Forfatterarkiv: Åsmund Ådnøy

Om Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger.

Mann mot maskin

Det er mange selvmedlidende sekvenser i Andre Agassis selvbiografi Open, som alle lesere av denne bloggen bør lese. (Bestill på nett eller få ditt lokale bibliotek til å kjøpe den inn.) Mye av dette blir litt pinsamt å lese etter hvert, når voksne Andre fortsetter langt inn i trettiårene med en sport han hater.

Men smerten som han føler i barndommen, over farens hensynsløs prosjekt med å gjøre ham til verdens beste tennisspiller, er lett å forstå. Agassi måtte slå tusenvis av baller, dag etter dag. Det skjedde ved hjelp av en ballmaskin som faren hadde spesialtilpasset til formålet. I selvbiografien levendegjøres maskinen på en skremmende måte.

Nå har jeg også prøvd ballmaskin for første gang, med mindre traumatiserende resultat enn i Andre Agassis tilfelle. Å spille med en ballmaskin er ganske enkelt kanongøy. En ballmaskin er en dings som spytter ut tennisballer. Chunk. Chunk. Chunk. Ballmaskiner finnes i alle prisklasser. På den som står på Stavanger tennisklubb er det mulig å stille inn spinn, fart og lengde, og så er det bare å stille seg opp og slå.

Andre Agassis selvbiografi "Open"

Det er enormt god trening, og ikke minst særdeles effektivt. Det går litt tid til å samle sammen ballene etter at alle er slått, og litt for ofte stanser maskinen fordi ballene klumper seg i køen. Men for terping på grunnslag, gir ballmaskinen luksusen av å slå ball etter ball i rask rekkefølge. Jeg innbiller meg at det er sånt som bygger muskelminne.

Ulempen med å bruke ballmaskin er at…det er en maskin. Tennis er et sosialt spill, og selv om han jeg spiller tennis med ikke har helt den samme stabilitet i leveransen som ballmaskinen, er han likevel flere hakk gøyere å spille med. Men den dagen han er borte, fyrer jeg opp min nye ballspyttende venn.

Tennisbloggen på tur: Kristiansund!

Kristiansund tennisklubbKristiansund: På nordvestkanten av Nordvestlandet, kjent for klippfisk, Ole Gunnar Solskjær og Dance With a Stranger. Som gift med en kristiansunder har jeg vært i byen jevnlig i mange år, men ikke før i år har vi spilt tennis der.

Som andre vestlandsbyer er ikke Kristiansund bortskjemt med for mye sol eller vindstille, to ting som alltid er kjekke å ha for å spille tennis ute. Sommeren 2018 er ekstraordinær i så måte, med motsatt fortegn.

Tennisbanene i Kristiansund ligger i Tennisveien, i det som jeg blir fortalt er en tradisjonelt fjong del av byen. Klubben har to baner med et grusaktig dekke, pluss en barnebane. Du må booke tid for å spille på de to store banene, barnebanen er åpen for alle. Les mer på Kristiansund tennisklubbs hjemmeside.

Kristiansund tennisklubb

Dekket ser ut som grus, men er kunstgress med sand og gode dreneringsegenskaper. Åtte tusen hull (tror jeg det var de sa) ble boret under banene da de fikk nytt underlag for få år siden. Jeg traff to klubbtravere da vi var, som kunne fortelle om mange dugnadstimer og stor rekruttering etterpå. Det skal regne mye for at banene blir uspillbare, ifølge dem. Da gjenstår bare vind som et tennishinder av varierende størrelse (helt vindstille er det sjelden i Kristiansund), og mørke. Det blir mørkt i Kristiansund i vinterhalvåret, og flomlys på banene i dette boligområdet blir neppe en realitet. Det er visst innendørsbaner i byen også.

Takk for oss, dette var garantert ikke siste gang vi spiller tennis i Kristiansund!

 

Fotballdommer (Wikimedia Commons)

På sporet av fotballens tapte tid

Jeg har sett mye på fotball-VM. Det var stort sett veldig gøy. Jeg synes effektiv spilletid bør bli neste forbedring av fotballsporten. Hvis kampuret stanses hver gang det blir stopp i spillet, blir det mindre rulling, tulling og uthaling av tid. Mer fotballspilling, rett og slett.

Det legges aldri til nok tid

Dommerens redskap for å kompensere for uthaling av tid, er øke kamplengden med tilleggstid. Det amerikanske statistikknettstedet Fivethirtyeight.com tok for seg de 32 første kampene i VM  for å sjekke hvor presis tilleggstiden var i forhold til de faktiske avbrekkene i kampene. Målestokken var Fifas eget reglement. Fasit: Det legges sjelden til noe i nærheten av den tiden som gikk tapt.

Artikkelen fra Fivethirtyeight viser at gjennomsnittlig 43% av kampene besto av pauser. Brutt ned i kategorier viser tallene at i hver fotballkamp går 10,8% av tiden med til venting på at et frispark skal bli tatt. Spennende ventetid? Tja, hvis frisparket er i nærheten av mål. Knapt 8 minutter i hver kamp er venting på innkast. Denne tidstyven er vanskeligere å skjønne, siden innkast sjelden har scoringssjanse som utfall, og derfor ikke krever samme grad av forberedelse (skulle man tro).  6 minutter i hver kamp går med til å vente på at keeper skal sparke ut ballen (!).

Gjennomsnittlig ble det lagt til 6:59 i hver VM-kamp, begge omgangene til sammen. Det burde vært lagt til 13 minutter og 10 sekunder dersom tilleggstiden skulle kompensert for alle bruddene i spillet.

Iran mot Marokko, fotball-VM 2018. (Wikimedia Commons)

Iran mot Marokko, fotball-VM 2018. (Wikimedia Commons)

Den samme forestillingen

Om tallene høres store ut, tar jeg det for gitt at de er enda verre hvis man ser VM under ett. I utslagningskampene har lagene enda større grunn til å drøye tiden hvis de leder.

Også dette har det Fivethirtyeight sett på. Et lag som leder, bruker i snitt 34% lenger tid på å ta innkast, sparke ut ballen, bytter, hjørnespark og frispark. Det blir verre jo nærmere man kommer 90 minutter. Da sveives den samme forestillingen i gang: Omfattende rulling rundt etter taklinger, spillere som blir liggende på bakken for å tvinge fram pause i spillet, spillere som sparker bort ballen når motstanderen vil ha tak i den for å få tatt frisparket de har fått, sakterusling av banen ved innbytter, spillere som stiller seg opp én meter fra ballen når motstanderen får frispark, og så videre.

Kollokviegruppe og syting

Noen vil kanskje si at dette også er en del av fotballen man må beherske, det å bryte motstanderen ned ved å la kampen ebbe ut i en orgie av raffinert tidssløsing, og se hvor langt man kan tøye regler og sedvaner uten at det blir slått ned på.

Jeg skjønner ikke den argumentasjonen. Vil jeg se teater, går jeg på teater. Vil jeg se hva verdens beste fotballspillere er gode for, vil jeg se dem spille fotball, ikke drive med alle slags påfunn for å unngå å spille når de leder.

Det triste er at sløsing med tid sjelden blir straffet. Dommeren deler i høyden ut ett gult kort til laget som går i sirup, er mitt inntrykk.

Danmark mot Spania, håndball-EM 2010. (Wikimedia Commons)

Danmark mot Spania, håndball-EM 2010. (Wikimedia Commons)

Heia håndball!

Håndball foregår på en mye mindre bane enn fotball, og tempoet rundt målene er høyere.

Grensene mellom tråkk og ikke tråkk på sjumeterstreken, mellom brøyt og takling, mellom lovlig og ulovlig sperre, mellom strake armer (to minutters utvisning) og bøyde armer er i stor grad skjønnsspørsmål, og alt skjer rasende raskt: Masse rom for diskusjon hvis håndball hadde vært en sånn sport. Men i håndball er det enkelt og greit: Dommerne dømmer. Får et lag frikast imot, skal de legge ballen ned med en gang. Gjør de ikke det, får spilleren to minutters utvisning. Ferdig snakka.

I fotball oppfører spillerne seg som om hver avblåsning er startsignal for et møte i appelldomstolen. Alle frispark skal påklages. Begge lag mener de har krav på enhver ball som går ut over sidelinja eller dødlinja. Med VAR-utprøvingen i VM ropes det på straffe hver gang en spiller faller i bakken innenfor 16-meteren. Jeg beundrer dommerne på toppnivå som gidder å stå midt i sytestormen kamp etter kamp. De trenger et klarere regelverk for å gi oss mer fotballspilling og mindre venting.

Hva kan gjøres? Blant annet:

  • Effektiv spilletid, 30 minutter hver omgang. Klokken stanses hver gang det er pause i spillet. Ingen tilleggstid. Dette funker bra i håndball, basketball og ishockey, så hvorfor ikke fotball?
  • Når det er blåst, skal synderen sju meter bort fra ballen umiddelbart, slik at frisparket kan tas raskt.
  • Maksgrense for hvor lang tid et lag kan bruke på frispark, innkast osv. Klarer de ikke det innen tidsfristen, går ballen til motstanderlaget.
  • Dropp VAR, men behold mållinjeteknologien. Begynn heller med to dommere a la håndball, for å fange opp situasjoner i straffefeltet.

Hei, jeg er tilbake, har vært lenge vekk fra byen

Angelique Kerber (Wikimedia Commons).

Angelique Kerber (Wikimedia Commons).

Ikke så lenge. 14 dager i Italia. Men ganske lenge vekke fra denne virtuelle tennislandsbyen.

Tennishendelser siden sist oppdatering:

  • Spilte grustennis sju dager på rad i slutten av juni. 1 – 1,5 timer hver dag. Det er en rytme jeg kunne blitt vant til. Det beste med dette var at kroppen tålte det helt fint. Det var selvsagt ikke Nadal-intensitet eller -spinn over tennisen vi presterte, men når man nærmer seg 42, tas alle fysiske positive overraskelser imot med åpne armer og overdrevent stor glede.
  • Jeg har bestilt meg Pressureball. Det er en plastpose hvor man kan putte inn åtte tennisballer, og blåse posen opp til et bestemt trykk, slik at ballene får tilbake gammel sprett. En venn har kjøpt det allerede og er storfornøyd. Poenget med Pressureball er å holde liv i tennisballene lenger. De blir ofte kastet fordi spretten forsvinner, ikke fordi de er utslitt på utsiden. Kommer tilbake med test og omtale i løpet av høsten, når jeg har prøvd det litt.
  • Det har vært Wimbledon. Tennisåret 2018 på herresiden brygger opp til sesongfinale i US Open. Federer, Nadal og nå ganske overraskende Djokovic har vunnet hver sin Grand Slam-turnering. Alle har noe å bevise i New York i august/september. Jeg hadde avskrevet Djokovic som en kraft å regne med, for etter sine fantastiske år som sluttet med French Open-triumfen i 2016, har har virket kaputt både fysisk og psykisk. At han slo Nadal i Wimbledon-semien, var mer enn jeg hadde trodd. Bra kamp, hørte jeg. Selv var jeg på stranda i Italia da den ble spilt.
  • Angelique Kerber! At hun vant Wimbledon, var enda mer gledelig enn Djokovic, men litt mindre overraskende. Dametennisen trenger stabile toppspillere med andre etternavn enn Williams.
  • Frankrike vant fotball-VM. Jeg holdt egentlig med dem, men måte de vant mot Belgia og Kroatia gjorde meg bare sur. Snakk om gledesløs fotball.
Rafael Nadal.

En serie faste Nadal-momenter

Rafael Nadal – Dominic Thiem 6-4, 6-3, 6-2
Finale, Roland Garros 2018

– Å, du kødder!

Alle gruskamper med Rafael Nadal har noen faste elementer, og vi var framme ved ett av dem: Det punktet av kampen hvor Nadals rekke av umulig opphentinger topper seg i form av en spesielt mirakuløs ball.

