Kategoriarkiv: diverse

15 regler for tennislivet

15 regler for tennislivet

I høst leste jeg Jordan B. Petersons 12 regler for livet, som har gått som en farsott* over Vesten det siste året. I denne boka legger den kantete professoren fram sitt syn på tilværelsen, og hvordan man bør leve for å komme i vater som menneske. Den framkaller, som alle selvhjelpsbøker, alle følelser fra forbløffelse til kneggende latter.

I høst kjøpte jeg meg skrivemaskin. Det er en Olivetti Lettera 32, som ble designet i Italia på 1960-tallet. I høst prøvde jeg å skrive ett ark hver dag. Jeg klarte det selvsagt ikke, men det å skrive på maskin er en deilig følelse. Arkene står i en perm, og handler om alt fra Teenage Fanclub til mer personlige ting. Hvis du liker å skrive, så kjøp en skrivemaskin og test selv. Kanskje foreldrene dine har en stående. Hvis ikke, selges de for noen hundrelapper på Finn. (Mer om skivemaskiner en annen gang.)

Selvsagt kom jeg innom tennis også i høstens skrivemaskinskriveprosjekt, og forfattet disse punktene med selvinstruksjon til hvordan jeg ønsker å spille tennis. Jeg hadde ikke tenkt at de skulle bli 12 eller 15 punkter, jeg bare skreiv til jeg ikke kom på mer. Her er reglene, med feilstavelser og selvsagt uredigert. Skrivemaskin er greit sånn, det er ikke mulig å omformulere.

Har du noen regler for tennislivet?

*farsott= fra norrønt, «farlig sykdom», som oftest brukt i overført betydning.

Tennis på Storhaugmarka i Stavanger

Her kan du spille tennis i Rogaland

(Oppdatert desember 2018 med flere baner (Vindafjord, Ølensvåg, Etne osv.). Sjekk kartet nederst i saken!)

Jeg har samlet tennisbanene jeg kjenner til i Rogaland på dette kartet. Jeg vil gjerne ha bidrag fra dere, hvis folk vet om flere tennisbaner og/eller -klubber hvor det er mulig å spille. Sharing is caring. Jo flere som spiller tennis på banene i nærmiljøet, desto mer press legger det på lokalpolitikerne om å bygge flere.

Hvis noen har mer info om stedene jeg har lagt inn, så gi lyd! Jeg vet at det er tennisbaner på Tau i Strand og Lassa i Stavanger, men om det er mulig å booke timer (som man kan i Sandnes), er jeg usikker på. Kom gjerne med utfyllende opplysninger, så legger jeg det inn.

Fordeler og ulemper med å bruke ballmaskin

Da tennismakkeren ble syk og andre alternativer ikke lot seg gjennomføre, bestilte jeg en time med ballmaskin for å få slått litt i morges. Uka må starte med tennis, ellers kommer jeg til å dø av mismot (sånn omtrent).

Maskinen gjør det maskinen kan

Ballmaskin har jeg prøvd en gang før, da sammen med Jostein. Det skulle raskt vise seg at jeg burde hatt en makker i dag også, mer om det senere.

Fordelen med ballmaskin er at den sender en strøm av tennisballer mot meg med større stabilitet enn hva noe menneske jeg kjenner, kan klare. Ballmaskinen sender f.eks aldri ballen i nettet, det er mulig å stille inn både fart, spinn og intervall mellom hver ball. Så langt alt vel.

Ballmaskinens minus er at den er en maskin. Matingen kan stoppe opp hvis  tennisballene setter seg fast i køen og ikke kommer ut dit de skal til riktig tid, omtrent som et Tjensvollkryss i miniatyr (dere utenbys fra får google). Når maskinen først mater, er det hunky dory på min side av nettet, det er bare å slå på.

En fattigmanns Sjang Schalken (vi snakker om en ekstremt fattig mann her)

Etter mange år som journalist er jeg vant med å se mine ikke alltid briljante formuleringer grine mot meg samtidig som de treffer publikum. Etter noen år med podcast-laging for arbeidsgiver Sølvberget har jeg også tolerert å høre min egen stemme.

I dag valgte jeg å skru opp selvpisking-volumet noen hakk, og filmet meg selv underveis som jeg slo grunnslag. Jeg har sett på meg selv som en fattigmanns Sjeng Schalken (tennisnerdeprisen til den som umiddelbart kan framkalle bilder av den stakkato nederlenderen for sitt indre). Å se seg selv spille tennis var ikke så ille som jeg trodde, det bekreftet det jeg hadde trodd; at alt kan bli bedre, men at jeg i det minste er god til å ta split-step før ballen kommer. Men det er på tide å bruke kroppen mer i slagene, gamle mann.

Hva kommer nå?

Akkurat når ballen kommer, er ikke helt enkelt å vite med ballmaskin. Spiller du mot et menneske, får du mange hint om hva som er på vei, ut fra motstanderens posisjon, og hvor godt slaget ditt var. En ballmaskins leveranser er blanda drops. Siden jeg ikke har ei tønne med nye tennisballer tilgjengelig, kasta jeg mine åtte ganske nye Head-baller og tjue av blanda kvalitet fra tennisklubbens lager oppi materen. Dermed var det helt umulig å hvilken type ball som kom over nettet, og det var egentlig ganske gøy. Men det ligner ikke så mye på tennisrytmen du får av å spille med folk.

Å løpe over til den andre siden av nettet og samle opp alt sammen mellom hver økt er ikke så kult, og fininnstilling av maskinen er også lettere hvis man er to.

Men alt i alt: Ta en time med ballmaskinen hvis ingen andre kan.

John McEnroe (Wikimedia Commons)

En times kontinentalt eksperiment

Jeg liker tvangstrøyer, så lenge de er kortvarige og befatter seg med mindre deler av livet. Små, ufarlige regler som for en kort tid rykker hverdagen litt ut av sitt vante spor. Gå en forskjellig vei til jobb hver dag i en uke. Spise vegetarmat en hel uke. Ikke se på mobilen en hel søndag. Sånne ting.

Sist tennistime bestemte jeg meg for å spille hele økta med kontinentalgrep. Dette er det såkalte hammergrepet, og er det som brukes i bordtennis.

Hvorfor? Kontinentalgrepet er det som brukes til å serve. Serven er sportens vanskeligste slag. Men i grunnslag bruker jeg (og 99 prosent av alle tennisspillere) andre grep. Kontinentalgrepet er forbeholdt serve, volleyer og slice (underskru). Til den jevne grunnlinjedunkinga holder man vanligvis racketen på andre måter, men det jeg egentlig trenger, er å bli komfortabel med kontinentalgrepet. Så jeg klamret meg til det i en klokketime.

To spillere som brukte kontinentalgrep til alt, var John McEnroe og Stefan Edberg. Kanskje ikke så unaturlig, siden spillet deres handlet om å komme seg fortest mulig fram til nettet.

Sammenlign McEnroes forehand med Rafael Nadals forehand, så ser du hvor mye teknikken har endret seg på 30 år:

Forskjellen fra kontinentalgrep til andre grep, er at racketen er mye mer åpen, altså at strengene holder seg 90 grader i forhold til bakken. I moderne tennis vender rackethodet ned mot bakken i store deler av svingen, før det åpnes opp like før trefføyeblikket.

Dessuten spiller håndleddet i moderne tennisslag en større rolle enn det gjorde før. Se for eksempel Djokovics forhand i sakte film, hvordan racketen slynges framover i siste sekund, som gir en fabelaktig blanding av spinn og fart. Dagens tennisgrunnslag er mangeleddete mekanismer. Kontinentalgrep føles mer som å guide ballen over nettet.

Grunnen til at ingen slår forehand og backhand med kontinentalgrep i dag, er at grepet gjør det vanskelig å håndtere høye baller, og ikke minst problematisk å gi ballen noe særlig toppspinn. Men samtidig gir det vertikale kontinentalgrepet fordelen av å treffe ballen «midt på», all energien går med til å slå ballen rett fram over nettet, og ikke til å gi den en overskru som skal få den opp og ned. Det fikk i alle fall meg til å stresse ned.

Å slå grunnslag med kontinentalgrep er ikke noe jeg kommer til å fortsette med, men en time med racketen i samme grep gir merkbare gevinster. Når man slipper å rotere racketen i hånden avhengig av hvilket slag man har tenkt å slå, går mer av hjernekraften til å posisjonere seg og holde øye med ballen. Dessuten merket jeg at jeg var mer konsentrert når jeg visste at jeg holdt racketen på en uvanlig måte. Mer fokusert på å ikke måke den ut, rett og slett. Og servene og volleyene føles også mer behagelige etter en hel time med hammergrepet.

Så neste gang du har lyst å ha en helsprø tennistime, prøv å holde racketen som John McEnroe.

Naomi Osaka vant årets merkeligste Grand Slam-finale

Tennis på tv:
Naomi Osaka – Serena Williams 6-2, 6-4
Finale, US Open 2018

Naomi Osaka (Wikimedia Commons).

Før finalen mellom Serena Williams og Naomi Osaka nevnte Mats Wilander i Eurosport-studio at Serena måtte legge den dårlige Wimbledon-finalen mot Angelique Kerber bak seg. For det er faktisk sånn at Serena Williams har spilt noen dårlige Grand Slam-finaler i karrieren, selv om det har vært unntak. Men som alle andre så jeg for meg en grei seier for Serena Williams.

Alle kamper med Serena Williams innebærer venting. Siden toppnivået hennes er så mye høyere enn motstanderens, er alle kampers utfall et spørsmål om hun kommer til å finne det eller ikke.

Serena holdt i et litt rustent første game, det samme gjorde Osaka. Det merkelige i første setts fortsettelse var at Serena sin serve var bare sorgen, og settet sklei ut av hendene hennes.

Vendingen kom tilsynelatende i begynnelsen av andre sett, da Serena fikk 3-1, og Osaka begynte å gjøre litt flere feil. Hun hadde vunnet første sett ved å spille bedre enn noen gang, hun matchet Serenas tempo og servet fantastisk.

På veien hadde Serena også fått advarsel for coaching. Jeg er litt usikker på hvordan dommeren fikk det med seg, og av reprisen var ikke coachingen spesielt omfattende: Trener Patrick Mouratoglou holdt hendene litt fra hverandre og beveget dem parallelt ut fra kroppen.

Coache-advarselen fikk Serena til å flippe. Ut over kampen smashet hun en racket da hun ble brutt, og brukte alle anledninger til å kjefte dommeren huden full med all slags gloser. Eurosport klippet til reklamepause midt i tiradene, som etter hvert ble for mange til at jeg klare å holde følge (les The Guardians live-feed.) Det toppet seg da Williams fikk et ett games straff, som ga Osaka 5-3 i andre sett. Hun servet det hjem uten problemer.

Ok. Serena Williams er 36 år og har vært i slike finaler i 20 av dem. At hun skal miste hodet på denne måten, er mer enn jeg forstår. Jeg mente hun sa noe i retning av «dette skjer alltid med meg i denne turneringen» når hun snakket med overdommerne under et av de mange utbruddene. Det er sånne ting unger sier. Og hun forlanget at dommeren skulle gi henne en unnskyldning for at han hadde dømt henne for coaching.

Hva kan grunnen være? Serena Williams har 23 Grand Slam-titler. Rekorden er 24. Serena ville ha passert det tallet hvis hun hadde vunnet Wimbledon og US Open, hun spilte finale i begge. Men hun vant ingen av dem, og selv om Serena fortsatt er relativt ung, har heller ikke hun mer enn fire Grand Slam-turneringer å gjøre det på i året.

Men hei – da premiene ble delt ut, var det Serena som fikk New Yorkerne til å slutte å bue.

Årets merkeligste tenniskamp.

Zverev ble sliten

Jeg har hatt et mer hat enn elsk-forhold til Eurosport Player, tjenesten som koster meg 129 kroner i måneden de månedene jeg vil ha den. Kanalpakke har jeg ikke hatt på noen år, og det trengs nøyaktig halvannen reklamepause for å minne meg på hvor lite jeg har savnet tilbudet. Eurosport Player på min årsgamle Samsung-TV pleier å innebære at jeg må skrive inn brukernavn og passord hver blippings gang jeg skrur på skjermen. På Mac-en funker det bedre.

Men på dager som første spilledag av US Open har playeren sin funksjon. Det spilles kamper på alle banene i Flushing Meadows, og selv halvstore navn kan folk få med seg på nært hold. Jeg fant fram til oppgjøret mellom Taylor Fritz og Mischa Zverev. Fritz er en av mange gode amerikanere, på jakt etter det store gjennombruddet. Zverev er storebror til bedre Alexaner Zverev, han er venstehendt og går ofte til nettet.

Jeg kom inn i kampen i begynnelsen av fjerde sett, etter at tyskeren hadde tatt to av de tre første. Fritz (jeg holder hele tiden på å skrive Taylor Swift, men det heter han definitivt ikke) har blitt sammenlignet med Pete Sampras i spillestil, og trenes faktisk av Pistol Petes gamle coach Paul Annacone.

Taylor Fritz
Taylor Fritz (Wikimedia Commons).

Det ser skummelt ut når Fritz taper serven sin tidlig i fjerde sett, men han skaffer seg tre breaksjanser i neste game. Fritz utligner til 2-2 med en forehand som treffer noe på bakken som får den til å skifte retning. Hvis Fritz ligner på Sampras, er det mer i kroppsspråk enn spillestil. Han har kort, litt mekanisk servebevegelse som minner mer om Andre Agassi. Zverev prøver å få ham ut av rytmen, men klarer det ikke, og Fritz holder til 3-2. 

Zverev får massasje på en vond arm før han skal serve. Som alltid er det en åpenbaring å se filmingen fra disse banene, som mer enn de store arenaene gir et inntrykk av hvor raskt det går. Mange slag blir tatt på halvspretten selv langt bak i banen, og både Zverev og Fritz går tidlig for vinnerslag. Zverevs førsteserve har forlatt ham, og Fritz får to breaksjanser til å drepe dette settet. Zverev holder unna, og jeg liker forehanden hans ned langs linjen. Han berger gamet til 3-3 med en styring ut av Fritz´forehandhjørne. Kul tennis. Nettspilleren Zverev har vi ikke sett mye til, han har ikke fått sjansen til å komme seg dit ennå.

Zverevs backhand veksler mellom harde, flate slag, og kjappe blokkeringer som gir Fritz lite å jobbe med. Zverev bryter til 4-3. 

Mischa Zverev skifter sko, og tar av seg momentumet i samme slengen. Han gir Fritz tre breaksjanser i neste game, og dobbeltfeiler gamet over til amerikaneren. So much for rutine (Zverev er ti år eldre enn Fritz). Det er korte poeng i denne kampen. Fritz holder enkelt til 5-4, og ser piggere ut.

Fritz løper, Zverev prøver å få spillet til å komme til seg. Zverev holder til 5-5 i fjerde sett. Dagens beste poeng kommer i neste game på 30-15 til Fritz, hvor Zverev slår en nadalsk forehand ned langs linjen selv i tidsnød, hvor all bevegelse ser ut til å skje i underarmen. Det slaget skaper masse problemer for Fritz i denne kampen, men amerikaneren tar de tre neste poengene og leder 6-5.

Zverev holder til 6-6. Tiebreak i fjerde sett.

Det virker ikke som kickservene (sterkt overskrudde server) har særlig effekt på underlaget. Fritz får 3-1 i tiebreaket, og så 4-1 med et ess. Fritz presser på videre, og får 5-2. Zverev virker halvinteressert, og Fritz får fire settballer. Zverev gir bort de to siste poengene, og Fritz utligner til 2-2 i sett. 

Jeg legger meg, og våkner til nyheten om at Fritz vant kampen, 6-2 i siste sett. Han møter australske Jason Kubler i neste runde. 

Mann mot maskin

Det er mange selvmedlidende sekvenser i Andre Agassis selvbiografi Open, som alle lesere av denne bloggen bør lese. (Bestill på nett eller få ditt lokale bibliotek til å kjøpe den inn.) Mye av dette blir litt pinsamt å lese etter hvert, når voksne Andre fortsetter langt inn i trettiårene med en sport han hater.

Men smerten som han føler i barndommen, over farens hensynsløs prosjekt med å gjøre ham til verdens beste tennisspiller, er lett å forstå. Agassi måtte slå tusenvis av baller, dag etter dag. Det skjedde ved hjelp av en ballmaskin som faren hadde spesialtilpasset til formålet. I selvbiografien levendegjøres maskinen på en skremmende måte.

Nå har jeg også prøvd ballmaskin for første gang, med mindre traumatiserende resultat enn i Andre Agassis tilfelle. Å spille med en ballmaskin er ganske enkelt kanongøy. En ballmaskin er en dings som spytter ut tennisballer. Chunk. Chunk. Chunk. Ballmaskiner finnes i alle prisklasser. På den som står på Stavanger tennisklubb er det mulig å stille inn spinn, fart og lengde, og så er det bare å stille seg opp og slå.

Andre Agassis selvbiografi "Open"

Det er enormt god trening, og ikke minst særdeles effektivt. Det går litt tid til å samle sammen ballene etter at alle er slått, og litt for ofte stanser maskinen fordi ballene klumper seg i køen. Men for terping på grunnslag, gir ballmaskinen luksusen av å slå ball etter ball i rask rekkefølge. Jeg innbiller meg at det er sånt som bygger muskelminne.

Ulempen med å bruke ballmaskin er at…det er en maskin. Tennis er et sosialt spill, og selv om han jeg spiller tennis med ikke har helt den samme stabilitet i leveransen som ballmaskinen, er han likevel flere hakk gøyere å spille med. Men den dagen han er borte, fyrer jeg opp min nye ballspyttende venn.

Tennisbloggen på tur: Kristiansund!

Kristiansund tennisklubbKristiansund: På nordvestkanten av Nordvestlandet, kjent for klippfisk, Ole Gunnar Solskjær og Dance With a Stranger. Som gift med en kristiansunder har jeg vært i byen jevnlig i mange år, men ikke før i år har vi spilt tennis der.

Som andre vestlandsbyer er ikke Kristiansund bortskjemt med for mye sol eller vindstille, to ting som alltid er kjekke å ha for å spille tennis ute. Sommeren 2018 er ekstraordinær i så måte, med motsatt fortegn.

Tennisbanene i Kristiansund ligger i Tennisveien, i det som jeg blir fortalt er en tradisjonelt fjong del av byen. Klubben har to baner med et grusaktig dekke, pluss en barnebane. Du må booke tid for å spille på de to store banene, barnebanen er åpen for alle. Les mer på Kristiansund tennisklubbs hjemmeside.

Kristiansund tennisklubb

Dekket ser ut som grus, men er kunstgress med sand og gode dreneringsegenskaper. Åtte tusen hull (tror jeg det var de sa) ble boret under banene da de fikk nytt underlag for få år siden. Jeg traff to klubbtravere da vi var, som kunne fortelle om mange dugnadstimer og stor rekruttering etterpå. Det skal regne mye for at banene blir uspillbare, ifølge dem. Da gjenstår bare vind som et tennishinder av varierende størrelse (helt vindstille er det sjelden i Kristiansund), og mørke. Det blir mørkt i Kristiansund i vinterhalvåret, og flomlys på banene i dette boligområdet blir neppe en realitet. Det er visst innendørsbaner i byen også.

Takk for oss, dette var garantert ikke siste gang vi spiller tennis i Kristiansund!

 

Fotballdommer (Wikimedia Commons)

På sporet av fotballens tapte tid

Jeg har sett mye på fotball-VM. Det var stort sett veldig gøy. Jeg synes effektiv spilletid bør bli neste forbedring av fotballsporten. Hvis kampuret stanses hver gang det blir stopp i spillet, blir det mindre rulling, tulling og uthaling av tid. Mer fotballspilling, rett og slett.

Det legges aldri til nok tid

Dommerens redskap for å kompensere for uthaling av tid, er øke kamplengden med tilleggstid. Det amerikanske statistikknettstedet Fivethirtyeight.com tok for seg de 32 første kampene i VM  for å sjekke hvor presis tilleggstiden var i forhold til de faktiske avbrekkene i kampene. Målestokken var Fifas eget reglement. Fasit: Det legges sjelden til noe i nærheten av den tiden som gikk tapt.

Artikkelen fra Fivethirtyeight viser at gjennomsnittlig 43% av kampene besto av pauser. Brutt ned i kategorier viser tallene at i hver fotballkamp går 10,8% av tiden med til venting på at et frispark skal bli tatt. Spennende ventetid? Tja, hvis frisparket er i nærheten av mål. Knapt 8 minutter i hver kamp er venting på innkast. Denne tidstyven er vanskeligere å skjønne, siden innkast sjelden har scoringssjanse som utfall, og derfor ikke krever samme grad av forberedelse (skulle man tro).  6 minutter i hver kamp går med til å vente på at keeper skal sparke ut ballen (!).

