Forfatterarkiv: Åsmund Ådnøy

Om Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger.

Enda en sønn: Sebastian Korda

Alle bransjer har et visst dynastisk preg. Barn følger i foreldres fotspor. Casper Ruud gjør som Christian Ruud, Leo Borg spiller tennis som sin far Björn Borg og Sebastian Korda gjør det samme som faren Petr. Han vant Australian Open i 1998.

Sebastian Korda vant gutteklassen av Australian Open 2018, og skal prøve å kvalifisere seg inn i hovedturneringen i år. Har er ranket 524 i verden, 193 cm høy og 18 år gammel. Han møter rutinerte Go Soeda i første runde av kvalifiseringen. Soeda er 34 år gammel, og dermed nesten så tilårskommen at han kunne ha spilt mot far Petr Korda. Men Korda la opp året før Soeda kom på ATP-touren.

Som sønn av en berømt far vil Sebastian Korda alltid få mye oppmerksomhet, akkurat som Leo Borg og (i litt mindre grad) Casper Ruud. Det krever litt ekstra mentalt å alltid måtte forholde seg til sammenligningen, som kommer hver gang media skriver om dem.

Rankingen er en nyttig påminnelse om hvor mange som kjemper om en plass i toppen. Ifølge tennisabstract.com er det sju spillere i verden under 19 år som er bedre enn Sebastian Korda. (Casper Ruud er den åttende beste under 21 år.)

Korda står oppført med én ATP-kamp til nå, mot Frances Tiafoe i fjor. Her er noen klipp.

Casper Ruud

En påbegynt kamprapport: Casper Ruud mot Rogério Dutra Silva

Tennis på tv:
Casper Ruud – Rogério Dutra Silva
3. runde, Playford Challenger

00.45 natt til fredag begynte Casper Ruuds tredjerundekamp i Playford, Australia. Her er det som skjedde før jeg la meg:

1. sett

Ruud – Dutra Silva 0-1. Casper Ruud kommer under i første servegame i egen serve. Redder seg fra 0-40 til 30-40. Dobbeltfeil gir Dutra Silva første game.

Ruud – Dutra Silva 0-2. Kommentatoren snakker en del om brasilianerens serve, hvor racketen går opp bak hodet ganske tidlig. Minner meg om Juan Ignacio Chela. Brasilianeren holder lett til 2-0.

Ruud – Dutra Silva 0-3. Dutra Silva satser tidlig i ballvekslingene, og står for både feil og vinnerslag. Han får breakball i Ruuds serve igjen, men setter en overkommelig backhand i nettet. Han holder Ruud på plass nede i backhandhjørnet, får en ny breakball og går opp til 3-0.

Ruud – Dutra Silva 0-4. Ruud har ikke vist noe som kan stanse brasilianeren før han får 15-40 med en fin backhand. Dutra Silva slår et ess ut av banen, og leder 4-0.


Så langt var det jeg gadd å se Casper Ruuds tredjerundekamp i Challenger-turneringen i Playford, Australia. Januar er en eneste lang balansegang mellom norsk og australsk tid, mellom søvn og tennis. Da Ruud havnet langt bakpå, 01.15 før en påfølgende hverdag, bestemte jeg meg for å prioritere søvn. Jeg våknet til settsifrene 2-6, 5-7.

Hva gikk galt for Ruud? Ikke så mye annet enn at Dutra Silva spilte med høy risiko, og hadde dagen. Ruud klarte ikke å etablere noe overtak i ballvekslingene jeg så. Både alder og høyde skal være på Ruuds side, men brasilianeren var den som styrte begivenhetene.

Nå må Ruud ut i kvalik til Australian Open, som spilles neste uke. Med nye sjanser til å sitte oppe til altfor seint på natt. Trekningen for kvalifiseringen er ikke klar ennå.

Rafael Nadal

En skade fra eller til betyr ikke så mye for Nadal

Jeg er i innspurten av Peter Englunds bok om trettiårskrigen (1618-48) og Sveriges rolle i den. Anbefales varmt for alle som er interessert i historie, og som tror svenskene alltid har vært så fredelige som de er nå.

Jeg kom til å tenke på Englunds bok da jeg leste en sak i dag om Rafael Nadals skadeproblemer. «Hvor mye mer kan Rafa tåle», spør Steve Flink i tennis.com. Men akkurat som krigen var tilværelsens grunntilstand for 1600-tallsmenneskene, er skader en så naturlig del av Nadals karriere at jeg ikke tror en skade fra eller til betyr så mye. Så kommer han kanskje ikke til å dominere en sesong slik han gjorde på sitt beste. Men Nadal har i hele karrieren hatt skader av ulike slag, og alltid kommet tilbake. Nadal får ikke panikk av skader, og han vet at han kan tåle lange avbrudd fra sporten uten å trenge lang tid på å slå seg tilbake i verdenstoppen.

Det var en tid jeg trodde Nadal kom til å bukke under av skadene. Heller ikke han kommer til å spille for evig, men hittil har han klart å komme fint tilbake fra alle skader. Restitusjon er en kunst som både han, Federer og Djokovic har perfeksjonert de siste årene.

Jeg er mer bekymret for Andy Murray, som jeg synes langt på vei hinter om karriereslutt når han i sesongens første turnering halter mellom poengene og sier ting som «I’m happy I’m back out here competing again. I want to try to enjoy it as much as I can. I’m not sure how much longer it’s going to last.»

Simona Halep (Wikimedia Commons)

Slik blir tennisåret 2019

I desember ba jeg dere svare på en del spørsmål om hvordan tennisåret 2019 blir. Dette er hovedtendensene i svarene:

  • Noen andre enn Novak Djokovic kommer til å vinne Australian Open.
  • Noen andre enn Rafael Nadal kommer til å vinne French Open.
  • Naomi Osaka kommer ikke til å vinne noen Grand Slam-turnering i år.
  • En overveldende majoritet (77 prosent) tror Roger Federer kommer til å være ranket 3-5 ved årsslutt 2019. Ingen tror han kommer til å være blant de to beste.
  • De strevende veteranene Andy Murray og Stan Wawrinka klarer ikke å nå gamle høyder: Ingen av dem kommer til å slutte året i topp 10. I alle fall ikke Wawrinka.
  • Simona Halep kommer til å vinne en eller flere Grand Slam-turneringer i år. Men ikke Caroline Wozniacki.
  • Casper Ruud kommer til å ende året et sted mellom 35. og 210. plass på rankingen. Snitt-tipset er 95. plass.

Jeg oppsummerer og deler ut premier om 11 måneder. Ha et strålende tennisår, alle!

15 regler for tennislivet

15 regler for tennislivet

I høst leste jeg Jordan B. Petersons 12 regler for livet, som har gått som en farsott* over Vesten det siste året. I denne boka legger den kantete professoren fram sitt syn på tilværelsen, og hvordan man bør leve for å komme i vater som menneske. Den framkaller, som alle selvhjelpsbøker, alle følelser fra forbløffelse til kneggende latter.

I høst kjøpte jeg meg skrivemaskin. Det er en Olivetti Lettera 32, som ble designet i Italia på 1960-tallet. I høst prøvde jeg å skrive ett ark hver dag. Jeg klarte det selvsagt ikke, men det å skrive på maskin er en deilig følelse. Arkene står i en perm, og handler om alt fra Teenage Fanclub til mer personlige ting. Hvis du liker å skrive, så kjøp en skrivemaskin og test selv. Kanskje foreldrene dine har en stående. Hvis ikke, selges de for noen hundrelapper på Finn. (Mer om skivemaskiner en annen gang.)

Selvsagt kom jeg innom tennis også i høstens skrivemaskinskriveprosjekt, og forfattet disse punktene med selvinstruksjon til hvordan jeg ønsker å spille tennis. Jeg hadde ikke tenkt at de skulle bli 12 eller 15 punkter, jeg bare skreiv til jeg ikke kom på mer. Her er reglene, med feilstavelser og selvsagt uredigert. Skrivemaskin er greit sånn, det er ikke mulig å omformulere.

