Rett før påske så jeg en ny dokumentar om John McEnroe som ligger ute på NRKs nett-tv. Du har ett år på deg hvis du også vil se den – her er lenken til filmen.
Finnes det noe mer å si om John McEnroe? Han er tidenes mest omtalte tennisspiller, og har villig stilt opp for enhver mikrofon de siste 30 årene. McEnroe elsker rampelyset, ingenting galt med det. Men kan du din McEnroe, får du ikke vite noe særlig nytt om ham i filmen. Den er fint laget på alle vis, selv om jeg ikke forstår det gjennomgående grepet med å la McEnroe traske gjennom et mørklagt New York.
Ingenting nytt? Jo, litt. Filmen bruker mye tid på forholdet til foreldrene hans. Jeg har alltid tenkt på McEnroe som en enmannsmaskin, fyrt opp av indre og til dels ukjente krefter, men i filmen kommer det godt fram at han spilte med familiens store forventninger hengende over seg.
Men igjen sitter jeg med følelsen av at sportsdokumentarister har berøringsangst for selve SPORTEN de tar utgangspunkt i. Hele verden vet at John McEnroe var en hissigpropp på tennisbanen. Filmen gjør ikke noe forsøk på å forklare hva som skiller McEnroes TENNIS fra alle andres. Han konkurrerte mot tre av tidenes beste grunnlinjespillere (Borg, Connors, Lendl), og klarte å holde følge med dem fra grunnlinja. Jeg har fortsatt vanskelig for å forstå hvordan han klarte det når jeg ser klipp fra de kampene, McEnroes minimalistiske bevegelser mot den åpenbare kraften i de tre andres spill. Hva var det som foregikk? Hvordan kunne McEnroe med sitt kontinentalgrep klare å parere Borgs enorme toppspinn og stødighet?
DEN dokumentaren om John McEnroe kunne jeg tenkt meg å se.
Her er et klipp fra 1984. McEnroe har fortsatt en magnetisk virkning på meg. Det ser jo så LETT ut!