Tips for å fotografere tennis

Hvordan kan du ta gode bilder av tennis?

Her er mine fototips for tennis, basert på bilder tatt på store og små arenaer opp gjennom årene:

  1. Kom tett på.
  2. Bestem deg på forhånd for hvilket motiv du er på jakt etter.
  3. Frys bevegelsen.
  4. Bruk omgivelsene til å ramme inn spillerne.
  5. Følg med i pausene, der er der du får følelsene.

1. Kom tett på.

Samme hvilken idrett du vil ta bilder av, så gjelder dette. Tennis er sånn sett en takknemlig sport. Det foregår på et lite område, og du kan ofte teste ut hvilken plassering som er best, og endre posisjon underveis.

Dette gjør også at tennis ikke krever så ekstreme teleobjektiver som andre idretter, for eksempel fotball. Men uansett er det smart å komme seg så tett på spillerne som du får lov uten å forstyrre dem.

Færre folk foran deg betyr færre distraksjoner mellom deg og motivet.

Forehand tennis
Forehand i Egersund tennisklubb.

2. Bestem deg på forhånd for hvilket motiv du er på jakt etter.

Alle idretter består av et sett faste elementer og situasjoner, selv de sportene som framstår som mer kaotiske. En tenniskamp har serve, serveretur, grunnlinjeslag, volleyer og lobber. Du vet hvor spillerne kommer til å begynne hvert poeng, og langt på vei hvor de kommer til å bevege seg.

Siden tennis foregår på et ganske lite område, er det fristende som fotograf å gape over for mye: Prøve å følge ballens bane og begge spillerne gjennom en ballveksling, på jakt etter gode motiver.

Min erfaring er at det ofte blir mislykket, og ganske stressende. Bestem deg heller for å følge en av spillerne før poenget begynner, gjerne den som er best plassert i forhold til deg. Sitter du ved grunnlinjen, er det gjerne spilleren på motsatt side av banen, for hun slår mot kameraet og har kroppen vendt mot deg.

Dominik Hrbaty stuper etter en volley mot Lleyton Hewitt i French Open 2006.
Dominik Hrbaty stuper etter en volley mot Lleyton Hewitt i French Open 2006.
Tommy Haas i French Open 2006
Tommy Haas setter en forehandvolley, French Open 2006.
Lars Johan Dahle 2009 Stavanger tennishall
Lars Johan Dahle i Stavanger tennishall i 2009.
Maria Sharapova Roland Garros 2006
Maria Sharapova på vei mot nettet, French Open 2006.

3. Frys bevegelsen.

Det er tatt mange gode uskarpe bilder gjennom historien, men et godt sportsfoto bør være skarpt. Et typisk sportsbilde er tatt med rask lukkerhastighet, lite dybdeskarphet og høy ISO-verdi, alt for å fryse de raske bevegelsene og få dem til å dominere bildet. (Les mer dette på SLRlounge.)

Moderne kameraer gjør det enklere enn noen gang. Mange av dem lar deg fryse bevegelser selv i svært lite lys. Raske lukkertider, høye ISO-verdier og gode linser gjør det mulig. Dessuten kan du fyre av mange bilder på kort tid, og det er nyttig hvis du prøver å ta bilde av ballen som treffer strengene. Det øyeblikket er så kort at du ikke klarer å beregne det.

Jeg har aldri hatt tilgang til verdens beste utstyr på mine turer. Særlig innendørs i Stockholm Open var det vanskelig å fryse bevegelsene med mitt Nikon D300 og litt for lyssvake objektiv i et vanskelig innendørslys. Men som Petter Stordalen sier; du må selge de jordbæra du har. Altså jobbe med det kamerautstyret du har, og ikke tro resultatet nødvendigvis ville vært bedre med litt dyrere utstyr.

Når det er sagt, må kameraet kunne skyte med blender- eller lukkerprioritet for at du skal kunne fryse bevegelser.

Dette bildet av Marat Safin har 1/92 sekund lukkertid. Racketen er uskarp i trefføyeblikket. Bildet er tatt under oppvarmingen, så han slår ikke spesielt hardt (til ham å være).

