Årets gruskomet

Det virker som Rafael Nadal har vært her i årevis, selv om han bare er 18. Han slo Coria 6-3, 6-1, 0-6, 7-5 i finalen i Monte Carlo, og er på 11.plass på rankingen nå.

Nadal er best på grus, og kommer nok til å spille både Roma og Hamburg før French Open i slutten av mai. Hvis han er smart, så dropper han Roma eller Hamburg. Sitatet etter seieren over Coria var et dårlig tegn:

I’m not made for five sets on clay, and when it was 2-0, 3-0 in the set I stopped playing for the last few games.

Jaha. Han er ikke skapt for fem sett på grus. Da har jeg en dårlig nyhet til Nadal: I Grand Slam-sammenheng spilles alle kamper i fem sett. French Open kryr av sultne spillere som mer enn gjerne orker å holde det gående i fem sett mot en 18-åring som plutselig har blitt en gjev skalp.

Tamme greier

Tennis på tv:
Justine Henin – Elena Dementieva 7-5, 6-4
Finale, Family Circle Cup

Skal ikke påstå at jeg fulgte kampen med falkeblikk, fanget som jeg var mellom middagslaging og barnepass. Men det lille jeg så var meget tamt.

Dementieva sin serve er det mest latterliggjorte slaget i profftennisen. Dobbeltfeilene og usikkerheten krøp inn jo lenger kampen varte, og Henin svarte med å serve i hytt og vær hun også.

Dusteservingen var en stor kontrast til en del nydelige ballvekslinger. Før det igjen kom svake poenger som ble avgjort ved basale feilslag.

Henin viste styrke mentalt, men har mye igjen før spillet sitter. Dementieva var som vanlig solid på defensiven, ellers blek.

Om ikke publikum fikk noe særlig glede av finalen, vet jeg en som gjorde det: Kim Clijsters.

Kall meg mr. Feiltips

Jeg glemmer det av og til, men det er en grunn til at jeg ikke spiller noe særlig på oddsen. Noen timer etter at jeg spådde en knusende seier til Federer over Gasquet, vinner Gasquet kampen.

Han reddet til og med matchballer på vei til seieren, 6-7, 6-2, 7-6. Tror ikke det betyr så mye for Federer, som må være dødssliten etter to lange Masters-turneringer i USA før han fløy rett over til Monte Carlo. Noe av presset er borte nå, og Federer kommer i angrepsposisjon igjen.

Gasquet viser at han er mer enn preik nå, på samme måte som Nadal gjorde i fjor. Da slo Nadal nettopp Federer, i Miami. Gasquet trenger fortsatt tid før han etablerer seg som toppspiller, og jeg tror ikke han er moden nok til å vinne French Open i år.

Nadal er ATP-tourens Duracell-kanin. 6-3, 6-0 mot Gaston Gaudio på grus er vilt imponerende. Guillermo Coria og Juan Carlos Ferrero er også videre.

To unge og to enda yngre i semifinalen i Monte Carlo. Hvorfor kan ikke Eurosport ta ansvar og kjøpe rettighetene til neste år?

Gruskjempene overlevde

Party like it’s 2002: Juan Carlos Ferrero slo Marat Safin enkelt i Monte Carlo i går. Roger Federer slo Fernando Gonzalez i tre sett. Typisk at mine tips slår til når jeg ikke har satset penger. Da slipper vi i alle fall å se flere bilder av Safin i den latterlige cap-en.

Federer møter Richard Gasquet i neste kamp. Det tror jeg blir full knus, for jeg ser ganske enkelt ikke hva Gasquet har å stille opp med. Han blir en fluevekter både fysisk og psykisk mot verdenseneren.

Gaudio viser for hver kamp at seieren i French Open 2004 var mer enn et blaff, og Coria+Nadal vant også med små anstrengelser. Alltid gøy når de beste holder til langt ute i turneringene, og på grus er det ikke ofte det skjer. For eksempel French Open 1999, hvor Hrbaty, Meligeni (hvem?), Medvedev og Agassi spilte semifinaler.

Kvartfinalene i Monte Carlo spilles slik:
Federer – Gasquet
Nadal – Gaudio
Volandri – Ferrero
Coria – Ferrer

Med andre ord: Federer/Nadal/Gaudio mot Coria i finalen. Alt annet vil være en liten sensasjon. Ferrer og Volandri skal være for lette her, og Ferrero er ikke tilbake i gammelt slag ennå.

Parabol-tv ønskes

Dette er dagen man skulle hatt en feit tallerken utenfor verandaen og stilt den inn til å motta kanaler som sender fra turneringen i Monte Carlo. Roger Federer – Fernando Gonzalez og Juan Carlos Ferrero – Marat Safin, og det allerede i tredje runde!

Hvis Gonzalez spiller på sitt beste kan han slå Federer, men jeg tviler på om det skjer.

