George Orwell, Lindsay Davenport og den indre motivasjonen

Denne saken handler om dametennis«Good prose is like a window pane», sa forfatter George Orwell (1984, Animal farm). På norsk blir det noe sånt som at god prosa er som et vindu. Det er mitt favorittsitat om skriving. Det ligger i samme gate som Ernest Hemingways brutale og treffende ord: «Prose is architecture, not interior design, and the baroque is over». Skriving er arkitektur, ikke interiørdesign, og barokken er død.

Lindsay Davenport: Grand Slam-vinner. Trebarnsmor. Smart dame. Velskrivende. Noen fikser alt. (Wikimedia)

Jeg leser Orwell og Hemingway dithen at de dyrker den enkle, klare teksten. Den som slipper meningen klart fram, hvor forfatteren ikke prøver å jåle den til. Forfatternes ord dukket opp igjen i hodet da jeg leste Lindsay Davenports artikkel på tennis.com denne uka. Lindsay Davenport er blant sportens litt glemte mestere. I halvannet år rundt årtusenskiftet dominerte hun WTA-touren. I 1998 vant hun US Open, i 1999 Wimbledon og i 2000 Australian Open.

Davenport har alltid stått for meg som en av de smarteste og mest jordnære av Grand Slam-vinnerne. Artikkelen hennes, om hvordan foreldre oppføre seg overfor barna når det gjelder trening og tennis, bekrefter mistankene. Davenport skriver glassklart og lesverdig (i Orwell og Hemingways ånd) om sin egen vei til toppen, og hvilken rolle foreldrene spilte.

Et tusen år gammelt ordtak sier at du kan lede hesten til vannet, men du kan ikke tvinge den til å drikke. Lindsay Davenport ser på barn og tennis på samme måte. Hesten i denne sammenhengen er barnet, vannet er tennisbanen. Du kan eksponere barnet for tennis, men barnet vil aldri bli glad i sporten hvis motivasjonen ikke kommer innenfra.

Davenport:

Tennis started out as my thing and they didn’t want it to become their thing. I have three kids of my own now, and I can’t imagine making them do something that makes them unhappy. Give your children the tools to succeed in life, and if they succeed in tennis, that’s a bonus.

Den indre motivasjonen er den sterkeste, og den som gir livsvalgene våre mening. Den som klarer å skape indre motivasjon for alt han gjør, vil antakelig føle seg som et rikere menneske enn den som bare gjør ting fordi de er forventet.

Den som har en klar bevissthet om samfunnets oppbygning, fellesskap og dugnadsånd, vil kanskje kjenne en indre motivasjon til å betale skatt, og gjøre det med glede. Den som bare betaler skatt fordi det er straffbart å ikke gjøre det, vil sannsynligvis knurre hver gang staten skal ha sitt. Barnet som bare spiller tennis fordi foreldrene ønsker det, vil etter hvert bli en robot som hater sporten (jf. Andre Agassis selvbiografi). Den som spiller fordi tennis det tester personens fysiske og mentale ferdigheter, og gir en følelse av mestring, vil sannsynligvis fortsette uansett hva foreldrene mener.

Går det an å bygge opp indre motivasjon hos andre eller seg selv på felter man føler er meningsløse? Kan mattehatende Per (14 år) få en indre motivasjon til å lære seg algebra, eller vil han bare holde på med dette fordi læreren krever det?

Tilbake til Lindsay Davenport. Hennes høydepunkt i karrieren var seieren i Wimbledon 1999, hvor hun overkjørte publikumsfavoritt Steffi Graf. Her er høydepunkter:

Et siste klipp om Davenport, en britisk tv-sketsj jeg liker godt:

Av Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger. Tennisspiller med præriestore rom for forbedring.

1 kommentar

  1. Meget godt skrevet! Likte godt linken som ble vist til! Den indre motivasjonen er livsviktig for å oppnå suksess. Uten den indre «driven» blir vanskelig å ta de «tunge» eller kjipe øktene som gjerne er de som gjør at du blir best. Følelsen av å oppnå noe blir nok heller ikke på langt nær de samme.

Legg igjen en kommentar