Tennisbaner i Bokn

Sted	Informasjon
Det er for øyeblikket ingen tennisbaner i Bokn kommune.

Dette er en del av oversikten over tennisbaner i Rogaland og omegn.

Er det feil i opplysningene over? Send en epost til asadnoy(at)gmail.com.

Tennisbaner i Bjerkreim

Sted	Informasjon
Det er for øyeblikket ingen tennisbaner i Bjerkreim kommune.

Dette er en del av oversikten over tennisbaner i Rogaland og omegn.

Er det feil i opplysningene over? Send en epost til asadnoy(at)gmail.com.

Andrey Rublevs forehander er som horisontale smasher

Andrey Rublev – Casper Ruud 6-3, 7-5
Semifinale, Monte Carlo Masters 2021

Da Casper Ruud brøt Andrey Rublev til 4-2 i andre sett var det enda et bevis på hvor mye bedre han har blitt i det siste. Det første settet forsvant etter en god start for nordmannen, og han kom bakpå i det andre. Men Ruud stanset lekkasjen og brøt tilbake før han overtok initiativet i settet.

4-2 var likevel bare ett servegjennombrudd, og Rublev kom tilbake i neste game, hvor Ruud fikk en reaksjon etter de foregående gamene. I de to siste gamene var russeren fabelaktig.

At Rublev slår Ruud er som normalt ifølge statistikken og rankingen. Rublev er ingen typisk grusspiller, han spiller med lite overskru og sklir sjelden til ballen. Han baserer spillet sitt på å presse motstanderen ut av posisjon, med en forehand som virker å gå i en rett linje over nettet. Ruud ble på ingen måte overkjørt, men Rublev var bedre i de avgjørende situasjonene.

Casper Ruuds backhand har blitt mye bedre det siste halvåret, men han overlater til forehanden å slå vinnerslagene – eller forsøkene på det. I dagens kamp fikk han dårlig betalt for en okei førsteserveprosent (62% inn, 50% av disse poengene vant han). Det er vanskelig å si hva Ruud kunne gjort bedre i denne kampen, bortsett fra det helt åpenbare av typen «forlenge egne gode perioder og forkorte motstanderens». Rublev så kjempegod ut i perioder, men ikke så lenge om gangen at kampen ble punktert. Det er et godt tegn før femsetterne i French Open om noen uker.

Fun fact: Begge spillerne vant alle breakpoengene de hadde i kampen, 5 av 5 for Rublev og 3 av 3 for Ruud. Hvor ofte skjer det på dette nivået?

Backhanden som ikke brøt sammen – Casper Ruud til semifinale i Monte Carlo

Casper Ruud – Fabio Fognini 6-4, 6-3
Kvartfinale, Monte Carlo Masters 2021

Begrepet energiøkonomisering (ENØK) forsvant ut av det politiske ordskiftet en gang i løpet av oppveksten min. Kanskje ikke så rart, for ENØK har neppe sterke nok pressgrupper til å bli en maktfaktor. Spare energi? Nei, hekkan heller, mer energi, mer energiforbruk! Vind, sol, olje, gass – bring it on!

Jeg tenker ofte på det gamle og fine begrepet når jeg ser profftennis. Det er energiøkonomisering på høyeste plan. Ta Pete Sampras, som så ut til å våkne til liv i et returpoeng akkurat i det motstanderen kastet ballen opp for å serve.

Men ingen er mer ENØK enn Fabio Fognini. Mellom poengene ser det ut som han vandrer mellom torgbodene for å se etter frukt og grønnsaker. Og hvis jeg lukker øynene og prøver å se for meg Fognini på en tennisbane, har jeg vanskelig for å se for meg en Fognini som løper. I virkeligheten løper han en hel del, men det ser ikke sånn ut – han bare materialiserer seg der ballen er, for å stjele en formulering fra David Foster Wallace. Når han først kommer dit, slår han harde grunnslag som også ser ganske uanstrengte ut.

Før kampen mot Casper Ruud var det mye snakk om Fogninis uforutsigbarhet, men Fognini begynte i et metodisk spor. Fognini presset på Ruuds backhand, og noen game ut i første sett skrev jeg på blokka at «Fognini sirkler inn kampen», som om han var en italiensk rovfugl (har de ørn i Italia?). Jeg ventet på et servebrudd fra italieneren.

Mot slutten av første sett viste Ruud styrke da han sto imot flere breakballer, og Ruuds backhand har blitt mye bedre det siste halvåret. De neste ti minuttene så kampen ut til å være avgjort: Ruud brøt en småsur Fognini til 6-4 i første sett, og tok de tre første gamene i andre sett på et knips. Fognini lå under 0-40 i det neste gamet, og hadde allerede fått en advarsel for å ha måkt en ball opp på tribunen. På 0-40 sendte han en ball i veggen bak seg, og skulle blitt trukket ett poeng, og da ville det stått 0-4. Men dommeren så en annen vei, og Fognini kom seg tilbake til 3-3.

Ruud virka litt stressa der og da, men knakk ikke sammen da Fognini slapp seg helt løs mot slutten av kampen. Jeg har ikke tall som beviser det, men jeg satt med inntrykk av at Ruud holdt seg nærmere grunnlinjen enn Fognini i denne kampen.

Semifinale: Andrei Rublev. Ruud får litt mer hvile og spilte ett sett mindre i dag, uten at jeg tror det betyr så mye.

Året da Nadal tok igjen Federer

Da 2019 sluttet, leste jeg titler av typen «Vil det stå 20-20 i 2020?», med henvisning til antall Grand Slam-titler for Roger Federer og Rafael Nadal. Og her er vi, ett år – et merkelig ett, ja da – senere, og det står 20-20.

Grand Slam-titler etter alder menn

Nadal vant French Open, Federer vant ikke den ene Grand Slam-turneringen han spilte. Wimbledon ble ikke spilt i det hele tatt, og jaggu klarte ikke en ny spiller å krafse til seg en slam i år også: Dominic Thiem i en US Open-finale som ble nedsablet av kritikerne omtrent før spillerne var gått av banen.

Men uansett: Federer og Nadal har 20 Grand Slam-titler hver nå. Nadal kommer til å passerer Federer, alt annet virker ulogisk. Han viser ingen tegn til å miste motivasjon, og kroppen hans, som alle trodde ikke ville tåle spillestilen da de så ham i begynnelsen av karrieren, virker å være i bra stand. Nadal er en seig, motivert, smart – og sympatisk! – jækel. Finalen i French Open mot Djokovic var en rar kamp. Ikke bare fordi den ble spilt foran et lite publikum, men fordi Nadal var så overlegen. (Les min kamprapport).

Novak Djokovic vant Australian Open igjen i 2020, og er tre GS-titler bak Nadal og Federer. I en tid hvor det er vanskelig å i det hele tatt vite hvor mange tennisturneringer som kommer til å bli spilt neste år, skal ikke jeg prøve å spå Novak Djokovics 2021. Men jeg sitter med en liten følelse av at han skal slite med å ta igjen Nadal. Så lenge Nadal fortsetter å vinne French Open, må Djokovic vinne minst to GS-titler i året for å knappe inn forspranget – jeg vet ikke om det går. Men samtidig var han kanskje bare en diskvalifikasjon fra å vinne US Open i år. Jeg regner med han fikk magesår av å se nervevrakene Zverev og Thiems variant av en Grand Slam-finale i den kampen.

2021: Året da Nadal passerer Federer? Vi sier det. Forhåpentlig for fulle tribuner! Og når det skjer, mugne franskmenn, kan dere vise litt klasse og omfavne Nadal som den historisk eksepsjonelle spilleren han er? S‘il vous plaît.

De mest leste sakene på tennisbloggen i 2020

Er blogging dødt?

Tre ord, ett spørsmål som mange stiller seg på nettet i 2020. YouTuberne har slått ut bloggerne som nettets self made kjendiser. Sophie Elise har sluttet å blogge, og flere med henne.

Er denne bloggen død? Tja, trafikkmessig og kommentarmessig er den det, sammenlignet med for ti år siden. Folk har funnet andre sider, jeg skriver sjeldnere og responsen er ikke stor.

