Det er mange selvmedlidende sekvenser i Andre Agassis selvbiografi Open, som alle lesere av denne bloggen bør lese. (Bestill på nett eller få ditt lokale bibliotek til å kjøpe den inn.) Mye av dette blir litt pinsamt å lese etter hvert, når voksne Andre fortsetter langt inn i trettiårene med en sport han hater.
Men smerten som han føler i barndommen, over farens hensynsløs prosjekt med å gjøre ham til verdens beste tennisspiller, er lett å forstå. Agassi måtte slå tusenvis av baller, dag etter dag. Det skjedde ved hjelp av en ballmaskin som faren hadde spesialtilpasset til formålet. I selvbiografien levendegjøres maskinen på en skremmende måte.
Nå har jeg også prøvd ballmaskin for første gang, med mindre traumatiserende resultat enn i Andre Agassis tilfelle. Å spille med en ballmaskin er ganske enkelt kanongøy. En ballmaskin er en dings som spytter ut tennisballer. Chunk. Chunk. Chunk. Ballmaskiner finnes i alle prisklasser. På den som står på Stavanger tennisklubb er det mulig å stille inn spinn, fart og lengde, og så er det bare å stille seg opp og slå.
Det er enormt god trening, og ikke minst særdeles effektivt. Det går litt tid til å samle sammen ballene etter at alle er slått, og litt for ofte stanser maskinen fordi ballene klumper seg i køen. Men for terping på grunnslag, gir ballmaskinen luksusen av å slå ball etter ball i rask rekkefølge. Jeg innbiller meg at det er sånt som bygger muskelminne.
Ulempen med å bruke ballmaskin er at…det er en maskin. Tennis er et sosialt spill, og selv om han jeg spiller tennis med ikke har helt den samme stabilitet i leveransen som ballmaskinen, er han likevel flere hakk gøyere å spille med. Men den dagen han er borte, fyrer jeg opp min nye ballspyttende venn.
