Australian Open innfører tie-break i avgjørende sett

John Isner mot Nicolas Mahut 2009 Wimbledon (Wikimedia Commons)
John Isner mot Nicolas Mahut 2009 Wimbledon

Grand Slam-turneringene skiller seg fra andre turneringer i prestisje. De har også skilt seg fra andre turneringer ved å ikke ha tie-break i avgjørende sett. Unntaket har vært US Open, som har hatt tie-break i femte sett siden 1970-årene. Tie-break ble i sin tid innført for å forkorte kampene.

Fire turneringer, fire varianter

Nå kommer Wimbledon og Australian Open etter med sine varianter. Disse to, og French Open, har spilt femte sett (tredje sett for kvinner) uten tie-break, altså at man har måttet vinne med to games for å vinne kampen.

For å oppsummere hvordan siste sett i Grand Slam-turneringene skal spilles i 2019:

  • Australian Open: Tie-break (førstemann til 10 poeng) ved 6-6 i games i siste sett.
  • French Open: Ingen tie-break i siste sett.
  • Wimbledon: Tie-break (førstemann til 7 poeng) ved 12-12 i games i siste sett.
  • US Open: Tie-break (førstemann til 7 poeng) ved 6-6 i games i siste sett. Altså et helt vanlig tie-break.

Fra før av har tennis et tellesystem som ikke er helt enkelt. Når Wimbledon og Australian Open innfører tie-break, kunne de gjort det lett for seg selv ved å spille tie-break på 6-6 i games, førstemann til sju poeng da. Det gjør US Open, og slik spilles det i alle andre turneringer resten av året. Men hvorfor gjøre det enkelt når det er mulig å komplisere ting? Australian Open kaller det «super tie-breakers».

Australian Open tournament director Craig Tiley said the controversial move was made after extensive consultation.

«We went with a 10-point tiebreak at six-games-all in the final set to ensure the fans still get a special finale to these often epic contests, with the longer tiebreak still then allowing for that one final twist or change of momentum in the contest,» he said.

«This longer tiebreak also can lessen some of the serving dominance that can prevail in the shorter tiebreak.»

Det er varmt i Australia i januar

Det kontroversielle med spesielt Australian Open er snarere at de ikke har begynt med tie-break før, mener jeg. Spilt midt i den australske sommerheten kan et langt femte eller tredje sett punktere turneringen for spillerne som er involvert i dem. En mulighet hadde vært en kombinasjon; tie-break i de innledende rundene, ingen tie-breaks fra kvartfinalene og inn. Og 10 poeng er bare tre mer enn 7, så jeg kjøper ikke Craig Tileys argumenter om vendinger og serve.

Pluss at jo lenger et tie-break blir, desto mer ligner det på et sett, og ikke et tie-break. (Da snakker jeg ikke om tie-breaks som forlenger seg selv, som 18-16 mellom McEnroe og Borg i 1980). Et tie-break som har førstemann til 10 i stedet for 7 får bare dramatikken litt senere i kampen, omtrent som en håndballkamp som ikke blir skikkelig interessant før det gjenstår 10-12 minutter.

Gjør som US Open

Amerikansk verdensdominans har sine ulemper. Men akkurat i tennis skulle jeg ønske at de tre andre Grand Slam-turneringene fulgte US Opens eksempel og spilte et helt vanlig tie-break ved 6-6 i avgjørende sett. Lettere for den tilfeldige fansen å skjønne, like spennende som variantene Wimbledon og Australian Open innfører.

Det finnes sikkert noen som sveiver i gang nostalgikverna nå, med artikler om Isner-Mahut i Wimbledon, Roddick-El Aynaoui i Australian Open og så videre. Jeg ser poenget deres, men tror ikke jeg kommer til å savne disse uendelige kampene.

Peter Bodo skriver på espn.com:

Since the year 2000, the fifth set lasted for longer than 20 games in 28 men’s matches. Only once did the winner win his next round. And that’s really the problem with Wimbledon’s «12-all solution.» If you’re doing the math at home, 12-all equals 24 games. The survival rate is proven to be low.

Av Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger. Tennisspiller med præriestore rom for forbedring.

Legg igjen en kommentar