Hårda bud for Casper Ruud – åpner ATP-sluttspillet mot Djokovic!

Gruppene til ATP-sluttspillet er trukket. De ser slik ut:

Green Group

  • Novak Djokovic
  • Stefanos Tsitsipas
  • Andrey Rublev
  • Casper Ruud

Red Group

  • Daniil Medvedev
  • Alexander Zverev
  • Matteo Berrettini
  • Hubert Hurkacz

Casper Ruud skal møte tidenes beste tennisspiller, en tidligere sluttspillvinner (Tsitsipas) og Andrey Rublev, som har slått Ruud fire av fire ganger. Alle kamper i ATP-sluttspillet vil være vanskelige, men dette var i overkant tøft. Jeg tror han hadde hatt en bedre sjanse med Berrettini og Medvedev i gruppa i stedet for Djokovic og Rublev, men han slapp i det minste Zverev.

Ruuds håp ligger i at verken Tsitsipas eller Rublev har vært avskrekkende i det siste. Hvis de drar med seg rusten til kampene i Torino, kan Ruud ha en liten sjanse.

Sluttspillet begynner søndag. Ruuds gruppe skal spille mandag, onsdag og fredag. Alt sendes på Eurosport, og Ruud åpner mot Djokovic på mandag. Gleeeeder meg!

Resultater:

Green group

Novak Djokovic – Casper Ruud 7-6, 6-2

Red group

Daniil Medvedev -Hubert Hurkacz 6-7, 6-3, 6-4

Alexander Zverev – Matteo Berrettini 7-6, 1-0 (ret.)

Casper Ruud i ATP-sluttspillet – noen tall før vi begynner

Casper Ruud
Casper Ruud slår en forehand mot Søren Hess-Olesen.

For tilfeldige sportsinteresserte forstår jeg godt om ATP-sluttspillet virker litt uklart. Ja, det er en samling av årets åtte beste spillere, som møtes for å kåre en vinner på tampen av sesongen. Crème de la crème, som de ville sagt rett over grensa fra Torino, hvor sluttspillet foregår de neste årene.

I mange andre sporter er det slike sluttspill som har høyest status, tenk for eksempel på fotball-VM eller friidretts-VM. Tennis er for preget av Grand Slam-turneringenes vekt til at den logikken slår inn. Spør hvem du vil av spillerne i ATP-sluttspillet, og alle vil si at de heller vil vinne en GS enn å vinne sluttspillet.

ATP-sluttspillet er en av de få turneringene i året hvor alle er garantert mer enn én kamp. De åtte spillerne deles i to grupper. Nummer 1 og 2 på rankingen havner i hver sin gruppe. Deretter trekkes de andre spillerne i par, slik at 3-4 trekkes til hver sin gruppe, det samme gjør 5-6 og 7-8. Alle møter alle i gruppespillet. De to beste i gruppespillet går videre til semifinaler, og deretter finaler. Enkelt og greit.

Formatet gjør at publikum er garantert å få sett sine favorittspillere mer enn én gang, og det gjør at ingen ryker ut etter bare ett tap. Det er også intrikate regler som slår inn dersom spillere står med like mange seire etter gruppespillet.

Hvilke sjanser har Casper Ruud i Torino? Her er statistikken hans mot de andre spillerne i turneringen:

Spiller vs. Ruud totalt vs. Ruud innendørs
1 N.Djokovic 1-0 0-0
2 D.Medvedev 2-0 0-0
3 A.Zverev 2-0 1-0
4 S.Tsitsipas 1-1 0-0
5 A.Rublev 4-0 0-0
6 M.Berrettini 2-2 0-0
7 H.Hurkacz 0-0 0-0

To ting å lese ut av denne statistikken: Ruud er tidlig i karrieren, og har ikke rukket å spille så mye mot toppspillerne. Det gjelder ikke minst innendørs, hvor Zverev er den eneste han har møtt på ATP-nivå, så langt jeg kan lese av ATPs nettsider.

Ruud har to seire over Berrettini i karrieren, og vi får håpe at de havner i pulje sammen. Med italiensk publikum på tribunen ville det blitt litt av en opplevelse.