Det som holder seg, er trafikken til nytte-stoffet, så det er nok der jeg kommer til å skrive mest framover. Hvor lenge varer en tenniskamp? Hvor kan jeg spille tennis? Sånne ting. Mine kamprapporter og mine bokomtaler er det ingen som interesserer seg for, så disse skriver jeg i en form for trass. For jeg synes folk bør få vite om det når Netflix viser en nydelig dokumentar om Guillermo Vilas.

De ti mest leste sakene i 2020:

Følg tennisbloggen på YouTube for fjas og folkeopplysning i like doser!

ATP topp 100, land for land ved årsslutt 2020

Pedro Carreno Busta på Stockholm Open 2019

Tennisåret er slutt – slik er maktfordelingen mellom nasjonene. Dette er landene, rangert etter antall spillere de har i ATPs topp 100:

Frankrike 10
Spania 9
Italia 9
USA 9
Serbia 5
Tyskland 5
Argentina 5
Canada 4
Australia 4
Russland 3
Storbritannia 3
Østerrike 2
Sveits 2
Kroatia 2
Japan 2
Kashakstan 2
Ungarn 2
Sør-Afrika 2
Slovakia 2
Hellas 1
Belgia 1
Bulgaria 1
Chile 1
Norge 1
Polen 1
Georgia 1
Slovenia 1
Uruguay 1
Tsjekkia 1
Litauen 1
Hviterussland 1
Brasil 1
Finland 1
Portugal 1
Romania 1
Sverige 1
Sør-Korea 1

Fordelingen Europa vs. resten av verden er 70-30.
USA er som alltid sterkt inne i t0pp 100, men det er fortsatt 17 år siden en amerikaner vant en Grand Slam. (Andy Roddick, US Open 2003). Deres beste i 2020 er 35 år gamle John Isner. Fire av amerikanerne er under 25 år, og kan vel fortsatt sies å være lovende i denne stadig mer 30+ dominerte sport. Men det jeg har sett av Reilly Opelka og Taylor Fritz tilsier ikke at de kommer til å spille Grand Slam-finaler.
Jeg føler jeg har skrevet noen slike artikler før, men altså: Frankrike har mange spillere i topp 100, uten at de vinner de største turneringene. Det er en aldrende gjeng som biter seg fast. Monfils, Paire, Simon, Mannarino, Gasquet, Tsonga, Chardy – de er over 30 alle sammen. Ugo Humbert (22 år) kan kanskje bli noe mer?
Norden: Norge, Sverige og Finland har én spiller hver: Casper Ruud, Emil Ruusuvuori (aldri sett ham spille) og Mikael Ymer.
Tennisens gullkyst er Middelhavet. Spania, Frankrike og Italia har som vanlige masse spillere i topp 100. Italia er kvasse nå. Av de ni spillerne i topp 100, er bare én over 30 år (Fognini). Italia er et tennisland med mange innbyggere. All logikk tilsier at de bør få fram en Grand Slam-vinner på herresiden også, og med denne generasjonen kan det skje.

Medvedev – Nadal: Det er vanskelig å leve utenfor komfortsonen

Daniil Medvedev – Rafael Nadal 3-6, 7-6, 6-3
Semifinale, ATP-sluttspillet 2020

Midtveis i andre sett satt jeg og applauderte Rafael Nadal for hans taktiske påfunn i denne kampen. Nadal slicet (slo med underskru) mot Medvedevs backhand, slik at russeren måtte slå ballen opp og over nettet. Det er vanskelig for spillere som har relativt flate slag (som slår med lite overskru). Sett fra spillerhøyde ser Medvedevs slag ut til å snike seg over nettet, han har ikke den vispende bevegelsen som Nadal har.

Alle spillere mister noe fart når de blir gamle, men de får større taktiske evner. Nadal hadde en plan om å ikke mate slagmaskinen Medvedev. Han varierte fart, vinkler og slo med mye underskru – før han prøvde å avgjøre poengene med forehanden.

