Forfatterarkiv: Åsmund Ådnøy

Om Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger.

Wimbledon, Italia

Tennis på tv:
Wimbledon 2019

Da jeg gikk i dusjen søndag kveld tillot jeg meg for første gang siden Wimbledon-turneringen starta, å ha et bittelite, fyrstikk i brisen-aktig håp om at det utenkelige skulle skje – Roger Federer skulle vinne turneringen. Tynt, tvilende, men et håp som var på sin plass.

Åsmund drømmer, tennisgudene ler.

Lenge gikk jeg rundt i Noli, Liguria, og lot som det ikke ble spilt Wimbledon i år. Og lot som om jeg ikke brydde meg. Forsøkene mine på å finne barer som viste turneringen, var i beste fall halvhjertede. Nabobaren til hotellet vårt har en hangup på motorsport. Strandbaren der vi bader viser av og til Tour de France. På hotellet hadde vi kanalen SuperTennis, som levde opp til navnet med å vise kamper fra double- og juniorklassene i Wimbledon, når de da ikke viste gamle kamper. Herre- og dameturneringen fra 2019 viste de aldri så lenge jeg skrudde på kanalen.

Her er greia: Jeg holder med Roger Federer, og har gjort det siden 1999. Jeg håper, sterkere enn jeg liker å innrømme, at han skal vinne Grand Slam-turneringene han spiller. Han gjør ikke det så ofte lenger. Grunnene til det heter Rafael Nadal og Novak Djokovic. Mest Djokovic i det siste.

Mye av tiden som fan går med til å dempe håpet. Det er vanskelig til tider, som når Federer kom til Wimbledon etter å ha vunnet grasturneringen i Halle. Da våkner optimismen jeg prøver å kneble. Jeg vil egentlig bare se Federers kamper når jeg vet han har vunnet.

Trekningen for Wimbledon satte Federer mot Nadal i den ene semifinalen. Da den kampen skulle spilles, hadde svigerinne Cathrine, svoger Fredrik, niese Ella og nevø Petter ankommet. Det snudde litt på tingene:

  1. Fredrik og Petter fant en bar som viste tennis. Bar Splendor, hvis du lurer. En kul, kontinental småbybar slik de ser ut på film.
  2. Fredrik og Petter satte penger på kampene, og delte derfor ikke min hvitknoklede besettelse for Federer. De fulgte pengene sine i stedet.

Vi ble sittende og se på Federer mot Nadal, jeg kom inn i slutten av første sett. Federer vant det i et tie-break. Han logga ut av det neste, før han vant det tredje. Når jeg ser mine favorittspillere (okei, bare når jeg ser Federer, min begeistring for andre spillere kommer ikke i nærheten), tenker jeg som John McEnroe gjorde (og som var grunnen til at det klikka for ham noen ganger): Dette kommer til å gå i dass, det er bare et tidsspørsmål.

Så da vi brøt opp og gikk ut for å spise middag med Federer-ledelse 2-1, var jeg ikke spesielt optimistisk. Petters telefon ble liggende med statusoppdateringer utover kvelden. Da Federer fikk matchballer som han ikke tok vare på, var jeg godt nedi bitterheten allerede – tenk å ha Nadal i kne, og likevel tape. Da Federer likevel vant, glemte jeg i et halvsekund at Djokovic allerede var klar for finalen, og at Federer ikke har slått Djokovic på fire år. Det er lenge.

Neste dag gikk jeg rundt og prøvde å innbille meg at jeg ikke hadde det minste interesse for finalen som Djokovic kom til å vinne uansett. Men det var praktisk å oppdage at strandkafeen også skulle vise tennis, nærmere bestemt damefinalen. Simona Halep mot Serena Williams varte mindre enn en time, og det rare var hvor lite Serenas erfaring både i karrieren og mot Halep betydde. Serena hadde vunnet 9 av 10 kamper mellom dem, men da det fort begynte å gå skeis, hadde hun ingenting å by på mot Haleps enorme stabilitet.

Søndag, herrefinalen. Da den begynte, fant jeg ut at det var et passelig tidspunkt å ta en lang svømmetur. Jeg må jo trene meg opp etter den idiotiske korsbåndskaden jeg pådro meg for fire uker siden. Da jeg kom på land igjen, hadde Djokovic tatt første sett.

Ok, jeg gidder ikke skrive hvordan jeg nerva meg gjennom de neste settene, dere har sikkert sett kampen. Jeg kom bare til å tenke på noe som ble sagt da The Tennis Podcast oppsummerte finalen: Federer skulle vunnet de fire første settene. Han var klart best i sett to og fire, men spilte to dritdårlige tie-breaks i første og tredje. I kampen totalt vant Federer flere poeng enn Djokovic, men sånn er sporten.