Jeg ville ellers foretrukket Medvedev foran Djokovic og Tsitsipas foran Zverev som gruppemotstandere for Ruud.

Jeg skal ikke komme drassende med den gamle klisjeen om at det er en ære bare å delta – Casper Ruud er verdens åttende beste tennisspiller og trenger ikke stå med lua i hånda for noen. Men et avansement fra gruppespillet vil være en stor, positiv overraskelse.

Uansett hvordan det går i Torino, kommer Ruud fra det med en opplevelse for livet og en hel del penger på konto. 

Kampene begynner i Torino søndag 14. november, og sendes på TennisTV.

Mens vi venter, her er noen høydepunkter fra tidligere sluttspill:

Hvor mye betyr serven i dagens herretennis?

«I think we need to think about the serve at some stage. (…) Because the players are getting bigger and bigger and the serve is getting faster and faster. “If someone doesn’t find a wise solution for serving, I’m worried that matches will be decided solely by serving.»

Rafael Nadal sa dette til et japansk magasin nylig, og hvis oversettelsen er riktig, er det et interessant synspunkt. Min umiddelbare tanke var noe i retning av  «Hæææææ? Hvilken planet lever Nadal på?».

Casper Ruud server
Casper Ruud server.

Jeg er klar for å mimre om 1990-tallets tennis når som helst, men hvis vi skal snakke om servens dominans, er det dette tiåret vi skal tilbake til. Pete Sampras servet og volleyet seg til 7 Wimbledon-titler, og rundt ham hadde Greg Rusedski, Mark Philippoussis, Goran Ivanisevic og Richard Krajicek fine karrierer takket være servingen sin. Alle hadde selvsagt mer enn serve i repertoaret, men jeg tror ikke de hadde nådd like langt i dagens tennis. Underlagene er tregere og rackethodene har store sweet spots som gir returspillerne gode kort på hånden.

ATP har statistikk på det meste. Hvem er best til å serve, hvem er best til å returnere? Alt står på ATPs hjemmesider, inkludert forklaring på hvordan det beregnes.

Hvis vi tar dagens topp 10-spillere og ser på dem med henholdsvis serve og retur-briller, får vi denne tabellen:

 

Spiller Serve-ranking Retur-ranking
1 N. Djokovic 11 3
2 D. Medvedev 13 5
3 S. Tsitsipas 8 36
4 A. Zverev 19 16
5 R. Nadal 12 1
6 A. Rublev 17 9
7 M. Berrettini 6 69
8 C. Ruud 14 19
9 D. Thiem 22 43
10 H. Hurkacz 16 72

Det er ikke helt lett å trekke bånnsolid viten ut av disse tallene, men det er rimelig klart at en fantastisk serve ikke er nok.

De som leder servetabellen er John Isner (26 på ATP-rankingen), Milos Raonic (47 på ATP-rankingen), Reilly Opelka (27 på ATP-rankingen) og Nick Kyrgios (91 på ATP-rankingen). Ingen av disse er i nærheten av å dominere sporten, så jeg lurer litt på hva Nadal er så redd for.

Og siden vi er i gang, «the players are getting bigger and bigger» er et annet av Nadals angstpunkter. Ja vel? Vi kan se på ATP-rankingen akkurat nå, og slik den var ved årsslutt 1991:

2021 Høyde 1991 Høyde
1 N. Djokovic 188 cm S. Edberg 188 cm
2 D. Medvedev 198 cm J. Courier 185 cm
3 S. Tsitsipas 193 cm B. Becker 191 cm
4 A. Zverev 198 cm M. Stich 193 cm
5 R. Nadal 185 cm I. Lendl 188 cm
6 A. Rublev 188 cm P. Sampras 185 cm
7 M. Berrettini 196 cm G. Forget 190 cm
8 C. Ruud 183 cm K. Novacek 190 cm
9 D. Thiem 185 cm P. Korda 190 cm
10 H. Hurkacz 196 cm A. Agassi 180 cm
Snitt 191 cm 188 cm

Altså: Dagens topp 10 er 3 centimeter høyere i snitt enn den var for 30 år siden, men det finnes grenser for hvor høy det lønner seg å være i tennis. Her er en artikkel om de høyeste spillerne på ATP-touren, fra Ivo Karlovic og nedover. Flere av dem har vunnet Grand Slam-titler, men ingen av dem mer enn én.

Det er tross alt ikke basketball vi snakker om, hvor veldig mye er en kamp i høyden, og folk står inntil hverandre.

Høyde gir fordeler i serve og rekkevidde i tennis, men det er jo ikke slik at de høyeste spillerne har veldig store fordeler i forhold til de litt lavere.

Casper Ruud klarer seg fint med sine 183 centimeter, og Diego Schwartzman (173 cm) har vært i toppen i årevis. Federer, Nadal og Djokovic er alle under 190 cm.

Jeg ler ikke lenger av folk som holder seg i rekkverket

I 2018 var Samhald tema på Kapittel, Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet. (Jeg jobber der, hvis noen ikke visste det.) En av tingene jeg husker best derfra, var et intervju Stavanger Aftenblads journalist Leif Tore Lindø gjorde med bandet Skambankt.

Jeg husker ikke akkurat hvordan Terje Winterstø Røthing i Skambankt sa det, men på et tidspunkt nevnte han noe som jeg har tenkt på mange ganger senere. Samtalen penset inn på det å spille konserter.

– Konserten er desserten, var omtrent det Skambankt-vokalisten sa. Alt det andre ved bandlivet er den harde jobben som må gjøres og som til slutt ender opp i en konsert, den overskuddsprega tingen som alt peker fram mot.

Vedlikeholdsalderen? Hah!

Helt fram til for to år siden hadde jeg tenkt at den berykta vedlikeholdsalderen var et udefinert, fjernt sted i framtida. Vedlikehold av kroppen var noe gamlinger holder på med mellom alle pensjonistaktivitetene sine, ikke noe jeg trengte å bry meg om på lenge.

Da jeg ødela korsbåndet for to år siden fikk jeg en halvt snerrende kommentar fra fysioterapeuten jeg havnet hos like etterpå; «du driver kanskje ikke med noe styrketrening?».

Nei, selvsagt gjorde jeg ikke det. Styrketrening var for kroppsnevrotikere eller bolere, langt unna det lek-elementet som må være på plass for at jeg skal gidde å holde på med noe fysisk. Men sommeren 2019 måtte jeg begynne med disse endeløse seriene av utfall, bøyinger og steg opp og ned av trappetrinn. Det var kjedelig. Men det virka.

Om å sette konfirmasjonspengene i pensjonsfond

Jeg har ikke fulgt opp så bra som fysiostanden skulle ønska, men er mye flinkere enn jeg var før 2019, og innser at vedlikeholdsalderen er NÅ.

Pondus tøyer ut
Sjeldent syn: Pondus tøyer ut!

Jeg har et blanda forhold til det. Hvis vi ser langsiktig nok på livet, bør vi sette konfirmasjonspengene våre i pensjonsfond og ha et så minimalistisk hus at vi ikke belaster barna våre med opprydding hvis vi dør før vi har tatt den store ryddesjauen.

Og hvis man tøyer, bøyer, løfter og strekker på de riktige måtene i de riktige antall repetisjoner korrekt antall ganger i uka, kan vi holde oss skadefrie til langt uti alderdommen. Men det er ingen garanti, og ville tennisøktene vært like fantastiske hvis hver av dem måtte betales i fire kjempekjedelige vedlikeholds-økter? Dag Solstads utsagn om joggere kom plutselig til meg: «Folk som er ute og lufter dødsangsten sin». Når jeg gjør mine øvelser er det til en viss grad en lufting av skadeangsten min.

Sener. Rygger. Armer.

Men så skader folk seg skikkelig på tennisbanen og blir ute i lang tid. Sener ryker. Rygger blir vonde. Jeg traff Norges beste tennisspillende journalist (tror jeg) på Coop-en i dag. Skada han også, i armen, fysioterapi og så videre.

Roger Federer (https://www.flickr.com/photos/la_bretagne_a_paris/3600704915)
Roger Federer. Det er aldri feil med et bilde av Roger Federer.

Friske, fornuftige folk pådrar seg ting, og tennis med alle sine rykk, eksplosjoner av kraft og retningsforandringer (det føles i alle fall sånn når jeg spiller, jeg nekter å se videobeviser på noe annet!) gjør at vi alltid har en farlig flørt gående med skademørket. Men det skal merkes at vi lever, og jeg gruer meg til den dagen trening BARE er noe jeg gjør for å vedlikeholde skroget på den glatte nedoverbakken som alderdommen er.

Inntil da spiller jeg tennis. Men jeg lover å bli bedre på forebygging. Tennis er for meg foreløpig ikke en liten dessert i et måltid av grønnsaker (alternativ trening), men hvis jeg skal kunne spise dessert i mange år, må den andre treningen opp. Det går an å gjøre også den morsom, tror jeg, selv om ingenting kan måle seg med en ballveksling hvor man glemmer seg selv og spiller på eget maksnivå.

Men jeg ler ikke lenger av folk som holder seg i rekkverket på jobb, og jeg fnyser ikke av dem trener kroppen mer enn de trener med ball.

Novak Djokovic

Og når alt kommer til alt, tror jeg Novak Djokovic og Serena Williams vil skrive under på det Terje Winterstø Røthing sa i 2018: Tenniskampene er ikke den hardeste delen av jobben, det er alt arbeidet for å bli i stand til å komme dit, som krever mest av dem.

Norges Idrettsforbund har en god treningsbank for forebyggende øvelser, og jeg har prøvd ut nivå 1 av tennisøvelser. De anbefales – test dem her.

Pete Sampras var tidenes beste spiller i bare noen få år, men la opp jaktløypa for de tre store

Pete Sampras fylte 50 år denne uka. Tidligere denne måneden fylte Roger Federer 40, og sistnevnte fikk selvsagt og helt fortjent mer oppmerksomhet på sin runde dag. Sampras er en pensjonert spiller med noen fans, men ikke så mange som merittlista hans burde tilsagt. Federer en en aktiv – enn så lenge – spiller med verdens største fanbase.

Evnen til å definere

Da Pete Sampras la opp som spiller i 2002, var han allment anerkjent som tidenes beste mannlige spiller. 19 år senere er det ikke vanskelig å peke på hullene i CV-en hans, noe som for så vidt ble gjort den gangen også: Sampras vant aldri French Open. Det nærmeste han kom var en semifinale i 1996. Både Federer, Nadal og Djokovic har vunnet alle de fire Grand Slam-turneringene, og de har alle 20 Grand Slam-titler mot Sampras’ 14.

Pete Sampras Wimbledon 1994
Pete Sampras på forsiden av Sports Illustrated etter seieren i Wimbledon i 1994.

En av de viktige arvene fra Sampras er hvordan han definerte kriteriene for storhet. Toppidrett er en interessant blanding av det uformelle og det formelle. Hva som har høyest status i en idrettsgren, er gjenstand for en kontinuerlig, om enn ganske sakte debatt.

Ta for eksempel norsk fotball. Du finner ingen som vil hevde at det beste laget i Norge er det laget som vinner cupen. Det er dette laget som kan kalle seg Norgesmester. Cupen = NM i fotball. Vinneren av Eliteserien/Toppserien er bare det på papiret, men alle vet at det er disse lagene som var sesongens beste.

I friidrett vil jeg tro at OL henger høyest, deretter VM og så regionale mesterskap (EM osv.). De samme folkene kan delta i VM og OL, men OL skjer bare hver fjerde år, mot VM annethvert år. I andre idretter har ikke OL samme status. For eksempel i fotball, blant annet fordi det er regler for hvilke spillere et land kan ta med. Når de beste ikke er med, minsker prestisjen.

Antall Grand Slam-titler er alt

Tennis er også en sport med flytende kriterier. I dagens tennis er det to storylines som kommer opp før hver Grand Slam-turnering:

  1. Hvem kommer til å få flest Grand Slam-titler av Federer, Nadal og Djokovic?
  2. Kan Serena Williams vinne sin 24. GS-tittel, og dermed tangere Margaret Courts rekord?
Pete Sampras Sports Illustrated 1990
Pete Sampras på forsiden av Sports Illustrated i 1990, etter seieren i US Open.

