Film:
Boris Becker: Et portrett av en spiller
Dokumentar av Michael Wech og Hanns-Bruno Kamertöns
★★★★☆
Boris Becker har blitt 50 år, og et tysk tv-team har fulgt ham det siste året. Dokumentaren ligger på Netflix, og er verd halvannen time av livet ditt.
Tysklands yndling
Mange trekker fram fotball-VM på hjemmebane i 2006 som gjenfødelsen av en ny – sunn! – tysk nasjonalfølelse. Boris Becker kom lenge før dette, og bidro til å myke opp bildet av det tyske. Da han vant Wimbledon som 17-åring i 1985, ble han nasjonens kjæledegge, og bekreftet at han var mer enn et blaff da han vant igjen året etter. (Tyske idrettsfolk på 1980-tallet: Finnes det noe mer stålgrått?)
I 1987 slo han John McEnroe i en eviglang kamp i Davis Cup, nasjonsturneringen for menn. Å løpe rundt med tysk flagg, og kle seg i det, var ikke innafor i 1987, men Becker gjorde det, og jeg tror tyskerne syntes det var befriende.
Kjendis hele livet
Netflix-dokumentaren følger Becker hjemme, på trening, under operasjon og på ferie. Den prøver å komme tett på ham, men konkluderer selv med at ingen sannsynligvis gjør det. Becker selv framstår i filmen som en interessant, reflektert fyr, som kanskje har hatt litt dårlige rådgivere.
Becker har vært kjendis siden han var tenåring, i mange år den største tyske celebriteten i verden. Han har vært omgitt av folk som har villet sole seg i glansen hans siden 1985, et liv jeg vil tro kan få de fleste til å anta at de fleste bekjentskaper kun ønsker noe fra deg.
Boris Becker A/S
Det siste året har det blitt skrevet mye om Beckers økonomiske problemer. Filmen kretser rundt dette, uten å komme til bunns i hvor store problemene er, og om Becker kan løse dem. Ion Tiriac, Beckers manager i begynnelsen av karrieren, sier at bare renteinntektene fra Beckers karriere burde vært nok til å leve fett resten av livet, men filmen følger det ikke opp.
Noe har åpenbart gått galt for Boris Becker A/S, og filmen kommer ikke helt til bunns i hva.
Som Dylan og hippiene
London er Beckers hjemsted nå. Forholdet hans til Tyskland er elendig, uten at filmen forklarer hvorfor. Nasjonen dyrket ham som en tenåringsgud da han vant Wimbledon, noe Becker åpenbart ikke har glemt, og hater. Jeg klarer ikke å se ut fra filmen at Becker fikk verre medfart i media enn idrettsstjerner fra andre land.
Han minner litt om Bob Dylan på den måten at Dylan også vemtes ved å bli omfavnet av hippiene for sangene han skrev i første halvdel av 1960-årene.
Samtidig elsker Becker åpenbart oppmerksomhet, og det er ved å holde navnet sitt varmt at noen fortsatt vil betale for tjenestene hans. Særlig nå som han ikke er trener for Novak Djokovic mer.
En ødelagt kropp
Filmen om Boris Becker viser også tennisens utvikling. Jeg har aldri tenkt på det før, men som det sies i filmen, hadde ikke Boris Becker en typisk tenniskropp.
Det er trist å se fyren halte rundt med vonde bein. En fotlege sier på et tidspunkt at andre mennesker ville sittet i rullestol hvis de hadde hatt så ødelagt føtter som Becker har. Dette er en fyr som har spilt tennis, og hadde ikke verdens lengste karriere heller.
At han ble verdens beste tennisspiller, sier litt om talentet og viljen til å vri alt ut av det, selv om kroppen betalte prisen.
Boris Becker:
- Wimbledon-vinner 1985, 1986, 1989
- US Open-vinner 1989
- Australian Open-vinner 1991, 1996
- 12 uker som nummer én i verden
