Hver gang tennis bryter vannflaten i den norske offentligheten, får jeg meldinger på Facebook om sportens særegenheter. Et vanlig spørsmål er når kamper begynner.
Da Casper Ruud skulle møte Roger Federer i tredje runde av Roland Garros, var det dagens andre kamp på Suzanne Lenglen-banen. Kampstart ble antydet til klokken 13 i norske medier, og i timene før fikk jeg et par meldinger fra folk som lurte på når kampen egentlig skulle begynne – som om det var en bransjehemmelighet bare den innerste sirkelen av fans kjente til.
Tenniskamper er ferdige når tilmålt antall sett er unnagjort. I Grand Slam-turneringer betyr det minst to sett (maks tre) for kvinner, minst tre sett (maks fem) for menn. Alle turneringer setter opp flere kamper på samme bane i løpet av en turneringsdag. Har du billett til Tottenham-Liverpool, er det den kampen du får se. Har du dagsbillett til en arena på Roland Garros, får du se alle kampene på denne banen den dagen.
Tennisens kampsystem er en deilig liten protest mot samfunnets krav til forutsigbarhet. Varer den foregående kampen lenge? Da kommer ikke Ruud og Federer på banen før den er ferdig, samme hvor mye klokken 13 er antydet som kampstart. Varer alle kampene lenge? Da blir den siste kanskje flyttet til neste dag. Blir det regn? Da forskyves alle kampene. Vinnes alle kampene på banen i strake sett? Da blir kanskje ikke tribunedagen din like fantastisk som du hadde sett for deg. Går alle kampene til tre og fem sett? Din heldiggris (fortsatt snakkes det om den siste lørdagen under US Open 1984, hvor de to herresemiene og damefinalen makset ut.)
Både tv og ikke-tennismenigheten kunne nok foretrukket en sport mer etter klokka. Men jeg liker at tenniskamper skal spilles til stillingen sier at det er slutt, og ikke klokka. Fotballkamper på toppnivå er en pine de siste 15 minuttene, når laget som leder tar i bruk alle tenkelig metoder for å få klokka til å gå. I tennis er det ingen hjelp å få av klokka for den som begynner å bli nervøs.