Hva jeg tenker på når jeg spiller tennis

Winning ugly av Brad Gilbert.

Winning ugly av Brad Gilbert.

Gjennom årene har jeg hatt en del samtaler som denne:

– Følger du med på tennis, Åsmund? (Overrasket.)

– Tja, sammenlignet med sterke fotballfans er jeg langt nede på nerdeskalaen.

– Ja, spiller du selv, da?

Her pleier samtalen å gå over i en mer diffus fase, hvor jeg understreker at jeg er en selvlært amatør av nederste klasse. Men ja, jeg spiller selv.

Hvorfor spiller jeg tennis? Det finnes mange svar. Grunnlaget ble sikkert lagt i kjelleren i Sandåkerveien 3B i Florø midt på 1980-tallet, hvor vi hadde bordtennisbord. Jeg spilte med kamerater og faren min, og ganske mye alene mot veggen. Jeg likte det, monotonien, konsentrasjonen og rytmen i det å slå en liten ball igjen og igjen.

NRK sendte Wimbledon og French Open, jeg spilte tennis en sommer i Wales og senere noen somre på Torvastad.

Jeg liker ballsport. Bordtennis, badminton, tennis og fotball, til nøds basketball (men volleyball har jeg aldri skjønt). Hva er det med tennis? Jo eldre jeg blir, desto mer innser jeg at det handler minst like mye om det som foregår i hodet som det rent fysiske. Tennisbanen er det eneste stedet jeg virkelig klarer å skru av alle distraksjoner som svirrer i bakhodet resten av dagen (jobbgreier, regninger som skal betales, planer for neste ferie, unger, oppussing eller ikke osv.).

The inner game of tennis, W. Timothy Gallwey.

The inner game of tennis, W. Timothy Gallwey.

Hva tenker jeg på når jeg spiller tennis? Jeg tenker på…tennis!

Hvis du spiller selv, er det egentlig bare to taktikkbøker du trenger å lese. Den ene heter The inner game of tennis, og handler om hvordan du skal finne en mental balanse når du spiller. Den andre heter Winning ugly og er skrevet av Brad Gilbert. Den gir deg enkle, effektive taktiske ideer. Ingen av disse to forteller deg de tekniske sidene ved spillet, det må du få en trener til å hjelpe deg med.

Det kan selvsagt diskuteres hva som er vitsen med å telle poeng når man spiller på hobbybasis. For meg er det ikke så viktig hvem som vinner og taper (det er sant!), men poeng gjør at man skjerper seg litt ekstra.

Uten større fanfarer, her er det jeg tenker på mens jeg spiller et sett med tennis:

Serve: Jeg prøver å få inn en førsteserve, uten ambisjoner om å slå ess. Servene mine går nesten alltid diagonalt ut av banen, fordi det er størst feilmargin der. Andreserve: Jeg satser en del på andreserven, for jeg vil ikke gi motstanderen gleden av å dunke dem inn for enkle vinnerslag. Da tar jeg heller noen dobbeltfeil (så lenge det ikke blir ekstremt). Hvis servene mine svikter, er det som regel fordi en eller flere av disse tre tingene ikke fungerer: 1) Jeg klarer ikke å komme opp i serven og slår den i nettet. For å korrigere blir jeg bevisst på å holde venstrearmen oppe lenger. 2) Jeg tar øynene vekk fra ballen før jeg har truffet den, kroppen faller ned før jeg treffer ballen, og jeg slår i nettet. For å korrigere prøver jeg å se selve trefføyeblikket. 3) Jeg slår ballen for langt. Det skyldes som regel at jeg har truffet ballen for langt nede, og slår den rett fram uten overskru. Da må jeg treffe den høyere oppe, eventuelt komme mer rundt den på baksiden for å gi mer overskru.

Serveretur: Jeg returnerer diagonalt, tilbake dit serven kommer fra. Der er det best plass, og det er det enkleste slaget. Alle andre servereturvarianter fra meg er rammetreff, feilslag eller spontane innfall på grunn av stillingen.

Forehand: Jeg slår forehandene mine diagonalt, mot motstanderens forehand, det er det enkleste slaget. Jeg bommer mye hvis jeg prøver å gå ned langs linjen.

Backhand: Backhanden min er utelukkende til for å holde meg inne i en ballveksling, jeg har ingen illusjoner om å avgjøre poengene med den. Slås diagonalt og helst ikke for tett på linjene. Harde slag mot min backhand slår jeg tilbake med underskru, klarer ikke noe annet.

Volley: Helst ikke. Men av og til. Stort sett vil jeg bare spille volley (gå til nettet for å slå ballen før den spretter) hvis jeg har en solid ledelse i et sett eller ligger langt bak (f.eks 3-0 eller 1-4) og ikke har noe særlig press på meg. Eller hvis motstanderen har kommet inn i en god flyt fra grunnlinjen. Eller hvis jeg får en veldig kort ball når som helst.

Stillingen: Brad Gilbert, og Pete Sampras i sin selvbiografi, skriver en del om psykologien ved ulike stillinger i et game. Det var en øyeåpner for meg da Sampras skrev at han sjelden slappet av på 40-0 i egen serve. For Sampras var det viktig å da vinne servegamet blankt, for å dunke inn håpløshetsfølelsen hos motstanderen. Brad Gilbert skriver om hvordan har skjerpet seg spesielt på stillinger som kunne føre til breaksjanser, som 15-30 eller 30-15. På breaksjanser skjerper alle seg, Gilbert gjorde det et poeng før. Smart fyr. Jo mer avgjørende stilling, desto kjedeligere prøver jeg å spille.

Det uventede: Jeg gjør sjelden noe uventet på tennisbanen. Backhander ned langs linjen? En sjelden gang, for ikke å bli helt monoton. Stoppballer? Kan ikke. Noen ganger blir slicene mine litt korte, men planlagte stoppballer er det ikke.

Mentalt: Jeg prøver å holde humøret stabilt, og ikke påvirkes av gode eller dårlige poeng. Det er for mange av dem i et sett til at det er lurt å la seg rive med av hvert av dem. Ett eller to utbrudd per sett er nok.

Høres det maskinelt og trist ut? Kanskje. Men ingenting er vanskeligere enn å fylle et helt tomt rom med innhold. Hvis du går på tennisbanen med den følelsen hver gang, full av nye ideer du har tenkt å prøve ut, tipper jeg du bruker mye mental energi enn du trenger. Jeg har laget et knippe regler (les over), som speiler mine begrensninger. Lag en spilleplan for deg selv, så bruker du kreftene på riktig sted neste gang.

En kommentar til “Hva jeg tenker på når jeg spiller tennis

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *