Sankthansaften 1998 hadde jeg vakt på Stavanger Aftenblads nettdesk. Jeg kan med den sikkerhet som er mulig å etablere på 19 års avstand slå fast at det ikke kom noen telefoner den kvelden. Det var da Norge spilte mot Brasil i fotball-VM.
Da Norge hadde vunnet 2-1, skrev Aftenbladet på lederplass neste dag: «Hva skal vi nå drømme om?». For øvrig et nydelig, euforisk lesestykke også i dag. (Kjøp abonnement på Aftenbladet, så finner du hele teksten i arkivet.)
Jeg kom til å tenke på lederartikkelen da Roger Federer vant Wimbledon 2017. For hva skal vi nå drømme om, alle vi som har fulgt, heiet på og ukritisk dyrket den store sveitseren? Vi som hadde godtatt at sporten hadde gått videre uten ham, godtatt at andrefiolinistene Djokovic og Murray skulle grunnlinjeduellere om de store titlene herfra til evigheten?
Nedturen fra 2012
Da Federer gjorde comeback i januar, tenkte jeg det var en siste, tapper farvelrunde han la ut på. Federer hadde siden Wimbledon-tittelen i 2012 spilt jevnt med de beste, men sviktet i finalene. Etter et halvt års konkurransepause hadde jeg ingen tro på noe mer enn hederlige prestasjoner.
Januar kom med Australian Open. Federer var rusten i de første rundene, før noe løsnet mot Berdych i tredje runde. At han skulle vinne Australian Open, var ikke i mine tanker på noe tidspunkt, særlig ikke da det ble klart at han skulle møte Nadal i finalen.
Fem måneder senere har Federer vunnet Miami, Indian Wells, Halle og nå sist Wimbledon. W-I-M-B-L-E-D-O-N! Som nesten 36-åring! Han gjorde det uten å tape et sett, noe selv ikke Pete Sampras i sine beste år klarte. Og Federer møtte fire topp 20-spillere i de fire siste kampene, mind you. Selv fikk jeg ikke sett noen av kampene. Wimbledon lå langt bak i hodet mitt da jeg tilbrakte dagene på stranda i Terracina, men jeg kjente ilingene hver gang jeg sjekket dagens resultater på mobilen.
Federer er et unikum
En spiller som Federer kommer neppe igjen. Han har vunnet alt som er å vinne, flere ganger. Han har vært i rampelyset i nesten 20 år, uten noe som ligner på skandaler. Federer har en blanding av treningstalent, naturgitt balltalent og mentalt talent (han blir tilsynelatende aldri lei av tennis).
Så hva skal vi drømme om nå, vi i menigheten? Når det gjelder Federers CV, er vi for lengst over i «kjekt å ha»-fasen; han har vunnet alt, alt fra nå av blir bare glitter på kaka. Akkurat nå er jeg bare en forundret, forbløffet fyr som er glad for hvert år Federer fortsetter å spille tennis i offentligheten.
Fin tekst.
Vunnet alt – bortsett fra individuelt OL, Monte Carlo, Roma og Shanghai. Men tror ikke så mange bryr seg om det, egentlig.
Federer har vunnet i Madrid, arrangør for den 8 Masters 1000 før Shanghai. Så han mangler bare Monte Carlo og Roma.