Da kampen var langt uti femte sett, gikk min rullegardin ned da Djokovic brøt, men utrolig nok brøt Federer tilbake. Jeg tenkte ikke på det som mer enn utsettelse av det uunngåelige tapet da jeg forlot strandkafeen på 6-6 eller hva det var, for å spise middag. På hotellet venta jeg på at dusjen skulle bli ledig, da jeg så at Federer hadde brutt Djokovic til 8-7 (?) og skulle serve for kampen.

Jeg tillot meg å drømme om at det faktisk skulle skje. Etter de bortkasta tie-breakene, var det mulig å be om at sin tids beste server skulle holde serve en aller siste gang? Litt karma-rettferdighet, om jeg kunne be: Kan jeg få pittelitt glede i bytte mot all bekymring jeg hadde lagt i hvelvet de siste 14 dagene? Jeg gikk i dusjen og kom til å huske at Federer, Åsmund, Wimbledon og Italia er en god kombinasjon: I 2017 vant han turneringen mens jeg ferierte i Terracina.

Ut av dusjen hadde Djokovic selvsagt brutt. Senere fikk jeg vite at Federer hadde blåst to matchballer – I EGEN SERVE, FOR HELVETE. Både Federer og Djokovic vet selvsagt at det har skjedd før, nærmere bestemt i US Open. To ganger har Federer i den turneringen tapt mot Djokovic etter å ha hatt matchballer. Og nå skjedde det i Wimbledon.

Djokovic er stor, 16 Grand Slam-titler nå. Og så videre. Jeg kommer til å oppdatere statistikk-sidene mine etter hvert, men orker ikke helt ennå.

Hør The Tennis Podcast dissekere finalen.

Fra det selvopptatte til det skarpe

Bok
David Foster Wallace
String theory

David Foster Wallace String theoryDavid Foster Wallace (1962-2008) var en av sin generasjons tydelige stemmer i amerikansk litteratur, selv om produksjonen hans ikke er så stor. Jeg har prøvd med på Glemsel, som står og erter meg i bokhylla fortsatt. Det ble en av de mange bøkene jeg har begynt på, uten å komme i mål. Det var noe med den utbroderende, manende stilen som jeg ikke klarte å finne ut av. Wallace nevnes ofte i samme åndedrett som Thomas Pynchon og Don DeLillo, med god grunn. Ingen av dem gir ved dørene.

Wallace´ hovedverk er mursteinen Infinite jest, som ikke er oversatt til norsk. (Hva er det med amerikanerne og behovet for å skrive enormt tjukke bøker?) Hvis den blir oversatt, skal jeg prøve meg på den, jeg lover.

Det første jeg leste av ham var Wallace´ profil av Roger Federer for New York Times i 2006. Wallace var selv en habil tennisspiller i ungdommen i Midtvesten, og Federer-artikkelen og noen til er samlet i samlingen String theory. Sommeren 2019 sitter jeg med avrevet korsbånd i sofaen, og unnet meg selv denne korte essaysamlingen mens jeg ventet på bedre dager.

Det svakeste essayet i String theory er det om forfatterens egen tenniskarriere midt på 1970-tallet. Det beste med selvbiografiske tekster er at stoffet er lett tilgjengelig for dem, og det engasjerer dem. Svakheten med selvbiografisk litteratur er ofte svak redigering, fordi det er vanskeligere å vite hva som er interessant for omverden og ikke. Side opp og side ned om juniortennis på halvbra nivå på 1970-tallet blir, selv ikke i David Foster Wallace´hender, mer enn koselig mimring med begrensa nedslagsfelt.

Bakgrunnen hans som tennisspiller kommer bedre til sin rett når den brukes som klangbunn for hovedmelodien. Essayet om Tracy Austin (US Open-vinner 1979 og 1981) sin selvbiografi er en totalslakt, men Wallace bruker boka som utgangspunkt for en diskusjon om forskjellen mellom mikropromillen som blir toppidrettsutøvere og oss andre. Austin-boka er en uendelighet av tilsynelatende plattheter om livet på toppen, men et såpass avklart forhold til elementene er kanskje en forutsetning for å lykkes som toppidrettsutøver? Jeg har tenkt det samme hver gang jeg har lest en sportsbiografi; hovedpersonene er i liten grad i stand til å beskrive sin spisskompetanse. Eller som David Foster Wallace oppsummerer:

It may well be that we spectators, who are not divinely giftes as athletes, are the only ones truly able to see, articulate and animate the experience of the gift we are denied.

Det andre høydepunktet i boka er reportasjen fra Canadian Open 1995. Gjennomgangsfiguren er Michael Joyce, den gang en solid, svakt oppadstigende spiller fra USA. Igjen er Wallace´ egen tennisbakgrunn nyttig som kontrast, for bare fordi han har spilt selv, klarer han å fullt ut innse hvor fantastisk gode disse folkene er. Det er som han skriver i essayet: Å se tennis på tv yter dem ikke rettferdighet. (Hvor ble det av Michael Joyce? Han var på sitt beste nummer 64 i verden, og har senere gjort det skarpt som trener for blant annet Maria Sharapova.)

Reportasjen fra Canadian Open viser Wallace´ styrker og svakheter som essayist. Han lykkes i å gjøre mange ting på en gang. Teksten funker som en innføring til tennisturneringers grunnleggende bestanddeler for folk som ikke vet hva en turnering er. Alle Wallace´ beskrivelser av hvordan folk ser ut, blir anmasende etter hvert. Beskrivelsen av hvordan verdens beste spillere slår ballen, er fantastisk, han sammenligner det med «veldig kraftige maskiner på lavt gir». Om Jacob Hlasek på trening:

Watching him practice is like watching a great artist casually sketch something.

Det nest siste essayet i samlingen er fra US Open 1996. Det er handler om kommersialiseringen av turneringen, og er ikke like skarpt som betraktningene fra Canada året før. Igjen er det blikket for spillet som hever det over det jevne. Få har skildret Pete Sampras sin serve bedre enn Wallace gjør i denne teksten. Og i en fotnote, hvordan Sampras beveget seg:

Sampras has a way of making it look like he hits a shot and dematerializes and then rematerializes someplace else in perfect position for the next shot. I have no theories about how he does this.

En tennisbok som passer for deg

Opp gjennom årene har jeg lest en del bøker om tennis. Enten du følger sporten som tilskuer eller utøver, finnes det mye bra lesestoff om vår elskede idrett. Du får tak i alt sammen på nettet eller ditt lokale bibliotek. (Bransjehemmelighet: Bibliotekarer synes det er stas når lånere gir innkjøpstips. Bare prøv.)

Siden sommerferien står for døra med sine mange ledige timer, her er alle tennisbøkene jeg har lest, og hvem de passer for:

Selvbiografier

Pete Sampras/Pete Bodo: A champion´s mind
Amerikanske Pete Sampras forteller om livet sitt fram til og med seieren i US Open 2002, som ble hans siste. Grundig og ganske tørr bok, men ei bok jeg stadig tar fram og blar litt i.
Passer for: Fans av Pete Sampras og/eller 90-tallstennis.
Les hele omtalen

 

Andre Agassi: Open
Om livet med en tyrannisk far, hatet mot tennisen og de fleste av sportens utøvere. Som å sitte på kafébord overfor en gneldrete fyr som aldri gir seg, men som har en så interessant historie at du likevel blir værende i hans selskap.
Passer for: Fans av Andre Agassi. Hobbypsykologer.

 

Boris Becker The PlayerBoris Becker: The player
Lite tennis, mest om livet utenfor. Om kjendiser han har møtt, folk som har lurt ham, foreldrene sine, Muhammad Ali (platt og uinteressant) og ikke minst skilsmissen. Det meste er gjespende kjedelig, og tittelen «The Player» blir ekstra tåpelig.
Passer for: Ekstreme fans av Boris Becker og knapt nok dem.
Les hele omtalen

Björn Borg: Mitt liv som tennisspiller
Borg, ja. Av en eller annen grunn har ikke han fått DRITKJEDELIG SPILLER stemplet over karrieren sin, i motsetning til f.eks Ivan Lendl. Var det det lange håret som gjorde det? Denne fant jeg på en antikvariat en gang, og jeg tror ikke engang de unge jentene som digga Borg rundt 1980 fikk noe ut av boka.
Passer for: Folk med søvnvansker.

A handful of summersGordon Forbes: A handful of summers
Memoarer fra et tennisliv på 1940-60-tallet, da sollyset var mykere, menneskene varmere, replikkene muntre på Stompa-måten og pengene ennå ikke hadde korrumpert sporten. Deilig nostalgisk.
Passer for: Historieinteresserte og de som er gamle nok til å huske Rod Laver som mer enn han som deler ut pokaler i Grand Slam-turneringer.

Maria Sharapova

Maria Sharapova: Unstoppable
En overraskende opptur. Sharapova er like selvrettferdig og -opptatt som mennene jeg har lest biografier om, men historien hennes er annerledes. Hvordan Sharapova havnet i USA og rekken av heldige omstendigheter i første halvdel av livet hennes, er forbløffende lesning.
Passer for: Alle som liker en rags to riches-historie.

Tim Adams Being John McEnroeTim Adams: Being John McEnroe
Mange liker denne, jeg synes premisset er litt søkt. McEnroes raseri var av en slit sort at journalister og forfattere har prøvd å finne en dypere mening der siden 1977. (Jeg tror bare han er en litt hissig fyr. Noen er det.) Tim Adams bruker McEnroe som legemgjøringen av hele 1980-tallets vinder i sportsverden, en fiks idé som jeg synes holder sånn passe.
Passer for: Tennisfans med trang til psykologisering.

Andre tennisbøker

Steve Flink The greatest tennis matches of the 20th centurySteve Flink: The greatest tennis matches of the twentieth century
Steve Flink er tennisens Arne Scheie, minus kultfaktoren: Et vandrende oppslagsverk av trivia og resultater om sin favorittsport. Denne boka (som finnes i flere versjoner) hadde sin misjon hovedsakelig før YouTubes tid.
Passer for: Alle med interesse for tennishistorie
Les hele omtalen

Bud Collins´tennis encyclopedia
Overflødiggjort av internett? Som alle oppslagsverk i papir, er det noe dinosauraktig over denne lefsa. Min utgave er fra 1997, og jeg tror den finnes i senere utgaver også. Boka har fortsatt sin misjon. Hvis jeg vil vite hvordan sesongen 1971 eller 1983 forløp, vil jeg heller lese kapitlene i denne boka enn å bruke den samme tida på å lete rundt på nettet.
Passer for: Tennisnerder som liker å slå opp i bøker

Patrick McEnroe/Pete Bodo: Tennis for dummies
Slapp og sprikende bok som er en blanding av historie, instruksjon, ABC om spillet, taktikk og litt trivia. Denne blar jeg aldri i. Parkert på alle måter av internett.
Passer for: Folk med bred, men overfladisk tennisinteresse

 

Gudmund Skjeldal: Wimbledon
Som i flere Skjeldals bøker er han sterkt til stede også i denne. Om hans eget forhold til tennis, reisen hans til Wimbledon og om sportens særegenheter. Fungerer både som en introduksjonskurs til tennis for nybegynnere, og et innblikk i Skjeldals forkjærlighet for Federer og Borg/McEnroe.
Passer for: Alle som liker tennis og tydelige fortellerstemmer

Jon Wertheim: Venus Envy
Hoi, denne er allerede 18 år gammel! Wertheim er kjent for mange fra CNNs spalter. Boka skildrer sesongen 2000 på WTA-touren, i det som kan kalles en gullalder for touren: Seles, Williams-søstrene, Kournikova, Hingis og Davenport var tydelige profiler som dominerte sporten på ulike måter.
Passer for: Folk med interesse for nær tennishistorie

Jon Ståle Ritland: I bane rundt en gul ball
Diktsamling om tennis, hvor kjente motiver får en annen betydning i Ritlands hender.
Passer for: Deg som vet at tennis er mer enn et spill
Les hele omtalen

 

Lars Gustafsson TennisspelarnaLars Gustafsson: Tennisspillerne
Denne skal du lese, det er en snodig blanding av selvbiografi, science fiction og tidsbilde av USA rundt 1970. Den perfekte miksen av høyt og lavt, idrett og filosofi, samfunnskritikk og fjas. Allerede på første side nevnes Nietzsche, Brandes og Walter Cronkite, og navnedroppingen fortsetter i stor stil. Men det er ingen kultursnobbete bok.
Passer for: Alle.
Les hele omtalen

Winning ugly av Brad Gilbert.

Brad Gilbert: Winning ugly
Brad Gilbert er en av de skarpeste hodene som har beveget seg på en tennisbane. Han maksimerte sitt eget talent og har senere vært en av de beste trenerne i verden. I denne boka deler han sine beste tips for å lykkes på banen.
Passer for: Alle som spiller tennis.
Les hele omtalen

 

The inner game of tennis, W. Timothy Gallwey.

W. Timothy Gallwey: The inner game of tennis
Tennis som en kamp mellom din indre kritiker og den allvitende kroppen som vet hvordan alt skal gjøres. Har blitt kjøpt og lest kontinuerlig siden den kom ut for mer enn 40 år siden, og kommer til å forandre måten du snakker til deg selv på banen.
Passer for: Alle som spiller tennis.
Les hele omtalen

David Foster Wallace String theoryDavid Foster Wallace: String theory
Den amerikanske forfatteren var en brukbar juniorspiller. Det gir en ekstra dybde til innsikten i denne håndfullen med essays om tennis. Spesielt leseverdig er reportasjen fra Canadian Open 1995 og omtalen av Tracy Austins selvbiografi.
Passer for: 90-tallsfolk og deg som liker langlesing.
Les hele omtalen.

Herbert hadde ingenting å true Federer med

Roger Federer – Pierre-Hugues Herbert 6-3, 6-3
Semifinale, Halle 2019

Jeg legger ganske sikkert for mye i nasjonaliteten til tennisspillere når jeg dømmer dem. Jeg har sett Pierre-Hugues Herbert spille et par ganger i sommer, og før semifinalen mot Federer i Halle slo jeg kjekt fast at han ikke har noe å stille opp mot Federer. En ganske lett, nettglad fyr som blomstrer sent i karrieren? Ønskemotstander for Federer, mente jeg.

-Typisk franskmann. Elegant, men ikke særlig sterk i hodet, var omtrent min dom da jeg og Jostein så kampen i ettermiddag.

Pierre-Hugues Herbert (flickr.com)

Det er en dom over franske tennisspillere som mange har felt før meg, og kanskje er det en klisjé. Men hvis jeg skal ramse opp nye og gamle franske tennisspillere jeg har sett de siste 20 årene, så er det ingen Alex Corretja-utmattende viljemonstre blant dem. Pioline, Grosjean, Monfils, Gasquet, Clement, Tsonga, Escude – herlige å se på, topp 100 og ofte topp 10-spillere, men Grand Slam-titler har ingen av dem vunnet.

Det er muligens å dømme dem litt hardt å komme drassende med Grand Slam-spøkelset (ingen titler siden Noah i 1983), men jeg regner med at franskmennene har stusset på det samme selv: De har alltid et helt fotballag i topp 100 og har hatt det i årevis, med en rik tenniskultur og rikelig med inntekter fra Roland Garros hvert år. Med så god bredde, hvorfor ingen Nadal/Djokovic/Federer/Murray fra Frankrike?

Pierre-Hugues Herbert er ranket 43 i single nå, og har tourens mest barokke servebevegelse, hvor racketen nesten senkes i bakken i baksvingen – det ser ellevilt uøkonomisk ut . Mot Federer begynte han med å sende grunnslagene sine ca. 17 cm ut, et tegn på nervøsitet. Federer trengte ikke gjøre mer enn å være seg selv på en middels dag, for Herbert var ikke i nærheten av å gjøre dette til en fight. Han fikk ingen breaksjanser mot Federer, som møter David Goffin i finalen.

Goffin er bedre enn Herbert, men møter en hel arena som heier på mannen med overlegent mer kapasitet enn han selv har. Det blir ikke lett, men Goffin slo hjemmefavoritt Alexander Zverev tidligere i uka, og fikk en forsmak på finalestemningen der.

Herbert skal forresten spille double med friskmeldte Andy Murray i Wimbledon, det blir stas.

To lange forehander og bort med Bautista Agut

Roger Federer – Roberto Bautista Agut 6-3, 4-6, 6-4
Kvartfinale Halle 2019

Dette var en luggete kamp for Federer. Roberto Bautista Agut er en spiller jeg vil tro alle hater å møte (han slo Djokovic i januar, for eksempel, siste han gang var i media var da han slo Andy Murray i Australian Open). Han har ingen klare svakheter, og mot Federer var han heller ikke redd for å gjøre ting som gjerne regnes for idioti mot sveitseren. Som å løpe rundt sin egen backhand og slå forehand ned i Federers forehandhjørne. Det fungerte ganske bra mot Federer.

Roberto Bautista Agut

Roberto Bautista Agut (Wikimedia Commons)

På 3-4 i tredje sett fikk Federer en breakball og en andreserve å slå på. Federer gikk rundt den innkommende serven, ladet forehanden og måket en forehand rett fram – og i nettet. Spanjolen holdt unna til 4-4, før Federer holdt raskt til 5-4.

Bautista Agut har et temmelig flatt, raskt spill som flyter bra på gras – resultatene hans i Wimbledon er slett ikke verst. Han viste ikke nerver før på 15-30 med egen serve på 4-5. En forehand seilet umotivert ut, og plutselig hadde Federer to matchballer. Bautista Agut fikk enda en sjanse til å smekke en forehand ut, og grep den: Federer vant 6-3, 4-6, 6-4.

Hele Halle ønsker å se Federer vinne sin tiende tittel i denne turneringen. Det skal ikke stå på trekningen: Federer møter den franske serve- og volley-spesialisten Pierre-Hugues Herbert i semifinalen. Federer elsker å møte serve- og volleyspillere, og må ha en skikkelig dårlig dag for å tape den kampen. I finalen spiller vinneren av den kampen mot Berrettini eller Goffin.

Lørdag 1. august 1964: Tennis på tv

Kona kom hjem fra Rogaland Teater i går, hvor hun så Tore Renbergs enakter 3. august 1964.

1964 Rogaland Teater, fra programmet.

Teateret har for vane å lage tøffe programhefter (full disclosure: Jeg har gjort oppdrag for teatret, men er ikke ansatt der). I forrige uke kom Charlotte hjem etter å ha sett Pang!, hvor programmet er utformet som en håndgranat.

For- og baksiden av  3. august 1964-programmet er en kopi av Stavanger Aftenblads utgave fra den datoen. Det trigger en viss nostalgi hos alle som har vokst opp med eller jobbet i en fullformatavis (her!). (Fullformat er den gamle størrelsen som Aftenbladet, Aftenposten, Haugesunds Avis og flere ble utgitt i før alt ble tabloid for ca. 15 år siden.)

