Denne bloggposten handler om Australian Open 1999. Det er mitt tennislivs svar på fotball-VM i 1986: Det er en den turneringen jeg lettest kan koble til hendelser og stemninger i resten av livet mitt på den tiden. Og begge turneringene var sportslig minneverdige.
Verden i 1999
1999 føles fjernt og nært. For meg som husker 1999, er det en gjenkjennelig verden. Tiden fra 1999 bakover til 1979 står derimot for meg som to helt forskjellige ting, men hvis man i 1999 hadde spurt en 42-åring om 1979 var veldig forskjellig fra 1999, tror jeg han ville svart som jeg gjør nå. En voksen bevissthet vil koble sammen og jevne ulike epoker som er selvopplevd og bearbeidet i minnebanken, men alt som skjedde før man kan huske, er per definisjon mye mer forskjellig.
Livet mitt i 1999 var preget av mye luft og få følelser, bortsett fra en en del ensomhet. Jeg gikk mye rundt som en forundret tilskuer til mitt eget liv. Etter litt studier og militærtjeneste hadde jeg fått jobb i Stavanger Aftenblads nettredaksjon, og hadde få holdepunkter i livet bortsett fra jobben. Få venner, og ganske ute av stand til å skaffe meg noen, uten å skjønne hvorfor.
På samme måte var hele verden, summen av globale og nasjonale hendelser som når inn til hver enkelt av oss på ulike måter, i 1999 langt mindre påtrengende enn 20 år senere. Den opplevdes trygg, avklart. Dette, sammen med min egen vattpregede tilværelse, gjorde at verden sto for meg ganske likegyldig, uten skarpe kanter.
Jeg tror alle mennesker har sitt historiske, idylliserte punkt i livet som de kunne tenkt seg å krype tilbake til når samtida blir for påtrengende, sitt «Mor, jeg vil tilbake»-tidspunkt, og for mange på min alder tror jeg det er årene 1989-2001. Etter Murens fall, før 11. september.
Kafelnikov mot Haas
Australian Open 1999 i tennis, ja. Dette ble begynnelsen på mitt andre tennisliv, det første var midt på 80-tallet, da det gikk en del tennis på NRK.
Jeg så mye av 1999-turneringen hjemme. Finalehelga reiste jeg til Oslo for å besøke Trond og Jarle Eivind. De bodde på hybel i Inkognito Terrasse, litt bak slottet. Det var helger som dette som i denne perioden av livet fikk meg til å lure litt på hva jeg holdt på med. Jeg hadde fulltidsjobb, mens alle mine jevnaldrende var studenter og krysset av ting på livs-lista som jeg trodde (tror?) det er smart å krysse av på veien til å bli et Helt Menneske: Festing, hybel-liv, eksamensnerver, kjærester og flørting, lure på om man studerer riktig fag osv.
Det snødde tett i Oslo, hele byen lå under tjukke lag med snø. Vi så litt av semifinalen mellom Kafelnikov og Tommy Haas, som Kafelnikov vant lett. Jeg og Trond tok banen opp til universitetet. Trond ville ha hjelp til å lage hjemmeside, og vi satt der og knotta den inn med html-kode, linje for linje. Den ble veldig minimalistisk og fin, med sitater av Erlend Loe og bilder av Radioheads OK Computer. Jeg skulle likt å se den igjen. Jeg regner med at den er sletta fra serveren for mange år siden.
Om kvelden var vi på konsertstedet John Dee, hvor ei jente jeg husker fra ungdomstida sto i døra, og jeg tenkte: Vi kunne sikkert blitt kjent hvis jeg hadde bodd i Oslo, men det gjorde jeg ikke.
Dagen etter fikk Trond lyst på vafler. Jeg ble sendt til 7-Eleven for å kjøpe kremfløte, men kom tilbake med upiskbar kaffefløte, og fikk tyn for det. Jeg tror det var min introduksjon til at det finnes ulike fløtetyper. Jeg skulle ta flyet hjem mandag formiddag, men kom meg ikke hjem i tide til kveldsvakten i Aftenbladet på grunn av tåke på Gardemoen.
ATP-touren etter Pete Sampras
Australian Open 1999 er den første i post Pete Sampras-epoken på ATP-touren. Han hadde ikke lagt opp, men turneringen markerer innledningen på siste del av karrieren hans. Sampras hadde brukt høsten 1998 til å spille seg utbrent i jakten på å ende 1998 som nummer 1 i verden for sjette år på rad (en rekord som fortsatt står). Derfor droppet han Australian Open 1999. Kafelnikov, som slo Thomas Enqvist i finalen, takket faktisk Sampras i talen etter finalen. Sampras skulle aldri mer jage førsteplassen på samme måte.
Roger Federer tapte i første runde av kvalifiseringen til Australian Open 1999, men Lleyton Hewitt (wild card-spiller) vant sin førsterundekamp mot sterke Cedric Pioline.
Dameklassen ble vunnet av Martina Hingis, mot Amelie Mauresmo. Ingenting tydet på det da, men dette ble Hingis´ siste Grand Slam-tittel i single. Hingis skulle bli passert av Lindsay Davenport og Williams-søstrene i årene etter, men det gikk ikke lang tid før Justine Henin viste at størrelse ikke betyr alt. Så var hun da også en mye mer eksplosiv spiller enn Hingis.
Patrick Rafter og Jonas Björkman vant doubleklassen for menn, Hingis og Anna Kournikova vant kvinneklassen.
Går det an å si at det er noe 90-tallsaktig over turneringsutfallet? Ingen store og sterke spillere som vinner, Kafelnikov og Enqvist er ikke Djokovic og Federer, smarte Martina Hingis ble ingen Serena Williams, og Anna Kournikovas popularitet ble godt hjulpet av internettets nye fora.
Talentet Kristian Pless
20 år senere er det også interessant å se hvem som dominerte juniorklassene. Danske Kristian Pless fikk en fin seniorkarriere, men etter seier i både single og double for juniorer i Australian Open 1999, tror jeg han håpet på mer (han ble mye skadet som senior). Pless knuste all motstand i denne turneringen, han tapte ingen sett på veien mot finalen.
Av de 16 andre seedede juniorene for 20 år siden finner vi velkjente navn som Jarkko Nieminen, Jürgen Melzer, Mikhail Youzhny og Joachim Johansson. Kuriosa: Vår egen Stian Boretti tapte i første runde mot en viss Andy Roddick, etter at Boretti vant første sett. Fire og et halvt år senere vant Roddick US Open.
Jenteklassen ble vunnet av Virginie Razzano, toppseedet var Nadia Petrova. Begge fikk fine singlekarrierer.
Her er noen klipp fra 1999-turneringen.
