Kategoriarkiv: diverse

Mann mot maskin

Det er mange selvmedlidende sekvenser i Andre Agassis selvbiografi Open, som alle lesere av denne bloggen bør lese. (Bestill på nett eller få ditt lokale bibliotek til å kjøpe den inn.) Mye av dette blir litt pinsamt å lese etter hvert, når voksne Andre fortsetter langt inn i trettiårene med en sport han hater.

Men smerten som han føler i barndommen, over farens hensynsløs prosjekt med å gjøre ham til verdens beste tennisspiller, er lett å forstå. Agassi måtte slå tusenvis av baller, dag etter dag. Det skjedde ved hjelp av en ballmaskin som faren hadde spesialtilpasset til formålet. I selvbiografien levendegjøres maskinen på en skremmende måte.

Nå har jeg også prøvd ballmaskin for første gang, med mindre traumatiserende resultat enn i Andre Agassis tilfelle. Å spille med en ballmaskin er ganske enkelt kanongøy. En ballmaskin er en dings som spytter ut tennisballer. Chunk. Chunk. Chunk. Ballmaskiner finnes i alle prisklasser. På den som står på Stavanger tennisklubb er det mulig å stille inn spinn, fart og lengde, og så er det bare å stille seg opp og slå.

Andre Agassis selvbiografi "Open"

Det er enormt god trening, og ikke minst særdeles effektivt. Det går litt tid til å samle sammen ballene etter at alle er slått, og litt for ofte stanser maskinen fordi ballene klumper seg i køen. Men for terping på grunnslag, gir ballmaskinen luksusen av å slå ball etter ball i rask rekkefølge. Jeg innbiller meg at det er sånt som bygger muskelminne.

Ulempen med å bruke ballmaskin er at…det er en maskin. Tennis er et sosialt spill, og selv om han jeg spiller tennis med ikke har helt den samme stabilitet i leveransen som ballmaskinen, er han likevel flere hakk gøyere å spille med. Men den dagen han er borte, fyrer jeg opp min nye ballspyttende venn.

Tennisbloggen på tur: Kristiansund!

Kristiansund tennisklubbKristiansund: På nordvestkanten av Nordvestlandet, kjent for klippfisk, Ole Gunnar Solskjær og Dance With a Stranger. Som gift med en kristiansunder har jeg vært i byen jevnlig i mange år, men ikke før i år har vi spilt tennis der.

Som andre vestlandsbyer er ikke Kristiansund bortskjemt med for mye sol eller vindstille, to ting som alltid er kjekke å ha for å spille tennis ute. Sommeren 2018 er ekstraordinær i så måte, med motsatt fortegn.

Tennisbanene i Kristiansund ligger i Tennisveien, i det som jeg blir fortalt er en tradisjonelt fjong del av byen. Klubben har to baner med et grusaktig dekke, pluss en barnebane. Du må booke tid for å spille på de to store banene, barnebanen er åpen for alle. Les mer på Kristiansund tennisklubbs hjemmeside.

Kristiansund tennisklubb

Dekket ser ut som grus, men er kunstgress med sand og gode dreneringsegenskaper. Åtte tusen hull (tror jeg det var de sa) ble boret under banene da de fikk nytt underlag for få år siden. Jeg traff to klubbtravere da vi var, som kunne fortelle om mange dugnadstimer og stor rekruttering etterpå. Det skal regne mye for at banene blir uspillbare, ifølge dem. Da gjenstår bare vind som et tennishinder av varierende størrelse (helt vindstille er det sjelden i Kristiansund), og mørke. Det blir mørkt i Kristiansund i vinterhalvåret, og flomlys på banene i dette boligområdet blir neppe en realitet. Det er visst innendørsbaner i byen også.

Takk for oss, dette var garantert ikke siste gang vi spiller tennis i Kristiansund!

 

Fotballdommer (Wikimedia Commons)

På sporet av fotballens tapte tid

Jeg har sett mye på fotball-VM. Det var stort sett veldig gøy. Jeg synes effektiv spilletid bør bli neste forbedring av fotballsporten. Hvis kampuret stanses hver gang det blir stopp i spillet, blir det mindre rulling, tulling og uthaling av tid. Mer fotballspilling, rett og slett.

Det legges aldri til nok tid

Dommerens redskap for å kompensere for uthaling av tid, er øke kamplengden med tilleggstid. Det amerikanske statistikknettstedet Fivethirtyeight.com tok for seg de 32 første kampene i VM  for å sjekke hvor presis tilleggstiden var i forhold til de faktiske avbrekkene i kampene. Målestokken var Fifas eget reglement. Fasit: Det legges sjelden til noe i nærheten av den tiden som gikk tapt.

Artikkelen fra Fivethirtyeight viser at gjennomsnittlig 43% av kampene besto av pauser. Brutt ned i kategorier viser tallene at i hver fotballkamp går 10,8% av tiden med til venting på at et frispark skal bli tatt. Spennende ventetid? Tja, hvis frisparket er i nærheten av mål. Knapt 8 minutter i hver kamp er venting på innkast. Denne tidstyven er vanskeligere å skjønne, siden innkast sjelden har scoringssjanse som utfall, og derfor ikke krever samme grad av forberedelse (skulle man tro).  6 minutter i hver kamp går med til å vente på at keeper skal sparke ut ballen (!).

Gjennomsnittlig ble det lagt til 6:59 i hver VM-kamp, begge omgangene til sammen. Det burde vært lagt til 13 minutter og 10 sekunder dersom tilleggstiden skulle kompensert for alle bruddene i spillet.

Iran mot Marokko, fotball-VM 2018. (Wikimedia Commons)

Iran mot Marokko, fotball-VM 2018. (Wikimedia Commons)

Den samme forestillingen

Om tallene høres store ut, tar jeg det for gitt at de er enda verre hvis man ser VM under ett. I utslagningskampene har lagene enda større grunn til å drøye tiden hvis de leder.

Også dette har det Fivethirtyeight sett på. Et lag som leder, bruker i snitt 34% lenger tid på å ta innkast, sparke ut ballen, bytter, hjørnespark og frispark. Det blir verre jo nærmere man kommer 90 minutter. Da sveives den samme forestillingen i gang: Omfattende rulling rundt etter taklinger, spillere som blir liggende på bakken for å tvinge fram pause i spillet, spillere som sparker bort ballen når motstanderen vil ha tak i den for å få tatt frisparket de har fått, sakterusling av banen ved innbytter, spillere som stiller seg opp én meter fra ballen når motstanderen får frispark, og så videre.

Kollokviegruppe og syting

Noen vil kanskje si at dette også er en del av fotballen man må beherske, det å bryte motstanderen ned ved å la kampen ebbe ut i en orgie av raffinert tidssløsing, og se hvor langt man kan tøye regler og sedvaner uten at det blir slått ned på.

Jeg skjønner ikke den argumentasjonen. Vil jeg se teater, går jeg på teater. Vil jeg se hva verdens beste fotballspillere er gode for, vil jeg se dem spille fotball, ikke drive med alle slags påfunn for å unngå å spille når de leder.

Det triste er at sløsing med tid sjelden blir straffet. Dommeren deler i høyden ut ett gult kort til laget som går i sirup, er mitt inntrykk.

Danmark mot Spania, håndball-EM 2010. (Wikimedia Commons)

Danmark mot Spania, håndball-EM 2010. (Wikimedia Commons)

Heia håndball!

Håndball foregår på en mye mindre bane enn fotball, og tempoet rundt målene er høyere.

Grensene mellom tråkk og ikke tråkk på sjumeterstreken, mellom brøyt og takling, mellom lovlig og ulovlig sperre, mellom strake armer (to minutters utvisning) og bøyde armer er i stor grad skjønnsspørsmål, og alt skjer rasende raskt: Masse rom for diskusjon hvis håndball hadde vært en sånn sport. Men i håndball er det enkelt og greit: Dommerne dømmer. Får et lag frikast imot, skal de legge ballen ned med en gang. Gjør de ikke det, får spilleren to minutters utvisning. Ferdig snakka.

I fotball oppfører spillerne seg som om hver avblåsning er startsignal for et møte i appelldomstolen. Alle frispark skal påklages. Begge lag mener de har krav på enhver ball som går ut over sidelinja eller dødlinja. Med VAR-utprøvingen i VM ropes det på straffe hver gang en spiller faller i bakken innenfor 16-meteren. Jeg beundrer dommerne på toppnivå som gidder å stå midt i sytestormen kamp etter kamp. De trenger et klarere regelverk for å gi oss mer fotballspilling og mindre venting.

Hva kan gjøres? Blant annet:

  • Effektiv spilletid, 30 minutter hver omgang. Klokken stanses hver gang det er pause i spillet. Ingen tilleggstid. Dette funker bra i håndball, basketball og ishockey, så hvorfor ikke fotball?
  • Når det er blåst, skal synderen sju meter bort fra ballen umiddelbart, slik at frisparket kan tas raskt.
  • Maksgrense for hvor lang tid et lag kan bruke på frispark, innkast osv. Klarer de ikke det innen tidsfristen, går ballen til motstanderlaget.
  • Dropp VAR, men behold mållinjeteknologien. Begynn heller med to dommere a la håndball, for å fange opp situasjoner i straffefeltet.

Den tvilsomme verdien av spådommer

Geir Lundestad (Wikimedia Commons)

Geir Lundestad (Wikimedia Commons)

Da jeg studerte historie grunnfag i 1995, hadde Geir Lundestad en forelesningsrekke om historiefagets DNA for oss ferskinger. Det meste gikk over hodet på meg. Men en ting som sitter fastspikret, er Lundestads insistering på at historien ikke kan brukes til å si noe sikkert om framtiden. «Det e umuuuuulig!» gjentok Lundestad.

Trump og Brexit

Det er ikke nødvendig å lete lenge for å finne eksempler på at han har rett. Ta for eksempel Brexit-avstemningen og valget av Donald Trump som president. Ingen trodde det ville skje, men det skjedde likevel. Gamle modeller var ikke gyldige lenger, den forventede menneskelige oppførselen fulgte ikke det oppsatte skjemaet, selv om alle medier gikk ut fra det. Svarte svaner, har dette blitt kalt.

Likevel fortsetter mediene å forutsi framtiden basert på nåtiden. Hvorfor det?

Acer-saken

Hukser du Acer-saken? Hvis ikke, er det forståelig. En politisk sak kan leve i noen dager og kanskje uker. Noen ganske få holder seg i folks bevissthet i lang tid, og får vidtrekkende konsekvenser. Kanskje Acer-saken blir en slik. Det mente i alle fall Ap-ordførere som Klassekampen snakket med etter avgjørelsen i Stortinget:

Til informasjon: Det er halvannet år til neste valg.

Det spås mest om penger og sport

Da jeg jobbet som journalist, skrev nok også jeg min kvote med saker hvor jeg ringte til eksperter på det ene eller det andre og ba dem spå. Om hva som kom til å skje i Sandnes-politikken den kommende høsten. Om hvordan internett ville utvikle seg det neste året. (Og det finnes en hel del slike artikler på tennisbloggen også.)

I det siste har jeg begynt å tenke på denne formen for framtidsjournalistikk.

Spådommer er en egen journalistisk sjanger (les Knut Nærums kommentar fra høsten 2017, som er litt på siden av dette). Det spås særlig mye innen økonomi, mer spesifikt bolig og bankvesen, renter og sånt. Og ikke minst sport. Om hvem som kommer til å vinne nobelpriser, Oscar-statuetter og annen heder.

Som underholdning er det morsomt nok, men ofte har disse artiklene et så alvorlig preg at man kan få inntrykk av at de skriver om kjensgjerninger, ikke kvalifiserte spekulasjoner.

Hva er en nyhet?

Hva som er en nyhet, forklares gjerne med VISAK-modellen, Vesentlighet, Identifikasjon, Sensasjon, Aktualitet og Konflikt. (Acer-saken treffer blink på alle disse fem punktene). «En nyhet er noe som nettopp har skjedd, eller noe vi nettopp har fått vite om», skriver NDLA.

Hva Acer-saken vil føre til, vet vi litt om: Vi kan si noe om det rent formelle, hvilke følger Acer-vedtaket vil få for lover og regler.

Så snart vi beveger oss videre ut fra dette (eksempelvis Acer-sakens betydning for velgeratferden i 2019), er vi over i spekulasjon om ting som kan bli potensielle nyheter, men ikke er det i dag. Det kan argumenteres med at Ap-ordførernes antakelser om valget skal tillegges vekt fordi de kjenner sine velgere, men de besitter neppe så klarsynte evner at de kan se halvannet år inn i framtiden av den grunn. En uke er lang tid i politikken, halvannet år er en evighet.

Tough call. Ja, selvfølgelig, det har ikke skjedd ennå.

Dette er en tennisblogg, ja. Her kommer tennis: Tennis.com har begynt med en artikkelserie de kaller «Tough call», som presenteres på denne måten:

Every week Tennis Channel and Tennis.com will be introducing a Tough Call around a thought provoking topic – and our panel of experts will chime in both on-air and online. Be sure to join the discussion, weigh in on our polls, or comment on Facebook and Twitter using #TennisToughCall.

Dette høres ikke så dumt ut, hadde de bare diskutert hendelser, ikke forutsigelser. En tidligere «tough call» var om Juan Martin del Potro kunne vinne i Miami etter at han vant i Indian Wells. Eksperter uttalte seg med stor tyngde om saken (de fleste mente nei). Jeg ble sittende og lure på hvorfor dette var verd spalteplassen på tennis.com. Å spå om Del Potro vinner en turnering som akkurat har begynt? Selvfølgelig er det en tough call! Fordi det er helt umulig å vite!

Tidligere diskuterte de om Roger Federer burde spille French Open. Som lå to måneder fram i tid! Premisset om at Federer bør spille fordi det er så mange skadde toppspillere, vil kanskje ikke ha noen gyldighet om to måneder. Om Federer bør spille French Open blir en fremtidsdebatt med så mange x-faktorer at det knapt nok har noen verdi å diskutere.

Frykt, håp og spådommer

Da jeg begynte å tenke på disse tingene, mistenkte jeg at spådommer har bredt om seg i norske medier.

For å teste hypotesen gjorde jeg et søk i Retriever, tidligere kjent som Atekst. Hvordan måle mengden av spådommer? Jeg tok for meg Aftenposten, VG og NTB i perioden 1995-2017. Jeg søkte opp forekomsten av spå*, frykt* og håp*, som betyr at alle ord som har disse begynnelsene (spå, spår, spådde, spådd osv.) ville gi treff. Håp og frykt er indikasjon på spådommer – det er verb som brukes for å beskrive noe som kan komme til å skje, basert på eksisterende fakta.

Tallene viste at mengden spådomsartikler har holdt seg stabilt gjennom perioden, faktisk med en liten nedgang de siste årene. Jeg har ikke gått til helt til bunns i kildegrunnlaget, så kurvenes svingninger kan skyldes at antall artikler varierer litt fra år til år. Hvis dette betyr at mediene skriver færre slike saker, er gode ting i ferd med å skje.

Sikre faktorer + kort tidshorisont = relevant framtidsartikkel

All skriving om framtida er selvsagt ikke bortkasta. Som service til landets redaksjoner har jeg prøvd å snekre sammen en formel som kan være til hjelp. Den er sånn: Viktigheten av et utsagn om framtida synker proporsjonalt med antall usikre faktorer og hvor langt fram i tid det strekker seg.

Noen eksempler: Hvis jeg holder en pinne i hånda, kan jeg med nesten 100 prosent sikkerhet at den vil treffe bakken dersom jeg slipper den. Tyngdekraften er grei sånn, den er til å stole på. Når høytrykk og lavtrykk fordeler seg en tirsdag kveld, kan meteorologene si med stor sannsynlighet hvordan været blir på onsdag. Værvarselet blir mindre pålitelig desto lenger fram i tid det strekker seg.