Marat Safin Roland Garros 2001
Marat Safin slår en forehand under Roland Garros 2001.

Dette bildet er tatt 18 år senere, av Sam Querrey som server. Lukkertiden her er 1/640 sekund, og racketen er skarp selv når den beveger seg på det raskeste. Querrey har en av verdens hardeste server.

Sam Querrey
Sam Querrey server i Stockholm Open 2019.

Uansett hvilket kamera du har, må du vite hvordan det fungerer. Hvilke innstillinger på kameraet du har, er best egnet til sportsfoto? Sannsynligvis vil Google gi deg noen tips, men ingenting slår egen testing.

Dette tar oss litt tilbake til punkt 2: Velg hvilket motiv du er på jakt etter før du tar bildet. Vil du ta bilde av en volley ved nettet, vil du ikke ha tid til å zoome inn og autofokusere raskt nok dersom du følger spilleren med rundt på banen gjennom linsa. En mulighet er å finne utsnittet du vil ha, stille skarpt på et punkt der på forhånd, og så vente til spilleren kommer dit for å slå volleyen. Det kan ta litt tid, men det kommer til å skje.

4. Bruk omgivelsene til å ramme inn spillerne.

Tennis er et ensomt spill. Spillerne må løse problemer på egen hånd i en uvisst varende periode, mot en motstander de aldri berører. I tennis forholder du deg egentlig bare til ballen som kommer over nettet, at du skal få den tilbake.

Tennisens ensomhet er et takknemlig fotomotiv, særlig servingen. Banen og linjene rammer spillerne inn.

Elena Dementieva French Open 2006
Elena Dementieva har akkurat tapt et poeng, French Open 2006.
Venus Williams Roland Garros French Open 2000
Venus Williams server, French Open 2000.
Cedric Pioline, French Open 2000
Cedric Pioline gjør seg klar til å serve, French Open 2000.
Julien Benneteau Roland Garros 2001
Julien Benneteau på Court 1 i Roland Garros 2006.

5. Følg med i pausene, det er der du får følelsene.

Ikke senk kameraet i det poenget er slutt, for det er da du får se spillernes reaksjoner. Dette gjelder særlig spillere som du vet er uttrykksfulle. Fokuser på spilleren som akkurat tapte poenget, og du kommer til å få noen gode bilder.

Det mest kjente bildet fra verdens mest berømte tenniskamp, Wimbledon-finalen i 1980 mellom Björn Borg og John McEnroe, er tatt akkurat i det kampen slutter.

Martin Verkerk
Martin Verkerk i Roma Masters 2003. Skulle gjerne vært tettere på, men hadde ikke objektiv til det.

 

Frederik Nielsen og Thomas Kromann
Frederik Nielsen og Thomas Kromann i Davis Cup-kampen mot Norge i Stavanger 2017.
Casper Ruud Davis Cup 2017 Norge mot Danmark
Casper Ruud tar en prat med dommeren, Davis Cup 2017, Norge mot Danmark i Stavanger.

 

Relaterte lenker:
New York Times: 5 tips for photographing tennis matches

Tennisbaner i Rogaland og omegn

Oversikt over tennisbaner i Rogaland og kommuner i nærheten.

tennis backhand«Hvor kan jeg spille tennis i Stavanger/Sandnes/osv.?» Denne artikkelen prøver å svare på det. Jeg har samlet tennisbanene jeg kjenner til i Rogaland og omliggende fylker.

Jeg vil gjerne ha bidrag fra dere, hvis folk vet om flere tennisbaner og/eller -klubber hvor det er mulig å spille. Sharing is caring. Jo flere som spiller tennis på banene i nærmiljøet, desto mer press legger det på lokalpolitikerne om å bygge flere.

Hvis noen har mer info om stedene jeg har lagt inn, eller kjenner du til tennisbaner som ikke er med i oversikten? Bruk kommentarfeltet nederst.

Kart:


Tennisbaner i Bjerkreim

Ingen.

Tennisbaner i Bokn

Ingen.

Tennisbaner i Eigersund

Egersund racketklubb: To grusbaner ute, og tre baner inne. Booking via klubbens hjemmeside.

Tennisbaner i Etne

Tongane: To baner. Kan brukes av både klubbmedlemmer og turister. Døren til banen åpnes med dørhåndtaket fra innsiden (altså et lite triks, men helt lovlig).

Tennisbaner i Flekkefjord

Uenes stadion: To grusbaner, sjekk med klubben for spilling.

Tennisbaner i Gjesdal

Ingen for øyeblikket.

Tennisbaner i Haugesund

Haugesund tennisklubb: To innendørsbaner og en utebane. Booking via klubbens hjemmeside.

Haugesund tennishall
Juniorturnering i Haugesund.

Lysskar: Offentlig (gratis) asfaltbane. Visst nok i elendig stand – vær forsiktig!

Tennisbaner i Hjelmeland

Ingen.

Tennisbaner i Hå

Åna: Asfaltbane ved Åna fengsel.

Varhaug: To offentlige (gratis) asfaltbaner ved idrettsanlegget.

Tennisbane på Varhaug
Tennisbanene på Varhaug.

Ognatun: Tennisbane tilknyttet leirstedet. Usikker på tilgangen for folk som ikke er der på leir/konferanse osv.

Tennisbaner i Karmøy

Kopervik: Tre offentlige (gratis) asfaltbaner utendørs ved Karmøyhallen.

Sevlandsvik: En utendørsbane på Sevtun. Usikker på om det er greit å bare komme der og spille, eller om det koster noe.

Torvastad: Offentlig (gratis) bane på idrettsanlegget.

Tennisbaner i Klepp

Ingen.

Tennisbaner i Kvitsøy

Idretts­anlegget: Offentlig utendørsbane. Les rapport fra tennisbanen på Kvitsøy.

Tennisbaner i Lindesnes

Mandal: «Lordens tennisbane». Offentlig asfaltbane i Furulunden. Oppkalt etter Lord Edward Salvesen (1857-1942), som holdt til her.

Mandal: To nye offentlige grusbaner (!) i Mandal idrettspark. Behandle dem pent!

Tennisbaner i Lund

Moi: Offentlig asfaltbane.

Tennisbaner i Randaberg

Randaberg tennisklubb: To innendørsbaner som må bookes gjennom klubbens hjemmeside. To gratis utendørsbaner, og der trenger du ikke booke.

Tennisbaner i Sandnes

Sandnes stadion: Tre offentlige hardcourtbaner, gratis å booke på Sandnes kommunes hjemmesider.

Tennisanlegg i Sandnes
Tennisbanene ved Sandnes stadion er fine!

Håbafjell: En offentlig asfaltbane.

Tennisbaner i Sauda

Åbøbyen: To offentlige tennisbaner.

Tennisbaner i Sokndal

Sokndal: Offentlig bane ved idrettsanlegget.

Tennisbaner i Sola

Toppform treningssenter: Tre asfaltbaner ute, tre hardcourtbaner inne. Booking via treningssenterets nettside.

Sola Strand Hotel tennisbane
Tennisbanen på Sola Strand Hotel.

Sola Strand Hotel: En asfaltbane. Hotellet sier at den er bare for gjester. Jeg har aldri sett noen spille der.

Tennisbaner i Stavanger

Sjernarøy oppvekst-senter, Aubø: Utebane i friidretts-dekke. Gratis å spille. Mangler foreløpig nett, sies det.

Tennisbane på Sjernarøy
Tennisbane på Sjernarøy, Aubø oppvekstsenter.

Stavanger tennisklubb: Åtte innendørsbaner på Tjensvoll. Fire utendørsbaner (grus) på Madla, disse fire kan bare bookes og benyttes av medlemmer. All booking til alle baner via klubbens hjemmeside.

Tennisbloggeren slår en backhand i Stavanger tennishall.

Lassa: To offentlige (gratis) hardcourtbaner ved Ynglinghallen. Foreløpig ikke mulig å booke online.

Mosvannet: En offentlig (gratis) hardcourtbane ved Mosvannet like ved Stavanger sentrum. Ingen booking, bare møt opp og eventuelt vent på tur. Pass opp for glatt underlag!

Mosvannet Stavanger
Tennisbane ved Mosvannet.