Har du noen regler for tennislivet?

*farsott= fra norrønt, «farlig sykdom», som oftest brukt i overført betydning.

Casper Ruud under Davis Cup-spill i Stavanger i 2017

Casper Ruud begynner sesongen i Playford, Australia

Casper Ruud valgte å slutte 2018-sesongen ganske tidlig på høsten, og heller konsentrere seg om trening. Han begynner 2019 i Playford, Australia, i Challenger-turneringen som spilles der. Oppdatert: Ruud spiller første kamp mot Arthur De Greef, Belgia. Han er ranket 204 i verden. Ruud slo ham i tre sett da de møttes på grus i 2018.

Ruud har mange år på seg til å klatre inn i verdenstoppen, men likevel: I 2018 har flere fra hans generasjon blandet seg inn i de store turneringene. Alexander Zverev har vært i verdenstoppen en stund. Stefanos Tsitsipas og Alex De Minaur meldte seg også på i år. Casper Ruud avsluttet 2018 med en håndfull Challenger-turneringer som ikke ga de helt store resultatene. Jeg er veldig spent på å om han klarer å ta seg inn i topp 100 i år, slik at han slipper å kvalifisere seg til Grand Slam-turneringene.

Challenger-turneringen i Playford (forstad til Adelaide, for dere som har Australia-geografien inne) er et greit sted å starte. Ruud er seedet nummer to, som nummer 112 i verden. Førsteseedet er Lorenzo Sonego, 107 i verden, fra Italia.

Som alltid i Challenger-turneringer er det minst like interessant å se hvilke gamle ringrever som lusker i trekningen. Mest interessant er Viktor Troicki, som har vært nummer 12 i verden og vunnet Davis Cup for Serbia. Japanerne Ito og Soeda har også en lang og solid karriere bak seg i topp 100, men Ruud skal slå dem. Finsk/sveitsiske Henri Laaksonen kan bli Ruuds motstander i tredje runde.

Det ser ut som noen kamper vises på ATPs hjemmesider. Vel verdt å sjekke ut hvis man er på jule-/nyttårsklokke som er synkronisert med australsk tid. Ruuds første kamp er ikke berammet ennå.

Tommy Haas (Wikimedia Commons)

Minner fra Australian Open 1999

Denne bloggposten handler om Australian Open 1999. Det er mitt tennislivs svar på fotball-VM i 1986: Det er en den turneringen jeg lettest kan koble til hendelser og stemninger i resten av livet mitt på den tiden. Og begge turneringene var sportslig minneverdige.

Verden i 1999

1999 føles fjernt og nært. For meg som husker 1999, er det en gjenkjennelig verden. Tiden fra 1999 bakover til 1979 står derimot for meg som to helt forskjellige ting, men hvis man i 1999 hadde spurt en 42-åring om 1979 var veldig forskjellig fra 1999, tror jeg han ville svart som jeg gjør nå. En voksen bevissthet vil koble sammen og jevne ulike epoker som er selvopplevd og bearbeidet i minnebanken, men alt som skjedde før man kan huske, er per definisjon mye mer forskjellig.

Livet mitt i 1999 var preget av mye luft og få følelser, bortsett fra en en del ensomhet. Jeg gikk mye rundt som en forundret tilskuer til mitt eget liv. Etter litt studier og militærtjeneste hadde jeg fått jobb i Stavanger Aftenblads nettredaksjon, og hadde få holdepunkter i livet bortsett fra jobben. Få venner, og ganske ute av stand til å skaffe meg noen, uten å skjønne hvorfor.

På samme måte var hele verden, summen av globale og nasjonale hendelser som når inn til hver enkelt av oss på ulike måter, i 1999 langt mindre påtrengende enn 20 år senere. Den opplevdes trygg, avklart. Dette, sammen med min egen vattpregede tilværelse, gjorde at verden sto for meg ganske likegyldig, uten skarpe kanter.

Jeg tror alle mennesker har sitt historiske, idylliserte punkt i livet som de kunne tenkt seg å krype tilbake til når samtida blir for påtrengende, sitt «Mor, jeg vil tilbake»-tidspunkt, og for mange på min alder tror jeg det er årene 1989-2001. Etter Murens fall, før 11. september.

Kafelnikov mot Haas

Australian Open 1999 i tennis, ja. Dette ble begynnelsen på mitt andre tennisliv, det første var midt på 80-tallet, da det gikk en del tennis på NRK.

Jeg så mye av 1999-turneringen hjemme. Finalehelga reiste jeg til Oslo for å besøke Trond og Jarle Eivind. De bodde på hybel i Inkognito Terrasse, litt bak slottet. Det var helger som dette som i denne perioden av livet fikk meg til å lure litt på hva jeg holdt på med. Jeg hadde fulltidsjobb, mens alle mine jevnaldrende var studenter og krysset av ting på livs-lista som jeg trodde (tror?) det er smart å krysse av på veien til å bli et Helt Menneske: Festing, hybel-liv, eksamensnerver, kjærester og flørting, lure på om man studerer riktig fag osv.

Det snødde tett i Oslo, hele byen lå under tjukke lag med snø. Vi så litt av semifinalen mellom Kafelnikov og Tommy Haas, som Kafelnikov vant lett. Jeg og Trond tok banen opp til universitetet. Trond ville ha hjelp til å lage hjemmeside, og vi satt der og knotta den inn med html-kode, linje for linje. Den ble veldig minimalistisk og fin, med sitater av Erlend Loe og bilder av Radioheads OK Computer. Jeg skulle likt å se den igjen. Jeg regner med at den er sletta fra serveren for mange år siden.

Om kvelden var vi på konsertstedet John Dee, hvor ei jente jeg husker fra ungdomstida sto i døra, og jeg tenkte: Vi kunne sikkert blitt kjent hvis jeg hadde bodd i Oslo, men det gjorde jeg ikke.

Dagen etter fikk Trond lyst på vafler. Jeg ble sendt til 7-Eleven for å kjøpe kremfløte, men kom tilbake med upiskbar kaffefløte, og fikk tyn for det. Jeg tror det var min introduksjon til at det finnes ulike fløtetyper. Jeg skulle ta flyet hjem mandag formiddag, men kom meg ikke hjem i tide til kveldsvakten i Aftenbladet på grunn av tåke på Gardemoen.

ATP-touren etter Pete Sampras

Australian Open 1999 er den første i post Pete Sampras-epoken på ATP-touren. Han hadde ikke lagt opp, men turneringen markerer innledningen på siste del av karrieren hans. Sampras hadde brukt høsten 1998 til å spille seg utbrent i jakten på å ende 1998 som nummer 1 i verden for sjette år på rad (en rekord som fortsatt står). Derfor droppet han Australian Open 1999. Kafelnikov, som slo Thomas Enqvist i finalen, takket faktisk Sampras i talen etter finalen. Sampras skulle aldri mer jage førsteplassen på samme måte.

Roger Federer tapte i første runde av kvalifiseringen til Australian Open 1999, men Lleyton Hewitt (wild card-spiller) vant sin førsterundekamp mot sterke Cedric Pioline.

Dameklassen ble vunnet av Martina Hingis, mot Amelie Mauresmo. Ingenting tydet på det da, men dette ble Hingis´ siste Grand Slam-tittel i single. Hingis skulle bli passert av Lindsay Davenport og Williams-søstrene i årene etter, men det gikk ikke lang tid før Justine Henin viste at størrelse ikke betyr alt. Så var hun da også en mye mer eksplosiv spiller enn Hingis.

Patrick Rafter og Jonas Björkman vant doubleklassen for menn, Hingis og Anna Kournikova vant kvinneklassen.

Går det an å si at det er noe 90-tallsaktig over turneringsutfallet? Ingen store og sterke spillere som vinner, Kafelnikov og Enqvist er ikke Djokovic og Federer, smarte Martina Hingis ble ingen Serena Williams, og Anna Kournikovas popularitet ble godt hjulpet av internettets nye fora.

Talentet Kristian Pless

20 år senere er det også interessant å se hvem som dominerte juniorklassene. Danske Kristian Pless fikk en fin seniorkarriere, men etter seier i både single og double for juniorer i Australian Open 1999, tror jeg han håpet på mer (han ble mye skadet som senior). Pless knuste all motstand i denne turneringen, han tapte ingen sett på veien mot finalen.

Av de 16 andre seedede juniorene for 20 år siden finner vi velkjente navn som Jarkko Nieminen, Jürgen Melzer, Mikhail Youzhny og Joachim Johansson. Kuriosa: Vår egen Stian Boretti tapte i første runde mot en viss Andy Roddick, etter at Boretti vant første sett. Fire og et halvt år senere vant Roddick US Open.

Jenteklassen ble vunnet av Virginie Razzano, toppseedet var Nadia Petrova. Begge fikk fine singlekarrierer.

Her er noen klipp fra 1999-turneringen.

Tennis på Storhaugmarka i Stavanger

Her kan du spille tennis i Rogaland

(Oppdatert desember 2018 med flere baner (Vindafjord, Ølensvåg, Etne osv.). Sjekk kartet nederst i saken!)

Jeg har samlet tennisbanene jeg kjenner til i Rogaland på dette kartet. Jeg vil gjerne ha bidrag fra dere, hvis folk vet om flere tennisbaner og/eller -klubber hvor det er mulig å spille. Sharing is caring. Jo flere som spiller tennis på banene i nærmiljøet, desto mer press legger det på lokalpolitikerne om å bygge flere.

Hvis noen har mer info om stedene jeg har lagt inn, så gi lyd! Jeg vet at det er tennisbaner på Tau i Strand og Lassa i Stavanger, men om det er mulig å booke timer (som man kan i Sandnes), er jeg usikker på. Kom gjerne med utfyllende opplysninger, så legger jeg det inn.

Kristiansund tennisklubb

De mest leste sakene på tennisbloggen i 2018

Dette var de mest leste sakene på tennisbloggen i 2018:

  1. Her kan du spille tennis i Rogaland. Forsøk på å samle alle tennisbanene i Rogaland og omegn på ett sted. Jeg er som vanlig interessert i oppdateringer fra dere!  (Sjekk også denne oversikten, så skal det meste være dekket.)
  2. Aiai! En offentlig tennisbane i Stavanger! Gammel sak om tennisbanen ved Mosvatnet i byen min. Det er bedre offentlige baner på Lassa.
  3. De meningsløse og morsomme idrettskåringene. Sak fra 2004 som får sin trafikk fra Google-søk etter idrettskåringer.
  4. En serie faste Nadal-momenter. Rapport fra finalen i årets French Open. » – Å, du kødder! Alle gruskamper med Rafael Nadal har noen faste elementer, og vi var framme ved ett av dem: Det punktet av kampen hvor Nadals rekke av umulig opphentinger topper seg i form av en spesielt mirakuløs ball.»
  5. Tennisbloggens klarsynt-pris 2018 går til… Resultater fra årets tippekonkurranse. Du har vel lagt inn tips for 2019?
  6. Bli beundret og berømt – spå tennisåret 2019! Årets tippekonkrranse.
  7. Tennis i Gjesdal og på Tau – en oppdatering. Jeg sjekker hvordan det ligger an med tennisbanene her. Minner meg på at jeg må sjekke opp hva som har skjedd siden sist.
  8. Hva jeg tenker på når jeg spiller tennis. I hodet mitt på tennisbanen.
  9. Slik gikk det da Casper Ruud slo Ernesto Escobedo og kvalifiserte seg til Australian Open 2018. Live-kommentering fra kampen. Jeg må ha stått opp midt på natta, men har fortrengt det.
  10. Det lille, subjektive tennisleksikonet. Fra Agassi til Wimbledon.
John Isner mot Nicolas Mahut 2009 Wimbledon (Wikimedia Commons)

Australian Open innfører tie-break i avgjørende sett

Grand Slam-turneringene skiller seg fra andre turneringer i prestisje. De har også skilt seg fra andre turneringer ved å ikke ha tie-break i avgjørende sett. Unntaket har vært US Open, som har hatt tie-break i femte sett siden 1970-årene. Tie-break ble i sin tid innført for å forkorte kampene.

Fire turneringer, fire varianter

Nå kommer Wimbledon og Australian Open etter med sine varianter. Disse to, og French Open, har spilt femte sett (tredje sett for kvinner) uten tie-break, altså at man har måttet vinne med to games for å vinne kampen.

For å oppsummere hvordan siste sett i Grand Slam-turneringene skal spilles i 2019:

  • Australian Open: Tie-break (førstemann til 10 poeng) ved 6-6 i games i siste sett.
  • French Open: Ingen tie-break i siste sett.
  • Wimbledon: Tie-break (førstemann til 7 poeng) ved 12-12 i games i siste sett.
  • US Open: Tie-break (førstemann til 7 poeng) ved 6-6 i games i siste sett. Altså et helt vanlig tie-break.

Fra før av har tennis et tellesystem som ikke er helt enkelt. Når Wimbledon og Australian Open innfører tie-break, kunne de gjort det lett for seg selv ved å spille tie-break på 6-6 i games, førstemann til sju poeng da. Det gjør US Open, og slik spilles det i alle andre turneringer resten av året. Men hvorfor gjøre det enkelt når det er mulig å komplisere ting? Australian Open kaller det «super tie-breakers».

Australian Open tournament director Craig Tiley said the controversial move was made after extensive consultation.

«We went with a 10-point tiebreak at six-games-all in the final set to ensure the fans still get a special finale to these often epic contests, with the longer tiebreak still then allowing for that one final twist or change of momentum in the contest,» he said.

«This longer tiebreak also can lessen some of the serving dominance that can prevail in the shorter tiebreak.»

Det er varmt i Australia i januar

Det kontroversielle med spesielt Australian Open er snarere at de ikke har begynt med tie-break før, mener jeg. Spilt midt i den australske sommerheten kan et langt femte eller tredje sett punktere turneringen for spillerne som er involvert i dem. En mulighet hadde vært en kombinasjon; tie-break i de innledende rundene, ingen tie-breaks fra kvartfinalene og inn. Og 10 poeng er bare tre mer enn 7, så jeg kjøper ikke Craig Tileys argumenter om vendinger og serve.

Pluss at jo lenger et tie-break blir, desto mer ligner det på et sett, og ikke et tie-break. (Da snakker jeg ikke om tie-breaks som forlenger seg selv, som 18-16 mellom McEnroe og Borg i 1980). Et tie-break som har førstemann til 10 i stedet for 7 får bare dramatikken litt senere i kampen, omtrent som en håndballkamp som ikke blir skikkelig interessant før det gjenstår 10-12 minutter.

Gjør som US Open

Amerikansk verdensdominans har sine ulemper. Men akkurat i tennis skulle jeg ønske at de tre andre Grand Slam-turneringene fulgte US Opens eksempel og spilte et helt vanlig tie-break ved 6-6 i avgjørende sett. Lettere for den tilfeldige fansen å skjønne, like spennende som variantene Wimbledon og Australian Open innfører.

Det finnes sikkert noen som sveiver i gang nostalgikverna nå, med artikler om Isner-Mahut i Wimbledon, Roddick-El Aynaoui i Australian Open og så videre. Jeg ser poenget deres, men tror ikke jeg kommer til å savne disse uendelige kampene.

Peter Bodo skriver på espn.com:

Since the year 2000, the fifth set lasted for longer than 20 games in 28 men’s matches. Only once did the winner win his next round. And that’s really the problem with Wimbledon’s «12-all solution.» If you’re doing the math at home, 12-all equals 24 games. The survival rate is proven to be low.