Jeg savner noen å snakke tennis med. Det nest beste er å høre andre snakke om sporten. Det finnes opptil flere podcaster med tennispreik. Her er tre jeg pleier å høre på (når jeg vasker badet. Det er mitt pod-kammer). Finn dem i iTunes eller hvor du pleier å hente podcastene dine.
Sports Illustrated er sportsjournalistikkens svar på Mercedes: Store, solide og til tider litt kjedelige. Få tenner i tapeten. Tennisdekningen deres er like solid som alt annet de produserer. Jon Wertheim har dekket tennis for Sports Illustrated i mer enn 15 år, og er glatt den mest uanstrengt elegante tennisskribenten der ute.
Nå kan du også høre Wertheim i podcasten Beyond the Baseline. En av podcastingens farer er at det kan bli for mye preik. Det finnes ingen begrensninger for hvor lang en sending kan være. Sports Illustrateds podcaster er kortere enn mange andre, men ikke så korte at jeg føler meg snytt etterpå.
Wertheim er dessuten en journalist i ordets beste forstand. Han gjør seg ikke til hovedperson. Han stiller gode spørsmål. Han skaper god atmosfære uten å bli kosete. Og gjestelisten er en fin miks av mer ukjente folk og virkelige kanoner (Lindsay Davenport, Brad Gilbert, Andre Agassi, Andy Roddick). Her er siste intervju med Lindsay Davenport:
No challenges remaining har for lange programmer. Noen av dem varer i halvannen time. Det er for lenge, selv for menighetsmedlemmer som meg. Courtney Nguyen og Ben Rothenberg snakker fort og mye, og har noen ganger gjester med seg. Kanskje er det den konservative journalisten i meg som blir litt sliten i ørene av og til. Uansett er det mer enn nok å høre på – 180 fyldige episoder ligger ute.
The tennis podcast er britisk, og oppfyller en del av klisjeene som da melder seg: Ja, den er vittig, understatementene sitter løst og programlederne veksler godslige fornærmelser med hverandre. Blanding av intervjuer og egne meninger, og veldig behagelig for ørene. David Law og Catherine Whitaker ved mikrofonene, oppdateringer hver uke.
Jeg har hørt på alle tre, men gikk først lei av The Tennis Podcast. Ble litt lei av stilen og syntes ikke det var nok sting i meningene. Sports Illustrated har jeg bare vært sporadisk innom. Noe veldig bra, som intervjuet med Michael Chang før Wimbledon, og annet ordinært. NCR er den som har blitt værende. Lengden og skravlingen om alt mulig løst og fast var et stort hinder til å begynne med, og jeg kan iblant irritere meg over det ennå, men samtidig synes jeg de har tydelige meninger og er lite opptatt av å være politisk korrekte. Synes også de har hevet standarden i det siste med flere intervjuer.
Ja, The Tennis Podcast kan bli litt vel «Wimbledon»-aktig i stilen: Korrekt, stilfull og kjedelig. Men jeg merker at ørene er ganske ødelagt etter en episode av NCR.
Sports Illustrateds eneste lille merkelighet er reklamestikkene, som programleder Jon Wertheim leser selv midt inne i sendingene.
Prøvde meg nettopp på spanske Punto SER y Partido for å holde spansken ved like, men det var høyt tempo og skravling av en annen verden enn de tre du viste til. Pluss for at man får med seg intervjuer med Rafael og Toni Nadal på originalspråket, og da sier de jo mer nyanserte ting enn på engelsk. Mulig jeg holder følge med dem til Roland Garros, siden jeg er Nadal-fan, men etter det blir det garantert takk og farvel.
Spansk! Der går det fort. Hvilken standing har Nadal i Spania, egentlig? Får jo ikke inntrykk av personligheten hans i de engelske intervjuene. Er Nadal folkekjær i hjemlandet?
Han har hatt veldig høy status i Spania. Noen har begynt å snakke og skrive nedlatende om ham etter nedturen de siste par årene, men i det store og hele er han kanskje en av de største idrettsheltene i Spania, uansett hvor i Spania man bor.
For eksempel, da han i mars ble beskyldt for doping av en tidligere fransk idrettsminister, var alle spanjolene ute og forsvarte ham og uttalte at han var en hederskar. Barcelona-trener Luis Enrique sa at han har bare en feil, og det er at han holder med feil fotballag (Real Madrid).