Kampen mot Rublev er Casper Ruuds definitive gjennombrudd

Casper Ruud slår en forehand mot Søren Hess-Olesen. (Eget foto fra 2017)

Casper Ruud – Andrei Rublev 2-6, 7-5, 7-6 (5)
ATP-sluttspillet 2021, Torino

Fingrene rister litt. Casper Ruud har slått Andrei Rublev og er klar for semifinalen i ATP-sluttspillet.

Jeg ble ikke emosjonelt engasjert i denne kampen før helt på slutten, da Ruud fikk et minibreak i tiebreaket og to matchballer. Den første reddet Rublev i egen serve, men den neste hadde Ruud på egen racket. Han satte et ess rett ut av banen, i det som må ha vært dagens hardeste serve.

Jeg hadde sett for meg at denne kampen skulle bli et hederlig punktum for Ruuds deltakelse i Torino. Han er ingen typisk innendørsspiller, og etter hva TV-bildene forteller, ser ballen ut til å sprette ekstremt lavt.

Andrei Rublev kan slå gjennom hvem som helst (utenom Djokovic, da) på hardcourt, og hadde vunnet alle de fire forrige kampene mot Ruud. Første sett gikk fort unna med russisk fortegn. Da Ruud kom under et break i andre sett, var alt som jeg hadde sett for meg. Det er alltid deilig å ha rett.

Men så er det slik at alle karrierer som skal bli store, har sine positive knekkpunkter. Hadde de ikke hatt det, ville karrierene forblitt middelmådige. Kampen mot Rublev ble et slikt knekkpunkt for Casper Ruud. Tapsrekken mot Rublev ble brutt, og Ruud beit seg fast i en kamp hvor andre kanskje hadde begynt å tenke på tennisferie.

I begynnelsen syntes jeg Ruud ble liggende for langt bak grunnlinja, og mye av det var Rublevs fortjeneste. Men på et tidspunkt begynte Ruud å slå som Rublev, og heiv inn mer enn 20 forehand-vinnere totalt. Backhanden vil neppe bli et like kraftig våpen, men den brøt heller ikke sammen. Etter hvert syntes jeg det virket som Rublev spilte for å unngå å tape, Ruud for å vinne.

Denne kampen og denne turneringen har etablert Casper Ruud som en kraft å regne med på hardcourt. Han tok Djokovic til tie-break i første kamp i Torino, og snudde begge de to siste gruppekampene etter vanskelige åpninger. Både resten av ATP-touren og ikke minst Ruud selv går inn i 2022 med den vissheten.

Men først er det semifinale mot Medvedev. Ruud er underdog der, men hva betyr vel det?

Ruud absorberte Norries påfunn til slutt

Casper Ruud i Stavanger, Davis Cup 2017.

Tennis på tv:
Casper Ruud – Cameron Norrie 1-6, 6-3, 6-4
Gruppekamp, ATP-sluttspillet 2021

I engelsk finnes begrepet «treeing», som i sportssammenheng betyr det å spille over evne. Cameron Norrie holdt på med det i første sett, han spilte Ruud av banen. Nesten ingen upressa feil, god serving.

Samtidig tror jeg Ruud kjente på presset – hele narrativet hans i ATP-sluttspillet har vært at han er der for å ta alt som en bonus. Inn for en skadet Stefanos Tsitsipas kom Cameron Norrie, som er ranket under Ruud, og som tapte i to korte sett forrige gang de møttes. Jeg tror det spilte en rolle i begynnelsen av kampen.

Ruud prøvde å gjøre det til sin type kamp, men lenge ble den spilt på Norries premisser: Slice, nettspill, Ruud ute av stand til å spille briten ut fra grunnlinja. De upressede feilene kom tett fra Ruud i begynnelsen av kampen.

Men Cameron Norrie er ikke så god at han normalt sett skal spille Ruud ut over lenger tid. Mot midten av andre sett brant flammen svakere, og Ruud brøt. Fra da av fikk Ruud mer og mer overtaket. Jeg har ikke sett Norrie spille før, og ble stort sett sittende og gruble på backhanden hans. Den har kort tilbakeføring, og han kan på den måten skyfle den dit han vil med god kamuflasje. Forehanden er derimot full av små tannhjul, og har mindre personlighet. I sum var Ruud stødigere fra grunnlinjen.