Hillevåg: Tennisaktig underlag i Hillevåg, langs jernbanen, like nord for Felleskjøpet. Offentlig anlegg (gratis), ingen booking. Nett ligger klar, du må montere det selv. Banen har ikke tennis-oppmåling, men du kan alltids dra hit for å slå ball.

Storhaug: Offentlig (gratis) «oransje» asfaltbane på Storhaugmarka (mindre enn en vanlig tennisbane). Ingen booking.

Stavanger fengsel: Asfaltbane. Naturlig nok begrenset tilgjengelighet.

Tennisbaner i Strand

Ingen.

Tennisbaner i Suldal

Nesflaten: Offentlig asfaltbane.

Suldalsosen: Offentlig kunstgressbane (?) i ballbinge. Fra idrettslaget: «Etter det jeg har forstått ble denne i sin tid bygd med mulighet for å sette opp tennisnett. Men den har aldri vært satt opp noe nett eller blitt brukt som tennisbane etter det jeg vet. Tipper status er den samme for ballbingen på Sand».

Tennisbaner i Time

Bryne tennisklubb: To innendørsbaner, en utebane og to minitennisbaner.

Tennisbaner i Tysvær

Nappatjørn: Kunstgress som tilhører velforeningen.

Tennisbaner i Utsira

Ingen.

Tennisbaner i Valle (Agder)

Valle stadion: Offentlig (gratis) bane på Valle stadion, friidrettsdekke.

Tennisbaner i Vindafjord

Vågen skule: To offentlige baner med kunstgress med sand, åpent for alle.

Kilder:

  • http://tennisirogaland.no/
  • Kommunenes hjemmesider
  • Lesere av tennisbloggen
  • Egne observasjoner

Martin Verkerks bemerkelsesverdige 2003-sesong

Martin Verkerk
Martin Verkerk i Roma Masters 2003.

Når et nytt lys viser seg på tennishimmelen, setter jeg meg ekstra tett inntil stjernekikkerten. Er det en ny gigantisk planet i solsystemet, en stabil satellitt på vei inn i langvarig kretsing eller bare en meteor som brenner kort og intenst?

Martin Verkerk dukket opp på himmelen våren 2003. I løpet av noen bemerkelsesverdige uker bar han bud om store ting. Verkerk var høy og servet godt, og slagstyrken tok ham nesten til topps i verdens største grusturneringer.

Jeg holder på å gå gjennom hauger med gamle bilder som aldri havnet i noe album. Dette er det eneste jeg har av Martin Verkerk. Han spilte på en av de ytre banene i Roma Masters i 2003, hvor jeg og Trond var på tur. Av bildet å dømme tror jeg det er Vince Spadea som står på andre siden av nettet.

I Roma slo han Spadea i første runde, deretter Roddick og Jarkko Nieminen før han tapte mot Kafelnikov i kvartfinalen. Verkerk var ranket 68.

Verkerk tok med seg den gode formen til St. Pölten i Østerrike, hvor han nådde semifinalen. Solid, men Verkers seiersrekke i French Open senere samme måned kom likevel som et sjokk på tennisverden. I Paris slo han Vince Spadea igjen, før han sendte Carlos Moya (French Open-vinner 1998, ranket 7) og Guillermo Coria (ranket 4, i strake sett, intet mindre) ut av turneringen.

Det tok slutt mot Juan Carlos Ferrero i finalen, og ingen ble egentlig overrasket over at Verkerk viste seg å være en kortlevd meteor. Jeg fant et intervju med Verkerk fra 2013, ti år etter den overraskende finaleplassen. Karrierens desiderte høydepunkt klarte han aldri å overgå, og det ble etterhvert en forbannelse:

«I ukene etter den tapte finalen ble den 24 år gamle tennisspilleren spurt overalt for intervjuer. Verkerk kunne ikke gå rolig på gaten. Da han spiste på en restaurant med foreldrene, kom folk til bordet for å få et bilde og en signatur. «I begynnelsen syntes jeg det hele var veldig vakkert. Jeg er også gutten som gledet meg over det. Jeg ble til og med kalt den nye Krajicek. (Wimbledon-vinner fra Nederland. min kommentar) Men jeg var ikke Krajicek. I finalen i Grand Slams er nesten alltid de samme gutta, med noen ganger en merkelig fugl. Jeg var den rare fuglen. «

Og videre:

«Verkerk nådde semifinalen i Sydney tidlig i 2004 og vant den andre tittelen på karrieren noen måneder senere i Amersfoort. Da ble han skadet i lang tid i skulderen. «Det var forferdelig. Folk sa noen ganger at jeg ikke gjorde noe for sporten min, mens jeg var veldig opptatt mandag til fredag. Da jeg dro ut på en lørdag, så de bare på det.»