Naturkrefter og -lover er en ting. Relevansen for alle spådommer synker så snart menneskelig atferd blir en del av bildet. Klassekampens oppslag om følgene av Acer-saken tar for seg hva 4 millioner norske velgere kommer til å foreta seg ved urnene om halvannet år. Hadde den dreid seg om hvordan Aps representanter kom til å stemme dagen etterpå i Stortinget, vil artikkelen ha stor verdi, fordi den hadde omfattet et lite antall mennesker som skulle gjøre noe innen kort tid.

Lunsjbordet, spekulasjonsgleden og ønsket om kausalitet

For å oppsummere, hvorfor fortsetter mediene å skrive saker om folks antakelser om framtida? Jeg tror det er tre hovedgrunner til det:

  • Den første er at det skaper bånd til oss lesere. Spådommer kobler seg på folkestrømningene. Alle fotballfans diskuterer hvordan sesongen kommer til å bli. Vi lurer på om vi vil få mer eller mindre penger mellom hendene det neste året. Avisenes «slik blir ditt 2018»-artikler er deres måte å si «vi vet ikke heller, men er like spent som deg, og har funnet noen eksperter som også har det på samme måten – de gleder seg også! (Og se her, de tok like feil som deg)
  • Den andre er at mediene synes Geir Lundestads ord, om at fortiden ikke kan brukes til å spå framtiden, er kjedelige. Å skrive om ting som har skjedd, er ikke så pirrende som å skrive om hva de kan føre til.
  • Det siste er ønsket om å skape en illusjon av lovmessighet i tilværelsen. Vi mennesker elsker kausalitet, troen på at den ene hendelsen fører til den andre. Men man trenger ikke ekstreme kontrafaktiske tilbøyeligheter for å se at verdenshistorien, og ikke minst våre egne liv, langt på vei er resultatet av tilfeldigheter. Å spå framtiden, er langt på vei en protest mot denne vissheten.

 

Tennis i Gjesdal og på Tau – en oppdatering

Høsten 2017 var jeg på Ålgård, kommunesenter i Gjesdal kommune, for å se dattera mi spille håndballkamp. Før kampen rusla jeg rundt på idrettsanlegget der. Det er flotte saker, særlig for friidrett og fotball.

I et skogholt lå det også to tennisbaner som har sett bedre dager. Å spille på dem nå vil være helsefarlig. Men beliggenheten er fin, og med noen hundretusen kroner vil de kanskje bli spillbare igjen? Jeg postet noen bilder på tennisbloggens Facebook-side. Responsen der ble såpass overveldende at jeg bare limer inn hele greia her:

Jeg sendte en e-post til Gjesdal kommune om saken, for å finne ut hva som er planene for tennisbanene på Ålgård.

Dager og uker ble til måneder, og omsider kom det svar fra kommunen:

Tennisbaner i Gjesdal

Altså: Dere som bor i Gjesdal og vil ha tennisbaner, bør kontakte idrettsrådet og snakke tennisens sak.

Over til flere tennisbaner i Rogaland. For mange år siden husker jeg at TV Vest (lokalstasjon) hadde et innslag fra Tau (Strand kommune), som handlet om tennis. Det ble bygd en del baner der. Hver gang jeg har tatt ferja over fra Stavanger, har synet av tennisbanene fylt meg med glede når jeg har kjørt østover.

Da jeg krysset fjorden i vinterferien og kastet mitt sedvanlige blikk mot tennisbanene, så jeg dem ikke. Hva hadde skjedd? Er tennisbanene ofret? Var det bare en luftspeiling?

Det var på tide å kontakte kommunen:

Tennisbaner på Tau

Så da var den saken også oppklart: Tennisbanene på Tau er bare midlertidig borte. Sjekk som alltid kartet over tennisbaner i Rogaland for oversikt over hvor du kan spille.

Scorecasting handler om idrett og statistikk, og gir mest utbytte for deg som liker amerikansk sport

Scorecasting av Jon Wertheim og Tobias Moskowitz

Scorecasting av Jon Wertheim og Tobias Moskowitz

Når jeg ikke skriver tennisblogg, jobber jeg på biblioteket i Stavanger. I ei hylle i første etasje står bøkene som folk har reservert, og venter på å bli hentet. Mye av det som står der er lett å gjette seg til, det er den lille gruppen bøker som «alle» snakker om for tiden, og de mest populære titlene for barn og ungdom.

Noen titler står der år etter år. De fortsetter å få et stort publikum lenge etter at de er nye, og uten at det skrives noe særlig om dem. En slik er Daniel Kahnemans Tenke, fort og langsomt. Den handler om hvordan hjernen vår fungerer, og hvordan reptilhjernen vår, den delen av bevisstheten som er innstilt på overlevelse og å avverge farer, kan lure oss til å fatte dårlige beslutninger.

En del av bildet her er hvordan vi lener oss til vedtatte sannheter i stedet for å tenke rasjonelt gjennom ting. For noen år siden leste jeg en bok i denne sjangeren om fotball, kalt Tallenes tale. Den anbefales alle som er interessert i fotball i et statistisk lys. Boken avliver en hel del myter om sporten, blant annet hvor lite farlige cornere er, og hvorfor klubber bør bruke like mye penger på forsvarsspillere som spisser.

Denne uka har jeg lest Scorecasting (2011), hvor Sports Illustrateds tennisskribent Jon Wertheim er en av forfatterne. Den kan sammenlignes med Tallenes tale og Freakonomics (som jeg ikke har lest), ved at den prøver sportsklisjeer mot tørre fakta. Defence wins championships, som Michael Jordan pleide å si? Lønner det seg å ta en time-out for å sette motstanderen ut av spill?

