Noen opplevelser blir bare gode hvis man har slitt for dem, selv om snarveiene er åpenbare. (Dette er egentlig en utstyrstest, bare vent og se.)

Jeg legger vekk ca 1/4 av bøkene jeg begynner på. Hyllene mine (og biblioteket) har rikelig med vitnesbyrd om min troløse lesernatur.

Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel

Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel

En slik bok er Zen og kunsten å vedlike­holde en motorsykkel, en av 1970-årenes klassikere. Jeg husker ikke helt hvorfor jeg avbrøt den, men jeg ble minnet på boken igjen i vår. Da holdt John Peter Hernes bokprat på Sølvberget, hvor jeg jobber. Han oppsummerte den røde tråden i Zen… slik (jeg tar det etter hukomm­elsen): Boken handler om gleden ved å kjenne tingene sine til bunns, slik at man er i stand til å forstå hvordan de fungerer – og dermed også kan repareres. Jeg skal lese den i løpet av høsten.

En slik livsfilosofi lar seg selvsagt ikke forene med et moderne liv, i alle fall ikke fullt ut. Fremmedgjøring er en negativt ladet klisjé som beskriver det helt opplagte i at ingen mennesker kan skjønne hvordan de ørsmå tannhjulene i både flatskjermer, den global­iserte markeds­økonomien, Linux, internettet, Gore-Tex OG klima­­kvote­ordningen fungerer. Det beste vi kan håpe på er å skjønne grunnprinsippene, og kanskje dybden i noen få av dem.

Da 1990-tallsironien var på sitt kraftigste, ca. 1996, kom den såkalte easy listening-bølgen. Med ironiske ører begynte folk å høre på popjazza versjoner av kjente sanger. Den fremste eksponenten var Mike Flowers Pops, mest kjent for coverversjonen av Oasis´ Wonderwall. Jeg tror at jeg kjøpte samlealbum med easy listening-klassikere omtrent samtidig (jeg var ung og lett påvirkelig!), med tittelen Make it easy on yourself.

Vi gjør det lett for oss selv hele tiden. Bare virkelige selvplagere prøver å komme til bunns i alt. Likevel tror jeg vi alle har områder hvor vi lemper sekken fullere av stein enn vi hadde behøvd. Felt hvor vi frivillig streber etter en opplevelse med minst mulig staffasje, hvor sammenhengen mellom innsats og resultat er lett å se, hvor vi velger å gå gjennom krattskogen i stedet for å ta snarveier.

Det er vitset mye de siste årene om folks hang til scrapbooking, ølbrygging og oppussing. Jeg tror alt dette handler mest om å få til noe lett målbart selv. Det enkleste er selvsagt å sende bildene inn digitalt og få fotobok i posten, å kjøpe øl i butikken og betale folk for å fikse huset.

Men fordi vi trenger å se helt fysiske, konkrete resultater av arbeid vi legger ned. Når mange av oss har jobber hvor det kan være vanskelig, velger vi av og til alternativt. Jeg tror det er derfor analog film, fjellturer, akustiske gitarer og seilbåter aldri kommer til å forsvinne helt. Andre kjøper en gammel bil de skrur på, eller blir sykkelfiksere i kjelleren. Noen finner glede i å hardkode en nettside helt fra <html><head><title>Hjemmeside</title></head> og nedover, selv om du ikke trenger å kunne det minste kodespråk for å starte blogg.

Valgene og tingene vi omgir oss med vi tar forteller omverden hvem vi er, men like mye hvem vi ønsker å framstå som og på hvilke felter vi ønsker å vise oss som grundige, dyptloddende.

Jeg ville lenge være en fyr som tok analoge bilder, og har kasser med gammelt Nikon-utstyr på loftet. Men resten av verden gikk videre, film og framkalling ble dyrt og SÅ viktig var det tross alt ikke for meg å ta de dyrebare filmbildene mine når det kom til stykket. Nå har jeg gjort det enkelt for meg selv, og tar bilder med mobilen, som sikkerhetskopierer dem til Google Photos. (Bildene av fuglene i Bergen og av nesa under er begge tatt av meg med Nikkormat FT2 i 2006.)

Lesere av denne bloggen vil huske at jeg i fjor kjøpte en tennisracket. Ny, men gammel modell: Wilson Pro Staff 6.0 85 kom på markedet tidlig på 1980-tallet. Trengte jeg ny racket? Kanskje. Var dette den racketen jeg trengte? Kanskje ikke.

Etter åtte måneders testing (som er lite i denne bloggens verden) kan jeg si dette: Det er en kravstor racket, på grensen til det demoniske, langt forbi det pedantiske. Men det gjør ingenting, for kjøpet av den gamle Wilson-modellen er et åpenlyst forsøk på å bli noe jeg ikke er, men har lyst å være.

Wilson Pro Staff 85 6.0

Racketen er tung, med mesteparten av vekten i håndtaket og med lite sweetspot. Den ble brukt av folk som Pete Sampras og Roger Federer. De skaper sin egen kraft og treffer midt i ramma hver gang. For en amatør som meg er det egentlig bare tull å spille med denne racketen. Problemet er bare at jeg så gjerne vil være en spiller som trenger en sånn racket. For å få noe som helst kraft i ballen krever racketen at jeg gjør alt riktig: At jeg ser på ballen, tar racketen tidlig tilbake, vrir overkroppen, flytter vekten til bakfoten, holder blikket helt stødig på ballen, svinger racketen utvungent framover, treffer ballen på nøyaktig rett sted og fullfører kroppens rotasjon (sånn cirka).

Hvis bare så mye som ett av leddene i denne lange kjeden svikter? Plonk. Ballen i nettet. Eller såvidt over, kraftløst. Spesielt server og enhåndsbackhand med denne racketen er seig materie, hvor ingenting kommer gratis.

For å få fullt utbytte av denne racketen bør jeg egentlig begynne et nytt og bedre liv: Et liv hvor jeg trener på korte sprinter (racketen krever at jeg er tidlig i posisjon), et liv hvor jeg tar armhevninger (for at den ikke skal virke så tung), et liv hvor jeg er hundre prosent konsentrert på banen (jeg kan ikke ta øynene av ballen et mikrosekund).

Jeg kunne gjort det enklere for meg selv, og spilt med en racket som var lettere, hadde større hode og gjerne mer hammer-aktig vektfordeling. Samtidig tror jeg ikke det ville føltes like tilfredsstillende å slå en god forehand da, hvis jeg visste at moderne racket-teknologi hadde latt meg slippe unna med et halvgodt treff, slurvete fotarbeid og halvgod svinging av racket. Noen opplevelser blir bare gode hvis man har slitt for dem, selv om snarveiene er åpenbare.

En kommentar til “Noen opplevelser blir bare gode hvis man har slitt for dem, selv om snarveiene er åpenbare. (Dette er egentlig en utstyrstest, bare vent og se.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *