Tyngdekraften vinner alltid

Scenarier før US Open-finalen mellom Ruud og Alcaraz

Casper Ruud (Wikimedia Commons)

Dette frykter jeg: Carlos Alcaraz kommer stormende ut av blokkene, og tar det første settet enkelt. I andre sett slipper han seg helt løs, og slår vinnere fra alle posisjoner. I tredje sett henger Ruud mer med, men det er for seint mot en spanjol som har 90% av publikum med seg, og som er mer enn klare for å få en ny, ung verdensener med et kreativt og kraftfullt spill.

Dette håper jeg: Ruud viser ingen frykt, og tar det første settet. I andre sett spiller han metodisk og får en debut-nervøs Alcaraz til å ta dårlige avgjørelser. I tredje prøver publikum å heie fram spanjolen, men Ruud fortsetter å mørne Alcaraz, og får stadig mer jubel fra et publikum som innser at stabilitet fortsatt kan vinne de største turneringene.

Sannsynligvis blir kampen et sted mellom disse to. Jeg er spent på hvordan Ruud tenker. Mot Nadal i French Open-finalen var han for defensiv i hodet til å tro på seier. Jeg håper de har snakket seg gjennom det i Team Ruud. Carlos Alcaraz kommer til å se uslåelig ut i deler av kampen. Casper Ruuds jobb blir å sørge for at de periodene blir så korte som mulig, og at Alcaraz må jobbe for hvert poeng.

Det er spennende å se hvilken virkning de siste kampene de har spilt i turneringen får. Alcaraz har hatt tøffere kamper i de tre siste rundene. Det kan bety noe, men trenger ikke gjøre det. Stefan Edberg var gjennom en lignende femsetts-rekke i 1992, da han møtte en mer uthvilt Pete Sampras i finalen. Edberg vant finalen i fire sett. Kanskje kommer Alcaraz til å spille med lave skuldre på grunn av de vriene kampene han har spilt før finalen, og ikke merke noe press. Det er Alcaraz´ første Grand Slam-finale, og andre har vært i lignende situasjon før og levert blendende tennis (Marat Safin US Open 2000, Pete Sampras US Open 1990, Gustavo Kuerten French Open 1997).

Jeg kommer til å se på.

Tyngdekraften vinner (nesten) alltid

Casper Ruud (Wikimedia Commons)

Tennis på tv:
Casper Ruud – Matteo Berrettini 6-1, 6-4, 7-6 (4)
Kvartfinale, US Open 2022

I selvbiografien sin skriver Andre Agassi om et av de mange gode rådene han fikk av Brad Gilbert.

Tyngdekraften

Sistnevnte var arkitekten bak Agassis comeback på slutten av 1990-tallet, som ble innledet med seieren i French Open 1999. «Vær tyngdekraft» («be gravity») formante Gilbert til Agassi. Han mente at Agassi måtte spille på en måte som fikk motstanderen til å knekke sammen under den samlede vekten som Agassi belastet dem med. Det jevne, det kvelende og det utmattende spillet.

Andre Agassis selvbiografi "Open" — Andre Agassis selvbiografi Open.

Agassi nådde verdenstoppen med den motsatte typen tennis; det var det ekstraordinære ved Agassis spill som gjorde ham til stjerne. I siste halvdel av karrieren levde Agassi etter Gilberts motto, særlig i Australian Open, hvor han kvernet i stykker motstanderne på begynnelsen av 2000-tallet.

Jabnå

Casper Ruud trenger ikke å minnes på Brad Gilberts ord, for han har «tyngdetennis» som en del av DNA. Du vet hva du får når du skal møte Ruud. Ruud kommer ikke til å slå seg bort fordi han ikke har dagen, men bruke game etter game til å legge steiner i sekken til motstanderen.

Det betyr ikke at han ikke kommer til å slå spektakulære vinnere eller variere i kvalitet, men i det store og hele forlanger Ruuds spill at motstanderen skal spille på sitt beste for å vinne. En dupp, og Ruud spiser poeng etter poeng, game etter game. «Dæ e jabnå som dræge», som en tidligere sjef av meg sa. (Beklager den dårlige jærsken, Egil.)

Matteo Berrettinis beste nivå på hardcourt er muligens høyere enn Ruuds, men den slags merkelapper er meningsløse hvis vi snakker om et toppnivå som ikke er mulig å holde over tid. Og fem sett er lang tid. Ruuds grunnfjell av forehander og backhander har vokst seg høyere og høyere gjennom sesongen. Han kan ikke fike til en forehandvinner med en kjapp underarmsbevegelse slik Berrettini og Nick Kyrgios kan, men resten av Ruuds forehandkvaliteter veier opp for det.

En rekke gode frampek

Tidligere i turneringen har Ruud tapt noen sett som han kunne unngått.

Mot Berrettini snudde det. Ruud stivnet litt mot slutten av andre og begynnelsen av tredje sett. Hadde Berrettini vunnet det tredje, tror jeg likevel Ruud hadde tatt kampen, men det hadde kostet litt flere krefter og timer på banen. I stedet brøt Ruud og presset fram et tie-break hvor han hadde god kontroll. I semifinalen venter Karen Khachanov, som slo ut Nick Kyrgios i fem lange sett seint på natta. Det er akkurat det resultatet team Ruud ønsket: De slipper å møte Kyrgios, og Khachanov får mindre hvile før semifinalen.

Det blir en førstegangsvinner i US Open for menn i år. På motsatt side av trekningen for Ruud finnes Sinner, Alcaraz, Rublev og Tiafoe, fire spillere som er i utmerket stand til å slite hverandre godt ut før finalen, og som får mindre hviletid enn Ruud/Khachanov.

Det er lov å være optimist.

Dette er verdens vakreste tennisplakat

Hvis du i Paris vandrer på sørsiden av Seinen, kan du umulig unngå å stanse ved bokselgerne langs muren. De selger bøker (stort sett på fransk, naturellement), og alt mulig annet som a) er lite nok til å få plass på de få kubikkmetrene hver av dem disponerer, og b) interessant nok for turister til at det blir en inntekt av det. Utrolig nok har alle selgerne vært i minst én av Norges fem største byer.

Bokselgerne i Paris på sørsiden av Seinen.

Roland Garros (French Open) har hvert år siden 1980 fått en kunstner til å lage et tennisrelatert kunstverk til turneringen. I bodene langs Seinen finner du kopier av mange slike. Da jeg blafret forbi en replika av plakaten for 1984, var det ingen tvil: Denne skulle jeg ta med hjem. (Når prisen var den samme som to cappuccinoer på kaféen på andre siden av gaten, var ikke dette en avgjørelse som krevde særlig mye overveielse.)

Gilles Aillaud-verket fra 1984 viser magnetismen som grusbanene i Paris har på tilskuerne, selv fra de øvre seteradene. Det plasserer deg i et sete langt unna selve banen, men du klarer ikke å la være å stirre på den likevel. Det mest imponerende med bildet, er at jeg tror alle vil tenke «tennis!» med en gang de ser det, selv om verken spillere eller banelinjer kommer tydelig fram.

Burde jeg heller kjøpt en plakat fra et av årene hvor jeg faktisk så turneringen med egne øyne i Paris? Muligens. Det ville blitt en bedre samtalestarter som veggpryd hjemme. («Roland Garros, ja? Jo da, jeg var der i 2000, og dette er plakaten.») Men motivene fra 2000, 2001 og 2006 gir ingen gåsehud.

Alle disse plakatene langs Seinen er selvsagt piratkopier, mange av dem elendig utført. Den jeg kjøpte var helt habil til å henge på veggen. Tilbake i Norge viste det seg at plakaten var i en størrelse som det ikke finnes rammer til hos oss, den passer nesten i A3-størrelse, men ikke helt. Dette overrasket meg ikke.

