For noen dager siden slo jeg fast med en vismanns klarsyn at Rafael Nadal må slås tidlig i Wimbledon. Hvis ikke, kommer han til finalen. Sånn er det med den saken, ferdig snakka.
Dette var bakgrunnen for min bastante spådom:
År | Nadals Wimbledon-prestasjon | Tapte mot (ranking) |
---|---|---|
2003 | 3. runde | Paradorn Srichaphan (11) |
2004 | Spilte ikke | |
2005 | 2. runde | Gilles Muller (69) |
2006 | Finale | Roger Federer (1) |
2007 | Finale | Roger Federer (1) |
2008 | Vant turneringen | |
2009 | Spilte ikke | |
2010 | Vant turneringen | |
2011 | Finale | Novak Djokovic (2) |
2012 | 2. runde | Lukas Rosol (100) |
2013 | 1. runde | Steve Darcis (135) |
Etter dagens kamp mot Nick Kyrgios tar jeg gjerne fram klovnenesen og den spisse hatten, hvis det gjør leserne glade. Nadal hadde startet Wimbledon slik han gjerne gjør; i seiersform, men ikke helt overbevisende. Da jeg vasket badet i ettermiddag og samtidig hørte på tennis-podkast, snakket kasterne seg varme om Nadals sjanser. Nadal blir farlig i uke to, var omkvedet. Uke to, det er nå, det.
Wimbledon går ikke på mine kanaler i år (bortsett fra finalene på NRK), så jeg har ikke sett noe av Nadals tap. Jeg ser i referatet på tennis.com at Kyrgios (ranket 144!!!) slo 37 ess mot Nadal. Det er mye på fire sett mot en så god returspiller. Noen rynker på nesa over servingens dominante plass i Wimbledon, men jeg er ikke blant dem. Det er bra at det fortsatt er mulig å serve folk av banen i Wimbledon, for det er praktisk talt umulig andre steder. Skal ikke tennisens viktigste slag – serven – få lov til å dominere én Grand Slam-turnering? Så kan vi ha de uendelige ballvekslingene resten av året? Jeg liker nervekampen som Wimbledon er.
Vi som liker en god servekonkurranse får turneringens godbit i neste runde: Milos Raonic mot Nick Kyrgios. Alle som lengter tilbake til Ivanisevic-Sampras-finalene på 90-tallet vil sitte med tårer i øynene.
Trekningen for herrene ser slik ut fra kvartfinalene og inn:
Vi mangler Nadal, men kunne trekningen ellers vært mer spennende? Vi har de vante fjesene (Djokovic, Murray, Federer, Wawrinka), han som aldri fikk det helt til (Cilic) og de nye fjesene (Dimitrov, Kyrgios, Raonic). Det er mye god psykologi i luften. Hvordan kommer Federer til å takle det at Nadal er borte fra Federers side av trekningen? Hvor god er egentlig Grigor Dimitrov på britisk gress mot Murray i storform?
Det er nye unger på blokka i dameklassen også. Hvor mange tidlige tap kan Serena Williams ta før vi må begynne å snakke om henne som bare en av mange tittelkandidater i turneringene hun spiller? Mer om dameklassen en annen dag.