Snart halvveis i French Open, og det meste går etter skjema. Alle de store navnene henger fortsatt med.
Rafael Nadal har vunnet French Open sju ganger. Likevel er det alltid umulig å få spanjolen til å ta på seg favorittrollen. I årets French Open har han tapt første sett i begge kampene til nå. Jeg legger ingenting i det, det er til med sikkert nyttig for Nadal. Nå kan han klare å gjøre seg selv til outsider til tittelen inni hodet sitt, og ikke tenke på hvor suveren han er. På et eller annet tidspunkt i neste uke kommer Nadal til å gå over i Gud-modus. Gjerne i semifinalen mot Djokovic.
Ernests Gulbis (over) har ertet på seg hele tennisverden med sitt utspill om at de beste spillerne i verden er kjedelige. Han har selvsagt rett i at det ikke er så mye verbalt slagg som kommer fra Djokovic, Federer, Nadal og Murray. Felles for disse fire er at de gjør alt for å bli best. Hadde Federer eller Nadal fått ekstra energi på banen av å snakke dritt om andre og gjøre motstanderen til en personlig fiende (Connors/McEnroe-metoden), hadde de selvsagt gjort det. Men ingen av dem er skrudd sammen på den måten. Jeg tror ikke det betyr at alle framtidige verdensenere kommer til å være like milde som de siste vi har hatt.
Gamlingene ruler: Tommy-ene Haas og Robredo (over) er videre til tredje runde. Jeg har faktisk sett begge live i French Open selv for noen år siden. Robredo måtte spille fem sett mot Monfils i andre runde, og møter sin spreke landsmann Almagro i neste runde. Almagro kan bli nervøs, men jeg holder ham som favoritt mot Robredo. Tommy Haas møter John Isner, og jeg tror han vinner den.