Den ekte varen er selvsagt å få tak i for den som har penger og motivasjon. Her begynner det å bli skummelt. En signert litografi av dette motivet i størrelse 57×95 cm koster et sted mellom 10 000 og 15 000 kroner. Skulle jeg noen gang bli kunstinvestor, ville jeg begynt her. Jeg mener, finnes det noe stiligere innen moderne fransk kunst enn dette?

Det smarte er selvsagt å holde seg langt unna slik mørnende googling, og heller godta at versjonen som befinner seg i mitt hus er mye mindre og bare et substitutt. Men et fint et.

Lenke til alle plakatene (turneringens hjemmeside)

Henri Cochet har skrevet den beste boka om det å spille tennis

Henri Cochets bok bør leses av alle som spiller tennis. (Jeg aner ikke hvorfor navnet hans er stavet med Y på den norske utgaven!)

Jeg har slukt verdens beste bok om tennis, heseblesende som en grådig og utsultet hotellgjest ved frokostbuffeten. Jeg kommer til å lese den igjen flere ganger, sakte, som en restaurantgjest som vet at han er midt i en flom av velsmakende munnfuller.

En av de store tenkerne

Hvor kommer de fra, alle de evige sannhetene om det å spille tennis? Ble de oppfunnet av ekspertene i Eurosports studio, som Mats Wilander og Tim Henman? Eller må vi lenger tilbake, til Brad Gilbert? Eller kanskje enda lenger, til Bud Collins? Eller til Harry Hopman, den legendariske australske treneren på 1950-tallet?

Franske Henri Cochet (1901-87) er en av sportens første store teoretikere. Han vant sju Grand Slam-titler på 1920- og 30-tallet. Boka Tennis – spillets teknikk og psykologi er en fest for alle som spiller tennis. Den har så mange nydelige sitater om det å spille tennis at Cochet ville vært kongen av tennis-Twitter dersom det hadde fantes på den tida. Om ikke Cochet er opphavsmannen for alt som er blitt evige sannheter om tennis, er det lett å høre ekkoet fra senere generasjoners eksperter når du leser boka hans.

En skatt i Oslo sentrum

Jeg fant boka ved et lykkelig slumpetreff i sommer. Hvis du befinner deg i nærheten av Karl Johans gate, og det gjør alle Oslo-turister uunngåelig i løpet av et opphold, bør du slenge innom Norlis antikvariat. Det ligger Universitetsgata 18, ikke langt unna UiOs juridiske fakultet og Tronsmo bokhandel.

Jeg hadde ikke vært på Norlis antikvariat tidligere. Tidligere i sommer var jeg på Shakespeare & Co. i Paris, trolig verdens mest berømte bokhandel. Norlis er Oslos motstykke, minus turistappellen og hypen. Hele stedet er som en filmkulisse (tenk bokhandelen i filmen Notting Hill), det er bare å rigge opp kamera for den som vil ha en bokhandel-location.

I andre etasje, opp en – selvsagt – knirkete trapp, står en seksjon med sportsbøker. Klemt inne mellom bøker om norske vinteridrettshelter sto ei beskjeden lita bok: Tennis – spillets teknikk og psykologi.

Folk som ligner på oss

Cochets bok ble utgitt i 1933. Min norske utgave er fra 1936. Henri Cochet var en av de fire franske «musketerene» som dominerte tennis fra slutten av 1920-tallet. Cochet vant sju Grand Slam-titler. Hva er det som gjør denne boka så spesiell?

Jeg må ta en liten omvei for å komme til poenget. Den beste boka jeg leste i fjor var Doktor Glas av Hjalmar Söderberg, fra 1905. Den handler om en nokså tilkneppet lege i Stockholm rundt år 1900. Han har levd hele livet med håndbrekket på (ikke at de hadde så mange faktiske håndbrekk på den tida, men du skjønner hva jeg mener). Han vikler seg selv inn i et trekantdrama, og bestemmer seg for endelig å utrette noe ordentlig i livet. Plottet er altså ikke så originalt. Det som hever Söderbergs bok til klassikerstatus, er hvor sjokkerende moderne doktorens refleksjoner er. Som Sølvberget-kollega Tomas Gustafsson sa det; ta vekk rideturene fra boka, så kunne den vært satt på 2000-tallet.

Sølvberget · Klassikeren: Doktor Glas av Hjalmar Söderberg

Henri Cochets bok gir noe av den samme følelsen. Øynene lurer oss til å tro at folk var svært forskjellige fra oss før i tida. Henri Cochet og hans samtidige spilte tennis med lange bukser, belte i livet og ull innerst. Se dem i klipp på YouTube, og det er lett å se at mye har forandret seg fra da til nå.

Men reglene er nesten identiske, banen er den samme og metodene for å vinne har heller ikke forandret seg stort. Hadde datidens beste spillere hatt nåtidens forutsetninger, tror jeg de hadde hevdet seg godt.

Etter å ha lest en del om Cochet, framstår han som en av sportens store innovatører. Før Cochet var spillerne enten grunnlinjespillere eller nettspillere. Cochet mikset spillestil etter hva som fungerte best. For alle som tror det var Brad Gilbert (Winning ugly) som oppfant kampplanlegging, så er Cochets bok helt på høyden:

Det er bedre å vinne en match og bryte alle de regler som er stillet op for spillets utseende, enn å tape fordi man ofrer sig for «stilen».
Henri Cochet

Hvis det er nødvendig å lage planen på forhånd, må den være så smidig at den kan legges om efter forholdene, efter hvert som begivenhetene skrider frem.
Henri Cochet

Husk alltid på at likegyldig hvor god Deres motstander er, så er det alltid noe som kan bringe ham i vanskeligheter og gjøre hans spill mindre effektivt. Det er det man må finne.
Henri Cochet

Det nytter ikke å legge en praktfull plan hvis man ikke er i stand til å sette den i verk.
Henri Cochet

Det er hovedsaken: Å sørge for at motstanderen får kortest mulig tid til å ta sine forholdsregler.
Henri Cochet

De fleste points i en tenniskamp vinnes ikke ved et heldig angrep, men ved en ganske overflødig feil.
Henri Cochet

Men Cochet var ikke opptatt av å vinne for enhver pris. Boka understreker hvor viktig det er med fair play. Jeg liker også at Cochet har en helhetlig tilnærming til sport. Vinn og tap betyr ikke alt. Dette nydelige sitatet kommer på første side:

Den første glede ved idretten – og den mest umiddelbare – er å leve. Leve og være sig bevisst at man lever.
Henri Cochet

Hvor mange sportsbøker har slike formuleringer, som løfter sporten opp på den måten? Ikke så mange jeg har lest, i alle fall.

Følg med på Facebook for ukens Cochet-sitat

Jeg kunne fylt på med gode sitater nedover, men skal ikke gjøre det. Men følg bloggen på Facebook, så skal jeg legge ut et Cochet-sitat i uka framover. Det er nok å ta av, og det finnes forbausende lite informasjon om denne boka på nettet.

Boka heter Tennis – spillets teknikk og psykologi. Teknikk-biten er ikke så relevant i 2022, for der har det skjedd en del siden 1930. Og noen formuleringer, om ulike rasers særegenheter og om hva kvinner kan og ikke kan klare på en tennisbane, er selvsagt utdatert så det holder. Men hvor mange bøker fra 1933 – uansatt sjanger – passerer den testen?

Tennis – spillets teknikk og psykologi er en elegant skrevet bok om det å spille tennis, fra en av sportens store tenkere og mestere. Skaff deg den hvis du kan! Du kan kjøpe den gjennom antikvariat.no.