Verkerk har også noen ganger gjort ting som ikke har vært bra for sporten hans, innrømmer han. Drukket for mye, ble forlatt fra puben for sent.

«Men det skjer når du er ung. Jeg tror ikke på et liv uten fine ting. Det gjør deg ulykkelig.» «

Verkerk fikk en del skader senere i karrieren, og spilte French Open bare to ganger til. Hans siste minneverdige kamp der ble et tap i fem sett mot Lleyton Hewitt i 2004.

Følg denne podcasten!

Adam Blicher hadde jeg aldri hørt om før han dukket opp som foreslått podcast for meg i Google Podcasts. Han er en dansk tennistrener som snakker med andre i samme bransje i The Adam Blicher Show.

Trenerne bak toppspillerne

Blicher konsentrerer seg om en smal del av tennisen, nemlig trenere. (Han kunne sikkert fått store spillere som gjester også, men det er ikke hans fokus.)

Navnet Craig O’Shannessy har du kanskje hørt noen ganger de siste årene. Han er gjest i hittil siste episode, og der handler det om tallene bak tennisen. Det er fascinerende lytting.

Vi trener feil!

Du bør høre episoden selv. Jeg skal bare gjengi noen av O’Shannessys hovedpunkter.

Roger Federer Roma 2003
Roger Federer server, Roma Masters 2003.

Jeg liker hvordan han går til kjernen av en tennisøkt slik den gjennomføres for alle oss amatører: Den 60 minutter lange treningen. Der står vi og slår grunnslag fram og tilbake med ganske laber intensitet. O’Shannessy sammenligner dette med radiobølger, en jevn strøm.

En tenniskamp er derimot jordskjelvlignende i sin form. Poengene begynner ikke med en doven forehand til forehand, men med en serve. En serve er en helt annen ball enn et grunnslag. Den kommer i større fart, i en annen vinkel.

Tennis er en sport med korte poeng, hvis du skulle tro noe annet. De fleste ballvekslinger varer 0 til 4 slag. Jo lenger et poeng varer, desto mer utjevner sjansene seg mellom spillerne. Den som vinner flest korte ballvekslinger, vinner kampen. Derfor bør vi trene mer på serve og retur. Alt dette snakker O’Shannessy om.

Vi trener for lite på serve og retur, og for lite på volleyer, mener han. I stedet brukes altfor mye tid på å kjæle fram en lun godfølelse i form av grunnslag fram og tilbake.

Bekreftelse, bekreftelse og mer bekreftelse

Jeg regner med at mange tennisspillere kjenner seg igjen i dette. Og det har sin verdi, mener O’Shannessy, i alle fall på et lavt nivå: Tennis er vanskelig, og vi trenger å få bekreftet at vi behersker de grunnleggende bestanddelene.

Men når jeg tenker tilbake på alle søndagene jeg spilte fotball i ungdommen, så drev vi ikke og slo innsidepasninger i en halvtime før vi spilte kamp: Vi delte oss i to og spilte kamp.

Et par avgjørende forskjeller mellom fotball på lavt nivå og tennis på (enda lavere nivå):

For det første: Å bruke brorparten av en tennistime på å spille serve og retur, kan gi deg en litt tom følelse. Det blir mer svette, flere slag og mer løping hvis man klasker i gang ballvekslingene fra grunnlinjen i stedet.

For det andre: Tennis er dyrt, og alle ballvekslinger som begynner med en serve har potensial til å bli korte. Betale for en time uten å bli skikkelig kjørt? Bah!