For meg ser dette dekket i London ganske tregt ut. Spillerne slet med å slå rene vinnere, det meste ble hentet opp igjen. Nadals forehand er heller ikke den mest effektive innendørs, og Medvedev fikk det meste tilbake med sin barokke grunnlinjetennis.

For mange år siden husker jeg en fotballdiskusjon med Trond K., det var på den tida Blackburn var best i England. Vi snakket om Tim Flowers sine kvaliteter mellom stengene. Trond var ikke så imponert: «Hah! Han blei skutt god!». Altså at han ikke var spesielt god i utgangspunktet, men fikk så mange skudd mot seg at det gjorde ham god.

Jeg kom til å tenke på dette utsagnet da jeg så kampen mellom Medvedev og Nadal. Medvedev begynte etter hvert å forvente underskrudde baller mot backhanden, og ble bedre i returene av dem. Backhandslice er heller ikke et like naturlig slag for Nadal som det er for f.eks Federer. Samtidig begynte det å snike seg inn flere enklere feil fra Nadal.

Nadal servet for kampen på 5-4 i andre sett, men ble enkelt brutt. Jeg skal ikke lese for mye inn i det, men det hadde ikke skjedd på grus. Og kanskje, langt bak der et sted, visste Nadal at dette kanskje var den beste sjansen han får til å vinne ATP-sluttspillet, med Djokovic utslått allerede?

Bok: Greatness revisited av Steve Flink

Jeg lurer litt på hvordan pitch-møtet for Steve Flinks bok Pete Sampras: Greatness revisited var. Samtalen mellom forfatter og forlegger. Noe sånt?

– Hei! Jeg har tenkt å skrive ei bok om Pete Sampras. Den skal hete Greatness revisited og handle om karrieren hans.
– Aha! Har du tilgang til Sampras selv?
– Jepp! Jeg har gjort masse intervjuer med ham de siste 30 årene, ikke minst omfattende intervjuer med ham de siste to-tre årene.
– Perfekt! Så det kommer masse nye saftige opplysninger om livet hans?
– Nei, ikke akkurat. Det meste er kjent fra før.
– Ok, da har kanskje Sampras litt dritt å slenge om motstandere fra gamle dager?
– Nei, han er like diplomatisk som alltid.
– Da regner jeg med at du har stilt Sampras noen kritiske spørsmål: For eksempel hvorfor han aldri skiftet racket, men spilte med den samme lille, tunge Wilson-klubba lenge etter at alle andre byttet?
– Bittelitt. Men jeg er mer en nesegrus fan som kommer til å skildre Sampras som en halvgud, uten feil og lyter.
– Hvem er denne boka for?
– Alle tennisinteresserte som har glemt Pete Sampras.
– Hvor mange er det, tror du? Han var jo tross alt regnet som tidenes beste mannlige spiller inntil for få år siden?
– Nja, usikker.

Ute av tiden

Da jeg i andre klasse på videregående skrev en hånlig og kåserende artikkel om Gunnlaug Ormstunge, fikk jeg min dårligste karakter i norsk til da. Og jeg fikk lære et nytt ord: Teksten min var anakronistisk, fikk jeg beskjed om. Den brukte et 1993-blikk på en tekst som var tusen år gammel (og jeg var i tillegg «bråkjekk»). Dette var kanskje ikke en høydare blant mine norskstiler, men jeg håper at læreren et sted langt der inne satte litt pris på en ordentlig slakt av en islendingesaga som nesten var en parodi på seg selv.

Pete Sampras Sports Illustrated 1990 — Pete Sampras på forsiden av Sports Illustrated i 1990, etter seieren i US Open.

Jeg kom til å tenke på ordet anakronistisk da jeg leste Steve Flinks bok om Pete Sampras, som kom i høst. Greatness revisited er også til de grader en tekst som er ute av tida si. Ganske tidlig fikk jeg lyst til å kakke forfatteren på skulderen og si: «Eh, Steve … du vet at det finnes noe som heter … YOUTUBE!!!!»

En av de første bøkene jeg kjøpte på nett var Steve Flinks storformatbok The greatest matches of the 20th century. Det må ha vært i 2003 eller noe sånt. I alle fall før YouTube. På denne tida var tekst den eneste måten å gjenoppleve gamle storkamper. Flink skildret tidenes beste tenniskamper fra poeng til poeng, som en radiokommentator eller VG Live-dekning i praktformat.

I 2020 har tida løpt litt fra denne formen for sportsformidling, synes jeg. Selv verdens beste skribent vil ikke kunne konkurrere med levende bilder i det å formidle hva som skjer fra poeng til poeng. Men boka om Pete Sampras er i det minste en pekepinn på hvilke YouTube-klipp du bør lete etter.

Det er ingen friksjon her

Alle historier trenger motstand. Friksjon. Også biografier.

Det finnes ikke i Steve Flinks bok, og kanskje heller ikke i Pete Sampras’ liv og karriere. Da kan man spørre hvorfor boka trenger å skrives. For selvbiografien sin har han jo skrevet allerede (og den er også ganske døll).

Og det er jo ikke slik at Pete Sampras er henvist til historiens glemmebok selv om prestasjonene hans er overgått av både Novak Djokovic, Rafael Nadal og Roger Federer. Let opp Sampras på det store internettet, ikke minst YouTube (jeg skal sende lenken til Steve Flink), og fall ned i et Sampras-kaninhull av løpende forehands, slam-dunks og fantastisk serving.

Gammelt nytt på nytt

Pete Sampras ble min mann å digge da jeg begynte å følge tennis for alvor i begynnelsen av 20-årene. Han var god, beskjeden og det totalt motsatte av Andre Agassis poserings-opplegg.

Pete Sampras Wimbledon 1994 — Pete Sampras på forsiden av Sports Illustrated etter seieren i Wimbledon i 1994.

Siden 1999 har jeg lest det vesentligste om livet til Sampras. Hvis du også har gjort det, er det ikke så mye nytt å hente i Steve Flinks bok. Du vet hva det går i: Gjennombruddet med seieren i US Open 1990, gråte-kampen mot Jim Courier i Australian Open 1995, treneren som døde av kreft, US Open-seieren mot Agassi i 1995, ATP-finalen mot Becker i 1996 og så videre.

Flink har intervjuet en rekke av Sampras sine motstandere og trenere, og det er her, på det aller innerste nerde-hakket, at det mest interessante finnes. Nå snakker vi små tannhjul, men altså: Kunne Sampras fått en bedre karriere hvis han hadde beholdt tohåndsbackhanden? Michael Chang mener det. Hva gikk gjennom hodet på Jim Courier på settballen han tapte i andre sett av Wimbledon-finalen 1993? Sånne ting, sånn små intrikatesser som 90-tallsnostalgikere kan tenkes å grave seg ned i.

Hvor er Agassi?

Det store, gapende hullet i kildelista er Andre Agassi. Han og Sampras definerte 1990-tallet på ATP-touren, men Flink har ikke fått ham i tale.

Hvorfor ikke? Sampras er diplomatisk om sitt forhold til Agassi i boka, men det skinner gjennom at han likte de andre i den gylne amerikanske generasjonen (Todd Martin, Michael Chang, Jim Courier) bedre.

Det irriterer meg også at Flink flere steder i boka spekulerer i hva som kunne/ville ha skjedd om Sampras IKKE hadde tapt den og den kampen. Hva er poenget? (Og når han først holder på sånn, er jeg ofte uenig i de kontrafaktiske analysene hans. Michael Stich skapte en bråte med problemer for Sampras, og hvis de hadde møttes i finalen av French Open, kunne Stich fint ha vunnet.)

Greatness revisited er en kake med altfor mye sukker og glasur, og den er altfor stor. Mot slutten av den lange og møysommelige gjennomgangen av Sampras sin karriere år for år, kommer det pigede 40 sider til med ooh-ing og aah-ing om hvor stor en idrettsmann/menneske Pete Sampras er, som om vi ikke har fått det med oss allerede. Selv en fan som meg hadde for lengst fått nok.

