Tennis i Stavanger: Hillevåg

Det har kommet et nytt all-idrettsanlegg i Hillevåg. Det ligger langs jernbanelinja, rett nord for Felleskjøpet, for dere som er kjent. Sykkelavstand fra Våland, Kvernevik, Hillevåg og Storhaug.

Det har kommet et nytt all-idrettsanlegg i Hillevåg. Det ligger langs jernbanelinja, rett nord for Felleskjøpet, for dere som er kjent. Sykkelavstand fra Våland, Kvernevik, Hillevåg og Storhaug.

Dekket er sammenpressa gummi (det heter sikkert noe mer presist) av typen som brukes som underlag på lekeplasser. Det er ikke en fullgod tennisbane der, men oppmerkingen er ikke så langt unna. Du monterer nettet selv, det ligger i en kasse ved siden av.

Døgnåpent og gratis!

Flere bilder her: Tennis i Hillevåg

Fra arkivet: US Open-finalen 2004: Peak Federer

Det diskuteres gjerne om Federer anno 2006 eller 2017 er den beste versjonen. Jeg er svak for 2004-Federer. Han har alltid hatt noe løst og eksplosivt over seg, og i denne kampen er det helt ellevilt hvordan han skyter ballen over nettet.

Tennis på YouTube:
Roger Federer – Rafael Nadal 6-0, 7-6, 6-0
Finale, US Open 2004

Noen kamper blir imøtesett med spenning i all sin uvisshet. Når de er spilt, med et overraskende resultat, bruker vi årene etterpå til å post-rasjonalisere: Dette burde vi ha sett komme.

Jeg tror ikke mange eksperter så for seg en seier i tre strake sett for Roger Federer da han skulle møte Lleyton Hewitt i finalen av US Open i 2004. Hewitt hadde vunnet turneringen før, og ikke tapt et eneste sett i de seks kampene før finalen av US Open 2004.

Det som fulgte, var 6-0, 7-6, 6-0 for Federer. Jeg så ikke kampen da den ble spilt, men har sett høydepunktene ganske mange ganger. Dette ble den første av fem US Open-titler for Federer. Lleyton Hewitt hadde vunnet sin andre og siste Grand Slam-tittel to år før denne kampen, og var på vei ned. Men det er etterpåklokskap. I 2004 var han en absolutt en trussel på hardcourt.

Det diskuteres gjerne om Federer anno 2006 eller 2017 er den beste versjonen. Jeg er svak for 2004-Federer. Han har alltid hatt noe løst og eksplosivt over seg, og i denne kampen er det helt ellevilt hvordan han skyter ballen over nettet. Se for eksempel forehanden ved 2.min 30. sek.

OK, Lleyton Hewitt har en dårlig dag i denne finalen, han plonker ballen stadig i nettet når han ikke har råd til det. Han slår dobbeltfeil på Federers breakballer.

Federer blir gjerne forbundet med triks og utrolige opphentinger. Denne finalen viste hvilken effektiv angriper han kan være. Federer ser hele tiden etter åpninger for å bruke forehanden, backhanden er der mest for å holde det i gang. På meg virker det som dekket var raskere for 16 år siden enn det er nå i US Open, men det kan også ha med spillerne å gjøre – de beste i dag legger inn mer toppspinn enn Federer og Hewitt.

Hvor lenge varer en tenniskamp?

De fleste tenniskamper på profesjonelt nivå spilles best av tre sett eller best av fem sett. Det er ingen tidsbegrensning på hvor lenge hvert sett kan vare. Settene vinnes av spilleren som først får seks games. Spilleren må få to games mer enn motstanderen for å vinne settet. Står det 6-6 i games, går settet til et tie-break. I et tie-break server spiller A det første poenget, deretter spiller B to ganger, og så annenhver serve. Førstemann til sju poeng vinner settet (må vinne med to poeng, et et tie-break kan i prinsippet ende f.eks 18-16, men det er uvanlig). Andre tie-break-varianter finnes også.

Mange turneringer har egne varianter, for eksempel sett som går til 4 games i stedet for 6.

De fire Grand Slam-turneringene har tie-break i alle sett unntatt femte sett for menn og tredje sett for kvinner. Da brukes disse variantene:
Australian Open: Tie-break til 10 (førstemann til 10 poeng vinner)
French Open: En spiller må vinne med to games overvekt (altså ikke tie-break)
Wimbledon: Tie-break til 12 (førstemann til 12 poeng vinner)
US Open: Standard tie-break (førstemenn til 7 poeng vinner)

Film: Love means zero

Tennistrener Nick Bollettieri har ikke dybde nok til å fylle halvannen times dokumentarfilm.

Nick Bollettieri (Wikimedia Commons)Film
Love means zero
Dokumentar om tennistrener Nick Bollettieri
Tilgjengelig på filmoteket.no for lånere ved enkelte biblioteker (blant annet Sølvberget i Stavanger)

Dokumentarfilmer trenger minst en av disse ingrediensene for å svinge seg til store høyder:

  • En eller flere interessante hovedpersoner som driver filmen framover, som helst blir intervjuet. (Unntak for avdøde folk.)
  • Avslørende eller nytt materiale som kaster lys over velkjent tema, eller retter oppmerksomheten mot et ukjent fenomen.
  • Konflikt.
  • Engasjerende tema.

Love means zero posterOppfyller tennisdokumentaren Love means zero noen av disse kravene?

I alle fall punkt nummer fire, for oss som følger med på tennis. Filmen handler om Nick Bollettieri, den evigbrune tennistreneren som har fått fram et lass gode spillere gjennom sitt akademi: Andre Agassi, Jim Courier, Serena Williams, Anna Korunikova, Tommy Haas og andre.

Filmen viser stort sett hovedpersonen i intervju. Det er en merkelig seanse. Bollettieri har takket ja til å delta i filmen. Filmskaperne har nok håpet å få mer ut av ham enn de klarer. Sett utenfra er Bollettieri perfekt å lage film om. Han har fått fram tennisstjerner i årevis og holdt en høy profil, han er evigbrun og snakker rett fra posen.

Men Bollettieri har stort sett elendig hukommelse, hvis han da ikke forklarer sine handlinger med at han er en impulsiv fyr som ikke tenker så nøye over valgene han tar. Han ville bli berømt og vinne med spillerne sine. Og det er stort sett det. Mot slutten av filmen sier han til intervjueren at de når har sittet 12-14 timer og snakket sammen, men til å ha så mye råstoff synes jeg ikke intervjuene klarer å bore særlig dypt. Eller kanskje er problemet at det ikke er de store dybdene å bore i.

Nick Bollettieri ble verdenskjent da han trente Andre Agassi til Wimbledon-seieren i 1992. Like etter brøt Bollettieri med Agassi, med å sende ham et brev. Forholdet mellom dem blir etter hvert hovedsaken i filmen, og da mer spesifikt hvorfor det tok slutt. Bollettieri klarer ikke å svare spesielt godt på det. Agassi takket nei til å være med i filmen og Bollettieri er ikke verdens mest reflekterte fyr, så det er egentlig ikke nok materiale til en film langs det sporet, synes jeg. Dessuten: 1992 er tross alt 28 år siden, og både Agassi og Bollettieri klarte seg helt fint uten hverandre.

Det finnes spor som filmen kunne forfulgt, men lar ligge. Den begynner med å filme et nedlagt treningssenter, er det Bollettieris? Jeg fikk ikke helt med meg det. Det er mye snakk om trening, men hva spesifikt er Bollettieris metode, hvilken type tennis er det han lærer bort? Hva er forholdet til IMG, som har kjøpt opp Bollettieris akademi? Og hvorfor har han vært gift åtte ganger, når alt han bryr seg om er tennis? («His serial approach to marriage», som New York Times så fint formulerte det.)

Tenniskjennere vet at Andre Agassi tapte sine første tre Grand Slam-finaler før han vant Wimbledon, og filmen viser noen glimt fra disse kampene. Den berømte semifinalen i Wimbledon 1995 mot Boris Becker er også med. Men verken Becker eller Bollettieri sier noe om hvordan Bollettieri forberedte Becker på å slå hans gamle elev, det blir mye halvpresis snakking i stedet.

Mot slutten av filmen klarer filmskaperne å presse fram en bitteliten tåre fra Bollettieri, når han leser høyt fra Andre Agassis selvbiografi (tror jeg det er). Det er en sliteseier som kommer litt for seint til at den gjør noe inntrykk.