Aviser er tidsmaskiner. At Aftenbladet har ikke mindre enn 10 (!) saker på forsiden, hvorav flere fortsetter inne i avisa, vitner om ei tid hvor det å lese avis kunne sammenlignes med å lyse rundt i et mørkt rom med lommelykt for å se om det kunne være noe spennende i krokene. I tabloidaviser er alt lyst slått på i mye mindre rom, for å fortsette analogien.

Program til Rogaland Teaters Pang!

Prioriteringen av toppsaker forteller også om en annen tid. Skvist inn nederst på førstesiden står nyheten om at 90 personer omkom i ulykker i Norge i juli 1964. Jeg synes det høres mye ut, i en tid hvor befolkningen var mindre. Det bemerkes også tørt at tallet kommer til å stige, fordi det bare omfatter personer som døde momentant eller like etter ulykka – underforstått ligger enda noen hardt skadde på sykehus og kommer neppe til å klare seg. Jeg har ikke klart å finne tilsvarende tall for 2018, men både tallene for  druknings-, trafikk- og ulykkesdødsfall har sunket kraftig de siste årene. (Det er stort sett folk over 80 som dør i ulykker.)

Når skal han komme til tennis? Her. På siste side av programmet sto programoversikten for fjernsynet 1. august. (Hvorfor det, når avisa var fra 3. august? Ja, ja.) Første program ut var overføring av tennislandskampen mellom Sverige og Frankrike. Programomtalen ved siden av fortalte at det var doublekampen mellom landene som skulle overføres. Spennende. En doublekamp er i seg selv eksotisk, i alle fall når verken Norge er involvert eller det dreier seg om en Grand Slam-turnering. Oppgjøret mellom Sverige og Frankrike inngikk i Davis Cup-kampen mellom landene, hvor svenskene Lundqvist og Schmidt slo franske Grinda og Jauffret med de pre-tiebreak-typiske sifrene 6-4, 9-7, 8-6. Sverige tapte neste runde mot Australia, som ble frontet av Roy Emerson og Fred Stolle, to av 60-tallets beste spillere.

Har du august 1964-vibben nå? La meg forsterke den med et klipp fra svensk TVs dekning. Mye vakker gammel tennisteknikk her:

«Du kan ikke vinne kampen fra bak der!»

Rafael Nadal – Dominic Thiem 6-3, 5-7, 6-1, 6-1
Finale, French Open 2019

Rafael Nadals gruskamper mot de beste spillerne (Federer, Djokovic, Thiem) pleier å inneholde mange poeng hvor Nadal ligger langt bak eller ute i siden av banen, og sender tilsynelatende umulige baller utagbart tilbake. Kampen mot Thiem i dag hadde sånne poeng, bevares. Mer overraskende var det at Nadal oftere var den som sto nær grunnlinja og drev Thiem rundt.

Rafael Nadal.

Rafael Nadal (Wikimedia).

Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg dette. Tidlig i første sett begynte jeg å rope «du kan ikke vinne kampen fra bak der!» til Thiem. Okei, statistikken viste at Thiem vant flere lange enn korte poeng, men jeg var overrasket over at Thiem ikke hadde sett mer til Djokovic-skolen for hvordan slå Nadal på grus: Gå inn og ta ballen tidlig, ta tida vekk fra Nadal. Hele tida var det Nadal som vant de korte poengene. Når Thiem skulle gi ekstra gass, endte han ofte opp med dårlige valg, som å slå ikke giftige nok forehander fra eget backhandhjørne. Når Thiem skulle flate ut backhanden sin, var det et sjansespill.

Thiem klarte ikke å slå hull på Nadal, og Nadal var bedre i alle faser av spillet. Da Thiem var heldig og tok det andre settet, var det også siste pift fra ham.

Jeg lurer på hva som var Thiems plan, eller hvilke scenarier de så for seg. Det var noe nølende over Thiems spill fra starten av, det virket som han hadde lånt øre til Karl Rove-skolen, «angrip motstanderens styrke». Nadals styrke på grus er…alt, men det å ligge langt bak i banen og utveksle grunnslag mot Nadal er ikke lurt. Thiem har hatt et strammere kampprogram enn Nadal inn mot finalen, og måtte trolig ha vunnet den i tre sett. I tredje og fjerde sett i dag virka han avlogga mentalt.

Nadal har fått flere generasjoner grusspillere til å se sjanseløse ut, og var flere lengder bedre enn Thiem i dag. Nadals touch og volleyer er blant de beste på touren, forehanden er der når han trenger den og backhanden er en av de mest effektive på touren. Grand slam-turneringsseier nummer 18 for Nadal, Federers 20 er innen rekkevidde.

«Når begynner kampen mellom Casper Ruud og Federer EGENTLIG?»

Hver gang tennis bryter vannflaten i den norske offentligheten, får jeg meldinger på Facebook om sportens særegenheter. Et vanlig spørsmål er når kamper begynner.

Da Casper Ruud skulle møte Roger Federer i tredje runde av Roland Garros, var det dagens andre kamp på Suzanne Lenglen-banen. Kampstart ble antydet til klokken 13 i norske medier, og i timene før fikk jeg et par meldinger fra folk som lurte på når kampen egentlig skulle begynne – som om det var en bransjehemmelighet bare den innerste sirkelen av fans kjente til.

Tenniskamper er ferdige når tilmålt antall sett er unnagjort. I Grand Slam-turneringer betyr det minst to sett (maks tre) for kvinner, minst tre sett (maks fem) for menn. Alle turneringer setter opp flere kamper på samme bane i løpet av en turneringsdag. Har du billett til Tottenham-Liverpool, er det den kampen du får se. Har du dagsbillett til en arena på Roland Garros, får du se alle kampene på denne banen den dagen.

Tennisens kampsystem er en deilig liten protest mot samfunnets krav til forutsigbarhet. Varer den foregående kampen lenge? Da kommer ikke Ruud og Federer på banen før den er ferdig, samme hvor mye klokken 13 er antydet som kampstart. Varer alle kampene lenge? Da blir den siste kanskje flyttet til neste dag. Blir det regn? Da forskyves alle kampene. Vinnes alle kampene på banen i strake sett? Da blir kanskje ikke tribunedagen din like fantastisk som du hadde sett for deg. Går alle kampene til tre og fem sett? Din heldiggris (fortsatt snakkes det om den siste lørdagen under US Open 1984, hvor de to herresemiene og damefinalen makset ut.)

Både tv og ikke-tennismenigheten kunne nok foretrukket en sport mer etter klokka. Men jeg liker at tenniskamper skal spilles til stillingen sier at det er slutt, og ikke klokka. Fotballkamper på toppnivå er en pine de siste 15 minuttene, når laget som leder tar i bruk alle tenkelig metoder for å få klokka til å gå. I tennis er det ingen hjelp å få av klokka for den som begynner å bli nervøs.

Roger Federer (https://www.flickr.com/photos/la_bretagne_a_paris/3600704915)

Hei Sveits!

Tennis på tv:
Roger Federer – Stan Wawrinka 7-6, 4-6, 7-6, 6-4
Kvartfinale French Open 2019

Jeg var ikke så nervøs for denne kampen som jeg pleier når Federer spiller. Jeg har ingen tro på at Federer kan vinne denne turneringen, men bare ved å delta og spille seg til kvartfinalen sikrer han seg godt med rankingpoeng som sikrer god seeding resten av sesongen. (Federer har ingen gruspoeng å forsvare fra 2018.)

Dessuten ventet Rafael Nadal i neste kamp for vinneren av denne kampen, og selv om Federer har vunnet mye mot Nadal de siste årene, er Nadal mange hakk bedre på grus.

Derfor: Lave skuldre i stolen, og stilpoeng på stilpoeng fra de to enhåndsbackhandeksponentene Wawrinka og Federer. Det var gøy å se hvordan Federer klarte å holde følge med Wawrinka fra grunnlinjen, og samtidig bryte opp spillet med nettangrep. Federer hadde en elendig breakball-statistikk, han vant bare 2 av 18, men klarte å unngå å bli frustrert av den grunn. (Jeg var på jobb da kampen begynte, og Twitter-frustrasjonen over Federers manglende uttelling var enorm i feeden min.)

Og nå, til glede for nye interesserte, får vi Federer mot Nadal i French Open enda en gang. Det er 14 år siden de møttes første gang i denne turneringen. Da vant Nadal, som han har gjort hver gang i Paris, men det har ikke alltid vært håpløst.

Federer er en smartere spiller enn da han ble slått 6-1, 6-3, 6-0 mot Nadal i 2008-finalen, og bortsett fra den kampen har Federer alltid tatt et sett mot Nadal i French Open-kampene. At han skal ta to, eller tre, ser jeg som lite sannsynlig. Da må han spille med stor risiko og serve på topp. Nadals fysikk var et spørsmålstegn i vår, men ikke nå. Han hadde det enkelt mot Nishikori i dag.

Federer ble intervjua at Eurosport i går, og sa noe interessant om det å spille på grus: På det underlaget gjelder det å slå gjennom ballen, mer enn på hardcourt og gras, hvor det går an å guide ballen mer dit man vil.

Jeg tror ikke Federer vinner French Open, men han viser form og jevnhet som tilsier at Wimbledon er en god sjanse.

Juan Martin Del Potro

To tårn

Tennis på tv:
Karen Khachanov – Juan Martin Del Potro 7-5, 6-3, 3-6, 6-3
Åttendelsfinale, French Open 2019

Når Juan Martin Del Potro (198 cm) møter Karen Khachanov (også 198 cm), får filten på tennisballene snauet seg.

Jeg tenker alltid på Del Potro som en ung spiller, sikkert fordi han var det da han vant sin eneste Grand Slam-turnering i 2009 (US Open mot Federer). Den gang var Del Potros flate, enorme slagkraft noe av en åpenbaring på touren, og fortsatt er det få som kan matche den. Akkurat som Nadals forehand er særegen og spektakulær, tror jeg Del Potros er like vanskelig å adoptere for den som vil prøve.

Karen Khachanov ble kjent i fjor da han slo Novak Djokovic, og er som Del Potro mest glad i hamre løs fra grunnlinja. Del Potro er – som vanlig – akkurat tilbake fra skade, og har lite kamptrening. Jeg kom inn i kampen i andre sett, og det ble et spørsmål om hvor lenge Del Potro kunne holde ut. Han var mye bakpå i duellene, og det var Khachanov som bestemte. Del Potros spill var en blanding av grimaser, blendende vinnere og feilslag.

Khachanov er ikke like uttrykksfull som Del Potro under eller mellom poengene, men klarte fint å matche Del Potros kanonader. Det mest iøynefallende med Khachanovs spill er måten venstrearmen peker mot ballen før en forehand, og hvordan han gjør et lite kniks med høyre håndledd når han visper til en forehand. (Jeg innser at dette kan ha begrenset interesse for det brede lag.)

Del Potro var ikke så ferdig i tredje sett som jeg trodde. Han brøt tidlig i tredje sett til publikums store glede, men russeren utlignet til 2-2. Del Potro var ikke ferdig, men holdt til 3-2, og brøt til 4-2 da han løp langt ut i backhand-korridoren for å slå en forehand langt ut i russerens backhandhjørne. Del Potro var i trøbbel i egen serve på 4-2, men avverget breaksjanser med flere fantastiske forehander. Det er noe å lære for oss glade amatører, hvordan de beste nekter å skru ned satsingen på de viktige poengene.

Å se Del Potro filmet med øyehøyde-kameraet viser hvor ulikt han spiller fra for eksempel Nadal. Ballen går lavt over nettet, noen ganger nesten bare nedover. Del Potro forklarer forehanden sin her. Å slå forehand med kontinental-grep, er det få som gjør i 2019. (Jeg forstår ikke at han klarer å kontrollere høytsprettende baller med et så åpent grep, men så er det ikke jeg som er tennisproff.)

Del Potro skulle serve tredje sett hjem på 5-3, men gikk fra 30-0 til 30-40. Men argentineren tok de tre neste, og vant settet til 6-3. Da nærma klokka seg 21 i Paris, og det ble klart at denne kampen ikke kunne fullføres i kveld, det var bare å vente på den vante diskusjonen om når det var for mørkt til å spille videre. (Det kommer lys om et par år.)

Khachanov var i trøbbel i første game av fjerde sett, men holdt til 1-0. Rett etter brøt han til 2-0. Khachanov dro Del Potro til nettet med stoppballer som ikke kom tilbake. Da Del Potro smashet en enkel ball godt utenfor til 0-3, tenkte nok flere på tribunen på å komme seg i retning t-banestasjonen.

Det første poenget i fjerde game av fjerde sett var det kuleste jeg har sett til nå i turneringen. Del Potro reddet opp en haug umulige baller, før han endte med hodet i blomsterbedet da han pustet ut etter tapt poeng, og publikum på første rad kom til for å dunke ham i ryggen for å vise sin begeistring. Jeg klarer ikke helt å se for meg Djokovic, Nadal eller Federer i den posisjonen, og det er derfor folk elsker Del Potro. Han har noe sårbart og menneskelig ved seg, i all sin 198 cm lange framtoning.

Del Potro slo flere fantastiske forehander – en vanlig dag på jobben – til 1-3, men Khachanov var effektiv til 4-1. Del Potro skranglet seg til 4-2, og franskmennene på tribunen sang av full hals i en fest de visste gikk mot slutt. Khachanov spiste seg lenger og lenger inn i banen, mens Del Potro baserte seg på patruljering et par meter bak grunnlinja. Khachanov tok ledelsen 5-2. Del Potro var visnere i beina enn Khachanov, men kunne fortsatt slå, og dundret seg til 5-3. Khachanov fikk ingen pause før han skulle serve kampen hjem (det var ikke oddetall-antall game spilt i settet), og det var sikkert ikke dumt, tenkte jeg. Han tok det første poenget, før Del Potro sauset inn en forehand som mystisk nok datt ned på sidelinja. Del Potro tok seg til 15-30, men en god serve av Khachanov ga ham 30-30. For en gangs skyld slo Del Potro en nølende backhand som seilte ut på neste poeng, før Khachanov avsluttet med et ess ned i midten av banen.

Strålende kamp! Og publikum synger på Delpo, Delpo når han forlater banen.