Tennis på tv:
Rafael Nadal – Novak Djokovic 6-4, 3-6, 6-1, 6-7, 9-7
Semifinale, French Open 2013
Alle verdensenere i tennis drar sporten i nye retninger. Hver gang jeg ser Rafael Nadal spille, oppstår 10-12 situasjoner hvor jeg gauler mot skjermen: «Hvordan i h….. klarte han det!?». Jeg snakker om Nadals redningsaksjoner langt ute i kantene. Novak Djokovic måtte spille fem-seks utrolige baller før han kunne regne med at Nadal var ute av poenget. Og da tok han som regel feil.
Det spesielle med Nadals opphentinger er ikke bare at han får racketen på disse ballene. Nadal klarer som ingen andre å gi ballen både fart og retning i posisjoner hvor alle naturlover sier at det skal være umulig. Det ser ut som han pirker i ballen, likevel kommer den som ut fra en katapult.
Samtidig var Djokovic veldig nær ved å vinne. Han reddet seg ut av det fjerde settet, da Nadal servet for kampen, og Djokovic brøt tidlig i det femte. Djokovic styrte, Nadal bommet. Kanskje hadde Djokovic målstreken i syne da han gjorde en avgjørende, dum feil på 4-3 i egen serve, femte sett: Nadal var presset langt ut, og slo for en gangs skyld en enkel ball som Djokovic skulle slå vekk ved nettet. Ble Djokovic overmodig? Han rushet i alle fall det poenget. I stedet for å la ballen sprette og klinke den vekk, sprang han inn i nettet, og tapte poenget. Djokovic berget den påfølgende breakballen, men tapte senere gamet. Resten av kampen spilte Nadal mye friere, og brøt blankt i det siste gamet.
Dette var tidenes beste gruskamp i French Open. Kvaliteten var så latterlig høy, at den påfølgende kampen mellom Ferrer og Tsonga ble enda mer ynkelig enn jeg trodde på forhånd.
Djokovic og Nadal har forbedret sine dårligste slag de siste årene. Djokovics forehand har mye mer sting, og Nadals backhand er et våpen nesten på linje med forehanden. Til slutt handlet det om det noen enkle feil fra Djokovic. Samt det faktum at grus alltid vil favorisere Nadal. Spanjolens blanding av fart overskru er så ekstrem at tennisverden aldri har sett, eller kommer til å se, noe som er i nærheten.
Finalen mellom Nadal og Ferrer blir en formalitet for Nadal, så lenge han er fysisk i god form.
Det er utrolig å se Nadal hente opp disse ballene langt ute på sidene. Det skal så mye til for å bryte ned Nadals forsvarsmur. Det er lett å skjønne at det er en mental fordel for han – og tilsvarende en mental barriere for motstanderen – når du hele tiden må slå den ekstra ballen. I lengden blir man sliten både fysisk og psykisk, selv om Djokovic var nære i går, og da hadde man kanskje vinklet «stayer-evnen» andre veien.
Det er disse to gutta som er de aller fremste eksponenetene for den utholdende og kjappe tennisen, med Ferrer like bak. Utfordringen til Ferrer er at han har samme «sliteevnen», men mangler vinnerslagene. Det blir nok hans bane i morgen også. På en normal dag vinner Nadal uten særlig problemer. Unner Ferrer virkelig en finale. Han har vært så nære mange ganger. At hans første finale blir på grus mot hans landsmann, er en fin regi for han. Han er også så rutinert at «finalenerver» neppe blir et problem.
Talene under prisutdelingen blir derimot ingen skoletime i engelsk, men det er sjarmerende 🙂
Ingen tvil om at det han gjør er beyond det de fleste andre holder på med. Er det utrolig det han gjør? Definitivt. For godt til å være sant? Hmmm, kanskje. Og da trenger andre ubehagelige assosiasjoner seg frem. Med en spillestil som til de grader hviler på eksepsjonelle fysiske forutsetninger, er minnene om Lance Armstrong beklageligvis ennå forstyrrende nærme i tid og omfang. Måtte jeg ta feil så det holder. Vet noen hvilke grep tennisen har tatt etter Armstrong-skandalen? De gikk jo høyt ut en stund der…