For det tredje: Å komme sammen på en fotballbane for å slå innsidepasninger i evigheter, føles meningsløst. Å slå 10 gode backhander på rad (å, utopi!), har derimot noe zen-deilig over seg. Tennis er i stor grad en indre sport hvor du kan føle deg oppløftet selv etter tap (hvis backhanden satt den dagen), fotball en ytre som foregår i samarbeid med andre hvor lykkefølelsen er radikalt annerledes ved 0-1 i forhold til 1-0, uavhengig av hvordan pasningene dine traff denne dagen.

Tennis i Stavanger: Hillevåg

Det har kommet et nytt all-idrettsanlegg i Hillevåg. Det ligger langs jernbanelinja, rett nord for Felleskjøpet, for dere som er kjent. Sykkelavstand fra Våland, Kvernevik, Hillevåg og Storhaug.

Det har kommet et nytt all-idrettsanlegg i Hillevåg. Det ligger langs jernbanelinja, rett nord for Felleskjøpet, for dere som er kjent. Sykkelavstand fra Våland, Kvernevik, Hillevåg og Storhaug.

Dekket er sammenpressa gummi (det heter sikkert noe mer presist) av typen som brukes som underlag på lekeplasser. Det er ikke en fullgod tennisbane der, men oppmerkingen er ikke så langt unna. Du monterer nettet selv, det ligger i en kasse ved siden av.

Døgnåpent og gratis!

Flere bilder her: Tennis i Hillevåg

Fra arkivet: US Open-finalen 2004: Peak Federer

Det diskuteres gjerne om Federer anno 2006 eller 2017 er den beste versjonen. Jeg er svak for 2004-Federer. Han har alltid hatt noe løst og eksplosivt over seg, og i denne kampen er det helt ellevilt hvordan han skyter ballen over nettet.

Tennis på YouTube:
Roger Federer – Rafael Nadal 6-0, 7-6, 6-0
Finale, US Open 2004

Noen kamper blir imøtesett med spenning i all sin uvisshet. Når de er spilt, med et overraskende resultat, bruker vi årene etterpå til å post-rasjonalisere: Dette burde vi ha sett komme.

Jeg tror ikke mange eksperter så for seg en seier i tre strake sett for Roger Federer da han skulle møte Lleyton Hewitt i finalen av US Open i 2004. Hewitt hadde vunnet turneringen før, og ikke tapt et eneste sett i de seks kampene før finalen av US Open 2004.

Det som fulgte, var 6-0, 7-6, 6-0 for Federer. Jeg så ikke kampen da den ble spilt, men har sett høydepunktene ganske mange ganger. Dette ble den første av fem US Open-titler for Federer. Lleyton Hewitt hadde vunnet sin andre og siste Grand Slam-tittel to år før denne kampen, og var på vei ned. Men det er etterpåklokskap. I 2004 var han en absolutt en trussel på hardcourt.

Det diskuteres gjerne om Federer anno 2006 eller 2017 er den beste versjonen. Jeg er svak for 2004-Federer. Han har alltid hatt noe løst og eksplosivt over seg, og i denne kampen er det helt ellevilt hvordan han skyter ballen over nettet. Se for eksempel forehanden ved 2.min 30. sek.

OK, Lleyton Hewitt har en dårlig dag i denne finalen, han plonker ballen stadig i nettet når han ikke har råd til det. Han slår dobbeltfeil på Federers breakballer.

Federer blir gjerne forbundet med triks og utrolige opphentinger. Denne finalen viste hvilken effektiv angriper han kan være. Federer ser hele tiden etter åpninger for å bruke forehanden, backhanden er der mest for å holde det i gang. På meg virker det som dekket var raskere for 16 år siden enn det er nå i US Open, men det kan også ha med spillerne å gjøre – de beste i dag legger inn mer toppspinn enn Federer og Hewitt.

Hvor lenge varer en tenniskamp?

De fleste tenniskamper på profesjonelt nivå spilles best av tre sett eller best av fem sett. Det er ingen tidsbegrensning på hvor lenge hvert sett kan vare. Settene vinnes av spilleren som først får seks games. Spilleren må få to games mer enn motstanderen for å vinne settet. Står det 6-6 i games, går settet til et tie-break. I et tie-break server spiller A det første poenget, deretter spiller B to ganger, og så annenhver serve. Førstemann til sju poeng vinner settet (må vinne med to poeng, et et tie-break kan i prinsippet ende f.eks 18-16, men det er uvanlig). Andre tie-break-varianter finnes også.