Ett ekstra minuspoeng for tittelen. At love betyr null i tennis, er sportens eldste ordspill.

Hvem husker Nadals gameball til ledelse 4-2 i femte sett av AO-finalen i 2017?

Tennis er en rekke hendelser som avgjøres av små marginer. Derfor er det imponerende hvordan noen spillere år etter år klarer å vinne igjen og igjen.

Roger Federer (Wikimedia Commons)
Roger Federer (Wikimedia Commons)

Tennis er en sport hvor mye avhenger av et poeng her og der. Hvilke poeng som blir husket og ikke, er litt tilfeldig.

En misbrukt matchball og påfølgende tap for den som hadde matchballen, er det beste en tennisreferent kan ønske seg, det perfekt utgangspunkt for en historie om det store nesten. Misbrukte settballer og gameballer er også fint å bygge et narrativ rundt, men hvilke slike muligheter som blir en del av den kollektive hukommelsen, er vanskelig å spå.

Det er skrevet mye om Federers to misbrukte matchballer i Wimbledon-finalen mot Djokovic i fjor. Hvis Federer hadde endt opp med å vinne kampen, ville de vært glemt. At de lever i det kollektive tennisminnet, skyldes at Federer tapte.

For noen kvelder siden så jeg høydepunktene fra Federer-Djokovic i US Open 2007-finalen. Federer vant den kampen, men måtte redde totalt fem settballer i de to første settene. Merkelig nok er det ingen som snakker om det i dag, 2007-finalen er bare en del av Federers dominante periode i US Open (2004-08). Djokovic fikk sin revansje i Australian Open 2008, fem måneder senere.

Finalen mellom Federer og Nadal i Australian Open 2017 er deres mest berømte kamp etter (den noe oppskrytte) Wimbledon-finalen i 2008. Historien om 2017-finalen bør være kjent for de fleste. Federer kom tilbake om vant kampen i femte sett, etter at Nadal tok en tidlig ledelse i settet.

Det femte settet snur i game nummer seks, hvor Nadal server med ledelse 3-2. Etter innledende trøbbel i gamet, får Nadal gameball til å ta ledelsen 4-2.

Hadde han satt denne, ville han sannsynligvis ha vunnet finalen, og vært den med 20 Grand Slam-titler, og Federer bare med 19. (Hvis vi skal se helt kontrafaktisk på det.) Men dette poenget er ikke en del av narrativet når historien om Australian Open-finalen 2017 fortelles. Selv om Nadal tapte kampen, slik Federer gjorde i Wimbledon 2019. Federers comeback etter den lange skadeperioden før denne finalen «trumfer» Nadals tapte sjanser i denne fortellingen.

Dette er det som skjer når Nadal skal serve på 40-30, med gameball for å gå opp til 4-2:

Nadal slår en serve som skrur innover mot kroppen på Federer, men Federer får blokkert en backhand tilbake. Nadal slår den påfølgende forehanden mot Federers backhand som vanlig, men ballen treffer toppen av nettet. Ballen spretter via nettkanten og over, men ut over sidelinjen.

Federer tar poenget og de to neste, med en backhandvinner og en forehandfeil fra Nadal, og utligner til 3-3. Federer vinner de tre neste gamene også, men også der var det poeng og øyeblikk hvor kampen kunne vippet motsatt vei.

Tennis er en rekke hendelser som avgjøres av små marginer. Derfor er det imponerende hvordan noen spillere år etter år klarer å vinne igjen og igjen.

Fra arkivet: Sampras-Agassi 6-7, 7-6, 7-6, 7-6 (US Open 2001)

Tennis på YouTube:
Pete Sampras – Andre Agassi 6-7, 7-6, 7-6, 7-6
Kvartfinale, US Open 2001

Nå i koronapausen har Wimbledon sendt verdens lengste tenniskamp i sin helhet på YouTube, for dem som har lite å fylle dagene med.

Spenning uten forløsning?

Nylig ble kvartfinalen mellom Pete Sampras og Andre Agassi fra US Open 2001 lagt ut. Det nevnes ofte som en av de beste kampene som er spilt i den turneringen.

Det har blitt sagt at denne kampen er spenning uten forløsning, og jeg skjønner hva som menes med det. Fire sett, alle til tie-break, ingen servegjennombrudd.

Nivået er skyhøyt gjennom hele kampen, på en gammeldags måte. Ikke ved at de slår noe svakere enn dagens generasjon, men sett fra spillerhøyde er det lett å se utviklingen i spinn som nyere strengeteknologi har ført til. Ballene stuper ikke ned på samme måte som i dag.

Sampras-Agassi rundt årtusenskiftet

Pete Sampras og Andre Agassi spilte mange minneverdige kamper mot hverandre rundt årtusenskiftet:

  • Sampras spilte sin kanskje beste kamp i Wimbledon-finalen 1999.
  • Han slo Agassi i finalen av Los Angeles den sommeren.
  • Sampras var like suveren i ATP-sluttspillfinalen samme år.
  • Agassi vant semifinalen i Australian Open 2000 i fem sett.

Før US Open 2001 hadde Agassi vunnet de to siste kampene mot Sampras på hardcourt, i Indian Wells og Los Angeles.

En forehandmiss for evigheten

Agassi var favoritt ved inngangen til kampen i US Open, og spilte da også en nærmest feilfri kamp.

Nærmest. I tie-breaket i fjerde sett slår Agassi en enkel forehand rett i nettet, og kommentatorene sier at det bare er hans upressede feil nummer 17 for kampen. Kun 17 upressede feil på 52 spilte games skal være mer enn nok til å vinne enhver tenniskamp. «That was surprising. That came from nowhere.», sier kommentatorene, og har helt rett.

Da Agassi slo Sampras i Australian Open 2000, falt avgjørelsen i det fjerde settets tie-breaket, etter det ble femte sett en formalitet.

Noe lignende ser ut til å skje i denne kampen også. Agassi kommer seg til 30-30 på Sampras´ serve, og er to poeng fra settet på stillingen 6-5 i game i fjerde sett. Sampras bommer på førsteserven. Han setter en andreserve til et ess ned langs midtlinjen, og holder til 6-6 med en luftig volley som seiler inn:

I tie-breaket tar Agassi ledelsen 3-1, og hvis det er ett poeng jeg tror han ligger våken og tenker på om natta i dag, 19 år senere, må det være forehanden som han måker rett i nettet på det femte poenget. Hadde han tatt det poenget, tror jeg settet langt på vei ville vært avgjort. Av hans egne reaksjoner å dømme, tenkte han også det samme selv rett etter missen.

Sampras slår et ess til 3-3, et nytt ess til 4-3 og skaffer seg det avgjørende rykket i neste poeng til 5-3: Han venter i backhandhjørnet hvor han ser at Agassi kommer til å slå, og sender en sjelden backhandvinner ned langs linjen mot en feilplassert Agassi. Sampras får den første av tre matchballer når Agassi slår en enkel backhandvolley ut.

Her skulle kampen sluttet i Pete Sampras´  hender, men  i stedet misser Sampras på en litt triksen volley. Sampras følger opp med en dobbeltfeil, og Agassi server på Sampras´ tredje matchball. Agassi slutter med en sjelden forehandmiss til, og Sampras vinner kampen 6-7, 7-6, 7-6, 7-6.

Sampras og Agassi i forhold til Federer og de

Hvor gode var Pete Sampras og Andre Agassi sammenlignet med dagens beste? Det er vanskelig å si, for teknologien har endret seg siden 2001. Federer, Nadal og Djokovic spiller med mer spinn i ballen, og ballvekslingene er mye lenger enn vi ser her.

Men litt vet vi. Andre Agassi var mye nærmere sin karrieretopp i 2001 enn han var i 2005, da han nådde finalen i US Open mot Federer, en kamp hvor han hadde et godt tak på Federer i store deler av kampen – i et år hvor Federer var tett på sine beste år på banen.

Så når en yngre Andre Agassi hadde minst like store problemer mot Pete Sampras som en eldre Agassi hadde mot Federer, er det rimelig å si at Sampras var helt på høyden med Federers hardcourt-nivå. Det er et åpent spørsmål hvordan Sampras ville tilpasset seg strømingene utover 2000-tallet, hvor teknologien først og fremst har kommet returspillerne til nytte mer enn serverne.

