I sommer ble blant annet Kim Clijsters og Andy Roddick innvalgt i tennisens Hall of fame. Kriteriene for å bli en del av Hall of fame er mer ulne enn vintergarderoben min. Fra nettsidene, om hvilke krav som stilles til spillere som kan velges inn:
«Distinguished record of competitive achievement at the highest international level, with consideration given to integrity, sportsmanship, and character.»
Det kommer endringer neste år, som skal gjøre nåløyet trangere.
Ideen med Hall of fame faktisk kommer fra Tyskland. Men det er amerikanerne (og i noen grad kanadierne og australienerne) som kjenner den største trangen til å kategorisere folk i berømtheter og ikke-berømtheter. Sjekk oversikten over ulike halls of fame.
Begravelsesstemning
I siste utgave av Sports Illustrateds fine tennispodcast, Beyond the baseline, snakker journalist Jon Wertheim med sjefen for tennisens Hall of fame, Todd Martin. Det er en merkelig lytteropplevelse for meg og mine europeiske ører.
Av stemningsleiet å dømme høres de ut som to brødre som akkurat har mistet faren sin. Jeg har hørt mange av disse podcastene med Jon Wertheim, men ingen har vært så gravalvorlige. Wertheim og Todd Martin diskuterer kriteriene for hvem som kommer inn i tennisens Hall of fame og ikke. Temaet engasjerer også voldsomt i Wertheims spørsmål og svar-spalte på si.com.
Jeg ventet halvveis på at noen, gjerne selvhøytidelighetspolitiet, skulle gripe inn i programmet. Men det skjedde ikke.
Overflødig institusjon
Et stykke ute i podcasten (ca 26 minutter) spør Sports Illustrated-journalisten bekymret om hvordan Hall of fame går fram for å forklare ikke-amerikanere hvorfor Hall of fame er så viktig.
Spørsmålet går til kjernen av saken: Prestisje handler om kultur, det er ikke noe som kan bankes inn i hodene på folk.
Hvis en stor del av tennisverden ikke synes Hall of fame er viktig, så er den ikke det. Ferdig snakka. Todd Martin skisserer at en bred misjonsvirksomhet må til for å holde tennisens Hall of fame relevant, noe som langt på vei er en fallitterklæring.
Virkelig latterlig blir det først når han sier at Andy Roddicks begeistring over å bli innvalgt i år, må smitte over på Federer, Nadal og Djokovic. Les det en gang til. At Federer, Nadal og Djokovic, til sammen vinnere av alt som finnes av trofeer og i en helt annen liga enn Andy Roddick, skulle bry seg en tøddel om å få navnet sitt i et klubbhus i Newport, Rhode Island, finner jeg svært usannsynlig, for å si det pent. De ER så berømte som de kan bli i tennisverden (og langt utenfor den). De trenger ikke få det bekreftet av en jury.
Todd Martin sier det selv: Hall of fame er et vanskelig konsept å få resten av verden til å forstå. Opp med hodet, Todd, selv USA kan ikke lykkes med alle kultureksportforsøk.
Uten debattene dør sporten
Sport er interessant fordi den handler om helt konkrete, ubestridelige fakta. Et resultat er et resultat, ferdig med det.
Det som skiller sport fra f.eks geografi som samtaletema, er de gode diskusjonene som oppstår i forlengelsen av resultater, og gjerne på tvers av epoker. Debattene er interessante fordi det er vanskelig å komme til et fasitsvar. Var Liverpool på 80-tallet et mer suverent lag enn Manchester United på 90-tallet? Hvem var den beste Formel 1-sjåføren, Ayrton Senna eller Michael Schumacher? Er Petter Northug jr. en større skiløper enn Bjørn Dæhlie?
Høytidelige Hall of fame-seremonier og -kåringer blir som når en god debatt som umulig kan få fasitsvar, får besøk av en besserwisser som påberoper seg den hele og fulle sannheten om saken.
Hele Hall of fame er en kommentar til sin egen overflødighet. Hvis noen er berømte, trengs det ingen Hall of fame for å fortelle at de er det. Björn Borg, John McEnroe, Andre Agassi, Martina Navratilova og så videre – alle vet hvem de er uten at det trengs noen hall som bekrefter det.
Norske hall of fame-varianter
Hall of fame har sneket seg over Atlanteren også, men selv med en del norske varianter, har ikke fenomenet tatt av i samme grad som Halloween og Valentine´s day. Stavanger Aftenblad og Sølvberget, Stavanger bibliotek (hvor jeg jobber) kårer Rogalands viktigste artister, men det skjer heldigvis på en uhøytidelig måte.
Musikkmuseet Rockheim begynte sine tildelinger i 2011. De har også sine retningslinjer for hvem som kan innlemmes. Men at Åge Aleksandersen, DumDumBoys og Jan Garbarek er sentrale navn i norsk populærmusikkhistorie, trenger du ikke en jury til å fortelle deg. De er famous på egen hånd.
Det er hele greia med berømmelse – den klarer seg fint uten komitearbeid.
