Forfatterarkiv: Åsmund Ådnøy

Om Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger.

Nytt bekjentskap: Hubert Hurkacz

Tennis på TV
Roger Federer – Hubert Hurkacz 6-4, 6-4
Kvartfinale Indian Wells 2019

Hubert Hurkacz WikimediaHubert Hurkacz var et nytt navn bekjentskap for meg, selv om han ligger på 67. plass i verden og har vært i topp 100 i et halvt år. Høy, hardtslående og med stor rekkevidde, og ikke den mest mobile spilleren.

Federer hadde god kontroll i første sett, selv om han bare brøt en gang. Federer returnerte første- og andreserver ved grunnlinjen eller nærmere, for å stresse Hurkacz. Polakken virket ganske treg i retningsforandringene og ut i sidene, noe Federer selvsagt merket seg.

De nest beste spillerne vet at de må spille over sitt vante nivå dersom de skal slå de beste. I alle fall hvis de beste har en normal dag. I tredje game i andre sett viste Hurkacz opp flere fine detaljer, men to upressede feil etter for høy satsing ga Federer et servebrudd. Det er vanskelig å spille over sitt egentlige nivå på kommando.

Federer gikk raskt opp til 3-1 i andre sett etter en umotivert forehand i nettet av Hurkacz. Det virket som Hurkaczs siste sjanse forsvant da Federer reddet seg ut av 30-40 i sjette game med en hooket forehandpassering, og tok gamet til 4-2 noen sekunder senere.

Da Federer gjorde sitt storslagne comeback i 2017, ble det snakket mye om backhanden hans. I denne kampen brukte han forehanden til å bryte ned motstanderens rytme og moral, og jobbet hardt for å få slått mest mulig forehander. Federer hadde også stor moro med å slå sterkt underskrudde backander, for så å slå forehander på den neste ballen. Hurkacz klarte ikke å komme seg ut av det mønsteret.

Da Federer skulle serve kampen hjem, tapte han tre strake poeng ut fra ingenting, men vant de to neste med en god serve og en misset forehand fra Hurkacz. En ny god serve ga ham sjansen til å slå bort en enkel forehand.

Federers serving ble dårligere etter som kampen gikk, og han må spille bedre enn dette i semifinalen hvis han skal slå (sin sannsynlige motstander) Nadal.

Roger Federer (Wikimedia Commons)

Edmund fikk en kylevink av Federer

Tennis på tv:
Roger Federer – Kyle Edmund 6-1, 6-4
4. runde, Indian Wells 2019

Etter et dominerende førstesett fra Federer begynte Kyle Edmund å holde serve i de to første gamene av andre sett.

Dessverre for ham holdt Federer like enkelt, og i game fem fikk han to breaksjanser, og han trengte bare den første.

Jeg har kjøpt meg TennisTV, som streamer ATP-turneringer. Supert førsteinntykk: Ingen reklamepauser, og kunnskapsrike, halvtørre kommentatorer. Lett å svitsje mellom kamper. Dersom de også får en Samsung-app til TV-en min, blir dette fantastisk. Da slipper jeg å styre for å kunne se det på tv i stedet for pc.

Federer var lenge utilnærmelig i dag. Han holdt enkelt til 4-2 i andre sett, og Kyle Edmunds lille momentum fra begynnelsen av settet var visket vekk.

Edmund er en kraftfull spiller av typen som kunne slått gjennom Federer på en dårlig dag for sveitseren, men dette var ikke den dagen. Til det var Federer for aggressiv og Edmund for upresis. Ut av ingenting spilte Federer et par dårlige poeng på 4-3, og reddet breakball med en hårfin forehand. Et halvt minutt senere hadde han servet seg til 5-3. Edmund reduserte til 4-5.

Og så! Federer rotet seg inn i 15-40 da han skulle serve for kampen, takket være et par missede grunnslag og en imponerende passering fra Edmund, men berget seg til slutt med en enorm andreserve som kicket til hodehøyde. En dristig forehand fra Edmund ga ny breaksjanse, men han slo en forehandretur ut i neste poeng. Federer fikk matchball etter en forehandduell som endte med en bom fra Edmund, og Federer tok kampens første matchball med en hard, rak backhand som Edmund returnerte i nettet.

