Dattera mi på ti år skulle spille tennisturnering i dag, Red Tour 3. Vi må jobbe litt med motivasjonen for tida.
– Det er ingen som beveger seg bedre enn deg. Tennis handler bare om å komme seg til ballen og slå den tilbake, både for deg og Roger Federer, sier jeg. (Usikker på om hun vet helt hvem Federer er.)
Hun godtar det, og gjør en hederlig innsats på banen, og er et stort smil når saft, pølser og kake deles ut etterpå.
I Randaberghallen er de to banene delt opp i mindre baner på tvers. Det er tydelig at mine formaninger er omtrent de samme som tennistrenere gir til unge spillere jevnt over. Alle konsentrerer seg om å slå ballen tilbake innenfor linjene.
Det minner meg litt om da vi hadde skuddtrening på fotballen, hvor det ble prentet inn at det ikke kan bli mål hvis ballen går utenfor. Fokuset var å treffe målet, styrken mindre viktig. Når jeg ser gitarkurs for nybegynnere på YouTube, handler alt om å skifte grep sakte i begynnelsen, og heller gjøre grepene ordentlig.
Jeg så ingen barn i Randaberghallen som måkte til ballen. Som virkelig blåste den over nettet (og gjerne langt utenfor). Jeg kom til å tenke på Andre Agassis selvbiografi, hvor han forteller om farens treningsregime da Agassi var barn. Nå anbefaler jeg ingen å følge den oppskriften, som innprentet et livslagt hat til tennis hos Agassi. Men en av farens kjepphester synes jeg er interessant: Han bjeffer konstant til sønnen at han må slå ballen hardere. HARDERE! HARDERE! HARDERE!
Tennis dreier seg om å slå ballen tilbake, men også om å gjøre det på en måte gir motstanderen vanskeligheter med å klare det samme. Ballen må slås med en viss kraft og plassering for å gi deg overtaket i en duell.
Jeg har aldri tatt et eneste tennistrenerkurs i mitt liv, så jeg skal ikke være bastant. Det er sikkert en grunn til at tennistrening av barn er lagt opp rundt det å plassere ballen i banen med rolige slag og god teknikk, enn det å dyrke rackethastighet. Kanskje kommer eksplosiviteten av seg selv når kontrollen er på plass?
Samtidig tror jeg dagens barn har mindre naturlig eksplosivitet, særlig kast-eksplosivitet, enn tidligere generasjoner. Mine barn har knapt kastet en stein så langt ut i vannet de kan, eller en frisbee til hverandre om sommeren. De har ikke hoppet tau, de har knapt spilt slåball. Noe som ligner på en naturlig servebevegelse (som er tett beslektet med det å slenge en stein av gårde så langt som mulig), var det få som hadde i Randaberghallen.
Hvis det er én ting jeg angrer på at jeg ikke terpet mer på som ufaglært håndballtrener, er det at vi trente for lite på maks-kast, som det kalles i håndballverden. «Kast så hardt du kan»-trening. For jeg har tro på at farten også er en god lærer. Er det et poeng i å spille perfekte gitargrep i sakte fart, eller er det like greit å spille sangen i den farten den har, og la fingrene venne seg til tempoet – så kommer teknikken på den måten? I tennis, er det er poeng å trene opp eksplosiviteten og rackethastigheten fra ung alder, og heller fokusere på linjer og spinn når høyrearmen er blitt et lyn?
Innspill mottas med takk.