Boka handler for mye om typiske amerikanske idretter til at jeg klarte å henge helt med. Baseball og amerikansk fotball har jeg ikke noe forhold til.

Men det er litt tennis i boka. Dommerens rolle i sport er en viktig del av Scorecasting. En myte som oppheves til sannhet i boka, er at dommeren dømmer til fordel for hjemmelaget. Forfatterne underbygger dette med eksempler fra adferdspsykologi, og mener at dommeren blir ubevisst påvirket av hoiingen til de mange tusen hjemmesupporterne. (De har statistikk som underbygger det, les boka selv.)

Tenniseksempelet i boka er fra US Open i 2009, semifinalen mellom Serena Williams og Kim Clijsters. I slutten av andre sett blir Serena avblåst for fotfeil, noe som får henne til å miste fatningen, og etter hvert hele kampen:

Scorecasting setter dette i sammenheng med det som kalles omission bias, som de mener er utbredt blant dommere: De aller fleste dommere vil nøle med å blåse hvis mye står på spill. Årsaken er at vi – som tilskuere og som mennesker – lettere tilgir personer som lar være å handle når de skulle ha gjort det, enn mennesker som tar en feilaktig avgjørelse. Derfor lar dommere feil  passere. (De har tall som underbygger det også.) Mot slutten av de fleste kamper, uansett idrett, vil dommeren holde seg mer og mer i bakgrunnen når oppgjøret er på sitt mest dramatiske, og la være å blåse i situasjoner som ville blitt avblåst om de hendte tidligere i kampen. (I fotball vil dommeren også legge til mer tid hvis hjemmelaget ligger under, enn hvis de leder, ifølge Scorecasting.) Denne logikken er forståelig, men er den ønskelig? Den åpner for et stor tolkningsrom: Hvilke regler er for ubetydelige til at dommeren skal bry seg om dem når alt skal avgjøres? I dette tilfellet: Skal ikke dommerne dømme fotfeil i slutten av et sett?

Det mest interessante i Scorecasting er logikken som slår inn i golf, og som lett kan overføres til annen sport og livet i sin alminnelighet. En golfrunde handler om å komme seg gjennom løypa (banen?) på færrest mulig slag. Hvert hull på en golfbane har et visst antall slag som er beregnet å bruke, det kalles å klare hullet på par. Scorecasting viser hvordan golfspillere er mer offensive hvis de slår for å berge par, altså unngå å bruke flere slag enn forventet på et hull, enn hvis putten de slår vil sørge for at de klarer det under par. Vi skjerper oss mer hvis vi kjemper for å begrense et tap, enn når vi spiller for å øke en ledelse. Tap svir mer enn seier gleder. Hvor ofte har du ikke hørt noen si «det er ikke så nøye med selvangivelsen, så lenge jeg ikke blir skyldig penger?» Hvor mange som får igjen penger på skatten, sjekker om tallene stemmer, sammenlignet med hvor mange av restskattebetalerne som gjør det?

Temaet minner meg om det Brad Gilbert skreiv i sin klassiker Winning ugly, og som Pete Sampras er inne på i sin selvbiografi: De beste tennisspillerne gjør maksimalt ut av en ledelse, de prøver ikke å forsvare den, men øke den. De skjerper seg enda mer når de leder, for å banke håpløsheten inn i motstanderen. Sampras skriver om hvordan det var viktig for ham å vinne det neste poenget hvis han hadde tatt ledelsen 40-0 i egen serve. Med hans serve ville han nok vunnet gamet om han ikke vant det blankt, men Sampras skriver i selvbiografien hvordan han samlet seg for å blåse gjennom servegamet hvis han hadde tatt de tre første poengene. Pete Sampras skjønte den menneskelig refleksen med å sette inn alle krefter når nederlaget truet, men jobbet aktivt mot å slappe av i medvind.

Scorecasting handler også om hvordan sport har en innebygd konservatisme. Trenere som feiler med en velprøvd strategi, vil sjelden få gjennomgå hvis de taper. Trenere som prøver noe nytt, selv om det er aldri så velbegrunnet, blir kastet til løvene hvis det slår feil. Forfatterne trekker paralleller til aksjemarkedet: Ingen megler vil få sparken for å investere kundens penger i Statoil eller DnB, selv om aksjekursene skulle kollapse måneden etter. Men mislykkes de med investeringer i ukjente selskaper, selv om grunnene skulle solide, kan de begynne å se seg om etter ny jobb. Ikke kom her og tap på nye måter!

Litt av det samme gjelder i sport også, helt ned på mitt basale nivå. Hvis jeg har en dårlig dag ved grunnlinja, blir jeg likevel stående der, gjerne i flere mislykkede game, i påvente av at den savnede backhanden skal vende tilbake. Jeg ville kanskje tapt like mange poeng ved nettet, men tviholder likevel på den tapende strategien. Å sette aksjene mine i Volley A/S, virker såpass utrygt at jeg tviholder på taperaksjen Grunnlinje Ut og Nett A/S. Det er skummelt der framme, og jeg ser så teit ut når jeg kommer trampende mot nettet. Men hvorfor fortviler jeg mer over en bommet smash eller volley, i forhold til en forehand fra grunnlinja som jeg slår ut? Ett poeng er ett poeng, uansett hvordan det tapes.

