«King Richard» er en kjedelig Oscar-søknad som er én time for lang

Will Smith spiller Richard Williams i den nye filmen King Richard, som ligger på HBO Max. Richard Williams er selvfølgelig far til Serena og Venus Williams, søstrene som har vunnet alt som er å vinne på tennisbanen.

Hvis du har fulgt med på Williams-søstrenes historie de siste 25 årene – og det er godt gjort hvis du som tennisfan har unngått å få med deg de sentrale punktene – finner du ikke så mye nytt i denne filmen. Den følger malen for slike fortellinger skjematisk. Fra et vanskelig utgangspunkt overvinner helten og hans gjeng hindringene og triumferer.

Williams-familien vokste opp i Los Angeles, hvor de trente på offentlige baner i belastede nabolag. Takket være foreldrenes dedikasjon og jentenes talent, ble de til slutt verdens beste. På veien må skeptikere og motstandere (nabokona, de lokale gangsterne og ikke minst den tradisjonelle tennisgjengen) nedkjempes.

Will Smith har åpenbart studert Richard Williams i timevis, og fikk nylig Golden Globe for rollen. Smith er en imitasjon av Williams, i alt fra måten han går på, de lett senkede øyenbrynene, kroppsholdningen og uttalen. Smiths ekstra kilo i rollen gjør også at han ligner mer på den mye lavere Richard. Men jeg synes ikke jeg forsto særlig mer av drivkraften bak Williams´  standhaftighet. Handlet det bare om pengene?

Det er ingen grunn til at denne filmen skal vare i to timer og 24 minutter. Manuset går i ring; Richard forteller om planen sin for Serena og Venus, må hanskes med noen kritiske røster her og der, samtidig som jentenes resultater blir bedre og bedre. Og spennende er det selvsagt ikke, for vi vet jo at Serena og Venus ble akkurat så gode som faren konstant spår i denne filmen.

Tennisen i denne filmen er bedre enn jeg kan huske å ha sett på film før. Jeg vet ikke hvilken teknologi som er brukt, eller om skuespillerne faktisk er så dyktige som det ser ut. Spillsekvensene er i alle fall prima. På nerdenivå satte jeg ekstra pris på at Pete Sampras sitter med sin Wilson Pro Staff 6.0 85 OG sin faste lyseblå TournaGrip surret rundt grepet.

Dette er en friksjonsfri, trivelig bagatell av en film.

Forfatter: Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger. Tennisspiller med præriestore rom for forbedring.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.