På fredag spiller Ruud mot Andrei Rublev, og vinneren der går til semifinalen. Rublev har et godt tak på Ruud. Hvis Ruud klarer å stå imot russeren i begynnelsen, kan vi håpe av noe av høstens oppsamlede tvil kryper inn hos Rublev. Han var full av selvkritikk etter kampen mot Djokovic, la oss håpe den ligger i bakhodet også mot Ruud.

Kampen mot Norrie var uansett ikke verdiløs. Ruud får med seg 200 rankingpoeng for resultatet.

Hva er verdens viktigste tennisturneringer?

Et rop hørtes fra dypet av Tennisbloggens Facebook-gruppe:

«Kan du ikke ta en vill, men objektiv rangering av tennisens Topp10? Hva er den tyngste GS? Hvilken Masters er forglemmelig og hvor på lista kommer ATP-sluttspillet?!»

Tennisbloggen elsker leserspørsmål høyere enn hunder elsker å løpe etter flyvende pinner. Her er kommer lista over hvilke tennisturneringer herrespillere helst vil vinne:

1. Wimbledon

Wimbledon er tennisens svar på Henrik Ibsen. Det kan komme nye og freshe navn og påfunn, men er det noen som i fullt alvor mener at Norge har hatt en større dramatiker enn Ibsen? Tru’kke det.

Wimbledon er tradisjon, prestisje og et av idrettsverdens mest kjente navn. Og apropos Ibsen, Wimbledon ble første gang spilt i 1877, altså på Ibsens tid, 53 år før det første fotball-VM og 19 år før sommer-OL ble gjenopplivet. Tennis uten Wimbledon er som sommer uten sol, som tastatur uten bokstaver og hus uten tak.

Gustavo Kuerten Suzanne Lenglen Court 2001
Gustavo Kuerten server på Suzanne Lenglen-banen, French Open 2001.

2. French Open (Roland Garros)/ US Open

Delt andreplass. Europeere og sør-amerikanere vokser opp på grus og drømmer om å vinne i Paris. Nord-amerikanere vokser opp på hardcourt og drømmer om å vinne i New York. US Open har en lengre historie, men French Open har vært mer trofast mot grusen sin og ikke minst beliggenheten. (US Open har blitt spilt på ulike underlag og steder.) En million dustepoeng til French Open for at de reiv Court 1.

3. Australian Open

Fortsatt minst av Grand Slam-turneringene, men ikke så langt bak de andre som for 30-40 år siden. Australian Open har blitt den kanskje mest veldrevne Grand Slam-turneringen av dem alle.

4. ATP-sluttspillet

Denne turneringen har hatt flere navn opp gjennom historien, men kjernen gjør den til en stayer i toppen: Årets åtte beste spillere samles for å kåre en vinner. Toppingen av feltet, tidspunktet på kalenderen og alle premiepengene og prestisjen gjør dette til den viktigste ikke-Grand Slam-turneringen.

Roma statue
Statue på Foro Italico, hvor Roma Masters spilles.

5. Roma Masters

La kontroversene begynne! Vi er over på de ni mellomlederne i A/S Herretennis, nemlig Masters-turneringene. Hva er den viktigste Masters-turneringen? Det er den som spilles i Roma, tung av tradisjoner og et umistelig stoppested på veien mot French Open. Latterpoeng for de heslige fascistoide statuene og den deilige temperaturen i begynnelsen av mai. (Vi klarte å bli solbrente likevel.)

6. Monte Carlo Masters

Det er her det skrangles med juvelene etter de fine poengene. Glam, utsikt og fint sjekkpunkt før French Open.

7. Canadian Open

Tradisjonsrik hardourt-turnering som er med på å fyre opp stemningen før US Open.

8. Cincinnati Masters

Se over.

9. Indian Wells

Ja da, jeg vet at mange liker å kalle dette «den femte Grand Slam-turneringen». Det er det ikke. Indian Wells? Langt inni ørkenen et sted, på hardcourt i mars, uten noen kontakt med Grand Slam-narrativet som tross alt er den drivende kraften i tennisåret? Jeg kjøper det ikke.

10. Miami Open

Kjekt med mer sol og sommer i USA på vårparten, og sammen med Indian Wells danner det vel en slags enhet.

11. Paris Masters

Hva er dette for noe fjas? Paris har French Open, kunne ikke denne siste Masters-turneringen for året gått i en annen europeisk storby? Paris har tross alt French Open fra før. Til Paris i oktober kommer spillere desperate etter en plass i ATP-sluttspillet, og det er også noe av sjarmen. I motsetning til French Open, er dette en turnering de franske spillerne faktisk vinner fra tid til annen.

12. Madrid Open

Ganske fersk Masters-turnering på grus.

13. Shanghai Masters

Dette ble en ganske euro-/Amerika-sentrisk liste. Jeg beklager det, og legger samtidig til at jeg ikke forbinder noe som helst med denne Masters-turneringen.

Boblere:

  • Davis Cup, ATP Cup og Laver Cup. Hvor mange utenom voldsomt nasjonalpatriotiske tennisfans er det egentlig som bryr seg om disse?

Hårda bud for Casper Ruud – åpner ATP-sluttspillet mot Djokovic!

Casper Ruud i Davis Cup-kamp i Stavanger.

Gruppene til ATP-sluttspillet er trukket. De ser slik ut:

Green Group

  • Novak Djokovic
  • Stefanos Tsitsipas
  • Andrey Rublev
  • Casper Ruud

Red Group

  • Daniil Medvedev
  • Alexander Zverev
  • Matteo Berrettini
  • Hubert Hurkacz

Casper Ruud skal møte tidenes beste tennisspiller, en tidligere sluttspillvinner (Tsitsipas) og Andrey Rublev, som har slått Ruud fire av fire ganger. Alle kamper i ATP-sluttspillet vil være vanskelige, men dette var i overkant tøft. Jeg tror han hadde hatt en bedre sjanse med Berrettini og Medvedev i gruppa i stedet for Djokovic og Rublev, men han slapp i det minste Zverev.

Ruuds håp ligger i at verken Tsitsipas eller Rublev har vært avskrekkende i det siste. Hvis de drar med seg rusten til kampene i Torino, kan Ruud ha en liten sjanse.

Sluttspillet begynner søndag. Ruuds gruppe skal spille mandag, onsdag og fredag. Alt sendes på Eurosport, og Ruud åpner mot Djokovic på mandag. Gleeeeder meg!

Resultater:

Green group

Novak Djokovic – Casper Ruud 7-6, 6-2

Red group

Daniil Medvedev -Hubert Hurkacz 6-7, 6-3, 6-4

Alexander Zverev – Matteo Berrettini 7-6, 1-0 (ret.)

Casper Ruud i ATP-sluttspillet – noen tall før vi begynner

Casper Ruud
Casper Ruud slår en forehand mot Søren Hess-Olesen.

For tilfeldige sportsinteresserte forstår jeg godt om ATP-sluttspillet virker litt uklart. Ja, det er en samling av årets åtte beste spillere, som møtes for å kåre en vinner på tampen av sesongen. Crème de la crème, som de ville sagt rett over grensa fra Torino, hvor sluttspillet foregår de neste årene.

I mange andre sporter er det slike sluttspill som har høyest status, tenk for eksempel på fotball-VM eller friidretts-VM. Tennis er for preget av Grand Slam-turneringenes vekt til at den logikken slår inn. Spør hvem du vil av spillerne i ATP-sluttspillet, og alle vil si at de heller vil vinne en GS enn å vinne sluttspillet.

ATP-sluttspillet er en av de få turneringene i året hvor alle er garantert mer enn én kamp. De åtte spillerne deles i to grupper. Nummer 1 og 2 på rankingen havner i hver sin gruppe. Deretter trekkes de andre spillerne i par, slik at 3-4 trekkes til hver sin gruppe, det samme gjør 5-6 og 7-8. Alle møter alle i gruppespillet. De to beste i gruppespillet går videre til semifinaler, og deretter finaler. Enkelt og greit.

Formatet gjør at publikum er garantert å få sett sine favorittspillere mer enn én gang, og det gjør at ingen ryker ut etter bare ett tap. Det er også intrikate regler som slår inn dersom spillere står med like mange seire etter gruppespillet.

Hvilke sjanser har Casper Ruud i Torino? Her er statistikken hans mot de andre spillerne i turneringen:

Spiller vs. Ruud totalt vs. Ruud innendørs
1 N.Djokovic 1-0 0-0
2 D.Medvedev 2-0 0-0
3 A.Zverev 2-0 1-0
4 S.Tsitsipas 1-1 0-0
5 A.Rublev 4-0 0-0
6 M.Berrettini 2-2 0-0
7 H.Hurkacz 0-0 0-0

To ting å lese ut av denne statistikken: Ruud er tidlig i karrieren, og har ikke rukket å spille så mye mot toppspillerne. Det gjelder ikke minst innendørs, hvor Zverev er den eneste han har møtt på ATP-nivå, så langt jeg kan lese av ATPs nettsider.

Ruud har to seire over Berrettini i karrieren, og vi får håpe at de havner i pulje sammen. Med italiensk publikum på tribunen ville det blitt litt av en opplevelse.

Jeg ville ellers foretrukket Medvedev foran Djokovic og Tsitsipas foran Zverev som gruppemotstandere for Ruud.

Jeg skal ikke komme drassende med den gamle klisjeen om at det er en ære bare å delta – Casper Ruud er verdens åttende beste tennisspiller og trenger ikke stå med lua i hånda for noen. Men et avansement fra gruppespillet vil være en stor, positiv overraskelse.

Uansett hvordan det går i Torino, kommer Ruud fra det med en opplevelse for livet og en hel del penger på konto. 

Kampene begynner i Torino søndag 14. november, og sendes på TennisTV.

Mens vi venter, her er noen høydepunkter fra tidligere sluttspill:

Hvor mye betyr serven i dagens herretennis?

«I think we need to think about the serve at some stage. (…) Because the players are getting bigger and bigger and the serve is getting faster and faster. “If someone doesn’t find a wise solution for serving, I’m worried that matches will be decided solely by serving.»

Rafael Nadal sa dette til et japansk magasin nylig, og hvis oversettelsen er riktig, er det et interessant synspunkt. Min umiddelbare tanke var noe i retning av  «Hæææææ? Hvilken planet lever Nadal på?».

Casper Ruud server
Casper Ruud server.

Jeg er klar for å mimre om 1990-tallets tennis når som helst, men hvis vi skal snakke om servens dominans, er det dette tiåret vi skal tilbake til. Pete Sampras servet og volleyet seg til 7 Wimbledon-titler, og rundt ham hadde Greg Rusedski, Mark Philippoussis, Goran Ivanisevic og Richard Krajicek fine karrierer takket være servingen sin. Alle hadde selvsagt mer enn serve i repertoaret, men jeg tror ikke de hadde nådd like langt i dagens tennis. Underlagene er tregere og rackethodene har store sweet spots som gir returspillerne gode kort på hånden.

ATP har statistikk på det meste. Hvem er best til å serve, hvem er best til å returnere? Alt står på ATPs hjemmesider, inkludert forklaring på hvordan det beregnes.

Hvis vi tar dagens topp 10-spillere og ser på dem med henholdsvis serve og retur-briller, får vi denne tabellen:

 

Spiller Serve-ranking Retur-ranking
1 N. Djokovic 11 3
2 D. Medvedev 13 5
3 S. Tsitsipas 8 36
4 A. Zverev 19 16
5 R. Nadal 12 1
6 A. Rublev 17 9
7 M. Berrettini 6 69
8 C. Ruud 14 19
9 D. Thiem 22 43
10 H. Hurkacz 16 72

Det er ikke helt lett å trekke bånnsolid viten ut av disse tallene, men det er rimelig klart at en fantastisk serve ikke er nok.

De som leder servetabellen er John Isner (26 på ATP-rankingen), Milos Raonic (47 på ATP-rankingen), Reilly Opelka (27 på ATP-rankingen) og Nick Kyrgios (91 på ATP-rankingen). Ingen av disse er i nærheten av å dominere sporten, så jeg lurer litt på hva Nadal er så redd for.

Og siden vi er i gang, «the players are getting bigger and bigger» er et annet av Nadals angstpunkter. Ja vel? Vi kan se på ATP-rankingen akkurat nå, og slik den var ved årsslutt 1991:

2021 Høyde 1991 Høyde
1 N. Djokovic 188 cm S. Edberg 188 cm
2 D. Medvedev 198 cm J. Courier 185 cm
3 S. Tsitsipas 193 cm B. Becker 191 cm
4 A. Zverev 198 cm M. Stich 193 cm
5 R. Nadal 185 cm I. Lendl 188 cm
6 A. Rublev 188 cm P. Sampras 185 cm
7 M. Berrettini 196 cm G. Forget 190 cm
8 C. Ruud 183 cm K. Novacek 190 cm
9 D. Thiem 185 cm P. Korda 190 cm
10 H. Hurkacz 196 cm A. Agassi 180 cm
Snitt 191 cm 188 cm

Altså: Dagens topp 10 er 3 centimeter høyere i snitt enn den var for 30 år siden, men det finnes grenser for hvor høy det lønner seg å være i tennis. Her er en artikkel om de høyeste spillerne på ATP-touren, fra Ivo Karlovic og nedover. Flere av dem har vunnet Grand Slam-titler, men ingen av dem mer enn én.

Det er tross alt ikke basketball vi snakker om, hvor veldig mye er en kamp i høyden, og folk står inntil hverandre.

Høyde gir fordeler i serve og rekkevidde i tennis, men det er jo ikke slik at de høyeste spillerne har veldig store fordeler i forhold til de litt lavere.

Casper Ruud klarer seg fint med sine 183 centimeter, og Diego Schwartzman (173 cm) har vært i toppen i årevis. Federer, Nadal og Djokovic er alle under 190 cm.

Jeg ler ikke lenger av folk som holder seg i rekkverket

I 2018 var Samhald tema på Kapittel, Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet. (Jeg jobber der, hvis noen ikke visste det.) En av tingene jeg husker best derfra, var et intervju Stavanger Aftenblads journalist Leif Tore Lindø gjorde med bandet Skambankt.

Jeg husker ikke akkurat hvordan Terje Winterstø Røthing i Skambankt sa det, men på et tidspunkt nevnte han noe som jeg har tenkt på mange ganger senere. Samtalen penset inn på det å spille konserter.

– Konserten er desserten, var omtrent det Skambankt-vokalisten sa. Alt det andre ved bandlivet er den harde jobben som må gjøres og som til slutt ender opp i en konsert, den overskuddsprega tingen som alt peker fram mot.

Vedlikeholdsalderen? Hah!

Helt fram til for to år siden hadde jeg tenkt at den berykta vedlikeholdsalderen var et udefinert, fjernt sted i framtida. Vedlikehold av kroppen var noe gamlinger holder på med mellom alle pensjonistaktivitetene sine, ikke noe jeg trengte å bry meg om på lenge.

Da jeg ødela korsbåndet for to år siden fikk jeg en halvt snerrende kommentar fra fysioterapeuten jeg havnet hos like etterpå; «du driver kanskje ikke med noe styrketrening?».

Nei, selvsagt gjorde jeg ikke det. Styrketrening var for kroppsnevrotikere eller bolere, langt unna det lek-elementet som må være på plass for at jeg skal gidde å holde på med noe fysisk. Men sommeren 2019 måtte jeg begynne med disse endeløse seriene av utfall, bøyinger og steg opp og ned av trappetrinn. Det var kjedelig. Men det virka.

Om å sette konfirmasjonspengene i pensjonsfond

Jeg har ikke fulgt opp så bra som fysiostanden skulle ønska, men er mye flinkere enn jeg var før 2019, og innser at vedlikeholdsalderen er NÅ.

Pondus tøyer ut
Sjeldent syn: Pondus tøyer ut!

Jeg har et blanda forhold til det. Hvis vi ser langsiktig nok på livet, bør vi sette konfirmasjonspengene våre i pensjonsfond og ha et så minimalistisk hus at vi ikke belaster barna våre med opprydding hvis vi dør før vi har tatt den store ryddesjauen.

Og hvis man tøyer, bøyer, løfter og strekker på de riktige måtene i de riktige antall repetisjoner korrekt antall ganger i uka, kan vi holde oss skadefrie til langt uti alderdommen. Men det er ingen garanti, og ville tennisøktene vært like fantastiske hvis hver av dem måtte betales i fire kjempekjedelige vedlikeholds-økter? Dag Solstads utsagn om joggere kom plutselig til meg: «Folk som er ute og lufter dødsangsten sin». Når jeg gjør mine øvelser er det til en viss grad en lufting av skadeangsten min.

Sener. Rygger. Armer.

Men så skader folk seg skikkelig på tennisbanen og blir ute i lang tid. Sener ryker. Rygger blir vonde. Jeg traff Norges beste tennisspillende journalist (tror jeg) på Coop-en i dag. Skada han også, i armen, fysioterapi og så videre.

Roger Federer (https://www.flickr.com/photos/la_bretagne_a_paris/3600704915)
Roger Federer. Det er aldri feil med et bilde av Roger Federer.

Friske, fornuftige folk pådrar seg ting, og tennis med alle sine rykk, eksplosjoner av kraft og retningsforandringer (det føles i alle fall sånn når jeg spiller, jeg nekter å se videobeviser på noe annet!) gjør at vi alltid har en farlig flørt gående med skademørket. Men det skal merkes at vi lever, og jeg gruer meg til den dagen trening BARE er noe jeg gjør for å vedlikeholde skroget på den glatte nedoverbakken som alderdommen er.

Inntil da spiller jeg tennis. Men jeg lover å bli bedre på forebygging. Tennis er for meg foreløpig ikke en liten dessert i et måltid av grønnsaker (alternativ trening), men hvis jeg skal kunne spise dessert i mange år, må den andre treningen opp. Det går an å gjøre også den morsom, tror jeg, selv om ingenting kan måle seg med en ballveksling hvor man glemmer seg selv og spiller på eget maksnivå.

Men jeg ler ikke lenger av folk som holder seg i rekkverket på jobb, og jeg fnyser ikke av dem trener kroppen mer enn de trener med ball.

Novak Djokovic

Og når alt kommer til alt, tror jeg Novak Djokovic og Serena Williams vil skrive under på det Terje Winterstø Røthing sa i 2018: Tenniskampene er ikke den hardeste delen av jobben, det er alt arbeidet for å bli i stand til å komme dit, som krever mest av dem.

Norges Idrettsforbund har en god treningsbank for forebyggende øvelser, og jeg har prøvd ut nivå 1 av tennisøvelser. De anbefales – test dem her.

Pete Sampras var tidenes beste spiller i bare noen få år, men la opp jaktløypa for de tre store

Pete Sampras fylte 50 år denne uka. Tidligere denne måneden fylte Roger Federer 40, og sistnevnte fikk selvsagt og helt fortjent mer oppmerksomhet på sin runde dag. Sampras er en pensjonert spiller med noen fans, men ikke så mange som merittlista hans burde tilsagt. Federer en en aktiv – enn så lenge – spiller med verdens største fanbase.

Evnen til å definere

Da Pete Sampras la opp som spiller i 2002, var han allment anerkjent som tidenes beste mannlige spiller. 19 år senere er det ikke vanskelig å peke på hullene i CV-en hans, noe som for så vidt ble gjort den gangen også: Sampras vant aldri French Open. Det nærmeste han kom var en semifinale i 1996. Både Federer, Nadal og Djokovic har vunnet alle de fire Grand Slam-turneringene, og de har alle 20 Grand Slam-titler mot Sampras’ 14.

Pete Sampras Wimbledon 1994
Pete Sampras på forsiden av Sports Illustrated etter seieren i Wimbledon i 1994.

En av de viktige arvene fra Sampras er hvordan han definerte kriteriene for storhet. Toppidrett er en interessant blanding av det uformelle og det formelle. Hva som har høyest status i en idrettsgren, er gjenstand for en kontinuerlig, om enn ganske sakte debatt.

Ta for eksempel norsk fotball. Du finner ingen som vil hevde at det beste laget i Norge er det laget som vinner cupen. Det er dette laget som kan kalle seg Norgesmester. Cupen = NM i fotball. Vinneren av Eliteserien/Toppserien er bare det på papiret, men alle vet at det er disse lagene som var sesongens beste.

I friidrett vil jeg tro at OL henger høyest, deretter VM og så regionale mesterskap (EM osv.). De samme folkene kan delta i VM og OL, men OL skjer bare hver fjerde år, mot VM annethvert år. I andre idretter har ikke OL samme status. For eksempel i fotball, blant annet fordi det er regler for hvilke spillere et land kan ta med. Når de beste ikke er med, minsker prestisjen.

Antall Grand Slam-titler er alt

Tennis er også en sport med flytende kriterier. I dagens tennis er det to storylines som kommer opp før hver Grand Slam-turnering:

  1. Hvem kommer til å få flest Grand Slam-titler av Federer, Nadal og Djokovic?
  2. Kan Serena Williams vinne sin 24. GS-tittel, og dermed tangere Margaret Courts rekord?
Pete Sampras Sports Illustrated 1990
Pete Sampras på forsiden av Sports Illustrated i 1990, etter seieren i US Open.

At vi i dag er besatt av å telle antall Grand Slam-titler, skyldes langt på vei Pete Sampras. De beste spillerne i generasjonene før Sampras hadde ikke det samme fokuset. Bjørn Borg, Jimmy Connors, John McEnroe og Ivan Lendl hadde ingen betenkeligheter med å droppe Grand Slam-turneringer.

En av grunnene var at Australian Open lenge hadde lav status. Premiepengene var lavere enn i de andre Grand Slam-turneringene, og turneringen krasjet med den korte tennisferien. Derfor inneholder listen over vinnere i Australian Open en hel del halvkjente navn. Selv en spiller som Andre Agassi, som etter hvert dominerte turneringen, holdt seg borte fra den i begynnelsen av karrieren. Utpå 1980-tallet ble anlegget modernisert og dekket skiftet fra gress til hardcourt.  I dag tenker ingen toppspillere på å droppe Australian Open.

Roy Emerson. Ring any bells?

Listen over flest Grand Slam-titler ble i mange år toppet av Roy Emerson. med 12 Grand Slam-titler. Hvis du ikke nikker til det navnet, er det ingen skam.

Emerson vant seks av sine Grand Slam-titler i Australian Open på 1960-tallet, turneringer hvor mange av de beste ikke deltok. På kvinnesiden vant Margaret Court den samme turneringen 11 ganger fra 1960 til 1973. Fram til 1968 var ikke Grand Slam-turneringene åpne for profesjonelle spillere.

Da Pete Sampras begynte å samle Grand Slam-titler i stor skala, satte han seg Roy Emersons rekord som mål. Dermed ble Emersons titler på 1960-tallet oppjustert til noe mer enn de hadde blitt før. Ingen tenniseksperter har noen gang ment at Roy Emerson var tidenes beste spiller, 12 Grand Slam-titler til tross. I selvbiografien sin skriver Pete Sampras at denne rekorden var noe han begynte å tenke på i 1997, da han var to titler bak Emerson. Akkurat hvorfor dette ble viktig for ham, står ikke. (Et mer nærliggende mål ville vel vært å vinne French Open?)

Men her er vi, i Pete Sampras’ idéverden, hvor alle måles etter Grand Slam-titler. Ja, selv Serena Williams blir målt mot Margaret Courts 24 titler, og det er ikke to sammenlignbare størrelser.

Og tennis i OL kommer aldri til å bli en pokal på linje med de fire Grand Slam-turneringene, selv om det bare spilles hvert fjerde år.