Tennis er så full av statistikk at en bok om emnet må komme før eller seinere. Den skal jeg lese.

 

Grand Slam nummer 20 da Federer slo Cilic i Australian Open

Roger Federer (Wikimedia)Tennis på tv:
Roger Federer – Marin Cilic 6-2, 6-7, 6-3, 3-6, 6-1
Finale, Australian Open 2018

Overtro er ikke overtro hvis den kan underbygges av fakta. Mitt nærvær foran tv-skjermen får Roger Federer til å spille dårlig. I 2011 kom jeg hjem fra jobb sent på kvelden for å se slutten av Federers semifinale mot Djokovic i US Open. Det er den kampen hvor Djokovic redder to matchballer og sender Federer ut. I finalen mot Cilic i dag hadde Federer cruiset gjennom første sett, uforklarlig kastet bort det andre, vunnet det tredje og hadde et break i begynnelsen av fjerde. Kommentatorene snakket om at det gikk mot slutten, de visste selvsagt ikke at jeg akkurat hadde slått på. Federer tapte fem game på rad, og hele settet.

Jeg tok en joggetur.

På joggeturen begynte jeg å venne meg til tanken på at Federer hadde tapt når jeg kom tilbake. Mange har etter kampen i dag trukket fram US Open-finalen mot Del Potro som et spøkelse som lusket i bakgrunnen da Federer tapte fjerde sett i årets finale. Han ledet 2-1 i sett i den kampen også, for så å bli overkjørt i de to siste.

Samme hvor gode de beste er, tror jeg ikke de klarer å holde synet av mållinjen ute av hodet når den virker nær. Forskjellen fra tennis til andre ballsporter, er selvsagt at klokka ikke hjelper. Poengene må vinnes. I fjerde sett begynte Federer etter hvert å spille ganske konservativt. Det er ikke noe godt tegn når han går rundt backhanden sin og lemper forehander diagonalt til motstanderens backhandhjørne. Dessuten forsvant Federers førsteserve i fjerde sett, han satte bare 36 prosent av dem. Les Steve Flinks grundige gjennomgang av finalen på tennis.com.

Hvor går Federer og tennisen etter dette? 20 Grand Slams er et tall som aldri kommer til å bli tatt igjen så lenge jeg lever, hvis da ikke Rafael Nadal klarer det. Det skal ikke utelukkes, så god som Nadal er på alle dekker.

I The Tennis podcast sin episode etter finalen refererer de til Pat Cash, som mener å vite at Federers mål nå er å ta førsteplassen på rankingen. Jeg vet ikke om det er så viktig. Federer har seierspoeng fra Miami og Indian Wells å forsvare, men spilte ikke grussesongen i fjor. Om ATP-computeren skulle vippe ham opp på den offisielle førsteplassen igjen, betyr ikke det noe særlig fra eller til for ettermælet hans, annet enn at det blir enda en rekord. Ingen 36-åringer har vært ranket nummer én før. Federer er allerede tidenes idrettsmann, men noe skal jo han også motiveres av.

Motivasjon, ja. Roger Federer styrker oss alle i troen på at det beste ligger foran oss, og at alder ikke er hinder for noe helst.

Sjekk Grand Slam-statistikken for menn.

 

Tennis er sin egen musikk

Does humor belong in music Frank Zappa

Does humor belong in music Frank Zappa

Does humor belong in music? spurte Frank Zappa en gang. Jeg heller mot «nei», eller kanskje heller «lykke til!». (Det er vanskelig å lage morsom musikk.)

Hører musikk hjemme i tennis? Jeg synes ikke det. Tennis er allerede den vakreste av alle idretter å se på, og det er en like god auditiv opplevelse. Lyden av et rent treff på ballen er like nydelig enten du opplever den via skjermen eller når du spiller selv.

Hvis du har sett (og hørt) en del tennis i ditt liv, vil du gjenkjenne typen slag med øynene lukket. En slice, en overskrudd ball, en lobb, en volley og en smash høres forskjellige ut. Lyden ballen skaper når den forlater motstanderens racket, gir deg verdifull informasjon om hvilken type slag han har sendt deg.

De siste månedene har jeg vært på tre tennisturneringer for barn i alderen 8-9 år. På forhånd var jeg spent på hvordan tennis, som den individuelle sporten den er, ville fungere uten at halvparten av ungene ville føle seg som tapere etterpå. Det var ingen problem. De ble delt inn i lag, som samlet poeng sammen. Førstemann i en kamp som fikk sju poeng vant kampen, men taperen ble stående og tok med seg sine eksisterende poeng til neste kamp. Smart!

Roger Federer Roma 2003På siste turnering ble de spilt på 11 små baner samtidig. To fulle baner ble delt opp på tvers for å få dette til. Altså var 22 unger i aksjon samtidig. Derfor forstår jeg ikke hvorfor det blir spilt musikk mens spillet pågår. Den er konstant. Ungene teller sine egne poeng. De får beskjeder om hvor de skal spille neste gang. De har kanskje en trener eller foreldre som oppmuntrer underveis. De skal kort sagt forholde seg til en hel del ting samtidig, i tillegg til å slå ballen over nettet og innenfor linjene. Alt dette blir ikke lettere av at det spilles musikk samtidig, tror jeg. Og den ubevisste læringen som ligger i det å høre ballen forlate motstanderens racket, forsvinner.