At vi i dag er besatt av å telle antall Grand Slam-titler, skyldes langt på vei Pete Sampras. De beste spillerne i generasjonene før Sampras hadde ikke det samme fokuset. Bjørn Borg, Jimmy Connors, John McEnroe og Ivan Lendl hadde ingen betenkeligheter med å droppe Grand Slam-turneringer.

En av grunnene var at Australian Open lenge hadde lav status. Premiepengene var lavere enn i de andre Grand Slam-turneringene, og turneringen krasjet med den korte tennisferien. Derfor inneholder listen over vinnere i Australian Open en hel del halvkjente navn. Selv en spiller som Andre Agassi, som etter hvert dominerte turneringen, holdt seg borte fra den i begynnelsen av karrieren. Utpå 1980-tallet ble anlegget modernisert og dekket skiftet fra gress til hardcourt.  I dag tenker ingen toppspillere på å droppe Australian Open.

Roy Emerson. Ring any bells?

Listen over flest Grand Slam-titler ble i mange år toppet av Roy Emerson. med 12 Grand Slam-titler. Hvis du ikke nikker til det navnet, er det ingen skam.

Emerson vant seks av sine Grand Slam-titler i Australian Open på 1960-tallet, turneringer hvor mange av de beste ikke deltok. På kvinnesiden vant Margaret Court den samme turneringen 11 ganger fra 1960 til 1973. Fram til 1968 var ikke Grand Slam-turneringene åpne for profesjonelle spillere.

Da Pete Sampras begynte å samle Grand Slam-titler i stor skala, satte han seg Roy Emersons rekord som mål. Dermed ble Emersons titler på 1960-tallet oppjustert til noe mer enn de hadde blitt før. Ingen tenniseksperter har noen gang ment at Roy Emerson var tidenes beste spiller, 12 Grand Slam-titler til tross. I selvbiografien sin skriver Pete Sampras at denne rekorden var noe han begynte å tenke på i 1997, da han var to titler bak Emerson. Akkurat hvorfor dette ble viktig for ham, står ikke. (Et mer nærliggende mål ville vel vært å vinne French Open?)

Men her er vi, i Pete Sampras’ idéverden, hvor alle måles etter Grand Slam-titler. Ja, selv Serena Williams blir målt mot Margaret Courts 24 titler, og det er ikke to sammenlignbare størrelser.

Og tennis i OL kommer aldri til å bli en pokal på linje med de fire Grand Slam-turneringene, selv om det bare spilles hvert fjerde år.

7 tips til deg som vil ha en tennisbane i nærmiljøet ditt

Her er 7 tips til deg som ønsker en offentlig tennisbane i nabolaget.

200 meter fra huset mitt ligger et friområde med en grusfotballbane og en asfaltflekk. I dag er det en mye  brukt «oransje» tennisbane der (ikke full lengde). Hvordan skjedde det?

Mellom huset mitt og tennisbanen bor Mathias Molden, som er minst like opptatt av tennis som meg. Dessuten er han flere hakk mer handlekraftig. I denne filmen forklarer Mathias hvordan vi fikk kommunen med oss på forslaget om å merke opp asfaltflekken til tennis.

Tips til deg som vil ha tennisbane i nærmiljøet

  1.  Finn ut om området egner seg for tennisbane.
  2. Ikke plass til en full tennisbane? Lag en mindre variant.
  3. Lag aktivitet før du ber om penger.
  4. Ta i bruk områder som har lite aktivitet fra før.
  5. Tenk flerbruk.
  6. Kommunen er interessert i meningene dine. Spill inn forslaget ditt!
  7. Fortell kommunen at tennisbane(r) er bra for hele nabolaget.

Tennisbaner i Karmøy

Oversikt over tennisbaner i Karmøy kommune.

Sted Informasjon
Kopervik,
Karmøyhallen
Tre offentlige (gratis) asfaltbaner utendørs ved Karmøyhallen.
Sevlandsvik,
Sevtun
En utendørsbane på Sevtun. Usikker på om det er greit å bare komme der og spille, eller om det koster noe.
Torvastad,
Torvastad Arena
Offentlig (gratis) bane ved Torvastad Arena:

Dette er en del av oversikten over tennisbaner i Rogaland og omegn.

Er det feil i opplysningene over? Send en epost til asadnoy(at)gmail.com