av dem. Les Steve Flinks grundige gjennomgang av finalen på tennis.com.

Hvor går Federer og tennisen etter dette? 20 Grand Slams er et tall som aldri kommer til å bli tatt igjen så lenge jeg lever, hvis da ikke Rafael Nadal klarer det. Det skal ikke utelukkes, så god som Nadal er på alle dekker.

I The Tennis podcast sin episode etter finalen refererer de til Pat Cash, som mener å vite at Federers mål nå er å ta førsteplassen på rankingen. Jeg vet ikke om det er så viktig. Federer har seierspoeng fra Miami og Indian Wells å forsvare, men spilte ikke grussesongen i fjor. Om ATP-computeren skulle vippe ham opp på den offisielle førsteplassen igjen, betyr ikke det noe særlig fra eller til for ettermælet hans, annet enn at det blir enda en rekord. Ingen 36-åringer har vært ranket nummer én før. Federer er allerede tidenes idrettsmann, men noe skal jo han også motiveres av.

Motivasjon, ja. Roger Federer styrker oss alle i troen på at det beste ligger foran oss, og at alder ikke er hinder for noe helst.

Sjekk Grand Slam-statistikken for menn.