John McEnroe (Wikimedia Commons)

En times kontinentalt eksperiment

Jeg liker tvangstrøyer, så lenge de er kortvarige og befatter seg med mindre deler av livet. Små, ufarlige regler som for en kort tid rykker hverdagen litt ut av sitt vante spor. Gå en forskjellig vei til jobb hver dag i en uke. Spise vegetarmat en hel uke. Ikke se på mobilen en hel søndag. Sånne ting.

Sist tennistime bestemte jeg meg for å spille hele økta med kontinentalgrep. Dette er det såkalte hammergrepet, og er det som brukes i bordtennis.

Hvorfor? Kontinentalgrepet er det som brukes til å serve. Serven er sportens vanskeligste slag. Men i grunnslag bruker jeg (og 99 prosent av alle tennisspillere) andre grep. Kontinentalgrepet er forbeholdt serve, volleyer og slice (underskru). Til den jevne grunnlinjedunkinga holder man vanligvis racketen på andre måter, men det jeg egentlig trenger, er å bli komfortabel med kontinentalgrepet. Så jeg klamret meg til det i en klokketime.

To spillere som brukte kontinentalgrep til alt, var John McEnroe og Stefan Edberg. Kanskje ikke så unaturlig, siden spillet deres handlet om å komme seg fortest mulig fram til nettet.

Sammenlign McEnroes forehand med Rafael Nadals forehand, så ser du hvor mye teknikken har endret seg på 30 år:

Forskjellen fra kontinentalgrep til andre grep, er at racketen er mye mer åpen, altså at strengene holder seg 90 grader i forhold til bakken. I moderne tennis vender rackethodet ned mot bakken i store deler av svingen, før det åpnes opp like før trefføyeblikket.

Dessuten spiller håndleddet i moderne tennisslag en større rolle enn det gjorde før. Se for eksempel Djokovics forhand i sakte film, hvordan racketen slynges framover i siste sekund, som gir en fabelaktig blanding av spinn og fart. Dagens tennisgrunnslag er mangeleddete mekanismer. Kontinentalgrep føles mer som å guide ballen over nettet.

Grunnen til at ingen slår forehand og backhand med kontinentalgrep i dag, er at grepet gjør det vanskelig å håndtere høye baller, og ikke minst problematisk å gi ballen noe særlig toppspinn. Men samtidig gir det vertikale kontinentalgrepet fordelen av å treffe ballen «midt på», all energien går med til å slå ballen rett fram over nettet, og ikke til å gi den en overskru som skal få den opp og ned. Det fikk i alle fall meg til å stresse ned.

Å slå grunnslag med kontinentalgrep er ikke noe jeg kommer til å fortsette med, men en time med racketen i samme grep gir merkbare gevinster. Når man slipper å rotere racketen i hånden avhengig av hvilket slag man har tenkt å slå, går mer av hjernekraften til å posisjonere seg og holde øye med ballen. Dessuten merket jeg at jeg var mer konsentrert når jeg visste at jeg holdt racketen på en uvanlig måte. Mer fokusert på å ikke måke den ut, rett og slett. Og servene og volleyene føles også mer behagelige etter en hel time med hammergrepet.

Så neste gang du har lyst å ha en helsprø tennistime, prøv å holde racketen som John McEnroe.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *