Jeg er i innspurten av Peter Englunds bok om trettiårskrigen (1618-48) og Sveriges rolle i den. Anbefales varmt for alle som er interessert i historie, og som tror svenskene alltid har vært så fredelige som de er nå.
Jeg kom til å tenke på Englunds bok da jeg leste en sak i dag om Rafael Nadals skadeproblemer. «Hvor mye mer kan Rafa tåle», spør Steve Flink i tennis.com. Men akkurat som krigen var tilværelsens grunntilstand for 1600-tallsmenneskene, er skader en så naturlig del av Nadals karriere at jeg ikke tror en skade fra eller til betyr så mye. Så kommer han kanskje ikke til å dominere en sesong slik han gjorde på sitt beste. Men Nadal har i hele karrieren hatt skader av ulike slag, og alltid kommet tilbake. Nadal får ikke panikk av skader, og han vet at han kan tåle lange avbrudd fra sporten uten å trenge lang tid på å slå seg tilbake i verdenstoppen.
Det var en tid jeg trodde Nadal kom til å bukke under av skadene. Heller ikke han kommer til å spille for evig, men hittil har han klart å komme fint tilbake fra alle skader. Restitusjon er en kunst som både han, Federer og Djokovic har perfeksjonert de siste årene.
Jeg er mer bekymret for Andy Murray, som jeg synes langt på vei hinter om karriereslutt når han i sesongens første turnering halter mellom poengene og sier ting som «I’m happy I’m back out here competing again. I want to try to enjoy it as much as I can. I’m not sure how much longer it’s going to last.»