ATP topp 100, land for land ved årsslutt 2020

Pedro Carreno Busta på Stockholm Open 2019
Pedro Carreno Busta på Stockholm Open 2019

Tennisåret er slutt – slik er maktfordelingen mellom nasjonene. Dette er landene, rangert etter antall spillere de har i ATPs topp 100:

Frankrike 10
Spania 9
Italia 9
USA 9
Serbia 5
Tyskland 5
Argentina 5
Canada 4
Australia 4
Russland 3
Storbritannia 3
Østerrike 2
Sveits 2
Kroatia 2
Japan 2
Kashakstan 2
Ungarn 2
Sør-Afrika 2
Slovakia 2
Hellas 1
Belgia 1
Bulgaria 1
Chile 1
Norge 1
Polen 1
Georgia 1
Slovenia 1
Uruguay 1
Tsjekkia 1
Litauen 1
Hviterussland 1
Brasil 1
Finland 1
Portugal 1
Romania 1
Sverige 1
Sør-Korea 1

  • Fordelingen Europa vs. resten av verden er 70-30.
  • USA er som alltid sterkt inne i t0pp 100, men det er fortsatt 17 år siden en amerikaner vant en Grand Slam. (Andy Roddick, US Open 2003). Deres beste i 2020 er 35 år gamle John Isner. Fire av amerikanerne er under 25 år, og kan vel fortsatt sies å være lovende i denne stadig mer 30+ dominerte sport. Men det jeg har sett av Reilly Opelka og Taylor Fritz tilsier ikke at de kommer til å spille Grand Slam-finaler.
  • Jeg føler jeg har skrevet noen slike artikler før, men altså: Frankrike har mange spillere i topp 100, uten at de vinner de største turneringene. Det er en aldrende gjeng som biter seg fast. Monfils, Paire, Simon, Mannarino, Gasquet, Tsonga, Chardy – de er over 30 alle sammen. Ugo Humbert (22 år) kan kanskje bli noe mer?
  • Norden: Norge, Sverige og Finland har én spiller hver: Casper Ruud, Emil Ruusuvuori (aldri sett ham spille) og Mikael Ymer.
  • Tennisens gullkyst er Middelhavet. Spania, Frankrike og Italia har som vanlige masse spillere i topp 100. Italia er kvasse nå. Av de ni spillerne i topp 100, er bare én over 30 år (Fognini). Italia er et tennisland med mange innbyggere. All logikk tilsier at de bør få fram en Grand Slam-vinner på herresiden også, og med denne generasjonen kan det skje.

Medvedev – Nadal: Det er vanskelig å leve utenfor komfortsonen

Daniil Medvedev – Rafael Nadal 3-6, 7-6, 6-3
Semifinale, ATP-sluttspillet 2020

Rafael Nadal
Rafael Nadal (Wikimedia Commons).

Midtveis i andre sett satt jeg og applauderte Rafael Nadal for hans taktiske påfunn i denne kampen. Nadal slicet (slo med underskru) mot Medvedevs backhand, slik at russeren måtte slå ballen opp og over nettet. Det er vanskelig for spillere som har relativt flate slag (som slår med lite overskru). Sett fra spillerhøyde ser Medvedevs slag ut til å snike seg over nettet, han har ikke den vispende bevegelsen som Nadal har.

Alle spillere mister noe fart når de blir gamle, men de får større taktiske evner. Nadal hadde en plan om å ikke mate slagmaskinen Medvedev. Han varierte fart, vinkler og slo med mye underskru – før han prøvde å avgjøre poengene med forehanden.

For meg ser dette dekket i London ganske tregt ut. Spillerne slet med å slå rene vinnere, det meste ble hentet opp igjen. Nadals forehand er heller ikke den mest effektive innendørs, og Medvedev fikk det meste tilbake med sin barokke grunnlinjetennis.

For mange år siden husker jeg en fotballdiskusjon med Trond K., det var på den tida Blackburn var best i England. Vi snakket om Tim Flowers sine kvaliteter mellom stengene. Trond var ikke så imponert: «Hah! Han blei skutt god!». Altså at han ikke var spesielt god i utgangspunktet, men fikk så mange skudd mot seg at det gjorde ham god.

Jeg kom til å tenke på dette utsagnet da jeg så kampen mellom Medvedev og Nadal. Medvedev begynte etter hvert å forvente underskrudde baller mot backhanden, og ble bedre i returene av dem. Backhandslice er heller ikke et like naturlig slag for Nadal som det er for f.eks Federer. Samtidig begynte det å snike seg inn flere enklere feil fra Nadal.

Nadal servet for kampen på 5-4 i andre sett, men ble enkelt brutt. Jeg skal ikke lese for mye inn i det, men det hadde ikke skjedd på grus. Og kanskje, langt bak der et sted, visste Nadal at dette kanskje var den beste sjansen han får til å vinne ATP-sluttspillet, med Djokovic utslått allerede?

Bok: Greatness revisited av Steve Flink

Greatness revisitedJeg lurer litt på hvordan pitch-møtet for Steve Flinks bok Pete Sampras: Greatness revisited var. Samtalen mellom forfatter og forlegger. Noe sånt?

– Hei! Jeg har tenkt å skrive ei bok om Pete Sampras. Den skal hete Greatness revisited og handle om karrieren hans.
– Aha! Har du tilgang til Sampras selv?
– Jepp! Jeg har gjort masse intervjuer med ham de siste 30 årene, ikke minst omfattende intervjuer med ham de siste to-tre årene.
– Perfekt! Så det kommer masse nye saftige opplysninger om livet hans?
– Nei, ikke akkurat. Det meste er kjent fra før.
– Ok, da har kanskje Sampras litt dritt å slenge om motstandere fra gamle dager?
– Nei, han er like diplomatisk som alltid.
– Da regner jeg med at du har stilt Sampras noen kritiske spørsmål: For eksempel hvorfor han aldri skiftet racket, men spilte med den samme lille, tunge Wilson-klubba lenge etter at alle andre byttet?
– Bittelitt. Men jeg er mer en nesegrus fan som kommer til å skildre Sampras som en halvgud, uten feil og lyter.
– Hvem er denne boka for?
– Alle tennisinteresserte som har glemt Pete Sampras.
– Hvor mange er det, tror du? Han var jo tross alt regnet som tidenes beste mannlige spiller inntil for få år siden?
– Nja, usikker.

Ute av tiden

Da jeg i andre klasse på videregående skrev en hånlig og kåserende artikkel om Gunnlaug Ormstunge, fikk jeg min dårligste karakter i norsk til da. Og jeg fikk lære et nytt ord: Teksten min var anakronistisk, fikk jeg beskjed om. Den brukte et 1993-blikk på en tekst som var tusen år gammel (og jeg var i tillegg «bråkjekk»). Dette var kanskje ikke en høydare blant mine norskstiler, men jeg håper at læreren et sted langt der inne satte litt pris på en ordentlig slakt av en islendingesaga som nesten var en parodi på seg selv.

Pete Sampras Sports Illustrated 1990
Pete Sampras på forsiden av Sports Illustrated i 1990, etter seieren i US Open.

Jeg kom til å tenke på ordet anakronistisk da jeg leste Steve Flinks bok om Pete Sampras, som kom i høst. Greatness revisited er også til de grader en tekst som er ute av tida si. Ganske tidlig fikk jeg lyst til å kakke forfatteren på skulderen og si: «Eh, Steve … du vet at det finnes noe som heter … YOUTUBE!!!!»

En av de første bøkene jeg kjøpte på nett var Steve Flinks storformatbok The greatest matches of the 20th century. Det må ha vært i 2003 eller noe sånt. I alle fall før YouTube. På denne tida var tekst den eneste måten å gjenoppleve gamle storkamper. Flink skildret tidenes beste tenniskamper fra poeng til poeng, som en radiokommentator eller VG Live-dekning i praktformat.

I 2020 har tida løpt litt fra denne formen for sportsformidling, synes jeg. Selv verdens beste skribent vil ikke kunne konkurrere med levende bilder i det å formidle hva som skjer fra poeng til poeng. Men boka om Pete Sampras er i det minste en pekepinn på hvilke YouTube-klipp du bør lete etter.

Det er ingen friksjon her

Alle historier trenger motstand. Friksjon. Også biografier.

Det finnes ikke i Steve Flinks bok, og kanskje heller ikke i Pete Sampras’ liv og karriere. Da kan man spørre hvorfor boka trenger å skrives. For selvbiografien sin har han jo skrevet allerede (og den er også ganske døll).

Og det er jo ikke slik at Pete Sampras er henvist til historiens glemmebok selv om prestasjonene hans er overgått av både Novak Djokovic, Rafael Nadal og Roger Federer. Let opp Sampras på det store internettet, ikke minst YouTube (jeg skal sende lenken til Steve Flink), og fall ned i et Sampras-kaninhull av løpende forehands, slam-dunks og fantastisk serving.

Gammelt nytt på nytt

Pete Sampras ble min mann å digge da jeg begynte å følge tennis for alvor i begynnelsen av 20-årene. Han var god, beskjeden og det totalt motsatte av Andre Agassis poserings-opplegg.

Pete Sampras Wimbledon 1994
Pete Sampras på forsiden av Sports Illustrated etter seieren i Wimbledon i 1994.

Siden 1999 har jeg lest det vesentligste om livet til Sampras. Hvis du også har gjort det, er det ikke så mye nytt å hente i Steve Flinks bok. Du vet hva det går i: Gjennombruddet med seieren i US Open 1990, gråte-kampen mot Jim Courier i Australian Open 1995, treneren som døde av kreft, US Open-seieren mot Agassi i 1995, ATP-finalen mot Becker i 1996 og så videre.

Flink har intervjuet en rekke av Sampras sine motstandere og trenere, og det er her, på det aller innerste nerde-hakket, at det mest interessante finnes. Nå snakker vi små tannhjul, men altså: Kunne Sampras fått en bedre karriere hvis han hadde beholdt tohåndsbackhanden? Michael Chang mener det. Hva gikk gjennom hodet på Jim Courier på settballen han tapte i andre sett av Wimbledon-finalen 1993? Sånne ting, sånn små intrikatesser som 90-tallsnostalgikere kan tenkes å grave seg ned i.

Hvor er Agassi?

Det store, gapende hullet i kildelista er Andre Agassi. Han og Sampras definerte 1990-tallet på ATP-touren, men Flink har ikke fått ham i tale.

Hvorfor ikke? Sampras er diplomatisk om sitt forhold til Agassi i boka, men det skinner gjennom at han likte de andre i den gylne amerikanske generasjonen (Todd Martin, Michael Chang, Jim Courier) bedre.

Det irriterer meg også at Flink flere steder i boka spekulerer i hva som kunne/ville ha skjedd om Sampras IKKE hadde tapt den og den kampen. Hva er poenget? (Og når han først holder på sånn, er jeg ofte uenig i de kontrafaktiske analysene hans. Michael Stich skapte en bråte med problemer for Sampras, og hvis de hadde møttes i finalen av French Open, kunne Stich fint ha vunnet.)

Greatness revisited er en kake med altfor mye sukker og glasur, og den er altfor lang. Mot slutten av den lange og møysommelige gjennomgangen av Sampras sin karriere år for år, kommer det pigede 40 sider til med ooh-ing og aah-ing om hvor stor en idrettsmann/menneske Pete Sampras er, som om vi ikke har fått det med oss allerede. Selv en fan som meg hadde for lengst fått nok.

Det finnes for eksempel et kapittel om hvordan Sampras hadde klart seg mot Djokovic, Nadal og Federer. Det er diskusjoner som godt kunne fått leve livet sitt i nettfora, synes jeg, men Flink vil ikke gå glipp av en eneste mulighet til å rose Sampras, selv for kamper han ikke har spilt.

Steve Flink har skrevet – nytt fremmedord å google – en hagiografi, hvor hver side renner over av nye måter å  formulere Sampras’ storhet på. Det er rent for meget.

Og i sum blir det ganske feil når Pete Sampras selv aldri var den som skapte mest oppstyr om seg selv.

Jakten på rettferdighet for Guillermo Vilas

Film: Settling the score
Tilgjengelig på Netflix

Guillermo Vilas sin 1977-sesong er kanskje den mest imponerende noen mannlig spiller har prestert de siste 50 årene:

  • Vilas vant 16 turneringer.
  • To av disse var Grand Slams (French Open og US Open). Han tapte finalen i Australian Open.
  • Han vant 134 kamper, mer enn noen andre har klart i en sesong.
  • Han vant 46 kamper på rad.

Og likevel: Vilas ble aldri nummer én på ATP-rankingen dette året!

Den sannhetssøkende journalisten er en velkjent figur fra dokumentarfilmer og spillefilmer. I en ny Netflix-dokumentar møter vi en sånn, Eduardo Puppo. Han setter seg som mål å gå gjennom tennisrankingen fra 1970-tallet, for å finne ut hvordan i all verden Vilas aldri ble verdensener. Puppo er argentiner, akkurat som Vilas.

Det blir mumlet litt i munnviken om en konspirasjon for å holde Vilas unna førsteplassen, og heller holde amerikanske Jimmy Connors der. Den teorien blir ikke forfulgt skikkelig, sannsynligvis fordi det ikke er noe der. Dokumentaren Settling the score er mer et bevis på hvor dårlige datamaskinene var i gamle dager (1970-tallet). Når ATP-touren etablerte et rankingsystem basert på poeng, skulle man med våre 2020-hoder tro det var bare å plotte poengene fra uke til uke inn i et regneark, og få en liste fra 1 til uendelig.

Men så gode var ikke datavanene den gang. I 2020 er rankingystemet gjennomsiktig og lager seg selv fra uke til uke. Noe av det spesielle med filmen, er avsløringen av at det på 1970-tallet var en hel del uker hvor det ikke ble kalkulert en verdensranking, så rankingplasseringene ble bare overført fra uka før. Snodige greier. Og hvem som var verdensener ved slutten av et år, virker å ha vært noe et blad, World Tennis, bestemte. Jeg foretrekker 2020-varianten.

Jeg ble sittende og le høyt flere steder i filmen, mest fordi Eduardo Puppos prosjekt blir så altoppslukende. Guillermo Vilas sin karriere overtar livet hans, og etter hvert blir han venner med Vilas og arver alle Vilas sine tennisting og får ordre om å forvalte dem – pokaler, racketer, skitne sokker og svette pannebånd. Kanskje noe av Vilas´ eget fokus på førsteplassen han ikke fikk, ligger her: Han er en samler, en som ikke legger noe bak seg.

I jakten på ranking-sannheten leter Eduardo Puppo opp resultater fra for lengst glemte turneringer, og plotter dem inn i regneark som vokser ham over hodet. Da får han hjelp av en datafyr på andre siden av kloden, og til slutt munner det ut i en rapport på mer enn tusen sider, som viser hvordan Guillermo Vilas ble urettmessig holdt ute fra førsteplassen på rankingen.

Jeg skal ikke avsløre om Vilas får gehør hos tennisforbundet, du kan se filmen selv.

Den andre historien i filmen er Vilas sin karriere, fra Argentina til fire Grand Slam-triumfer. Den delen av filmen kunne vært mer spennende, men greit nok. Det er forholdet mellom journalisten som ble ranking-gransker og storspilleren som aldri synes han fikk det han hadde krav på, som bærer filmen. Avslutningen er nydelig, hvor Vilas rusler rundt i Monte Carlo som en tynn, gammel mann, bare en skygge av tennismaskinen han var på sitt beste.

Anbefalt!

Borna-gain – Coric til finalen i St. Petersburg i år også

Jeg tror ikke det finnes noen lovende tennisspillere på denne jord som vil svare «Milos Raonic» på spørsmålet om hvem som er deres forbilde.

Borna Coric – Milos Raonic 1-6, 6-1, 6-4
Semifinale, St. Petersburg Open 2020

Borna Coric (Wikimedia Commons)
Borna Coric (Wikimedia Commons) (https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Coric_US16_(60)_(29235876124).jpg)

Høst på ATP-touren! Det er den tiden av året hvor kampene flyttes inn, til arenaer med mye ekko og sus, gjerne arenaer som virker litt feil for tennis: Publikum sitter tilsynelatende langt fra banen.

Jeg tror ikke det finnes noen lovende tennisspillere på denne jord som vil svare «Milos Raonic» på spørsmålet om hvem som er deres forbilde. Det er ingenting feil med Raonic, han server opp mot 230 km/t og har vaket i topp 20 i mange år. Men det er noe seigt og tungt over Raonic der han patruljerer grunnlinjen på jakt etter å få slått sin tunge forehand.

Jeg kom inn i denne kampen etter at de hadde vunnet hvert sitt sett 6-1.

Raonic holdt lett serve i første game av det siste settet, og viste i game nummer to at han er mer enn en forehand, en serve og en misunnelsesverdig manke: Han slo en overraskende backhand ned linjen til 30-30 i Corics serve, og fikk en andreserve i gave, og like etter en breakball. På tredje breakballforsøk gjorde Raonic en amatør-tabbe, da han slo en ferdigsnakka forehand langt ut, på et tidspunkt hvor Coric var helt ute av poenget. Coric holdt til 1-1, men det skulle vært 2-0 til Raonic.

Raonic holdt med «Pete Sampras innendørs på raskt dekke»-letthet til 2-1. Coric gjorde det samme til 2-2, før Raonic spilte seg inn i trøbbel på 0-30 i egen serve. Jeg synes ikke Raonic er så god når han må gå framover i banen for å slå, og etter et underholdende poeng slo han ut en middels vanskelig forehand-volley til 15-40 i egen serve. Coric trengte bare slå et par grunnslag i neste ballveksling før Raonic slo en enkel backhand i nettet – Coric brøt til 3-2.

Milos Raonic er bygd som en ishockeyspiller, men det er ingen som ser så mistrøstige ut når de er det, som store menn i vanskeligheter. Og i sjette game begynte nakken å henge framover og skuldrene å peke innover, og Coric holdt med små problemer til 4-2. Raonics backhander hadde begynt å sette seg i ganske langt nede i nettet på dette tidspunktet, og Coric beit seg fast i kanadierens servegame. Men Raonic holdt omsider til 4-3.

Det er vanskelig å finne balansen mellom aggressivitet og det å la motstanderen skape sin egen lykke. Raonic lot ikke Coric få kjenne på nerver i åttende game heller, og avsluttet det med en feil på backhand og forehand. Coric holdt til 5-3, Raonic holdt serve til 5-4, og Coric skulle serve for kampen:

0-15: Coric slår en forehand ut.
15-15: God serve fra Coric, får en enkel retur som han setter vekk med en forehand.
30-15: Coric venter på sjansen, og får Raonic mer og mer ut av balanse.
40-15: Ny god serve, og Coric får et overtak. Raonic setter en forehand i nettet når han prøver å passere Coric.

Kampen avsluttes med en ny god serve og påfølgende forehand. Borna Coric møter Andrey Rublev i finalen. Coric spilte finale i 2019 også, da tapte han mot Medvedev.

Michelangelo, da Vinci og Rafael (han i renessansen!)

Rafael Nadal – Novak Djokovic 6-0, 6-2, 7-5
Finale, French Open 2020

De fleste av Novak Djokovics sliteseire i store kamper har det ene øyeblikket hvor han, gjerne foran et litt fiendtlig publikum, brøler og setter blikket i tribunen etter fabelaktig poeng.