Det finnes for eksempel et kapittel om hvordan Sampras hadde klart seg mot Djokovic, Nadal og Federer. Det er diskusjoner som godt kunne fått leve livet sitt i nettfora, synes jeg, men Flink vil ikke gå glipp av en eneste mulighet til å rose Sampras, selv for kamper han ikke har spilt.

Steve Flink har skrevet – nytt fremmedord å google – en hagiografi, hvor hver side renner over av nye måter å formulere Sampras’ storhet på. Det er rent for meget.

Og i sum blir det ganske feil når Pete Sampras selv aldri var den som skapte mest oppstyr om seg selv.

Jakten på rettferdighet for Guillermo Vilas

Film: Settling the score
Tilgjengelig på Netflix

Guillermo Vilas sin 1977-sesong er kanskje den mest imponerende noen mannlig spiller har prestert de siste 50 årene:

Vilas vant 16 turneringer.
To av disse var Grand Slams (French Open og US Open). Han tapte finalen i Australian Open.
Han vant 134 kamper, mer enn noen andre har klart i en sesong.
Han vant 46 kamper på rad.

Og likevel: Vilas ble aldri nummer én på ATP-rankingen dette året!

Den sannhetssøkende journalisten er en velkjent figur fra dokumentarfilmer og spillefilmer. I en ny Netflix-dokumentar møter vi en sånn, Eduardo Puppo. Han setter seg som mål å gå gjennom tennisrankingen fra 1970-tallet, for å finne ut hvordan i all verden Vilas aldri ble verdensener. Puppo er argentiner, akkurat som Vilas.

Det blir mumlet litt i munnviken om en konspirasjon for å holde Vilas unna førsteplassen, og heller holde amerikanske Jimmy Connors der. Den teorien blir ikke forfulgt skikkelig, sannsynligvis fordi det ikke er noe der. Dokumentaren Settling the score er mer et bevis på hvor dårlige datamaskinene var i gamle dager (1970-tallet). Når ATP-touren etablerte et rankingsystem basert på poeng, skulle man med våre 2020-hoder tro det var bare å plotte poengene fra uke til uke inn i et regneark, og få en liste fra 1 til uendelig.

Men så gode var ikke datavanene den gang. I 2020 er rankingystemet gjennomsiktig og lager seg selv fra uke til uke. Noe av det spesielle med filmen, er avsløringen av at det på 1970-tallet var en hel del uker hvor det ikke ble kalkulert en verdensranking, så rankingplasseringene ble bare overført fra uka før. Snodige greier. Og hvem som var verdensener ved slutten av et år, virker å ha vært noe et blad, World Tennis, bestemte. Jeg foretrekker 2020-varianten.

Jeg ble sittende og le høyt flere steder i filmen, mest fordi Eduardo Puppos prosjekt blir så altoppslukende. Guillermo Vilas sin karriere overtar livet hans, og etter hvert blir han venner med Vilas og arver alle Vilas sine tennisting og får ordre om å forvalte dem – pokaler, racketer, skitne sokker og svette pannebånd. Kanskje noe av Vilas´ eget fokus på førsteplassen han ikke fikk, ligger her: Han er en samler, en som ikke legger noe bak seg.

I jakten på ranking-sannheten leter Eduardo Puppo opp resultater fra for lengst glemte turneringer, og plotter dem inn i regneark som vokser ham over hodet. Da får han hjelp av en datafyr på andre siden av kloden, og til slutt munner det ut i en rapport på mer enn tusen sider, som viser hvordan Guillermo Vilas ble urettmessig holdt ute fra førsteplassen på rankingen.

Jeg skal ikke avsløre om Vilas får gehør hos tennisforbundet, du kan se filmen selv.

Den andre historien i filmen er Vilas sin karriere, fra Argentina til fire Grand Slam-triumfer. Den delen av filmen kunne vært mer spennende, men greit nok. Det er forholdet mellom journalisten som ble ranking-gransker og storspilleren som aldri synes han fikk det han hadde krav på, som bærer filmen. Avslutningen er nydelig, hvor Vilas rusler rundt i Monte Carlo som en tynn, gammel mann, bare en skygge av tennismaskinen han var på sitt beste.

Anbefalt!