John McEnroe

John McEnroe 60 år

Selv folk som ikke var påtenkt da John McEnroe spilte sin siste proffkamp, vet hvem han er. 16. februar fylte han 60 år.

Folk kjenner McEnroe for temperamentet, et bredt spekter av utbrudd som har fått mange journalister til å lese og skrive mye forskjellig inn i det. Jeg er ikke så opptatt av hva han gjorde mellom poengene, jeg bryr meg mer om hva McEnroe gjorde med en racket.

Jeg har sagt det før, men de beste i sin sport er ikke alltid de letteste eller beste å basere eget spill på. Hvor mange Nadal-kloner finnes det? Man skulle tro at det var en hel del av dem, siden Nadal har hatt enorm suksess. Men Nadals stil er for ekstrem til å kunne brukes som modell.

Og McEnroe? Jeg kjenner merittene hans og jeg vet utfallet av kampene jeg ser høydepunktene av på YouTube. Likevel nekter øynene mine å godta de jeg ser.

Fakta er at McEnroe klarte å henge med i kampene mot Björn Borg, Jimmy Connors og Ivan Lendl, tre sterke grunnlinjespillere. Hva McEnroe gjorde med ballen de millisekundene den var på racketen er fortsatt vanskelig å forstå.

McEnroe var et ekstremt balltalent, men talentet så annerledes ut enn f.eks Federers blendende briljans. McEnroe så alltid ut til å gjøre akkurat nok, eller ofte litt for lite, i det ballen kom. Grunnslagene hans så mest ut som blokkeringer eller styringer, og det så aldri ut som han virkelig drylte til ballen. McEnroe spilte tennis som om det var en øvelse i energiøkonomisering, men det fungerte. Aldri ble en overflødig kalori brukt. Dette klippet er fra 1978.

Alle som har sett McEnroe serve, har prøvd å gjenta bevegelsen på tennisbanen, og raskt gitt opp. Serven hans innebærer at McEnroe har ryggen mot nettet til langt uti bevegelsen, og er et så mangeleddet kjede at vanlige dødelige er dømt til å mislykkes. Se på serven under, og hvor langt inn i banen McEnroe kommer etter serven.

John McEnroe ble tidlig god, og han falt tidlig fra toppen. Han vant sin siste Grand Slam-turnering som 25-åring, og årene 1985-1992 var en sakte nedtur, riktig nok avbrutt av noen fantastiske enkeltkamper. Som denne, mot tittelforsvarer Boris Becker i Australian Open 1992. Finnes det en mer kvelende følelse på tennisbanen enn å møte en motstander som kommer til nettet på hvert eneste poeng?

Det er spesielt to kamper med McEnroe som aldri vil dø. Den ene er Wimbledon-finalen i 1980 mot Björn Borg, som er tennisens Woodstock – toppen av en mytisk tid som de samtidige aldri slutter å snakke om. Den andre er finalen i French Open i 1984, mot Ivan Lendl. Dette var toppen av McEnroes karriere, og dette er kampen som fortsatt holder ham våken om natta. Lendl vant i fem sett, etter at McEnroe ledet 2-0 i sett.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *