Tennistanker i smittens tid

Kristiansund tennisklubbNår verden en gang blir normal igjen, regner jeg med at tennisbanene blir noe av det første som åpner. For finnes det noen mindre smittefarlig (ball)idrett enn tennis utendørs?

Smitte får vi når vi kommer tett på andre mennesker og deres dråper. Jo flere mennesker tett på, desto større smittefare, er det ikke omtrent sånn?

Tennis er en idrett hvor spillerne stort sett står 20-30 meter fra hverandre. De tar aldri på hverandre, bortsett fra når de takker for kampen, og det ritualet kan lett endres. Og tennis foregår utendørs, som vi har lært er gunstig med tanke på smittefare.

Etter mitt hode er de mest smittebærende ballidrettene de hvor sporten består av mange utøvere på liten plass, hvor det meste handler om kroppskontakt. Håndball er et slikt eksempel, for selv om banen er relativt stor, foregår det meste på et fortettet område rundt hvert mål. Basketballspillere har mye kroppskontakt, det samme har fotballspillere. Dråpene som smitter, hagler i disse sportene. Enda mer ekstremt er det selvsagt i bryting, boksing, karate, judo osv.

Tennis spilles vanligvis av bare to personer, og disse møtes aldri like tett som i idrettene i forrige avsnitt. Fra grunnlinje til grunnlinje på en tennisbane er det 23,77 meter. Noen få ganger i løpet av en kamp kommer begge spillerne til nettet samtidig, men det er sjelden mindre enn ti meter mellom dem. (Når den ene er ved nettet, er den andre vanligvis et helt annet sted, som regel ved egen grunnlinje eller langt utenfor den. Put-away-volley, som det heter.)

Dagens tennis spilles uansett stort sett fra grunnlinja, altså med 23,77 meter mellom spillerne – ofte mer (spillerne står som regel 1-2 meter bak grunnlinja). Hvis spillerne holder på med den vanligste duellformen, diagonale grunnslag, blir avstanden enda større. (Hvis de har litt mer futt i forehandene og backhandene enn jeg og klarer å holde god lengde, vel å merke.)

Tennis, badminton og bordtennis har disse tingene felles, men fordi avstandene er størst i tennis, har smitten dårligst vilkår der, vil jeg tro.

Volleyball er beslektet ved at den deler banen i to, men der risikerer du å få en lagkamerat tett på. Ikke minst mellom poengene, hvor jeg har skjønt at man i volleyball skal komme sammen i en sirkel og klaske i hverandre hender. Overlever det ritualet koronoaen? (For ikke å snakke om fotballspillere i haug etter scoring?)

Det nærmeste du kommer fysisk kontakt med motstanderen i tennis, er ballene dere spiller med. Begge spillerne tar på dem med svette hender, putter dem i skitne lommer og ballene trekker til seg rusk fra underlaget.

En måte å unngå at ballen blir smittebærer, kunne vært at spillerne hadde hver sine baller. Når Roger server, gjør han det med sine fire baller. Han er den eneste som tar på dem. Hvis en av ballene blir liggende på Novaks side, kan Novak vippe den opp med racket og fot, og slå tilbake til Roger.

Når det er Novaks tur, tar de fram Novak-ballene og spiller med dem, og Novak er den eneste som tar på disse. Og uansett; etter at Novak har tatt ballen ut av lommen og kastet den opp, får eventuelle baselusker på ballens overflate først smake en racket, før den fyker over nettet i høy fart mens den spinner rundt sin egen akse, treffer bakken, og deretter en ny racket en meter unna Rogers ansikt.

Følg korona-rådene og hold ut. Kate Bush har en julesang som heter December will be magic again, og jeg stjeler glatt fra henne: Tennisåret vil bli magisk igjen.

Tennisøvelser for dårlige bein

Etter at jeg røyk korsbåndet i sommer, har det ikke blitt så mye tennis på meg, akkurat som legen foreskrev. Men etter noen tusen repetisjoner med legg- og lårbelastning av ulik type, våget jeg meg utpå så smått. Heldigvis har jeg en kreativ makker, som kom opp med et sett øvelser som vi begge får utbytte av, selv om jeg ikke er helt bevegelig ennå. Noe av begrensningen er fysisk, men litt sitter i hodet også, tror jeg.

Disse øvelsene gir meg gleden av å slå en ball selv om jeg ikke 100%. Jeg merker at serving ikke er noe jeg har lyst å gjøre helt ennå. Fallet fra balltreffet og ned over venstre fot (med det berømmelige kneet), er ikke noe jeg kjenner meg trygg på ennå.

Som med alle øvelser blir disse best hvis man spiller den som en konkurranse, gjerne gjør hver øvelse til et sett i en kamp som varer treninga gjennom.

Dette er noe av det vi har gjort, en forsmak på tennisen vi kommer til å spille om 25 år. (Da har jeg sannsynligvis noe annet enn min blytunge, vanskeligspilte og herlige Wilson ProStaff 6.0 85 i hendene.)

Alle øvelsene begynner med tre fine over nettet før det spilles om poeng. Man kan spille hvilket grep man vil i alle øvelsene.

Øvelse 1: Spill rett over nettet innen serveruta. Nettangrep er lurt.

Øvelse 2: Spill forehand-forehand i serverutene.

Øvelse 3: Backhand-backhand i serverutene. Fin måte å trene stoppballer og touch-slag på.

Øvelse 4: Rake slag igjen, men nå i hele banens lengde.

Øvelse 5: Forehand-forehand, innenfor forehandkorridoren.

Øvelse 6: Backhand-backhand, innen backhandkorridoren.

Har du forslag til noen gode øvelser? Del gjerne i kommentarfeltet.

Tennisbanene på Varhaug

Rapport frå tennisbanene på Varhaug.

Bønder spelar ikkje tennis, slo Herbjørn Sørebø fast i 1972. Vel, dersom eg var bonde på Jæren, ville eg mykje heller spelt tennis enn badminton. Det er få vindlause godvérdagar der.

Jæren: Terra incognita ein halvtime sør for Stavanger. Der dei «trur på skillingen og trøyster seg til Gud». Der dugnadsanda er sterk og kakestykka i kiosken på Jæren Sparebank Arena på storleik med ein halv murstein. Der grøden er endelaus, og fotballbane med naturgras ein så sjølvsagt ting at på ein nydeleg septemberlaurdag er ho heilt fri for born.

Bønder (og andre) som vil spele tennis på Varhaug, kan gjere det på idrettsanlegget. At dei to tennisbanene finst, viser at Herbjørn Sørebø tok feil, men banetilstanden tyder på at han ikkje var heilt på viddene. Dei to banane ligg i eit hjørne av idrettsparken, og er teikna inn på asfalten. Malinga er nedslitt og underlaget ruglete (men uten hol, så vidt eg kunne sjå). Det vil ikkje koste mykje å oppgradere dei til grei standard. Til dømes har Sandnes kommune har ein tolv år lang suksess med offentlege tennisbanar som dei sikkert kan videreformidle og erfaringsoverføre til Hå kommune i eit formiddagsmøte.

Just saying, som det heiter.

Her er oversikt over tennisbaner eg kjenner til i Rogaland og omegn.

Ny podcast: Smash

Første episode av den norske tennispodcasten Smash er ute, og du finner den der du hører podcaster.

Programlederne Rasmus Wold og Sverre Krogh Sundbø kjenner hverandre fra før, og har god kjemi uten at tonen blir for intern. Første episode lover godt: Bra humør, det varer ikke altfor lenge (de fleste podcasters  problem) og sendingen har en fin miks av aktualitet og fakta for nerder. Gratulerer, gutter!

Lørdag 1. august 1964: Tennis på tv

For- og baksiden av  3. august 1964-programmet til Rogaland Teater er en kopi av Stavanger Aftenblads utgave fra den datoen.

Kona kom hjem fra Rogaland Teater i går, hvor hun så Tore Renbergs enakter 3. august 1964.

1964 Rogaland Teater, fra programmet.

Teateret har for vane å lage tøffe programhefter (full disclosure: Jeg har gjort oppdrag for teatret, men er ikke ansatt der). I forrige uke kom Charlotte hjem etter å ha sett Pang!, hvor programmet er utformet som en håndgranat.

For- og baksiden av  3. august 1964-programmet er en kopi av Stavanger Aftenblads utgave fra den datoen. Det trigger en viss nostalgi hos alle som har vokst opp med eller jobbet i en fullformatavis (her!). (Fullformat er den gamle størrelsen som Aftenbladet, Aftenposten, Haugesunds Avis og flere ble utgitt i før alt ble tabloid for ca. 15 år siden.)

Aviser er tidsmaskiner. At Aftenbladet har ikke mindre enn 10 (!) saker på forsiden, hvorav flere fortsetter inne i avisa, vitner om ei tid hvor det å lese avis kunne sammenlignes med å lyse rundt i et mørkt rom med lommelykt for å se om det kunne være noe spennende i krokene. I tabloidaviser er alt lyst slått på i mye mindre rom, for å fortsette analogien.

Program til Rogaland Teaters Pang!

Prioriteringen av toppsaker forteller også om en annen tid. Skvist inn nederst på førstesiden står nyheten om at 90 personer omkom i ulykker i Norge i juli 1964. Jeg synes det høres mye ut, i en tid hvor befolkningen var mindre. Det bemerkes også tørt at tallet kommer til å stige, fordi det bare omfatter personer som døde momentant eller like etter ulykka – underforstått ligger enda noen hardt skadde på sykehus og kommer neppe til å klare seg. Jeg har ikke klart å finne tilsvarende tall for 2018, men både tallene for  druknings-, trafikk- og ulykkesdødsfall har sunket kraftig de siste årene. (Det er stort sett folk over 80 som dør i ulykker.)

Når skal han komme til tennis? Her. På siste side av programmet sto programoversikten for fjernsynet 1. august. (Hvorfor det, når avisa var fra 3. august? Ja, ja.) Første program ut var overføring av tennislandskampen mellom Sverige og Frankrike. Programomtalen ved siden av fortalte at det var doublekampen mellom landene som skulle overføres. Spennende. En doublekamp er i seg selv eksotisk, i alle fall når verken Norge er involvert eller det dreier seg om en Grand Slam-turnering. Oppgjøret mellom Sverige og Frankrike inngikk i Davis Cup-kampen mellom landene, hvor svenskene Lundqvist og Schmidt slo franske Grinda og Jauffret med de pre-tiebreak-typiske sifrene 6-4, 9-7, 8-6. Sverige tapte neste runde mot Australia, som ble frontet av Roy Emerson og Fred Stolle, to av 60-tallets beste spillere.

Har du august 1964-vibben nå? La meg forsterke den med et klipp fra svensk TVs dekning. Mye vakker gammel tennisteknikk her:

Å bevege seg inn mot ballen

Neville Godwin viser en enkel øvelse for å få kroppen framover i slaget.

Forflytning i tennis handler om å komme seg i best mulig posisjon til å slå ballen godt. I denne videoen viser Neville Godwin noe som jeg har lett for å glemme, eller mer korrekt lar være å gjøre av ren latskap: Å lese ballbanen og sette meg selv i posisjon til å bevege meg innover i banen når jeg slår. Slagene blir så mye bedre av å ha en hel riktigbevegende kropp bak seg, og mye av grunnlaget for det legges i de få øyeblikkene fra ballen har forlatt motstanderens racket og er på vei over nettet.

Slå ballen så hardt du kan

Jeg så ingen barn i Randaberghallen som måkte til ballen. Som virkelig blåste den over nettet. Men jeg kom til å tenke på Andre Agassis selvbiografi, hvor han forteller om farens treningsregime da Agassi var barn. Nå anbefaler jeg ingen å følge den oppskriften, som innprentet et livslagt hat til tennis hos Agassi. Men et av farens kjepphester synes jeg er interessant: Han bjeffer konstant til sønnen at han må slå ballen hardere. HARDERE! HARDERE! HARDERE!

Dattera mi på ti år skulle spille tennisturnering i dag, Red Tour 3. Vi må jobbe litt med motivasjonen for tida.

– Det er ingen som beveger seg bedre enn deg. Tennis handler bare om å komme seg til ballen og slå den tilbake, både for deg og Roger Federer, sier jeg. (Usikker på om hun vet helt hvem Federer er.)

Hun godtar det, og gjør en hederlig innsats på banen, og er et stort smil når saft, pølser og kake deles ut etterpå.

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Linn server. #tennis

Et innlegg delt av Åsmund Ådnøy (@asadnoy)

I Randaberghallen er de to banene delt opp i mindre baner på tvers. Det er tydelig at mine formaninger er omtrent de samme som tennistrenere gir til unge spillere jevnt over. Alle konsentrerer seg om å slå ballen tilbake innenfor linjene.