Det kom et sånt poeng i denne kampen også, mot slutten av tredje sett. Djokovic hadde blitt brutt, men brøt tilbake, og settet var igjen på serve. Men det føltes mest som en gammel stjerne som gjør greia si uten overbevisning. Er det noe Djokovic har gjort de siste årene, er det å overbevise. I finalen i dag så jeg lite av den typiske Djokovic-innbittheten som vi har blitt kjent med.

Rafael Nadal har dominert grustennis på måter som ingen kunne forestilt seg. Han går ikke lenger hele sesonger uten å tape på grus. Han tapte mot Schwartzman uka før French Open, og i fjor mot Tsitsipas i oppkjøringen til Paris. Begge årene slo han tilbake i French Open. At en 34-åring, en alder hvor folk i gamle dager ble kalt veteraner, vinner French Open uten å avgi ett eneste sett, sier alt om Nadals kvalitet.

Poengene var som forventet: Djokovic prøvde å ta ballen tidlig og styre poengene. Nadal begynte alle returpoengene Thiem-langt bak grunnlinjen, men gnagde seg inn i poengene etter hvert, på jakt etter å avgjøre med forehanden.

Jeg og Jostein ble sittende og diskutere Grand Slam-horisonten for Nadal. Jeg tror det er mer sannsynlig at han vinner 25 slams enn at Roger Federer vinner en til. Djokovic? Jeg blir overrasket om han ikke krabber forbi Federers 20, fra dagens 17.

Kan de også holde det gående på toppen til slutten av 30-årene? Verken Nadal eller Djokovic virker å mange motivasjon. Begge har stabile relasjoner, gode trenere og lar seg ikke friste til å slappe av med alle pengene sine. Men, jeg gleder meg litt til det kommer noen som får dem til å se gamle ut. At ungfolen Tsitsipas var den som heiv etter pusten i femte sett mot Djokovic er litt … feil. På et vis. Det ville i alle fall vært det i alle andre tennistider enn den Nadal og Djokovic kommanderer nå.

Du kan google deg til mange kvalifiserte meninger om hvem som er tidenes beste tennisspiller. Nadal har taket på Federer innbyrdes, og nå like mange Grand Slams. Djokovic kommer til å passerer Federers uker på førsteplass, og har en god statistikk innbyrdes mot begge. Og så videre.

Men hvem bryr seg? Om 100 år kommer alle til å se tilbake på perioden vi er inne i nå, som herretennisens absolutte gullalder. Å slå hverandre i hodet om hvem som er best av disse tre tidenes beste, er som å holde Michelangelo, Rafael og Leonardo da Vinci opp mot hverandre – artig nok, men mye kjedeligere enn å nyte kunsten de har gitt oss.

Middels Nadal knuste Korda

Rafael Nadal.
Rafael Nadal (Wikimedia).

Rafael Nadal – Sebastian Korda 6-1, 6-1, 6-2
4. runde, French Open 2020

I det første gamet tenkte jeg at dette kom til å bli interessant. Sebastian Korda kom på banen med en plan om å spille korte, risikofylte poeng mot Rafael Nadal. I det første gamet så det lovende ut. Etter fem minutter holdt Nadal til 1-0.

Korda holdt fin stil i neste game også, men tapte det også. For å si noe fint om Korda og kampens store grad av åpenhet som jeg fortsatt var til stede (hva tenkte jeg på?!), twitret jeg litt:

Ja, stakkars Nadal i det kalde Paris-været. I det jeg sendte denne tweeten, kom jeg på at Nadal i barndommen ble beordret til trening i all slags drittvær på Mallorca (det finnes), så om spillet hans ikke er optimalt i kaldt vær, har han ingen problemer med å spille i det.

Mot Korda kunne Nadal spille langt unna sitt briljante toppnivå og likevel vinne. Korda hadde muligens en plan, men klarte ikke å gjennomføre. Nadal slo 15 vinnere og 20 upressede feil, Kordas tilsvarende var 21-48. Det var ingen vamos-er, få mirakuløse Nadal-opphentinger og alt det andre som hører med til spanjolens beste gruskamper, men det var heller ikke nødvendig for å slå Korda.

Hvor god Nadal er i år, er vanskelig å si noe om ut fra denne kampen. Sebastian Korda var ikke noen test. I neste runde skal Nadal spille mot Jannik Sinner, en annen unggutt, som har hatt et fantastisk siste år. Jeg tror det også blir lett match for Nadal, men semifinalen kan bli interessant: Der venter Schwartzman eller Thiem. Schwartzman slo Nadal i forrige uke. Thiem er verdens tredje beste grusspiller, bak Nadal og Djokovic. Hvis ikke Schwartzman og Thiem sliter hverandre ut før semifinalen mot Nadal, kan den semifinalen bli spennende.

Men at Schwartzman og Thiem sliter hverandre ut, kan fort skje. Begge er eksperter i å holde seg inne i gruspoeng.

For mer om Jannik Sinner, som Nadal møter i neste kamp, se denne korte og fine dokumentaren, og følg kanalen som heter Cult tennis på YouTube:

Ruuds beste var nesten godt nok

Casper Ruud gjorde alt rett og hadde litt flaks, og med enda flere marginer kunne han vunnet minst ett sett mot Novak Djokovic i dag.

Tennis på tv:
Novak Djokovic – Casper Ruud 7-5, 6-3
Semifinale, Roma Masters 1000

Casper Ruud gjorde alt rett og hadde litt flaks, og med enda flere marginer kunne han vunnet minst ett sett mot Novak Djokovic i dag. Semifinalen i Roma var oppløftende på den måten at Djokovic ikke klarte å overkjøre Ruud. Nordmannen trengte ikke spille vill satse-tennis for å klare det, hans vanlige trøkk fra grunnlinja var nok.

Jeg vet ikke hvilken taktikk Ruuds team hadde planlagt før kampen, men det fungerte i alle fall bra å slå med masse toppspinn. Djokovic er mest dødelig når han får kontre mot flattslående, offensive spillere. Ruud gav ham ikke den luksusen, og heiv opp mange høye, tungt overskrudde slag som Djokovic måtte bakse med. Ruud slicet også fint ned i serberens backhandhjørne.

Det som ikke fungerte like bra, var når Ruud satset for mye i backhandene. Tennis, og særlig grustennis, handler om å skvise litt hardere og vente på den rette sjansen til å få det avgjørende øyeblikket i poenget. Ruud bommet på noen slike satsinger, men spilte alt i alt en nesten perfekt kamp. Selv da kampen sklei ut av fingrene hans fra midten av andre sett, la han seg ikke ned.

Snart French Open. Vi har lov å håpe på store ting av Casper Ruud der.

Kampen game for game:

1.sett

Ruud – Djokovic 0-1: Ruud tar de to første poengene og har god sjanse til å nå 15-40 i Djokovics serve, men det blir 30-30. Ruud henger med så sant Djokovic ikke server perfekt. Ruud slår en fin backhand ned langs linjen til 40-40, og spiller sin første dårlige ball på neste poeng. Djokovic holder til 1-0.

Ruud – Djokovic 1-1: Ruud setter en forehandvinner til 30-0, og alle som klarer å slå en ball forbi Djokovic på grus har min evige respekt. 40-0 med en serve langs midtlinjen, og kan han få dette gamet billig? Jepp! Ruud presser fram en svak retur, og slår en forehand rett fram. Der er det ingen Djokovic.

Ruud – Djokovic 2-1: Dagens beste poeng kommer først i dette gamet: Djokovic sender Ruud hit og dit, men klarer ikke å sette vekk det som ser ut som en grei volley. Ruud får igjen 0-30 i Djokovics serve. Han kan ikke regne med at det skal skje i hvert game. En litt urovekkende trend er at Ruud blir løpende langt bak i banen. Djokovic jobber seg tilbake til 30-30, men Ruud får en andreserve i det neste poenget, og løper lett opp en dårlig stoppball fra Djokovic. Breakball for Ruud! Han er heldig med en retur som daler ned på utsiden av linja, men biter seg fast i poenget og BRYTER VERDENSENER DJOKOVIC til 2-1!

Ruud – Djokovic 3-1: God førsteserve til 15-0. Djokovic setter en forehand i nettet til 30-0 for Ruud. Vintage Djokovic-backhand opp langs linjen til 30-15. Enda mer vintage Djokovic når serberen holder liv i et poeng som Ruud har overtaket i, 30-30. Ruud blir ikke stresset, og vinner enda en grunnlinjeduell til 40-30. Ruud holder serve!

Ruud – Djokovic 3-2: Tre raske poeng for Djokovic til 40-0, og det er forståelig hvis Ruud slipper dette etter de høykonsentrerte fire første gamene. Gamet slutter med en Ruud-forehand ut over sidelinja.

Ruud – Djokovic 4-2: 15-0 når Djokovic setter en forehand-retur i nettet, 30-0 når Djokovic setter en backhand i nettet. Det er gull for Ruud å få disse enkle poengene tidlig i gamene. Feiltreff fra Ruuds forehand til 30-15. Ruud dobbeltfeiler til 30-30, og dette kan være øyeblikket hvor Djokovic setter tennene i kampen. Jeg har ikke fullført forrige setning før Ruud setter en forehandvinner ned langs linja til 40-30. Så er Ruud litt for fiks, og Djokovic får deuce. Ruud er heldig i neste poeng – flaks som er nødvendig om han skal ha sjanse i denne kampen – og vinner poenget tross et par rammetreff. Djokovic får breakball, og Ruud misser førsteserven, men Djokovic sender en backhand utenfor, og ny deuce. Ruud matcher Djokovic i forehand-duellene, det er en fryd å se på, gameball for Ruud. Men førsteservene hans svikter litt nå, og må gi opp mye rom bak grunnlinja tidlig i neste poeng. Settet vipper i dette gamet. Det stønnes. Ny breakball for Djokovic, men Ruud spiller et kontrollert, aggressivt poeng til ny deuce. Ruuds backhandslice mot Djokovics backhand har vært effektiv, og Djokovic slår en backhand ut, FØR RUUD SETTER ET ESS TIL 4-2. Sallan!

Ruud – Djokovic 4-3: To raske poeng til 30-0 for Djokovic. Tre raske poeng til 40-0. Gamet unnagjort på ett minutt.

Ruud – Djokovic 5-3: Ruud holder fint følge med Djokovic fra grunnlinja. Han får de to første poengene til 30-0, og jeg begynner å tenke at dette settet har han alle muligheter for å ta. En fjollete elendig stoppball fra Djokovic løper Ruud opp som ingenting, 40-o for Ruud. Barneskirenn! Djokovic slår en forehand ut. Lett game for Ruud.

Ruud – Djokovic 5-4: Djokovic holder igjen uten vanskeligheter. Spennende game på vei.

Ruud – Djokovic 5-5: 0-15 etter backhandfeil fra Ruud. Forehandfeil fra Djokovic, 15-15. Tre poeng unna settet. Ruud får 30-15 etter en god/heldig serve som kanskje tøtsjet linja. Ruud får to settballer! Djokovic redder den første med en diagonal backhand som Ruud ikke får tilbake. Djokovic redder den også, med en stoppball. Ruud er litt bakpå nå, og gjør hva som helst for å klamre seg fast i poengene, men Djokovic får en breakball. Ruud sender en backhand ut over linja, og det er 5-5. Dette ble mye vanskeligere nå. Djokovic har servet perfekt i de siste gamene.

Ruud – Djokovic 5-6: Ruud henger i tauene litt nå. Djokovic står høyt i banen og får 30-0 i egen serve. Ruud får endelig et poeng i Djokovics serve når serberen setter en forehand i nettkanten. Nytt poeng for Ruud til 40-30, godt å få litt selvtillit før neste game. Det blir faktisk deuce når Djokovic bommer fra grunnlinja. Ruud er heldig med en retur, men den neste ballen er en ren forehandvinner. Breaksjanse for Ruud. Djokovic slår et ess, men Ruud slår en forehandpassering på neste poeng og Djokovic går i bakken: Ny breaksjanse. Ruud har en god åpning, men slår forehanden for langt – ny deuce. Ruud er ordentlig god fra grunnlinja. Djokovic avverger den tredje breaksjansen for Ruud. Langt game hvor Djokovic setter ess etter ess ned i midten av banen, og det er slik han avslutter gamet.

Ruud – Djokovic 5-7: Ruud taper første poeng etter en uheldig sprett, så slår han en backhand ut – litt krise nå. Det sprekker litt for Djokovic i det han setter en forehand i nettet, brølet høres over halve Roma. Ruud spiller seg til en fin forehandvinner og 30-30, men slår enda en diagonal backhand ut; settball for Djokovic. Serve ned i midten, Djokovic returnerer til Ruuds backhand, Ruud slår en forehand ut. Første sett til Djokovic.

2. sett

Ruud – Djokovic 0-1: En småsur Djokovic holder enkelt serven.

Ruud – Djokovic 1-1: Et eviglangt game ender med at Ruud holder serve, og stanser Djokovics lange rekke med vunnede games.

Ruud – Djokovic 1-2: Langt game hvor Djokovic igjen holder serve, men Ruud er absolutt med. Det som så kritisk ut for et par game siden, er nå mer åpent. Team Ruud har definitivt funnet en god spilleplan mot Djokovic, som ikke liker å slå på baller med så mye spinn som Ruud gir ham.

Ruud – Djokovic 2-2: Ruud holder blankt. Det siste poenget kommer til å bli en YouTube-hit: Ruud løper bakover og smasher med ryggen mot nettet.

Ruud – Djokovic 2-3: Det mest oppløftende med Ruud i denne kampen er hvor avslappet han spiller. Djokovic holder til 3-2. (Korte oppdateringer nå; jeg lager middag.)

Ruud – Djokovic 2-4: Tre små matchballer når Djokovic får 0-40 i Ruuds serve. Djokovic tar vare på den første av dem. Game, sett og match over?

Ruud – Djokovic 2-5: Djokovic dirigerer nå. En god kickserve ut av banen, Ruud slår backhanden ut, og Djokovic holder greit.

Ruud – Djokovic 3-5: Noen siste sprell? Djokovic begynner å vise snev av sitt beste nivå, med en halv-volley ved nettet og en brutal backhand ned langs linjen. Ruud viser styrke til 30-30. Djokovic får matchball når han klamrer seg fast i et poeng som Ruud dominerer. Tøff andreserve av Ruud gir ham gameball. Djokovic avverger med en ny backhandvinner. Ruud spiller på seg en ny matchball, men setter en god serve og en forehand i et tomt hjørne. Djokovic er fortsatt småhissig. Ruuds forsøk på å tre ballen ned i Djokovics forehandhjørne har ikke vært like heldig utover kampen, men han klarer å komme seg til enda en gameball. Ruud holder til 3-5!

Ruud – Djokovic 3-6: To ganske lette poeng for Djokovic, og Ruud virker kjørt. Serveess til 40-0 for Djokovic, ny god serve og Ruuds retur ut.

Hvis det ligner på en gruskamp, kommer Dominic Thiem til å vinne

Mot slutten av det tredje settet måtte en av dommerne flytte seg når Dominic Thiem skulle returnere serve – Thiem trengte plassen der bak til å stille seg opp på. Hodet hans var knapt synlig på tv, så langt inntil veggen sto han.

Tennis på tv:
Dominic Thiem – Felix Auger-Aliassime 7-6, 6-1, 6-1
Åttendedelsfinale, US Open 2020

Mot slutten av det tredje settet måtte en av dommerne flytte seg når Dominic Thiem skulle returnere serve – Thiem trengte plassen der bak til å stille seg opp på. Hodet hans var knapt synlig på tv, så langt inntil veggen sto han.

Dominic Thiem er den høyest rankede spilleren som fortsatt er med i US Open. Hans beste resultater har vært på grus – han har to tapte finaler i French Open som beste Grand Slam-resultat. Til tider var det bare fargen på underlaget som fortalte at dagens kamp foregikk på hardcourt. Thiem klarte å få kampen til å bli spilt på premissene han bestemte, og det er første steg mot seier.

Poengene foregikk stort sett slik at Felix A-A presset på mot Thiem nedover i banen, hvor Thiem ladet og slo med mye spinn og fart tilbake. Dette er det bare Rafael Nadal som gjør bedre enn Thiem i verden.

Stadig oftere ble poengene avsluttet med en upresset feil av kanadieren. Skjønt å kalle det upresset blir feil – det er klart A-A ble presset av Thiems konstante slagstyrke. Og stadig oftere ble A-A stående og glane ut i ingenting mellom poengene. Motet forsvant i sett to og tre.

Hva kunne A-A gjort annerledes? Thiem la opp til å ville løpe mye, og hvis A-A hadde klart å vinkle flere av slagene skrått ut av banen, ville Thiem fått enda flere meter å tilbakelegge. Men altfor ofte ble A-A litt overivrig når han skulle sette inn det avgjørende støtet.

Thiem møter en terrier i kvartfinalen, australske Alex de Minaur. Jeg tror ikke de Minaur kollapser slik A-A gjorde i slutten av dagens kamp, og de Minaur spilte en smart og disiplinert kamp mot Pospisil i dag.

Shapovalov til fjerde runde i US Open

Denis Shapovalov backhand
Denis Shapovalov slår en backhand i Stockholm Open 2019.

Tennis på tv:
Denis Shapovalov – Taylor Fritz 3-6, 6-3, 4-6, 7-6, 6-2
3. runde, US Open 2020

Når Stan Wawrinka en gang legger opp, er det Denis Shapovalovs enhåndsbackhand alle kommer til å snakke om. Jeg unner alle å se den på nært hold. Han lader den med all mulig kroppsrotasjon og ser nesten ut til å slå den nedover selv når han slår den med toppspinn.

Jeg kom inn i denne kampen i begynnelsen av femte sett. Shapovalov hadde kjempet seg tilbake i kampen og knepet det fjerde settet i et tie-break, og brøt Fritz med en fin forehand til 2-0 i femte sett.

Shapovalov fortsatte i samme stil, og gikk opp til 3-0. Det neste gamet – Fritz´ siste sjanse, ville jeg tro – gikk Fritz´ vei etter litt rusk i forgasseren. 3-1, men bare ett servebrudd.

Shapovalov er en spiller det er lett å like. Han har en effektiv stil, med mye kraft og en enkel spilleplan. Shapovalov holdt til 4-1 i femte sett, og ingenting tydet på at Fritz skulle snu dette.

Taylor Fritz holdt igjen til 4-2, i en kamp som det så ut som begge spillerne bare hadde lyst å bli ferdig med. Fritz vant det første poenget i neste servegame, på Shapovalovs serve, og hyttet forsiktig med racketen av glede. Et ess fra Shapovalov fulgte, så enda et ess ned langs midten til 30-15 og et tredje ess til 40-15 og et fjerde ess til 5-2 og game for Shapovalov.

Shapovalov fikk to matchballer etter løssluppent spill i Fritz´ serve, og vant kampen på den andre da Fritz gjorde enda en feil fra grunnlinja.

Denis Shapovalov møter David Goffin i neste runde, og det blir en vanskeligere test. Goffin har masse rutine, og trengte bare tre sett mot Krajinovic i dag.