Tennis is coming home

Tennis på tv:
Andy Murray – Novak Djokovic 6-4, 7-5, 6-4
Finale, Wimbledon 2013

Denne saken handler om WimbledonDu vet du har et psykisk overtak på motstanderen når han prøver på ting som ligger langt utenfor komfortsonen. Hva mente Novak Djokovic med de stadige nettangrepene sine i finalen mot Andy Murray? Djokovic har én svakhet, og det er volleyspillet. Likevel var han stadig der framme, med blandet hell. Det kunne bare bety én ting, at han ikke trodde han kunne slå Murray fra grunnlinjen. Djokovic var ved nettet 52 ganger, bare 4 mindre enn i femsettskampen mot Del Potro i semifinalen.

Denne kampen minnet meg om OL-finalen mellom Murray og Federer i fjor. Da returnerte Murray som en gud, og resten av Federers spill forvitret som følge av det. I årets Wimbledon-finale gjorde han det samme med Djokovic sine server. Murray var dessuten bånnsolid fra grunnlinjen, og Djokovic måtte satse helt på kanten av det forsvarlige for å vinne poeng. I lengden blir det umulig.

Djokovic var vekselvis kranglete og ufokusert på banen. Selv om han hadde ledelsen i andre og tredje sett, klarte han ikke å holde på noen av dem. De færreste trodde noen ville vinne denne finalen i tre sett, men det skjedde altså.

Andy Murray, Wimbledo-vinner 2013. (Wikimedia)

Det siste året har Andy Murray vunnet OL, spilt to Wimbledon-finaler (en seier), vunnet US Open og spilt finale i Australian Open. Hvis han kan bli bedre på grus (hvor han aldri har vunnet en tittel av noe slag!), kan Djokovic få en rival til førsteplassen. Hittil i år har Djokovic, Nadal og Murray vunnet hver sin Grand Slam-tittel. Det er lenge til september, men akkurat nå er Murray mannen å slå der.

Seieren betyr også at tennisjournalistikkens mest forslitte setning kan legges seks fot under: Ingen trenger lenger minne oss på hvor mange år det er siden forrige brite vant Wimbledon. Det skjedde i 2013, mannen var Andy Murray og seieren var fullt fortjent. Dette var hans andre Grand Slam-tittel, og det er ingen grunn til at det stopper her.

Av Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger. Tennisspiller med præriestore rom for forbedring.

2 kommentarer

  1. Moro at de «evige toerne» fra ca. 2004-2010, Djokovic og Murray, har tatt steget opp og blitt «the ones to beat» i GS. Håper Murray flere enda fler Slams med tanke på at han har vært med helt i toppen i mange år.

    Generell kommentar til kampen; Javisst er disse spillerne gode, men jeg savner «110%» slagene, som Del Potro sin forehand, Nadal sin Inside-out og Janowiz sin Serve. Det er noe rolig og behersket over alle slagene til Murray og Djokovic, og det blir til tider litt kjedelig… Power-play som Federer i denne US open finalen fra 2004 skulle jeg gjerne sett mer av (slo Hewitt 60 76 60);

    http://www.youtube.com/watch?v=hfb2PDlIc3o

    Spådom for US Open;
    I fjor vant de fire store en tittel hver – håper det samme skjer i år, med Federer seirende i US! Men enig med Åsmund i at Murray er the man to beat. Federer er forøvrig ranket som nummer 5 (!) denne uken, noe som må være først egang utenfor topp-3 på ca 10 år.

    1. Djokovic har fortsatt en viss svakhet på forehandsiden. Ofte ladet han skikkelig, for bare å slå en tam forehand midt på servelinjen.

      Djokovic mot Murray blir litt endimensjonalt, som du sier. Overrasket over at Djokovic ikke klarte å bite seg bedre fast i kampen, og gi Murray mer nerver.

Legg igjen en kommentar til Frode Johnsen Avbryt svar