Det minner meg litt om da vi hadde skuddtrening på fotballen, hvor det ble prentet inn at det ikke kan bli mål hvis ballen går utenfor. Fokuset var å treffe målet, styrken mindre viktig. Når jeg ser gitarkurs for nybegynnere på YouTube, handler alt om å skifte grep sakte i begynnelsen, og heller gjøre grepene ordentlig.

Jeg så ingen barn i Randaberghallen som måkte til ballen. Som virkelig blåste den over nettet (og gjerne langt utenfor). Jeg kom til å tenke på Andre Agassis selvbiografi, hvor han forteller om farens treningsregime da Agassi var barn. Nå anbefaler jeg ingen å følge den oppskriften, som innprentet et livslagt hat til tennis hos Agassi. Men en av farens kjepphester synes jeg er interessant: Han bjeffer konstant til sønnen at han må slå ballen hardere. HARDERE! HARDERE! HARDERE!

Tennis dreier seg om å slå ballen tilbake, men også om å gjøre det på en måte gir motstanderen vanskeligheter med å klare det samme. Ballen må slås med en viss kraft og plassering for å gi deg overtaket i en duell.

Jeg har aldri tatt et eneste tennistrenerkurs i mitt liv, så jeg skal ikke være bastant. Det er sikkert en grunn til at tennistrening av barn er lagt opp rundt det å plassere ballen i banen med rolige slag og god teknikk, enn det å dyrke rackethastighet. Kanskje kommer eksplosiviteten av seg selv når kontrollen er på plass?

Viktor Durasovic
Viktor Durasovic server (Davis Cup 2017 i Stavanger).

Samtidig tror jeg dagens barn har mindre naturlig eksplosivitet, særlig kast-eksplosivitet, enn tidligere generasjoner. Mine barn har knapt kastet en stein så langt ut i vannet de kan, eller en frisbee til hverandre om sommeren. De har ikke hoppet tau, de har knapt spilt slåball. Noe som ligner på en naturlig servebevegelse (som er tett beslektet med det å slenge en stein av gårde så langt som mulig), var det få som hadde i Randaberghallen.

Hvis det er én ting jeg angrer på at jeg ikke terpet mer på som ufaglært håndballtrener, er det at vi trente for lite på maks-kast, som det kalles i håndballverden. «Kast så hardt du kan»-trening. For jeg har tro på at farten også er en god lærer. Er det et poeng i å spille perfekte gitargrep i sakte fart, eller er det like greit å spille sangen i den farten den har, og la fingrene venne seg til tempoet – så kommer teknikken på den måten? I tennis, er det er poeng å trene opp eksplosiviteten og rackethastigheten fra ung alder, og heller fokusere på linjer og spinn når høyrearmen er blitt et lyn?

Innspill mottas med takk.

15 regler for tennislivet

15 regler for tennislivet.

I høst leste jeg Jordan B. Petersons 12 regler for livet, som har gått som en farsott* over Vesten det siste året. I denne boka legger den kantete professoren fram sitt syn på tilværelsen, og hvordan man bør leve for å komme i vater som menneske. Den framkaller, som alle selvhjelpsbøker, alle følelser fra forbløffelse til kneggende latter.

I høst kjøpte jeg meg skrivemaskin. Det er en Olivetti Lettera 32, som ble designet i Italia på 1960-tallet. I høst prøvde jeg å skrive ett ark hver dag. Jeg klarte det selvsagt ikke, men det å skrive på maskin er en deilig følelse. Arkene står i en perm, og handler om alt fra Teenage Fanclub til mer personlige ting. Hvis du liker å skrive, så kjøp en skrivemaskin og test selv. Kanskje foreldrene dine har en stående. Hvis ikke, selges de for noen hundrelapper på Finn. (Mer om skivemaskiner en annen gang.)

Selvsagt kom jeg innom tennis også i høstens skrivemaskinskriveprosjekt, og forfattet disse punktene med selvinstruksjon til hvordan jeg ønsker å spille tennis. Jeg hadde ikke tenkt at de skulle bli 12 eller 15 punkter, jeg bare skreiv til jeg ikke kom på mer. Her er reglene, med feilstavelser og selvsagt uredigert. Skrivemaskin er greit sånn, det er ikke mulig å omformulere.

Har du noen regler for tennislivet?

*farsott= fra norrønt, «farlig sykdom», som oftest brukt i overført betydning.

Her kan du spille tennis i Rogaland

Jeg har samlet tennisbanene jeg kjenner til i Rogaland på dette kartet. Jeg vil gjerne ha bidrag fra dere, hvis folk vet om flere tennisbaner og/eller -klubber hvor det er mulig å spille.

(Oppdatert desember 2018 med flere baner (Vindafjord, Ølensvåg, Etne osv.). Sjekk kartet nederst i saken!)

Jeg har samlet tennisbanene jeg kjenner til i Rogaland på dette kartet. Jeg vil gjerne ha bidrag fra dere, hvis folk vet om flere tennisbaner og/eller -klubber hvor det er mulig å spille. Sharing is caring. Jo flere som spiller tennis på banene i nærmiljøet, desto mer press legger det på lokalpolitikerne om å bygge flere.

Hvis noen har mer info om stedene jeg har lagt inn, så gi lyd! Jeg vet at det er tennisbaner på Tau i Strand og Lassa i Stavanger, men om det er mulig å booke timer (som man kan i Sandnes), er jeg usikker på. Kom gjerne med utfyllende opplysninger, så legger jeg det inn.

Fordeler og ulemper med å bruke ballmaskin

Fordelen med ballmaskin er at den sender en strøm av tennisballer mot meg med større stabilitet enn hva noe menneske jeg kjenner, kan klare. Ballmaskinen sender f.eks aldri ballen i nettet, det er mulig å stille inn både fart, spinn og intervall mellom hver ball. Så langt alt vel. Ballmaskinens minus er at den er en maskin.

Da tennismakkeren ble syk og andre alternativer ikke lot seg gjennomføre, bestilte jeg en time med ballmaskin for å få slått litt i morges. Uka må starte med tennis, ellers kommer jeg til å dø av mismot (sånn omtrent).

Maskinen gjør det maskinen kan

Ballmaskin har jeg prøvd en gang før, da sammen med Jostein. Det skulle raskt vise seg at jeg burde hatt en makker i dag også, mer om det senere.

Fordelen med ballmaskin er at den sender en strøm av tennisballer mot meg med større stabilitet enn hva noe menneske jeg kjenner, kan klare. Ballmaskinen sender f.eks aldri ballen i nettet, det er mulig å stille inn både fart, spinn og intervall mellom hver ball. Så langt alt vel.

Ballmaskinens minus er at den er en maskin. Matingen kan stoppe opp hvis  tennisballene setter seg fast i køen og ikke kommer ut dit de skal til riktig tid, omtrent som et Tjensvollkryss i miniatyr (dere utenbys fra får google). Når maskinen først mater, er det hunky dory på min side av nettet, det er bare å slå på.

En fattigmanns Sjang Schalken (vi snakker om en ekstremt fattig mann her)

Etter mange år som journalist er jeg vant med å se mine ikke alltid briljante formuleringer grine mot meg samtidig som de treffer publikum. Etter noen år med podcast-laging for arbeidsgiver Sølvberget har jeg også tolerert å høre min egen stemme.

I dag valgte jeg å skru opp selvpisking-volumet noen hakk, og filmet meg selv underveis som jeg slo grunnslag. Jeg har sett på meg selv som en fattigmanns Sjeng Schalken (tennisnerdeprisen til den som umiddelbart kan framkalle bilder av den stakkato nederlenderen for sitt indre). Å se seg selv spille tennis var ikke så ille som jeg trodde, det bekreftet det jeg hadde trodd; at alt kan bli bedre, men at jeg i det minste er god til å ta split-step før ballen kommer. Men det er på tide å bruke kroppen mer i slagene, gamle mann.

Hva kommer nå?

Akkurat når ballen kommer, er ikke helt enkelt å vite med ballmaskin. Spiller du mot et menneske, får du mange hint om hva som er på vei, ut fra motstanderens posisjon, og hvor godt slaget ditt var. En ballmaskins leveranser er blanda drops. Siden jeg ikke har ei tønne med nye tennisballer tilgjengelig, kasta jeg mine åtte ganske nye Head-baller og tjue av blanda kvalitet fra tennisklubbens lager oppi materen. Dermed var det helt umulig å hvilken type ball som kom over nettet, og det var egentlig ganske gøy. Men det ligner ikke så mye på tennisrytmen du får av å spille med folk.

Å løpe over til den andre siden av nettet og samle opp alt sammen mellom hver økt er ikke så kult, og fininnstilling av maskinen er også lettere hvis man er to.

Men alt i alt: Ta en time med ballmaskinen hvis ingen andre kan.