Fra arkivet: Gustavo Kuerten mot Patrick Rafter, Cincinnati 2001

Egentlig skulle denne kampen vært fordel Rafter, men i stedet ble han tilskuer til Kuertens briljans.

Gustavo Kuerten varmer opp, French Open 2001.
Gustavo Kuerten varmer opp, French Open 2001. (eget bilde)

Vi som er født midt på 1970-tallet har ikke så mange tennisforbilder i egen generasjon. Sampras og Agassi er født i 1970/71. Federer kom ti år etter dem. «Midt på 70-talls»-kameratene får ikke blodet til å bruse på samme måte. Ingen av dem kan måle seg med dem som kom fem år før eller fem år etter.

Men det er også fine ting der. Gustavo Kuerten (f. 1976) vant tre titler i French Open. Patrick Rafter (f. 1972) vant US Open to ganger. Kuerten var best på trege dekker, Rafter på raske (han tapte to finaler i Wimbledon). Begge sleit med skader gjennom store deler av karrieren, Rafter i skulderen og Kuerten i hofta (så vidt jeg husker). (Hm, jeg har alltid tenkt på Rafter som i en annen generasjon enn Sampras/Agasssi, men det er han jo egentlig ikke. Men Rafter hadde en så annerledes karrierekurve (ble god mye senere) at han føles mye yngre enn de to amerikanerne.)

I 2001 var både Rafter og Kuerten nær toppen da de møttes til finalen i Masters-turneringen i Cincinnati. (Eller for å være mer presis; begge hadde vunnet karrierens siste Grand Slam-tittel, men Rafter hadde spilt finale i Wimbledon og Kuerten vunnet French Open den sommeren.)

Egentlig skulle dette vært fordel Rafter, men i stedet ble han tilskuer til Kuertens briljans. Kuerten var en av de første som brukte polyester-strenger, som gjorde at spillerne kunne slå hardere og fortsatt holde ballen innenfor linjene. I denne finalen er Rafter sjanseløs mot Kuertens stupbombende grunnslag, og Kuertens serve var også perfekt denne varme sommerdagen for 19 år siden.

Tidligere samme dag hadde Kuerten slått Tim Henman (også han serve- og volleyspiller).

Serve og volley har ikke forsvunnet helt fra tennisen, men ingen gjør det like helhjertet som Patrick Rafter i denne kampen.

Fra arkivet: Mary Pierce – Steffi Graf, French Open 1994

Mary Pierce Roland Garros 2000
Mary Pierce, 2000 (eget foto).

1994: Dametennisen er i sin gråeste av perioder. Etter at Monica Seles ble knivstukket under en kamp i 1993, hadde Steffi Graf dominert touren, og var selvsagt storfavoritt til å vinne French Open. Hun hadde vunnet de fire foregående Grand Slam-turneringene.

I semifinalen møtte hun Mary Pierce, en 19-åring med fransk-kanadiske røtter. Jeg så ikke den kampen da den gikk, og hadde bare hørt ryktet om den før jeg fant høydepunktene på YouTube. Det som skjer i denne kampen, er at Steffi Graf blir utspilt og blåst av banen, og taper 2-6, 2-6. Har hun tatt færre game i noen Grand Slam-kamp?

Mary Pierce fikk etter hvert en lang karriere. Da jeg begynte å følge med for alvor i 1999, var hun en annen person enn i dette klippet fra tenårene. Den Mary Pierce jeg så spille rundt årtusenskiftet, utstrålte mer nervøs energi enn noen andre idrettsfolk. Det var fikling med halskjeder, pusting i fingrene og hyppig blikkontakt med folkene hennes på tribunen.

I denne semifinalen er Pierce så laus og ledig som bare tenåringer kan være. Rutine kan være en fordel, men det motsatte er heller ikke så dumt. Pierce virker ikke å ta innover seg situasjonen, hun bare konsentrerer seg om neste ball.

I 1994 hadde verden sett Seles og Jennifer Capriatis slagkraft, og Williams-søstrene var fortsatt tidlig i tenårene. Mary Pierce står ikke tilbake for disse når det gjelder skuddstyrke. Se for eksempel på forehanden hun slår inn etter 2.35 (video nederst i artikkelen).

Graf var aldri noen humørbombe på banen, og i dette klippet virker bekymringsrynkene å vokse for hvert problem. Grafs vanlige backhand-slice hjelper ingenting, slaget er invitasjoner til å la Pierce ta styringen over poengene.

Mary Pierce vant ikke denne turneringen, og det gikk litt tid mellom hver gang hun nådde høyder som i denne kampen mot Graf. Hun tapte finalen mot Arantxa Sanchez-Vicario, og skulle som alle med fransk pass få høye skuldre i French Open.

Men i 2000 vant hun faktisk turneringen. Jeg tar med et klipp derfra også.

1994:

2000, finale mot Conchita Martinez:

Tennistanker i smittens tid

Kristiansund tennisklubbNår verden en gang blir normal igjen, regner jeg med at tennisbanene blir noe av det første som åpner. For finnes det noen mindre smittefarlig (ball)idrett enn tennis utendørs?

Smitte får vi når vi kommer tett på andre mennesker og deres dråper. Jo flere mennesker tett på, desto større smittefare, er det ikke omtrent sånn?

Tennis er en idrett hvor spillerne stort sett står 20-30 meter fra hverandre. De tar aldri på hverandre, bortsett fra når de takker for kampen, og det ritualet kan lett endres. Og tennis foregår utendørs, som vi har lært er gunstig med tanke på smittefare.

Etter mitt hode er de mest smittebærende ballidrettene de hvor sporten består av mange utøvere på liten plass, hvor det meste handler om kroppskontakt. Håndball er et slikt eksempel, for selv om banen er relativt stor, foregår det meste på et fortettet område rundt hvert mål. Basketballspillere har mye kroppskontakt, det samme har fotballspillere. Dråpene som smitter, hagler i disse sportene. Enda mer ekstremt er det selvsagt i bryting, boksing, karate, judo osv.

Tennis spilles vanligvis av bare to personer, og disse møtes aldri like tett som i idrettene i forrige avsnitt. Fra grunnlinje til grunnlinje på en tennisbane er det 23,77 meter. Noen få ganger i løpet av en kamp kommer begge spillerne til nettet samtidig, men det er sjelden mindre enn ti meter mellom dem. (Når den ene er ved nettet, er den andre vanligvis et helt annet sted, som regel ved egen grunnlinje eller langt utenfor den. Put-away-volley, som det heter.)

Dagens tennis spilles uansett stort sett fra grunnlinja, altså med 23,77 meter mellom spillerne – ofte mer (spillerne står som regel 1-2 meter bak grunnlinja). Hvis spillerne holder på med den vanligste duellformen, diagonale grunnslag, blir avstanden enda større. (Hvis de har litt mer futt i forehandene og backhandene enn jeg og klarer å holde god lengde, vel å merke.)

Tennis, badminton og bordtennis har disse tingene felles, men fordi avstandene er størst i tennis, har smitten dårligst vilkår der, vil jeg tro.

Volleyball er beslektet ved at den deler banen i to, men der risikerer du å få en lagkamerat tett på. Ikke minst mellom poengene, hvor jeg har skjønt at man i volleyball skal komme sammen i en sirkel og klaske i hverandre hender. Overlever det ritualet koronoaen? (For ikke å snakke om fotballspillere i haug etter scoring?)

Det nærmeste du kommer fysisk kontakt med motstanderen i tennis, er ballene dere spiller med. Begge spillerne tar på dem med svette hender, putter dem i skitne lommer og ballene trekker til seg rusk fra underlaget.

En måte å unngå at ballen blir smittebærer, kunne vært at spillerne hadde hver sine baller. Når Roger server, gjør han det med sine fire baller. Han er den eneste som tar på dem. Hvis en av ballene blir liggende på Novaks side, kan Novak vippe den opp med racket og fot, og slå tilbake til Roger.

Når det er Novaks tur, tar de fram Novak-ballene og spiller med dem, og Novak er den eneste som tar på disse. Og uansett; etter at Novak har tatt ballen ut av lommen og kastet den opp, får eventuelle baselusker på ballens overflate først smake en racket, før den fyker over nettet i høy fart mens den spinner rundt sin egen akse, treffer bakken, og deretter en ny racket en meter unna Rogers ansikt.