Gjennomsnittlig ble det lagt til 6:59 i hver VM-kamp, begge omgangene til sammen. Det burde vært lagt til 13 minutter og 10 sekunder dersom tilleggstiden skulle kompensert for alle bruddene i spillet.

Iran mot Marokko, fotball-VM 2018. (Wikimedia Commons)

Iran mot Marokko, fotball-VM 2018. (Wikimedia Commons)

Den samme forestillingen

Om tallene høres store ut, tar jeg det for gitt at de er enda verre hvis man ser VM under ett. I utslagningskampene har lagene enda større grunn til å drøye tiden hvis de leder.

Også dette har det Fivethirtyeight sett på. Et lag som leder, bruker i snitt 34% lenger tid på å ta innkast, sparke ut ballen, bytter, hjørnespark og frispark. Det blir verre jo nærmere man kommer 90 minutter. Da sveives den samme forestillingen i gang: Omfattende rulling rundt etter taklinger, spillere som blir liggende på bakken for å tvinge fram pause i spillet, spillere som sparker bort ballen når motstanderen vil ha tak i den for å få tatt frisparket de har fått, sakterusling av banen ved innbytter, spillere som stiller seg opp én meter fra ballen når motstanderen får frispark, og så videre.

Kollokviegruppe og syting

Noen vil kanskje si at dette også er en del av fotballen man må beherske, det å bryte motstanderen ned ved å la kampen ebbe ut i en orgie av raffinert tidssløsing, og se hvor langt man kan tøye regler og sedvaner uten at det blir slått ned på.

Jeg skjønner ikke den argumentasjonen. Vil jeg se teater, går jeg på teater. Vil jeg se hva verdens beste fotballspillere er gode for, vil jeg se dem spille fotball, ikke drive med alle slags påfunn for å unngå å spille når de leder.

Det triste er at sløsing med tid sjelden blir straffet. Dommeren deler i høyden ut ett gult kort til laget som går i sirup, er mitt inntrykk.

Danmark mot Spania, håndball-EM 2010. (Wikimedia Commons)

Danmark mot Spania, håndball-EM 2010. (Wikimedia Commons)

Heia håndball!

Håndball foregår på en mye mindre bane enn fotball, og tempoet rundt målene er høyere.

Grensene mellom tråkk og ikke tråkk på sjumeterstreken, mellom brøyt og takling, mellom lovlig og ulovlig sperre, mellom strake armer (to minutters utvisning) og bøyde armer er i stor grad skjønnsspørsmål, og alt skjer rasende raskt: Masse rom for diskusjon hvis håndball hadde vært en sånn sport. Men i håndball er det enkelt og greit: Dommerne dømmer. Får et lag frikast imot, skal de legge ballen ned med en gang. Gjør de ikke det, får spilleren to minutters utvisning. Ferdig snakka.

I fotball oppfører spillerne seg som om hver avblåsning er startsignal for et møte i appelldomstolen. Alle frispark skal påklages. Begge lag mener de har krav på enhver ball som går ut over sidelinja eller dødlinja. Med VAR-utprøvingen i VM ropes det på straffe hver gang en spiller faller i bakken innenfor 16-meteren. Jeg beundrer dommerne på toppnivå som gidder å stå midt i sytestormen kamp etter kamp. De trenger et klarere regelverk for å gi oss mer fotballspilling og mindre venting.

Hva kan gjøres? Blant annet:

  • Effektiv spilletid, 30 minutter hver omgang. Klokken stanses hver gang det er pause i spillet. Ingen tilleggstid. Dette funker bra i håndball, basketball og ishockey, så hvorfor ikke fotball?
  • Når det er blåst, skal synderen sju meter bort fra ballen umiddelbart, slik at frisparket kan tas raskt.
  • Maksgrense for hvor lang tid et lag kan bruke på frispark, innkast osv. Klarer de ikke det innen tidsfristen, går ballen til motstanderlaget.
  • Dropp VAR, men behold mållinjeteknologien. Begynn heller med to dommere a la håndball, for å fange opp situasjoner i straffefeltet.