Åsmund Ådnøy – Side 173 – Tennisbloggen

Federer. Igjen.

Roger Federer slo Lleyton Hewitt 6-2, 6-4, 6-4 i finalen i Indian Wells. Han har nå vunnet 41 av sine siste 42 kamper. Det er en helt vill statistikk. Han har sju seire på rad mot Lleyton Hewitt, verdens nest beste spiller. Han har ikke tapt en finale siden sommeren 2003.

Den eneste som kan utfordre ham er Marat Safin på en heldig dag, og det er langt mellom dem.

Snart er det grussesong, og jeg håper Federer ikke spiller for mye, så han blir utbrent til French Open. Jeg ser ingen grunnn til at han skal gå for noe annet enn seier der.

Clijsters! Yeah!

Tennis på tv:
Kim Clijsters – Lindsay Davenport 6-4, 4-6, 6-2
Finale, Indian Wells

Jeg har vært fan av Kim Clijsters siden jeg så henne spille mot Steffi Graf i Wimbledon 1999. Clijsters var bare 16 år da. Jeg så kampen på storskjerm i Nürnberg, på togstasjonen.

I kveldens finale mot Lindsay Davenport så ting dårlig ut i begynnelsen. Davenport ledet 4-0, og hadde tre breakballer til 5-0. Clijsters holdt serve, og tok Davenports servegame. Clijsters klorte seg tilbake i kampen, og tok settet.

Davenport vant andre sett, før Clijsters dominerte det siste fullstendig. Clijsters har et kampansikt som få andre på dametouren, uten å bli så masete som f.eks extypen Lleyton Hewitt. Davenport på sin side ser ut som hun lider seg gjennom en hver tenniskamp hun spiller.

Seieren til Clijsters minnet meg på hvor mye sporten trenger henne. Hun er uten tvil den mest sympatiske toppspilleren. Spillestilen hennes er en smakfull miks der ingenting stikker seg spesielt fram. Hun er like god til å forsvare seg som Elena Dementieva. Hun slår ikke like hardt som Kuznetsova, men har atskillig mer presisjon. Hun server ikke like hardt som Davenport, men varierer bedre.

Dette blir en åpen tennissesong på damesiden. For første gang på flere år kan sju-åtte spillere vinne Grand Slam-turneringer. Deriblant Clijsters, som venter på sin første. Jeg håper den kommer i år.

Sampras junior II

Pete Sampras og kona Bridgette venter barn nummer to. De har en to år gammel sønn fra før, han heter Christian. Kjekt å se at den gamle mannen holder seg i aktivitet.

Russerne er ikke kjedelige

Tennis på tv:
Elena Dementieva – Svetlana Kuznetsova 3-6, 6-3, 7-5
Kvartfinale, Indian Wells

Det er en liten utfordring å skille de russiske damespillerne fra hverandre, hvis du ikke følger skikkelig med. Myskina, Dementieva, Kuznetsova, Sharapova osv. Men de er faktisk veldig forskjellige i spillestil og temperament.

På onsdag så jeg Dementieva-Kuznetsova fra Indian Wells, og det er en av de beste damekampene jeg har sett på lenge. Kuznetsova har den beste forehanden på damesiden. Okei, den er litt vill til tider, men fy flate for en fart hun får på den ballen. Backhanden er atskillig svakere, og Dementieva servet konsekvent mot den. Smart dame.

Mot Dementieva hamret hun inn alt i første sett, før det gikk litt skeis i de to neste. Det skyldtes i stor grad Dementieva, som må være den beste forsvarsspilleren på dametouren akurat nå. Hun når de fleste baller, og slår dem dypt tilbake. At hun klarer det med sine ekstreme grep og uryddige teknikk, er beundringsverdig.

Dementieva vant i tre sett. Hun server litt bedre enn i fjor, og knekker ikke som et sugerør når det drar seg til i kampene. Kampen var også en fin påminnelse om at de fleste kropper duger til å bli god i tennis: Kuznetsova ser ut som en høyreback på Lillestrøm, Dementieva ser ut som en høydehopper. Og det har liten betydning.

Årets Hewitt?

Jeg bør egentlig ikke være stygg med Ivan Ljubicic, mannen er jo inne i en fantastisk sesong. Men han er en alvorlig kandidat til å bli årets Lleyton Hewitt – spilleren som i fjor tapte alle sine kamper mot Roger Federer, inkludert tre i grand slam-sammenheng.

I går tapte Ljubicic i to tiebreaks mot Federer. På to måneder har de møttes fire ganger, med Federer som vinner hver gang.

Latterlig å mene at Federer er svak psykisk, han har tapt én kamp i år. I et tiebreak setter jeg hele månedslønna på Federer.

En av de vanskeligste

De fire grand slam-turneringene er de mest prestisjefylte, men turneringen som foregår akkurat nå i Indian Wells er like vanskelig å vinne. Vi snakker om en hardcourt-turnering med verdens 64 beste spillere, altså ingen lette kamper her. Alle er godt i gang med sesongen, og underlaget er demokratisk.

Sånne turneringer er umulig å spå vinneren av. Det finnes minst ti som kan vinne på herresiden, og seks-sju på damesiden. Egentlig har jeg aldri skjønt hvorfor disse alle disse hardcourt-turneringene går nå. USA har jo en haug med turneringer før US Open på seinsommeren, og de som spilles nå blir jo bare et mellomspill før grusturneringene begynner i april.

