«I think we need to think about the serve at some stage. (…) Because the players are getting bigger and bigger and the serve is getting faster and faster. “If someone doesn’t find a wise solution for serving, I’m worried that matches will be decided solely by serving.»
Rafael Nadal sa dette til et japansk magasin nylig, og hvis oversettelsen er riktig, er det et interessant synspunkt. Min umiddelbare tanke var noe i retning av «Hæææææ? Hvilken planet lever Nadal på?».
Jeg er klar for å mimre om 1990-tallets tennis når som helst, men hvis vi skal snakke om servens dominans, er det dette tiåret vi skal tilbake til. Pete Sampras servet og volleyet seg til 7 Wimbledon-titler, og rundt ham hadde Greg Rusedski, Mark Philippoussis, Goran Ivanisevic og Richard Krajicek fine karrierer takket være servingen sin. Alle hadde selvsagt mer enn serve i repertoaret, men jeg tror ikke de hadde nådd like langt i dagens tennis. Underlagene er tregere og rackethodene har store sweet spots som gir returspillerne gode kort på hånden.
ATP har statistikk på det meste. Hvem er best til å serve, hvem er best til å returnere? Alt står på ATPs hjemmesider, inkludert forklaring på hvordan det beregnes.
Hvis vi tar dagens topp 10-spillere og ser på dem med henholdsvis serve og retur-briller, får vi denne tabellen:
| Spiller | Serve-ranking | Retur-ranking | |
| 1 | N. Djokovic | 11 | 3 |
| 2 | D. Medvedev | 13 | 5 |
| 3 | S. Tsitsipas | 8 | 36 |
| 4 | A. Zverev | 19 | 16 |
| 5 | R. Nadal | 12 | 1 |
| 6 | A. Rublev | 17 | 9 |
| 7 | M. Berrettini | 6 | 69 |
| 8 | C. Ruud | 14 | 19 |
| 9 | D. Thiem | 22 | 43 |
| 10 | H. Hurkacz | 16 | 72 |
Det er ikke helt lett å trekke bånnsolid viten ut av disse tallene, men det er rimelig klart at en fantastisk serve ikke er nok.
De som leder servetabellen er John Isner (26 på ATP-rankingen), Milos Raonic (47 på ATP-rankingen), Reilly Opelka (27 på ATP-rankingen) og Nick Kyrgios (91 på ATP-rankingen). Ingen av disse er i nærheten av å dominere sporten, så jeg lurer litt på hva Nadal er så redd for.
Og siden vi er i gang, «the players are getting bigger and bigger» er et annet av Nadals angstpunkter. Ja vel? Vi kan se på ATP-rankingen akkurat nå, og slik den var ved årsslutt 1991:
| 2021 | Høyde | 1991 | Høyde | |
| 1 | N. Djokovic | 188 cm | S. Edberg | 188 cm |
| 2 | D. Medvedev | 198 cm | J. Courier | 185 cm |
| 3 | S. Tsitsipas | 193 cm | B. Becker | 191 cm |
| 4 | A. Zverev | 198 cm | M. Stich | 193 cm |
| 5 | R. Nadal | 185 cm | I. Lendl | 188 cm |
| 6 | A. Rublev | 188 cm | P. Sampras | 185 cm |
| 7 | M. Berrettini | 196 cm | G. Forget | 190 cm |
| 8 | C. Ruud | 183 cm | K. Novacek | 190 cm |
| 9 | D. Thiem | 185 cm | P. Korda | 190 cm |
| 10 | H. Hurkacz | 196 cm | A. Agassi | 180 cm |
| Snitt | 191 cm | 188 cm |
Altså: Dagens topp 10 er 3 centimeter høyere i snitt enn den var for 30 år siden, men det finnes grenser for hvor høy det lønner seg å være i tennis. Her er en artikkel om de høyeste spillerne på ATP-touren, fra Ivo Karlovic og nedover. Flere av dem har vunnet Grand Slam-titler, men ingen av dem mer enn én.
Det er tross alt ikke basketball vi snakker om, hvor veldig mye er en kamp i høyden, og folk står inntil hverandre.
Høyde gir fordeler i serve og rekkevidde i tennis, men det er jo ikke slik at de høyeste spillerne har veldig store fordeler i forhold til de litt lavere.
Casper Ruud klarer seg fint med sine 183 centimeter, og Diego Schwartzman (173 cm) har vært i toppen i årevis. Federer, Nadal og Djokovic er alle under 190 cm.