Tidenes beste tennisracket er til salgs igjen!

Da Roger Federer spilte mot Pete Sampras i Wimbledon 2001, spilte begge med Wilson Pro Staff 6.0 85-racket.

Tennis Warehouse har begynt å selge Wilson Pro Staff 6.0 85 igjen! Den kom første gang på markedet i 1984, og er blitt brukt av Stefan Edberg, Jim Courier, Chris Evert, Roger Federer og flere.

Hvis du har noen slanter igjen av feriepengene, vil jeg anbefale at du legger inn en bestilling og starter din reise mot tennis-zen. Er det en perfekt racket? Det spørs hva du mener. Den er tung. Den har vekten balansert i håndtaket og ikke i hodet, så den har ingen hammer-effekt å snakke om. Den har bittelite sweet spot. Feiltreff blir hardt straffet. Andre racketer er bedre til å lage tung toppspinn. Hvis det er en snarvei til heaven du vil ha, kjøper du heller noe lettere, større og mer tilgivende enn denne 38 år gamle greia.

Men det denne racketen gjør, er at den får deg til å skjerpe deg. Skikkelig. Hvis du står i posisjon, ser på ballen, svinger ordentlig gjennom og fullfører bevegelsen, vil denne racketen belønne deg rikelig. Og da kan du kjenne på den beste følelsen av alle, følelsen av at du har en stor del av æren for det gode slaget. (Jeg har en klassisk tre-racket også. Den gir mye av den samme følelsen, men å spille med tre blir for bakstreversk, selv for meg.)

Googling kan føre deg ned i et hull av artikler om at denne racketen som nå relanseres skiller seg fra den originale St. Vincent-produksjonen på 80-tallet og så videre, men ikke bry deg om det. Kjøper du en Wilson Pro Staff 6.0 85, får du en fantastisk racket som har mye å gi i 2022 også. Jeg har spilt med andre racketer innimellom de siste 6 årene når min Wilson har vært til strenging, og merker hvor avhengig jeg er blitt av tyngden og stabiliteten den gir. Pluss at hver misset ball er en påminnelse om at jeg bør trene bedre og konsentrere meg mer, men hvert gode treff er desto mer saliggjørende.

(Dette innlegget er ikke sponset av noen.)

Les mer:

Plikttjeneste

Ditt forhold til tennismåneden februar forteller mye om hvor intenst forhold du har til sporten. Februar er en prøvelse.

Tennissesongen begynner som kjent med Australian Open, en Grand Slam-turnering, intet mindre, allerede to uker ut i den nye sesongen. Så kommer februar, hvor det skjer…omtrent ingenting. Det er som om du kommer til en fest og får servert champagne og hummer med en gang du setter foten innenfor døra, før verten midt i retten sier at dere nok må vente i tre timer før det kommer mer mat og drikke.

Det spilles noen turneringer her og der i februar, men ingen av dem har Masters-status. Ingen oppgjør i Davis Cup. Hvis du blir veldig engasjert av det som skjer på tennisfronten i februar, er du ein beinhard tennisfan.

Mange av de beste slapper av etter turen til Australia. De nest beste gjør ofte plikttjeneste på hjemmebane. Jeg snakker ikke om huslige sysler, men turneringer i hjemlandet deres. Fernando Gonzalez er førsteseedet i turneringen i Santiago, Chile. Han har vunnet turneringen på hjemmebane 4 ganger. Utenfor Sør-Amerika er det få som bryr seg om resultatene i den turneringen.

Marin Cilic, Ivan Ljubicic og Ivo Karlovic (og kanskje flere ic-er jeg har oversett) spiller på hjemmebane i Zagreb. Jeg tipper Cilic tar sin andre tittel for året, og drister meg til å spå at han er en av de åtte som når ATP-sluttspillet i november.