For våkenettene

Når en ti dager gammel baby styrer døgnrytmen, er det vanskelig å få sett tennis på tv. Men solsiden er at jeg endelig får sett Wimbledon-finalen fra 1980, den kjøpte jeg på dvd for to år siden og har bare sett glimt. Når Nina ikke vil sove og alle andre vil, eller hun trenger litt tid på armen midt på natta, er filmen god å ha.

Finalen i 1980 blir av mange kalt tidenes beste kamp. Bjørn Borg mot John McEnroe. Fem sett, fire timer, tidenes mest berømte tiebreak, reddede matchballer og spektakulære slag. Tennisen har forandret seg mye på 25 år, men kampen er fortsatt utrolig fascinerende.

Første sett fikk jeg med meg en tidlig morgen, og med hennes døgnrytme blir jeg ikke forundret om jeg får med meg de fire siste ganske snart.

Fantastiske slag, del 4: Enqvist sin forehand

Maskiner kan være vakre. Mekaniske tennisspillere kan også være nytelser å se på. Selv om de færreste vil innrømme det.

Thomas Enqvist har gjennom en lang karriere levd med et stempel som kjedelig. Jeg tror ikke han bryr seg. På sitt beste er Thomas Enqvist noe av det råeste som har vist seg på en tennisbane. Hardcourtbane, vel å merke. Enqvist er dårlig til å improvisere, og har aldri gjort det godt på grus eller gress. Der spretter ballen litt utenfor svensken sin kalkulerte slagsone.

Men altså, Enqvist på hardcourt er litt av et syn. Svensken spiller utrolig flatt, altså lav margin over nettet. Når Enqvist har dagen, treffer han linjene med laserpresisjon, han hamrer inn alt som kommer over nettet. Jeg husker en semifinale senhøsten 1999, hvor han slo klodens heteste spiller, Agassi, i tre sett. Det siste 6-0, i en brutal oppvisning.

Enqvist sin forehand er navet i maskinen. Utolig økonomisk. Racketen tas kort tilbake. Enqvist flytter sin litt trege kropp i posisjon. Ballen nærmer seg. Armen går raskere enn noe kamera kan fange, og det smeller. Lite sikkerhetsmargin, slaget er en knisvegg som spillet balanserer på.

Soloseier for Ljubicic

Kroaten Ivan Ljubicic slo Roddick, Agassi og Bryan-brødrene (i double sammen med Super-Mario Ancic). 3-2 til Kroatia, og borte vekk med USA fra årets Davis cup. Et sviende nederlag på hjemmebane for amerikanerne.

Kroatia er en liten europeisk nasjon, mens USA har tennisbaner og -spillere i overflod. At USA på hjemmebane ikke klarer å vinne, er svakt, selv om Ljubicic er årets formspiller. Løs tanke: Kanskje de hadde klart seg bedre på grus? Agassi er en god grusspiller, i alle fall for en kamp eller to. Roddick er også habil, mens kroatene elsker raske underlag.

Det er uansett for seint nå. Ivan Ljubicic seiler opp som årets sensasjon, snart 26 år gammel. Godt at det er håp for dem som holder ut.

Davis Cup for dummies

Davis Cup er lagkonkurransen i tennis for menn. Det spilles i flere divisjoner, akkurat som i fotball. Finalen spilles på slutten av sesongen.

Hvert oppgjør spilles på hjemmebanen til et av lagene, kampstedet avhenger av hvem som spilte hjemme sist gang lagene møttes. I teorien er det altså mulig å vinne Davis Cup med bare hjemmekamper eller bare bortekamper gjennom hele sesongen. Men i praksis skjer det aldri.

Hjemmelaget bestemmer spilleunderlaget. Her er det mye taktikk. De gode grusnasjonene velger grus, amerikanerne hardcourt osv. Tittelforsvarer Spania ble i første runde i 2005 utslått av Slovakia, som hadde valgt et superraskt underlag.

Hvert oppgjør består av fem kamper. Første dag spilles to singlekamper. Andre dag er det double. I teorien kan et oppgjør være avgjort allerede her, hvis et lag har vunnet alle tre kampene. Hvis ikke, avgjøres oppgjøret siste dag, hvor det spilles to singlekamper. Som regel med de samme spillerne som var i aksjon første dag, med omvendte motstandere.

Legendariske Davis Cup-oppgjør:

McEnroe slo Wilander 9-7, 6-2, 15-17, 3-6 og 8-6 i kvartfinalen mellom Sverige og USA i 1982. De spilte ikke tiebreaks i DC på denne tiden, selv om de hadde gjort det lenge i Grand Slam-sammenheng. Wilander var 18 år og ganske fersk. McEnroe er tidenes største DC-entusiast, og dette er hans mest berømte seier.
Sampras slo Russland, 1995. I finalen i Moskva hadde russerne lagt et ekstremt tregt grusdekke, for å hindre Sampras i å komme til sin rett. Det er dette oppgjøret de klamrer seg til, alle som mener at Pistol Pete var god på grus. For det var han virkelig ikke. Men denne helgen i desember 1995 var Sampras helt sjef. Først slo han Chesnokov, deretter vant han double med Todd Martin (heller ingen gruselsker), før han slo Kafelnikov i sin andre singlekamp.
Ecuador slo Storbritannia, 2000. Det absolutte lavmål for britisk tennis. Brødrene Nicolas og Giovanni Lapentti ble aldri mennenes svar på Serena og Venus, men klarte på forunderlig vis å slå den kroniske Wimbledon-semifinalisten Tim Henman, pluss Greg Rusedski. På gress. På Wimbledon-banene. Det er som om en australier skulle vunnet femmila i Kollen.