Det var på 3-3 i første sett, og stakkars Dominic Thiem (seedet 7, fra Østerrike), hadde sendt en forehand hardt og langt ut i Nadals backhandhjørne, hvor det ikke befant seg noen spanjol. Men han kom selvfølgelig dit i siste sekund, men klarte ikke mer enn å sende tilbake en desperat backhand som var utenfor sidelinjen gjennom hele sin ferd gjennom luften, men selvsagt falt ned på det ytterste krysset av Thiems backhandside, og jeg ropte de tre ordene øverst i artikkelen. Østerrikeren ble så forfjamset at han tapte poenget, og var på full fart mot å tape finalen.

Jeg har sett lite av årets French Open. Mest på grunn av det utrolige været i Stavanger. Det har føltes feil å sitte inne og se en turnering hvor utfallet, i alle fall på herresiden, er gitt på forhånd. Nadal tapte ett sett i turneringen. Som 32-åring har han fortsatt ingen seriøse utfordrere på grusen. Dominic Thiem har slått Nadal før, ja faktisk tidligere denne sesongen. Av alle de 127 spillerne i årets turnering, hadde han den beste sjansen til å slå Nadal, ville jeg sagt på forhånd.

Hvis Thiem trodde det samme, var det ikke lett å se på ham. Et annet fast moment i en Nadal-gruskamp er det øyeblikket hvor motstanderen begynner å kaste lange og hyppige blikk mot tribunen og folkene sine der, gjerne akkompagnert av en god remse med gloser og «hva faen skal jeg finne på»-håndbevegelser. Thiem havnet der ganske tidlig, og jeg hadde aldri følelsen av at han trodde på seier. Derfor fikk jeg ikke se (i alle fall mye sjeldnere enn vanlig) et annet klassisk Nadal-moment, nemlig den pumpende armbevegelsen ned mot grusen etter et spesielt godt poeng.

Tennis handler om å få kampen inn i sitt spor. Den beste spilleren i en kamp har den fordelen at han ikke trenger å avvike fra den normale kampplanen for å vinne. Nadal var business-aktig i de to første settene som var et jeg fikk med meg. Han hadde et par fine triks på lager, som den stadige serven rett i kroppen på Thiem, og en «Roland Garros-finaleklassiker til glede for nye seere»: Nedbrytingen av motstander med enhåndsbackhand ved å dundre på med høye forehander mot denne backhanden. (For tidligere episoder i serien, se Nadals kamper i Roland Garros mot Roger Federer i 2005, 2006, 2007, 2008 og 2011)

Det mest stabile elementet i en Nadal-gruskamp er at han vinner. Dette var Rafael Nadals 11. tittel i French Open. Det er en helt vill statistikk, som ikke kommer til å bli slått av noe annet menneske så lenge det spilles tennis på denne planeten.

French Open-kvalifisering: Casper Ruud – Daniel Galan 6-2, 6-4

2. runde kvalifisering til French Open 2018
Casper Ruud – Daniel Galan 6-2, 6-4

Litt tidlig fra jobb i dag. Jeg kommer inn i kampen på stillingen 6-2, 4-1 til Ruud. To games unna seier! Dette skal da gå lett?

6-2, 4-2: Ruud tar det første, Galan det andre poenget. Kampen spilles på bane 14, og slik kameravinkelen er, ser det ut som de slår ballen fra hver sin verdensdel. Breakball nå, bare Galans andre. Ruud setter en litt anspent backhand i toppen av nettet, og Galan bryter tilbake. Men fortsatt er denne kampen godt nede i lommene til Ruud.

6-2, 4-3: Ruud står tettere på grunnlinjen enn Galan, men klarer ikke alltid å utnytte det. To feilslag gir Galan gameballer. Han redder den første med en diagonal forehand som Galan ikke får tilbake i spill, og får deuce på en forehandfeil fra colombianeren. Galan holder etter hver til 3-4. Men likevel, Ruud skal klare dette. Viktig å ikke vikle seg inn i en tresetter nå, med tanke på kampene som kommer.

6-2, 5-3: Ruud taper det første, men forehanden skaffer ham de to neste, og så det tredje til 40-15 – god, businessaktig gjennomføring av disse poengene. Og det fjerde, med enda en steinhard forehand ned i Galans forehandhjørne, som han aldri fikk tilbake. Ett game unna seier.

6-2, 5-4: To kjappe poeng for colombianeren, men Ruud lar ikke dette gå. Vinner de tre neste poengene, og får matchball. Galan vinner de to påfølgende poengene, og får gamet når Ruud slår en forehand ut over sidelinjen. Server for kampen i neste game.

6-2, 6-4: Aggressivt første poeng av Galan. Ruud dobbeltfeiler til 0-30. Jeg har ikke lagt merke til det før nå, at Galan går bakover i det serven kommer. Hvor smart er det? Ruud tar de to neste poengene til 30-30, og setter et ess ut av banen til ny matchball. Han setter opp det gamle trikset med å pumpe forehand mot backhand for så å dryle ned i forehandhjørnet, men ballen tar toppen av nettet og går ut. Ruud skaffer seg imidlertid en ny matchball, og smasher inn den siste ballen etter enda en duell hvor han sakte fester grepet.

Herlig! Ruud møter enten Santillan (ranket 211) eller Muller (377) i neste runde. Han skal slå begge.

Les om Ruud på tennis.com.

Maria Sharapova

Sharapova-dokumentar på Netflix

De siste årene har det vært mye snakk om de store comebackene i tennis. At Federer og Nadal har kommet tilbake fra skader og gjenerobret verdenstoppen gir et litt skeivt bilde av hvor ødeleggende skadeopphold og andre fravær kan være. Novak Djokovic har en seigere vei tilbake til verdenstoppen enn disse to etter skadene han har hatt.

Maria Sharapovas fravær fra tennis i 15 måneder skyldtes at hun ble tatt for doping i Australian Open 2016. Et filmteam har fulgt henne i den perioden. Det har resultert i en dokumentarfilm som er tilgjengelig på Netflix, med tittelen The Point.

Det er Sharpovas eget agentbyrå IMG som står bak filmen. Det sier seg selv at den stryker henne så varsomt medhårs at det blir påtakelig. Hun er den eneste som blir intervjuet. Hele dopingsaken fortelles fra hennes ståsted. Og selv om filmen har gått gjennom IMG-maskineriet, kom det fram opplysninger som fikk meg til å steile. Som at Sharapova i tenårene fikk en liste med ti medikamenter (!) av en russisk barnelege, som Sharapovas far hadde funnet ut skulle være hennes lege. Dette var på et tidspunkt hvor hun allerede var en Grand Slam-vinner, men fordi hun følte seg slapp og ble syk ganske ofte, ble svaret altså legemiddelbruk. (Jeg ville trodd det var siste utvei.) Legen som skrev ut medisinene hadde aldri hatt idrettsutøvere på pasientlista før, men fordi pappa Yuri var mer komfortabel med å snakke med russere (selv etter mange år i USA), ble løsningen på Marias slapphet at en russisk barnelege skrev ut ti ulike legemidler. At IMG, verdens største byrå for idrettsutøvere, lar slikt skje med en av sine største klienter, er langt over min fatteevne.

Ellers da? Filmen er et helt greit blikk i kulissene bak Maria Sharapova, som tross alt virker å ha hodet på rett sted til tross for at hun alltid har hatt et uvanlig liv.

Sharapovas comeback har vært blandet. Hun vant en turnering i comebacksesongen 2017, men resultatene i år har vært elendige. Hun er nede på 53. plass på WTA-rankingen nå.

Hvem vinner oftest når et game går til deuce?

ATP har en statistikk de kaller «Under pressure standing», som skal vise hvem som er best under press. Scoren er en sammenstilling av hvor mange breaksjanser spilleren har avverget, hvor mange breaksjanser spilleren omsetter, hvor mange tie-breaks han har vunnet og hvor stor del av avgjørende sett han vinner. Federer leder den rankingen for øyeblikket.

Det finnes statistikk for det meste i tennis. En statistikk jeg ikke har funnet, men godt kunne tenkt meg å se, er hvilke spillere som vinner flest games som går til deuce. Deuce er som kjent når stillingen blir 40-40 i et game. Det er en mentalt interessant stilling fordi en av spillerne allerede har hatt sjansen til å vinne gamet, men blir dratt tilbake til en uavgjortposisjon.

Hittil har jeg ikke funnet noen statistikk som viser hvilke spillere som har prosentmessig best uttelling i games som går til deuce. Den ville vært interessant fordi den tar opp i seg spilleres evne til å yte best i pressede situasjoner, enten de server eller returnerer.

Does it spark joy? Nei, bare litt nostalgi.

Tennis magazine gamle bladerJeg rydder i kjelleren. Der det før var vedstabel, skal det bli sofa og TV. Mitt Finn.no-kjøpte stereoanlegg med skyhøy 90-tallsfaktor (velbrukte og vellåtende Nad og Dali-komponenter) skal komme til sin rett.

Før alt dette må det ryddes. Ryddeguru Marie Kondos bøker har jeg lest, og hennes slagord «Does it spark joy?» – spørsmålet som avgjør om man skal beholde eller kaste ting – besvares ca. annethvert sekund. Som regel med et tydelig «Nei, kast driten!». Halve fargestifter. Knotter til Ikea-skap som jeg kjøpte i 2008 og solgte i 2011. Bruksanvisninger til dingser jeg ikke eier lenger. Ødelagte leker.

Andre ganger kommer sentimentaliteten snikende. Gamle julekort. Tegninger hvor ungene skriver at de elsker meg. (Ta vare på dem, småbarnsforeldre. Det blir færre med årene.) Og ikke minst: En hel haug gamle tennisblader. Narvesen solgte det amerikanske bladet Tennis rundt årtusenskiftet.

Gamle magasiner er fine som tidsvinduer, i dette tilfellet til tennisverden i årene 2000-2002. TRE forsider med Jennifer Capriati teller jeg! To med Pete Sampras. Jim Courier, Andre Agassi og Andy Roddick også forsidemenn, jeg hadde nesten glemt hvor sømløst Agassi/Sampras-perioden gikk over i Roddick-æraen (både han og Agassi vant Grand Slam-turnering i 2003).

Sett i bakspeilet er det lett å oppdage at det samtidig var en tid hvor bladet lette etter det neste store. Ingenting vondt om Jan-Michael Gambill, Tommy Haas eller Nicolas Kiefer, men ingen av dem ble…Roger Federer. Men han er ikke på forsidene av noen av mine blader. Det er derimot Anna Kournikova (du husker henne?), portrettert av tennisens førstejournalist Pete Bodo. En annen ting som jeg legger merke til, og som irriterer meg en hel del i 2018, er hvor mye plass som er viet spådomsjournalistikk, altså hvor journalister spekulerer friskt om hva som kan komme til å skje.

Det er lett å se at 2000 var før YouTubes tid. Side opp og ned vies til instruksjonsartikler med tekst og bilder som skal ta spillet ditt «to the next level» og slike ting. Jeg lurer på hvor mange som opplevde det etter å ha lest disse artiklene.

Does it spark joy? Nei, ikke akkurat. Kjekt å se dere igjen, men snart havner dere i en grønn dunk, mine gamle tennisblader.

Den tvilsomme verdien av spådommer

Geir Lundestad (Wikimedia Commons)

Geir Lundestad (Wikimedia Commons)

Da jeg studerte historie grunnfag i 1995, hadde Geir Lundestad en forelesningsrekke om historiefagets DNA for oss ferskinger. Det meste gikk over hodet på meg. Men en ting som sitter fastspikret, er Lundestads insistering på at historien ikke kan brukes til å si noe sikkert om framtiden. «Det e umuuuuulig!» gjentok Lundestad.

Trump og Brexit

Det er ikke nødvendig å lete lenge for å finne eksempler på at han har rett. Ta for eksempel Brexit-avstemningen og valget av Donald Trump som president. Ingen trodde det ville skje, men det skjedde likevel. Gamle modeller var ikke gyldige lenger, den forventede menneskelige oppførselen fulgte ikke det oppsatte skjemaet, selv om alle medier gikk ut fra det. Svarte svaner, har dette blitt kalt.

Likevel fortsetter mediene å forutsi framtiden basert på nåtiden. Hvorfor det?

Acer-saken

Hukser du Acer-saken? Hvis ikke, er det forståelig. En politisk sak kan leve i noen dager og kanskje uker. Noen ganske få holder seg i folks bevissthet i lang tid, og får vidtrekkende konsekvenser. Kanskje Acer-saken blir en slik. Det mente i alle fall Ap-ordførere som Klassekampen snakket med etter avgjørelsen i Stortinget:

Til informasjon: Det er halvannet år til neste valg.

Det spås mest om penger og sport

Da jeg jobbet som journalist, skrev nok også jeg min kvote med saker hvor jeg ringte til eksperter på det ene eller det andre og ba dem spå. Om hva som kom til å skje i Sandnes-politikken den kommende høsten. Om hvordan internett ville utvikle seg det neste året. (Og det finnes en hel del slike artikler på tennisbloggen også.)

I det siste har jeg begynt å tenke på denne formen for framtidsjournalistikk.

Spådommer er en egen journalistisk sjanger (les Knut Nærums kommentar fra høsten 2017, som er litt på siden av dette). Det spås særlig mye innen økonomi, mer spesifikt bolig og bankvesen, renter og sånt. Og ikke minst sport. Om hvem som kommer til å vinne nobelpriser, Oscar-statuetter og annen heder.

Som underholdning er det morsomt nok, men ofte har disse artiklene et så alvorlig preg at man kan få inntrykk av at de skriver om kjensgjerninger, ikke kvalifiserte spekulasjoner.

Hva er en nyhet?

Hva som er en nyhet, forklares gjerne med VISAK-modellen, Vesentlighet, Identifikasjon, Sensasjon, Aktualitet og Konflikt. (Acer-saken treffer blink på alle disse fem punktene). «En nyhet er noe som nettopp har skjedd, eller noe vi nettopp har fått vite om», skriver NDLA.

Hva Acer-saken vil føre til, vet vi litt om: Vi kan si noe om det rent formelle, hvilke følger Acer-vedtaket vil få for lover og regler.

Så snart vi beveger oss videre ut fra dette (eksempelvis Acer-sakens betydning for velgeratferden i 2019), er vi over i spekulasjon om ting som kan bli potensielle nyheter, men ikke er det i dag. Det kan argumenteres med at Ap-ordførernes antakelser om valget skal tillegges vekt fordi de kjenner sine velgere, men de besitter neppe så klarsynte evner at de kan se halvannet år inn i framtiden av den grunn. En uke er lang tid i politikken, halvannet år er en evighet.

Tough call. Ja, selvfølgelig, det har ikke skjedd ennå.

Dette er en tennisblogg, ja. Her kommer tennis: Tennis.com har begynt med en artikkelserie de kaller «Tough call», som presenteres på denne måten:

Every week Tennis Channel and Tennis.com will be introducing a Tough Call around a thought provoking topic – and our panel of experts will chime in both on-air and online. Be sure to join the discussion, weigh in on our polls, or comment on Facebook and Twitter using #TennisToughCall.

Dette høres ikke så dumt ut, hadde de bare diskutert hendelser, ikke forutsigelser. En tidligere «tough call» var om Juan Martin del Potro kunne vinne i Miami etter at han vant i Indian Wells. Eksperter uttalte seg med stor tyngde om saken (de fleste mente nei). Jeg ble sittende og lure på hvorfor dette var verd spalteplassen på tennis.com. Å spå om Del Potro vinner en turnering som akkurat har begynt? Selvfølgelig er det en tough call! Fordi det er helt umulig å vite!

Tidligere diskuterte de om Roger Federer burde spille French Open. Som lå to måneder fram i tid! Premisset om at Federer bør spille fordi det er så mange skadde toppspillere, vil kanskje ikke ha noen gyldighet om to måneder. Om Federer bør spille French Open blir en fremtidsdebatt med så mange x-faktorer at det knapt nok har noen verdi å diskutere.

Frykt, håp og spådommer

Da jeg begynte å tenke på disse tingene, mistenkte jeg at spådommer har bredt om seg i norske medier.

For å teste hypotesen gjorde jeg et søk i Retriever, tidligere kjent som Atekst. Hvordan måle mengden av spådommer? Jeg tok for meg Aftenposten, VG og NTB i perioden 1995-2017. Jeg søkte opp forekomsten av spå*, frykt* og håp*, som betyr at alle ord som har disse begynnelsene (spå, spår, spådde, spådd osv.) ville gi treff. Håp og frykt er indikasjon på spådommer – det er verb som brukes for å beskrive noe som kan komme til å skje, basert på eksisterende fakta.

Tallene viste at mengden spådomsartikler har holdt seg stabilt gjennom perioden, faktisk med en liten nedgang de siste årene. Jeg har ikke gått til helt til bunns i kildegrunnlaget, så kurvenes svingninger kan skyldes at antall artikler varierer litt fra år til år. Hvis dette betyr at mediene skriver færre slike saker, er gode ting i ferd med å skje.

Sikre faktorer + kort tidshorisont = relevant framtidsartikkel

All skriving om framtida er selvsagt ikke bortkasta. Som service til landets redaksjoner har jeg prøvd å snekre sammen en formel som kan være til hjelp. Den er sånn: Viktigheten av et utsagn om framtida synker proporsjonalt med antall usikre faktorer og hvor langt fram i tid det strekker seg.

Noen eksempler: Hvis jeg holder en pinne i hånda, kan jeg med nesten 100 prosent sikkerhet at den vil treffe bakken dersom jeg slipper den. Tyngdekraften er grei sånn, den er til å stole på. Når høytrykk og lavtrykk fordeler seg en tirsdag kveld, kan meteorologene si med stor sannsynlighet hvordan været blir på onsdag. Værvarselet blir mindre pålitelig desto lenger fram i tid det strekker seg.

Naturkrefter og -lover er en ting. Relevansen for alle spådommer synker så snart menneskelig atferd blir en del av bildet. Klassekampens oppslag om følgene av Acer-saken tar for seg hva 4 millioner norske velgere kommer til å foreta seg ved urnene om halvannet år. Hadde den dreid seg om hvordan Aps representanter kom til å stemme dagen etterpå i Stortinget, vil artikkelen ha stor verdi, fordi den hadde omfattet et lite antall mennesker som skulle gjøre noe innen kort tid.

Lunsjbordet, spekulasjonsgleden og ønsket om kausalitet

For å oppsummere, hvorfor fortsetter mediene å skrive saker om folks antakelser om framtida? Jeg tror det er tre hovedgrunner til det:

  • Den første er at det skaper bånd til oss lesere. Spådommer kobler seg på folkestrømningene. Alle fotballfans diskuterer hvordan sesongen kommer til å bli. Vi lurer på om vi vil få mer eller mindre penger mellom hendene det neste året. Avisenes «slik blir ditt 2018»-artikler er deres måte å si «vi vet ikke heller, men er like spent som deg, og har funnet noen eksperter som også har det på samme måten – de gleder seg også! (Og se her, de tok like feil som deg)
  • Den andre er at mediene synes Geir Lundestads ord, om at fortiden ikke kan brukes til å spå framtiden, er kjedelige. Å skrive om ting som har skjedd, er ikke så pirrende som å skrive om hva de kan føre til.
  • Det siste er ønsket om å skape en illusjon av lovmessighet i tilværelsen. Vi mennesker elsker kausalitet, troen på at den ene hendelsen fører til den andre. Men man trenger ikke ekstreme kontrafaktiske tilbøyeligheter for å se at verdenshistorien, og ikke minst våre egne liv, langt på vei er resultatet av tilfeldigheter. Å spå framtiden, er langt på vei en protest mot denne vissheten.