Følg korona-rådene og hold ut. Kate Bush har en julesang som heter December will be magic again, og jeg stjeler glatt fra henne: Tennisåret vil bli magisk igjen.

Maria, you gotta see her

Andre spillere kan inspirere deg til å finpusse teknikken, Maria Sharapova er den du vender deg til når du lurer på hvor mye viljestyrke og målbevissthet teller for å bli god i noe. Takk for tennisen, Maria!

Maria Sharapova har spilt sin siste tenniskamp, og lover at det ikke blir noe comeback.

Fem Grand Slam-titler, masse penger i banken, stønninga og dopingdommen. Hvis du har lest litt tennis den siste uka (Sharapova valgte selvsagt å legge opp mens jeg var på vinterferie med tynn nettdekning), har du lest oppsummeringene.

Maria Sharapova skjønte at tennis handler om å vinne. Hun gikk på banen med én plan: Å drive motstanderen bakover med kraftfulle grunnslag. Ferdig med det, iverksett plan. Veldig ofte fungerte det. Variasjon er overvurdert.

Jeg har sett en hel del kamper med Maria Sharapova, 185 artikler her på bloggen handler (delvis) om henne. Hver gang jeg så Sharapova spille, slo det meg at imaget som omgivelsene prøvde å klistre på henne, ikke hadde noe med tennisspilleren å gjøre. Sharapova, tennisspilleren, var ukomplisert. Ingen mimikk, ingen smil, lite variasjon, all business. Utenfor banen ble Sharapova nedlesset av sponsorpenger, fordi..? Jeg har aldri helt skjønt Sharapovas appell, men så er ikke jeg PR-guru, heller.

Serena Williams har vunnet alle de fire Grand Slam-turneringene. Før henne var Steffi Graf den siste som klarte det. Og – Maria Sharapova har klart det samme. Andre spillere kan inspirere deg til å finpusse teknikken, Maria Sharapova er den du vender deg til når du lurer på hvor mye viljestyrke og målbevissthet teller for å bli god i noe. Takk for tennisen, Maria!

Her er noen Sharapova-kamper jeg har sett, men langt på vei glemt:

  • Stygt og pent på en gang (Australian Open 2006, kamp mot Ashley Harkleroad). «Sharapova har masse mannlige fans, men spillet varmer få tennis-sjeler. Hun har en enkel og – for meg – ganske dårlig teknikk. For eksempel forehanden, hvor kroppen ikke følger slaget gjennom, men ofte trekker motsatt vei når racketen treffer ballen. Nadal gjør noe lignende på sin forehand, og jeg kan ikke skjønne at kroppen har godt av det. Nettspillet hennes er nærmest fraværende, og taktikken begrenser seg til å slå ballen så hardt som mulig i en omtrentlig retning.»
  • Tre avgjørende poeng (French Open 2006, kamp mot Mashona Washington). «Tre ganger hadde Washington matchballer. Alle ble tapt på puslete vis. Etter å ha drevet Sharapova fra side til side hele kampen, overlot Washington initiativet til Sharapova på matchballene. Korte, underskrudde slag mot Sharapovas forehand hjalp ikke: Verdensfireren er sterk i hodet og slo dem inn i stedet for ut eller i nettet.»
  • Underholdende russere (russerinner?) (finale Toronto 2009, Sharapova mot Dementieva). «Så jeg zappet over til Eurosport, hvor Sharapova og Dementieva spilte finale i Toronto. Sharapova var tydelig rusten etter det lange skadeavbrekket. Jeg tror hun hadde borti 50 upressede feil. Likevel var det gøy å se henne igjen, den hemningsløse satsingen og den styggvakre forehanden, drive-volleyene og hennes lange rekkevidde.»
  • Perfekt Sharapova i finalen mot Errani (French Open 2012). «Sharpova tok kommandoen i de aller fleste ballvekslingene. Errani måtte slå veldig langt for å presse Sharapova ut av posisjon. Toppspinn er nødt å være plagsom for å ha noen effekt. Hvis ikke, gir det bare motstanderen litt ekstra tid til å finne posisjon. Korte baller ble spist opp av Sharapova, som var helt fantastisk i dag. På alle vis. Nå har hun vunnet alle de fire store, og det er mer enn langt mer talentfulle spillere har klart.»