Festforestilling av Federer, som møter Hubert Hurkacz i kvartfinalen. Nei, jeg har heller aldri hørt om ham.

Vinner Federer den, kan han møte spanske Rafael Nadal i semifinalen. De har spilt mot hverandre før.

John McEnroe

John McEnroe 60 år

Selv folk som ikke var påtenkt da John McEnroe spilte sin siste proffkamp, vet hvem han er. 16. februar fylte han 60 år.

Folk kjenner McEnroe for temperamentet, et bredt spekter av utbrudd som har fått mange journalister til å lese og skrive mye forskjellig inn i det. Jeg er ikke så opptatt av hva han gjorde mellom poengene, jeg bryr meg mer om hva McEnroe gjorde med en racket.

Jeg har sagt det før, men de beste i sin sport er ikke alltid de letteste eller beste å basere eget spill på. Hvor mange Nadal-kloner finnes det? Man skulle tro at det var en hel del av dem, siden Nadal har hatt enorm suksess. Men Nadals stil er for ekstrem til å kunne brukes som modell.

Og McEnroe? Jeg kjenner merittene hans og jeg vet utfallet av kampene jeg ser høydepunktene av på YouTube. Likevel nekter øynene mine å godta de jeg ser.

Fakta er at McEnroe klarte å henge med i kampene mot Björn Borg, Jimmy Connors og Ivan Lendl, tre sterke grunnlinjespillere. Hva McEnroe gjorde med ballen de millisekundene den var på racketen er fortsatt vanskelig å forstå.

McEnroe var et ekstremt balltalent, men talentet så annerledes ut enn f.eks Federers blendende briljans. McEnroe så alltid ut til å gjøre akkurat nok, eller ofte litt for lite, i det ballen kom. Grunnslagene hans så mest ut som blokkeringer eller styringer, og det så aldri ut som han virkelig drylte til ballen. McEnroe spilte tennis som om det var en øvelse i energiøkonomisering, men det fungerte. Aldri ble en overflødig kalori brukt. Dette klippet er fra 1978.

Alle som har sett McEnroe serve, har prøvd å gjenta bevegelsen på tennisbanen, og raskt gitt opp. Serven hans innebærer at McEnroe har ryggen mot nettet til langt uti bevegelsen, og er et så mangeleddet kjede at vanlige dødelige er dømt til å mislykkes. Se på serven under, og hvor langt inn i banen McEnroe kommer etter serven.

John McEnroe ble tidlig god, og han falt tidlig fra toppen. Han vant sin siste Grand Slam-turnering som 25-åring, og årene 1985-1992 var en sakte nedtur, riktig nok avbrutt av noen fantastiske enkeltkamper. Som denne, mot tittelforsvarer Boris Becker i Australian Open 1992. Finnes det en mer kvelende følelse på tennisbanen enn å møte en motstander som kommer til nettet på hvert eneste poeng?

Det er spesielt to kamper med McEnroe som aldri vil dø. Den ene er Wimbledon-finalen i 1980 mot Björn Borg, som er tennisens Woodstock – toppen av en mytisk tid som de samtidige aldri slutter å snakke om. Den andre er finalen i French Open i 1984, mot Ivan Lendl. Dette var toppen av McEnroes karriere, og dette er kampen som fortsatt holder ham våken om natta. Lendl vant i fem sett, etter at McEnroe ledet 2-0 i sett.

Roger Federer server, Roma 2003.

Klassiker: Federer – Djokovic, French Open 2011

Under Australian Open kom det fram at Roger Federer skal spille grusturneringer i år. Han har ikke spilt en grusturnering siden 2016, men nå har han lyst å eksperimentere litt igjen. (Bildet over er fra en kamp jeg så ham spille i Roma Masters 2003.)

Federers avgjørelse har blitt tolket på flere måter. Er det en del av en avskjedsforestilling? Gjør han det for å få en god seeding inn mot Wimbledon?

Grus er de unge menns underlag. Hardcourt er hardere for beina, men ballen går flere ganger over nettet på grusen. Federer vil være nærmere 38 når French  Open spilles, og jeg har ingen tro på at han kommer til å bite fra seg der. Vel har Federer en god CV på grus, men han får mindre hjelp av serven sin (som han lever mye på) på grusen. Jeg tipper Federer legger en dristig, offensiv strategi for grustennisen han skal spille i år. Hemningsløst offensive spillere som Stefan Edberg (finale 1989), Yannich Noah (vinner 1983) og Tim Henman (semifinale 2004) har hatt suksess på Roland Garros før, så det er mulig. Men jeg tror ikke helt på det.

En kveld jeg hadde lakenskrekk kom Federers semifinale mot Novak Djokjovic i French Open 2011 opp i YouTube-forslagslista mi. Det er en klassisk kamp jeg nesten hadde glemt. Djokovic hadde vunnet sesongens 43 første kamper det året (!), og bare Federer sto i veien for en finale mot Rafael Nadal. Federer spilte fryktløs, høyrisiko-grustennis, og tok kampen i fire sett. Djokovic hadde sjansen til å utligne til 2-2 i sett, men klarte ikke å serve hjem det settet. I stedet tok Federer det settet i tiebreak.

Federers backhand har alltid vært sårbar mot Nadal. Men i denne kampen mot Djokovic skinner Federers backhand, og den naturlige allsidigheten som enhånds-backhandspillere har, er lett å se. Federers rekkevidde er enorm på defensiven, og han bruker backhanden sin til å blokke, passere, slice og holde ballen i gang.

Her er høydepunkter fra kampen, som Federer vant 7-6, 6-3, 3-6, 7-6. Nadal slo Federer i finalen i fire sett.

Novak Djokovic (Wikimedia Commons)

Ingen har fått Nadal til å se så sjanseløs ut

Tennis på tv:
Novak Djokovic – Rafael Nadal 6-3, 6-2, 6-3
Finale, Australian Open 2019

I begynnelsen av tredje sett begynte Novak Djokovic å spille stoppballer mot Nadal. Ikke spesielt gode stoppballer, Nadal nådde dem, men Djokovic vant stort sett poengene, med en blanding av dyktighet og flaks.

I en annen kamp og en annen tid ville jeg tatt det som et tegn på begynnende desperasjon, men i denne finalen var det enda et bevis på hvor avslappa Djokovic var. Han spilte sin livs kamp mot en Nadal som kom til finalen uten å ha tapt et sett.

Tenniskamper vinnes som regel av den spilleren som slipper å bevege seg ut av komfortsonen for å ta poengene. Det er derfor Nadal som regel har slått Federer, og derfor Djokovic har fått overtaket på Nadal. Nadal grunnmur er forehanden ut mot motstanderens backhand. Problemet for Nadal er at den manøveren ikke er effektiv mot Djokovic, som har sportens beste backhand. Djokovic har lånt øre til Karl Rove, PR-manager for president George W. Bush, som mente at det var lurt å angripe motstanderens styrke. Djokovic er ikke redd for å slå til Nadals fryktede forehand, og allerede der har han et lite mentalt overtak. Nadal får ikke så mye igjen for overskruen sin på hardcourt. Det blir interessant å se hvordan en eventuell finale i French Open mellom dem vil bli.

Djokovic i tre raske sett var ikke blant de mange spådommene jeg leste før denne kampen. Nadal prøvde å gire seg opp etter gode poeng, men kom egentlig aldri inn i kampen.

Gud, som vi skal plage kommende generasjoner med gjenfortellinger om tennisen i årene 2003 – 2018 og forbi det. McEnroe og Borg spilte mot hverandre 14 ganger, på noen få år. Dette var til sammenligning kamp nummer 53 mellom Nadal og Djokovic, som nå har 17 og 15 Grand Slam-titler, og fortsatt spiller Federer, som har 20.

Nytt navn: Clara Tauson

Danmark har Caroline Wozniacki, tidligere verdensener, og nå kommer Clara Tauson. Hun er 16 år gammel, og vant finalen i Australian Open, juniorklassen. Hun har allerede en lang Wikipedia-artikkel om seg.

Tauson vant alle kampene sine i årets turnering før finalen problemfritt, bortsett fra det første settet i den første kampen.

I juniorklassene kan spillerne være med hvis de er i alderen 13-18, og da er det sterkt av Tauson å være både førsteseedet og klar for finalespill. Lista over tidligere vinnere inneholder en hel del kjente navn, som Taylor Townsend, Anastasia Pavlyuchenkova og Jelena Jankovic. Og mange som aldri ble gode seniorer.

Fra finalen i Australian Open, som Tauson vant:

Karolina Pliskova (Wikimedia Commons)

Williams – Pliskova: 24 må vente

Jeg leste av mobilen i dag tidlig at Serena Willams hadde tapt kvartfinalen mot Karolina Pliskova i Australian Open. Vi har vært gjennom dette noen ganger de siste årene, at Williams ser uovervinnelig ut lenge, for så å tape i en dramatisk kamp. Sist gang det skjedde i Grand Slam-sammenheng var mot Naomi Osaka i US Open i fjor. I dag ga hun vekk en 5-1-ledelse i tredje sett, og det er sensasjonelt.

Da jeg så det siste settet av Pliskova-Williams i reprise, begynte kommentatoren å snakke om kampen som nærmest avgjort da Williams brøt i begynnelsen av settet. Hun raste av gårde til 5-1, med egen serve, som hun hadde hatt full kontroll på i tredje sett. På matchballen ble Williams avblåst for fotfeil, altså at den ene foten krysset grunnlinjen før hun hadde slått. På andreserven kom kampens mest dramatiske øyeblikk. Williams vrikket den venstre ankelen.

Pliskova kom seg gjennom det gamet, og begynte klatringen tilbake. Hun har et flatt, hardt spill, og spilte med stor risiko på alle poeng kampen gjennom.

Jeg var litt forundret over Williams etter at Pliskova reddet seg unna matchballene på 1-5. Gamene bare rant på for Williams, som gjorde lite for å psyke seg opp mellom poengene, så vidt jeg kunne se. I intervjuene etter kampen snakket Williams ned ankelskaden. En skadefri Serena Williams skal ikke tape seks game på rad, uansett motstand. Grand Slam-tittel nummer 24 kommer ikke her heller.

Pliskova møter Naomi Osaka i semifinalen, og det er en helt åpen kamp i mine øyne. Petra Kvitova skal slå Danielle Collins i den andre.

Serena Williams (Wikimedia Commons)

En av årets beste kamper!

Serena Williams – Simona Halep 6-1, 4-6, 6-4
4. runde, Australian Open 2019

Selv ikke verdens beste spillere har mange hele kamper hvor de spiller perfekt, hvor alt de prøver på, lykkes. Dette så lenge ut som en slik sjelden kamp, etter et første sett hvor Serena Williams var mange numre for stor for Simona Halep. Alle kamper Serena Williams spiller handler om hennes eget spill. Er det på topp, betyr motstanderens påfunn ingenting. Første sett var sånn.

Simona Halep ble brutt tidlig i andre sett også, og hadde 1-6, 1-2 vært stillingen i en av mine kamper, mot en motstander som hadde slått meg åtte ganger før, hadde jeg gitt opp. Simona Halep er verdensener av en grunn, og gjorde ikke det. Hun brøt tilbake, og vant til slutt settet. Serena bommet litt mer, og Halep klarte å vinne de lange ballvekslingene.

Utover andre og tredje sett var det Halep som holdt serve enkelt, ulogisk nok med tanke på hvem av dem som har den beste serven. Halep hadde tre breaksjanser i tredje sett, men tok ikke vare på noen av dem. Serena brøt til 5-3 i siste sett, og servet kampen inn uten store problemer. Halep klarte å presse henne i de lange duellene i store deler av kampen, men mot slutten var det Serena som vant disse poengene. Kampen minnet litt om Tsitsipas-Federer i den forstand at spilleren som reddet mange breakballer (Tsitsipas/Serena) spilte med lavere skuldre etter å ha kommet seg gjennom vanskelighetene.

Alle de fire single-finalistene fra Australian Open i fjor er ute nå; Federer, Cilic, Wozniacki og Halep.

Serena møter Karolina Pliskova i neste runde. Den øverste delen av trekningen er den sterkeste. I tillegg til de to nevnte, er Naomi Osaka (seedet 4) og Elina  Svitolina (6) her. De fire andre kvartfinalistene er Kvitova (8), Barty (15), Pavlyuchenkova og Collins. Kvartfinalen mellom Kvitova og Barty er langt på vei en semifinale, synes jeg.

Stefanos Tsitsipas (Wikimedia Commons)

Frustrerende Federer-formiddag

Stefanos Tsitsipas – Roger Federer 6-7, 7-6, 7-5, 7-6
4. runde Australian Open 2019

Det er lett å glemme at de beste tennisspillernes fremste talent ikke er slagene, hurtigheten, de taktiske valgene eller kondisjonen. Deres fremste talent er å vinne kamper. Etter hvert som kampen mellom Tsitsipas og Federer gikk inn i andre, tredje og fjerde sett, ble det åpenbart at det var dette talentet Federer måtte stole på.

For Federers spill var frustrerende for en fan. Alle tennisspillere vet at den verste følelsen på banen er når man ikke klarer å finne balansen mellom aggressivitet og kontroll. Federer sleit med det gjennom hele kampen. Prøvde han å ta ballen tidlig og ta initiativet i poengene, slo han som regel feil. Prøvde han å holde det gående med større kontroll, tok Tsitsipas over og presset Federer på defensiven. Kampen minnet meg litt om andre kamper hvor Federer har møtt hardtslående, fryktløse folk som hadde dagen, som Wimbledon-finalen mot Roddick i 2009 (seier) eller US Open-finalen mot Del Potro samme år (tap).

Kampen ble preget av andre sett, hvor Federer hadde åtte breakballer, uten å ta noen av dem. Han hadde totalt tolv breaksjanser i kampen uten å bryte Tsitsipas.

Det hang en sky over Federer. Kampene som han vinner pleier å ha minst ett øyeblikk av «du kødder!»-tennis fra Federer, hvor alle blir minnet på at han er en halvgud på to bein og at motstanderen ikke er det. Det øyeblikket kom ikke mot Tsitsipas. I stedet prøvde Federer alt han kunne for å forlenge kampen, i håp om at grekeren skulle komme ned fra sitt skyhøye nivå. Federer spilte stoppballer for å slite ut Tsitsipas, han slo forehand-slicer når han var seint ute for å holde seg i poengene, men mest pinsamt å se på var alle poengene hvor han jobbet seg til en god posisjon, for bare å måke ballen i nettet eller ut, eller slå en lunken ball som Tsitsipas kunne slå inn.

Skuffende. Tsitsipas møter Bautista Agut i kvartfinalen.

Nå merker jeg et barnslig håp om at Tsitsipas kommer seg til semifinalen og får skikkelig juling mot Nadal. (Det hadde Federer også fått, med den formen han viste i denne kampen.)

Pierre-Hugues Herbert

Se denne serven!

Eurosport-oppsummeringene fra Australian Open gir muligheten til å se spillere som vanligvis går litt under radaren. (Noen med teknisk kompetanse må forklare meg den metaforen en gang.)

I kveld kvakk jeg i sofaen ved synet av Pierre-Hugues Herbert (ranket 55 i verden, mest kjent som doublespesialist), som slo ut Chung i fire sett. Dersom det finnes en innsatspokal for serving, bør den gå til franskmannen. Han har den mest barokke, sammensatte og mest energikrevende servebevegelsen jeg kan huske å ha sett. Det ligger ikke opptak fra den kampen på YouTube for øyeblikket, så dette klippet fra Doha får duge.

Herbert bøyer høyrefoten i minst 90 grader, og slipper servearmen så langt bak seg at det er rett før den berører bakken. Fra denne stillingen skyter han fart oppover og slår ballen med en hel del spinn og fart. Herbert er for øyeblikket på 29. plass på ATPs serveranking, så serven hans er på ingen måte mislykket, mer en bekreftelse på at det finnes mange måter å serve på. Herberts mangetannhjulete variant står i kontrast til Stan Wawrinka og Ivo Karlovics «kast ballen litt opp, og klask til den»-filosofi.

Herbert møter Milos Raonic i tredje runde. Han er også god til å serve.