Den dagen jeg ble fan av Victoria Azarenka (og litt om Nadal)

Denne saken handler om US OpenEn gang sto Victoria Azarenka langt oppe på lista over spillere jeg mislikte. Hylinga. Det ganske begrensa spillet. De stadige skadeforfallene i kampene hennes. Det var lite å like der, syntes jeg.

Søndagens finale mot Serena Williams forandret ting. Jeg kom inn mot slutten av det første settet, hvor Serena gikk inn i gudinne-modus. Hun slo så hardt og presist at Azarenka ble tvunget til å ta ballene på halvspretten, hvis da ikke Serena satte dem bort som utagbare vinnerslag. Azarenka ble utspilt i disse gamene fra 7-5 i første til 4-1 i andre.

Andre spillere hadde klappet mentalt sammen i en slik situasjon, tenkt litt på den feite vinnersjekken og trøstet seg med at de i det minste klarte å gjøre første sett spennende. Ikke Azarenka. Hun beholdt det grublende fjeset og den rolige framtoningen, og visste at Serena har fått nerver i New York før. To ganger servet Serena for kampen, og begge gangene ble hun brutt. I andre setts tiebreak beholdt Azarenka steinansiktet, og tok det andre settet. Spillemessig hadde hun vært helt underlegen i nesten to sett, men klarte likevel å lage en kamp av det.

Victoria Azarenka. (Wikimedia)

Da var det på tide å legge seg, og jeg hadde bare et svakt håp om seier for Azarenka i det hodet traff puta. Serena Williams har vært for ofte i gudinne-modus i sommer til at hun ville la denne sjansen glippe, mens Azarenka ikke var i sin beste form.

Serena Williams er 32 år og har vunnet 17 Grand Slam-titler. Årets to av sorten kom i French Open og US Open, noe som bekrefter at hun er en trussel på alle underlag, alltid. Det er ikke lenger utenkelig at hun passerer Chris Evert og Martina Navratilovas 18 GS-titler, eller Steffi Graf på 22.

For to år siden falt finalen i US Open mellom Djokovic og Nadal på valgnatten. Det skjedde i år igjen, men utfallet ble et annet. Jeg svitsjet mellom Siv Jensen, Rafael Nadal, Erna Solberg, Jens Stoltenberg og Novak Djokovic. Selv om lyden var høy på valgvakene, var kveldens mest definerende lyd den som kom fra Rafael Nadals racket. Den minner meg stadig om lyden av slåsskamp på film: Et mørkt, bløtt tsjumph! Hver gang jeg ser på Nadal, får jeg sympati for den stakkaren som skal returnere spanjolens slag.

Rafael Nadal.

Selv når stakkaren er verdensener og heter Novak Djokovic. Som i Wimbledon-finalen var Djokovic merkelig tam i de delene av kampen jeg så. Djokovic når fortsatt de store finalene, men intensiteten fra gullåret 2011 er ikke der lenger.

Serenas kurs mot stjernene er nevnt. Nadal er på vei samme sted. Han har vunnet 13 Grand Slam-titler, og det er bare fire mindre enn Federer, én bak Pete Sampras. Noen som tør vedde på at han ikke passerer dem begge?

For mer om Nadals fantastiske år og karriere, les ATPs oppsummering.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *