Tennis på tv:
Novak Djokovic – Roger Federer 6-7, 6-4, 7-6, 5-7, 6-4
Finale, Wimbledon 2014
Ungene mine elsker å høre historien om min traumatiske kortspill-opplevelse fra barndommen. Som 11-åring (eller deromkring) var jeg på hyttetur, og som eldste barn fikk jeg være oppe med de voksne et stykke etter leggetid. Jeg hadde lært å spille Spar dame, og kortene ble delt ut. Ved spillets slutt satt jeg gråtende i sofaen, nedbrutt av å komme på soleklar sisteplass.
En helt hverdagslig historie, med et ordinært tap i kortspill som kjerne. Hvorfor liker de å høre denne anekdoten gjenfortalt? Det å bli voksen handler mye om å holde ens egne følelsesutbrudd i sjakk, og det er en naturlig prosess: Vi lever i mindre grad i øyeblikket enn barn gjør. Taper jeg i kortspill i 2014, stikker det ikke så dypt. Og motsatt: Jeg blir ikke overlykkelig om jeg vinnet i kortspill (eller tennis). For barn er det eksotisk at ens foreldre en gang i tiden satt som en oppvridd vaskeklut bare på grunn av et kortspill.
Voksenlivet tar vekk toppene og bunnene i følelsesregisteret, fordi vi ser ting mer i sammenheng. Da jeg så Wimbledon-finalen mellom Federer og Djokovic forrige helg, satt jeg hele tiden med en følelse av at Djokovic skulle vinne.
Bare på ett tidspunkt så det lovende ut: Da Federer tok hjem det fjerde settet, etter en opphenting fra 2-5 som kom helt ut av det blå. Jeg satt ytterst på stolen og begynte å tenke store ting. I begynnelsen av femte sett skar Djokovic grimaser og ristet på høyrefoten. Den gamle Djokovic, han som pleide å trekke seg fra kamper, ville kanskje kastet inn håndkleet her. Den nye Djokovic, som vi har kjent siden 2011, gjør ikke det. Spillerne fulgte hverandre på serve gjennom det femte settet, før Djokovic brøt Federer i det siste gamet. Det var ukarakteristisk spilt av Federer, han rushet gjennom gamet og tapte enkelt. Federer var den piggeste av de to, og servet stødig helt fram til dette siste gamet. Jo lenger kampen hadde vart, desto større sjanser for Federer. Dette visste han selvsagt, og kanskje tenkte han allerede i de baner?
Selv for så rutinerte spillere som Federer og Djokovic tror jeg det mentale spilte inn. Før finalen snakket mange om Federers overbevisende spill mot Raonic og Wawrinka, men disse er helt andre typer enn Djokovic. Ingen av dem gir Federer en så konstant strøm av harde, godt plasserte grunnslag, ei heller beveger de seg så godt som Djokovic gjør.
Djokovic på sin side hadde ikke spilt opp mot sitt beste før finalen. Han kom dit med et visst press (lenge siden han vant en Grand Slam utenfor Australia), men i motsetning til Federer har han framtiden foran seg. Djokovic sitt spill i finalen var på høyde med det han presterte i 2011, og jeg ser ikke hvem som skulle slått ham. Djokovic hadde stort sett overtaket i ballvekslingene, og Federers grunnslaga klarte ikke å gjør livet vanskelig for serberen. Det hjalp ikke at han fortsatte å serve fantastisk, som han gjorde i hele turneringen.
Under kampen og rett etterpå satt skuffelsen over Federers tap hardt i. I stedet for å gråte, tok jeg den voksne varianten. Jeg måtte sjekke statistikken for å se hvordan dette kunne skje. Det ble Federers fall var andreserven, hvor han vant mindre enn halvparten av poengene. NRKs kommentatorer roste Federers backhand, og jeg har sett den dårligere. Men en virkelig trussel mot Djokovic var den ikke. Likevel, Federers tall skulle på papiret slått hvem som helst:
Novak Djokovic (SRB) | Roger Federer (SUI) | |
13 | Aces | 29 |
3 | Double faults | 5 |
108 of 174 = 62 % | 1st serves in | 133 of 192 = 69 % |
79 of 108 = 73 % | 1st serve points won | 102 of 133 = 77 % |
43 of 66 = 65 % | 2nd serve points won | 26 of 59 = 44 % |
124 MPH | Fastest serve | 127 MPH |
116 MPH | Average 1st serve speed | 115 MPH |
92 MPH | Average 2nd serve speed | 100 MPH |
26 of 35 = 74 % | Net points won | 44 of 67 = 66 % |
4 of 15 = 27 % | Break points won | 3 of 7 = 43 % |
64 of 192 = 33 % | Receiving points won | 52 of 174 = 30 % |
68 | Winners | 75 |
27 | Unforced errors | 29 |
186 | Total points won | 180 |
Så hvor går vi herfra? Det er fristende å kalle dette Federers siste (tapte) sjanse til å vinne en Grand Slam-tittel til. Fysisk sett virker Federer sprek fortsatt, selv om det var merkbart at han er tregere ut til sidene enn for sju-åtte år siden. Federer er i dag en spiller som lever mye på serven sin. Jeg kan vanskelig tro at han vil overleve en kanonade av harde grunnslag fra Murray/Djokovic/Nadal i US Open.
I motsetning til fotball-VM, kommer det nye sjanser hvert år. Neste år er Federer 33, en alder hvor John McEnroe nådde semifinalen i Wimbledon. Hvis McEnroe klarte det, hvorfor skal ikke Federer? Jeg sitter ikke tårevåt i sofaen av Federers tap i Wimbledon, men vet at det kommer nye sjanser. Og at Grigor Dimitrov fort kan slå seg inn i den absolutte verdenstoppen med en tennis som ligner mye på den Federer har gitt oss. All things must pass.
Liker innledningen på bloggposten! En original vri må jeg si.
Ellers så var det en spennende finale ja. Det ble snakket etterpå om at Federers mindre vellykkede returspill hadde kostet ham dyrt. Men det som jeg selv synes å legge merke til ved spillet hans, som den store forskjellen fra glansdagene, var den manglende destruktive kraften på forehand-siden. I glansdagene hadde motstanderne stort sett bare én taktikk, og det var å konsekvent å spille mot Federers backhand-side. Når han da greide å vri seg unna og komme i posisjon til å slå en forehand så tenkte man automatisk «NÅ skjer det!», og fra forehanden tryllet han frem de mest usannsynlige vinnerslag. Men i denne matchen så var han ikke i stand til å utspille Djokovic med forehanden. Jeg synes å merke meg påfallende mange konservative slag med god sikkerhet til linjene. Igrunn så har det blitt mer og mer slik de siste årene.