Tid. Alltid for lite av den. Når ulike interesser kjemper om min, vinner ofte aktiviteten som gir penger i kassen. I år betød det at Wimbledon-turneringen i sin helhet ble spilt uten at det kom så mye som et komma på denne bloggen.
Når jeg tenker tilbake på det, har jeg sett få av Roger Federers triumfer på tv. Jeg husker nederlagene bedre. Australian Open 2009. Wimbledon 2008. US Open 2011 og så videre. Sist gang han vant Wimbledon, i 2012, så jeg første sett (som Federer tapte), gikk syk til sengs og så etterpå at han vant kampen i mitt fravær.
I år har Wimbledon gått på C More, og finalen var den eneste kampen jeg så, sendt på NRK (hurra!). Det vil si; jeg så de to siste settene av tapet mot Djokovic. Det var en nedtur. Federer virket hemmet, stiv, passiv og slått lenge før Djokovic hadde vunnet.
Federer kom fra en semifinale mot Andy Murray som fikk det sosiale nettet til å gå bananas over Federers magi. Likevel hadde jeg Djokovic som klar favoritt i finalen. Djokovic, som Nadal, spiller alltid gode finaler. Det måtte en utenomjordisk Stan Wawrinka til for å slå ham i French Open i forrige måned.
Mot Federer holdt Djokovic presset oppe gjennom hele kampen. Det bidro utvilsomt til at Federer ikke klarte å få noen ro over spillet sitt. Skulle han vunnet denne kampen, måtte han servet som mot Murray og håpet på et heldig break her og der (Pete Sampras-metoden). Fra grunnlinjen vil han ikke kunne slå Djokovic over fem sett i 2015. Og Djokovic ble ikke offer for Federers serving slik Murray ble det i semifinalen.
Flere kommentatorer har nevnt det samme om Novak Djokovic: Han er en spiller uten svakheter, mer enn en spiller med styrker som skiller seg ut. Alt er solid ved Djokovic i 2015, han er en fabelaktig slagmaskin som klarer å komme raskt tilbake fra mentale nedturer. Det stresser motstanderne, selv Roger Federer.
Et irritasjonsmoment med begge Wimbledon-finalene var kommentatorenes sterke trang til å kaste ut spådommer om hva de trodde kom til å skje. Det kan alle gjøre som ser på tv, og eksperter blir sjelden konfrontert med sine spådommer når de slår feil. (Dagens Næringsliv er herlig onde når de tar seg bryet med å se hvor presist ekspertene spår.)
Rett etter kampslutt i herrefinalen spådde Jan Frode Andersen at Djokovic kom til å vinne mange flere Grand Slam-turneringer, og at han kom til å vinne US Open også (jeg klarer ikke å finne klippet, og siterer fra hukommelsen).Alle verdensenere ser uslåelige ut mens de er på topp, også Djokovic. Det betyr selvsagt ikke at de kommer til å dominere i all framtid, og det er lett å glemme når vi ser dem på høyden av makten.
Begge Djokovic-spådommene kan utmerket godt slå til, men det er selvfølgelige utsagn som de fleste kan stille seg bak. Ingen ser for seg det motsatte, at dette er begynnelsen på slutten for Djokovic – heller ikke jeg. Men hvem trodde at Boris Beckers tredje Wimbledon-triumf i 1989 – han var 21 år gammel – skulle bli hans siste der? Eller at John McEnroes seier i US Open 1984, hans utrolige sesong, ble hans siste av noen Grand Slam-sort? Eller at Mats Wilander, som vant US Open og to andre Grand Slam-turneringer i 1988, aldri ville komme i nærheten igjen?
I en forutsigbar verden kommer Djokovic til å dominere i lang tid framover. Det fine og frustrerende med sport er at virkeligheten ofte avviker fra manus. Det mest interessant med de beste idrettsfolkene er å se hvordan de takler siste halvdel av karrieren. Noen blir utbrent (Sampras, Borg, Graf), noen faller raskt og brutalt (Wilander), noen finner ny inspirasjon (Agassi) og andre nekter å bli gamle (Serena Williams). Hvor kommer Novak Djokovic til å være når han er 31?
Dette ble litt i sureste laget. Jeg hadde sikkert også spådd det ene og det andre hvis jeg hadde kommentert en Wimbledon-finale på NRK. Likevel; hvorfor har kommentatorer sterkt behov for å si at «denne kampen er ferdig» og «dette kan gå fort» så snart en spiller får en stor ledelse? Det skjedde da Serena Williams kjørte over Muguruza i begynnelsen av andre sett av damefinalen. Kampen var ikke ferdig, Muguruza hevet seg og Serena fikk nerver. Muguruza servet på 4-5 i andre sett, og kunne presset kampen til et tie-break. Etter det første settet regnet jeg med at Serena kom til å vinne, men selv en finale med henne på ene siden av nettet skal spilles til siste poeng. Den er ikke ferdig før den er ferdig. Kjedelig, men sånn er det.
Serena Williams vant sin Grand Slam-tittel nummer 21 i Wimbledon, Novak Djokovic vant sin niende. Kommer Serena til å vinne US Open også, og dermed alle fire i år? Kommer Djokovic til å vinne i New York?
Det kjedelige svaret er at det er umulig å spå om ting så langt fram i tid. Langsiktige spådommer med mange usikre faktorer har liten verdi.
Hvis historien er en pekepinn, vil jeg tippe at en av dem kan vinne, neppe begge. Til det har sporten for mange tilfeldigheter og gode spillere. En av dem kan bli skadet, syk eller møte en motstander som ikke klapper sammen i tredje sett (slik alle gjør mot Serena). Djokovic har, alle sine hardcourtmeritter til tross, bare vunnet US Open én gang, i 2011. Da klarte han seg i semifinalen mot Federer med et nødskrik. Statistisk sett skal både Djokovic og Serena vinne i New York. At begge gjør det? Jeg vil heller sette en hundrings på at det IKKE kommer til å skje.
Kortsiktige spådommer liker jeg bedre. Denne uka spilles kvartfinalene i Davis Cup, og alle er i mitt hode relativt åpne. Serbia stiller uten Djokovic mot Argentina, men har et brukbart lag likevel. Jeg håper å komme tilbake til Davis Cup når jeg har unnagjort enda litt mer jobbing.