To ting som trengs for å bli best

ATP - herretennisDe siste årene har det vært mye snakk om de 10.000 treningstimene som trengs for å bli virkelig god i en idrett. Like viktig er evnen til å tåle nederlag for å vinne i framtiden, og evnen til å avlære ting som er lært.

I psykologien snakkes det ofte om «Delayed gratification». Enkelt sagt: Er du i stand til å gi avkall på umiddelbar gevinst dersom du vet at den blir enda større hvis du venter litt? Klarer du dette, har du gode sjanser til å lykkes i livet.

Dette er noe vi alle sliter med hver dag. Du får et kick av å spise den sjokoladen som ligger i kjøleskapet. Lar du være, blir både tennene, kroppen og økonomien din glad. Det er mest behagelig å kjøre til jobb. Hvis du sykler, slipper du bensinpenger, bompenger og kommer i bedre form.

På 1960- og 70-tallet ble en rekke barn testet ved universitetet i Stanford. De ble plassert alene i et rom med en marshmallow foran seg. De fikk beskjed om at de kunne spise den når som helst. Men hvis de klarte å vente til testlederen kom tilbake et kvarter senere, ville de få TO marshmallows. Eksperimentet er omtrent som dette:

Senere ble testbarna fulgt opp som tenåringer og voksne, og dette ble ifølge Wikipedia resultatene:

The children who waited longer, when re-evaluated as teenagers and adults, demonstrated a striking array of advantages over their peers. As teenagers, they had higher SAT scores, social competence, self-assuredness and self-worth, and were rated as their parents as more mature, better able to cope with stress, more likely to plan ahead, and more likely to use reason. They were less likely to have conduct disorders or high levels of impulsivity, aggressiveness and hyperactivity. As adults, the high delayers were less likely to have drug problems or other addictive behaviors, get divorced,or be overweight.

Jeg tenkte på dette fenomenet da jeg kom over en video med Rafael Nadal for noen uker siden. Rafael og onkel (og trener) Toni snakker om hvorfor høyrehendte Nadal spiller tennis med venstre:

Nadal var en lovende juniorspiller som høyrehendt. Likevel fant onkelen ut at han måtte spille med venstre, for Nadal uansett måtte slutte å bruke to hender på begge sidene. Den kortsiktige konsekvensen ble selvsagt at Nadal vant færre kamper mens han ble vant til å spille med venstre.

Pete Sampras med enhåndsbackhand, som han har hatt siden han var 14. (Wikimedia)

Pete Sampras spilte med tohåndsbackhand i barndommen, og var en av de beste i sin årsklasse i California. Trener Pete Fischer hadde fått det for seg at Sampras var en framtidig Wimbledon-vinner, hvis han bare skiftet til enhåndsbackhand. Sampras brukte to år på den overgangen, og tapte en bråte med kamper, blant annet mot Michael Chang. Men han holdt ut, fordi han trodde det ville lønne seg på lang sikt. Det lærte også Sampras at det ikke var farlig å tape. Kombinasjonen av ekstrem vinnervilje og det å akseptere tap, tipper jeg er sjelden vare blant juniorer. Sampras skriver mye om denne fasen i sin utmerkede selvbiografi, A champion´s mind.

Sampras lærte seg tohåndsbackhand i de gylne årene hvor kroppen lett lærer seg nye ting. Dette er en annen ting som imponerer med med de beste: Evnen til å skifte ut deler av spillet sitt med en bedre del, som om det var en del av en bil.

Det er lett å la seg blende av historiene om Sampras og Nadal. Sannsynligvis finnes det mange historier om spillere som tar radikale grep og feiler fullstendig. De aller fleste spillere gjør sannsynligvis ingenting radikalt, de fortsetter med det som fungerer brukbart, for ikke å knekke den fine kurven som karrieren får i junioralderen.

For noen år siden skrev jeg en sak for et tennisblad. Den het «Framtiden har to hender», og handlet om backhanden. En tennistrener jeg snakket med i den forbindelse sa at enhåndsbackhand blant juniorspillere var veldig uvanlig. Kanskje ikke så rart; barn trenger to hender for ikke å bli overkjørt på backhandsiden, og når vanen først er etablert, er det vanskelig å forandre den.

Da er det noe befriende med teamene bak Nadal og Sampras, som sa: «Okei, nå skal vi prøve noe her. Det går kanskje rett vest, kanskje blir det suksess. Vi prøver i det minste, for vi tror det er lurt på lang sikt».

En tanke om “To ting som trengs for å bli best

  1. Marat

    Veldig interessant skrevet! Evnen til å prøve noe nytt og være tålmodig, er en ekstraordinær egenskap. Et bevis på at det som regel er den lengste veien til suksess som er den beste. Motsetningen er å ta den «enkleste» veien. Hardt arbeid og tålmodighet over tid tror jeg absolutt er en mangelvare hos mange lovende spillere i dag.

    Nadal anser jeg som prototypen på en god idrettsutøver: Et åpenbart bevis på at det ikke er tilfeldig hvem som lykkes. Han jobber knallhardt, og har sagt at han har plukker opp ting fra andre spillere og prøver å utvikle seg på hver økt. Er det noe han kan bli bedre på ved å legge om stilen, så tror jeg kan gjør det. Han er både ydmyk, interessert og har en vanvittig treningsvilje. Den kombinasjonen sammen er ganske sjelden. Det gjelder naturligvis også flere spillere i toppen, men Nadal gir treningsvilje og innsats en ekstra dimensjon med sin særegne spillestil.

    Mange interessante tanker, Åsmund!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *