Pete Sampras var tidenes beste spiller i bare noen få år, men la opp jaktløypa for de tre store

Pete Sampras fylte 50 år denne uka. Tidligere denne måneden fylte Roger Federer 40, og sistnevnte fikk selvsagt og helt fortjent mer oppmerksomhet på sin runde dag. Sampras er en pensjonert spiller med noen fans, men ikke så mange som merittlista hans burde tilsagt. Federer en en aktiv – enn så lenge – spiller med verdens største fanbase.

Evnen til å definere

Da Pete Sampras la opp som spiller i 2002, var han allment anerkjent som tidenes beste mannlige spiller. 19 år senere er det ikke vanskelig å peke på hullene i CV-en hans, noe som for så vidt ble gjort den gangen også: Sampras vant aldri French Open. Det nærmeste han kom var en semifinale i 1996. Både Federer, Nadal og Djokovic har vunnet alle de fire Grand Slam-turneringene, og de har alle 20 Grand Slam-titler mot Sampras’ 14.

Pete Sampras Wimbledon 1994
Pete Sampras på forsiden av Sports Illustrated etter seieren i Wimbledon i 1994.

En av de viktige arvene fra Sampras er hvordan han definerte kriteriene for storhet. Toppidrett er en interessant blanding av det uformelle og det formelle. Hva som har høyest status i en idrettsgren, er gjenstand for en kontinuerlig, om enn ganske sakte debatt.

Ta for eksempel norsk fotball. Du finner ingen som vil hevde at det beste laget i Norge er det laget som vinner cupen. Det er dette laget som kan kalle seg Norgesmester. Cupen = NM i fotball. Vinneren av Eliteserien/Toppserien er bare det på papiret, men alle vet at det er disse lagene som var sesongens beste.

I friidrett vil jeg tro at OL henger høyest, deretter VM og så regionale mesterskap (EM osv.). De samme folkene kan delta i VM og OL, men OL skjer bare hver fjerde år, mot VM annethvert år. I andre idretter har ikke OL samme status. For eksempel i fotball, blant annet fordi det er regler for hvilke spillere et land kan ta med. Når de beste ikke er med, minsker prestisjen.

Antall Grand Slam-titler er alt

Tennis er også en sport med flytende kriterier. I dagens tennis er det to storylines som kommer opp før hver Grand Slam-turnering:

  1. Hvem kommer til å få flest Grand Slam-titler av Federer, Nadal og Djokovic?
  2. Kan Serena Williams vinne sin 24. GS-tittel, og dermed tangere Margaret Courts rekord?
Pete Sampras Sports Illustrated 1990
Pete Sampras på forsiden av Sports Illustrated i 1990, etter seieren i US Open.

At vi i dag er besatt av å telle antall Grand Slam-titler, skyldes langt på vei Pete Sampras. De beste spillerne i generasjonene før Sampras hadde ikke det samme fokuset. Bjørn Borg, Jimmy Connors, John McEnroe og Ivan Lendl hadde ingen betenkeligheter med å droppe Grand Slam-turneringer.

En av grunnene var at Australian Open lenge hadde lav status. Premiepengene var lavere enn i de andre Grand Slam-turneringene, og turneringen krasjet med den korte tennisferien. Derfor inneholder listen over vinnere i Australian Open en hel del halvkjente navn. Selv en spiller som Andre Agassi, som etter hvert dominerte turneringen, holdt seg borte fra den i begynnelsen av karrieren. Utpå 1980-tallet ble anlegget modernisert og dekket skiftet fra gress til hardcourt.  I dag tenker ingen toppspillere på å droppe Australian Open.

Roy Emerson. Ring any bells?

Listen over flest Grand Slam-titler ble i mange år toppet av Roy Emerson. med 12 Grand Slam-titler. Hvis du ikke nikker til det navnet, er det ingen skam.

Emerson vant seks av sine Grand Slam-titler i Australian Open på 1960-tallet, turneringer hvor mange av de beste ikke deltok. På kvinnesiden vant Margaret Court den samme turneringen 11 ganger fra 1960 til 1973. Fram til 1968 var ikke Grand Slam-turneringene åpne for profesjonelle spillere.

Da Pete Sampras begynte å samle Grand Slam-titler i stor skala, satte han seg Roy Emersons rekord som mål. Dermed ble Emersons titler på 1960-tallet oppjustert til noe mer enn de hadde blitt før. Ingen tenniseksperter har noen gang ment at Roy Emerson var tidenes beste spiller, 12 Grand Slam-titler til tross. I selvbiografien sin skriver Pete Sampras at denne rekorden var noe han begynte å tenke på i 1997, da han var to titler bak Emerson. Akkurat hvorfor dette ble viktig for ham, står ikke. (Et mer nærliggende mål ville vel vært å vinne French Open?)

Men her er vi, i Pete Sampras’ idéverden, hvor alle måles etter Grand Slam-titler. Ja, selv Serena Williams blir målt mot Margaret Courts 24 titler, og det er ikke to sammenlignbare størrelser.

Og tennis i OL kommer aldri til å bli en pokal på linje med de fire Grand Slam-turneringene, selv om det bare spilles hvert fjerde år.

Av Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger. Tennisspiller med præriestore rom for forbedring.

Legg igjen en kommentar