Mange turneringer har egne varianter, for eksempel sett som går til 4 games i stedet for 6.

De fire Grand Slam-turneringene har tie-break i alle sett unntatt femte sett for menn og tredje sett for kvinner. Da brukes disse variantene:
Australian Open: Tie-break til 10 (førstemann til 10 poeng vinner)
French Open: En spiller må vinne med to games overvekt (altså ikke tie-break)
Wimbledon: Tie-break til 12 (førstemann til 12 poeng vinner)
US Open: Standard tie-break (førstemenn til 7 poeng vinner)

Film: Love means zero

Tennistrener Nick Bollettieri har ikke dybde nok til å fylle halvannen times dokumentarfilm.

Nick Bollettieri (Wikimedia Commons)Film
Love means zero
Dokumentar om tennistrener Nick Bollettieri
Tilgjengelig på filmoteket.no for lånere ved enkelte biblioteker (blant annet Sølvberget i Stavanger)

Dokumentarfilmer trenger minst en av disse ingrediensene for å svinge seg til store høyder:

  • En eller flere interessante hovedpersoner som driver filmen framover, som helst blir intervjuet. (Unntak for avdøde folk.)
  • Avslørende eller nytt materiale som kaster lys over velkjent tema, eller retter oppmerksomheten mot et ukjent fenomen.
  • Konflikt.
  • Engasjerende tema.

Love means zero posterOppfyller tennisdokumentaren Love means zero noen av disse kravene?

I alle fall punkt nummer fire, for oss som følger med på tennis. Filmen handler om Nick Bollettieri, den evigbrune tennistreneren som har fått fram et lass gode spillere gjennom sitt akademi: Andre Agassi, Jim Courier, Serena Williams, Anna Korunikova, Tommy Haas og andre.

Filmen viser stort sett hovedpersonen i intervju. Det er en merkelig seanse. Bollettieri har takket ja til å delta i filmen. Filmskaperne har nok håpet å få mer ut av ham enn de klarer. Sett utenfra er Bollettieri perfekt å lage film om. Han har fått fram tennisstjerner i årevis og holdt en høy profil, han er evigbrun og snakker rett fra posen.

Men Bollettieri har stort sett elendig hukommelse, hvis han da ikke forklarer sine handlinger med at han er en impulsiv fyr som ikke tenker så nøye over valgene han tar. Han ville bli berømt og vinne med spillerne sine. Og det er stort sett det. Mot slutten av filmen sier han til intervjueren at de når har sittet 12-14 timer og snakket sammen, men til å ha så mye råstoff synes jeg ikke intervjuene klarer å bore særlig dypt. Eller kanskje er problemet at det ikke er de store dybdene å bore i.

Nick Bollettieri ble verdenskjent da han trente Andre Agassi til Wimbledon-seieren i 1992. Like etter brøt Bollettieri med Agassi, med å sende ham et brev. Forholdet mellom dem blir etter hvert hovedsaken i filmen, og da mer spesifikt hvorfor det tok slutt. Bollettieri klarer ikke å svare spesielt godt på det. Agassi takket nei til å være med i filmen og Bollettieri er ikke verdens mest reflekterte fyr, så det er egentlig ikke nok materiale til en film langs det sporet, synes jeg. Dessuten: 1992 er tross alt 28 år siden, og både Agassi og Bollettieri klarte seg helt fint uten hverandre.

Det finnes spor som filmen kunne forfulgt, men lar ligge. Den begynner med å filme et nedlagt treningssenter, er det Bollettieris? Jeg fikk ikke helt med meg det. Det er mye snakk om trening, men hva spesifikt er Bollettieris metode, hvilken type tennis er det han lærer bort? Hva er forholdet til IMG, som har kjøpt opp Bollettieris akademi? Og hvorfor har han vært gift åtte ganger, når alt han bryr seg om er tennis? («His serial approach to marriage», som New York Times så fint formulerte det.)

Tenniskjennere vet at Andre Agassi tapte sine første tre Grand Slam-finaler før han vant Wimbledon, og filmen viser noen glimt fra disse kampene. Den berømte semifinalen i Wimbledon 1995 mot Boris Becker er også med. Men verken Becker eller Bollettieri sier noe om hvordan Bollettieri forberedte Becker på å slå hans gamle elev, det blir mye halvpresis snakking i stedet.

Mot slutten av filmen klarer filmskaperne å presse fram en bitteliten tåre fra Bollettieri, når han leser høyt fra Andre Agassis selvbiografi (tror jeg det er). Det er en sliteseier som kommer litt for seint til at den gjør noe inntrykk.

Ett ekstra minuspoeng for tittelen. At love betyr null i tennis, er sportens eldste ordspill.

Hvem husker Nadals gameball til ledelse 4-2 i femte sett av AO-finalen i 2017?

Tennis er en rekke hendelser som avgjøres av små marginer. Derfor er det imponerende hvordan noen spillere år etter år klarer å vinne igjen og igjen.

Roger Federer (Wikimedia Commons)
Roger Federer (Wikimedia Commons)

Tennis er en sport hvor mye avhenger av et poeng her og der. Hvilke poeng som blir husket og ikke, er litt tilfeldig.

En misbrukt matchball og påfølgende tap for den som hadde matchballen, er det beste en tennisreferent kan ønske seg, det perfekt utgangspunkt for en historie om det store nesten. Misbrukte settballer og gameballer er også fint å bygge et narrativ rundt, men hvilke slike muligheter som blir en del av den kollektive hukommelsen, er vanskelig å spå.

Det er skrevet mye om Federers to misbrukte matchballer i Wimbledon-finalen mot Djokovic i fjor. Hvis Federer hadde endt opp med å vinne kampen, ville de vært glemt. At de lever i det kollektive tennisminnet, skyldes at Federer tapte.

For noen kvelder siden så jeg høydepunktene fra Federer-Djokovic i US Open 2007-finalen. Federer vant den kampen, men måtte redde totalt fem settballer i de to første settene. Merkelig nok er det ingen som snakker om det i dag, 2007-finalen er bare en del av Federers dominante periode i US Open (2004-08). Djokovic fikk sin revansje i Australian Open 2008, fem måneder senere.

Finalen mellom Federer og Nadal i Australian Open 2017 er deres mest berømte kamp etter (den noe oppskrytte) Wimbledon-finalen i 2008. Historien om 2017-finalen bør være kjent for de fleste. Federer kom tilbake om vant kampen i femte sett, etter at Nadal tok en tidlig ledelse i settet.

Det femte settet snur i game nummer seks, hvor Nadal server med ledelse 3-2. Etter innledende trøbbel i gamet, får Nadal gameball til å ta ledelsen 4-2.

Hadde han satt denne, ville han sannsynligvis ha vunnet finalen, og vært den med 20 Grand Slam-titler, og Federer bare med 19. (Hvis vi skal se helt kontrafaktisk på det.) Men dette poenget er ikke en del av narrativet når historien om Australian Open-finalen 2017 fortelles. Selv om Nadal tapte kampen, slik Federer gjorde i Wimbledon 2019. Federers comeback etter den lange skadeperioden før denne finalen «trumfer» Nadals tapte sjanser i denne fortellingen.

Dette er det som skjer når Nadal skal serve på 40-30, med gameball for å gå opp til 4-2:

Nadal slår en serve som skrur innover mot kroppen på Federer, men Federer får blokkert en backhand tilbake. Nadal slår den påfølgende forehanden mot Federers backhand som vanlig, men ballen treffer toppen av nettet. Ballen spretter via nettkanten og over, men ut over sidelinjen.

Federer tar poenget og de to neste, med en backhandvinner og en forehandfeil fra Nadal, og utligner til 3-3. Federer vinner de tre neste gamene også, men også der var det poeng og øyeblikk hvor kampen kunne vippet motsatt vei.

Tennis er en rekke hendelser som avgjøres av små marginer. Derfor er det imponerende hvordan noen spillere år etter år klarer å vinne igjen og igjen.