Tre minner fra David Nalbandians karriere

ATP - herretennisDavid Nalbandian legger opp i en alder av 31 år. Argentineren vant aldri noen Grand Slam-titler. Han var aldri ranket nummer én. Han gikk gjennom lange downperioder i karrieren. Så hvorfor bry seg?

Fordi David Nalbandian var (eller; er, mannen er ikke død!) en uforutsigbar fyr. På sitt beste rystet han Roger Federer, Rafael Nadal og Novak Djokovic med sine lekre grunnslag. Her kommer, i tilfeldig rekkefølge, mine klareste minner om David Nalbandian:

1. Nalbandian slår Federer, US Open 2003. Dette var den siste kampen Federer tapte i US Open før finalen mot Del Potro (en annen argentiner) seks år senere. Jeg burde gått og lagt meg, for neste dag skulle jeg kjøre over fjellet til Oslo i barnedåp.

Kampen var vilt frustrerende for en Federer-fan som meg. I det ene øyeblikket var han Nalbandian overlegen, i det neste surnet Federer fullstendig. Febrilske tekstmeldinger fløy over Boknafjorden, for på nordsiden satt en kamerat og fulgte kampen. Kort historie: Nalbandian vant, jeg ble sur og kjøreturen neste dag burde jeg kanskje ikke tatt, stuptrøtt som jeg var.

Her er noen klipp fra det som var en høykvalitetskamp:

2. Nalbandian taper mot Roddick, US Open 2003. Dette var turneringen Nalbandian skulle ha vunnet. Han hadde matchballer mot Roddick i semifinalen. Jeg regner med at argentineren fortsatt ligger våken og gnager litt på putetrekket ved tanken på sjansen som glapp.

3. Federer slår Nalbandian, French Open 2006. Nalbandian begynte fantastisk. Men dette var tross alt midt i Federers stormaktsdager, og Federer snudde kampen. Kamprapportene mine fra French Open 2006 ligger fortsatt på nettet. Vendepunktet kom da han slo en magisk forehand fra skotuppene i det andre settet. Den ballen kommer her:

David Nalbandian blir også husket som en stor Davis Cup-spiller. De kampene så jeg aldri. Han spilte også Wimbledon-finale mot Lleyton Hewitt i 2002, en kamp som ut fra rapportene å dømme var tidenes kjedeligste finaleoppgjør.

En kommentar til “Tre minner fra David Nalbandians karriere

  1. Marat

    Stor backhand hadde Nalbandian! Undertegnende har lenge hatt backhanden til Nalbandian som mal for hvordan jeg skal slå den. Den er utrolig solid: Ser ordentlig over skuldren før han slår, og med en god kraft og plassering. Husker Nalbandian som en som kunne ryste de store, men som aldri selv hadde stabiliten til å henge med i det øvre sjiktet i Grand Slam og i touren over tid: Det var for det meste i enkeltkamper Nalbandian imponerte.

    Han hadde blant annet en ekstremt bra periode i sluttspillet i London i november 2007, hvor han på rekke og rad slo ut spillere som Federer, Nadal etc. og til slutt vant hele sluttspillet. Mener det var i 2007-ish. Kanskje Nalbandians største prestasjon. Han spilte som han var i transe i den perioden, det var rett og slett kanongodt. Synd han bare fikk vist det i bruddstykker senere.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *