Film: Love means zero

Tennistrener Nick Bollettieri har ikke dybde nok til å fylle halvannen times dokumentarfilm.

Nick Bollettieri (Wikimedia Commons)Film
Love means zero
Dokumentar om tennistrener Nick Bollettieri
Tilgjengelig på filmoteket.no for lånere ved enkelte biblioteker (blant annet Sølvberget i Stavanger)

Dokumentarfilmer trenger minst en av disse ingrediensene for å svinge seg til store høyder:

  • En eller flere interessante hovedpersoner som driver filmen framover, som helst blir intervjuet. (Unntak for avdøde folk.)
  • Avslørende eller nytt materiale som kaster lys over velkjent tema, eller retter oppmerksomheten mot et ukjent fenomen.
  • Konflikt.
  • Engasjerende tema.

Love means zero posterOppfyller tennisdokumentaren Love means zero noen av disse kravene?

I alle fall punkt nummer fire, for oss som følger med på tennis. Filmen handler om Nick Bollettieri, den evigbrune tennistreneren som har fått fram et lass gode spillere gjennom sitt akademi: Andre Agassi, Jim Courier, Serena Williams, Anna Korunikova, Tommy Haas og andre.

Filmen viser stort sett hovedpersonen i intervju. Det er en merkelig seanse. Bollettieri har takket ja til å delta i filmen. Filmskaperne har nok håpet å få mer ut av ham enn de klarer. Sett utenfra er Bollettieri perfekt å lage film om. Han har fått fram tennisstjerner i årevis og holdt en høy profil, han er evigbrun og snakker rett fra posen.

Men Bollettieri har stort sett elendig hukommelse, hvis han da ikke forklarer sine handlinger med at han er en impulsiv fyr som ikke tenker så nøye over valgene han tar. Han ville bli berømt og vinne med spillerne sine. Og det er stort sett det. Mot slutten av filmen sier han til intervjueren at de når har sittet 12-14 timer og snakket sammen, men til å ha så mye råstoff synes jeg ikke intervjuene klarer å bore særlig dypt. Eller kanskje er problemet at det ikke er de store dybdene å bore i.

Nick Bollettieri ble verdenskjent da han trente Andre Agassi til Wimbledon-seieren i 1992. Like etter brøt Bollettieri med Agassi, med å sende ham et brev. Forholdet mellom dem blir etter hvert hovedsaken i filmen, og da mer spesifikt hvorfor det tok slutt. Bollettieri klarer ikke å svare spesielt godt på det. Agassi takket nei til å være med i filmen og Bollettieri er ikke verdens mest reflekterte fyr, så det er egentlig ikke nok materiale til en film langs det sporet, synes jeg. Dessuten: 1992 er tross alt 28 år siden, og både Agassi og Bollettieri klarte seg helt fint uten hverandre.

Det finnes spor som filmen kunne forfulgt, men lar ligge. Den begynner med å filme et nedlagt treningssenter, er det Bollettieris? Jeg fikk ikke helt med meg det. Det er mye snakk om trening, men hva spesifikt er Bollettieris metode, hvilken type tennis er det han lærer bort? Hva er forholdet til IMG, som har kjøpt opp Bollettieris akademi? Og hvorfor har han vært gift åtte ganger, når alt han bryr seg om er tennis? («His serial approach to marriage», som New York Times så fint formulerte det.)

Tenniskjennere vet at Andre Agassi tapte sine første tre Grand Slam-finaler før han vant Wimbledon, og filmen viser noen glimt fra disse kampene. Den berømte semifinalen i Wimbledon 1995 mot Boris Becker er også med. Men verken Becker eller Bollettieri sier noe om hvordan Bollettieri forberedte Becker på å slå hans gamle elev, det blir mye halvpresis snakking i stedet.

Mot slutten av filmen klarer filmskaperne å presse fram en bitteliten tåre fra Bollettieri, når han leser høyt fra Andre Agassis selvbiografi (tror jeg det er). Det er en sliteseier som kommer litt for seint til at den gjør noe inntrykk.

Ett ekstra minuspoeng for tittelen. At love betyr null i tennis, er sportens eldste ordspill.

Forfatter: Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *