Adam Blicher hadde jeg aldri hørt om før han dukket opp som foreslått podcast for meg i Google Podcasts. Han er en dansk tennistrener som snakker med andre i samme bransje i The Adam Blicher Show.
Trenerne bak toppspillerne
Blicher konsentrerer seg om en smal del av tennisen, nemlig trenere. (Han kunne sikkert fått store spillere som gjester også, men det er ikke hans fokus.)
Navnet Craig O’Shannessy har du kanskje hørt noen ganger de siste årene. Han er gjest i hittil siste episode, og der handler det om tallene bak tennisen. Det er fascinerende lytting.
Vi trener feil!
Du bør høre episoden selv. Jeg skal bare gjengi noen av O’Shannessys hovedpunkter.
Jeg liker hvordan han går til kjernen av en tennisøkt slik den gjennomføres for alle oss amatører: Den 60 minutter lange treningen. Der står vi og slår grunnslag fram og tilbake med ganske laber intensitet. O’Shannessy sammenligner dette med radiobølger, en jevn strøm.
En tenniskamp er derimot jordskjelvlignende i sin form. Poengene begynner ikke med en doven forehand til forehand, men med en serve. En serve er en helt annen ball enn et grunnslag. Den kommer i større fart, i en annen vinkel.
Tennis er en sport med korte poeng, hvis du skulle tro noe annet. De fleste ballvekslinger varer 0 til 4 slag. Jo lenger et poeng varer, desto mer utjevner sjansene seg mellom spillerne. Den som vinner flest korte ballvekslinger, vinner kampen. Derfor bør vi trene mer på serve og retur. Alt dette snakker O’Shannessy om.
Vi trener for lite på serve og retur, og for lite på volleyer, mener han. I stedet brukes altfor mye tid på å kjæle fram en lun godfølelse i form av grunnslag fram og tilbake.
Bekreftelse, bekreftelse og mer bekreftelse
Jeg regner med at mange tennisspillere kjenner seg igjen i dette. Og det har sin verdi, mener O’Shannessy, i alle fall på et lavt nivå: Tennis er vanskelig, og vi trenger å få bekreftet at vi behersker de grunnleggende bestanddelene.
Men når jeg tenker tilbake på alle søndagene jeg spilte fotball i ungdommen, så drev vi ikke og slo innsidepasninger i en halvtime før vi spilte kamp: Vi delte oss i to og spilte kamp.
Et par avgjørende forskjeller mellom fotball på lavt nivå og tennis på (enda lavere nivå):
For det første: Å bruke brorparten av en tennistime på å spille serve og retur, kan gi deg en litt tom følelse. Det blir mer svette, flere slag og mer løping hvis man klasker i gang ballvekslingene fra grunnlinjen i stedet.
For det andre: Tennis er dyrt, og alle ballvekslinger som begynner med en serve har potensial til å bli korte. Betale for en time uten å bli skikkelig kjørt? Bah!
For det tredje: Å komme sammen på en fotballbane for å slå innsidepasninger i evigheter, føles meningsløst. Å slå 10 gode backhander på rad (å, utopi!), har derimot noe zen-deilig over seg. Tennis er i stor grad en indre sport hvor du kan føle deg oppløftet selv etter tap (hvis backhanden satt den dagen), fotball en ytre som foregår i samarbeid med andre hvor lykkefølelsen er radikalt annerledes ved 0-1 i forhold til 1-0, uavhengig av hvordan pasningene dine traff denne dagen.