Safin – Ferrero er helt åpen. Ferrero er nok sulten, og hvis han vinner slipper vi jo å se Safin med den teite cap-en bak fram. Jeg trodde virkelig aldri at jeg ville få se stilige Safin i et så latterlig hodeplagg.

Go JCF!

Ganske ny kid on the block: Richard Gasquet

Franske Richard Gasquet har hatt den tvilsomme gleden av å være utpekt til fransk tennis sin redningsmann. Merkelappen har han hatt i to-tre år allerede, men så langt har det vært langt mellom høydepunktene.

Mest fordi Gasquet har blitt testet for tøft for tidlig. Gasquet spilte sine første ATP-kamper som 15-åring (!). Han fyller 19 i år, og kroppen er endelig i ferd med å bli utvokst. De siste månedene har han spilt mange små turneringer for å bygge selvtillit, og det har hjulpet.

I mars slo han Garcia-Lopez, Montanes og Starace da han vant grusturneringen i Napoli. Nå spiller han masters-turneringen i Monte Carlo sammen med de store gutta, og har så langt slått Garcia-Lopez og Felix Mantilla. Begge disse kan spille på grus, Mantilla vant for eksempel Roma-finalen mot Federer for to år siden.

Kanskje dette blir året da Nadal og Gasquet endelig viser at de er verdt hypen som har omgitt dem så lenge?

Gasquet møter Davydenko i neste runde.

Fantastiske slag, del 6: Sampras sin serve

Ingen spiller har vært så tett forbundet med et slag som Pete Sampras til sin serve. Myten er at Sampras var en gigantisk servemaskin med få andre våpen.

Det er selvsagt bare tull. Sampras ble tidenes beste spiller like mye takket være sine volleyer, sin sterke psyke, sin brutale forehand og jernviljen. Likevel, det er serven han blir husket for. 

Mange andre kan analysere den bedre enn meg. Jeg klarer bare å plukke fra hverandre begynnelsen og slutten av den – det som skjer rundt ballkontakt går altfor fort til at jeg får det med meg.

Sampras begynte med å holde ballen til racketen foran kroppen, mens han spente ut ryggen og viste motstanderen sålen av venstrefoten. Han kastet ballen halvhøyt opp, og den sagnomsuste kinetiske bevegelsen i Sampras’ serve åpenbarte seg: Fra leggene og opp til slagarmen ble kroppen som en slange som hogg til i det kroppen var i sin fulle lengde. McEnroes serve hadde mye av det samme i seg, uten at den var like brutal.

På skjermen så det ganske enkelt, ja helt logisk ut. Det spesielle med Sampras sin serve var blandingen av fart og spinn. Ingen kombinerte dem bedre, og derfor var Sampras sin serve den vanskeligste å returnere. Han utførte mesterstykket med en blytung, gammel Wilson-racket med pinnstramme strenger. Imponerende på alle vis.

Arvtakere? Tja, Roddick og Federer server godt. Men ikke på høyde med Sampras ennå, som hadde en enorm selvtillit i slaget. Særlig andreserven til Sampras vil stå i historiebøkene med gullskrift.

Grustennis for dummies

Hvert år etter påske skjer det samme: De store turneringene domineres av folk med latinsk sus over navnet. Spanjoler, argentinere, chilenere og brasilianere begynner å vinne titler igjen. Det er tid for grussesongen, et vårtegn sikrere enn seriestart i fotball og Reidar Webster på skjermen.

Det er kanskje litt galt å kalle det for grussesongen, for turneringer på grusunderlag spilles hele året. Men de viktige grusturneringene spilles i Europa i april, mai og juni. Roma, Hamburg og Monte Carlo er tre av høydepunktene, men blir små i forhold til det åpne franske mesterskapet. Det spilles i Paris i månedsskiftet mai/juni.

Så langt terminlisten. Det fascinerende med grustennis er langsomheten. Poengene er lange, serven betyr lite, og volleyspill er en risikosport. Grusen demper ballen, og gir spillerne god tid til å forberede neste slag.

Det har ført til at vinnerlisten fra det åpne franske mesterskapet mangler flere av tennisens største gjennom tidene. Pete Sampras, Stefan Edberg, Boris Becker, John McEnroe, Jimmy Connors, Pat Cash og Goran Ivanisevic er noen av Wimbledon-vinnerne de siste 30 årene. Ingen av dem har vunnet French Open.

Det gjorde derimot Bjørn Borg, hele seks ganger. Tålmodighet, tålmodighet, tålmodighet. Mats Wilander vant tre ganger, med spillestil basert på samme langsomme mentalitet. Ivan Lendl vant tre ganger, også han en sindig herremann.

På grus spretter ballen høyere enn noe annet dekke, og når spillerne i tilegg bruker enorme mengder overskru, blir det en hard jobb å slå den lille ballen tilbake over nettet – gjerne ti ganger for hvert poeng. Hvis Wimbledon er sportens Formel 1, så er French Open svaret på maraton: seigpining uten raske løsninger.

Grus jevner ut nivåforskjellene. French Open har flere «han har jeg aldri hørt om»-vinnere enn de andre Grand Slam-turneringene. Eller hva sier du til Andres Gomez, Albert Costa, Iva Majoli eller Gaston Gaudio? Sistnevnt vant det åpne franske mesterskapet i fjor, fullstendig overraskende. Kanskje får han en arvtaker om et par måneder.

Grusnavn å merke seg:

  • Gaston Gaudio: Skeive tenner, vinnende smil, silkemyk enhåndsbackhand.
  • Guillermo Coria: Tourens mest stabile grusspiller, vinner French i år.
  • Fernando Gonzalez: Villmann fra Chile, slår hardere enn noen andre, ofte ut, andre ganger uovervinnelig.
  • Rafael Nadal: The great white hype. God på grus, men kan neppe løpe rundt backhanden sin i to måneder og vinne hele tiden. Samme hvor ung og fresk han er.
  • David Nalbandian: Ufortjent kjedelig rykte, god på alle dekker, inkludert grus.
  • Gustavo Kuerten/Carlos Moya/Juan Carlos Ferrero/Alex Corretja: Sikrer mimrekveldene for 90-tallshodene der ute, neppe vinnerkandidater lenger.
  • Andre Agassi/Marat Safin/Roger Federer/Lleyton Hewitt/Tim Henman: Kan neppe klare 14 dager mot fullblods grusspillere, men ingen grunn til å avskrive dem likevel. Henman kom til semifinalen i fjor!
  • David Ferrer/David Sanchez/Albert Costa/Juan Ignacio Chela/Felix Mantilla: Lever og ånder for grusen. Vinner kamper, men ikke publikum.

Damene er mindre spesialiserte enn mennene. Vinnerkandidatene er stort sett de samme som ellers, muligens med unntak av Sharapova, som jeg synes virker for ustrukturert til å gjøre det stort på grus foreløpig. Davenport er også allergisk mot grus.

Fallert grusspesialist II: Kuerten

Dagen etter at jeg spådde Juan Carlos Ferrero som en ferdig toppspiller, er jeg fristet til å gjøre det samme for Gustavo Kuerten. Brasilianeren klarte å vinne to lusne games mot Alberto Martin nylig.

Alberto Martin, en av Spanias aller gråeste arbeidsmenn, som i en normal verden ville fått grisebank av den triple French Open-mesteren Kuerten. Men Kuerten har hatt så mange operasjoner at jeg helt har kommet ut av tellingen, og jeg tror ikke han kan reddes.

Andre Agassi var 29 da han gjorde sin fantastiske comeback-sesong i 1999. Kuerten blir 29 i år, men forskjellen var at Agassi ikke hadde noen skader da. Kuerten er et vandrende operasjonssår.

For den som vil huske Ferrero og Kuerten som noe annet enn has-beens, anbefaler jeg semifinalen fra French Open i 2000. Ferrero var 20, Kuerten 23, og grustennisen fra den kampen er noe av det beste som er vist (drit i Bjørn Borg, for en gangs skyld). Kuerten vant i fem sett.

Ferrero ferdig?

For et drøyt år siden var Juan Carlos Ferrero klodens nest beste tennisspiller. Han vant det åpne franske mesterskapet i 2003, spilte finale i US Open samme år, og semifinale i Australian Open i februar 2004. En ekte allrounder, og ikke minst den siste toppspilleren som hadde slått Roger Federer før Safin gjorde det i Australia i år.

Nå kaver han langt nede på rankingen, i en hengemyr av skader, sykdom og lav selvtillit. Grus er hans beste underlag, men det skulle man ikke tro etter resultatet mot Rafael Nadal i Valencia onsdag. Nadal vant 6-2, 6-1.

Greit nok at Nadal er i form, men en Ferrero i noenlunde slag ville kvittet seg med Nadal uten problemer. Hvis det ikke skjer noe drastisk snart, lurer jeg på om Ferrero sine dager som toppspiller er ute.

Ferrero er sårbar, for spillet hans har et snev av korthus over seg. Det er satt sammen av en solid forehand, raske bein, en middels backhand og helt grei serve. Ingen slag som redder ham ut av trøbbel, og ingen skremmende sider som motstanderne frykter. Psykisk er han et stykke bak Hewitt/Federer/Roddick, og kan knekke sammen når det er minst ventet, som i FO-finalen mot Costa i 2002.

Det er altså et møysommelig puslespill som må settes sammen før Ferrero blir en toppspiller igjen. Med nye folk som Nadal på vei opp, Federer på en annen planet, samt Coria og Gaudio som klare vinnerkandidater på grus, spørs det om det er plass for Juan Carlos igjen.

Jeg håper jeg tar feil, for Ferrero i toppform på grus er en nytelse.