Forfatter: Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger. Tennisspiller med præriestore rom for forbedring.

Fantastiske slag, del 2: Kuerten sin backhand

Gustavo Kuerten server.

Gustavo Kuerten sin backhand i sakte film eller bilde for bilde er et spektakulært syn:

Kuerten slår med en hånd. Den vanligste klisjeen om enhåndsbackhand er at slaget gjør det vanskelig å slå effektivt på høye baller. Sampras klarte det aldri på grus, hvor backhanden hans ble angrepet konstant.

Gustavo Kuerten har et ekstremt grep. Det vil si at han holder rackethodet omtrent parallelt med bakken når han forbereder slaget, og det gir en utrolig overskru. Slaget krever ekstrem timing for å lykkes. Feilslag betyr at ballen går i nettet, men i Kuerten sine velmaktsdager (1999-2001) var det aldri et problem.

Kuerten vant tre ganger det åpne franske mesterskapet, mye takket være backhanden. Forskjellen fra andre grusspillere med en hånd (Albert Costa og Alex Corretja, for eksempel) er at Kuerten klarte å kombinere fart og spinn. Høye baller er heller ikke noe problem for Kuerten. Kampen mot Federer i fjorårets franske mesterskap viste forskjellen på en god grusbackhand, og en fantastisk. Kuerten vant i tre strake sett.

Selv har jeg sett Kuerten live to ganger. En gang mot Karim Alami i det franske mesterskapet for fire år siden, og i 2003 i Roma mot Gaudio. Sistnevnte kamp tapte han, men rakk også å vise noen utrolige backhander. Hvis noen hadde sagt at en av dem kom til å vinne det åpne franske mesterskapet året etter, ville jeg ikke satt pengene på Gaudio, for å si det sånn.

Og FOR en trivelig type!

Fantastiske slag, del 1: Kafelnikov sin backhand

Noen kaster bort talentet sitt mer enn andre. Ingen mer enn Jevgenij Kafelnikov, som gjennom hele karrieren foretrakk å spille double og en drøss med unødvendige turneringer for å tjene mest mulig. I Grand Slam-sammenheng vant han to single-titler, franske åpne i 1996 og australske åpne i 1999.

Han burde ha vunnet mange flere. Kafelnikov var god på alle underlag, med et lite minus for gress. Til å være så høy hadde han en puslete serve, men på alle andre områder var Kafelnikov en nytelse å se på. Han beveget seg elegant, returnerte serve bedre enn de fleste (han vant kampen da Richard Krajicek slo 49 ess da de møttes i US Open i 1999) og var sterk på nett.

Så sent som i 2003, da han mentalt hadde lagt opp for lengst, slo han Carlos Moya uten problemer på grus. Kafelnikov hadde en mental sperre mot Kuerten i French Open, uten den tror jeg han hadde vunnet mer enn en tittel der.

Men altså, backhanden. Kafelnikov spilte sin tredje og siste GS-finale i 2000, i Australia mot en Agassi i storform. Likevel, i første sett var det russeren som styrte showet. Kafelnikov sin backhand er en av de mest effektive jeg har sett. To hender. Kort tilbakesving. Racketen nesten vertikalt, en kommentator beskrev det presist da han sa at Kafelnikov holdt den som en fakkel. Lite overskru, ballen tas tidlig, og slaget er vanskelig å lese for motstanderen.

Ikke den hardeste, men definitivt en av de mest drepende likevel.

https://www.youtube.com/watch?v=8ZcfgXiWVxU

Jurgen Melzer

Du har ikke hørt om ham, nei? Han slo ut Agassi i San Jose denne uka. Det er denne tida av året Agassi pleier å spille godt, på amerikanske hardcourtbaner før grussesongen begynner.

Agassi må selvsagt få spille så lenge han bare har lyst, men det er tap av denne typen som må tære på motivasjonen hans.

Ny racket!

Annonsebilagene til avisene er utskjelte, men de inneholder jo faktisk mye bra stoff, selv om journalister ikke skal si det høyt. Som i går, da en Wilson Hyper Hammmer 5.3 lyste mot meg. Jeg måtte jo bare kjøpe den. Er litt lei av min gamle Head Ti.Heat, som jeg kjøpte i Paris i 2000. Den funker jo greit, men etter fem år merker jeg at den har klare mangler. (Det kan umulig ha noe med mine evner å gjøre.)

Tester den for første gang i morgen formiddag, blir stort.

Feigt av Hingis

Martina Hingis tapte comeback-kampen 6-1, 2-6, 2-6 mot Marlene Weingartner. Det første hun sa etterpå var at hun ikke hadde planer om å spille proff igjen, bare oppvisningsturneringer.

Hallo. Her melder hun seg på en bitteliten proffturnering og klarer ett sett mot en habil spiller. Slett ikke verst når hun knapt har spilt på to og et halvt år. Hva hadde hun sett for seg, at hun skulle cruise til seier? Det virker latterlig å stille i en sånn turnering og deretter si at that’s it. Hun hadde neppe avskrevet flere kamper dersom hun hadde vunnet.

Hingis må begynne å trene igjen, og hvis hun er heldig kan hun komme i topp ti igjen. Hvis hun tror på større ting, må hun lenger ut på landet.

En lettet Safin

Tennis på tv:
Marat Safin – Lleyton Hewitt 1-6, 6-3, 6-4 6-4.
Finale, Australian Open

Marat Safin hadde nettopp vunnet sin andre grand slam, fire og et halvt år etter sin første. Hva gjorde han? Hun pustet ut, ingen ville fakter, bare et nesten resignert fjes og en hevet arm.

Safin er 25 år, og har god tid på seg. Andre Agassi har vist at det finnes et tennisliv etter 30, og Safin har alle muligheter for å vinne seks-sju slam-titler.

Vendepunktet mot Hewitt kom i tredje sett. De hadde vunnet et sett hver, og begge virket nervøse. Safin lå under 1-4 i tredje, men spilte et nydelig game som brøt tilbake Hewitts serve. Han tok de neste sju gamene, og da var kampen i realiteten avgjort. I siste sett hadde Safin et snev av Sampras over seg, han brukte passelig med krefter i Hewitt sine game og servet helt sinnsykt bra.

Dette var femte gang på rad at Hewitt tapte mot den som til slutt vant grand slam-turneringen (3xFederer, Gaudio og Safin). All ære til Lleyton for innsatsen. Han hadde nok blitt god i alle idretter.

Denne gangen var de fire beste i semifinalen, og jeg tror det kan fortsette på den måten. Safin, Federer, Roddick og Hewitt har etablert seg i toppen, og ingen er på vei dit. Joachim Johansson er for uferdig for øyeblikket. Agassi spiller for lite, Moya kommer til å synke og Nadal er for ung. Den eneste jeg håper på er Ferrero, som jeg tror kan klore seg oppover listene når grusturneringene begynner i april.

Vent og se.

Før damefinalen

Finalene i Australian Open ødelegger nattesøvnen som ingen andre arrangementer. Kampstart i natt er 03.30. Så hva skal en stakkar gjøre? Jeg kunne jo lagt meg, men aldri i livet om jeg hadde kommet til å stå opp når klokka ringer.

Får se om jeg orker å holde meg våken fram til kampen begynner. Serena mot Davenport. Har aldri hatt særlig sans for noen av dem.

Davenport fordi hun symboliserer hvor lite som kreves i dametennis i forhold til herreklassen. Hun er treig, beveger seg dårlig og er svak på defensiven. Men hun er høy, server bra og hvis hun får de ballene hun ønsker, har hun det reneste treffet på dametouren.

Serena fordi hun spiller ganske uten eleganse, med en hjemmelaget teknikk som faktisk fungerer fordi hun er så fysisk overlegen sine motstandere. Talentet er der, merkelig at hun bare har seks slam-titler. Med så mange skader spørs det vel om hun klarer mer enn 10-12 til sammen.

Får gjøre litt husarbeid, se første sett og legge meg hvis det ser kjedelig ut. Jeg tipper Serena vinner i to enkle sett.

Spåkunst på middels nivå

G+, eller kanskje M/G? Kvartfinalistene ble omtrent som jeg hadde spådd. Av mine tips kom Federer, Hrbaty, Hewitt og Roddick til kvarten. Altså halvparten. Blant damene kom Davenport, Kuznetsova, Sharapova, Williams og Mauresmo, altså fem av åtte.

Totalt blir dette 9 av 18, mye bedre enn jeg hadde fryktet.

Videre tror jeg Serena eller Sharapova vinner. Federer vinner selvsagt herreklassen.

Den tapte generasjonen

Fiasko er tungt å innrømme, selv om det skjer på andres vegne. Men det svir alltid å innse at ens egen generasjon er ganske ubrukelig.

Dagens beste tennisspillere er født rundt 1980 – Hewitt, Roddick, Federer, Safin, Coria. Før dem dominerte Sampras, Agassi, Chang og Courier. De er født ti år tidligere.

Det store mysteriet er hva som skjedde med gjengen midt mellom, altså de som er født midt på 70-tallet. Etter prognosene skulle de tatt over tronen fra Sampras/Agassi rundt 1998/99. Det skjedde ikke. Kafelnikov vant to slams, Kuerten tre på grus. Resten av denne gjengen har hatt gode glimt, men aldri stabilitet i toppen.

Sampras var verdensener i 1998. Året etter Agassi, 29 år gammel. Kuerten er den fra midten av 70-tallet som har sluttet året som nummer en, det skjedde i 2000. Deretter har det handlet om Hewitt, Roddick og Federer.

Hva skjedde med dere, Thomas Enqvist, Magnus Norman, Nicolas Lapenttti, Carlos Moya, Alex Corretja, Nicolas Kiefer og Tommy Haas? Vi som er født i ’76 trenger også generasjonshelter.