Behovet for å fylle alle tomrom med lyd, har for lengst kommet til tennisen også. Det spilles musikk i pausene i US Open og Australian Open (så vidt jeg har oppfattet fra tv-sendingene). De gjorde det ikke på Roland Garros da jeg var der for altfor mange år siden (2006), og jeg nekter å tro at Wimbledon gjør det.

I Stavanger tennishall spiller noen musikk mens de trener, med forutsigbart resultat: Vi på de andre banene må rope til hverandre for å gi beskjeder, og jeg regner med at de må det også. Jeg håper det gir dem rikelig med andre treningsgevinster, for hvis ikke, ser jeg ikke poenget.

Andre Agassi, i 1994 (etter et tap, det må sies):

Casper Ruud mot Federico Coria

Kamprapport: Casper Ruud mot Federico Coria

Jeg så Casper Ruuds kamp i Montevideo i går kveld. Her er live-rapporten i opptak:

Vidunderlige verden: Jeg kan se live-streaming av en obskur tenniskamp fra Montevideo, Uruguay, med norske Casper Ruud i aksjon. Han skal prøve å avslutte 2017 på godt vis, etter noen svake måneder.

Kampen streames på Ruuds hjemmeside.

Første sett

Coria-Ruud 1-0. Ikke før jeg hadde skrevet den første setningen om verdens vidunderlighet, ler teknologien av meg. Et eller annet sted mellom Uruguay og Stavanger er det sirup i systemet, og streamingen hakker når gamet går til deuce. Coria bryter når Ruud slår en enkel ball langt ut.

Coria-Ruud 2-0. Coria. Kan han være i slekt med Guillermo Coria, som var verdens beste på grus før Nadal kom i stemmeskiftet? Han holder i alle fall uten problemer til 2-0. (Og har caps bak-fram, som Guillermo Coria.)

Coria-Ruud 3-0. Ruud tar de to første poengene. Han trenger dette gamet. Slår en overkommelig forehandvolley ut. Feiltreff til 30-30. Coria tvinger Ruud ut av banen og avslutter med en fin stoppball, og har breaksjanse. Ruud måker en forehand langt nede i nettet til 0-3. Au.

Coria-Ruud 3-1. Korte og rotete ballvekslinger til 30-30. Ruud redder en gameball med en fin forehand ut av banen. Dette er en kamp han kan vinne, for Coria er mer solid enn overmannende. Ruud bryter på en enkel feil fra Coria. Jeg har forresten aldri sett en spiller stå lenger til venstre i venstre serverute enn argentineren.

Coria-Ruud 3-2. Ruud holder i et game hvor streamingen sluttet å streame.

Coria-Ruud 4-2. Coria kicker serven sin høyt mot Ruuds backhand for å få overtaket på den måten, og men klarer det ikke så lett lenger. Coria øker tempoet og får gameball til 40-30. Han holder Ruud på plass nede i backhandhjørnet gjennom hele ballvekslingen, helt til han får en svak nok retur til å angripe nettet og slå en volley ned i Ruuds tomme forehandhjørne. Pent spill.

Coria-Ruud 5-2. Småskummelt når Coria får 0-30 i Ruuds serve. Ruud kommer tilbake til 30-30 med en uventet stoppball, men blåser en forehand ut til breakball for Coria. Argentineren bare holder det gående til Ruud angriper med en litt for dårlig forehand, og blir passert ved nettet.

Hah! Federico er lillebror til Guillermo Coria!

Coria-Ruud 6-2. Ruud spiller aggressivt og får 30-30, men mister de to neste lett. Første sett til argentineren. Casper Ruud er ett sett unna tennisferie, men dette er ingen umulig kamp å vinne.

Andre sett

Coria-Ruud 6-2, 0-1. Fin bane i Montevideo. Veldig lite folk på tribunen. Klassisk gruskamp, dette. Begge prøver å holde hverandre i backhandhjørnet, vekselvis med forehand og backhand slått derfra. Fin forehand av Ruud gir ham gameball, som han tar vare på med en lekker backhand ned langs linjen. Viktig med en god start nå.

Coria-Ruud 6-2, 1-1. Coria ser ofte sein ut på grunnslagene sine, hvor han blir stående og hoppe på bakfoten etter at ballen har forlatt strengene. Men det funker. Holder til 1-1 med et ess.

Coria-Ruud 6-2, 2-1. 0-40 etter et par småheldige baller fra Coria. Ruud redder den første med en klassisk serve+forehand-kombinasjon. Coria dytter den neste servereturen ned i Ruuds backhand, og nordmannen slår langt ut. Coria bryter.

Coria-Ruud 6-2, 3-1. Ruud må jobbe med hodet nå. Coria fortsetter å mate på ned i Ruuds backhandhjørne. Corias forehand er ikke så fryktelig sterk at Ruud skal passe seg så veldig for den, synes jeg. Ruud får 30-30, og poenget nå er viktig. Coria løper opp en god stoppball fra Ruud, og får gameball til 40-30. Når mye står på spill, går Coria til plan A: Sterkt overskrudde baller ned i Ruuds backhand. Det virker, Ruud slår ut og taper gamet.

Coria-Ruud 6-2, 4-1. Kritisk game, som Ruud taper uten for mange sverdslag. Mye skal til om han vinner dette. Coria trenger bare å fortsette i samme spor, så lenge ikke Ruud klarer å finne løsninger. Variasjon er oppskrytt. If it ain´t broke, don´t fix it.

Coria-Ruud 6-2, 5-1. Streaming-hakk i plata. Ruud får en liten redningsplanke til 15-30, men de neste poengene forsvant – i den grad jeg skal tro på den hakkete overføringen – fort.

Coria-Ruud 6-2, 5-2. Ruud tar de to første poengene til 30-0. Fin stoppball til 40-0, og Ruud vinner gamet.

Coria-Ruud 6-2, 5-3. Ruud får to breakballer. Den første er en backhand som han blåser utenfor selv om Coria tilsynelatende hadde gitt opp poenget, men Coria er gavmild på den andre og Ruud bryter. Det er ikke slutt ennå.

Coria-Ruud 6-2, 5-4. Ruud dominerer dette gamet. Det ser nærmest ut som Coria gir det bort. Det kan være en skummel strategi, å skulle skru seg på igjen i neste game er ikke så lett som å skru på lyset.

Coria-Ruud 6-2, 6-4. Enkel backhandmiss til 15-0. Coria slår ut til 15-15. Ruud slår enda en backhand ut etter en fin opphenting av Coria, som er to poeng unna seier. Coria slår igjen mot Ruuds backhand, men ut: 30-30. Coria får matchball etter et mislykket nettangrep. Kampens beste poeng kommer på matchballen: Ruud nekter å slå backhander selv om ballen kommer dit, og presser fram en feil. Andreserve fra Coria i neste poeng, som Ruud slår ut med forehanden, og ny matchball. Ruud slår en forehand helt nede i Corias backhand, og den dømmes inn. Ruud bommer deretter på nok en forehand, og Coria får matchball nummer tre. Han vinner den med en smash som treffer utsiden av sidelinjen, og Ruud taper kampen.

Venus Williams Roland Garros French Open 2000

Min venstre lillefinger for en god serve

Enkelte ting har jeg blitt bedre til etter noen hundre timer på tennisbanen. Jeg kan på gode dager slå grunnslagene mine passelig langt og med litt kontroll. Jeg kan plassere meg ganske bra i banen. Jeg har færre mentale sammenbrudd enn før.

Men serven i tennis fortsetter å være en x-faktor. Der resten av spillet mitt har en følelse av sakte oppdrift, lever serven sitt eget liv. En dag brukbar, en annen dag ikke aldeles upålitelig.

Jeg må igjen sitere den svenske forfatteren Lars Gustafsson:

Det forekommer i verdensturneringer, for eksempel Australian Open, at en spiller gjør tre dobbeltfeil på rad.

Dette sier noe om vanskelighetsgraden. Hvordan man egentlig utfører en tennisserve, vet ingen. Man vet naturligvis i prinsippet hvordan det skjer, men ingen som skal til å utføre en kan være sikker på at han kommer til å lykkes. Det finnes egentlig bare en måte, og det er å betro saken til den mørke, den ordløse siden av sin egen personlighet, å stole på den, og gi faen i å forstyrre den. Bare den er i stand til å utføre den fantastiske akten av muskelkoordinasjon, ballistiske beregninger, millimeterfine innstillinger av håndledd, fotledd og ryggmuskler som er en tennisserve.

Tennisserven er et vindu til det ukjente.

På kvelder jeg ikke vil legge meg, kan jeg bli sittende og se på folk som lærer bort serving på YouTube. Det finnes mange av dem. Folk som påstår å kunne lære bort noen få enkle vink som skal gjøre meg til en servemaskin, en Pete Sampras light.

Egentlig burde serven vært tennisens enkleste slag. Det er det eneste som ikke avhenger av hva spilleren på motsatt side gjør. Samtidig legger dette et visst press på serveren. Det er ikke uten grunn at servegjennombrudd – det å vinne et game hvor motstanderen server – ses på som en halv settseier, i alle fall på profesjonelt nivå. Det å skulle reagere på motstanderens spill, som man gjør i alle andre slag enn serven, bidrar også til å renske hodet, er min erfaring. Det er mindre tid å gruble på når du må spurte for å rekke en backhand langt ute på flanken, enn når du tankefullt kaster ballen opp for å serve.

Her er en provoserende video. Roger Federer slenger i vei server på treningsbanen, og det ser ikke ut som han bruker en eneste kalori. Hør den lyden av ball mot streng, ren musikk.

Pete Sampras:

Så hva skal til for å slå en god serve? YouTube-søkene kan du gjøre selv. I den grad mine tips har noen verdi, så kommer de her:

  • Face it: Jeg hadde nok hatt en bedre serve med sterkere overkropp. Det er bare å begynne med planke, situps og armhevinger. Kanskje er ikke lysten til dette like sterk som ønsket om å få en bedre serve, og da har jeg bare meg selv å takke.
  • Et godt oppkast er hjelper mye. Få ballen passelig høyt opp, litt foran til høyre for kroppen for høyrehendte.
  • Hvis jeg slår mye i nettet, er det ofte fordi kroppen faller ned før jeg har slått ballen. Da prøver jeg å holde meg selv oppe med venstre arm litt lenger enn det som virker naturlig, før jeg treffer ballen.
  • Regelen om å se på ballen gjelder for serving også. Hvis jeg ser på den helt til den er truffet, blir ofte resultatet best. Dette er vanskelig, fordi det er så naturlig å følge ballens bane med blikket, i stedet for treffpunktet.
  • Grepet på racketen: Hvis hele serven skranter, pleier jeg å vri grepet litt i retning en eastern backhand. Da pleier ballen å få mer overskru. Se videoen av Stefan Edberg:

Flere folk som server, som jeg har sett: