Davis Cup for dummies

Davis Cup er lagkonkurransen i tennis for menn. Det spilles i flere divisjoner, akkurat som i fotball. Finalen spilles på slutten av sesongen.

Hvert oppgjør spilles på hjemmebanen til et av lagene, kampstedet avhenger av hvem som spilte hjemme sist gang lagene møttes. I teorien er det altså mulig å vinne Davis Cup med bare hjemmekamper eller bare bortekamper gjennom hele sesongen. Men i praksis skjer det aldri.

Hjemmelaget bestemmer spilleunderlaget. Her er det mye taktikk. De gode grusnasjonene velger grus, amerikanerne hardcourt osv. Tittelforsvarer Spania ble i første runde i 2005 utslått av Slovakia, som hadde valgt et superraskt underlag.

Hvert oppgjør består av fem kamper. Første dag spilles to singlekamper. Andre dag er det double. I teorien kan et oppgjør være avgjort allerede her, hvis et lag har vunnet alle tre kampene. Hvis ikke, avgjøres oppgjøret siste dag, hvor det spilles to singlekamper. Som regel med de samme spillerne som var i aksjon første dag, med omvendte motstandere.

Legendariske Davis Cup-oppgjør:

  • McEnroe slo Wilander 9-7, 6-2, 15-17, 3-6 og 8-6 i kvartfinalen mellom Sverige og USA i 1982. De spilte ikke tiebreaks i DC på denne tiden, selv om de hadde gjort det lenge i Grand Slam-sammenheng. Wilander var 18 år og ganske fersk. McEnroe er tidenes største DC-entusiast, og dette er hans mest berømte seier.
  • Sampras slo Russland, 1995. I finalen i Moskva hadde russerne lagt et ekstremt tregt grusdekke, for å hindre Sampras i å komme til sin rett. Det er dette oppgjøret de klamrer seg til, alle som mener at Pistol Pete var god på grus. For det var han virkelig ikke. Men denne helgen i desember 1995 var Sampras helt sjef. Først slo han Chesnokov, deretter vant han double med Todd Martin (heller ingen gruselsker), før han slo Kafelnikov i sin andre singlekamp.
  • Ecuador slo Storbritannia, 2000. Det absolutte lavmål for britisk tennis. Brødrene Nicolas og Giovanni Lapentti ble aldri mennenes svar på Serena og Venus, men klarte på forunderlig vis å slå den kroniske Wimbledon-semifinalisten Tim Henman, pluss Greg Rusedski. På gress. På Wimbledon-banene. Det er som om en australier skulle vunnet femmila i Kollen.

Oh-oh. USA i alvorlig trøbbel

Roddick og Agassi må vinne sine kamper søndag for å unngå amerikansk nederlag mot Kroatia. Ljubicic og Ancic vant ganske sensasjonelt doublekampen mot Bryan-brødrene, 3-6, 7-6 (8), 6-4, 6-4.

Ljubicic møter Roddick først, og jeg tror Roddick klarer det foran et entusiastisk publikum. Ancic mot Agassi er helt åpen. Ancic er i fin form, men trolig sliten etter to kamper på to dager og finale i turneringen i Scottsdale uken før. Men det er jo usikkert hvor lenge Agassi holder i en femsetter. Likevel, en liten fordel Agassi her.

Samme gamle leksa

Det amerikanske Davis Cup-laget har fulgt et kjent mønster de siste årene. Roddick vinner minst en av kampene i single, så sant det ikke er grus. Bryan-tvillingene vinner doublekampen.

Det betyr at mye avhenger av den siste singlespilleren. Både James Blake, Vince Spadea og Mardy Fish har tatt på seg oppgaven med å forsvare de amerikanske tennisfargene, men all rokeringen kan ikke skjule en åpenbar sannhet: Bak Roddick begynner det å bli tynt for USA.

Andre Agassi ble sett på som en frelser for laget da han kom inn til oppgjøret mot Kroatia denne helga. I første kamp denne helga tapte han i tre strake sett mot Ljubicic. Kanskje ikke så rart, siden Ljubicic har vært en av de store formspillerne i år. Roddick slo Ancic, og nå kommer Bryan-tvillingene til å vinne igjen.

I de siste singelkampene spiller Agassi mot Ancic, Ljubicic mot Roddick. Hvis Ancic vinner sin kamp, kan det bli morsomt i den siste, siden Roddick og Ljubicic ikke er verdens beste venner.

Indianarane kjem

Tennis på tv:
Sania Mirza – Svetlana Kuznetsova 6-4, 6-2
2.runde Dubai Open

Mirza kan åpne for tennis som folkesport i India, etter å ha vunnet sin første tittel nylig, og ved å ta skalpen til den regjerende US Open-mesteren. Fra før har inderne de glitrende double-spillerne Bhupathi og Paes, uten at det har satt idretten i fokus i hjemlandet.

Rent spillemessig synes jeg ikke Mirza var noe revolusjonerende nytt. Hun slår flatt og hardt fra begge sider, med lite rom for feil. Serven hennes er hakkete og med lite variasjon. I kampen mot Kuznetsova (jeg så det siste halvannet settet) traff hun linjene med det meste, og selv ikke Roger Federer baserer spillet på rene vinnerslag. Så inntil videre: Neppe topp 10-materiale.

Kuznetsova er snart tilbake i den absolutte toppen. Dametourens mest brutale forehand når den sitter.

Federer – Ljubicic igjen

Akkurat da Federer så ut til å miste grepet, knuste han Agassi 6-3, 6-1 i semifinalen i Dubai. Federers ujevne spill i det siste skulle etter alle solemerker blitt straffet av en så solid mann som Agassi, men Federer har aldri slått Agassi så grundig som denne kampen. Det spilte nok en viss rolle at de måtte spille både kvart- og semifinale på samme dag pga regn.

Federer har slått Agassi i seks kamper på rad nå. Jeg tviler på om noen andre har klart det samme. Sampras klarte fire strake seire mot Agassi.

For tredje gang i år spiller Federer mot Ljubicic i finalen. Etter den heldige seieren sist gang, tror jeg Federer tar fram det beste igjen nå.

Courage under fire

En av mytene om Roger Federer er at han spiller dårlig under press, at han ikke klarer å vinne når han spiller dårlig. Den myten kommer fra fantasiløse kritikere som desperat leter etter noe å utsette på spillet hans. Det siste halvåret har Federer tapt én kamp, mot Safin i semifinalen i Australia, han tapte 9-7 i femte sett i en kamp hvor han var langt under sitt beste.

I de siste tre kampene har Federer vunnet 7-6 i siste sett (Ljubicic, Minar, Ferrero). Ifølge rapportene var han langt under sitt beste i alle kampene, men han reddet matchballer og vant alle. Stil er forenlig med fightervilje, noe Federer viser hver uke. Men han bør kanskje ta en pause nå. Jeg tipper han er ivrig etter å ta tilbake førsteplassen i Champions Race fra Safin.

Fantastiske slag, del 3: Agassi sin serveretur

Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke er noen stor fan av Andre Agassi. Den Agassi jeg kjenner fra skjermen er en slagmaskin, en evighetsmaskin med streng disiplin over eget spill. En slags Ivan Lendl med mer talent. Det er tullete at en så begavet mann som Agassi baserer spillet sitt på å kverne i stykker motstanden. Som ungdom var Agassi en av de mest allsidige spillerne på planeten, som tok sjanser og satset høyt.

Men nok surmuling. Både den unge og den gamle Agassi har skremt motstanderne med servereturen. Agassi er tidenes beste til å returnere serve, heter et gammelt jungelord.

Han skiller seg fra f.eks Lleyton Hewitt ved å gjette mer hvor serven kommer, i stedet for å vente og prøve å få en racket på ballen. Det fører til at Agassi i mange kamper får masse serveess mot seg, som de 51 Joachim Johansson satte inn da de møttes i Australian Open i år.

Men når Agassi først treffer ballen, så har han en ekstrem timing, og slår hardere og mer presist tilbake enn noen andre. Som i kampen mot Johansson, hvor han sendte Johanssons server tilbake med renter. Agassi bryr seg lite om hvor mange ess som kommer, for han vet at han får sine sjanser.

En av Agassis største triumfer kom nettopp i Australia i 2000, hvor han overlevde 36 ess fra Sampras. Vendepunktet kom i fjerde setts tiebreak. De fulgte hverandre til 5-5, før Agassi fikk settball. Sampras servet fra høyre rute, og traff det ytterste punktet på Agassis serverute, dypt til Agassis forehand. Sampras stormet til nettet, men Agassi leste serven og slo den knallhardt tilbake mot Sampras sin tomme backhand-side. Der er nettet på det høyeste, men ballen traff innenfor med god margin. Agassi tok settet etter å ha hatt ryggen mot veggen, og vant siste 6-1.

Agassi returnerer serve med kort tilbakeføring på begge sider, og når det klaffer er det fantastisk å se på. Statistikken viser at han liker seg godt mot servekanonene:
Agassi – Stich 6-0
Agassi – Rusedski 7-2
Agassi – Becker 10-4
Agassi – Edberg 6-3
Agassi – Philippousis 6-2
Agassi – Rafter 10-5

Et gapende unntak er
Agassi – Sampras 14-20, som likevel ikke er så verst tatt i betraktning motstanden.

Trist fra CNN

Jon Wertheim er nettets beste tennisskribent, vittig og kunnskapsrik. Et ukentlig høydepunkt er spalten hans på cnnsi.com. Nå har CNN og Sports Illustrated valgt å legge ned tennisavdelingen av nettstedet.

Kanskje ikke så farlig i seg selv, men Wertheim fortjener all den plassen han kan få. Nå kjemper han om plassen med mange andre idretter, og alle vet at tennis sjelden vinner de kampene. (Agassi fikk 15 sekunder på TV2-sporten da han ble den første på 30 år som vant alle de fire grand slam-turneringene.)